Glede ved gammel gaddj

 

 

 

I dag henger skyene nedover fjellsida, men tror det vil letne.

 

 

Skal opp i fjellet siden i dag, ta samme turen som yngste og jeg tok i går ettermiddag, før bussen kom og henta henne tilbake til byen.

 

Det er så mange gamle trær, forvridde trær.

Gaddj.

Mer spesifikt er det furutrær som har stått ute i vind og vær.

Har lyst til å lage et innlegg bare om fantastiske furutrær en gang.

Her er innsida av en stamme. Mønsteret fasinerer.

– Nesten som å se ned på en by, sa yngste. Husa og gatene.

Ett stykke av løypa går etter blankskura berg. Der er det lett å gå.

Her tiltrakk undersida av et berg interessen. Kanskje det kunne være krystaller her, spekulerte hun.

Ellers var hun opptatt av lav og mose. Fant mange spennende formasjoner og farger av artene. Det var godt å komme seg ut på denne turen.

Slå ut med hår og armer.

Vatnet blinka mellom trærne. Men vi kom oss ikke helt ned denne gangen, vi hadde verken  riktig fottøy eller nok tid.

Men det var mangt og mye å finne på for den som har spensten og energien.

Ellers er det mange ypperlige stener til å hvile på. Både for en rompe og flere-.

Denne turen vil vi nok gå mange ganger denne sommeren.

Både av lyst og av plikt.

 

I dag skal vi ferdigstille løypa.

Plana var åpning til 17. mai, men i og med vi snødde ned blir åpninga nå til helga. Men vi satser på å få opp resten av skiltinga og turkassen i dag.

En fin tur vil jeg påstå det er.

Tenker også å få innover bord og benker for å raste ved i enden av vannet.

 

Velkommen er i alle fall alle som vil ta denne turen.

 

Stikk en tur

 

Med slegge, sag og drill, gikk det til fjells.

 

Det en god stund siden jeg foreslo et område for tur, en StikkUt tur.

 

Den ene grunneieren var helt enig.

Jeg var med andre ord helt enig med meg sjøl.

Den eneste bøygen var den massen jeg bor inni. Men tok sjansen på at massen ville ordne seg da det var greit at dette ble en rute.

 

Det gikk ikke akkurat slik-.

Men lykka var at den andre grunneieren også var helt enig og da vi skulle rydde sti og stikke den ut går kveld, var vi ikke mindre enn seks stykker som la i vei.

Og gjengen var mer enn dyktig, noe en ikke akkurat kunne si om henne som kjørte alt i gang.

Turen starta i regn og endte i sol.

Og uansett vær er dette en nydelig stykke natur.

Det ble stukket og satt ned merkepinner og skrudd opp skilt.

Noen tre måtte ned og ble lagt der partia var som våtest.

For vått var det.

 

Hvitveisen hadde nesten blitt vassblomster.

Siste biten av stien går langs vannkanten.

Og innerst var sandstranda skjult av den høye vannstanden.

Det blåste slik at det var krappe, små bårer som traff land.

Sjøl om det er tidlig vår og naturen ennå er både gul og naken, er det vakkert.

Syns jeg.

Vi fikk ikke satt opp kassen med koden, så vi har enda en omgang igjen. Flere skilt skal også opp.

 

Vi snudde og klatra oss tilbake, mens lyset laga stemning bak trestammene.

Så var vi framme ved det siste partiet som går over fine berg.

Før vi var nede  ved parkeringsplassen.

En og en halv kilometer er denne turen, i luftlinje. Kveldens tur tok fire timer.

Vi må opp til uka for å gjøre oss ferdig.

 

Denne StikkUt turen blir åpna 17. mai.

 

 

Uferdig eller ferdig

 

 

 

-Om å bli ferdig. Ferdig uansett, men spesielt det en inspirert og full av overmot starter opp med.

 

 

For det er lett å starte, uansett nesten hva det måtte være.

