Tror jeg våkna i firetida. Tenkte jeg kunne sove lenge ennå. Men det gikk ikke, så gikk en tur på badet. Fikk likevel ikke sove da jeg kom tilbake. Da klokka var halv seks kapitulerte jeg.
Bildet er tatt av 愚木混株 Cdd20 fra Pixabay
Det veldig godt med en lang morgenstund.
Ennå er det mørkt.
I går hadde jeg en uvirksom dag, jeg virka ikke.
I dag skal jeg sette meg i bilen klokka ni. Først skal jeg framom kommunehuset for å hente noe og så skal jeg på museet.
Åpner klokka 11, men greit og ha kokt kaffe og steikt noen vafler før åpning.
Akkurat nå kom jeg på at jeg har glemt og satt på varmen… Heldigvis setter jeg på den fra telefonen, så nå har jeg ordna det.
Får besøk av et par kollegaer. Det vil bli ordna slik at nettet skal fungere. Og så har jeg annonsert bare lett om åpen dag.
Der ringte klokka og jeg kvapp skikkelig -.
Er ferdig klokka 16, da har jeg lova innom mor. Så slik vil jeg ikke bli hjemme for sent i kveld sannsynlig.
Det jeg gruer meg mest til i dag er kjøringa. Har time på tirsdag, for skifte til vinterdekk og temperaturen er 3+ nå. Så får bare ta det med ro.
Jeg jobba litt i går. Men et arrangement på museet i desember. Et førjulsarrangement. Med sang og historiefortelling om tida, jul og jòl. Uten en rød flekk. Helst bare hvitt.
Et slikt arrangement har jeg drømt om i mange år, dette er siste sjansen til å få det til. Tror det kan bli en stille og god stund i alt glimmer, nisser og engler.
Planer er lette å bære.
Må annonsere, men må ha grunnlaget klart først.
Tirsdag -.
I går snakka eldstemann og jeg om kattepus. Han visste om noe kattunger, de var leveringsklare først på januar. Tror det kan passe fint. Men det var bare to igjen som var svart/hvite. Hadde forresten en svart/hvit katt da jeg bodde i Oslo. Den het Chapline fordi den hadde en chaplinbart. Den pusen var veldig fin sjøl om den var svart/hvit.
Jeg sørga da den kom bort.
Himmelen begynner å lysne.
Den nye dagen er i gang.
Jeg føler meg i et skifte om dagen. Litt uvirkelig.
Men nå har jeg hatt en to-tre nededager, så da kommer jeg nok snart opp igjen.
Litt mer energi.
Jeg har tenkt og teste ut at jeg ikke skal tenke på energi, bare gå ut i fra at jeg har det. Men ennå vet jeg ikke hvordan jeg skal løfte den saken, implementere den, så å si.
Kanskje har det noe med at B12 tablettene begynner å kikke inn.
Kanskje har det noe med at jeg har kjørt gjennom øvelsene mine hver dag denne uka.
Kanskje det handler om at begge skriveprosjektene som skulle inn er inne. Bildene også.
Eller at jeg sto opp til denne dagen, satte meg til og fikk ringt alle telefonene jeg skulle tatt. De private.
Så nå er bestillinga av nye dekk til vinteren levert, samtidig fikk jeg vite at … ugh…ikke så bra, problemer med ABS bremsen. Det må nok bare tas.
Jeg fikk ringt og klarert lån av noen bilder.
Og jeg fikk ringt legekontoret. Da jeg sa to ganger etter hverandre at jeg ikke kunne ta timer hun foreslo fordi jeg skulle jobbe, syntes visst nok hun på legekontoret jeg var rar. Men jeg har ingen til å ta over og jeg behøver ikke legge timen i et møte. Og snart er jeg ferdig i arbeidslivet, faktisk er det bare litt over sju måneder igjen. Tenk det!
Jeg var også vei for å hente mor slik at hun ble med ut til museet for et ærend. Det var etter turen innom biblioteket, levering og bestilling av bøker og en kaffekopp sammen med bibliotekaren. Tok med en bok til en nabo som bor ved museet, hun ble veldig glad for å boka levert på døra. Hun ville jeg skulle komme inn, men mor satt i bilen og vi hadde avtalt med lillesøster en kaffekopp på sentrum. Etter handling. Lillesøster hadde glemt igjen pengebok, så da var det greit med ei storesøster.
