Når en får livet på nytt, når en har lagt strabaser bak seg… Når det er mandag med regn og hele verden er god, da er det godt.

Våkne tidlig og vite at nå kan jeg bare stå opp, ordne meg og sette meg ned for å blogge…

Det er en ganske god følelse. Jeg skal ikke noe før klokka er 9 og tror det jeg SKAL gjøre i dag er kort og fort gjort.

Da jeg kom hjem i går var jeg slik jeg forventa og drøyde det ikke alt for lenge før natta fikk komme og dagen var omme.

Dagen var virkelig over!

Når jeg skriver dette nå og vet hva det betyr, føler jeg sterkt på en fantastisk god følelse.

Dette er over.

Denne dagen som har kosta, som jeg har strekt meg langt ut over hva som er bra og vært virkelig oppbrukt etter.

Nå kan jeg sette strek.

Skjønner du følelsen?

Så hvordan gikk dagen, denne dagen…

Den gikk bra.

Veldig bra.

Folk kom jevn utover hele dagen og ga god respons.

Det har heller aldri vært så mange folk til å få gjennomført arrangementet som i går.

Klippfiskens dag.

Slik sett har jeg aldri stressa så lite eller snakka med så mange. Og til tross for at været ikke var det beste, kom det folk.

På forhånd tok jeg kontakt med bedrifter som eier et ubebygd industriområde for å høre om vi kunne bruke området til parkering. Vi har en parkeringsplass, men den er ikke så stor. Og det var fullt, både plassen som hører til museet til og på industriområdet.

Her er minispelet om gründeren Jappe Ippes i gang, han som kom til Nordmøre på slutten av 1600-tallet og var den første som starta med klippfiskproduksjon. Området som museet ligger var en av hans baser.

Han livsreise inneholdt nok dramatikk.

Det er en monolog på 45 minutter og han som bærer rollen ga den liv.

Til takk fikk han som er produsent og han som bar rollen, en strikka «klippfisk» som er et sitteunderlag, til takk.

Det som er vanskelig ved slike arrangement er å vite hvor mye mat en skal kjøpe inn. Bacalao’en som var bestilt  gikk akkurat opp, litt til overs som de som hadde hjelpt til fikk med seg. Vaffelrøra tok slutt like før forestillinga som var lagt til slutten på dagen. Men brus måtte jeg vei å kjøpe inn mer av. 

Da alt var over, alle dratt, både publikum og hjelpere, holdt jeg på å glemme skiltinga. Fikk kjørt meg en runde og honka skilt inn. 

På tur hjem stoppa jeg og fikk hengt opp plakater til neste helg, et langt mindre arrangement.

I dag skal jeg ha en kort arbeidsdag. Først mandagsmøte.

Etterpå noen telefoner.

Men ellers skal dagen få lov til å spasere rolig avsted.

En herlig mandag med regn, kan det bli bedre.

Nei, akkurat det kan det ikke.

Håper du også har en god mandag…

♥

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Når den beste dagen ruller seg fram etter natta, er det en ting å gjøre… Det er bare å hive inn på og nyte alt en kan.

Sjøl om jeg visste noe annet måtte gjøres, det var liksom bare i dag igjen til å kunne.

Den varmeste dagen ut dra meldinger.

Så for å klare det var det bare å få det unna først som sist. Jeg måtte opp å vaske på setra.

Derfor starta dagen tidlig, før varmen ble helt umulig å jobbe i.

På onsdag er det sommerens sæterdag.

I morgen er det meldt regn og jeg begynner på jobb.

Tirsdag er huset fullt av folk, mitt hus altså.

Så da måtte jeg i dag.

I år har jeg sagt fra at jeg ikke kommer på arrangementet for jeg er da blitt så gammel at jeg gjør hva jeg vil…

Og til helga er det museets største arrangement , så tar bare litt hensyn til meg sjøl. Skal bake en kake, det får være med det i år.

Men bua måtte vaskes.

Og behovet var stort. Det hadde ramla ned masse støv fra taket, det var edderkoppspinn og fluer. Madrassene måtte ut og kostes av.

Tror jeg jobba der fra klokka var ni til nærmere halv tolv.

Bua er lita, men det tok tida likevel.

Endelig kunne jeg anse meg for ferdig og låse døra.

