Frodith sin utfordring dag 15

 

 

 

Å uttrykke seg med dans, skape bevegelse etter rytme, finnes det noe bedre…

 

 

Det er Frodith som byr opp.

 

 

Som lita ville jeg bli danser.

Balletdanser. 

Jeg sto på tærne uten beskyttelse. 

I mange år var tærne stive av behandlinga. 

Stuka.

Jeg ble ikke danser.

Men jeg elsker å se på dans.

 

Deler en video.

 

 

 

 

En fot i bakken

 

 

Det tror jeg kan være på sin plass to uker ut i et nytt år. Hvordan går det? En liten sjekk av realiteten.

 

 

 

Når jeg våkner halvseks en søndagsmorgen og ikke får sove igjen, for alle bekymringer er samla i hodet… Det er ikke så veldig bra.

 

Jeg tok et svalestup inn i det nye året.

Det var artig å gyve løs.

Med alle planene mine.

Jeg gikk målretta ned i kjelleren, satte meg til, slo på data’n. Der fant jeg planene, de toppleide jeg gjennom dagene.

Nå er det litt slik i arbeidet mitt, at når jeg løfte på én «sten» auler det fram med nye oppgaver…

For jeg er i gang med mye.

 

Første uke hadde jeg fokus på formidling, sist uke ble det mye farting.

Så det som viser seg er at det blir liten plass igjen til slikt jeg må-.

Sist uke ble det verken styrketrening, bassengtrening og knapt gåtur.

For prioriteringene på dagene mine er først jobb, så mor… da kan det bli lite tid igjen.

 

 

 

I går kjente jeg meg lei meg.

Ikke slik krise, men en slags sorg, over hvordan det var, hvordan det er…

Det var en lørdag med plussgrader, faktisk var det en fredag med det samme dagen før og en purring i meldingsboksen -.

Fotoapparatet var reparert og måtte hentes.

Det ble levert inn i starten av desember og vært ferdig før jul.

 

Tenkte jeg måtte benytte meg av mildværet, apparatet var levert på Orkanger.

Fredag kom og jeg hadde fri, men var over på gamle takter. Jeg orka ingen ting.

Så da måtte jeg i går.

Plana var tidlig.

Det ble ikke så tidlig, kjørte likevel før 12.

 

Hadde planer om noen avtaler som ble til en.

Det var slush over fjellet.

Kjente det, jeg ville bare utføre ærenda og dra hjem igjen, mens det var lyst.

Avlyste avtalen.

Fikk henta apparatet, innom et par butikker til, det ble både te og noen velværeprodukter.

Kjørte til neste kjøpesenter, sjekka om den knuste innmaten i presskanna kunne skaffes. Det må jeg nok gjøre på nett. Til slutt ble det matbutikk, kjøpte masse grønnsaker og satte kursen hjemover igjen.

 

Det var godt å låse opp døren hjemme etter turen. Orka bare en forenkla påplass setting etterpå. Og jeg liker ikke det jeg ser, nyåret har oppgang av vekt og nedgang av energi.

Nå tror jeg nok den største synderen er sukker, for jeg har en slag etterrettelighet i meg…det søte må bort…gjennom min kropp.

Og det har jeg så godt som klart, så det kjennes og føles.

Så det er bra kjøleskapet fylles opp med grønnsaker.

 

Jeg har en jobb å gjøre for å kunne gjøre en jobb.

 

For nå har jeg et feilskjær…

Det som jeg syns er morsomt vil ikke bli morsomt når energien forsvinner – nå er det bare nede i en dolp, en liten dolp.

I morgen er det tilbake til regime. Det som er sunt og godt og helt topp.

 

To uker ut i nytt år er egentlig for lenge. Jeg kan ikke våkne i fem-seks tida en søndagsmorgen og tenke på alt jeg ikke har fått gjort…

En ting er sikkert, akkurat da får jeg ikke gjort noe.

Og så må jeg ha energien til å gjøre det jeg må gjøre når jeg kan få gjort det.

 

 

Nå kjenner jeg at trøttheta kommer sigende…litt småkvalm av trøtthet, faktisk. Jeg skal besøke mor i dag, må hente ved for henne…ellers må jeg nok forsøke å gjøre slikt som er bra for meg.

Er det å sove litt mer først, skal tro..

 

 

 

 

 

Frodith sin utfordring dag 12

 

 

 

Om å ha flaks -. Det har vi alle, inn i mellom, tror jeg. Det er tama for dagen; flaks.

