Så er nok en uke klar til å brettes sammen og legges bort. Nok en helg står foran oss.

 

 

 

 

Uka har hatt mye innhold.

HER skrev jeg om ett av besøka, et veldig hyggelig treff med Heidi fra bloggen.

 

Om kvelden kom yngsteberta hjem. Skikkelig godt å se henne. 

Vi reiste en tur innover til mor slik at barnebarn og mormor fikk møtt hverandre.

Ja, vi rakk også en tur inn til mor før hun dro tilbake på torsdag. Disse to er så glade når de møtes.

 

I tillegg er hun glad i å finne…, disse hadde hun vist nok funnet på mørkloftet ved et besøk tidligere hos mormor’en.

Hun spekulerte på hvem sine de var og sendte spørsmålet rundt på en felleschat. Alle hadde vi diffuse minner, men i forhold til størrelse og tidsalder, kan de ha vært mine. Det er bare hælene som gjør meg usikre om de har vært det.

 

Vi rakk akkurat å lage og spise middag før hun dro.

En indisk gryte med kikkertersalat og nanbrød til.

Overraska hvor lett det er å lage nanbrød. Har alltid kjøpt de ferdig.

 

Hun fikk også rydda rommet sitt i løpet av at hun var hjemme.

Her sitter hun i kaoset av plasserte minner med å flytte fra og til.  En periode i unges liv, etter de flytter ut fra bardomshjemmet og i veien til eget voksenliv.

 

Nå ser rommet slik ut og jenta var letta for at jobben var utført.

 

 

 

I går hadde jeg en fullstendig asosial dag, eller nesten-.

Hadde noen telefoner og en veldig overraskende. Men jeg er kommet dit at jeg ikke engasjeres om dagen, det har blitt for mye å bearbeide i det siste.

Så da er det kanskje lurt slik jeg valgte å gjøre i går. For jeg har lest at for å jorde seg skikkelig bør en gå barfot i naturen.

Derfor tok jeg turen opp i skogen barfot.

Jeg tenkte at har jeg falt om her og folk har funnet meg i skogen uten sko, har de sikkert tenkt det har rabla for meg.

Jeg mener det ikke har.

Men kaldt var det, for i grunnen var det vått og vannet var kaldt.

Da jeg kom ned igjen føltes varmen i huset ordentlig varm.

 

 

Satte meg ned for å meditere og tror jeg satt bort i en halv time.

Tankene var urolige, så rekna tilbake fra 100. Brukte meditasjonsmusikk, og midtveis i sekvensen kom Sorgen opp, vet ikke hva den representerte, men tårene trilla  – så var den over.

 

Etterpå tok jeg fram en bok, skrev litt og tegna. Dette er ett av tips jeg har fått, som jeg syntes hørtes veldig fint ut å gjøre.

Og til slutt starta jeg opp med de Tibetanske ritene igjen, har pauset fra de i noen uker.

Så jeg syns jeg var flink til å ivareta meg sjøl.

Uansett, utover ettermiddagen sovna jeg gang på gang. Hadde et enormt sovebehov.

I økonomiens navn fikk jeg sagt opp nesten alle abonnement jeg har, men Spotify ble beholdt. For musikk er så viktig.

Innimellom sovinga mi så jeg på realityserien «Kjærlighet over alle grenser».

Ble sittende igjen med spørsmålet; hva er kjærlighet?

Er det en reel sak eller et behov vi mennesker har for tilhørighet, høre sammen.

Fant ikke svaret, men tror det er en substans av behov, syn, lukt, hormoner – ikke minst og tilhørighet.

 

I dag våkna jeg med hodepine.

Den sitter fast. Kjenner muskulaturen er nokså hard rundt hals og skuldrer.

Har bevega meg inn i et nytt felt av ‘hvordan finne ut om egen helse’, det handler om lyd, frekvenser og hertz.  

Hvordan vi blir påvirka av lyden…

 

 

Ut av mer håndfaste planer for dagen er å rydde kjøkkenet og ta en liten omgang med riter.

Ellers er det en dag der høsten sitter langt inn i sjelen.

Jeg må letne tankene. Få opp spiriten. Musklene må mykgjøres. Kanskje en god, varm dusj vil gjøre susen…

 

Og så mye mer planer har jeg ikke for denne lørdagen midt i oktober.

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Jeg har en intensjon om å tenke positivt. Har tro, god tro, på at det går veien. At det går bra.

 

 

 

 

Dette innlegget begynte jeg med i går, men jeg klarte ikke å skrive det ferdig.

Tanken var å bruke humor.

I dag tar jeg det fram igjen og kjenner at humor var feil vinkling.

Jeg kan skrive det med ‘bomber og granater’, men tror stillheten er det som passer innlegget best, kanskje…

 

Noen ganger holder det hardt.

For det er popper opp utfordringer. Og jeg vil ikke ha dem. Jeg vil virkelig ikke ha en ende en.

Ok, noen må få lov til å smette gjennom, om ikke blir det vel kanskje bare kjedelig. Men da er det bare noen FÅ.