Nesten sørgelig å dra ned igen.

Jeg kunne ha bada i kulpen, men jeg hadde bestemt meg for at i dag skulle ned i sjøen.

Så baderdrakt kom på da jeg var hjemme og turen nedover skogen var full av vegetasjon. For jeg hadde ikke holdt stien oppe i sommer.

Nede var det flo, såpass høy at jeg måtte vasse i sjøen noen steder. Så jeg satte igjen skoene og labba barfot bortover i graset og balanserte på steinene.

Fram til den lille stranden, den lå helt i skyggen.

Møtet mellom min oppvarma kropp og sjøen var friskt. Men likevel ikke sjokkerende, bare deilig.

Jeg svømte en ring blant tangkloksene. Når jeg bader aleine er jeg forsiktig med å ikke svømme langt ut, men en liten runde måtte jeg unne meg.

Å sitte på en sten og høre på lydene, vannet som klukker inn mot steinen, en båt i det fjerne, vinden som ruska i bladverket til trærne, er balsam.

Det kom noen lyder som jeg ikke skjønte hva var først, om det var fugler…

Akkurat som knirkete prust.

Men så fikk jeg øye på hva det var. Ute i fjorden var det en rygg som rulla gjennom sjøen. Det viste seg etter hvert at det var flere rygger som var oppe og rulla og prusta, i alle fall var det fire. Jeg tror det var niser som var på tur, sjøl om ryggene kunne se brune ut. Jeg mener niser er svart.

Vinden blåste varme vinder, sitte der i skygge med litt sol var helt nydelig. Jeg måtte en tur til uti sjøen før jeg gikk bakkene opp.

Så endelig har jeg fått sjøbada og faktisk årets første bad.

Oppe, etter noe melonskiver gikk jeg ut å satte med i solstolen.

Våkna av at noen snorka,

Hvem tror du det var?

♥

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Trondheim i regn.  Det å oppdage at jeg vil noe jeg aldri vil… 

For dagen våkna med store vindusglugger som omkransa meg slik at været nesten kom inn. Men det gjorde altså ikke det.

Jeg lå der å scrolla på telefonen. Fikk også kommentert på blogg gjennom telefonen, noe jeg ikke er så flink til.

Etter hvert kom to søvndrukne mennesker ut fra rommet sitt, søvnen hang godt i hos begge.

Så hva skulle dagen inneholde utenom å dusje og spise frokost…

Jeg skulle etter hvert kjøre hjem, men vi hadde snakka om bruktforretninga «Bruk om». 

Men jeg kjente at det å dra dit bort i regnet frista mindre enn lite.

Det er da jeg foreslår stedet jeg egentlig unngår og ikke har vært på lange tider, slik som på mange år.

Da jeg bodde i Trondheim tok vi ganske ofte turen bort da vi skulle storhandle. Vi bodde da i nærheten. 

Jeg husker allerede da, før vi flytta fra Trondheim, at stedet gjorde meg litt dårlig. Svimmel, svett og kvalm.

Så å foreslå det var overraskende for meg sjøl også.

Midterste ville være med.

Så dro vi rett og slett på et besøk på City Syd, et kjøpesenter med ganske mange butikker over tre etasjer.

Vi starta på Ark, bøker er alltid spennende. Og så skulle jeg ha flere skrivebøker. Den første var en bok, en slags dagbok, kontrollbok, motivasjonsbok for tanker og handlinger. At jeg ikke glemmer jobben jeg er i gang med, at jeg husker og ikke irritere meg, bli oppgitt og slikt, over andre. Heller ikke meg sjøl. Huske hvem jeg er. Ikke stresse, være i meg, være meg og så legge meg sjøl bort. Arbeidet for balanse og lys.

Her er den boka:

Ikke skrevet noe i den ennå, men skal begynne i dag.

Så vil jeg lage meg en kokebok, min egen bok. Med matvarer som jeg anser viktig, oppskrifter jeg har funnet fram til. Mat fra grunnen. Mat som gjør meg godt, mett og som fører til at jeg føler meg flott. 

