Mandag morgen, sol og glede. Jeg måtte en liten tur ut for å se.
Sommeren er her, marka er slått og noen høyballer ligger der.
Potetåkeren som jeg fikk rydda i i går måtte nytes. Nå håper jeg potetene kommer opp slik at jeg kan nyte de også. Det er mandelpotet.
Neste prosjekt er et blomsterbed. Begynte med det tidlig i vår, så greit å får det avslutta og plante planter.
Og så.
Opp å nyte synet til rabarbra og luftløk. Og for så vidt skvallerkål.
Achia hadde fulgt meg gjennom de klipte gangene.
Ser oppgangen til skogen lokker med en tur opp til Lykkens plass.
Inn i skogen der solstrålene filtres imot meg mellom grønt bladverk.
Opp den lille stien barføtt.
Det er en lykke og kan ha det slik.
Er ikke så langt hjemmefra…eller jeg er hjemme. Ser den slåtte enga med renner og baller. Og ikke minst rognbladene som lager sin egen rytme. Må dele bildet til tross for at en finger har lurt seg med.
Og så ligger den der, Lykkens plass. Jeg har endelig fått opp de to plankene. De må jobbes litt mer med, men fullt brukbar til å sitte på.
Det føles som en lykke å sitte der. Kunne ta en liten meditasjonstund.
Se på naturen i rundt.
Lysspillet.
Den blå skogfiolen er bytta ut med blå forglemmegei.
Og gule smørblomster lyser opp over alt.
En fin liten tur.
En morgentur.
Nede igjen venter Achia på meg, hun møter meg der jeg gikk i fra henne.
– Han er ikke god denne ljåen din, sa han som kom den.
En som hadde stått her på gården, far var her tidlig etter vi flytta hit og slo med den.
Ljåne ble levert til reperasjon i 2019 viste det seg, tida har bare gått så fort at det lukter forskrekkelse.
Da han for sette han igjen sin egen ljå til lån.
Dagen var varm og jeg kjente det fort at dette var uvant. Han som skulle vise meg kunsten å slå var absolutt kompitent, deltatt i konkurranser og gjort det bra i slåing. Han fortalte om ljåene i Sveits der de satt på huk å slo.
Vi har felles oldefar og han bor på gården min morfar kom fra. Når han slo ble graset som det var mykt smør som falt for fote.
Jeg skjønte etter hvert teorien, en «slår» ikke graset. Det hadde jeg forsøkt tidligere. En stryker ljåen langs bakken og i et seigt driv.
Jeg hadde en ljå til, den var av eldre type men med dårlig skaft. Han laga slike og jeg bestilte, men det blir ikke ferdig i år – men kanskje neste år.
Så dro han videre og jeg hadde hatt min økt.
Men i går tok jeg tak i ljåen igen. Jeg slo meg ganger i det lange graset. Rundt der jeg skal plante potetene, gulrøttene og kanskje et par ting til. Opp til rabarbraen og rund noen bærtrær. Bort til der jeg har urtene. Etterpå hadde huden tydelige tegn på dette, det gikk hull på meg. Men dette trengst bare trening.
Det skal bli. Plana er at etterpå skal plenklipperen få gjøre jobben i gangene. Ellers skal det som ikke slått, få gjøre fra seg blomstring før det blir slått ned. Men i dag skal huden få gro igjen og jeg tar meg en tur for å besøke mor. Det var artig å skjønne teknikken bak dette og så fikk jeg til og med litt trening på kjøpet.
Jeg pakka sekken med vannflaske, håndkle, plastpose og hansker. De to siste greiene høres kanskje litt rart ut for en plan med bad, men jeg hadde en plan-.
Og så lå strandkanten foran meg med flo og varme vinder.
Litt skeptisk var jeg nok på temperaturen i sjøen. Og det var friskt, ja direkte kaldt. Likevel godt fornøyd etter et par svømmetak i det våte.
Men kanskje ikke fornøyd nok. Så etter en pause på en stein, litt vann inn i kroppen også, tenkte jeg at jeg måtte uti en gang til.
Denne gangen var det ikke så kaldt, jeg kjente ikke ising i beina. Det ble også flere svømmetak. Jeg greidde likevel ikke svømme hele renna der tang er tatt bort, men nesten halvparten. Slik midtveis på bildet, fram og tilbake med en liten pause.
Så nå er badesesongen åpnet. Og glad og godt fornøyd gikk jeg igang med neste post på programmet.