Til slutt var det å kjøre mor hjem, satt litt ned hos henne – men hadde igjen en liten bit jobb. Hun syntes nok det var trist jeg dro, men jobben og fredagskvelden hjemme måtte jeg…
Jeg er glad for alt jeg fikk gjort i dag.
Ikke minst gjennom jobb.
Skulle legge inn to ferieuker, da svikta systemet. Så at to dager hadde gått i gjennom og blitt godkjent. Får avslutte den jobben på mandag…eller i helga. Skal ta ut to uker før jul.
Og så har jeg bestilt billett til en konsert i slutten av november. Rett skal være rett, det gjorde jeg i går.
Spurte mellomste i går om vi skulle lage utstilling.
– Jaaaa, svarte hun.
Spurte sønnen om vi skulle få oss en katte i fellesskap om han flytta inn i leiligheta under.
Til svar fikk jeg at dette var det beste forslaget han hadde hørt på lenge.
Det er helg.
En rolig helg.
Enda er det bare fredag og jeg spiser grønnkålsuppe med urtebrød til. Drikker også Bris.
Det er tirsdag i ny uke. Jeg er vindflyktning. Meldt storm i kasta. Men akkurat nå er jeg hjemme hos meg sjøl.
Huset står og jeg sitter.
Sola skinner til og med, så egentlig burde jeg vært ute.
Men planen er å få unna meg et par ting gjennom arbeid.
Da jeg var ferdig med bildene og skrivinga til dette innlegget, hadde vinden blåst seg opp og det regner. Akkurat nå skinner sola igjen.
Forrige tirsdag begynte jeg på arbeidet etter en uke med ferie.
I dag sitter jeg her og føler meg forvirra.
Skikkelig forvirra.
Av folk, hendelser, krav, telefoner og vær.
Jeg kan tenke meg en tilværelse som hovedkarakteren i den historien her har. En historie som ble til for ni år siden.
Men uka har gått greit, til tross for dagens forvirring.
Stort sett har dagane vært fulle av sol.
Litt tung var det å komme i gang med slikt en måtte i gang med.
Jeg fikk starta opp igjen med treninga jeg fikk fra fysioterapeuten og tenkt på at jeg burde bli mer bevisst kostholdet enn jeg allerede er. Slik som dette måltidet med egg, oliven, avocado, cottage cheese, granatepler og tomat. Mye protein.
Torsdag hadde jeg møte i Kristiansund. Så da blir det en fergetur på nesten en halv time.
Fikk snakka om framtida, jobben fram mot pensjon. Samtalen gikk fint. Jeg hadde lyst til å overflytte noe av ferien fra i år og ferien neste år helt til slutt. Det blir 8 uker tidligere slutt.
Etterpå dro jeg innom museet til en avtale der. Det var så mildt og fint, nesten 20 grader. En nytelse av en vakker dag.
Denne dagen tok likevel på, jeg sov dårlig om natta. Våkna i tretida uten å få sove igjen, og etter hvert fant jeg ut det var like greit å starte dagen.
Av og til kan det bli for mange inntrykk.
Da er naturen godt å hvile i.
Noen dager fikk jeg en liten tur ut.
Men sko er ikke så gode å få på føttene om dagen.
Så da gjør barfotturer seg.
Jeg har nok ikke fortalt om tåa…
Den sparka jeg borti så den ble som en stor drue. Tror ikke den er knekt. Men livredd for å sparke bort i noe med høyre fot for det er vondt.
På fredagskvelden tok jeg turen over fjellet.
Da var månen fortsatt rund og stor etter den var helt full natt til fredag.
Neste formiddagen var den blitt bleik.
Det var en del av gjengen min som kom.
Eldste skulle på jakt.
Mellomste og hennes kjære har ikke vær her på en lang stund. Så veldig koselig at de fant turen utover igjen.
Vi som ikke dro på jakt etter slikt med fire bein, tro på opplevelser i naturen.
På leit etter lys og skygge.
Mellomste syns det er greit at jeg bruker henne på bloggen.
Så her kommer flere bilder der hun er med.
Her fant vi en mosegrodd stamme.
