Dunk, dunk «sier» det. Jeg har drukket for lite vann. Det må jeg gjøre noe med.

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

Jeg lina meg opp.

Web-seminar.

Det er mange av dem.

Hvordan få et bedre liv, like deg sjøl, bli slank, få energi, sove bedre…

Lista er lang.

Av og til trykker jeg delta.

De er lagt likt opp.

Dette handla om tarmer og var absolutt interresant.

Med masse tid har jeg kanskje meldt meg på produktet som ble solgt.

Det som slo meg etterpå, det som jeg nok har størst problem med er stresset. Tror det er derfor jeg har så lite energi.

Ett av punktene som ble skissert opp som uheldig.

Dette har vart i for mange år. Tror jeg går rundt med skjult stress.

Det er der jeg nok må sette hovedfokuset, hvordan slutte med noe jeg ikke en gang nesten ikke vet jeg gjør. 

Jeg starta dagen i dag nokså idiotisk.

Pakka ned det jeg hadde brukt for, hadde time hos fysio først og trengte tiden.

På tur dit kommer jeg på at det er tømming av restavfall i dag, men hadde ikke tid til å snu for å ordne det, må komme tidsnok.

Akkurat det gjør jeg ikke, jeg kommer en time for tidig til behandling…

Rekker likevel ikke kjøre hjem, eller…, jeg passerte søppelbilen så har nok ikke rukket å kommet meg hjem før søppelbilen hadde passert hjemme hos meg.

Stakk innom biblioteket uten jeg hadde med meg alle bøkene jeg nå kan levere etter innlevering av artikkelen. Tenkte bare det var greit å ha bøkene tilgjengelig til artikkelen går i trykken.

Men var veldig hyggelig å møte henne som jobber på biblio.

Etter behandling dro jeg innom bedriften jeg jar skrevet om, kikka gjennom en hel mengde av papir for å se om det var noe som kunne brukes til illustrasjon.

Ikke hadde jeg med meg vann og ikke mat.

Etter noen timer var jeg ganske lei av gamle arkiv.

Ikke var det lett å ta bilder heller.

Tror er dette som er grunnet til hodepina nå i kveld, så mange timer uten vann og mat.

Jeg skal få bredband på museet, fikk melding om at de kunne komme klokka åtte i morgen. Det hadde betydd at jeg må ha kjørt hjemmefra sju. Sa det passa senere på dagen.

Disse dagene…

Jeg må øve meg på å ikke stresse, være her, vare her og nå hele tida.

Så enkelt og så vanskelig.

♥

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Mørket senker seg, akkurat som det gjør på denne tida. Her er det sen middag og mange tanker.

Om jeg skal dele noen av dem…

Det er lappverk av alt og ingenting. Men i dag kom jeg meg ned i kjelleren på kontoret. Så jobba faktisk noen timer.

Har også så lyst til å få ferdig det jeg skriver på, men ser større sjanse for at jeg ikke rekker det enn at jeg gjør. Har igjen 1000 ord, men det er ikke bare mengden, det er innholdet.

Las for litt siden en definisjon av vegring for å komme i gang, at det handler om prestasjonsangst. Og det må jeg si gjelder denne gang. Jeg skriver om et familiemedlem til en årbok og jeg skal få fram essensen, ha godt kildemateriell å henvise til uten at jeg kopierer.

I tillegg er det denne forbaska pekefingeren, som fører til at jeg grøsser for hvert touch jeg tar med den.

Det blir sen middag. Middagen er sellerirot, løk, gulrot og potet kokt i appelsin- og sitronsaft.

Jeg orker ikke så mye om dagen, men litt mer… kanskje, enn jeg har greidd. 

I morgen vil jeg nok sende avbud til et møte. Hodet var veldig plagsomt da jeg våkna i dag, fant fram en gammel koronatest. Den var for gammel.

Samme det, jeg hoster og snyter og nyser.

Festlig.

Jeg tok meg likevel noen turer ut, barføtt. Sola skein så fint og det er viktig med pause.

På radioen spilles Cure.