 

 

 

Og ja, oppfordrer er selvsagt Frodith.

 

 

Det kan virke som noen har mer flaks enn andre.

For eksempel å vinne, noen vant alltid på mine barndoms basarer. Noen var gjengangere. Sjøl vant jeg ikke. Eller mer riktig, ingen i familien min. Kanskje midterste søster hadde et snev av denne flaksen.

 

Men en gang var det åresalg, tror det var et arrangement med 4H. Barna mine var med der over en periode. Akkurat denne gangen vant vi, vi vant flere ganger.

Etter tredje gangen satt jeg på nåler og håpte vi ikke vant mer, for jeg syntes det var så flaut. 

 

 

En kan ha flaks på mange arena.

Noen ganger kan det vise seg at det å ha u-flaks er egentlig flaks.

 

Nå syntes jeg ikke i romjula det var noe flaks å miste omslaget til mobilen med alle korta i.

Ikke bare mine, men moren min sine, også.

Og sertifikatet.

Vel har en kanskje ikke så mye likvider å bruke etter ei jul, min bankkonto fikk i hvert fall en god pause. Og det var fryktelig godt da de bestilte korta ramla ned i postkassen på onsdag.

Men sertifikatet hadde jeg ikke bestilt opp. Jeg fikk vite at å laste ned appen skulle hjelpe ved kontroll.

Nå må jeg fortelle at igjennom åra som kjørende er det ikke mange ganger jeg har blitt stoppa i kontroll. Og så hadde jeg et lite håp om at alt ville dukka opp når snøen forsvant. Det var så mye logistikk å få til et nytt. 

 

I går tikka det inn en melding.

Et omslag til telefon var funnet i busslommen, der vi også har postkassene.

 

Jeg sto klar for å kjøre til sentrum og kjørte innom. Der lå den med ALLE korta i. Jeg lot korta ligge i omslaget for å behandle alt forsiktig og få tørka dem.

 

Da jeg hadde kjørt noen minutter ser jeg biler og refleksvester i veibanen…

Blir vifta inn til sides, det er kontroll!

 

Vi vil se sertifikatet ditt, sa politiet.

 

Og jeg tok ut alle våte kort og rakte henne sertifikatet.

Mumla noe om at de var mistet og nettopp funnet. Hun brydde seg ikke nevneverdig om min fortelling og ba meg bare blåse.

Det var promillekontroll i tillegg. Den viste 0,0 og jeg kunne kjøre videre.

Da var jeg slik passe flyktig i hodet, for hva er sjansen for å bli stoppet i kontroll like etter å ha funnet sertifikatet sitt igjen.

 

 

Jeg vil nesten kalle det for flaks.

Syns ikke du også?

 

 

 

 

 

Frodith sin utfordring dag 9

 

 

 

Kjærlighet er det største ordet, det innebærer så mye. Har så mye i seg. Det rommer så masse vakkert.

 

 

 

Det er ordet for dagen, dagens ord fra Frodith.

 

For meg er det et ord som rommer mye og mye forskjellig.

Og på så mange måter.

Den første tanken er kjærligheten mellom de to som elsker hverandre. Som vil hverandre det beste. 

 

Men den reneste kjærligheten er den en har overfor sine barn, for den krever ikke noe tilbake. Og den er så altomfattende stor.

En kan føle kjærlighet overfor natur, dyr, andre mennesker. De fleste, tror jeg, føler kjærlighet overfor sine foreldre. 

 

Kjærligheten kan også bli en floskel, men en bør ha respekt for ord.

Respekt for livet og kjærligheten.

 

 

 

 

 

 

 

Frodith sin utfordring dag 7

 

 

 

Helga over. Litt sliten av akkurat denne helga. Kuldeperioden vi har hatt er straks over for denne gang.

 

 

 

Det er fortsatt Frodith som oppfordrer. Kulde, ber hun om -.

At vi lager et innlegg om.

 

 

Viser bilde fra.

Nå skal jeg ikke klage på kulden. Her på nordvestlandet har det vært mer minusgrader enn som det bruker å være. Likevel er ikke tallene så høye, sjelden to-sifra.

Må likevel ile til å si at lufta her er fuktig, da føles det kaldere.

 

I kveldinga i går tok jeg på meg ull, både inne og utenpå meg.

Kveldslyset «ropa» meg ut.

En enslig stjerne var kommet opp på himmelen.

Veien lå bretta ut og klare for mine skritt. Sollyset sendte sitt gylne lys opp fra horisonten.