Her er den:

Til slutt måtte jeg har en bok, den mest krevende boka. Denne boka har ark som kan tas ut. Ark som kan brennes. Her skal jeg skrive ned opplevelser som har ført sorg med seg, ført følelser av urettferdighet, hendelser som har kosta. Hendelser som går på repit i tankene og som bare tynger tilværelsen. Hendelser som jeg skal skrive fra meg og som jeg ikke skal føle behov for å bruke ord på etterpå, etter jeg har kasta det som ikke har opplevdes som godt.

Her er den:

Dette føler jeg er tre viktige bøker på hvert sitt vis. Så da er det det å gi de plass til å arbeides med. 

Det blir ikke tid til stress i dette.

Etterpå gikk turen til toppen, der de hadde fått en bruktforretning, et konsept som finnes mange steder i landet, «Kirppis».

Der kan en både handle og selge.

De hadde noen gode såper som jeg likte lukta på. Men kjøpte ikke. Fant en fin veske som jeg også lot ligge igjen. Fant også noen nydelige kopper, moccakopper i blått glass med gull på. Tenkte likevel på hvor ofte ville jeg ha bruk for dem. Jeg er ingen flink handler, for det meste trenger jeg ikke.

Det ble varmt og vi fant ut at vi hadde behov for påfyll.

«Jordbærpikene» ble stedet og det å kunne bestille og betale ved bordet en satt, passa meg.

Smoothie og salte poteter med aioli. 

Men det er noe med støyen på slike senter.

De siste butikkene som skulle besøkes var for innkjøp av mat. Fikk kjøpt en del grønnsaker, melk fra Rørosmeiriet og slikt. Helt til slutt var vi innom «Life» for å handle mel og et par ting til.

Det gikk greit tross alt. Vi kom oss i gjennom. Og det var greit sjøl om kjøpesenter suger energi.

Her tok jeg avskjed med mellomste, hun sprang over på andre siden av gata og jeg sto på parkeringa og vinka til bussen tok henne med seg. Hun skulle vei å trene.

Jeg skulle innom sønnen med det han hadde hatt med seg på turen og som lå i bilen.

Han syntes turen dagen før hadde gjort godt.

Vindusviskerne var i bruk på hele turen hjem.

Det var godt å låse seg inn, sette tingene på plass.

En liten tur og en stor tur.

På en måte.

♥

En kort, kort tur er over. Den var fin, flott og alldeles perfekt.

Så var jeg igang med en liten ferietur.

Kanskje ble det en dag…

Kanskje to…

Turen gikk nordover.

Det var Mette som ga meg tipset for noen uker siden om denne plassen.

Jeg hadde pakka inn i bilen og var på tur.

Det regna.

Først henter jeg sønnen og så mellomste datter.

Vi skal til Levanger, Frosta og kanskje ta turen innom den «Gyllne omvei». Det siste ble ikke.

Her er vi framme ved det først målet, Vuddu Valley, som jeg altså ble tipsa om.

Mellomste syns det er mye rart å finne.

Bilen er ikke så rar da.

Men det er mye. 

Vi får bestilt mat, mellomste og jeg tar turen opp til museet etasjen over der det også er veldig mye. Det er også en utedo.

Vi har bestilt hamburger og cola, hva passer bedre liksom.

Men vi blir sliten av stedet og syns det er godt å komme seg ut.

Vi kjører utover på Frostad. Det er et «matfat». Vi ser åkrer med purre, poteter, kål, noe vi tror kan være asparges. Og det er grønt, flott og flatt i bølgende kurver.

Vi skal ut på Tautra.

Vi sier det til hverandre at her skulle vi ha sykla. 

En lang molo på 2,5 kilometer som forbinder Tautra med fastlandet må kjøres over.

Og så kommer vi fram til ruinene.

Det var et kloster for cisterciensermunker som ble oppretta for Jomfru Marias ære i 1205.

Klosteret ble sekularisert i 1537.

I 2003 ble det oppretta et nytt Mariakloster, ikke så langt unna.

Men der var vi ikke.

Det har vært et flott bygg dette gamle klosteret.

Så dro vi tilbake over moloen.

Vi fant ut at vi skulle besøke en bruktbutikk, uten at det førte til noen handel.

Vi kjørte så videre nede ved sjøen igjen.

Dette ble det beste ved hele turen.

Trondheimsfjorden.

Bølgene.

Vinden.

En selfie av mor sjøl.

Eldstemann gikk under radaren.

Mellomste er steingal…

For stranda var full av steiner.