Muse skal slutte til neste sommer ble også forkynt, to avskjedskonserter til sommeren.

Jeg liker bandet.

Spurte mellomste om vi skulle dra på en kunstutstilling, enten til lørdag eller i slutten av september.

Sist uke hadde vi her i kommunen en pop-up utstilling av Aune Sand. Vurderte å dra, men fant ut at jeg ikke orka. Ikke slik stor fan og ikke så opptatt av kjendisstatusen.

Jeg trenge mye alenetid, så forresten en uttalelse på det også…likte den. Noe om at da har en ikke behovet for bekreftelse.

Men jeg har nok det jeg også, liker å høre når noen sier noe bra om meg.

I dag fikk jeg melding om at jeg var snill.

Jeg vet ikke akkurat det, tror ikke jeg er mer snill enn gjennomsnittet.

Snillhet er vel ikke udelt positivt heller.

Jeg ønsker egentlig masse tid til å gjøre bare det jeg vil og så dele tid med mennesker som gir meg masse.

Det blir nok.

Plutselig.

Jeg ble forresten gammeltante sent i gårkveld.

Høres fryktelig gammelt ut.

Hadde en gammeltante som ble over 100 år.

Men koselig at det har kommet en gutt i vår jente-dominerte familie.

Apropos snill… jeg prøver å være snill mot meg sjøl, gi meg plass som føles god. Når jeg er nede på kontoret ser jeg på alle tubene med farger, snart tenker jeg da, snart…

Jeg vil nok bare leve som den jeg er, ikke den andre mener jeg er.

Kjente det sist jeg klipte meg. For det var ikke meg, bare en godt voksen dame som ser ut som alle andre disse damene. Ikke det at jeg legger an med dreads akkurat, men jeg vil ikke være i forventningene til andre lengre.

De har jeg vært i over 30 år nå.

Blir godt å slippe fri.

♥

Dagen derpå. Sol fra blå himmel. Og alle lydene fra en by.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Jeg har blitt vant til stillheten i min verden.

Byen kikker inn på meg gjennom store vinduer.

Utover golvet ligger det strødd madrasser. Det pustes, mine små som har blitt store.

Det suser litt i ørene, de er ikke vant til lyden fra en konsert lengre.

Dagen derpå.

Jeg sovna først da vi var hjemme igjen kvelden før.

De satt kviskrende ved spisebordet, samboer til mellomste hadde to viktige møter neste dag, han måtte ikke vekkes.

Så ble det helt stille. De hadde gått ut på terrassen for å fortsette praten der. 

Jeg våkna først til dagen. Nå var det min tur til å innta terrassen med et stort glass vann. Jeg drakk bare vann kvelden før også, bare litt øl til maten før vi gikk. 

Mellomste våkna og kom ut fra soverommet. De to på madrasser våkna også til den fine dagen. 

Vi måtte ha en god frokost, så oppgaver ble fordelt.

Eldste og yngste rydda etter middagen dagen før og mellomste og jeg gikk for å handle.

– Vi kan gå inn her, sa hun.

En spesiell port var åpen.

Inn til en eventyrlig verden.

Langs veien sto det lykter forma som blåklokker.

Vi kom ned til et område med en rund dam.

I dammen var det en fisk som spruta vann. En dansende ballerina. En cello eller bratsj det kom noter ut av og en blå hund.

Mellomste ble inspirert.

Turen tilbake fra butikken gikk gjennom verdens hyggeligste boligområde. Det blomstra over alt, det hang blomkarse over murer, frukttrær og sittegrupper. Klær som hang til tørk på snorer.

Det var så fint at jeg glemte å ta bilder, jeg bare kikka og nøt alt det vakre.

Tilbake dekte vi bordet.

Epler, plommer, pesto og godt brød. Det smakte vilt godt.

Vi åt, drakk kaffe og snakka. 

Snakka om at dette måtte gjentas, at vi møttes og gikk på konsert snart. Eller andre ting for den del. 

For vi trives sammen.

Vi deler mye, ingen av oss er en helt annerledes mennesketype enn de andre. Så klart er vi ikke kopier, noen har mindre tålmodighet, noen blir mer høylytt og noen er stillere.