 

Mange av oss damene har en hang til pinner, pinner og tråd. Strikking heter noe av det.

Jeg var 17 år da jeg oppdaga at det gikk an å få ting ferdig.

Ting med strikkepinner og tråd.

Før hadde jeg likt heklenål og tråd. Det gikk fort. Likte at det gikk fort.

 

Etter oppdagelsen kom mange år med produksjon.

En periode var jeg flittig på strikkemaskin også, det ble mange plagg. Laga mønster og sto på.

Fra en visning på Rockefeller, en gang på åtti-tallet.

 

Etter at barna kom, gikk tråden over fingrene i mange år.

Men jeg husker en jul. Under treet lå flere uferdig produkt. Jakke til mannen og dukkeklær til jentene.

Det året fikk fenomenet et kraftig støt av utilstrekkelighet.

 

Jakken ble siden ferdig, men dukkeklærne ble det aldri. Ennå kjenner jeg den triste følelsen, av ikke å mestre. Og at jeg måtte være en dårlig mor som ikke fikk ferdig all dukkeklærne jeg hadde sett for meg.

 

Jeg begynte igjen å strikke mer da jeg jobba-, like før flytting hit jeg nå bor, i en butikk med garn.

Ennå har jeg uferdige ting fra da. Men da hadde jeg en ambisiøs periode. Satte i gang med mye.

 

Da jeg gikk i gang med et strikkeprosjekt som skulle bli en gave nettopp, var jeg ikke direkte overraska over at det ikke ble ferdig til tide.

Men i dag ble gaven overlevert.

Ferdig strikka, trådene festa og garnet tøvd. Måtte kjøre det i vaskemaskina to ganger, før jeg ble fornøyd.

Mottakeren ble både glad og overraska over at det ikke gikk lengre tid. Hun hadde visst nok avskrevet at hun fikk det med det første.

Hun liker farger, sterke farger.

 

Jeg begynte en gang på votter som er strikket av tynt garn fra Rauma. Jeg liker trepinner, men når pinnene er tynne har jeg erfart at trepinner ikke er så lurt.

Pinnene ble både bøyd og brakk.

Tror det var blandt anna pinnene som gjorde det skar seg.

-At det ble lagt bort.

Her er en brekt pinne, tror det er størrelse 2, sammen med andre pinner og en penn (pennen bare lå der).

Lua og vottene var strikka på de største trepinnene.

 

….når øyner og fingrer ikke virker så godt, skjønner en det først ikke. En bare lar være å gjøre det en gjorde tidligere...

 

Gikk mange år før jeg forsto denne sammenhengen.

Når en skjønner dette, er det lettere å gå i gang igjen. Man gir seg da vel ikke på grunn av slikt…

Så jeg tok fram disse vottene som ikke var ferdige, kanskje på tide, tenkte jeg.

Men så viser det seg at det er flere, såkalte, skjær i sjøen.

Jeg har rota bort oppskrifta.

Vil gjerne strikke etter den, så må nok finne den først.

 

Derfor får jeg gå på noe anna først, kanskje gjøre ferdig en genser som nesten bare er monteringa igjen.

 

Men nå fikk jeg vist to av dette som har ligget uferdig.

Den ene er nå ferdig.

Det andre må jeg finne oppskrifta til.

Genseren kan jeg vise når den er ferdig monter.

 

Er du en glad strikker?

 

 

 

Se det

 

 

Mener ikke konkret du skal få se noe, men liksom litt til meg sjøl; se der, det gikk-.

 

 

Her bygger vi ned, det var ikke en gang noe spesielt som gikk.

Bare en dag.

Nå er ikke det bare, bare. Spesielt med tanke at denne dagen starta motsatt av den i går.

Da klokka ringte i dag var det nesten umulig å komme seg opp.

Jeg ville bare sove.

Fikk hamla meg inn i stolen min, med stort, varmt glass vann med lime i.