En riktig myk og god kosestamme. Som måtte koses med.
Sjøen sendte farger og former tilbake, som det speilet den er. Nesten som et ruglevindu i dører fra 60- eller 70 tallet.
foto:asbjørg
Og jeg koste meg, både med folka jeg var sammen med og at jeg greidde turen, veldig rolig, i støvler.
foto:asbjørg
Helt nede ved sjøen var floa så høy som den sjelden er. Vi kunne ikke gå bortover stranda fordi vannet gikk så langt opp.
Vi vurderte å bade, men etter å ha slått fast temperaturen som temmelig kald, lot vi det bli med tanken.
foto:asbjørg
Det var heller ikke klarert til bad.
Burde tatt med både håndklær og ullundertøy, da har det kunna gått.
Sola kom seg lettere inn i skogen nå, når så mye av løvet var falt av.
Sola bak stammer som lager silhuett.
Dette er en bakskog, men av en eller annen grunn liker jeg meg i dette området. Det er så mye jeg vil fange i bilder.
Så var det å klatre oppover det siste bratte jordstykket, i lav sol.
Litt morsomt, vi alle tre som var på turen er med på bildet.
Jeg som en skygge på mellomste, samboeren som ikke liker å eksponeres på bilder, som en prikk bakerst.
Da jeg var oppe gikk jeg inn, de andre ville opp i skogen overfor huset også.
Jeg skulle gjøre i stand for besøk hos mor, steke svele.
Men nesten fælt å gå inn fra en slik dag, varmt, farger og masse sol.
Eldstemann kom tilbake fra jakta, ikke noe denne gangen heller. De to andre kom også inn, så før vi dro til mor, preppa vi maten vi skulle ha til kvelds.
Hos mor ble det spist svele og drukket kaffe.
foto:asbjørg
Og noen turer har det vært hos mor denne uka også.
Jeg har faktisk vært dypt nede i tankene angående blogginga. Det begynner å bli mange år siden jeg starta og det som var grunnen til at jeg begynte er på en måte innfridd.
Uansett, en skal aldri blogge uten en har lyst. Denne uka som gikk forsvant lysten.
Jeg ser på orda som farger, så med bilder og ord kan en male en stemning. Jeg er ikke opptatt av plassering, krangling, stigma, det som for meg blir negativt og all reklamene inne på siden. Den er det jeg syns er alt for krevende.
Ellers er jeg veldig langt inne min egne greier for tida. Jeg har så smått begynt å meditere, en målsetning jeg har hatt lenge.
Jeg er enormt opptatt av tida vi er i, tida jeg er i. Mitt syn, andres syn og presentasjoner. Det tar faktisk kapasitet, ganske mye.
I hvert fall reiste gjengen på søndag, etter tyrkisk lammegryte laget i leirgryte.
Fikk spørsmål om det var trist når alle dro.
Det er så fint når gjengen min kommer, jeg trives så godt sammen med dem og jeg opplever vi har det så bra. Samtidig trives jeg veldig godt i mitt eget selskap, slik så har jeg det fint når de er dratt også. Jeg koser meg med slik jeg har det. Akkurat det er veldig bra.
I går var det tilbake med jobbing etter helga. Jeg skulle jobbet mer i dag også, mer enn hva jeg har gjort.
Er nok bare for langt inne i mitt eget tankemodus til å kunne kommunisere om dette, dagen min og det jeg egentlig er opptatt av. Kanskje det kommer.
Kjenner du til dette, kan du også være så langt inne i deg sjøl slik at det kan være vanskelig å kommunisere med andre med det som fyller deg?
Med reklame og å feie for sin egen dør er fredagen godt i rute. Med alt det både innebærer og ikke innebærer. Mest ikke innebærer.
Plutselig får jeg gjort slik jeg har vanskelig for å gjøre. Jeg etterspør en konkurranse som gikk av stabelen for snart året siden. Skriver til de og sier som sant er, at svar bør gis uansett… Spesielt når de har sagt det.
Det handler også om å ta seg sjøl på alvor.
Fikk også sendt avgårde en liste over ting jeg ønsker å ta opp med hjemmetjenesten, lot det ikke gå noen dager før jeg svarte.
Det siste er det jeg har for lett å gjøre. Ikke akkurat nå, tenker jeg for lett.