Men vi lærer også av hverandre, ikke minst å lytte, forstå, respektere og forklare.

Så vi satt mange timer der i sola. Før nye avtaler og planer måtte få slippe til og de nye hjula på bilen min fikk trilla hjemover i rushen.

For nå er de slitte dekka skifta, bilen har fått oljeskift, fått stramma brekket og orden på blinklys.

Et døgn i Trondheim var over.

  ♥

Postkassen er blitt en affære som en så vidt er framom. Der den står på en benk, løsna fra veggen og oftest tom.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

I min postkasse kommer lite.

En sjelden gang en regning, men for oftest sluses de gjennom andre kanaler.

Tom for reklame, den ble stoppa for mange år siden. Glansa papir uten bruk.

Menighetsbladet, Fagbladet og noen andre lignende skrifter ramler innom.

For en måned siden, eller to, fikk jeg et kort. Hun som hadde sendt kortet kom hjem lenge før og jeg visste det ville komme, men artig likevel. Mellomste sine tettskrevne setninger om gleden av å ha en uke på en gresk øy.

Her om dagen svinga jeg innom postkassen, der låg et blad.

Og et kort.

Det var til meg, men det var satt på en klistrelappe med min adresse. Den som var skrevet på var uten gateadresse og mangelfull. Og i kortet sto akkurat det, at det var en tynn adresse.

Jeg las igjennom den korte teksten, om reise, land og by. Kortet var produsert i Sverige og sendt fra Paris. Eneste underskriften var en smily.

Men hvem var kortet i fra?

Opp gjennom tida har en blitt kjent med mange folk.

Likevel…

Det var minner fra ungdommen som dukka opp og jeg ble ganske fort overbevist.

Om han jeg ble kjent med gjennom en av jobbene jeg hadde da, som jeg kunne snakke med alt om. Som jeg opplevde som en sjelevenn.

Som kom på besøk like etter jeg flytta til Trondheim. Vi satt på Nordre og skyggene bevega seg som et solur for en tid som bare gikk og gikk men vi var konstant, for vi delte tanker og lot tiden gå.

Husker jeg spekulerte på om det var rett å sy på den brudkjolen jeg sydde på…

Ti år etter var neste gang, da kom han på besøk dit vi hadde flytta.

Jeg var blitt tykk og mor til tre små.

Ønsket om å være den jeg hadde vært var sterk, den tynne, unge meg. Det ødela, men jeg satte meg ned etterpå og fikk skrevet en novelle som kom bort. 

Jeg fikk mange livstegn, uten at tiden var der til så mye respons.

Åpne invitasjoner.

Et menneske en hadde en spesiell conection med.

Så forsvant han.

Nesten helt.

Mener jeg sendte melding en gang, uvisst hvor mange år siden, om dette var hans mobilnummer.

Fikk svar om at det var riktig og at han bodde sammen med noen.

Han var en globetrotter. Bodde en stund i London, siden i Stocholm. Jeg spekulerte på om han hadde flytta tilbake til Oslo.

En annen gang, også for mange år siden, skrev han her på bloggen min.

Han var kortet fra.

Det var veldig artig å få et livstegn. Sjøl om han ikke hadde skrevet under med at det var han.

En gåte som ble løst.

Rimelig raskt.

Treffa med han gjennom et liv, i lange skritt.

Og et mine dukka opp;

Jeg går nedover Hegdehaugsveien. Foran meg ser jeg et hodet som rager over andre sine, og jeg skjønner hvem det er. Det var en stund siden sist jeg hadde sett han, så jeg setter opp farten for å nå han igjen. Han går over Parkveien på grønt lys. Jeg må stoppe for rødt og ser han forsvinner inn i Slottsparken. Det kommer en trikk som ringler, kanskje for at folk ikke skal stå så langt ut i krysset. Jeg ser opp og inne i trikken, da ser jeg han, han sitter der og vinker og smiler til meg.

Et pussig sammentreff, han som jeg hadde prøvd å nå igjen hadde på en måte vært et varsel.

