Det suser utenfor, det har vært stille noen timer. Nå kommer neste omgang.
Jeg hadde bestemt meg for å kjøre hjemmefra klokka tre.
Da ville vinden til å bygge seg opp, var det meldt.
Gikk lyset måtte moren min slippe å være aleine.
Meldingene sa hele 50 m/s i kast på YR, hos henne. Det ville det være orkan i kasta, ellers var sterk kuling.
Vinden ville komme fra retningen bak huset, der det går bratt opp til fjellet. Så sannsynlig ville vinden treffe bakom fjellet.
Men lyset kunne altså gå.
Så jeg tok med meg pikk og pakk og kjørte.
Broene var skumlest å kjøre over.
Jeg bor i en kommune med mange broer.
For å komme til mor måtte jeg over tre av dem.
Snøen dreiv vertikalt i god fart, men jeg kom meg helt fram uten utfordring. Men da braka været løst også, snø, vind, skikkelig kav. Så det var akkurat i rett tid.
Resten av kvelden har gått rolig, vinden hørtes, men vi kjente den ikke noe nevneverdig.
Det dundra i vei med lyn og torden en periode og lyset blinka en del, uten at det gikk.
Nå er talglys og fyrstikker satt fram.
Vi har spist rakfisk med tilbehør, drukket øl og akevitt til.
På ovnen ble det fyrt kraftig, om lyset gikk skulle ikke vi fryse.
Det ble badstue.
Vi har hatt en veldig fin og hyggelig kveld.
En kveld som ble natt før vi la oss.
Nå hører jeg vinden bygger seg opp igjen, utenfor rommet mitt.
Litt slik tulleoverskrift. For han Frank har jeg ikke sett noe til.
Men fri og frank er jeg igjen…hva betyr egentlig det utsagnet der?
Den 19. mars, 2002 skrev Nrk Vestlandet følgende:
Fri og frank
Egentlig smør på flesk…
“Frank”, som sjelden eller aldri brukes alene i norsk, kom til oss fra middelalderlatin via fransk – “franc” = fri. Vi finner det f.eks. idag i det franske verbet “afranchir”, som betyr frigjøre, løse. På norsk bruker vi “frankere” som egentlig betyr å “frigjøre” et brev, slik at det kan passere fritt gjennom alle land fram til adressaten. Sammenlig “FRImerke”.
“Frankerne” var “frie menn”, og Frankrike betyr opprinnelig “de frie menns rike”.
“Franc” – den over 600 år gamle myntenheten som i år ble erstattet av euro’en – har sin opprinnelse i en fransk konge som ble sluppet FRI fra engelsk fangenskap og feiret dette med å slippe en ny mynt.
Så da vet vi det.
Jeg kunne i går bevege meg rimelig fritt i samfunnet.
Det var rart å møte folk, se og snakke med mennesker. Ble nesten sliten.
Ett år er passert. Ferdig, finito… Året 2021 er historie.
Godt og vel i overkant av en uke inn i det nye året, vil jeg ta en slags evaluering av året.
Mye hjelper ikke å gå i gjennom, for det er livet sjøl man møter.
Og noe kan en prøve å ta med seg som en erfaring som kan brukes slik eller slik.
Året strarta med at far ble lagt inn på sjukeheimen og vi kunne ikke besøke han.
Men etter mellom en og to uker fikk vi komme.
På slutten av januar fylte han 97 år, dagen etter fødselsdagen, en måned etter han ble innlagt var livet hans over.
Det var veldig trist og veldig naturlig.
Vi måtte støtte mor, mor som hadde mista tidsvitnet sitt gjennom 65 år.
Fars begravelse var nydelig, rart og si slikt, kanskje.
Men dagen var så lett og fin.
Uvirkelig og svært vemodig.
Dagen etter begravelsen var også slutten for de to kattene våre, de var bare en måned unna 19 år.
Det ble mye sorg.
Året mitt blev hjelperens år.
