Enn at jeg sitter her i kveld. Her i min egen stue. For det skulle jeg ikke gjøre.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

For plana var helt annerledes.

Absolutt.

Og kvelden jeg starta å skrive om var i går kveld.

Nå er det nesten natt. 

Skal prøve å få ferdig innlegget… 

I gårkveld hadde jeg nesten en euforisk opplevelse. 

Dere vet den der kjerringa som sa «tar jeg den tar jeg også den».

Da det viste seg hun ikke klarte alt, tok hun alt bort…

Akkurat slik var jeg også.

For den helga her forsto jeg ikke hvordan skulle gå opp, det var liksom alt for mye. Den var egentlig umulig.

Jeg skulle opp tidlig på fredag for å reise til Kristiansund, først kurs, så omvisning i bygget blandt anna hovedmuseet skal flytt inn i, så var det middag og til slutt en forestilling.

Men så la det seg en barndåp i Trondheim til på søndag. Mor skulle være med dit, så jeg måtte overnatte hos mor for å slippe kjøre tilbake for å hente henne lørdagsmorgen.  Vi skulle overnatte i Trondheim til søndag. Eldstemann skulle komme for å passe på pus. Han tok med seg en kamerat. Det ser virkelig ikke ut hos meg, på toppen av alt gikk ene vasken på kjøkkenet skikkelig tett fredags morgen. Potte tett. Og jeg prøvde å rydde, men jeg funker bare ikke.

Min gamle bil begynner å bli prega av alder, bakluka er festa på et merkelig vis og skal repareres. Bilen har vært gjennom flere dyre reprasjoner, det går ut over økonomi. Tror det var 9 kroner igjen på brukskontoen min (har en sparekontoer og noe slikt, så kunne låne der). Strengt tatt hadde jeg ikke klær, ikke hadde jeg energi – men skulle gjennomføre dette løpet, var tanken.

Jeg tenkte også at jeg ville måtte «betale» for dette løpet utover neste uke.

Så fikk jeg en mail, en mail som gjorde meg skikkelig pissed og en følelse av lite respekt.

Plutselig slo tanken ned i meg; hvorfor skal jeg strekke meg slik for alle andre…

Så takket være mailen stilte jeg meg på siden av meg sjøl og alt jeg skulle og så på hva jeg egentlig holdt på med -. 

Hvorfor skulle jeg gå på dette kurset, hvorfor skulle jeg være meg på å se et bygg som blir innflytningsklart etter jeg har slutta i arbeidslivet?

Jeg ringte mor for å høre om hun vil bli veldig skuffa om vi ikke dro til Trondheim i barndåpen. Og så sendte jeg meldinger hit og dit om dårlig motorikk og at jeg trakk meg fra kurset og omvisning. Til sønn, søster og tanteunge, at vi ikke kom til Trondheim. 

Følelsen akkurat da, når dette var gjort, var borti mot religiøs.

Og i pur glede tok pus og jeg oss en skogstur.

Da hadde jeg noen timer på meg før jeg måtte reise til middagen og forestillinga.

Både pus og jeg sovner etter skogsturen.

Det nærmet seg avreise igjen og jeg følte skikkelig motstand. Vondt i hodet og mage som slo helt krøll på seg.

Så det endte med at jeg avlyste enda en gang.

Det var riktig, veldig viktig. For jeg må slutte med denne strekkinga.

Bra, sier de i rundt meg. Vi er glad for at du lytter til deg sjøl.

Men det er vanskelig å avlyse ting som ligger i planen, men jeg er glad for at jeg gjorde det.

For formen min er nok ikke god, tror jeg skal få den opp igjen. Men håper jeg får igjen følelsene i fingrene, det går veldig ut over motorikk. 

Orker ellers ikke dra helsekortet, tenker bare alt skal bli mye bedre.

Jeg er faktisk stolt over meg sjøl, at jeg klarte å gjøre det som var best for meg.

Og jeg har en plan for å bli enda bedre på dette. 

Bedre på å gjøre kloke valg.

Nå lister natta seg på her, så da må jeg avslutte dagen som har blitt natt.

♥

Annonsørinnhold

Sjokolade, godteri og overraskelser: Dette er årets beste påskeegg

Dager har blåst over himmelen og tiden… ja den tiden. Plutselig er det helg og ikke bare helg, men søndag.

