Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Ett år har gått. Det har vært et spesielt år. Noen av oss har samla oss for å være sammen

Planene for dagen var klar.

For ett år siden.

Jeg skulle hente mor, vi skulle kjøpe kake og så dra opp på sjukeheimen for å feire far.

Fars 97 års dag.

Det var begrensninger for å komme på besøk, vi fikk ikke være flere enn to stykker.

Far hadde bedt om at han ikke ønsket mer livsforlengende medisin.

Jeg er på jobb denne dagen, og der får jeg telefonen, om at vi måtte skynde oss dit.

Jeg husker ikke alle detaljer, men jeg drar rett opp på sykehjemmet.

Det blir ringt etter taxi til mor, da vi opplever det utenkelige, at taxien nekter å kjøre opp veien dit hun bor.

For glatt og for bratt, mente taxisjåføren.

Får kontakta naboen, så mor blir henta og kjørt. Og kommer seg fram til sykesenga hans.

Han er gått inn i en komalignende tilstand.

Jeg får ringt og sagt i fra til alle familiemedlemmene.

Yngste datter er på tur hjem fra Trondheim.

Da natten faller på er vi tre, en fra hver generasjon, mor, meg og yngste datter.

Det føltes så riktig.

Vi vaker over han om natta.

Føler vi har en slags kontakt med han.

Jeg er redd jeg ikke skal skjønne om han dør.

Vi gjør vårt beste med lindring.

Neste morgen, på formiddagen drar han sitt siste pust.

Dagen etter han fylte et nytt år.

Det er så klart fryktelig sørgelig å miste faren sin.

Det var også veldig godt å få dele den siste tida slik, med han som for og oss som var samla.

Fikk spørsmålet her om dagen, om det var trist at far var borte.

Det som er trist er all tid som er gått.

Alle skal vi dø.

Det er helt naturlig.

Nå har det gått ett år.

To av oss søstrene deler helga med mor.

Det er hun som ble aleine etter et 65 års ekteskap.

Vi har levd gjennom det første året uten han.

Han som fikk være til stede i livet sitt helt fram til det siste døgnet.

Som fikk være hjemme mer eller mindre til siste måneden av livet sitt.

Den siste dagen før nyttår ble han lagt inn på sykehjemmet.

Han hadde i starten et håp om å komme hjem igjen.

Han rista på hodet over beina som hørte han til, men som han ikke fikk til å røre.

Se på dette, sa han og lo.

At dette skulle være hans bein syntes han nesten var komisk.  

HER skrev jeg om livet til far for noen år siden.

Ett år har gått.

Nå skal vi til med neste året. 

♥♥♥