Jeg balanserte meg ned på rullesteiner med litt bevende hjerte, oppdaga at jeg var rett og slett litt ubalansert.

Ved sjøkanten rulla bølgene inn.

Vannet var varmt.

Det var hav, vind, varme, en fantastisk herlig opplevelse.

Men i horisonten kom mørke skyer med lovnad om et anna vær.

Etter rådslåing fant vi ut at Inderøy med sin «Gylne omvei» fikk vi ha til gode.

Vi tok en stopp til, for Frosta er historisk.

Her er hellristninger.

Det var mange på et lite område.

Dette sto på skiltet.

Da vi satt i bilen med kurs tilbake til Trondheim kom regnet.

Vi bestilte pizza og var enige om at slikt burde vi gjøre oftere.

Eldstemann tok bussen hjem og jeg overnatta.

Så det vil følge en del 2. av min lille tur.

♥

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Morgenen er grå, skikkelig overskya, for skodda… Men det har ingenting å si. Det er onsdag midt i uka.

Jeg har lina opp starten. På dagen. Matcha-te og solbærshot.

Ved godstolen står glasset med varm lime som skal bli lunka før jeg drikker.

I gårkveld var det vanskelig å sove.

Noen ganger kan det være det, men oftest er det en grei sak.

Kjenner jeg har litt forventning til dagen.

Verandadøra står åpen, slipper frisk, fuktig luft inn med en touch av salt. 

Jeg liker den, kjenne at jeg bor ved sjøen.

En ensom fugl slår en trille, ellers stille.

Det eneste er klokka, den på veggen, den tikker. Litt som den sier; ikke bruk for mye tid.

Jeg skal pakke en liten bag, kanskje koke en termos med kaffe, legge ned det ene brødet jeg bakte i går.

Snart skal jeg sette meg i bilen.

– Kommer du hjem i morgen, spurte mor i går.

Jeg tok med brød til henne også, vi spiste kveldsmat. Jeg kokte et egg til hver. Den ene pakken i kjøleskapet som det lå to egg i, gikk ut i april, egga fløt opp i vannet og var bare å kaste.

Jeg snakka til henne som en nyoppvåkna, gang på gang, om lyset. Hun fikk ikke med seg så mye, var mer opptatt at det sto en bil utenfor et hus. Det er bare noen få år siden hun sjøl var sliten av ektemake og bror som var tunghørt og ikke fikk med seg det som ble sagt. Nå er det hun som er der.

En stille stund før dagen er i gang.

– Du må ta med badetøy, sa midterste.

Kanskje finner vi en strand, med litt sand og mulighet.

En liten tur, midt i uka.

Enda har jeg noen dager igjen av ferien min. I dag starter min ferietur, en bitteliten en, men jeg gleder meg til. Noen timer med tur. For den blir fin og kan bli interessant. Siden skal jeg levere et lite referat, om vei, land og mat.

Nydelig onsdag til deg.

♥

Tror natten ble litt kort, men det går helt fint. Alle dører og vinduer kunne settes opp da jeg sto opp og solstrålene lekte med de hvite dottene på himmelen.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Morgenen var bedre å våkne til enn på lenge. Alt jeg har bala med de siste dagene, og kanskje lengre, hadde planta meg midt i meg sjøl. Da jeg gjorde de gjentakende øvelsene for skulderparti før jeg sto opp hasta jeg ikke med å bli ferdig. 30 gjentakelse til hver side kan føles for mye og ta for lang tid, men i dag greidde jeg å konsentrere meg om pusten.

Dagen var i gang og i god flyt med tankesettet mitt om dagen, bestemte jeg meg for at tanken for dagen skulle være gleden av å ha et rent og ryddig kjøkken. 

Om det er det… nei.

Men ut i fra å bruke det jeg har lest og sett i det siste, dette at en får tilbake det en sender ut, ville jeg teste det. En skal eie følelsen av slik en ønsker å ha det. Jeg ønsker meg et ryddig kjøkken. Først.

Nå skjønner jeg at det ikke skjer av seg sjøl…

Det har ingenting å si at det er jeg som gjør det, bare det blir. Bare jeg gjør det som må til.

En litt morsom lek.