Jeg har vasket litt og gjort øvelsene mine.
Har til og med meditert en bitte liten økt.
Men fortsatt mye å ta av i haugen av gjøremål.
Så hva har reklame å gjøre med dette. Og svaret på det er kort og greit; ingenting.
Absolutt ingen ting.
Men jeg tror jeg blir både mer og mer allergisk over reklame.
Nå i det siste har det å ta opp bloggen blitt et prøvelse. Det spretter opp vindu med reklame for ett eller annet. Forskyver og skjuler det jeg skriver. Jeg krysser og krysser ut. Det har kanskje roa seg litt, men en forverring av hvordan det har vært.
Når reklamene klistrer seg over og under det jeg leser, overser jeg det. Jeg er blitt blind.
Reklame fra Temu har jeg gått til kamp mot. Ikke annen kamp enn krysse ut og sende inn at det er uønsket annonsering i feeden min der det går. Jeg vil bare ikke være med på det, jeg vil ikke ha alt det der jeg skal tro jeg vil ha. For jeg trenger ikke.
Bildet er tatt av Gerd Altmann fra Pixabay
Mat, møbler, meninger og masse mer jeg ikke ønsker.
Det er greit nok om jeg sjøl velger, vil vite hva som finnes.
Jeg er også klar over konsekvensene om alle har ment som meg -. For i stor grad vet jeg hva samfunnet er bygget opp av. Hvordan systema virker.
Men hvordan tjener alt dette i en større målestokk, større enn samfunnet?
Og etter hvert kunnskapen kommer inn velger jeg bort dette som ikke er nødvendig.
Akkurat det er så klar et relativt begrep. Det er akkurat som det jeg har trodd var viktig, måtte til… krakelerer.
Kaldt regn om kvelden. Uten å bestemme seg. Kanskje legges et hvitt lag på toppene?
Akkurat nå er det for mørkt til å se.
Og så er jeg glad jeg bor i Norge, til tross for hva vi nærmer oss. Eller hva som kommer i møte med oss.
Takker for at jeg ikke bor i Florida, siste kvelden gikk over til natt og jeg følte med de som sendte vitnesbyrd.
Det er fint å sitte hjemme i kveld.
I dag var det ball-dag, potetball, mor og jeg kjørte over fjella og hadde en god stund med god mat, gammeldags mat.
Ble skikkelig god og mett, men heldigvis stoppa jeg lenge før jeg var for mett.
Vi tok også en kjøretur i høsten. På nye veier.
– Jeg får nesten vondt i øynene av alt det gule, sa mor.
Det var veldig gult der vi kjørte. Kjørte på nye veier vi aldri har kjørt. Til slutt hadde vi sjø på begge sider og endte på en odde med campingvogner. Det var en veldig idyllisk plass.
Tilbake hos mor koka jeg kaffe, tente opp i ovnen og plutselig var dagen gått. Fikk vaska koppene og mor syntes jeg kunne overnatte. Da jeg sa jeg måtte hjem, at jeg måtte prøve å få orden på hjemmet mitt og at jeg ikke kom i morgen…
Og noe om denne slitenheten min.
Dette falt ikke i god jord, det er vondt når hun velger å ta det personlig, at hun er en slik byrde og bare i veien.
Sa noe om at vi måtte forstå situasjonen, møtes i mulighetene og til slutt ba jeg henne tenke på tre ting hun var glad for.
Mor har alltid vært vant til å ha folk rundt seg, helt til far døde for snart fire år siden. Dette er ikke direkte lett. Jeg ønsker bare hun skal ha det bra uten at jeg flytter dit og vier hele livet mitt til mor.
Nå har jeg i all fall sendt en mail til hjemmetjenesten der jeg ber om et møte.
Heldigvis finnes det bare løsninger.
En av de løsningene er nok å få en sjekk på mors høreapparat. En blir fryktelig lei av «god-dag-mann-økseskaft» samtaler. Tror kanskje det er det som sliter meg mest.
Men jeg bor ikke i Florida.
Sønnen kom ikke i dag, nesten glad for det.
Godt å ha mer tid til rydding.
I ro.
I dag ble det hverken øvelser eller tur ute. Tror det er noe av det viktigste jeg må få gjort.