Før jeg kunne ta veien tilbake med en halvfull søppelsekk med gammelt tang som hadde rekt på land.
Turen opp gjennom skogen ble noe tyngre. Det betydde bare ekstra trening.
Jeg fikk sekken med meg opp. Og i dag skal den tømmes utover jorda der jeg skal plante. For tang er bra både for mennesker, dyr og foredling av jord.
I dag blir det først en hagedag, så en handledag. Skulle gjerne tatt en tur ned til sjøen også, men tror ikke timeplana har plass. Men uansett skal det ikke bli lenge til neste gang turen går ned til sjøen.
Maten, dagen og livet. For mat må vi ha og valga må vi ta. Her kommer en liten presentasjon av menyer.
Som jeg skrev om dagen meldte jeg meg impulsivt på et webseminar og kjøpte produktet.
En knapp uke ut i løpet har det gitt meg glede og et slags resultat.
Faren med slikt er at en går lei, for det kreves at en leser, prøver og tar inn. Sjøl om mye av det dette handler om er det jeg har vært opptatt av i flere år. Men har fått en oppstrammer med å føre mer grønt, rødt og voksende herligheter inn i kostholdet.
I tilegg redusere hvitt mel, hvit potet og hvit ris…altså karbohydrater. Og så er det ikke manisk, bare ha fokus på hva kroppen forteller deg, hvordan en føler seg.
Vekta er satt bort.
Det eneste er at en må ta tiden til maten, metoden og det mentale. Og så klart bevegelse.
I dag skal jeg lage meg omeletten jeg starta med, til frokost.
Til lages drikke av råkakao med blant anna chaga i (det vokser på bjørketrær og har mange gode egenskaper i seg). Riktig energipåfylling.
For jeg har flytta første måltid tidligere på dagen. Fortsetter en fasteperiode, men planen er at jeg ikke skal spise så sent på dagen.
Jeg er på leting for å få energien opp og faktisk har den føltes bedre.
I går kjente jeg likevel at etter jeg kom hjem fra mor var jeg tom. Hadde laget vafler hos henne av hvitt mel, som sikkert hjelpte på at det ble tomt.
En annen frokost jeg har laget meg er chiafrø med mango som er både mettende og godt.
Har også variert med chiafrøa med blåbær, banan og jordbær.
Her har jeg moset en halv avokado med egg på og strødde over tørka tang.
Brødskiva er desverre fra kjøpebrød, så baking står på programmet. Det er tomt for hjemmebakt brød, så da blir det skikkelig grovt brød.
Lunsjen er ikke inne på timeplana.
En dag ble det en laksegryte med quiona til.
Stekt kylling med fløtesaus og fulkornris og masse salat har stått på menyen i flere dager.
Ellers blir det en del tevarianter. Jeg tok med meg en kopp opp på Lykkens plass i går med ingefær pu-erh, en te som er brukt tid på å lage og blitt oksidert. Det var fint å sitte der å se ut over grønne enger å drikke teen.
Jeg avslutta dagen med et stort krus med tørka rødkløver som ble sanka inn i fjor.
Prøver meg fram og forsøker å kjenne etter, er jeg mett, er jeg sulten…
Dette er ingen kur eller noe for en periode, detter er et livsvalg. Det handler også om frihet og det å ta vare på seg sjøl.
Sannsynlig føles det enkelt også fordi det bare er en liten oppstramming på det jeg har hatt som fokus i lang tid.
Vekt er en ting, men for meg er det viktigst å kjenne at jeg føler mer overskudd, føler jeg vil og kan mer enn å falle sammen. For det er frihet og den er viktig.
For akkurat nå går det meste så fort at jeg har ramlet av. Men jeg nekter å blir fortvila over at naturen vokser meg over hodet. Plenklipperen står godt uten å ha blitt sjekka. Forresten er det ikke noe gang i den nå, det er for seint.
Slik så det ut da jeg kom hjem, vilt kaos i alt det grønne.
Det får bli blomstereng i starten, humlene og biene syns nok ikke det er dumt. Skal likevel hogge meg vei gjennom alt det grønne.
I dag fikk jeg tatt en telefon jeg skulle tatt i mange år. Jeg spurte en gårdbruker om han kunne lære meg å bruke ljåen.
Nå er det avtalt og jeg har øvingsområder så det holder. Jeg ser det er vil være varmt og ikke regn den dagen han kommer, det er bra.