Og der satt jeg!

 

Ute var det mørkt som det aldri skulle bli lyst igjen.

-Tror ingen blir overraska når jeg forteller at det ble det likevel.

Først var det en hvit snøflekk i fjellet som lyste gjennom mørket. Etterpå kom det mest fantastiske lyset en kan tenke seg.

Som et gyllent håp.

Jeg fikk samla lemmene til bevegelse, med sko og ut for å fotografere. Da hadde lyset blitt mer gult.

For lyset kommer fort når det først kommer.

 

I går synte jeg snøbilder. I dag var det bart.

Jeg prøvde å fange lyset som best jeg kunne, men nøt for mye og var for lite konsentrert. Tror det var noe med temperaturen også, for den var så mild og snill.

 

Etter hvert kom jeg meg på jobb. Jeg er heldig som kan styre såpass arbeidstida mi sjøl. Ut i fra kroppens begrensninger, avtaler, planer og tidsfrister.

 

Fikk telefon fra St. Olav i dag og fikk sagt at jeg ikke hadde tatt den ene sprøyta jeg skal ta på to måneder. Føler samtalen ble konstruktiv og fin. Jeg skulle ta kontakt når/om jeg starter opp igjen. De skulle fortelle til fastlegen min om  forskninga jeg gjør på meg sjøl. Jeg skal til henne over helga, vil spørre henne om hun føler hun kan følge meg på dette. Bør nok ha noen som er helsefaglig i ryggen. Kunnskapen min er alt for liten, sjøl om jeg leser for å prøve og tilegne meg noe. Det viktigste for meg er at jeg greier å være mest mulig objektiv på hvordan det påvirker meg. Har ikke handla inn boka ennå, den jeg skal skrive ned i.

 

Etter to dager på jobb, vil jeg si det absolutt ikke er så ille som jeg frykta. Jeg holder tråden og føler på mer energi enn da jeg ferierte utslått i en stol i min egen stue.

 

Mot slutten av arbeidsdagen får jeg krisetelefon fra foreldra mine; tv´n deres virka ikke.

Nye tv’er og eldre mennesker er ikke nødvendig vis en god kombinasjon.

Det hadde også vært torden og lyden, så det var visst flere eldre som hadde problemer. Og denne gangen fikk jeg ikke til noen løsning, så ringte support til slutt.

Etter og ha slåss med ledninger, små skrift og for dårlig lys i flere timer, så voila`, begynte tv’n både å snakke og vise bilder.

Lykke over hele linja.

Da satte jeg både bilsnuten og min egen-, i retning mitt eget hjem. Og ja, det var godt å komme dit og hit. Jeg var veldig fornøyd med at jeg henta inn ved i morgest, at jeg var i hus og at foreldra mine fikk den superviktig tv’n til å fungere.

Sjøl har jeg kokt meg te etterpå, hører på rolig musikk og syns livet ikke er så verst. Sjøl om det blåser og snart ikke blir mørkere gjennom et døgn.

For det betyr at det blir lysere snart.

Og akkurat den tanken er til å slå krøll på seg sjøl i ultimat kosemodus.

 

 

 

Nesten, og litt til

 

 

Friuka mi flagrer gjennom tilværelsen. Og jeg gjør absolutt ingen ting. Nesten.

 

 

Så rart egentlig. At tid bare går, uten plikt og prakk. For jeg har bestemt meg for at det er slutt med slikt.

Nesten.

Helt av kan vel ikke et tankemønster skrus.

Jeg kjenner etter balansen i livet. Den er der og den er der ikke.

Vil si det er en spennende leiteprosess. Og jeg skjønner at dette blir jeg aldri utlært i.

 

Plana er å kjøpe meg en fin bok. I den skal jeg skrive alt. Alt som jeg mener er viktig å skrive ned.

Nesten.