For det var mye som måtte ordnes praktisk, far hadde hatt ansvaret for all økonomi – så det var mye, og mye som kanskje måtte ordnes en gang til. Det var mye papir, telefoner og mange møter.
Ennå er det litt igjen, faktisk.
Jeg husker nesten ikke, men helsa ville ikke på plass, gjennom mye av året.
Forandringer i medisinering på grunn av for høye betennelsesreaksjoner, tenner som falt ut, øyne som viste seg måtte opereres, nye diagnoser… viste seg at jeg hadde for lite produksjon av veske i kroppen, så hadde noe de kalte sekunder sjøgren. Det kan man få når en har revmatisme.
Etter hvert ble det bestemt at jeg skulle slutte med behandling av cellegift, bare ta biologiske sprøyter.
Øynene ble operert i høst, det ene førte til komplikasjoner.
Men jeg ser, og etter hvert blir det briller på nesen.
Slitenheten ble ikke mindre med øynene.
Heldigvis kan jeg justere arbeidsdagen, om ikke tror jeg ikke jeg har klart den halve stillinga jeg går i engang.
I tillegg har det vært mye forandringer på jobb, har følt meg både usynlig og aleine i perioder.
Er glad for at jeg har klart å stå i det, for det har vært mye.
Når det viser seg at huset jeg bor i sannsynligvis har for mange utfordringer til at jeg kan bo her.
Det er tungt, men har ikke kommet til klarhet.
Tiden til det har ikke vært her.
Sommerferien falt jeg sammen, sommeren gikk og jeg satt der.
Den var forresten delt i to, med en intens aktivitet i peprioden i mellom og jeg jobba meg opp en enorm mengde overtid.
De tre høstmånedene kan enkelt sier ble i ovemål innen temaet helse, først øynene mine som jeg måtte bruke hele september på.
Men ved utgangen av måneden var det bare å vente på resultatet.
Oktober starta med at mor ble veldig syk, jeg flytta inn hos henne.
Ville gjerne at hun skulle bli med videre i livet, for der har det kunna gått gale.
Den uka hun var innlagt på sykehus var jeg hjemme hos meg sjøl.
Først mot slutten av året kunne jeg igjen bo hjemme, da var det jula som skulle planlegges.
Året har vært et pes.
Men har året bare vært helt ille?
Nei, det har det så klart ikke vært.
Gjennom året har jeg har hatt en optimistisk og balansert tilnærming. Jevnt, godt humør og gjett om jeg har satt pris på det ♥.
Jeg tror jeg har blitt flinkere til å være ærlig og til å stå opp for meg sjøl.
Og så er det en gang slik, jeg kan aldri bestemme over andre, bare over meg sjøl.
Jeg driver å graver etter min egen kreativitet.
Laget meg en Instagramprofil for posting av av det som blir til.
Hittil har det mest vært tidligere arbeid.
I året som har gått har jeg klart ikke å stresse.
Og så en liten morsomhet, året har ikke inneholdt noen love, love, men jeg avtalte faktisk en date dagen jeg hadde operert det ene øyet mitt. Det syns jeg var effektiv utnyttelse av tid. Og så visste jeg med veldig stor sikkerhet sannsynligheten hvordan det ville gå.
Barna, barna har vært og er til stor glede.
Vi er ikke enige i alt, men jeg er stolte av hvem de er.
De reflekterer, de går ikke etter det som “alle” gjør.
De har ikke valgt det enkle, men de går for det de tror på.
Og jeg har masse å lære av dem, jeg trives med gjengen min.
Og mor, hun har vi med oss, men denne høsten, dette året, har nok kosta henne mye. I dag er det 18 dager til det er året siden far døde. Den helga drar jeg hjem til mor og deler helga med henne.
Er plana.
Og hva lærte jeg av året?
Jooo, være enda ærligere, enda tydeligere.
Se muligheter, ikke bruke hodet til så mye negativitet.
Være meg sjøl uten å tenke på meg sjøl.
Noe slikt.
Og ikke minst,dere, jeg er så glad for å ha lært så mange av dere å kjenne, et skikkelig lyspunkt.