Det kommer flere varme dager, i morgen loves sol og temperatur på 24 grader. Jeg har sjekka likegodt når det er flo, den er oppe klokka to.
Så kanskje jeg tar turen ned til sjøen…
Det er så godt å ha kommet hit, sjøl om jeg føler meg for sein med alt jeg tenkte.
Hvor skal jeg plante sukkererta, mandelpotetene og selleri?
Det er gras over alt.
Pusene hopper byksene rundt i all vegitasjonen.
Jeg kom hjem fra mor i kveld og kjente det var godt i alt kaoset. Lyset av sola som gikk ned bak fjellet.
Juni!
Smak på klangen av årets første sommermåned og jeg har ikke ansvar for et arrangement.
Sommeren er min.
Det får bare våge seg med alt, jeg vil bare kose meg og ikke lage kaos inni meg.
Men kanskje skal jeg ikke det nå, kanskje er det like greit å sette enden ned i den gule stolen og kjenne på at det er godt. For det har vært et pes og pesinga har vært på flere områder.
På lørdag pakka jeg en bag med både ditt og datt. Pusene fikk mat, de skulle være et døgn alene.
Det var duka for jubileum. Været ble bedre og bedre til nærmere vi kom. Og der slo jeg av tida.
De første ansiktene, hvem var det jeg sto foran, huska jeg…
Så var det akkurat som alder forsvant og personer fra 50 år tilbake i tid kom fram.
Av 79 elever møtte 27 opp. 10 var ikke livet i lengre.
Det var mange jubilanter fra 10 års til 60 års.
Her henger jeg på veggen for alle som har gått her.
Jeg så både bilde av moren min og broren hennes. Til og med morfar min har gått her.
Da datteren min valgte folkehøyskole valgte hun utenfor familietradisjonen.
Det var helt greit.
Vi sang masse, det ble underholdning i det som var kombinert gym- og festsal. Da jeg satt der, før vi skulle opp på korbenkene følte jeg at jeg møtte den 17 år gamle meg. Det var rart å sitte der å kjenne på dette.
Alle jubilantene fikk strykkarakter da vi stilte opp for å synge «Fram da frendar», men hva gjorde det…
Læreren som uttalte seg var blitt såpass tunghørt også.
Ellers ble vi underholdt av lærerne fra dagens skole, og de var virkelig gode.
Helga gikk som en solskinnshistorie og på søndag kom sola skikkelig fram. Vegitasjon rundt skolen hadde forandra seg og det hadde mange av romma også. Var oppe i fløya der jeg bodde og kjente meg ikke igjen. Men folka, som åpent møtte hverandre og var der, fortalte og delte.
Som sagt, tida forsvant både direkte og overført. Jeg kosa meg så inderlig.
Lånt en del av et bilde
Den godt voksne dama var uten tid.
Ellers var det god mat og alt vel på alle vis.
Jeg kjente en tåre eller to lura, da vi tok hverandre i hendene å danna ring ute på plassen. Slik spontant, en praksis vi hadde gjennomført det året vi gikk der.
Jeg angra virkelig ikke på at jeg reiste.
På tur hjem etter endt jubileum kjørte jeg oppom mor. Sola varma og jeg ordna slik at hun fikk sitte ute da middagen kom. Da jeg dro derifra ga hun et tydelig ønske om at hun hadde lyst å kjøre seg en tur. Men jeg måtte si at jeg var både sliten og hadde papirarbeid å gjøre for henne, så jeg kunne ikke i dag. Trist når hun ga så tydelig signal om dette ønsket og jeg ikke hadde mulighet til å møte henne på det.
Etter en god natt var en ny uke i gang. I dag har jeg hatt besøk fra en som har sett på huset for å gi en pris på maling. Han jeg en gang var gift med, vi spiste middag sammen etter befaringa var unnagjort. Og vi hadde det helt greit trivelig.
Og til slutt denne dagen har jeg vært delvis med i et møte angående et annen familimedlem over telefonen.
Så nå var det mer riktig å sette sin ende i en gul stol framfor å sette føtter i grønne støvler og ut i våt skog. Det får bli i morgen.
Verden er skjult av tåke. Alt sklir enklere uten at jeg har tenkt på det. Jeg er bare i gang.
Et glass vann og en snartur innom.
På senga ligger en to-tre antrekk. Snart pakkes alt ned. Utrolig og overraskende har det lagt seg til rette.