 

Når jeg legger opp til å kjenne etter, lytte, lese og høre – det som kan høre med, kjenner jeg at jeg er usigelig sliten. Så da får jeg lov til det. Jeg bare aksepterer.

Nesten.

 

Det er torsdag.

 

Det å hente ved føles som en lang og strabasiøs tur.

I morges fikk jeg plastavfall ned til veien. Det var så glatt at plutselig jeg der. Med nasen ned i et tynt lag med snø. Som var dryssa oppå isen. Like hel, bare maroder nå i etterkant.

 

I natt tror jeg omlegging av matvaner førte til durabel hodepine.

 

Verken å falle eller ha vondt i hodet er et ønske.

 

Likevel er jeg glad.

 

For jeg tror jeg er i gang med noe som er på høy tid. Framover er jeg i testfase.

Det er mat.

Det er tanker.

Det er omlegginger.

Jeg gjør meg kjent-.

Med både nye og gamle tanker. Jeg hører på hvordan kroppen min responderer på alt.

Nesten.

 

Tidligere tanker har fått mer tyngde. Litt mer kunnskap bak seg. Og jeg setter så pris på det jeg finner. 

 

Og det aller viktigste, jeg presser ikke med planer og oppskrifter. Jeg prøver bare å kjenne etter hvordan det er å være inni meg. For der skal det være bra å være.

 

Så nå om dagen jobber jeg for å finne fram den videre veien.

Akkurat det har jeg gjort lenge. Men det føles åpnere og flatere enn på lenge.

Veien jeg går.

Uten at jeg har noen form før løsning.

 

For å være litt konkret, handler det likevel om noen konkrete handlinger:

  • Kosthold med lite karbohydrater og mye fett.
  • Ikke stress.
  • Gi meg sjøl plass.
  • Tankemønster.
  • Periodisk fasting.
  • Fornya fokus på olje.
  • Økning i kunnskapsnivå.
  • Ta større ansvar.
  • Økologisk og bevissthet på produkt.
  • Og ikke minst, økning i bevegelse.

Akkurat nå er bevegelse litt vanskelig, for kroppen er ikke helt til bruk. Jeg har tatt bort noe medisin, for jeg vil se resultatet. Så da får jeg bare finne meg i det.

Ikke sikkert dette går, men jeg har trua.

Så til tross for flatt batteri akkurat nå, skal det bli bedre

Tenker jeg.

 

Og det er ikke bare nesten.

 

Håper du husker på å gi deg god plass i ditt eget liv.

Klem <3.

 

 

 

 

Sammenhengen mellom levd liv og nå’et

 

 

 

Sen middag og sen kveld. I morgen har jeg fri og skal noe helt spesielt.

 

 

 

I kveld kom jeg hjem, gikk inn på bloggen og så ingen hadde kommentert på det siste innlegget mitt.

 

Det er da en begynner å spekulere hva en gjør her.

 

Jeg kan så klart ikke angripe noen, for dette er et fritt valg både å lese og kommentere.

Men når jeg skriver så uinteressant at ingen gidder å kommenter, hva er vitsen da liksom.

 

Ikke har jeg Google Analytics innlagt heller, så jeg aner ikke om jeg bare skriver for meg sjøl.

For så vidt greit, men da kan jeg også legge det jeg skriver inn i et dokument – behøver ikke legge ut ting på nettet for meg sjøl.

 

Slik gikk tankene mine, da jeg plutselig oppdager og ha fått en kommentar på innlegget mitt fra i går.

Søte, fantastisk skriveføre karidansen hadde kommentert. Jeg ble så glad at jeg kunne gitt henne en klem.

 

Så da blogger jeg trøstig videre, jeg fikk EN kommentar i går og er lykkelig.

