Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Sola skinner, dagen er åpen uten en plan. Vaskemaskina ruller sitt innhold. Det skal henges ut.

Ny dag og nye muligheter.

Og mulighetene må jeg bruke.

Jeg ser nesten spiralen jeg beveger meg nedover.

I dag gikk jeg på vekta.

Jeg har unngått den i ukesvis, om ikke i månedsvis. Denne sommeren jeg skulle kunne ta på meg klærne som ligger innerst i klesskapet…

Så skjedde ikke det.

Nå hadde vekta gått opp siden sist jeg vagla meg opp på den, men langt fra så ille som jeg var redd for.

I går meldte jeg meg ut fra et treningsopplegg, jeg måtte kjøre et stykke for å komme dit. Så ble det forandring på treningstiden en periode og jeg falt ut. Falt helt ut. Falt ut av alt. Sjøl om jeg både hadde kjøpt meg vekter og kettlebell for jeg skulle –.

Så etter flere måneder med å betal og ikke møte opp, meldte jeg meg ut.

Jeg må i gang med Tibetanske riter har jeg tenkt…

Tok fram noen lettere vekter enn de jeg kjøpte og begynte å løfte på dem.

Likevel vanskelig hver dag.

Dro fram den store treningsballen, rockering og noen andre remedier for bruk nede i gangen.

De står bare der, utenom de lettere vektene jeg tok med opp i stua. 

I dag gjorde jeg en spontan handling, lasta ned en prøveperiode på en app. En skal gjøre litt hver dag…

Så jeg skal prøve den nå. 

Vet at kommer jeg meg opp på «hesten» vil det hjelpe. Hjelper på den bakevja jeg er kommet i.

I natt drømte jeg om at jeg var valgt bort.

En kan ikke bare sitte og vente at det skal ordne seg av seg sjøl. Da er det fort å skli lengre nedover spiralen til det som er tungt på alle vis.

Ja, jeg fortsatt lei av folk. Men så klart ikke alle.

Det handler om dem som jeg har tillatt å trappe over mine grenser når jeg ikke var kapabel til å peke på de. For slik kan det være, det er ikke alltid man står i energi og sjølfølelse. Sjøl om jeg alltid har hatt en avart av sjølfølelsen.

En stund var jeg så sliten at jeg mista det verbale, orda forsvant. Har skrevet om det før.

Jeg hadde fått dosen min av et liv som begynte å kreve mer enn jeg hadde. Slik kan det være for mange av oss.

Jeg har alltid villa mye. Og kanskje ikke på rette viset. Slikt lærer en mye av.

Tror jeg.

Ellers har jeg nok en styrke i meg. Har fått en del kommentarer på dette, at jeg ikke har falt helt ut. Ut av yrkeslivet. Jeg har nok hatt denne viljen til å stå i det, vil få det til. En kan kanskje spørre seg sjøl hvor lurt det er…

Nå har jeg dette ene drøye året igjen. Og akkurat nå, etter de siste hendelsene, kjenner jeg at det har vært greit og være ferdig nå. Så må nok mobilisere.

Så da er det fysiske viktig, komme i gang. 

Samtidig føles det som jeg er blitt flinkere til å peke på grensene. Problemet med grenser er at du sjøl må forstå dem først.

Det er godt når sola skinner, sjøl om naturen har tatt over i det rutsjet av å brette ut sommeren i mai samtidig med at jeg ble liggende under dyna. Men insektene jubler i en massiv summing inn mellom villbringebær, karve og skvallerkål. 

Riktig god lørdag.

♥