Det ble mørkt og den isete berghammeren der jeg snudde, var nesten borte i mørket.

En god tur før lørdagskvelden ble et forsøk på å spise opp søtt.

Det lyktes jeg ikke med denne julen, det å ha så det holdt akkurat. Og jeg har ikke savittighet til å kaste. Så da får jeg spenne livremmen når jobben er gjort.

 

Ny uke ligger foran.

 

 

 

 

Tretten dag jul og mere til

 

 

 

Første uka i et nytt år er straks over. Jeg tok kontroll og gikk på. Men noe er ved det gamle. 

 

 

 

I fjor skriver jeg at jeg skal ta et sammendrag av året som har gått, altså 2022, men jeg har bare lest meg opp til februar.

Det samme kan jeg si i år. For året kom og tok meg.

Kanskje får jeg det likevel til i år…

Med en dag mindre å jobbe i og alt for mange timer i undertid.

 

Andre januar var jeg på plass. Og så satte jeg i gang.

Først var det planer.

Og det viser seg at planene fungerer, for jeg har en god følelse av mestring etter den første lille uka i det nye året.

Nesten slik at jeg ikke tør si det høyt -.

 

 

Første nyttårsdag ble det en gåtur. Allerede på ettermiddagen andre nyttårsdag dro jeg på styrketrening. Onsdag tok jeg den samme runden og torsdag igjen var det bassengtrening.

I går var det en dag uten fysisk aktivitet for aktiviteta sin skyld, men da arbeidsdagen var slutt kunne jeg føre inn tre timer for mye arbeidstid, er på tur til å rette opp.

 

Og så viste det seg mor ikke hadde mer opptenningsbriketter. Hun trenger mye varme, så dette var ikke bra.

Mor har fire ganger besøk av hjemmetjenesten om dagen, så etter å ha hørt med flere om de kunne hjelpe henne, ringte jeg hjemmetjenesten. De skulle prøve å få det til, fikk jeg til svar.

Etter arbeid dro jeg innom butikken, årets første butikkbesøk for å handle inn opptenn.

Korta mine er fortsatt borte fra da de kom bort i slutten av året, både sperra og bestilt de fleste opp igjen. Men jeg hadde Coop-pay, så regna med det skulle gå bra.

Det viste seg ikke gikk, Coop-pay er knytt opp mot kortet og ikke kontoen til kortet.

Jeg fikk ikke betalt.

 

Spurte om de hadde Vipps, men nei…

Heldigvis var det en av betjeninga som skjønte problemet, henta sitt og fikk betalt… så da kunne jeg Vippse henne.

Slik hadde jeg med opptenning inn døra til mora mi.

Da jeg kommer inn er det et stusselig syn som møter meg. Mor sitter nedbreid, fryser likevel, med sine røde øyner på grunn av betennelse.

 

Var med henne til lege dagen før, heldigvis var det en liten bedring på øynene.

Fra hjemmetjenesten hadde det kommet ei som bare hadde sett på ovnen, men sikkert ikke hatt kunnskap over hvordan hun skulle tenne opp en ovn.

Jeg var litt oppgitt over folk, over mankoen til å ville hjelpe. Mor brenner i ovnen hver dag, men det var tydelig ikke noen som hadde bitt seg merke i at ut av mors pipe kom det ikke røyk denne kalde fredagen. Tenker at folk kan bry seg for lite.

 

Men jeg fikk henta en dyne, lagt på en varmeflaske, tent opp i ovnen.

Oppdaga også at hun ikke hadde spist siden morgenen, så varmet opp middagen, kokt kaffe slik at både varmen og stemninga steig.

 

Da jeg var på tur hjem mange timer senere, foreslo hun at jeg kunne overnatte, men kjente at jeg måtte hjem. Sa jeg kom til å overnatte hos henne til uka.

Så satt jeg i bilen på tur hjem.

 

 

Fikk litt tid hos meg sjøl også, med lydbok. Lydboka fulgte meg nesten inn i søvnen.

 

I dag våkna jeg til trettendagsjul, som er av disse nedpakkingsdagene før jul.

Og jeg begynte å ribbe treet.

Samla julestæsj på spiseborde.

Nå må jeg hente ned kasser før det bli for mørkt.

Og så kan det være godt med en gåtur også.

 

Ønsker deg som er innom en riktig fin og god lørdag. Håper uka di har vært fin.