Godt å vite at han lever der uti i verden et sted. Og så har det vært morsomt og truffet han en gang til i livet. For å se om kontakten fortsatt hadde vært der.

Han var et av de menneskene som sitter igjen i minnet som et menneske med refleksjoner, en jeg ikke glemmer.

Noen ganger møter man mennesker, kanskje bare en gang og de setter spor. Andre har en sporadisk møter med.

Mange av menneskemøtene er gaver av glede.

♥

Så smatt høsten inn i tiden. Sommeren ga seg med å gi høsten sommerens gaver. En dag eller litt mer.

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

Naturen byr på…

Alt den kan.

Former og farger.

Frukt og mat.

Dager en nesten ikke tror er sanne.

Så vakre.

Så milde.

Så snille.

Bare være der, ta imot.

Ta imot i glede.

Temperaturer over tyve, som stråler.

Slike dager å få,, det er bare å takke og nyte.

Sønnen med et stort smil om munnen.

– Dette kan vi ikke miste, sier han.

Denne reisen som er et liv.

Med årstider, med hendelser, med alt vi ikke vet før vi står opp i det.

Framtida vet vi ingenting om, men nåtida eier vi.

♥

Annonsørinnhold

Knalltilbud på, Johaug, Fjällräven, Twentyfour +++

I går begynte jeg et innlegg med at det skikkelig pissregna, det ble skrota. I dag skinner sola fra blå himmel på årets først høstdag.

Jeg våkna og så at klokka gikk.

Har nok vært mer sjokkerende om den hadde stoppa.

Det var stille i huset.

Denne søndagen.

Vurderte om det snart kom lyder fra sønnen. For han var dette en viktig dag.

Han skulle ha sin debut.

Som jeger.

Eller mer presist, være med i et jaktlag.

Og han gledde seg.

Like etter jeg hadde stått opp kom han også.

Nå har han dratt, med sekk med skift i, matpakke og kaffe. 

Blir spennende å høre hvordan dette går. 

Sjøl sitter jeg her og har ingen plan. Anna en rydding, gå gjennom øvelsene for kranglete kropp og kanskje skal jeg ta turen opp i haugen. Kan finne sopp, for eksempel.

Jeg har en ro.

Akkurat i dag er dagen mer min enn på lenge.

Det er så godt.

I går var jeg tidlig oppe, da hadde jeg jobb.

Turen gikk ut til museet der det kom en stor gjeng. Men det gikk bra det også. Sjøl om jeg kan snakke på automat, ikke eie orda mine. Og da kommer det mye rart ut. 

–  1953, sa jeg og mente 1853.

Hjemme igjen ble det etter hvert miksa sammen en pizza. Sønnen syntes det var den beste pizzasausen han hadde smakt.

Da blir hu’mor stolt, men det var skikkelig enkle greier, bare hermetiserte tomat + litt tomatpurre, løk, hvitløk og chili.

Før vi spiste scrolla jeg på mobilen.

Da opplevde jeg noe sprøtt.

Siden så jeg Bunny hadde den sammen opplevelsen med en teori.

Appen til facebook hadde fått svart bakgrunn og blå F. Hva nå enn det er som gjør det valgte jeg å slette fb fra mobilen enn så lenge.

Vi snakka om det, sønnen og jeg, at egentlig skulle en ha sletta alle plattformer. For det er klart vi er bra kartlagt gjennom dette, de forskjellige plattformene. For meg personlig har det lite å si, om Google vet mer om meg enn jeg sjøl, for slik i all enkelhet lever jeg greit med det. Om jeg får fullt av vaskemaskiner i feeden etter og ha sett må en maskin eller at jeg får bekrefta mitt virkelighetsbilde som jeg allerede har, fordi mine handlinger blir speila. Så lenge jeg vet det er slik. Og jeg vet at det er min rolle som konsumer som er interessant.

Foreløpig.

Nå er kjøpegenet mitt blitt nokså svakt, reklame irriterer mer enn lager et behov og jeg har en personlig kamp mot Temu. Men opplysningene som gruppe, som en befolkning, kan disse opplysningene være rett og slett farlige. I feil hender eller til feil bruk, kan denne kunnskapen være fatal. Og det kan så klart komme. For vi er en ganske bevissløs flokk, mange av oss.