Og leken, da jeg senere sto på terrassen følte jeg en følelse som jeg har tenkt jeg må få mer opp av… Følelsen av å være i seg sjøl, som da jeg var barn.

Og da jeg sto der med koppen min i sola og bøyde meg over bringbærbuskene, mens sola sendte alle varmer stråler ned på meg og det var et mylder av av flygende insekt som summa, da kjente jeg den; Følelsen av sommeren jeg hadde som barn.

Bare være der i seg sjøl, uten mer fiksfakseri. Bare at alt føltes godt.

Jeg ville røre bæra for å ha på bananpannekakene jeg ville lage av den ene overmodne bananen.

Med kaffe til ble det et godt lite måltid.

Samtidig har jeg satt en brøddeig. Men vanlig gjær denne gangen. Surdeig-starteren min avgikk med bobling, så må enten lage eller få tak i en ny.

Mat.

Jeg er veldig opptatt av mat. Av å slippe å kaste, av å lage fra grunnen, av å prøve minst mulig butikkgang. Og jeg greier det.

Balanse.

Er opptatt av den, balansen. Med alt. Hvordan jeg lager livet mitt. Helheten og sannheten.

Latter.

Jeg må jobbe med den, jeg vil ha mye mer befriende latter inn i livet mitt.

Og så kutter jeg oppskrifter.

Jeg skal kjøpe meg en bok i dag, for å skrive i. Kanskje har jeg den, det har vært mange gode intensjoner og bøker kjøpt inn til formål «bedre liv».

Så viser det seg at livet er forbaska så bra det.

Er usikker på om jeg må foreta en rydding for å gi slipp, kan være en mulighet. Da blir det to bøker.

At denne ferien skulle bli så bra har jeg nok ikke kunne håpa på.

Jeg fikk også lyst til å ta turen gjennom skogen ned til sjøen. En lyst jeg ikke har greidd og følt på denne sommeren. Må bare sjekke ut når det er flo.

På programmet står det ellers, for litt program har jeg:

Steke brød.

Besøke mor.

Rydde mer på kjøkkenet.

Og altså, kanskje bade…

Hvilke planer har du i dag…om du ikke allerede har blogga om dem da?

♥

Det ble bedre enn det var spådd. For hele denne uka var meldt regn. Men nå…

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Dagen var mild og snill. Det var lettskya og shortsvær.

Jeg er likevel daff.

Men fikk vaska klær og plukka inn bringbær. 

Det ble snakk om tur mot slutten av uka.

Sikkert lurt.

Gjøre noe anna.

Men jeg har så mye å prosessere. Jeg får nesten lyst til og sette meg i lotusstilling og forsvinne inn i meg sjøl.

Tror noe nytt var i gang, som jeg skrev om HER.

Siden er det en økning av pussige sammentreff, slike som at du skriver eller sier noe samtidig med at det samme ordet blir sagt på tv eller radio. Litt mer enn ofte.

Kanskje bare tilfeldigheter.

Men jeg blir ført framover og fram til slik uten at jeg fører.

Nå er jeg havnet i ideen om frekvenser. Og da, når jeg havner i det, så må jeg finne ut mer.

Det jeg kommer over er veldig spennende lesning; At hjertet skal bli det som styrer og ikke egoet. At sorg, sinne, redsel og misunnelse vil forsvinne. At jordens energi skal heves og alt vi kjenner til i dag, forsvinne. At det blir en tid der det er plass, glede og kjærlighet til alle.

Åja, det høres ut som en utopi. Spesielt slik vi ser verden nå.

Det må være himmelen.

Men det vil ikke skade å leve mer etter dette. 

Når en føler en blir urettferdig behandlet på det ene eller andre viset, så la det fare, ikke ta det med videre i tankene.

For jeg tror de fleste av oss bruker tiden til å irritere seg over andre, over å føle at andre ikke er som de skal, og så videre i den retninga der.

La sorg og redsel dra sin kos.

Bare ha tillit til at det ordner seg og det som en snubler i er der for å snubles i,

Noen vil nok syns dette er helt nonsens.

For meg er det en spennende plass å dvele i.

Så her er det jeg er, i dette. 

Det er mye jeg må legge bake meg. 

Tenkte på det her om dagen, er problema opp gjennom livet min “krone”.

Er det det jeg vil skal definere meg.

Svaret er NEI.