I gårkveld tok jeg en oppvisning for meg sjøl, det eller det…
Bløtkakekjolen var bare helt håpløs. Magen kosta fram alle rysjer og alle kapper. Så ut som en tegneseriefigur. Jeg grov meg innover klesskapet og oppdaga at skjørtet jeg tenkte på var borte. Hadde det den 17. mai.
Kikka og leita, det var bare borte. En stund spekulerte jeg på om jeg hadde tatt det av meg på tur hjem, hadde jeg hatt et illebefinnende.
Jeg fant det.
Til slutt.
Kan fortelle at det verken var opphengt eller lå i skittentøykurva.
Snart går jeg i dusjen, så er jeg på vei. Skal plukke opp ei som gikk på samme folkehøyskolen 10 år før meg.
Jubileum.
Nå gleder jeg meg igjen. Formen er utrolig nok bedre. Virker som at det å spise mindre karbohydrat har en heldig effekt. Men noen få dager gir ingen troverdig konklusjon. Er bare glad for at jeg føler meg bedre, en liten økning av energi blir tatt imot med takknemmelighet.
Hadde en prat med mor i går, at over 30 år med utfordringer som på en måte fortsetter, forsvinner ikke. Sjøl om det øredøvende stresset er borte etter jeg ble pensjonist.
Skal bli artig å se de som kommer, noen har jeg sikkert ikke sett på 50 år og andre møtte jeg for 10 år siden. Mange møttes i gårkveld, de la ut bilder med teksten at de hadde blitt unge igjen. Noen lærere kommer, min lærer fra den linja jeg gikk på kommer ikke. Det har vært artig og møtt henne.
Nå må jeg «kaste meg rundt» som faren min brukte å si når noe skulle skje.
På denne tiden var planen at både sinn og kropp skulle være lettere enn det er. Da jeg starta gikk noen kilo bort, men så snudde det feil vei. Føler det skjedde omtrentlig samtidig med ekstra fokus og inntak av diverse vitamintabletter etter legebesøk.
Der jeg skulle opp med energi gikk den ned. Til slutt orka jeg knapt noe, alt føltes som et voldsomt tiltak.
På onsdag oppdaga jeg et webforedrag om hvordan sette sammen maten for å få mer energi. Jeg meldte meg på og glemte det. Men et kvarter ut i foredraget husker jeg det og går inn. Veldig mye handler om det jeg allerede har vært i gang med.
Tenkte ikke å kjøpe dette, men da summen var forholdsvis lav i en begrensa periode slo jeg til. Tre måneder vil jeg teste dette.
Så i går var jeg igang med å gå gjennom trinnene. Kom over et frukostforslag; omelett og kakao. Jeg hadde alle ingrediensene i hus, jeg hadde råkakao, chaga, ceylonkanel. Jeg hadde fetaost, paprika, litt lite spinat, men alt av det som sto i forslaget.
Det smakte godt, både omeletten og kakaoen.
Når dette ligger så tett opp til det jeg har hatt fokus på tror jeg det kan være lurt å skjerpe det mer til. For ser her jeg kan greie å kutte enda mer på karbohydratene. I tillegg blir en fulgt opp, har facebookgruppe for å ha et felleskap. Det er mentalt og fysisk fokus.
Så gir dette en sjanse.
Og vekta skal sette bort, for en skal lytte til sin egen kropp og hvordan den kjennes.
Men de kilo jeg hadde håpet jeg hadde mista på denne tida skjedde ikke. I helga er et jubileum og jeg skulle bruke en kjole som er litt pynta bløtkake, men tenkte det skulle gå bra med mindre kropp. Nå vet jeg ikke hva jeg skal ta på.
Men håret fikk jeg klippet.
Denne manko på energi tærer.
Egentlig føler jeg mest for å hoppa over hele arrangementet. Trøster meg med at det ikke er så lang tid og jeg kan være til stede og lytte. Kan være artig å se andre om jeg ikke orker tanken på å syns sjøl.
Det er virkelig på tide å få opp energien. Bare komme opp på neste trinn, virke en hel dag. Orke å ta vitamintabletter. Nå blir jeg bare sliten av å huske det jeg skal.
Så håpet mitt at den lille impulse handlinga med å melde meg inn på dette kurset skal gjøre underverk. Men må orke å gå inn på datan å følege opp. Og så handler det paradoks nok om å plukke ned noen må’er.
