Nytt år med drama

 

 

 

Andre dag i et nytt år, vi er i gang … på en måte.

 

 

 

 

Jeg sier det så tydelig som jeg kan, her jeg sitter plutselig alene.

Dette året vil jeg ha som en bred elv som renner sakte gjennom nydelig landskap.

 

 

Nå har alle dratt, et billass med unge mennesker fløytet mange glade tuttut da de forsvant tilbake til sine liv.

Litt omtumlet sitter jeg her, etter en intens, drøy uke med mat, mennesker og liv.

 

 

Livet har langt fra vært fra stille.

 

 

 

Og i dag braka dagen løs som den andre i dette nye året.

 

 

I gårkveld prøver jeg å ringe mor, uten å nå fram.

Lillesøsteren min hadde dratt fra henne klokka to og alt hadde vært greit. Sannsynlig hadde telefonen hennes lada ut og da greier hun ikke slå den på.

I dag var lillesøster mer bekymra, da hun tar kontakt med meg.

 

Jeg tenker å kjøre en tur til mor, men er parkert inn og sjåføren, sammen med resten av følget, hadde en lengre kveld enn meg i går.

Tenkte alle kunne få våkne av seg sjøl.

 

 

Sender melding til mors nabo, spør om de kan stikke oppom henne og sjekke telefonen hennes.

Etter en liten stund ringer naboen tilbake og forteller hun ikke fikk kontakt.

Hun hadde stått og ringt på døra i ti minutter og hadde blitt redd for at noe hadde skjedd, for mor så hun ikke noe til.

 

Da var det en ting å gjøre, å aksjonere.

 

Jeg banker på døra til de sovende og forklarer at jeg må ut å kjøre.

 

Litt omtumla kom de seg opp og mellomste kom ut fra rommet sitt og sa hun vil være med meg.

 

Jeg får ring hjemmetjenesten, de var også et stykke i fra, men skulle dra dit så snart de fikk det til.

 

Vi kommer oss ut i bilen, det er speilblankt.

Jeg får snudd bilen i riktig retning, men på tur ned til hovedveien begynner den å skli – slik ut av kontroll.

Ingen vits i bremsene, vi rutsjer avgårde.

 

Vi kan ikke bare seile ut på fylkesveien, kommer det bil da vil det være fatalt.

 

Så jeg trekke i brekket og bilen gjør akkurat det den bruker når en gjør slikt. Den går i rundt, sidelengs seiler vi inn i snøkanten i oppkjørselen.

Og er det det noen gang det har vært mer upassende, så var det i dag.

Ut for å se som vi greier å få den løs, men hjula bare slurer.

Yngste og kjæresten kommer for å assistere, uten at det hjelper.

 

 

Det blir prøvd forskjellig, opp og ned etter både det ene og det andre for å seile ned igjen, på føttene.

Alt fra salt til skinnfell ble prøvd, liketil vedskier.

Det som fungerte best var sand, logisk nok, endelig fikk vi rugga bilen i bevegelse og ut av snøen.

 

 

Fikk melding om at det var beordra sandstrøing helt opp til mor, så da vi endelig var framme kom vi oss både opp og helt fram til ytterdøra hennes.

Tenkte det var bra om vi måtte ha ambulanse, da jeg låste meg inn redd for hva vi kunne finne.

Jeg hadde bedt de andre om å krysse fingrene for at dette gikk bra.

 

Jeg løper inn på stua.

 

Der er det godt og varmt og i stolen sin satt mor.

Hun smilte strålende da hun så hvem som kommer ramlende inn døra. Mellomste, yngste, kjæresten hennes og meg.

 

Hun hadde sett på tv’n og ikke hørt noe til ringerklokka.

 

Hun hadde sett naboen beordre sandstrøing på veien, men ikke ante hun at det for henne det ble strødd.

Ja, og telefonen var utlada.

Det vil si, hun hadde lada den opp, men å skru den på lå utenfor hennes kompetanse.

 

Så der og da fikk hun et utførlig kurs i å skru på telefonen fra mellomste, det ble både tegna og skrevet oppskrift.

Til og med en gjennomgang på hvordan fotoapparatet på mobilen virker, ble det plass til.

 

Og så ble det kaffe, twist, engelsk konfekt og småbrød til frokost.

Alt endte altså godt.

 

Alle fikk så klart beskjed om ståa og at alarmen var over.

 

 

 

Men i kveld, etter nok en ny omgang med mat før gjengen dro, kjente jeg på lysten til å tutgråte.