Og så må jeg få tatt inn Georginene mine.
Må nok google prosedyrene rundt det.
Ferieuka mi går, men tenk det, jeg har ennå flere uker jeg må ta og det glede å tenke på det.
For livet er ikke så verst, når en bor i Norge og har ferie til tross for at det er høst.
Ute på kjøkkenet må en ha sterk psyke, det ser ikke ut. Håndkle foran kjøleskapet er dryppende våte. Isen er nesten borte.
Går i gang med fortsettelsen av gårdagen, ringer kjøkken, ringer hjemmehjelp, ringer elektriker, får betalt en regning. Alt for mor.
Nå er mye av ferien brukt opp; i morgen hente mor for å dra ut for å spise. Kanskje kommer sønnen og slår seg sammen med oss. Jakt i helga igjen.
Fredagen er min.
Lørdag inn til mor igjen, lage middag og regner med vi tar overnatting hos henne da, sønnen og jeg.
Mandag er siste feriedag, da skal jeg være hos mor tidlig på morgenen, da kommer elektriker for å skifte det gamle sikringsskapet og vil også se på oppvaskmaskina. Om ikke må det kjøpes inn både oppvaskmaskin og sannsynlig nytt kjøleskap etter hvert.
Det med mor er nesten en heldagsjobb i seg sjøl, men foreløpig er det uaktuelt å sende henne bort fra hjemmet. Det vil ta livet av henne (og det er ikke en frase) og jeg gjør mitt til at den siste tida helst skal være god. Det er viktig å vise respekt sjøl om folk er blitt eldre. Men blir hun for dårlig slik at det er uansvarlig, må det så klart en annen løsning til. Jeg skulle bare ha ønsket at det var flere å ha et godt samarbeid med. Det er mange ganger følelsen av kampen med andre som krever.
Nå syns jeg at det stort sett fungerer bra med hjemmesykepleien, men føler det er greit med et møte. Et ærlig møte. Jeg vil høre hvilke muligheter/grenser som er i systemet, samtidig må jeg si mine begrensninger og i gjennom dette finne den beste løsninga.
Det er et styr.
– Kan vi ikke reise bort i jula, sa yngste da jeg snakka med henne i går.
Gjett om det har passa meg å reise bort fra hele jula, men så er det mor igjen da. Men heldigvis er det ikke noe som skal avgjøres nå og det meste greier seg i sjøen.
Det blir en råd.
Ble mange fraser her.
Jeg gleder meg til at kjøleskapet er rent. Nå ligger alle hyllene i vann.
Tenkte på hvor deilig det hadde vært og hatt en økonomi der jeg bare kunne kjøpt meg nytt kjøleskap og oppvaskmaskin, jeg også. Og kanskje kan jeg, om jeg tror det… Det begynner å bli noen år siden oppvaskmaskina mi bare kom med kaldt vann.
Men jeg nyter tida som er mi.
Har håp om å få jobba etter det som ble liggende igjen i hauger av tom tank.
Sagt enkelt på et anna vis, det er rotete!
Og så må jeg ut. Ut i det gule og grå. Ta med meg fotoapparatet. Må bare lade batteriet til apparatet først.
Kjøleskapet må også vaske før tur ut slik at det kan sette i gang.
To uker sa de på apoteket, vil det gå før jeg legger merke til at B12 nivået vil stige.
Det tror jeg på.
Jeg vil tro på det.
Så får jeg bite tennene sammen og gjøre slikt som er bra fram til at energien begynner å stige.
Egentlig er jeg veldig glad, jeg har håp og jeg må forske i hvorfor nivået har gått slik ned. Det som står som hovedgrunn for B12 mangel, stemmer ikke.
Tilbake til å rekke i livsførsel, leite og løse. Litt slik detektiv-virksomhet er egentlig spennende.
Syns du det er interessant å prøve og finne ut hvorfor ting er slik som de er?
Lørdagen trådte inn på scenen, «her er jeg», sa den. Den har ro i bevegelsene, en stressfri og grå dag.
For det fine og varme været har tatt en pause.
Usikkert hvor lenge.
Kanskje en uke, kanskje mange måneder, opp til et halvt år.
Men en må bare bli med. Bli med på det som skjer.
Helga har allerede forandra seg flere ganger.
Ikke besøk.