Så jeg ser jeg har en jobb å gjøre…

♥

Det er en dag i dag og. Ved å rekne meg fram finner jeg ut at det er onsdag og midt i uka.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

For onsdag er vel midt i uka…

I dag skulle jeg stå opp tidlig, tenkte jeg.

Jeg sto opp sent.

Det lå en merkelig melding på mobilen min da jeg sto opp;

«Jeg er her (et navn i min kommune), kanskje vi treffes», sto det.

Siste jeg hadde vært kontakt med vedkommende var i 2016 og ingen bjeller ringte, hvem i all verden var dette…

Da jeg hadde stått opp fikk jeg en telefon fra en som presenterte seg og jeg mener han spurte om jeg var meg.

«Er bringebærene modne», ville han vite.

«I Sunndalen»….

Hva i all verden?

Jeg sa som sant var at det kunne jeg ikke vite fordi jeg ikke bor der.

Noen ganger spekulerer man på om en lever i en parallell verden som en ikke har kjennskap til. 

Dagen er godt i gang.

Jeg må jobbe litt i dag også, fikk ferdig noen plakater i går og i dag må jeg få ferdig tekst. Da kan jeg gjøre noen avtaler og så ta ferien på alvor.

Må si at jeg på en måte har falt helt sammen, men tror det er bra.

Så ferien starta med full utflating, en ufattelig slitenhet, smerter jeg ikke har kjent på lenge. Men tror altså bare jeg må gjennom dette, for å akklimatisere meg.

Det er nok for hardt i denne hverdagen min.

Og så kom en tomhet ved starten av ferien, men ikke lengre håpløs som den var i starten. For da følte jeg meg ensom. Bra å kunne føle på en slik følelse også.

For første gangen nesten, spekulerte jeg på om det ikke var 1. juli jeg gifta meg en gang. En tanke jeg aldri har dvelt ved. Det er faktisk gått 35 år siden den begivenheten. 

Tror vi bearbeider på mange plan gjennom livet.

I går skulle jeg inn til mor for å lage middag og jeg kjente jeg ikke hadde så mye irritasjon jeg har kjent mye på. 

Jeg har skjønt at irritasjonen kom av at jeg har hatt for stor slitenhet til å takle for høy varme, for mye lyd, for mye gjentakelser og for mye feiltolkning. Jeg prøver på skjule denne irritasjonen som kryper på meg, men vet ikke om jeg klarer det helt bra. Mor kan ikke noen råd for at hun er en gammel dame med de utfordringer som følger med det. 

I går hadde jeg en annen ro, jeg fikk ikke denne fullstendig utmattende følelsen. Jeg hadde det bedre inni meg.

Mor var fra seg av jubel og glede, over at noen av hennes kom innom. Ikke bare ferievikarer som kommer i horder og mor ikke greier å følge med hvorfor alle disse nye ansiktene kommer innom henne. Hun føler seg på utstilling.

Jeg sa at ferievikarene måtte være med på å gå gjennom prosedyrene sammen med hjemmetjenesten før de skal inn i arbeidet.

I dag skal jeg bare være hjemme, la tida gå på sitt vis. Men altså en liten tur på kontoret for å jobbe fram tekst. 

Været slo virkelig til ved starten på ferie. Likevel er det lettere i dag. Været er som det er. Det bryr meg ikke, har for lite energi til det.

Men regner med, om litt, så vil jeg til å stable meg opp i en annen og bedre posisjon, der jeg har tømt meg for denne slitenheten.

Da skal jeg nyte enda mer, for jeg nyter ferien nå også, til tross for at jeg må få ferdig noen ting og er temmelig tappa.

Så kjenner jeg på gleden og kaster mer brensel på bålet, for jeg vet ingenting av hva som kommer meg i møte i dette livet. Jeg må bare komme meg dit at jeg fungerer noe bedre. Og det går virkelig ikke gjennom «stakkars meg», men gjennom et åpent sinn. Det som føles ille må i gjennom systemet, men det skal også ut av systemet.

Hurra for ferie og livet.

Alt både er og blir.

♥

I dag kom sola fram. Blå flekker på himmelen. En litt kaldt luft.

Tar torsdagen litt rolig. 

Jeg må ut av den tilstanden jeg har vært i de siste innlegga mine, i dette var jeg helt flat. I går rota jeg nokså langt nede i humør-skalaen i innlegget.

Jeg vet jeg ikke kan bli her, jeg vet jeg må gjøre ting for å komme med opp til at det føles lettere. 

De to ukene jeg var syk ble nokså fatal, for to uker passiv er ikke noe bra.

Så jeg kjenner det, orker så alt for lite. Derfor er dette av det første som må på plass, er i gang med en app med enkle bevegelser. Så det på gårsdagen tur, at det er ikke mye jeg orker, ennå.

I tillegg har jeg nok nokså mye stress i systemet, derav et hjerte som bobler og slår dobbeltslag.

Dette er ikke så mye å gjøre med, det er jobb og arrangement og kunngjøringer som bare må ut.

For jobben nå, som egentlig har veldig mye artig i seg, men er et hakk….eller mange hakk, for krevende nå.

Privat skal jeg ikke nemne, men mer en nok som skal plasseres på forskjellig vis der også.

Tror at noen gange blir det for mye og det ligger ingen soleklare løsninger opp i dagen.

I dag gjorde jeg noe lurt, både direkte og indirekte.

Jeg åpna opp -.

Har sett det lenge, vindua burde vaskes.

Men så var det denne energien…

I dag gjorde jeg det. Samtidig med at jeg tok ned gardinene.

Jeg trenger lys inn.

Så masse som det går.

Alt den andre må jeg ta. Det jeg starta innlegget med.

Sjøl om jeg har lyst til å stikke fra fra alt noen ganger.

Og ikke visste jeg at jeg kom til å glede meg til å bli pensjonist.

Men akkurat det gjør jeg nå.

Så i dag tok jeg første delen av dagen fri, men nå må jeg inn i jobbemodus.

Skal kjøre en time i bil og ta ferje en halv time for å henta plakater, tekst og baller.

Etterpå blir det handling for mora mi med besøk. Kanskje jeg skal ta henne med meg på bilen slik at hun får se anna enn tv’n.

Ha en fin torsdag og ta vare på deg sjøl.

♥

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Når teppet går ned og en ikke har lyst til noe. Når en ikke orker å høre om noe…

Plutselig snubler en ned i et hull, føler seg litt som et null.

Ingenting frister, alt har vært, ingenting, alt er bare sært.

Ingenting frister, for liksom alt på en gang brister.

Alderen har herja, tærne er blå etter det føles de har blitt trampa på.

Folkemylderet ruller for det indre blikk, en følelse av kvalme og ville bort.

Man gikk ikke inn i livet for å bli omgjort til en liten lort.

En får lyst til å hyle, rope og skrike når alt av verdi føles ribbet og stekket.Det er den indre kverna som maler og maler, både bilder for de indre saler og oppsmuldring av hele korn.

Men det vel for at det skal prøves.

Kjennes.

Læres.

For uansett har alt samme verdi.

Vi, som i betydningen mennesker.

Til tross for alle med sin egen vri.

Ute regner det kalde dråper. 

En må bare ønske, forsøke og massivt håpe…

For ute regner det. 

Jeg er tom og vil ingen ting. Har nok ramla ned i et lokalt hull. 

Jeg sitter i kjelleren og jobber tungt, med hjertebank og frost.

Frost er noe jeg ikke er vant til å ha. 

Det er nok lenge siden jeg har slitt såpass. Nå vet jeg at det sannsynlig går over nokså snart. 

Etter jobb hadde jeg en lengre samtale med en venninne. Det var ikke så lett der heller. Da hun fikk vite hva jeg bala med syntes hun det ikke var rart jeg var nede.

Vi skal møtes i ferien for å finne på noe artig. Tivoli, sa hun. Sirkus, sa jeg. Men i alle fall noe utenfor tid og båser.

Etterpå laget jeg meg middag. Fant en hallumiost i kjøleskapet og laget meg en rett som jeg nesten må skryte av, den var sterk og smakfull uten et saltkorn eller pepper.

Mens maten sto å gjorde seg ferdig tok jeg på meg regnkappa og lydbok. 

Veien var våt.

Men heldigvis har det ikke vært kantslått enda, så blomstene langs veien var godt å se.

Og så vet jeg at dagene blir lysere på alle vis. 

For slik er det laga.

♥