 

 

OK, jeg er nok ikke den mest spennende bloggeren i skuffen

Jeg orker ikke en gang prøve på å gjøre meg spennende, ikke blogger jeg jevnlig eller svarer jevnlig hos andre. Ikke prøver jeg å finne spektakulære overskrifter og innlegg. Bruker nesten aldri være med på konkurranser eller opptrer i noen heiagjeng. Jeg er liksom bare full av hverdag, naturbilder og skriveri om meg sjøl.

Meg sjøl, akkurat som jeg tror det er nok…  

 

Ja, og så skriver jeg om helse inn i mellom….men det er også meg det handler om.

Meg, meg, meg, og noen ganger litt annet…

Sukk…

 

 

 

 

Som i starten var grunnen til at jeg startet med dette. For å gå over til å skrive mer seriøst.

 

Blogginga.

For ganske mange år siden.

 

 

Akkurat nå er jeg gått inn i en ganske kraftig prossess, det skjer mange ting. Det har vært en positiv utvikling egentlig i flere år.

Om tanker rundt helse.

 

Nå virker det som det ekspanderer.

I dag fant jeg en blogg om kvinnekraft og ble så lykkelig at jeg fikk lyst til å hoppe opp og ned.

Jeg skriver ikke mer om dette nå, men sannsynlig vil jeg komme tilbake til temaet.

 

Det som skjer i det virkelig liv er at jeg har begynt å bli tydeligere, både for meg sjøl og andre.

Det er liksom det ramler verktøy ned i verden min, til bruk.

Også at ting som har vært viktig tidligere dukker opp igjen, som fra et tåkehav.

 

I morgen skal jeg gå 30 år tilbake i livet mitt.

Jeg tenker å skrive om det.

Om jeg orker.

Det er bare så rart at dette dukker opp nå, ikke for ti år siden eller tyve.

 

Men nå kom det -.

 

Jeg kaster fram en påstand, som føles veldig riktig, at det var her helsa ramla utenfor for ordentlig.

Leddgikta, eller nå hvilket navn en setter på det som ikke virker som det skal.

 

Fikk diagnostisert fibromyalgi omtrentlig tyve år tilbake i tid.

Da gråt jeg, fordi noen endelig trodde på det jeg fortalte.

Senere sa jeg diagnosen opp.

Jeg har ikke bruk for en enda diagnose, jeg vil bare fungere.

 

Jeg vil ikke ta tabletter eller være syk.

Jeg vil IKKE!

 

Og jeg tror det kan gå an å fungere uten en diagnose, uten en tablett…..og dette har jeg tenkt å finne ut av.

Og tror på!

 

I dette arbeidet tror jeg dagen i morgen er viktig.

Viktig for å gå tilbake for å gå framover. 

 

Skjønner du, er du med på slike tanker?

Kanskje har du erfaringer fra at hendelser i fortiden og helsen din henger sammen?

 

 

 

Balanse og valg

 

 

Helse med krøll. Og ta saken i egne hender. Der det går.Og helheten i ALT.

 

 

Jeg bruker en del tid på å høre på podcaster og å lese informasjon som skal føre til mer ballanse.

Ganske sjølsentrerte saker, på en måte.

 

Har hørt en del på en podcast som heter Webpsykologen. Som Sondre Risholm Liverød, han  du møter i podcasten,  sier: for fagfolk og folk flest.

Nå er jeg interessert i psykologi, samspillet mellom mennesker og hva som er synlig og hva er bakenforeliggende. Her får jeg innspill både i eget mønster og til å skjønne sammenhenger, og noen av mine tenkte tanker blir  bekrefta.

En annen podkast jeg nettopp fant  heter Lekent liv me Lilalife og handler om livsstil. Forskningsresultat og folk som deltar i samtaler og fagfolk innen temaene det blir snakket om. Her er det den fysiske helsen som er i fokus.

 

I tillegg er jeg gang med å teste ut keto-dietten. Folk jeg kjenner har ført meg inn i denne  teorien.

I tillegg er jeg nesten helt tilbake til periodisk faste, med et spisevindu mellom kl. 12-20.

