Lørdagen blåser friskt inn på arenaen. Og kaldt. En ny uke er på tur til å legges bort. Kanskje får noe plass i minneboksen.

 

 

 

 

Dette har vært en hard uke.

En uke som har krevd til gangs.

Jeg sitter her og pusser fjæra for å heles.

Akkurat dette innlegget gjelder fortsatt.

Men med hard jobbing vet jeg det går fint.

 

Bildet her tok jeg da jeg var på tur hjem fra Kristiansund.

Utsikt fra ferga som tar meg tilbake til mitt land.

 

 

Det har bare vært for mye, for mangt og for liten plass til alt.

Så jeg mister troen.

Men vi er nok flere som er slitne av det vi er i gjennom.

Så da lar jeg det ligge.

 

 

 

I stedet vil jeg fortelle om en fin opplevelse.

Og at ordtaket om at det ikke er vær, men klær som er viktig, stemmer veldig godt.

 

 

Sønnen min har for lengst bevæpna seg med alskens turutstyr, økser, kniver til bruk i en villmark. Han syns turliv er interessant.

Han blir mer og mer begeistra for mulighetene her jeg bor.

Så her en dag gikk han  i gang med å lage en bedre definert sti ned til en skogsvei faren min fikk lagd ned til sjøen for mange år siden.

 

Nå er mye vokst igjen, men jeg har holdt noe åpent.

Jeg bruker å gå denne veien en del. Spesielt sommers tid.

 

Nå går opparbeida veien fra der gården lå før, et lite stykke fra her den nå ligger, så vi må gå gjennom et stykke skog først.

Det var i dette stykket sønnen har markert stien som han ville vise meg.

 

 

Torsdager starter jeg sent på jobb og ellers var det eneste muligheten den uka her.

Så vi pakka sekken med drikke og mat.

Vi skulle spise frokost ved sjøen.

Til alt overmål tok jeg med meg fiskestanga, det var lenge siden den hadde vært i bruk. Så ambisiøse planer på kort tid.

 

Stien starta helt nederst ved et bratt jordstykke. Det som kan være vanskelig om sommeren er at det er dyr på beite inngjerda av strømgjerde, men bruker å smyge meg utenfor det gjerdet nedover det nokså ujevne jordet.

Men derifra gikk stien slakk og greit i møte med skogsveien, så vi var snart nede ved sjøen.

 

Det begynte både å regne og sludde pluss at det blåste.

 

Sønnen skulle lage bål og jeg gikk ned på et svaberg, satte sammen fiskestanga og kasta.

 

Det ble med det kastet.

Jeg måtte jobbe for å få snøret inn igjen, snella dro ikke helt og til slutt satt angelen fast i bunnen, såpass at den ble liggende igjen.

 

Imens hadde eldstemann samla ved, litt slik akk o’ve. For den var våt.

Bålet brann sjenert nede på stranda, ville helst gjemme flammene sine.

 

 

Jeg laga le for bålet, han kappa opp nye greiner.

Til slutt spikka jeg et par pinner til å stikke i pølsene. For flammen var akkurat stor nok til å steike et par pølser.  

Frokosten vår besto av ostepølser, brød, stekt løk. Jeg hadde også kjøpt med to små ketchup- og sennepflasker.

 

 

Så der satt vi i regn og sludd og spiste pølser i brød til frokost.

Og det var aldeles herlig.

 

Innpakka i ulltøy og regntøy.

Vi led ingen nød.

Bare tida, den rasa avgårde i sin vante tro.

 

 

Det var bare å pakke sammen å legge i veg oppover bakkene igjen. Jeg måtte rekke å dusje, kunne ikke sitte på biblioteket som et duftende- eller stinkende bål.

 

Jeg kom i stedet fram som et blussene bål, det tok sin tid før ansiktet innfant sin normale farge.

 

 

Men jeg tenkte at dette hadde jeg skikkelig godt av, få pulsen såpass opp i omdreininger.

 

Så da får det våge seg med de andre dagene som ikke var fullt så gode, når jeg hadde en slik opplevelse.

 

 

Og denne tror jeg faktisk blir liggende i minneboksen.

Vil ha flere av slike.

 

 

 

♥