Det siste døgnet har vinden vært her igjen. Men slik er det over det ganske land. Og snart er det vår. Om noen dager vil sola være her.

Og det blir litt av et år. Små og store hendelseer kommer på løpende bånd. Det er bardåp, bryllupp, besøk, bli pensjonist som ikke betyr at det siste halve året blir noe hvilehjem. Uka som kommer må teksten som skal henges på veggen til utstillinga være ferdig. Utstillinga med leker på museet.

Sjøl om det enda er et halvt år igjen, ville jeg sende oppsigelsen i god tid. Det har med ferieavvikling, hvordan tiden skal legges opp, kontorhold og kontorutstyr, permer og bøker som skal ut av det som er kontor i dag. Så jeg start på oppsigelsen for et par uker siden, lot den hvile for å ta den fram igjen.

Det er disse skrivefeila mine, det burde nesten vært en skrivefeil i oppsigelsen min også. Slik at den representerte meg skikkelig.

Hver gang jeg tok den fram for å se fant jeg nye feil. For jeg blir blind på teksten jeg skriver, her, der og over alt. Fryktelig irriterende og flaut har det vært. Men i senere år har jeg klart å le av hele greia. Det er slik jeg er. Og lar jeg teksten ligge lenge nok greier øynene og hjernen min å oppfatte feila. Nesten alle i alle fall.

Til og med etter jeg hadde skrevet ut for å skrive under og latt arket ligget hele dagen, fant jeg feil ved gjennomlesing.

Men nå på fredag anså jeg meg som ferdig. Jeg kunne trykke på «send». Det var et spesielt øyeblikk. Nå var det skriflig og bindene.

Man kan arbeide fram til 70 år, men det kjenner jeg ikke er aktuelt.

Jeg hadde lagt sjela mi i oppsigelsen, skrevet den med hjertet. Og jeg tenkte det måtte det være plass til i når jeg gikk ut av den siste ansettelsen i livet.

Allerede om kvelden fikk jeg svar og da ble jeg ekstra emosjonell. Kjente noen tårer krøp oppi øyekroken. Sjefen min mente det kanskje var den fineste oppsigelsen hun hadde fått. Det gjorde godt å få den responsen.

Så nå har jeg sagt opp og kan krysse ut det. Men enda er det mye som må ordnes og meldes inn. Og enda er det litt over 6 måneder igjen til P-ordet aktiveres.

Jeg skal være med, kjenne på alle prosessene av dette.

Det er en del skifter i et liv, alle får ikke alt med seg. Men alle blir vi født. For min sin del var det neste store å begynne på skolen, så var det nok konfirmasjonen for da kunne en dra på fest, bli ferdig med utdannelse, bestemmelsen av å flytte, gifte meg og få barn var også en av de store endringer. I tillegg får en alt dette en ikke har råderett over, det livet kommer med og som en må ta.

Og nå er det å være ferdig i det ordinære arbeidslivet, kan bestemme mer over min tid.

Det siste store skiftet er jeg enda ikke kommet til, heldigvis, da mener jeg når en er kommet fram til enden av et liv og skal ut av det.

Nede på rommet ligger sønnen, han er heime i helga, vi snakka til halv fem i morges. Om verden, styresett, idelogier, livet, det gode og det onde.

Det var fine samtaler.

Neste helg kommer mellomste utover, hun tar med seg ei veninne, som også er familie. Vi skal snakke om spøkelser, UFO og ellers bare ha det trivelig sammen. 

Huset mitt står fortsatt, arbeidet med lekkasjen på museet går framover. Mor greier å bruke den gamle telefonen med å sveipe, og jeg kjente lettelsen da jeg skjønte dette fungerte, at hun klarte det og at hun hører. Akkurat da skjønte jeg hvor mye slittasje det hadde vært med Doro telefonen, med å bli sett på vent fordi hun kom bort i knapper, med at hun ikke hørte og at hun ble redd hele greia.

Slik som i høst da jeg ringte henne for å fortelle at legen hadde kontakta meg med at det var ikke kreft jeg hadde -. Så sjøl om jeg var så heldig at jeg ikke trodde det, ble jeg likevel glad, men mor hørte ikke hva jeg sa… til slutt gaula jeg inn i telefonen superfrustrert: JEG HAR IKKE KREFT! Det var nesten som den gode og enkle følelsen forsvant inn i et mareritt. Nå avventer jeg å kjøpe ny telefon, så lenge som denne fungerer. Og jeg hører mor får tilbake troa på seg sjøl. Det er godt.