Greier du å lytte innover i deg sjøl og kjenne etter hvordan kroppen din har det?
Turen ble bestemt og vi som skulle gå den, møttes. Veien gikk etter en grusvei før vi tok av fra den ned en bratt skråning med høyreiste graner. Det lukta sterkt av kvae og bar.
Ute av skogen og nede på flata rant en elv.
Sildringa fra vannet, fuglesangen og sola. Premissen for turen var satt.
Og marka og elva var i fredelig sameksistens, flat og lett å gå på og ved. Elva svinga seg nedover landskapet.
Noen steder møtte en på overraskelser, som denne skulpturen som var like fredelig som elva.
Så var vi framme ved vannet der elva rann ut i.
For mange år siden hadde jeg med en gjeng ungdommer til vannet, for på andre siden ligger en friluftsleir, der vi ovenatta. Det var det kanoer vi kunne låne. Så det ble padla utover vannet og oppover elva et lite stykke.
Som et eventyr og veldig naturskjønn opplevelse.
Nå tok vi en rast før vi tok samme veien tilbake.
Til tross for at dette er et lite stykke å kjøre fra der jeg bor, tror jeg at jeg vil finne veien tilbake hit. For det var helt fantastisk nydelig. Hun som hadde forslaget om denne turen fortalte at hit gikk hun når hun hadde ekstra behov for ro og fred.
Eksistensielle spørsmål dukker opp. Veit de er helt bortkasta, nå.
Jeg er her og slik er det.
Hva som skjer når og når, er ikke tida til å svare på. Likevel sniker spørsmålene seg inn i tankene. Alt fra maling av huset eller hva som skjer om ti år-.
Jeg må komme meg i gang, tenker jeg i et fortvila forsøk på å komme meg ut av dette unyttige.
Jeg må komme meg opp!
Så ringer ett av barna, mellomste, endelig hører jeg fra ett til av de.
Yngste ringt i gårkveld, men før det hadde det gått en liten uke uten en prat på telefonen. Hun var på tur til Oslo for å tømme bolig. Hun hørtes sliten ut, grudde seg for jobben.
Fikk denne snappen fra henne fra to uker siden.
Får jeg bruke den i blogg, spurte jeg.
Screenshot
Livet går og jeg rakk aldri å besøke henne mens hun bodde der.
I byen «min»…eller den var vel mer det før.
Altså, mellomste som ringte, vi har ofte kontakt, men nå hadde det altså gått en stund. Hun har hatt det travelt, mange folk og mye som skjedde. Først har vi en prat om pusene som kommer inn på rommet mitt og forsvinner ned i en skuff.
Og så gjør jeg det som ikke er så smart, forteller om alt som ikke føles bra for meg. Skikkelig sutrer, endelig er det noen som kan høre på meg…
Om omsorgoppgaver, syke mennesker og alt for lite omgang med folk som løfter-.
Som du forstår dette var ikke så lurt, for da blir jeg en klamp om foten. Noen som roper på forståelse og omsorg.
Av og til har man ingen til slikt og det må en nok være voksen nok til å forstå når det skjer.
Vi avslutta en samtale som ble litt anstrengt.
Men sannsynlig hadde jeg også kommet til bunnen denne gangen, av å ha slike følelser. For like etter samtalen skjer en hel rad av hendelser, mens sola skinner fra blå, blå himmel.
Først kommer en hyggelig melding. Så ringer telefonen fra han som hadde ansvaret for reperasjon av taket, at han skulle komme å gi pris på flere drømmer jeg har. En tredelt drøm; reparere terrassen, eventuell bygge ut til carport. Og det siste punktet, skifte vinduer og sette inn heve/senke dør.
Dette er virkelig en stor drømmer.
Kjente jeg måtte slutte, måtte snu, måtte dra meg opp fra tungsinnet. Ta på meg smilet. Kjente det var en motstand, som om ansiktet krakelerte av forsøket.
Det var også på tide at hyggelige ting skjedde.
For vi treger det.
Så får jeg berre gå i gang med å bygge opp for en hyggelig 17.mai i omsorgens tjeneste. Bestemme meg for at det som blir er bra.
Etter denne starten på en dag, var jeg plutselig i gang med slikt jeg skulle ha gjort lenge. Vann i både det ene og det andre. Vasking av kopper. Vasking av skuffene på kjøkkenøya. Og siden får jeg kanskje gort en innsats i hagen også.