 

Og som jeg har skrevet tidligere, dette handler mer om helsen min enn vekten. Men vekten er så klart også helse.

 

Om morgenen, etter noen glass vann, drikker jeg en kopp kaffe med en teskje smør i. Jeg skal også ha i litt olje, MTC-olje. Dette gir metthetsfølelse og energi utover i noen timer.

Karbohydratinntaket har krympet til et minimum. Sukker og hvitt mel, faktisk alt mel, er for tiden borte fra kostholdet. Bare for både å se og kjenne hva dette fører til. Har litt mer inntak av protein, men hovedinntaket skal komme fra fett. Fettet skal smelte fettet som er i kroppen. Går ikke inn i teorien, hvordan dette skjer.

Men så klart vil det ikke funke på vekta om ikke kalori-inntaket er mindre enn det som blir forbrukt.

Jeg vil se om jeg får mer energi, blir lettere og ikke minst, får bort problema med ledd. Jeg må innrømme at jeg har en vill, våt drøm om å kunne legge bort det jeg pakker inn i kroppen av medisin. Kjenner den ikke er god for kroppen, den får bukt med noe av leddsmertene, men kroppen som helhet lider.

Så jeg forsker på meg sjøl.

Reaksjonene.

Følelsene.

Det er faktisk mitt ansvar og få til et best mulig liv.

Om dette fører fram, nja, det vites ikke.

Men må.

Må prøve.

Akkurat nå er jeg motivert. Veldig.

Men vil jeg gomle i meg en sjokolade, ja, ja, mener jeg det er så viktig – så får jeg bare gjøre det. For dette er ikke noe manisk opplegg for meg.

 

Som en bieffekt av dette legene skriver ut til meg, var jeg å målte bentettheten i går.

Bentettheten!!!

Nå var jeg helt sikker på at den var super. Grunnen er at jeg har fått i meg såpass mye kortison. Jeg syns ikke slikt er bra, ta noe som kan gå ut over noe annet.

Fikk svar i dag, ryggen har noe nedsatt tetthet…ellers alt fint.

 

Det blir en evig rundans i en nedadgående spiral.

 

Det er mye mat jeg kan klare meg uten, om det viser seg at helsen blir bedre ved å unngå den.

Det som er litt morsomt er at store butikker har krympet, for det er så mye som ikke er aktuelt å ha i handlekorga. All halvfabrikata. Det kan skje at et slikt produkt havner i kurva – men det er sjeldent. Buljong feks. kjøper jeg, eller fond.

Det siste jeg  har kommet over på matfronten er en landsdekkende organisering som kaller seg for Rekoringen. Der får en kjøpt matvarer uten mellomledd. Det er produsent som selger. Jeg vet litt lite om dette foreløpig.

 

Og til slutt har vi det vi bruker av toalettartikler. Hva vi kjøper av toalettartikler. Der kan en også gjøre tiltak.

Fordi jeg er ikke alene i verden kan jeg gjøre valg som ikke gjør ting verre.

Tenker jeg. Leser innholdsdeklarasjonen både på produkt og klær. Fordi klær også kan ha microplast som ved vask sendes ut i næringskjeden. Ikke bra verken for balanse eller helhet. Er du interessert kan du sjekke denne linken.

 

Kjøpte også et par oljer og en base i går, til massasje, til å smøre seg inn med.

Aromaterapi og det naturlige livet er noe jeg har vært opptatt av i flere i tiår. Har flere bøker om temaet.

Og å leve i balanse, med seg sjøl, med de i rundt med dyr og natur. Viktige faktorer for et godt liv.

Tror jeg.

 

 

Ha en nydelig torsdag <3.

 

 

 

 

Pushe stoff

 

 

Hormoner, kjemi og livet sjæl. Det kan gi både nedturer og oppturer. Reine rutsjebanen dette…

 

 

 

Snakka om dette med søstera mi. At jeg ikke syns det er så morsomt om dagen. Hun foreslo at jeg hedde en lett depresjon. Jeg sa at det trodde jeg ikke, men at jeg nok var noe nedstemt. Hun var enig, at det nok var det.

 

Har skrevet om det tidligere, at det er noe motbakke.

 

Det som er det mest vanlige er at jeg har det greit, fint og noen ganger veldig bra. Tenker jeg har bra produksjon av diverse positive hormoner. Men nå har de vært nedadgående over ei tid.

 

Så må ta tak.

 

Fotografert på min lille morgentur.

 

Kan ikke tillate dette.

må -, men er aldri helt sikker på om det jeg føler er reelt eller om det er noe som foregår i hodet.

 

Jeg tenker; alt er over, jeg har passert 60.

Det er er en tullete tanke, det vet jeg – prega av den kulturen vi er en del av. At alt skal være så ungt, det er liksom bare da en kan leve. Sier alle medier. Men leve gjør en til en dør, og hvordan jeg forholder meg til det er min oppgave.

Masse å føle glede over og være opptatt av, og for den del; starte med. -Om det er noen år i “ryggsekken”.

Faktisk er det mange fordeler med åra en har praktisert livet.

 

Tenk om jeg ikke klarer arbeidslivet, det er nok en mer relevant tanke – og ikke minste morsom.

For mange ganger er jeg så sliten at jeg mister helt kontroll på hva som er bra for meg sjøl.

 

Her er det snakk om å finne balansen.

Negative tanker vil ta bort energi, men det er også en kjensgjerning at de helseproblemene jeg har, kan gi fatigue – lite energi.

 

Fotografert på min lille morgentur.

 

Så her må jeg greie å være fryktelig ærlig overfor meg sjøl, skjønne, og ikke minst gjøre det jeg kan.

Dette er en stor bøyg, for når jeg blir fryktelig sliten og tar de dumme valga blir jeg ennå mer sliten. Dette er en utfordring, leve og tenke på et slikt vis at det gir det beste resultatet.

 

Nå har jeg forandra på noen av rutinene mine, for jeg må finne ut hva som fungerer best. Når jeg står opp, er jeg oftest en krok med umedgjørlige lemmer. Det er tungt å komme i gang med dagen, men jeg vet det går over – så helt til å leve med.

Men det er verre når det forverrer seg.

Nå har det gjort det, mer sliten, mer alt – og da mister jeg helt kontrollen, sukkeret seiler inn på menyen.

Og da blir det bare ennå verre….ja, om du fortsatt henger med skjønner du tegninga.

 

Jeg må unngå å bli så sliten at dette skjer. Det er der jeg er usikker på om jeg kan ha denne kontrollen min, eller om jeg må velge å være med på det som skjer i systemet mitt. For dette syns jeg er vanskelig å forstå. Så nå prøver jeg ut noe annet.

 

Jeg tar en morgentur, rusla meg en runde ute, som det første. 

Frisk luft og bevegelse.

Det er veldig positivt.

 

Fotografert på min lille morgentur.

 

Og så har jeg klart solhilsenen igjen, men du verden det er tung. Fysisk tung. Vekt som har vokst og muskler som har minka.

For vekta har øka, tør ikke ta innover meg realitetene.

La bort sommerklærne her om dagen. Tenkte at når jeg tar de fram igjen, skal magen være flatere og kroppen lettere.

 

En av de andre tiltaka har jeg skrevet noe om.

Bading ute.

I går kom jeg meg igjen ut i sjøen. Hadde bademøte, og her foregikk det. I sol og grei temperatur, ca. 10 pluss både på land og i vann.

 

 

Fungerte fint på jobb og slikt, i etterkant. Det var en grei observasjon.

 

Så slik holder jeg på. Leter etter det som fører til forbedring. Om det er været som har servert sol de siste dagene, eller om det er forandringene i rutiner, som gjør det-. Akkurat det vet jeg ikke. Men har følt på en oppsving i skala bare på de siste par dagene.

Får jeg dopaminet, serotonin og endorfiner til å øke, og kanskje litt mer adrenalin, så er det bra.

Riktig så bra.

Da har jeg pusha fram det jeg trenger.

For det å klage eller ha det bra, er i stor grad prosesser i hodet. Har ikke så mye med helse, økonomi eller alder å gjøre. Det å syns synd i seg sjøl er greit i små porsjoner, men ikke noe blivende sted. Da blir det bare verre.

 

Ønsker deg en fredag med alle de gode hormoner i fint samspill.

 

 

 

Fotspor

 

 

Sol med hvitt. Det hadde rima ute. Høsten har satt sitt tydelige merke.

 

 

 

Før jeg gjorde noe annet, tok jeg på meg varme klær.

Skal teste ut å starte dagen med bevegelse, ute, først av alt.

Fotoapparatet fikk også bli med. Det er viktig.

 

 

Og boffen. 

 

 

Det var frossent. Vekster og blad hadde fått et strøk rimfrost.

 

 

Bilen var rima, men slipper skraping i dag. Skal ut senere, men tenker sola har gjort nytten da.

 

 

Vil også tro klærne blir nesten tørre. Jeg lar meg fascinere av klær på en klessnor. Sikkert fordi jeg liker så godt klær som har tørka ute i frisk luft.

Lukta som sitter i.

Lykke <3

 

 

Bjørka jeg har latt stå, like ved fjøsveggen, er blitt ordentlig høstgul eller nesten tom for blad. 

 

 

Stråene, så fint tegna i naturen. Får stadig lyst til å forevige de. 

 

 

Det er så mangt som kan tas bilde av, sjøl om en beveger seg i sitt egen nære nærmiljø. Men det går fort noe tid når jeg rusler rund slik. Det gjør godt, kjenner det blir lengre radius på bevegelsene.

Kroppen våkner.

 

 

Nok til å være i gang.

 

Dagen skal brukes først hjemme, så er det ærend med å handle og til slutt en kino.

Men ennå er dagen lang, fotspora mine står i gresset da jeg kommer opp til inngangen.

 

 

Men en dag går så alt for fort. Plutselig er mange timer gått, i å nesten ikke gjøre noe. Litt prat, litt mat og en kopp kaffe.

 

Ønsker dere som er innom en nydelig lørdag.

 

 

<3

Framtid, nåtid og fortid

 

 

I min kategoriske verden er det høst i dag. Sommeren er over. Og det er litt slik ny start.

 

 

For noen dager siden var det sommer, her er fra en regnfull dag.

 

 

Vi feira en fødselsdag. Fødselsdagsbarnet var en godt voksen damen på over 70. Det hadde alltid brukt å være fint vær denne dagen fortalte hun, mens hun pakka opp gavene.

Først var vi på den lokale puben og spiste pizza.

Etterpå dro vi hjem til dit hun bodde for kaffe og kaker.

Og dette med mat og ny start.

 

Jeg har begynt å unngå vekta, og vet hva det betyr.

Om jeg skulle tape tapet jeg hadde for omtrentlig et år siden, er det trist.

Så nå må ting jeg har tenkt, gjøres.

Lage meg et godt opplegg…

Det er en ny start.

 

Høsten.

 

Ferien er over, begynner på jobb nå til tirsdag.

 

Nå er det maten og aktiviteten som må under lupen.

Slik er det bare.

Jeg må fokusere.

-Sier jeg til meg sjøl.

 

Fokus og skjerpings!

 

Og jeg har en plan…

Eller, jeg har nesten en plan.

 

Velkommen høst 🙂

 

Velkommen til tiden som skal bli god for mitt liv.

Føler litt slik jippi, dette blir artig.

 

Har du noen høstplaner?