Helsa har ellers lugga denne uka, våkna av smerter en natt, i arma. Først ble jeg redd for at det var prolapsen i nakken som hadde utvida seg, men fant ut det var ikke de samme nervesmertene. Pakka i meg smertestillende og tok støtteband på håndvrista og tommelen. Greidde ikke holde et glass og tenkte det måtte være et anfall av artrose. Aldri opplevd det slik. Vet jeg har slittasje. Da neste dag kom og jeg kjente jeg kunne bruke hånda igjen var jeg veldig glad. Litt vondt en dag klarer en alltid. 

Trulsepus har fått smaken på livet ute.

Prrr, sier han og bykser villmann ut i verden. Nettopp ble han erta av skjæra. Må bare passe på for det er ørn i området. Og han vokser som et uvær.

Og jeg, jeg har det rett og slett veldig bra. Sitter her å drikker lunka vann, er i gang med andre glasset. Jeg fungerer greit og det er det beste av alt.

God søndag.

♥

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Så blir ikke dagen slik jeg tenkte, men det går bra. Naturen er svart og hvit og våt.

Jeg skulle begynne å jobbe tidlig.

Ha en lang dag.

I dag.

Var tanken.

Men nå er det ikke tidlig lengre. Fant ut at jeg spiste før jeg gikk ned. Ned for å jobbe.

Nitimen maser i bakgrunnen. Men det er opp til meg å sette den av. 

Når det først ikke blir en lang jobbe-dag, tror jeg det er bra. Jeg trenger det.

Det har vært folk rundt meg siden en stund før jul, periodne aleie har vært korte. Med besøkene hos mor og pus i hus, får jeg sannsynlig for lite stilletid.

Ikke misforstå, jeg liker mennesker, liker familie, liker barna, flokken min. Når de er her, når de bruker tid sammen med meg. 

Men samtidig føler jeg lunta blir kortere, når jeg må ha kapasitet til å gi det lille ekstra, forstå sykdom, fortstå egosimen som kan være en følgesvenn, forstå tunghørthet og glemsel, forstå at jeg har disse i liva mine, disse som trenger mer. 

I går fikk jeg spørsmål om jeg ville være med på en kosert. Jeg kjente jeg hadde lyst å finne på en hvit løgn for ikke å såre. Sa litt strengt til meg sjøl at jeg må gi meg lov til å si at jeg ikke vil. Og så gjorde jeg det. Måte på hvor langt en skal dra seg sjøl med å være behagelig. En blir bare mer irritert av slikt.

Når du ikke har klart å markere deg, vist hva du står for og blir forbigått, da føler en irritasjon. Jeg har følt mye av det. Det er godt snart bli fri for det.

På en måte er det verken andre eller min skyld, det ble slik, kanskje skulle det være slik.

Det handler om å gjøre seg fri. Fri fra det en ikke trenger.

Så slik er det fint å bare rusle rolig gjennom denne dagen. Skal likevel ned etter hvert. 

Liver skal være godt, det skal være glede og latter.

Og jeg har det, har fått mer.

Tror jeg var født med både latter, glede og følsomhet.

Som eldst i en søskenflokk kan det hende en lærer seg etterrettelighet og strenghet.

For det tok jeg nok med meg ut i livet.

I 17 års alderen skrev jeg mange dikt om fugler i bur.

Det er godt med en rolig dag.

Ikke skulle ut i regn, vind og svart og hvit natur.

Bare ta et bilde innen fra.

I morgen ønsker jeg å starte på en gjennomgang av året som har gått. Eller dagen etter…

Det er litt lurt og ha en «vareopptelling».

Her på blogg.

Kan du være for streng mot deg sjøl?

♥

I de fleste tilfeller prøver en å bygge opp det som er ramlet ned. Dette er et innlegg om akkurat det.

For jeg er bygd ganske kraftig ned. Når man går inn på nettsteder flommer de over av råd og produkt om hvordan kroppen skal komme opp på toppen. Nytt år og nye muligheter… liksom. Jeg tror ikke på at dette er noe for meg. Men etter helseproblemer fra brukket tå til nakkeprolaps og en del mellom disse ytterpunktene, som betennelser som kommer og går, har tilværelsen blitt mindre fysisk. Så det er ikke bare å dure massivt på.

Jeg er i utforskningsmodus.

Slik som bare å ta en dusj fører til behov for hvile i etterkant. 

Nå har jeg over lang, lang tid hatt morgenens drikkemønster.

Tror jeg kan gå flere år bak i tid; Lunka vann og lime, lunka vann og sitron. Lunka vann, sitron og gurkemeie…

Variasjoner over et tema.

Nå går jeg over til å drikke kun lunka vann, minst to store glass, før alt.

Det var sønnen som kom med et innspill, om at med dette var anbefalt i østlig tankegang.

Det er to ting jeg må få opp og det er metabolismen og fysiske bevegelsen. Dette hører ganske godt sammen.

Drikkinga tenker jeg å fortsette med utover dagen, slik som å føre chaga-te inn igjen. Jeg har mye av sorten liggende og den har mange helsegevinster.

Inne på Urtesiden står blandt anna:

“Chaga er et adaptogen og virker immunmodulerende, krefthemmende, svulsthemmende, genbeskyttende, generelt styrkende (tonikum), styrker hjertefunksjonen, blodrensende, blodsukkerbalanserende, smertestillende, magestyrkende, leverstyrkende, betennelseshemmende, antibakteriell og virushemmende. Soppen utgjør en av de kraftigste naturlige antioksidantene som er kjent. Av alle medisinske sopper har chaga trolig det største mangfoldet av medisinske egenskaper.»

Så det er for dumt å ikke bruke det en har i skapet, spesielt med så god omtale.

I tillegg fikk jeg nettopp Johannesurt eller Prikkperikum. Når jeg søker på hva det skal hjelpe for står «nedstemthet». Det sliter jeg heldigvis ikke med. Men leser jeg videre ser jeg det kan brukes blant anna mot harde muskler med varme omslag. Så det vil jeg prøve for nakken.

Har forresten fått svar fra St. Olav om at jeg hadde hatt problemene i nakken for kort tid for inngrep og de anbefalte konvensjonell behandling.

Nå vil jeg så klart unngå et medisinsk inngrep i nakken for alt i verden. Men varme omslag av Johannesurt kan jeg forsøke. 

I tillegg til dette har jeg vurdert Osteopati. Dette har ikke refusjonsrett, så behandlingen blir dyrere – men hjelper det er det verdt det. De tre fingrer på venstre hånd har feil følelsesreaksjon fordi nervene er i press. Dette kompliserer hverdagen. 

Etter hvert vil jeg få mer inn for å forbedre helsen, ikke minst bevegelse. Kanskje bare noen turer opp og ned gårdsveien… Og så har jeg øvelsene mine jeg skal i gang med og ikke minst meditasjon. Så planen står i kø.

Tenker forresten å føre inn noe av det samme jeg gjør i jobben i privatlivet også. For å få unna slikt som jeg skal gjøre i «morgen». Morgenen kommer aldri, for den er der alltid i framtiden. Bare litt redd for at jeg har forsøkt dette tidligere. Men kanskje tiden er der nå.

I hvert fall er det disse enkle tingene jeg skal starte fokusen med. For å komme meg i gang med et mer fungerende liv. Bygge meg opp.

Blir godt når jeg er kommet dit at jeg slipper å hvile etter dusjen.

Har du erfaringer med noe av det jeg nevner her?

♥

Nei da, ikke første fredagen i år. Men den andre, altså den første, var så smal mellom alle helgedagene.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Det er i alle fall fredag igjen. Jeg har jobbet en uke . Og jeg kom nesten opp i full tid. Bare 20 minutter for lite. Jeg begynner året som i fjor. Under streng kontroll og planlegging.

Her skrev jeg om systemet mitt.

Nå er det helg.

Sønnen kom nettopp med en kopp kaffe. 

Han er hjemme.

Pusen elsker å ha mange folk rundt seg.

Nå skal vi ta oss en tur til butikken. I kveld skal vi være kjempetypisk, er det ikke taco da man skal spise på fredag?

Tror ikke jeg har spist taco på evigheter.

Det ble handling, det ble taco…som forresten skrives med «k» som tako, hørte jeg på radioen i dag.

Og så var fredagen over og det samme var jeg.

Gleder meg til at jeg skal få denne forma mi opp igjen. Nå er den helt elendig.

Noen som ikke har dårlig form er han her.

Han raser rundt og er skikkelig raptus. Plutselig var han på toppen av gardinen. Jeg løfta han ned.

Nå skal jeg poste dette innlegget som ble starta i går. Slik er blogglivet mitt, tafatt, magert og blir lite etter. Om det er en periode eller en utfasing veit jeg ikke. I alle fall må det fylles på med mer energi i dette livet mitt. Og det tror jeg at jeg skal klare.

♥

Denne helga får jeg til å legge inn et svar på helge utfordringa. Det oppleves godt å få til det.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Yndlinsmotiv, sier Utifriluft denne helga. Sjøl legger hun et fantastisk naturbilde med utsikt fra Bitihorn.

Men har jeg et yndlingsmotiv…tenker jeg. Jeg liker bakskogen nedefor huset og veien. En grønn, mosegrodd skog.

Og så liker jeg når jeg kommer ned til sjøen, fargene.

Men også fra huset i retningen mot havet og solnedgangen.

Og så skjønner jeg hva yndlingsmotivet mitt er, det er ikke noe sted, for de er mange.

Det er lyset.

Lyset, fargene på himmelen, motlyset gjennom løvverk.

Det er favoritten. 

Jeg deler enkelt noen bilder av lyset, det er det liker aller best å ta bilde av.

…Og så ett til…

Fjorden jeg bor ved.

Og om to uker er vi kommet til vinterjevndøgn.

Da begynner lyset å komme tilbake.

♥

Litt fortumla er dagen her. Sola sleiker over fjella. Lyset åpner en fin dag.

Annonsørinnhold

Sjokolade, godteri og overraskelser: Dette er årets beste påskeegg

Nå er det nok ikke dagen som er fortumla, det er nok meg. Dagen ligger rolig foran. Kanskje likevel travlere enn jeg liker.

Jeg har en uke ferie.

Dagen i går var lang. Den starta i åttetida, først i halvsju tida på kvelden kunne jeg slappe av.

Da hadde jeg vært i gang med klarering, utskrifter og tenke gjennom.

Underveis oppdager jeg at mor ikke har middag.

Alle oppgaver utover dagen ble plassert, hadde laget meg en liste over det jeg skulle huske. Klokka ti sitter yngste, for hun kom kvelden før, og jeg i bilen.

Ja, da jeg gikk der og venta henne kvelden før, tente opp i ovnen og tente talglys. Tida passerte ankomst med god margin, uten noen buss kom. Men mørket hadde kommet for lengst, ville bussen stoppe ved oppkjørselen eller stoppe ved busstoppet litt lengre borte…

Og så kom bussen, tydelig prøvde den å kjøre igjen tida og passerte oppkjørselen… og så passerte den også busstoppen, i full fart.

Jeg ringer.

Nei, hun var ikke kommet til fjellovergangen ennå, mente hun.

Men så hadde hun ikke en gang merka at hun sjøl hadde sovna, er ikke så greit når natta hadde vært på nattoget.

Hun hadde passert med bussen.

– Gå av, så kommer jeg, sa jeg. Blåste ut alle lys og satte meg i bilen. Hvor ville jeg finne henne?

Da jeg kommer til busstoppen som jeg regna med, ser jeg et lys bak busskuret. Tok sjansen på at det var henne, og det var det. Hun måtte bare et ærend.

I går ble hun med meg på jobb.

Hun er sosial, så da det kom besøk av to eldre damer serverte hun kaffe, snakka og viste interesse. Da dørene stengte for et møte, gikk hun seg en lang tur og kom tilbake akkurat da det var tide for en kaffekopp.

Så gikk turen hjemover der jeg glemte å henge opp plakater (må muligens ta en tur i dag, ferie eller ikke).

Vi kom oss opp bakkene hos mor etter arbeidsdagen var ferdig og jeg gikk i gang med middag. Så da klokka var halv seks kunne vi sette oss til å spise og jeg kunne slappe skikkelig av for første gang denne dagen.

Mor hadde fyrt i ovnen, så det var vilt varmt. Det gikk som det måtte, vi sovna, både yngste og jeg. Våkna like før hjemmetjenesten kom og hadde begynt å rydde. Nesten helt ødelagt.

Vi kom oss hjem til slutt, snakka, bestemte oss for en film. Men filmen var både stikkende, håpløs og slitsom. Skjønte det bare var en ting å gjøre.

Legge seg.

Så da jeg våkner i dag litt over åtte, egentlig ville jeg bare sove videre, meeen… Jeg hadde en full papirdunk og bossbilen kom for å hente i dag, så det var bare -.

Kledde på meg, tok på meg piggsko og trippa ned med dunken. Etter å ha fylt materen, fuglene maste så, rusla jeg tilbake til senga.

Nå sovna jeg ikke, så etter litt sto jeg opp og kokte opp vann.

Så her sitter jeg. Koppen med matcha-te er drukket. Glasset med limevann er ikke tømt.

Yngste sover. Hun skal få sove til hun våkner.

I dag skal vi være hjemme, muligens henge opp plakater og en tur i butikk. Så må vi kanskje bake begge to, til lørdag. Da mellomste har bedt sammen masse folk og vi har lova -.

I morgen, fredag og fram til søndag er disse feriedagene opptatte. Men mandag og tirsdag i neste uke skal jeg ingen ting, bare tenke noen juletanker. Om ikke helga har brukt meg opp da.

I går var ett av punkta i møtet at jeg skal pensjonere meg neste sommer. Kanskje jeg kunne bli med i venneforeninga ble jeg spurt om. Svaret kom spontant, når jeg blir pensjonert skal jeg ikke ha en enda plan, ikke melde meg inn i noe, ingenting, jeg vil gjøre ingen ting såpass lenge at det blir kjedelig. Da, når jeg har begynt å kjede meg, da skal jeg begynne å tenke…

Men enn så lenge er det nok.

Ser sola har krøpet lengre ned over fjellsida, tror jeg skal sette en vask og la dagen komme med sitt.

Greier du å kjede deg?

♥

Annonsørinnhold

Sjokolade, godteri og overraskelser: Dette er årets beste påskeegg

Føler jeg har en ny start, uten at det er noe konkret. Bare fullt av muligheter.

Jeg vet ingen ting om noe. Nesten ikke noe.

Det er søndagskveld. 

En uke med mye innhold er over, denne uka som kommer satser jeg på blir mer rolig.

Faktisk skal jeg ha ferie fra onsdag. En uke.

Det har snødd.

Fredag fikk jeg kjørt bilen jeg lånte ned på veien, bilen med de små hjula.

Det gikk bra.

Jeg fikk fyllt den opp med drivstoff og levert.

Så fikk jeg regning på min bil. Og betalt.

Låst den opp, starta og kjørt hjem etter en tur innom butikken.

Eldstemann kom og vi spiste reker. Sommermat før vinter.

I går kjørte vi for å handle til mor. 

Mors glede var stor da vi kom.

Vi skulle lage mat og overnatte. Eldstemann fant en film om livet i havet etter vi hadde spist frokost. 

Jeg sovna og var borte vekk. Sikkert uka som hadde gått som tok såpass på.

Snøen som har falt kom det regn i, men vi kom oss hjem.

Kom meg til og med opp til huset.

Etter middag fulgte jeg eldstemann ned til bussen, tok på meg sko med pigg.

Han fortalte at bussen hadde kjørt seg fast på flata på returen.

Om et par timer nå, setter yngste seg på toget. I morgen ettermiddag er hun her.

Jeg har kontordag og på tirsdag er det åpen museum med påfølgende møte og så altså ferie.

Og jeg vet fortsatt ikke noe.

Eller… litt vet jeg.

Og så skal jeg legge meg straks.

Fin kveld til deg.

♥

Midt i uka og livet jogger avgårde. Er det meste en test spekulerer jeg på…

Jeg rulla hjemover og følte lykke. På himmelen hang en halv måne.

Dagen var gjennomført… og en halv uke.

Føler jeg er gjennom en oppvåkning.

Kanskje er det en test?

Fikk et slags svar som gikk i den retninga da jeg la ut spørsmålet «hvordan få motgang til å bli medgang». Spørsmålet stilte jeg på en spirituell side. Jeg fikk noen svar som jeg måtte tenke over.

Er det noe jeg ikke lærer? 

Da jeg skrev siste innlegg på søndagskvelden, begynte sidesynet mitt å forsvinne mens jeg skrev, fikk kikkertsyn. Det gikk over etter kanskje 10 minutter, kanskje mer. Jeg tenkte at nå er jeg for sliten, altså, jeg ble ikke redd.

Og så begynte ting å klareres i tankene, at jeg prøver å fylle et beger jeg aldri klarer fylle.

Eldre, ensomhet og fokuset folk har -.

Jeg vil lete etter kunnskap om temaet, men jeg må til å skifte fokus. Jeg kan ikke tillate at jeg sjøl går under av å ta meg av andre.

Kanskje handla all motgang det siste om å få meg til å våkne. Jeg kan ikke fortsette slik. 

Og så fortsetter jeg likevel, for det at jeg er billøs gjør at jeg må være i ro, kan ikke dra på besøk.

Jeg fikk to dager med god arbeidsro, sjøl om jeg absolutt skulle hatt bil, vært på museet, sett og ordna etter vind og vær. Men jeg utsatte alt jeg skulle, fant andre løsninger, delegerte. 

I dag ville jeg prøve å få låne en bil, uten at jeg behøvde det egentlig… for å dra på besøk.

Må si jeg nesten følte en barnslig fortvilelse over vanskelighetene jeg møtte og fikk lyst til å sette meg ned å tute som en unge. For det viste seg være temmelig umulig å komme inn til sentrum og leiebil.

Skolebusser som kjørte tom på returen var det ikke mulig å få sitte på med.

Så enden var nesten komisk…

Etter nei-mennesker og regler, fant jeg et menneske som fant løsning. Ikke i skolebussene som gikk tomme tilbake, nei da, for det var ikke lov å sitte på med dem. Men det er noe som heter bestillingstransport, som har hver sin dag til de forskjellige stedene i kommunen. Nå var det ikke her jeg bor sin tur i dag, men likevel ble det satt opp tur. En hel liten buss kom for å hente meg de nesten to milene inn hit jeg bor. Og i glede over dette sa jeg ingenting om at jeg er 50% uføretrygda, jeg betalte med glede en en full billett. Det skulle bare mangle, jeg kunne ha betalt to billetter om det skulle være.

Jeg kom meg inn til sentrum og fikk låne en bitteliten bil. En Ford KA. Som jeg litt nervøst satte meg bak rattet for å skulle kjøre. Det hadde kommet et lag snø og bilen var så liten at jeg som har vanskelig å holde meg nede på fartsgrensen plutselig fikk vanskeligheter med å kjøre fort nok. 

Jeg klarte ikke komme meg opp bakkene til mor, glatt som det var, så jeg gikk både opp og ned uten å falle. Og mor var overlykkelig og syntes jeg kunne ha overnatta. 

Jeg sa at dette bilstyret og det å komme seg til sentrum hadde tatt all kapasiteten i dag. Så i morgen må jeg jobbe. Og ellers hadde jeg meldt meg på et møte om svindel som banken og politiet hadde invitert til.

Nå trodde jeg først invitasjonen var et forsøk på svindel og meldte fra til banken. Men møtet var ordentlig det. Og det var interessant.

Etter dette, etter en tur innom butikken for å bunkre opp, for det begynte å gå tomt etter den siste tids bilproblemer. 

Og da, etter å ha løst alle disse oppgavene; kjørt og parkert en fremmed bitteliten bil på en trang parkeringsplass etter alt strevet for å få tak i bilen…

Må nesten fortelle at like etter møtet hadde starta ble det ropt opp at to biler måtte flyttes, fordi de sto parkert feil og de sa den ene var en Kira eller Kia, da var jeg overbevis om at det var meg… bilnummeret på bilen jeg lånte hadde jeg ikke festa meg ved. Nå var det ikke jeg som var den uheldige, så kunne gå inn igjen å ta meg en kopp kaffe mens vi venta på at biler ble flytta.

Men da jeg altså satt der i bilen, kjente at jeg begynte å bli tryggere og greidde komme opp i fartsgrensa. Turen gikk hjemover. Det kom musikk ut av høytalerne og en halv måne hang der oppe på himmelen, da kjente jeg at jeg var lykkelig og at jeg hadde bestått dagen.

Nå skal bilen min være fit for fight på fredag, en dyr affære – men det er underordna, bare bilen, livet og alt fungerer. 

Og endelig skjønner jeg at jeg kan ikke fylle et beger av ensomhet, det var kanskje det jeg skulle skjønne. Vi er alle ansvarlige for våre liv og kan ikke ta på oss liva til andre.

♥

Søndagskveld og mørket kommer tidligere. Jeg sitter i et kaldt hus med pledd rundt meg. Og det føles godt.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

For å si det enkelt, jeg strever.

Ja, veit…

Det er mest strev jeg skriver om. Men mener sjøl at det ikke er bare det.

Nå har det vært nesten bare det, må innrømmes.

Kombinasjonen bil, helse, vær og økonomi -.

Før helga gikk jeg i stå. Med å finne ut. For det kom liksom bare mer og mer.

Plutselig var været ille igjen, meldinger opp i orkan i kasta.

Så på fredag bestemte jeg meg for å dra til mor…været og om lyset skulle gå hos henne -.

Mulig jeg lever in the old times, det er lenge siden lyset har gått, egentlig.

Så jeg sitter jeg på verkstedet fredag, venter på at bilen skal bli reparert mens jeg jobber med jobbegreier.

– Snart ferdig nå, sier han som jobber i verkstedsbutikken. 

Det viste seg at bilen var ikke det. Overhodet ikke det. For de fant mer, «mer» som i at bilen ikke kunne kjøres.

Skal ikke utbrodere følelsen.

Utenom at den var både rutete og prikkete.

Under over under, jeg huska både på å ta med meg nøkler, bag og slikt en må ha, ut av bilen da jeg ble henta.

Det var lillesøster som forbarma seg, før hun fikk besøk og plassert en avtalt avtale.

Mens jeg venter på at hun skulle bli ferdig slik at vi kunne dra videre, gikk jeg ut. Så mot sola som var gått ned bakom fjellet, mens vinden var i ferd med å øke styrke og luften var varm, nesten som en sommerdag.

Nå har jeg vært hos mor fram til i dag.

På fredagskvelden spurte jeg mor om hvordan hun hadde det.

– Jeg har det bra, sa hun.

– Nå, …

Plutselig så jeg ensomheta hennes. Jeg ble helt overmanna av den følelsen hun på en måte formidla uten ord.

Jeg dukka ansiktet ned i skjorta jeg hadde på meg, for tårene trengte seg fram og jeg ønska ikke vise de. Styrken i følelsen var for sterk.

Mor som i en alder av 88 måtte venne seg til å være alene. Som alltid har hatt folk rundt seg. Som ikke hadde fått prøvd det i hele sitt liv. Før hun ble det. Veldig ensom.

Jeg tenkte tilbake til meg sjøl som 16 åring, som måtte flytte på hybel fordi jeg bodde for langt unna videregående. Og sjøl om jeg likte godt å flytte var søndagskvelden ensomme, når jeg kom tilbake til hybellukta,  hadde reist i fra foreldre og søsken, mens jeg pakka ut bagen med toalettsaker, rene klær og kanskje et brød eller en middagsrest… eller begge deler. Da var det tomt i hele meg. Grusomt tomt.

Kanskje er det enda verre og ha levd i denne ensomheten i fire år og vite at slik er det.

Kanskje føles det som en desperasjon. 

Jeg er herda. Jeg liker selskapet med meg sjøl, der jeg er alene. Som koser meg med å være alene.

Fortalte opplevelsen om mormora til eldstemann. Han ble tykk i målet og svarte at neste gang han kom måtte vi dra til henne og overnatte.  

Lillesøster kom og henta meg og etter vi hadde spist skolebrød, for i går bakte jeg hos mor, kjørte hun meg hjem i ettermiddag.

Jeg har skrudd opp varmen, fyrt opp i ovnen, tent talglys og så tar denne praten med deg, dere og meg sjøl -.

Den eneste jeg er sikker på er at jeg må ringe verkstedet i morgen klokka 7.

Så får jeg ta dagen etter hvordan den samtalen blir.

Tror jeg skal klare å få til det sedvanlige mandagsmøtet, ett eller annet sted.

Timen for blodprøve, som ble utsatt fra forrige uke, kanskje får jeg tatt den eller utsatt den en gang til. Alt avhenger av den samtalen i morgen. Men jeg vet at den eneste bussen inn til sentrum går ti over åtte… dvs., et annet busselskap kjører innover på ettermiddagen.

Grisgrendte strøk, sier jeg bare…

Egentlig er det bare å slå av tanken.

Og økonomien i dette…, jeg vet bare at jeg må klare det. Og all erfaring har vist meg at det gjør en. En klarer det.

Men nå ønsker jeg meg noen saftige oppturer, blir så kjedelig å øve på det samme hele tiden.

Det er fantastisk godt å sitte under et ullpledd, men talglys som kaster sitt skinn. At vinden ennå suser utenfor, om mye roligere.

Nå vet jeg en ting, jeg har det bra akkurat nå.

♥