 

 

 

 

 

 

Frodith sin utfordring dag 2

 

 

 

Ny utfordring, ny dag som har gått over til kveld og jeg er trøtt som FY.

 

 

I dag ble vi oppfordret til å dele vær… så klart kan det være en vær, «bææææ».

Det er Frodith som oppfordrer.

Men jeg tenker været, som i kveld ble formidla om masse snø, vind og kulde.

Spesielt sør over i landet.

Her ser det nesten ut som «space»… men det var bare vindusruta med store, våte snøfiller som sklei nedover vinduet som var avbilda.

Likevel var det det våte, før det frøs, jeg tenkte på i dag.

Regndråper.

Dråper som henger tungt fra grener.

For slik blir det også igjen.

Da kan snøen forsvinne og naturen bli grønn.

Men regnet kan komme uansett årstid.

Men aller først våren, med befriende regn på sjø og land.

 

 

Frodith sin utfordring dag 1

 

 

 

Joo, jeg må melde meg på dette utspillet Frodith har bedt opp til. Bestemte meg i kveld.

 

 

 

Frodith’s bilde

 

For jeg skulle legge inn bilder av himmel, etter en runde ute. Før mørket tok over, mens himmelen var et lite skue.

Det er da jeg så det.

Spora.

Små trykk i snøer av klover.

Etter rådyr.

 

Dyr, sto det på dagens oppfordring.

 

Jeg tok turen i rundt en vei.

Fant igjen lydproppane til telefonen da jeg hadde en leiting etter telefon-omslaget som er borte.

Det fikk plass på ørene under dagens tur, hørte lydbok.

På toppen av løypa med himmelen hvelva over.

Og så var jeg nede igjen, nede på veien.

Ikke så mange biler, men noen. Og himmelen viser der sola har gått ned.

Så ikke mer dyr eller spor, å se.

Men var godt med frisk luft på årets første dag.

 

 

 

 

De gode valg

 

 

 

Hvilken dag er det i dag, hvilken dag er det i dag… er det mandag, er det mandag…

 

 

 

Men det var nok i går. Vi er ved tirsdag. Og her dangler jeg innom. Tror jeg er for trøtt til å dra fram noe fornuft i kveld.

Sist natt overnatta jeg hos mor. Det var meldt så ille vær at jeg syntes det var best.

Egentlig hadde jeg en stressa versjon av meg sjøl i gårkveld. Så da mor ville at jeg skulle hjelpe til med å se etter klær, var det langt over min kapasitet. Tror ikke hun likte helt det. Men i dag, i dag var en ny dag.

Jeg fant fram og hengte tilbake og noe hang jeg ut.

Lillejulaften skal hun innover til oss, så da får jeg pakke ned og hjelpe til med den biten. Ellers skal vi pynte treet og julepynte litt hos henne, før vi drar hit.

Har meldt fra til hjemmetjenesten og kjøkken.

Det er bare noen små korte dager til.

Fikk vaska kjøleskapet hennes og tatt fram julekoppene, så kom meg ikke på hjemvei før utpå dagen.

Da ble det suppe som jeg laget i går.

Blomkålsuppe.

Etterpå, en stund etter pakka jeg en liten bag.

For er litt stolt av meg sjøl.

I kveld var det to aktiviteter jeg kunne være med på, akkurat som jeg behøver være med på en aktivitet.

Det ene var julebord og det andre var trening…

Jeg valgte trening.

Godt fornøyd med meg sjøl av valget.

 

Ellers er listen lang, mye igjen. Til julen kan feires. Men jeg gleder meg.

Er du helt ferdig?

 

 

 

 

 

 

Dagen kom, gikk og forsvant

 

 

 

Jeg sto opp, satt, sto, satt og spiste. Og litt til. Før jeg skjønte…

 

 

 

Jeg måtte ut en tur. Sjøl om det var mange minus.

Det hadde blitt ettermiddag og dagen var ganske sløv. Kledde med i ull og dun.

Sola hadde gått ned i havet og fargela horisonten.

Bak meg skein en måne.

Neste full.

Det var en del biler etter veien, men de kjørte både godt ut og blenda. Så turen langs veien var bare herlig å gå.

Det var ikke så lett å ta bilde av månen. Gjorde noen forsøk.

Rett fram lyste det bare oransje. Mørket kom fort.

Jeg fikk mine skritt. Hjemme ble det middag.

Siden bakte jeg brioche, dvs. satte en deig. Resten får jeg ta i morgen. Og i morgen er det jobb.