Tror det var inntrykka fra dagen som sank ned, og i tillegg var jula  over.

Men jeg gråt ikke, for store jenter gråter ikke…

 

 

Jeg er veldig glad for at det gikk bra med mor, jeg ba om at de som dro tok med seg mat, så klemte vi og jeg vinka mens bilen forsvant tutene og fløytende bortover veien.

 

 

I morgen er vi tilbake til hverdagen.

Det blir også godt.

 

 

Og jeg ønsker meg en rolig fortsettelse, uten dramatikk.

Dramatikken for året håper jeg ble gjort fra seg i dag.

 

 

 

 

 

 

22 kommentarer
    1. Så mye drama, ja… .er det mulig! Og – bare så du vet det, så gråter denne store jenta veldig ofte! Det er lov det…. og helt nødvendig for meg! God klem <3

      1. Ja, det er både godt og befriende, gråter mye sjøl…men greit å slippe når en sitter og spiser sammen med andre :D. Takk, god klem tilbake <3.

    2. Huff da… ser bilen skli avgårde og redslen for mor og at noe er galt…
      Også ender det godt 😊
      Glatte veier er så skummelt 🙄
      Klem

    3. Huff dette ble litt vel mye drama og bekymringer på en gang, men så godt at alt var bra med moren din ❤️ Min nærmeste nabo, som er en godt voksen dame som ikke er helt frisk, har flere ganger stått utenfor døra mi på gråten. Da har hun ikke fått mobilen sin til å virke etter lading, og da har jeg bare slått den på å forklart at det må hun huske på hvis den går tom for strøm før hun lader. Glemmer det vettu. Det er vel både godt og litt vondt når alle gjestene drar igjen tenker jeg. Håper du får en fin mandag 🥰

      1. Ikke greit for den eldre garde teknikken. Trist egentlig, at så mange faller utenfor og kan skjønne det er frustrerende, slik som for naboen din. Bra du er der og kan hjelpe. Vet, mor glemmer også. Det ble en krevende start på året, dette. Men veldig glad det gikk bra, og dette året SKAL gå bra <3. Mandagen føles god, klart trist jula er over, men veldig godt også. En blir veldig sliten. Kos deg med mandagen din, jeg gjør, så du hadde fri også <3 :).

    4. Jammen bra det var greit med moren din da..Bilkjøring på glatte veier er ikke “å spøke med “.. Her nede på flata er det stort sett greit..men da vi bodde i huset og måtte opp og ned noen bratte bakker var det viktig med jevn gass om en skulle slippe å få problemer.. Skjønner du kan kjenne på en “utladning”etter å ha vært sammen med dine i noen dager… Så koselige bilder ved bålet også… Godt nytt år til deg og dine <3

      1. En bør nok bo på “flata” når en voksnes til. Veldig glad for at det var hørselen hennes som ikke var god nok, sjøl om det ikke er bra. Denne jula har vært mye å utføre, så ble nesten overraska da tårene ville komme – men naturlig. Nyttårsaften rundt et bål var veldig fint. Takk, i år håper jeg vi alle får et skikkelig godt år…tror vi alle rundt omkring trenger det <3.

    5. Du gode min!!! Jeg har ikke ord her, for jeg føler virkelig med deg. Jeg hadde grått, det er sikkert. I år har jeg vært heldig. Ingen drama, bare ro og fine minner. Men alle juler er ikke sånn for meg, eller andre heller. Så glad alt gikk godt for deg, og jeg håper det nye året vil bringe deg rolige dager og masse glede. Klem fra meg 🙂

      1. Disse tårene var ikke langt unna, men i og med vi ikke bare var oss i huset var det bra tårene ble holdt i sjakk :). Julen kan bli emosjonell på mange vis. Og veldig glad at det gikk bra, er bare et år siden alt rundt far. Klem <3

        1. Ja, dere har hatt litt av hvert nå. Jeg hadde en sånn periode da være unger var rundt tjue. Jeg klarte ikke å holde tårene vekk og den jeg minst hadde ant skulle være der for meg var så god. Hun var og er sammen med sønnen vår og sånne mennesker er gull. Jeg tror vi fikk et ekstra bånd i de dager. Klemsiklem til deg og ha en fin dag 🙂

    6. Jeg skjønner inderlig godt at du fikk lyst til å tute litt. Frykten for at noe hadde skjedd med mor, kombinert med alle strabasene på glatta ble vel i meste laget. Når roen senker seg kommer gjerne reaksjonen. Godt nytt år ønsker jeg deg! <3

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg