En ulykke… eller Halloween… eller bare… og slik kan jeg nok lage mange starter på dette innlegget-. 

 

 

 

Ett sitat jeg har brukt er «å sitte rolig i båten», men det går mest på siste del av dagens innlegg.

For denne dagen har snørt seg sammen, som en umulige situasjonen som føles absolutt som en uhygge.

Slik passer det dagen.

31. oktober.

Men det er ikke døden…eller litt det også, faktisk. En materiell død.

 

 

Jeg våkner tidlig og fant ut at det var best å stå opp, sjøl om det var tidlig så var også lyset begynt å komme.

Bankingen i huset starta nokså tidlig den også.

Bank-bank-bank, lyden trenger inn i huset.

Jeg løper ut på terrassen…

 

 

Dagen er i gang.

 

Jeg lager meg dette glasset med lime. Tenker jeg må ned for å gjøre et par ting. På kontoret. Men før jeg kommer så langt ser jeg at vannstrålen er liten.

Det kan være to grunner, nå er det barfrost kan muligens noe av rørsystemet mitt være utsatt…

Det andre er brønnen.

At den er tømt.

Holder det på å fryse må jeg la vannet renne, er brønnen tom må jeg ikke la vannet renne.

Altså, helt motsatt reaksjoner.

 

 

Jeg må finne ut, så jeg tar på meg ullundertøy, sokker, lue… ja alt slikt en må ta på seg når temperaturen er -5.

Hæææ, minus fem.

Det er kaldt.

 

Faktisk sto det -7 på en snapp jeg sendte på turen.

 

 

Jeg er bevæpnet til turen.

 

 

Bakken er frossen. Himmelen er blå med sol på og ellers mye skyggeland.

 

Oppover den bakken skal jeg.

Og innover i skogen.

Der ligger brønnen.

Enda lengre innover renner elva.

En ting som er godt er at det er lett å gå i skogen når det er så kaldt.

Jeg går meg rett på brønnen i dag.

Kommer ikke en dråpe ut av den sorte slangen.

Det er ikke helt frosset over alt, det er åpne vannpytter.

Og elva er både åpen og frosset.

Slangen er fanga under isen, jeg får bruk for hammeren.

 

Jeg får slått hull på isen.

 

 

Sannsynlig er ikke dette vanninntaket, for slangen kan se ut til å forsvinne under noen stener som er for store til at jeg får bevega dem. Så jeg skjønner at med dette kommer jeg ikke lengre.

 

Men våt er jeg blitt.

 

Takk til ullstilongsen, den berga meg.

Bak haugen her er huset.

Det forskrekkelige huset.

Ellers er det en blå frossenverden.

 

 

Her går veien rett inn i solskinnet.

Men sola befinner seg på andre siden av fjorden.

Jeg skal opp til venstre på jordet her.

 

 

Gleder meg på mat, har ikke spist ennå.

Og så er jeg nede og hjemme hos meg sjøl.

 

Nå skal jeg vise det aller verste.

Det som livet mitt har ført til.

Noe av det som bare blir verre og verre.

Utover terrassen begynner det å bli en samling av flis.

 

 

Det har sammenheng med bankelyden.

For en flaggspett har funnet mening i huset mitt.

Før jeg dro opp i skogen hang jeg opp aluminiumsfolie i en trå. Men jeg hører den på taket.

Den har hakka og gjort stor skade allerede.

 

 

Dette er et kjedeproblem, det ene som fører til det andre…

Jeg kommer til å levere inn en skaderapport, men er redd jeg ikke kommer noen vei. De vil sikkert si at dette er min feil.

 

Dette er ett av mine største problemer.

Nå.

Men det har vært mange. De har liksom holdt hverandre i hedene.

Da jeg flytta hit var det en som sa at det er et stort ansvar og sitte med en gård, han var nok ikke så begeistra for at jeg kjøpte den. For det fantes de som hadde andre planer.

Dette førte til at jeg gikk stille i dørene, men trodde jeg skulle klare det.

Jeg visste ikke da at helsen min ville svikte.

Visste ikke alt som lå foran meg med utfordringer.

 

 

Jeg har tenkt jeg bare fikk sitte rolig i ‘båten’, til tømmerpriser ble bedre, rentene lavere, kanskje jeg ble friskere og klarte det-.

Kanskje jeg vant i lotto.

Slike tanker…

I stedet merkes økonomien nedtur. 

 

Når energien din er lav, da er det meste vanskelig for evnen til tiltak er borte.

Før hakkespetten håpa jeg at jeg skulle greie å komme dit, greie det…

Men denne fuglen holder på å hakke vekk det jeg har over meg. 

 

 

Og jeg vet det er mange som har det mye verre enn meg og at det ikke er synd i meg.

Energien har bare vært på et lavbluss i alt for mange år. Jeg skriver overhodet ikke dette for at folk skal syns synd i meg, helst ønsker jeg ikke at folk skal syns jeg er dum, heller.

Alle har vi våre liv og vårt strev.

Det er ett eller annet jeg gjorde skikkelig feil, tror nødvendigvis ikke det var å kjøpe en gård.

For tanken var ikke så dum, den. Det var bare alle disse utfordringene

 

 

Nå har jeg sovnet i stolen min.

Turen til elven, for å se etter om jeg greidde å få vann i hus, i kulden, tok alt for mye energi.

Likevel skal jeg prøve å komme meg såpass at jeg kan være med på ny tokt når naboene kommer hjem. For det skal visst være et anna uttak, og det kan være greit å vite hvor det er.

Så kanskje det blir vann etter hvert.

Kanskje jeg kan bevilge meg en varm dusj før jeg legger meg. 

Det har vært godt.

 

 

 

♠

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Noen ganger blir en mer overrasket enn en takler. Sjøl om jeg på en måte fikk forvarsel.

 

 

 

 

 

Dagen sto opp til det lavbudsjettet jeg befinner meg i om dagen, på nesten alle områder.

Koker opp vannet og kryster en halv lime i vannet, setter meg ned mens jeg retter gårsdagen blogginnlegg. Fryktelig mange feil som har krøpet fram i løpet av natta.

 

 

Etter en tid får jeg rydda litt rundt meg, vaska både kopper og klær. Været er ubestemmelig, men mest fint. Henger ute en vask.

Jeg sjekker mailer, teams og skjønner jeg må foreta meg noe. Ja, jeg er sykemeldt, men…

Et bilde har for lav oppløsning og noen plakater til et foredrag må henges opp.

Jobbe uten å jobbe.

Foreslår at jeg kan ta en ferge om noen kan møte meg på kaia, nesten kurervirksomhet dette.

Men saken blir i alle fall løst, i morgen den dag. Da kommer både bildet til artikkelen og plakater til foredraget på riktig plass. Det er bra.

 

 

Snakker med flere av familiegjengen. Mellomste kommer utover i helga og yngste var sulten.

Har lovet mor å komme og hun blir glad. Staven hennes er kommet bort, men hun finner den til slutt sjøl. Vi spiser og snakker. 

Mor syns jeg skulle vært lengre da jeg reiser meg, da hadde jeg vært der i flere timer.

Utenfor er det mørke teppet dratt over himmelen med en halv måne på.

Jeg klemmer henne og sier vi møtes i alle fall på torsdag.

 

Setter meg så i bilen, triller ned bakkene med Ketil Bjørnstads 80-tallet ut av høytaleren.

Lite trafikk, stjerner på himmelen og langt der framme ser jeg et dyr løpe over veien, bare dette ene.

 

 

Skal jeg stoppe, tenker jeg, da jeg nærmer meg postkassene.

Enten kom det post i går eller så i dag.

Jeg stopper.

Kjenner en myk konvolutt nede i postkassen.

 

Neeeiii, tenker jeg…

Det kan ikke være jeg som var omtalt her.

Jeg kommeterte ikke da, nå vil jeg gjøre det.

Er nok en reaksjon på dette intetsigende innlegget.

 

Egentlig er jeg fryktelig dårlig til ta imot…

Føler meg forlegen.

 

Jeg legger konvolutten på bilsetet og kjører de siste meterne opp til huset.

 

Så åpner jeg…

Og JAAA, Bunny, jeg tror-.

Jeg tror på at steiner har en vibrasjon og kan gi energi.

Ametyst gir energi, står det…og mye annet jeg gjerne tar imot.

Samtidig blir jeg fryktelig flau, enn å bære og syte så mye over for lite energi at en medblogger gjør dette, vil hjelpe meg. Egentlig har jeg lyst til å gråte, for det er så fin en handling, det ligger veldig mye omtanke og nestekjærlighet i slikt.

 

TUSEN TAKK, Bunny.

 

Takk for din medfølelse og jeg skal prøve alt jeg kan å få dette til å påvirke meg.

Få energien til å vokse     <

 

Jeg skal finne et kjede å henge hjertet av ametyst i og bære på meg.

Hver dag.

Og natt.

 

Og jeg skal prøve å arbeide bort flauheten og ta imot gaven med et rent hjerte.

 

 

Jeg ringte ene datteren for å fortelle, og hun ble så glad og mente at jeg bare måtte glede meg over en så fin handling.

Og jeg gjør det.

Det er faktisk en trening i det å ta imot også.

 

Og jeg setter veldig pris på gaven, tankene dine og ordene.

Igjen, TUSEN TAKK, Bunny. 

 

 

♥♥♥

 

 

 

 

 

 

Tror den har stått der i to år. I vindfanget. Sammen med det nye snøret. Fiskestanga.

 

 

 

 

Kapasiteten har liksom ikke vært der, har ikke vært der, men i dag tok jeg på det nye snøret og knytte på en helt ny og rød stingsild, eller hva det heter.

Jeg hadde sjekka når floa var på vei opp. Det er da fisken skal biter best, har jeg hørt.

Det var i kveldinga jeg gikk ned til sjøen. Jeg hadde med meg pose til å ha fisken i og en kniv.

 

Tror aldri jeg har fortalt at jeg syns det er veldig artig å fiske.

Vurderte om jeg skulle ha med en ekstra pilk, for den er lett at den setter seg fast i bunnen, når du står på land og kaster. Men tenkte at da var det sikkert på tide å gå opp om jeg mista angelen etter noen kast.

 

Så var jeg nede, sola var nok gått ned – men lyset var så fint.

Jeg stilte meg slik passe bredbeint, åpna låsen på snella og gjorde meg klar til et skikkelig kast.

«Plump», sa det og jeg fikk en snodig følelse…

Det føltes som et rart kast. Og så så jeg det, angelen eller stingsilda, hadde falt av i kastet. Jeg dro inn snøret.

Se her, slik så det ut.

 

Pilken hadde falt av i kastet og det satt igjen en del av den.

Var nok matrialtrøtthet eller noe slikt, på denne pilken. Akkurat da angra jeg på at jeg ikke tok med meg ekstra pilker.

Ikke helt fornøyd med dette utfallet.

 

Jeg ble stående å se ned i vannet. Og der så jeg små fisk svømme og en og annen større var også å se.

Så ned på den grønne bunnen, skjønte heller ikke jeg skulle se den så godt…

Men det hjalp ikke hvor mye jeg så, det ble ikke fisking i dag.

Gikk bortover stranda der jeg bruker å bade.

Kveldssola skein rødt oppi fjella.

Turen var ikke bortkasta, for vakkert var det i all sin høstlige prakt.

Vanne var så stille, ikke en krusning, anna enn etter fisk som var oppe i overflata.

Syns det er rart at vannet var så lavt.

Det skulle vært høy flo.

Da jeg kom opp igjen måtte jeg igjen kikke på Kartverkets ‘flo og fjære’ på nettet, og det er da jeg ser det…

For dette stemte ikke i sommer heller, jeg kom ned når det skulle være flo, men vannet hadde alltid falt for mye. Så hadde egentlig bestemt meg for at Kartverket ikke var helt å sette sin lit til.

Og det er i dag jeg oppdager det jeg ikke hadde sett før. Tidevannstabellen holdt seg til normaltid, ikke sommertid.

Så det betyr at floa er oppe en time før når det er sommertid.

Bedre å lære dette sent enn aldri.

 

Plutselig hører jeg noe prusting ute fra fjorden. Og jeg ser noe stort er oppe. Det var for langt borte til at jeg kunne se hva det var. Kanskje det var en hval, mest logisk var det en eller flere niser, kanskje…

Var oppe en gang til, men da var det enda lengre borte.

Men en artig opplevelse.

 

Så om jeg ikke fikk fanga fisk, fikk jeg fanga noen fine opplevelser.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

Noe så godt å kunne stå opp til en helt rein himmel. Ikke en sky. Da hadde jeg i alle fall en ting å gjøre.

 

 

 

 

 

Etter dagen var i gang, etter noe mer vasking av klær – akkurat nå har det gått en stund uten-, da samler det seg opp. Men etter slikt, etter å ha spist, fant jeg fram støvlene.

Jeg ville ut, jeg ville opp i naturen.

Gikk ut nede og kjente hvor godt det gjorde å møte sol, skygger og frisk luft.

Labbe over jordet.

Så det lille treet sto der i bakken, hadde vokst.

Kan man si et tre er søtt?

Det hadde absolutt strukket seg.

Her kan du, om du vil, se hvordan det så ut for fire år siden.

Har noen tatt ned dette treet har jeg blitt lei meg.

Veien gikk lengre opp i høyden.

Tok et bilde som minnet meg om i fjor, da jeg var i same området en liten uke senere.

Og jeg var helt i ekstase over sola. Ville ha mest mulig ut av den, danse med den…

Linker til det innlegget også.

I dag gikk jeg for toppen.

Den lille toppen.

Krokete trestammer, lys og skygge.

Fjorden liggende som et stort speil bakom.

Helt til topps.

Gult løv i kontrast mot den mørke bakgrunnen.

Sola får løvverket til å flamme.

Og bakken, med sine mønstre og farger.

O’lykke.

Må bevilge en selfie i alt dette, for om du ikke ser det, så er jeg riktig superglad.

Former og farger over alt.

Og lyder…

Det aner meg hva det er jeg hører, så kommer meg frampå slik at jeg kan se ned – og det stemmer.

Husker jeg fikk melding om at de som har den verste skitjobben, ville komme i denne eller neste uke.

Så det var bare å komme seg ned, finne fram til stedet og få fjernet noe vegetasjon.

For det er forventa.

Ble akkurat ferdig, slik på hengende håret, til de kom og parkerte.

 

 

Jeg trilla med meg søppelboksen opp igjen, var nede med den i dag tidlig.

Noen ganger tar været for godt her jeg bor, til at jeg kan trille ned om kvelden. Da kan det hende boksen bikker og tømmes for tidlig, for å si det slik…

 

 

Resten av ettermiddagen har jeg vært sosial.

Det er dessverre ikke så ofte jeg spør lillesøster om hun vil komme en tur.

I dag gjorde jeg.

Hadde igjen både eplekake og suppe fra i går.

 

Og så var det plutselig kveld.

Det er fortsatt kveld.

Ser det er kommet korrektur av teksten jeg sendte for en tid tilbake. Og jeg vet det er mye å rydde opp i. Den må jeg gå igjennom, men ikke i kveld.

Og så har jeg en tekst til som jeg kanskje skal se på før jeg legger meg.

Nå har jeg også en tekst til å poste på blogg.

 

 

Det har altså vært en aldeles nydelig dag.

 

Har din dag vært fin?

Kanskje med sol på?

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Søndagskvelden er mørk. For en helg. Denne ble slik pannekakeflat og unyttig på det ytre plan.

 

 

 

 

Den bare gikk, denne helga.

Som en grå regnskur.

Den blåste bort med vinden.

Plutselig var det søndagskveld, mørkere enn i en sekk.

 

 

Jeg bevega meg neste ikke ut. I ettermiddag stekte jeg en mellomting mellom lapper og sveler, en variant. Jeg hadde kjøpt «Tjukkmjølk» fra Rørosmeiriet. Den var så tykk at jeg bestemte meg for ikke å drikke den. Men den fungerte veldig bra til matlaging.

Tok med meg en liten haug og kjørte inn til mor. Hadde ikke vært der siden før helga, torsdag tror jeg, så slik sett på tide.

Ellers hadde hun hatt besøk hver dag, så ingen dårlig samvittighet for denne pausen.

Og jeg snakka som en foss, men det var greit for mor.

Jeg hadde visst mye som skulle ut.

 

 

Snakka med ene søsteren min tidligere på dagen og hun mente jeg måtte ta et valg. Jeg ser ikke at jeg har noen valg å velge i. Det er som jeg har malt meg fast i en krå, men jeg tror, vil tro, det finnes en dør ut. Bare at jeg ikke ser den ennå.

Det er ikke sikkert det som virker håpløst er håpløst.

Og så kjenner jeg at jeg på en måte blir sint.

Skulle sikkert vært sint på meg sjøl, som har tatt valg som har ført fram til hit jeg er nå. Men det hjelper lite å bli sint, og så forstår jeg grunnen, situasjonen og alt.

Men jeg skulle nok vært flinkere til å ivareta meg sjøl.

Den ser jeg.

Det er der sinnet oppstår, så får håpe jeg kan bruke det framover.

Ikke slikt sinne at jeg slår ned noen.

Men et sinne som gir meg respekt.

Jeg er lei av å vise forståelse hvorfor folk ikke forstår meg. Det er ikke det at de behøver å forstå, men respekt vil jeg ha.

 

 

Det er her jeg rasler med ‘sverdet’.

Det er ikke bare, bare dette å bli eldre… må vel si det slik, sjøl om jeg ikke føler at jeg er det.

Likevel er det noe med attraktiviteten sannsynlig, troa på at jeg har noe å tilby.

Sannsynlig er jeg både treig, utdatert, uten evne til å se framover eller ha gode ideer.

Nå er så klart ikke jeg den rette til å bedømme slikt, den dommen blir for subjektiv.

 

 

Jeg føler det er så mye jeg ikke kan, jeg er nysgjerrig på å skjønne mer og lære mer. Elsker å høre ny musikk, lære om nye ideer, høre om nye tanker.

I min verden var ikke «alt bedre før».  

Slik sett er det irriterende at noen tror at fordi årstallet jeg var født i er en stund siden og skrukkene begynner å linje opp ansiktet, er jeg ikke…

For jeg er et levende menneske med både drømmer, håp som prøver det beste jeg kan.

At dette skal være så vanskelig.

Jeg liker faktisk ikke satte ting… eller noe satthet kan det helt sikkert være man drar på, men tror ikke det er så mye.

Ikke inni meg, sjøl om jeg registrerer at hodet går treigere, at jeg blir for fort sliten… så har jeg også kampviljen.

 

 

Tenkte det her om dagen, kanskje jeg skal bli en rebell, litt punka… eller noe i den gata. Protestere mot dette fastlåste, tilstivna, statiske som jeg ser for mye av.

Kanskje jeg skal skrive om min visjon en dag…

 

Men nå er det søndagskveld. Og sjøl om helga har vært flat, stille og rolig, så skjer det mer en nok i min verden. Av og til skjer det nesten for mye når en er så flat som jeg føler meg nå.

‘Sverdet’ står der klart til å svinges… men først må jeg ha flere rolige dager. For slitenheten eier for mye av plassen og jeg er sykemeldt ut uka som kommer også.

Det eneste jeg ønsker er å virke, virke uten å bli så utslått at jeg ikke vet hva som er høyrehanda mi og hva som er venstre.

Men kvelden føles på et merkelig vis fin og egentlig er jeg bare spent på neste kapitelet i min merksnodige reise.

 

 

Er du spent på ditt neste kapitel?

 

 

 

♥

 

 

 

 

Så er nok en uke klar til å brettes sammen og legges bort. Nok en helg står foran oss.

 

 

 

 

Uka har hatt mye innhold.

HER skrev jeg om ett av besøka, et veldig hyggelig treff med Heidi fra bloggen.

 

Om kvelden kom yngsteberta hjem. Skikkelig godt å se henne. 

Vi reiste en tur innover til mor slik at barnebarn og mormor fikk møtt hverandre.

Ja, vi rakk også en tur inn til mor før hun dro tilbake på torsdag. Disse to er så glade når de møtes.

 

I tillegg er hun glad i å finne…, disse hadde hun vist nok funnet på mørkloftet ved et besøk tidligere hos mormor’en.

Hun spekulerte på hvem sine de var og sendte spørsmålet rundt på en felleschat. Alle hadde vi diffuse minner, men i forhold til størrelse og tidsalder, kan de ha vært mine. Det er bare hælene som gjør meg usikre om de har vært det.

 

Vi rakk akkurat å lage og spise middag før hun dro.

En indisk gryte med kikkertersalat og nanbrød til.

Overraska hvor lett det er å lage nanbrød. Har alltid kjøpt de ferdig.

 

Hun fikk også rydda rommet sitt i løpet av at hun var hjemme.

Her sitter hun i kaoset av plasserte minner med å flytte fra og til.  En periode i unges liv, etter de flytter ut fra bardomshjemmet og i veien til eget voksenliv.

 

Nå ser rommet slik ut og jenta var letta for at jobben var utført.

 

 

 

I går hadde jeg en fullstendig asosial dag, eller nesten-.

Hadde noen telefoner og en veldig overraskende. Men jeg er kommet dit at jeg ikke engasjeres om dagen, det har blitt for mye å bearbeide i det siste.

Så da er det kanskje lurt slik jeg valgte å gjøre i går. For jeg har lest at for å jorde seg skikkelig bør en gå barfot i naturen.

Derfor tok jeg turen opp i skogen barfot.

Jeg tenkte at har jeg falt om her og folk har funnet meg i skogen uten sko, har de sikkert tenkt det har rabla for meg.

Jeg mener det ikke har.

Men kaldt var det, for i grunnen var det vått og vannet var kaldt.

Da jeg kom ned igjen føltes varmen i huset ordentlig varm.

 

 

Satte meg ned for å meditere og tror jeg satt bort i en halv time.

Tankene var urolige, så rekna tilbake fra 100. Brukte meditasjonsmusikk, og midtveis i sekvensen kom Sorgen opp, vet ikke hva den representerte, men tårene trilla  – så var den over.

 

Etterpå tok jeg fram en bok, skrev litt og tegna. Dette er ett av tips jeg har fått, som jeg syntes hørtes veldig fint ut å gjøre.

Og til slutt starta jeg opp med de Tibetanske ritene igjen, har pauset fra de i noen uker.

Så jeg syns jeg var flink til å ivareta meg sjøl.

Uansett, utover ettermiddagen sovna jeg gang på gang. Hadde et enormt sovebehov.

I økonomiens navn fikk jeg sagt opp nesten alle abonnement jeg har, men Spotify ble beholdt. For musikk er så viktig.

Innimellom sovinga mi så jeg på realityserien «Kjærlighet over alle grenser».

Ble sittende igjen med spørsmålet; hva er kjærlighet?

Er det en reel sak eller et behov vi mennesker har for tilhørighet, høre sammen.

Fant ikke svaret, men tror det er en substans av behov, syn, lukt, hormoner – ikke minst og tilhørighet.

 

I dag våkna jeg med hodepine.

Den sitter fast. Kjenner muskulaturen er nokså hard rundt hals og skuldrer.

Har bevega meg inn i et nytt felt av ‘hvordan finne ut om egen helse’, det handler om lyd, frekvenser og hertz.  

Hvordan vi blir påvirka av lyden…

 

 

Ut av mer håndfaste planer for dagen er å rydde kjøkkenet og ta en liten omgang med riter.

Ellers er det en dag der høsten sitter langt inn i sjelen.

Jeg må letne tankene. Få opp spiriten. Musklene må mykgjøres. Kanskje en god, varm dusj vil gjøre susen…

 

Og så mye mer planer har jeg ikke for denne lørdagen midt i oktober.

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Jeg har en intensjon om å tenke positivt. Har tro, god tro, på at det går veien. At det går bra.

 

 

 

 

Dette innlegget begynte jeg med i går, men jeg klarte ikke å skrive det ferdig.

Tanken var å bruke humor.

I dag tar jeg det fram igjen og kjenner at humor var feil vinkling.

Jeg kan skrive det med ‘bomber og granater’, men tror stillheten er det som passer innlegget best, kanskje…

 

Noen ganger holder det hardt.

For det er popper opp utfordringer. Og jeg vil ikke ha dem. Jeg vil virkelig ikke ha en ende en.

Ok, noen må få lov til å smette gjennom, om ikke blir det vel kanskje bare kjedelig. Men da er det bare noen FÅ.

Jeg går på er kurs om dagen, der du skal ta fram din styrke som kvinne.

Det snakkes om tankens kraft.

At en må ha tillit, at det man er opptatt av er det man får. Er man bekymra er det bekymringer man får.

Og da må jeg stoppe og fokusere på problemer, jeg må være glad og glede meg.

 

Og jeg greier det.

 

Men nå har det vært en serie av slikt jeg ikke ønsker i livet mitt. Alt liksom mørkner sammen med høstmørket. Til og med fotoapparatet tar svarte bilder. Det er sant, tok det med i skogen i går for å ta bilder av høsten og det ble bare svart, bildene. Symbolikken var nesten for sterk.

 

Kanskje er det en test, jeg velger å tro det.

Jeg blir testa-.

 

Så jeg må bare si, uten ironi, at livet er topp.

Virkelig.

På formiddagen i går kom sola inn gjennom vindua som en bekreftelse på tankene. At det jeg tenkte var riktig, jeg har krefter og kraft. Jeg satt og så på en video i den siste modulen som var utsendt i kurset om Kvinners kraft.

 

Kanskje jeg ikke engang er sliten.

Og faktisk kjenner jeg på krafta i meg, for det er den som må opp og fram.

For jeg tror på at jeg har den.

 

Jeg kjente den da jeg satt i en samtale i går, en samtale om jobben min. Den var ikke direkte lett. Før på dagen hadde jeg funnet ut at førtidspensjonering ikke var en mulighet. Og økonomien er så nede som den ikke har vært siden jeg var ung og trodde på framtida. Jeg har hatt en kort date-periode som jeg hadde tro på som brått var over. Helsemessig verker ledd mye mer enn på lenge.

 

Slik er ståa akkurat nå.

I et hus som er omtrentlig like slitent som meg.

Og her slutter jeg, for så klart kunna jeg ha pressa mer ut av ‘tuben’.

Tenker at dette er en test, test på fokuset mitt, for alt dette som så klart både er tungt og trist, om en graver seg inn i disse tankebanene.

 

 

Da slår det meg, her og nå, at for å slå tilbake på alt dette som er negativt må jeg ha dobbelt av det positive.

 

 

La meg se…fem håpløsheter regnet jeg opp…Da må jeg skrive om ti gleder og her kommer de:

Jeg bor i et land uten krig,

jeg har en familie som er glad i meg og jeg i den,

jeg vet jeg kommer meg gjennom de tungene tinga jeg nevnte,

faktisk har jeg en ganske stor kjærlighetskraft overfor alt og alle (de fleste)

og så er jeg veldig glad i tankene mine og min indre reise…dette var fem store positive tanker.

 

Men jeg skal skrive ned fem til:

Jeg gleder meg stort over fargene, lyset og skyggen.

Jeg gleder meg også til det jeg kan få til.

Og så gleder jeg meg over det jeg kan.

Noe jeg må være svært glad for er min indre balanse.

Og så blir jeg glad for alle fine mennesker jeg kjenner og de jeg vil bli kjent med.

 

For er ganske så sikker på at det er det som er lærdommen min nå, hit jeg er kommet.

 

Egentlig startet jeg å skrive blogg fordi ting var så tunge og fordi jeg ikke visste hvorfor eller hva som gjorde dette. Derfor valgte jeg å gå ut med orda, skrive om alt for å få tilbakemeldinger på tanker jeg ikke visste hvor jeg skulle kanalisere.

 

Oppover åra har håpløshetene kommet trillende, de ble nesten min ‘krone’, alt dette som gikk feil; helse, biler, økonomi, kjærlighet…nå ja, kjærlighetene har jeg bare skissert mellom orda.

Nå er jeg ved et skille.

Himmel, jeg kjenner det. Jeg er kommet i mål med det som jeg startet bloggen for.

Ikke denne, ikke den før, men den før det.

Dette er egentlig STORT, min kjære leser.

Nå skal jeg ikke bli mer svulstig. Bare si at dette innlegget som jeg hadde problemer med å få ut, i virkeligheten er en fødsel…

For jeg kjenner på kraften, testen fungerte.

Jeg står i det.

Egentlig er jeg bare meg, med de gleder lengsler, sorger og håp jeg alltid har hatt.

Og det er nok.

Det er bare det at jeg har skjønt det nå.

Så da stilner ‘basunene, trompetene og harpeklangen’, de fader ut i en helt vanlig torsdag.

 

Og denne torsdagen ønsker jeg deg så fin, kjenn på det, egentlig er det en torsdag av ypperste kvalitet. 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Kald-dag-på-føttene-dag. Men også en varm-dag-i-hjertet-dag.

 

 

 

 

Dagen starta som en gul dag.

Løvet utenfor stuevinduene er blitt veldig oktobergult.

Tidligere i dag var det nesten sol, og så var det oppholds. Slik at jeg kunne henge ut sengeklær til lufting, for det er nå slik at det er godt å legge seg i sengeklær som har hengt ute i frisk luft.

Da jeg sto opp var det enda grått, for dagen starter senere og senere.

 

Denne dagen skulle jeg få besøk av en nabo over fjellet.

En dame du også mest sannsynlig «kjenner».

Et besøk vi har snakka om i månedsvis, etter dette besøket.

Det er bare dette med tid-.

 

I gårkveld fikk jeg endelig bakt brød og laget humus og aioli.

Mat er viktig.

I veldig kjent stil for meg, så rakk jeg ikke den tenkte tanken, koppoppvasken sto å viste seg fram. Men hva har det å si når jeg kunne gå ned å ta imot Heidisverden.

Og blomster hadde hun med.

Her er de.

 

Det ble et veldig trivelig besøk.

Vi snakka nesten om alt mellom himmel og jord.

Gode samtaler.

Tror vi bare har kunna fortsatt å snakka i det uendelige.

Og det var lite snakk om gardiner, for å si det slik.

Det er så godt å snakke med mennesker som har sine erfaringer og refleksjoner av levd liv og lærdom.

 

Så reiste hun over fjellet og hjem.

Da hadde dagen blitt til gult regn og jeg kom på sengeklærne. De hang fortsatt ute.

Heldigvis var de ikke våtere enn at det vil nok gå greit å få de tørre til sengetid.

 

 

Det har allerede begynt å mørkne.

Jeg har endelig fått det til å brenne i ovnen.

Snart vil det stoppe en buss og ut av den vil mi yngste hoppe ut. Hun kommer for besøk noen dager og det er bare så koselig.

Lenge siden jeg har hatt henne for meg sjøl.

Godt det også inn i mellom.

 

 

Så slik er min tirsdag.

En tirsdag i oktober der høsten fyller naturen.

Og på et ettertenksomt vis har dette også en slags skjønnhet.

En vemodig en. 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

Noen ganger utsettes en for skikkelige mageplask. Det gjør vondt en stund.

 

 

 

 

Når det skjer kan det komme av avstanden mellom der hoppet startet og vannet.

Og slik er det vel i det levde livet også.

Den ene veien kan være full av glede, veien tilbake kan være fullt av det motsatte.

For en er alltid i nå’et.

En vet aldri det neste, det som skjer i neste nå.

 

 

En nyter svevet før en treffer vannet. Kanskje har en anelsen om at dette kom feilt ut, at det kommer til å svi.

 

En får kanskje en forutanelse i livet også, at det er ikke sikkert dette svevet går bra.

Likevel vil en bare leve seg inn i solskinnet og lovnad om en fin sommer med herlige stup ut i vannet.

Men saken er at det korte stupet kan ha feil vinkel, sjøl om det virka som et superfint svev når en var i lufta.

 

 

For en ikke ville se at det er skyer, eller at vannet er for kaldt eller at en bare kom uheldig ut fra hoppkanten.

Skal en hoppe må en akseptere at slikt skjer.

Og sannsynlig vil en bli forsiktig, vente med å ta neste hopp.

 

 

En skjønner noen gang ikke hva som var feil, kanskje var det bare temperaturen eller at vannet var for grunt slik at en skrapte seg opp på magen. At en bare trodde forholda var fine, for de så slik ut fra der du sto på kanten.

For vannet lokka med å glitre deg inn i øynene og at det var nok for deg. Etterpå vil en forstå at en ikke skulle ha tatt hoppet, ikke trodd på at dette var et vann som var godt for deg. Som en burde ha hoppa i…

 

 

Men nå er det høst og en skal egentlig ikke tenke på å bade i glitrende vann som kaster deg blår i øynene.

For livet byr og det tar, sommer, høst, vinter og vår.

En må også tørre å hoppe- eller stupe ut i livets vann.

Og det kan være for grunt uten at det syns -.

 

Å slå seg er aldri artig, ikke som mageplask en vakker sommerdag eller å overbevise seg om og tro på noe som ikke hadde grunnlag.

 

 

Det er bare å ta på seg de tykke genserene, kjenne den kalde vinden klype seg i kinnene og gå på.

Se etter hvilke lærdom magaplasket ga.

For nå’et er her og nå.

Et blink av solstreif gjennom løvverk, et blikk, latter, hele tida nye blaff…

 

 

Det er akkurat som en lever bak lag av slør, ett og ett slør blir tatt vekk i kvart et nå.

Når en kjører over en bro kan den svikte i neste moment, når det ser som mørkest ut kan sola bryte gjennom.

 

Slik er det.

 

Så da får en bare la svien etter et magaplask gå over, for til og med et magaplask kan være bra og få deg inn på en riktigere vei.

 

 

Ta på deg skjerfet og nyt høsten.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

I min egen boble jeg bor. Den er ikke så stor. Men stor nok for meg.

 

 

 

Ord på en søndagskveld.

Jeg har hatt en koselig helg.

En veldig koselig en.

Og litt snodig.

Det snodige får jeg skrive om siden.

 

 

Men den har vært lys, til tross for regn.  

Lyset hadde en egen glans.

Det var akkurat som alt lå rett vei.

Der tanker ikke fantes, bare at livet bød fram slik en ønsker.

For livet – livet er en fantastisk innretning.

 

 

Så lørdagen forsvant inn i natta, slik dager bruker å gjøre. Og søndagen kom trippende på tå.

Jeg gjorde en liten innsats som soldat, kriga mot rusk med et våpen jeg ikke liker, støvsugeren.

For jeg fikk en telefon.

Nei, det gjorde jeg ikke.

Jeg fikk en melding.

 

I den sto det; e d greit vi kjæm innom?

 

Og så klart var det greit.

Det var ene tanteungen min med kjæresten sin.

De er så søte, så fine og så gode.

Slike en blir ordentlig glad i.

De har kjøpt seg hus og viste meg bilder.

Jeg hadde ønsket meg mer energi, for da hadde jeg vil ha laget middag. Men det fikk bli kaffe og en stikkelsbærpai.

 

 

Hun fortalte at hun hadde tenkt så mye på meg i det siste, syntes det var så lenge siden vi hadde møttes.

Så sa hun noe som var ordentlig koselig, at jeg var det første mennesket som hun følte så henne som et menneske. Søstera har sagt det samme. Har også hørt dette sagt fra flere, og det er skikkelig, skikkelig koselig.

Jeg husker da jeg fikk barn gledde jeg meg enormt til de kunne snakke, fortelle hva de tenkte.

Husker jeg som barn tenkte at voksne kunne være litt dumme, at de ikke forsto barn var mennesker.

For de er det.

Man blir plutselig ikke et menneske. En er seg sjøl fra start.

Men blir glad over at de jeg møtte da de var barn hadde denne opplevelsen, for jeg syntes de var spennende som barn også.

Hvem de var som den de var.

Hvordan de hadde det inni seg.

Fasaden er ikke det viktigste.

 

Så du skjønner jeg har hatt en hyggelig dag.

Etterpå reiste de tilbake til byen.

 

 

Dagen i dag og har befunnet seg i dette lyset, dette merkelige lyset.

Litt slik fri for bekymringer.

For det er liksom ingen ting å bekymre seg for.

Problemer kan oppstå.

Det vet jeg litt om.

Jeg vet også ganske mye om å bekymre seg.

Men det er liksom bekymringene er blitt visket ut. Der de var er det en ullen substans.

Liver er nå, det kommer deg i møte.

Og alt du får er gaver, om det er positivt eller negativt – for det legger seg fint i rekken av «mitt liv» og det jeg får lov til å lære, erfare og nyttiggjøre meg. 

 

 

♥♥♥