Sønnen har ødelagt andre foten på trening, ingen jaktføtter der i gården.
På søndag skulle jeg være med for å hente et lam, for turens skyld og for skravletid.
Det er utsatt.
Det har vært koselig med både besøk og tur, men det er godt å ikke skulle noe også.
Og såpass energi er det i meg i dag at jeg har lyst til å gjøre en innsats.
Starta med å flerre sengeklærne av og henge ut dyna, vaskemaskina surrer. Venter et sengeklesskift til med å ta fram vinterdyna. Neste uke vil ikke temperaturen komme opp på to tall. Så bevilger meg flanell på sommerdyna før den legges vekk.
Og så er det vinterklærne, tror jeg bare pakker ned sommerklærne nå. Er liksom på tide.
Lengter jeg etter frie kjøkkenbenker, gulv skulle vært vaska, kjøleskap avrima…
Nå har jeg ikke ambisjoner om å klare alt dette, men et par ting eller mer, har vært bra.
For ikke å snakke om tur ut.
Slik som nå er det farlig å sette seg i stolen jeg sitter i.
Plutselig er alt av konsentrasjon borte, om jeg skriver et innlegg eller skal lese innlegg eller anna på data’n. Jeg sovner bare fort vekk.
I går henta jeg mor, tok henne med meg på tur, handling og kaffe. Jeg blir så fort irritert inni meg over å gjenta meg på grunn av hørselen, det er ikke godt for noen. Tror likevel det var godt for henne denne kaffekoppen og ciabatta’en, se andre ting. Men jeg liker ikke at jeg ikke kan kose meg mer, at jeg ikke har energien til anna enn å bli irritert så fort.
Bra jeg skal ta en sjekk i slutten av måneden. Må bare få skrevet ned alt dette som fjusker i kroppen. Sannsynlig er det meg sjøl som kan være min beste lege. Men det er klart, forsetter jeg blir det ikke bedre og verre kan bli ille. Men greit å sjekke om det finnes synlige avvik.
Jeg må også sette opp liste for å ha fokus, for jeg må nok i stor grad skape gledene ut av indre tankekraft. Og så må jeg lage meg vintershots med masse c-vitamin. Har kjøpt inn både sitron, ingefær og gurkemeie.
Jeg må sannsynlig til å sette meg opp lister på ALT. Slike som jeg kan krysse ut.
For det er mye.
Jeg har bare ikke vil ha hatt lister, det var for mye som jeg ikke evna.
Og jeg vil bare le, kysse og spise lakris.
Jeg vil ikke alt dette jeg må.
Så må jeg likevel greie gjøre og utføre det for å kunne le den gode latteren.
Lakrisen er ikke bra for noe.
Kyss har jeg fordelt over for mange frosker opp gjennom tida. Og den unge meg er borte for lenge siden og alt det som en likte å se på også.
Her om dagen så jeg at han som ga meg det aller først kysset var borte fra de levende. .
Jeg må konsentrere meg over livet, dagen og nå’et.
Konsentrere meg om det jeg kan.
I gårkveld ble jeg sittende å se på “Leo og de farlige”. En serie på NRK som ga et sterkt inntrykk.
Hvorfor? tenker jeg.
Hva er det som gjør dette, hva er det som fører menneskesinnet ut i det fatale.
Hvorfor berges mange som det kan gått ille med.
Hvorfor?
Hva er det som gjør at livet er slik…
Og jeg har mitt svar, funnet det jeg kan hvile i.
Men likevel føler jeg utryggheten, fordi en aldri vet hva som ligger der foran. Hva en skal i gjennom.
Jeg vil le, jeg vil nyte, jeg vil gjøre de gode valg i balanse. Og jeg kan aldri greie å gjøre noe mer enn mitt beste. Det beste ut i fra det ståstedet jeg sjøl har. Alle gjør det, sitt beste, ut i fra muligheter, ressurser, biologi og det som ligger i «ryggsekken».
Jeg må løsrive meg fra denne stolen med armer som holder meg fast, må ut i dagen for å finne fram gleden, virksomheten, balansen i det som er mitt liv.
Og jeg elsker å ha en dag uten en plan.
Men jeg må ha en plan.
Nyt dagen din for fulle mugger, det skal jeg også.