Så derfor fortsetter jeg min sang om mat og mitt liv…

I dag går jeg for en oppskrift fra Tomsmatprat sin side, denne HER.

Må legge leirgryta i vann.

Men det er lenge til middag.

På fredag kom mellomste søster innom, hun hadde med en gave.

En stol…

Gjett om jeg ble glad, her er min gamle.

Jeg har nok fått en bedre stol fra jobben til kontoret, men nå har en god arbeidsstol når jeg avslutter jobben også.

Det er søndag med sol, jeg har «ny» stol.

En pause i tilværelsen.

Til uka skal jeg skrive artikkel, på konsert, klipping av hår og time hos fysio.

Ellers har jeg ikke så mye på agendaen, så da bør jeg får til en del mer også… både privat og gjennom jobb.

HURRA for livet og all galskap. 

♥

Kamper har vi, de fleste av oss. Og kamper oppstår på forskjellige nivåer. Og hva er en kamp…

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

En kamp er så mangt. Og når en står der og skjønner det, er man skikket?

Er man klar?

Klar til å ta akkurat den kampen -.

En tirsdagskveld foran butikkhyllen med alskens snavel, sliten etter dagen, greier du å ta kampen, gå forbi?

Hver dag er det kamper som må tas.

Mine kamper i dag teller flere enn en, om jeg er skikket til alle vet jeg ikke.

Men jeg prøver.

I dag kutta jeg ut de sterke medisinene og satte meg i bilen. Jeg hadde time hos fysioterapeut.

Jeg skal innrømme jeg grudde meg, hva ville hun finne ut…

Hva ville hun ha meg til å gjøre…

Jeg var med i et møte på Teams, for jobben har jeg ikke sluppet, til jeg ble ropt inn helt på tiden. 

Etterpå er jeg glad jeg ikke har sykemeldt meg.

Hun trodde ikke det var prolaps, men en låsning.

Jeg la meg på magen og gjorde som hun ba meg om, samtidig som jeg prøvde å holde redselen under kontroll.

Knekk, sa det.

Etter noen øvelser og strøm hadde jeg noe større bevegelse og da smertene kom, var de mindre. Så nå tror jeg at jeg snart kan legge bort smertestillende og at jeg vil fungere om litt.

Skal tilbake om en uke og føler meg absolutt skikket til det jeg er i gang med.

En annen kamp jeg må ta handler om roller, om min rolle som er blitt forandra uten at omgivelsene nødvendigvis er klar over det. Det å fronte den kampen, uten å bli misforstått, ser jeg kan være vanskelig på flere måter. Det handler både om å tørre og få tunga til å si det riktige, uten å fornærme noen.

For å bli skikket her må jeg la ting modne, jeg må skille mellom gamle følelser og å sette grenser uten å trappe på tær, men likevel bli forstått. Denne kampen er ikke helt enkel, men har tenkt å greie den.

Tenker å bli skikket, men må også søke rådgiving først.

Og så er det en kamp som er langvarig og som kvinner, nesten uten unntak, tar. I sener år har også menn i mye større grad gått inn i denne kampen.

Det handler i større og større grad om å bli sett på som vellykket. Om å ha en kropp uten fett. 

I dag gikk jeg på vekta og så et tall jeg ikke hadde tenkt å se igjen. 

Metabolisme, sa en TikTok’er jeg scrolla forbi.

Så her handler det nok mer om aktivitet enn inntak for min sin del. Jeg må bygge muskler, bygge de en tanke større enn de er i dag, for å forbrenne.

Men først må nakke og fastlåste muskler bli mer tøyelig.

Jeg må i gang med den kampen, men tror den fungerer bedre uten å tenke kamp.

Det tror jeg er den beste måten å bli skikket på. Bli venn med kampen.

Egentlig føler jeg en stor glede i kveld, det virker som jeg har kommet over noe som gir meg både glede og kraft.

Noe om tanker, noe med å ikke se på seg sjøl så personlig, men mer som et verktøy.

Og i det lyset kan det å bli skikket til kamp gjøre kampen til noe som er positivt og ikke et slit.

Føler du har der er mye kamper og er det noe som du syns er positivt eller negativt?

♥

En lomme i tilværelsen på en lørdag. En dag med sol og regn og litt friskere temperatur sitter jeg her og kan ikke så mye anna.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Travle dager og uker går inn for landing.

I går tok jeg meg en runde for opphenging av plakater, det siste arrangementet i sommer, gjennom jobben. 

Tok med meg mor på denne turen, slik at hun skulle oppleve mer og fordi jeg kunne. Hadde handlet for henne på forhånd.

Men etter alt, all kjøring, folk i huset og hendelser, skjer noe…

Noe jeg ikke liker.

Heldigvis er det en god stund siden sist. Men nakken blir ikke bra etter den ble dårlig. Den er like intenst ubehagelig i dag som for noen dager siden. Så her sitter jeg og kan ikke så mye mer.

I går etter runden med plakater kollapsa jeg hjemme hos mor, jeg hadde ett behov og det var å sove.

Det stråler nedover arma, så er det ikke bedre over helga må jeg sikkert oppsøke lege.

Når ståa er slik er det greit at det er en rolig periode. 

Så jeg føler at jeg er i en lomme i tilværelsen. Men det er noe godt med det også.

Da jeg våkna i dag fikk jeg en idé, jeg deler den ikke nå fordi jeg må se om det er hold i den. Deler om jeg fortsatt føler for den om noen dager og etter tilbakemeldinger fra gjengen.

Lørdagen min, som jeg bare må kurere i -.

Føles som en god dag, til tross.

Jeg skal ikke noe, men har så mye å glede meg over.

♥

Hva skjer når vi prater sammen, diskuterer og skal kommunisere… Det kan være lærerikt å se på det noen ganger.

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

Å tenkte er en aktivitet jeg liker. Nokså rolig aktivitet, så det går nok under et annet navn. Men samme det…

Sønnen min og jeg kan ofte havne i diskusjoner der vi føler vi krangler.

Legg merke til skrivemåten, tror den sier mye om min alder. Jeg lærte at det var riktig å nevne de andre før seg sjøl. Nå er det noe som nesten ikke skjer lengre, skrivemåten som blir brukt er å nevne seg sjøl først «jeg og sønnen min»...

Nok om det, det var ikke skrivemåter jeg skulle skrive om, men å prate sammen.

Jeg har en sønn som er intens med det han er opptatt av. Så intens at det kan bli vanskelig å komme til ordet.

Jeg blir stående å hakke slik:

– Men, men, men….

Vi snakker også om kommunikasjon.

Han vet han kan bli intens, så han prøver å regulere seg i prat.

Men han opplever mange ganger at jeg er i mot det han sier, at jeg er uenig.

Sannheten er vel heller at vi ser ganske mye likt på mangt, men vi har noe utfordringer vi må være bevisst på.

Min er frykt.

Å dra «katta» opp av sekken er en fin øvelse.

Redselen for hva som kan komme til å skje…

Jeg var tidligere veldig sterkt preget og skjønte etter hvert at jeg hadde pådratt med en slags PTSD, posttraumatisk stressyndrom.

Sønnen min er ikke bare intens i praten, han har også levd intenst. Jeg hadde ikke råd til at det skulle gå gale med han, derfor ble det mye frykt.

Så når vi prater kan frykten fortsatt hugge i.

Men det som er bra er at vi kan snakke, komme forbi og skjønne mer.

For frykt har ingen missjon i de fleste tilfellene. Så klart skal en ta seg i akt og en trenger ikke oppsøke de mørkeste gatene, hverken fysisk eller psykisk.

Og så kan vi aldri leve annet enn vårt eget liv, vi kan aldri leve andres, uansett. Man må gi folk fri til å være dem de er.

En lekse som ikke alltid er så lett å fungere etter.

Så jeg jobber med fryktmekanismene, har gjort det en tid.

Det rare er at det hjelper, de skjer noe.

Tanker en ikke vil ha kan en sette stengsler for, for intellektet mitt sier meg at det å gå i rundt med redsel ikke har noe for seg. Og skulle det verste skje, så holder det med å ta jobben en gang med å bearbeide. Ikke styre på forhånd med at slikt og slikt kan skje.

For livet blir lysere, enklere, morsommere og mer fullt av glede når frykten må vike.

Derfor er jeg så glad for åra, lærdommen og det en skjønner med åra som går og tankene som får lov til å tenkes.

Så samtalene blir både gode og fine, etter kanskje en mer hissig meningsutveksling med eldstemann og meg. I tillegg liker jeg å høre på hva de yngre menneskene har funnet ut, kommet fram til, ser verden som -.

Det er ikke alltid jeg er enig, og det har jeg full frihet til. Men å kaste unødvendig tankegods på båten gjør seilasen enklere å håndtere.

Derfor er tanker, prat og livet en fantastisk opplevelse av så mye en bare kan bære.

Og gleden, kjærligheten og nysgjerrigheten er godt drivstoff.

♥

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Når en får livet på nytt, når en har lagt strabaser bak seg… Når det er mandag med regn og hele verden er god, da er det godt.

Våkne tidlig og vite at nå kan jeg bare stå opp, ordne meg og sette meg ned for å blogge…

Det er en ganske god følelse. Jeg skal ikke noe før klokka er 9 og tror det jeg SKAL gjøre i dag er kort og fort gjort.

Da jeg kom hjem i går var jeg slik jeg forventa og drøyde det ikke alt for lenge før natta fikk komme og dagen var omme.

Dagen var virkelig over!

Når jeg skriver dette nå og vet hva det betyr, føler jeg sterkt på en fantastisk god følelse.

Dette er over.

Denne dagen som har kosta, som jeg har strekt meg langt ut over hva som er bra og vært virkelig oppbrukt etter.

Nå kan jeg sette strek.

Skjønner du følelsen?

Så hvordan gikk dagen, denne dagen…

Den gikk bra.

Veldig bra.

Folk kom jevn utover hele dagen og ga god respons.

Det har heller aldri vært så mange folk til å få gjennomført arrangementet som i går.

Klippfiskens dag.

Slik sett har jeg aldri stressa så lite eller snakka med så mange. Og til tross for at været ikke var det beste, kom det folk.

På forhånd tok jeg kontakt med bedrifter som eier et ubebygd industriområde for å høre om vi kunne bruke området til parkering. Vi har en parkeringsplass, men den er ikke så stor. Og det var fullt, både plassen som hører til museet til og på industriområdet.

Her er minispelet om gründeren Jappe Ippes i gang, han som kom til Nordmøre på slutten av 1600-tallet og var den første som starta med klippfiskproduksjon. Området som museet ligger var en av hans baser.

Han livsreise inneholdt nok dramatikk.

Det er en monolog på 45 minutter og han som bærer rollen ga den liv.

Til takk fikk han som er produsent og han som bar rollen, en strikka «klippfisk» som er et sitteunderlag, til takk.

Det som er vanskelig ved slike arrangement er å vite hvor mye mat en skal kjøpe inn. Bacalao’en som var bestilt  gikk akkurat opp, litt til overs som de som hadde hjelpt til fikk med seg. Vaffelrøra tok slutt like før forestillinga som var lagt til slutten på dagen. Men brus måtte jeg vei å kjøpe inn mer av. 

Da alt var over, alle dratt, både publikum og hjelpere, holdt jeg på å glemme skiltinga. Fikk kjørt meg en runde og honka skilt inn. 

På tur hjem stoppa jeg og fikk hengt opp plakater til neste helg, et langt mindre arrangement.

I dag skal jeg ha en kort arbeidsdag. Først mandagsmøte.

Etterpå noen telefoner.

Men ellers skal dagen få lov til å spasere rolig avsted.

En herlig mandag med regn, kan det bli bedre.

Nei, akkurat det kan det ikke.

Håper du også har en god mandag…

♥