Jeg går på er kurs om dagen, der du skal ta fram din styrke som kvinne.

Det snakkes om tankens kraft.

At en må ha tillit, at det man er opptatt av er det man får. Er man bekymra er det bekymringer man får.

Og da må jeg stoppe og fokusere på problemer, jeg må være glad og glede meg.

 

Og jeg greier det.

 

Men nå har det vært en serie av slikt jeg ikke ønsker i livet mitt. Alt liksom mørkner sammen med høstmørket. Til og med fotoapparatet tar svarte bilder. Det er sant, tok det med i skogen i går for å ta bilder av høsten og det ble bare svart, bildene. Symbolikken var nesten for sterk.

 

Kanskje er det en test, jeg velger å tro det.

Jeg blir testa-.

 

Så jeg må bare si, uten ironi, at livet er topp.

Virkelig.

På formiddagen i går kom sola inn gjennom vindua som en bekreftelse på tankene. At det jeg tenkte var riktig, jeg har krefter og kraft. Jeg satt og så på en video i den siste modulen som var utsendt i kurset om Kvinners kraft.

 

Kanskje jeg ikke engang er sliten.

Og faktisk kjenner jeg på krafta i meg, for det er den som må opp og fram.

For jeg tror på at jeg har den.

 

Jeg kjente den da jeg satt i en samtale i går, en samtale om jobben min. Den var ikke direkte lett. Før på dagen hadde jeg funnet ut at førtidspensjonering ikke var en mulighet. Og økonomien er så nede som den ikke har vært siden jeg var ung og trodde på framtida. Jeg har hatt en kort date-periode som jeg hadde tro på som brått var over. Helsemessig verker ledd mye mer enn på lenge.

 

Slik er ståa akkurat nå.

I et hus som er omtrentlig like slitent som meg.

Og her slutter jeg, for så klart kunna jeg ha pressa mer ut av ‘tuben’.

Tenker at dette er en test, test på fokuset mitt, for alt dette som så klart både er tungt og trist, om en graver seg inn i disse tankebanene.

 

 

Da slår det meg, her og nå, at for å slå tilbake på alt dette som er negativt må jeg ha dobbelt av det positive.

 

 

La meg se…fem håpløsheter regnet jeg opp…Da må jeg skrive om ti gleder og her kommer de:

Jeg bor i et land uten krig,

jeg har en familie som er glad i meg og jeg i den,

jeg vet jeg kommer meg gjennom de tungene tinga jeg nevnte,

faktisk har jeg en ganske stor kjærlighetskraft overfor alt og alle (de fleste)

og så er jeg veldig glad i tankene mine og min indre reise…dette var fem store positive tanker.

 

Men jeg skal skrive ned fem til:

Jeg gleder meg stort over fargene, lyset og skyggen.

Jeg gleder meg også til det jeg kan få til.

Og så gleder jeg meg over det jeg kan.

Noe jeg må være svært glad for er min indre balanse.

Og så blir jeg glad for alle fine mennesker jeg kjenner og de jeg vil bli kjent med.

 

For er ganske så sikker på at det er det som er lærdommen min nå, hit jeg er kommet.

 

Egentlig startet jeg å skrive blogg fordi ting var så tunge og fordi jeg ikke visste hvorfor eller hva som gjorde dette. Derfor valgte jeg å gå ut med orda, skrive om alt for å få tilbakemeldinger på tanker jeg ikke visste hvor jeg skulle kanalisere.

 

Oppover åra har håpløshetene kommet trillende, de ble nesten min ‘krone’, alt dette som gikk feil; helse, biler, økonomi, kjærlighet…nå ja, kjærlighetene har jeg bare skissert mellom orda.

Nå er jeg ved et skille.

Himmel, jeg kjenner det. Jeg er kommet i mål med det som jeg startet bloggen for.

Ikke denne, ikke den før, men den før det.

Dette er egentlig STORT, min kjære leser.

Nå skal jeg ikke bli mer svulstig. Bare si at dette innlegget som jeg hadde problemer med å få ut, i virkeligheten er en fødsel…

For jeg kjenner på kraften, testen fungerte.

Jeg står i det.

Egentlig er jeg bare meg, med de gleder lengsler, sorger og håp jeg alltid har hatt.

Og det er nok.

Det er bare det at jeg har skjønt det nå.

Så da stilner ‘basunene, trompetene og harpeklangen’, de fader ut i en helt vanlig torsdag.

 

Og denne torsdagen ønsker jeg deg så fin, kjenn på det, egentlig er det en torsdag av ypperste kvalitet. 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Kald-dag-på-føttene-dag. Men også en varm-dag-i-hjertet-dag.

 

 

 

 

Dagen starta som en gul dag.

Løvet utenfor stuevinduene er blitt veldig oktobergult.

Tidligere i dag var det nesten sol, og så var det oppholds. Slik at jeg kunne henge ut sengeklær til lufting, for det er nå slik at det er godt å legge seg i sengeklær som har hengt ute i frisk luft.

Da jeg sto opp var det enda grått, for dagen starter senere og senere.

 

Denne dagen skulle jeg få besøk av en nabo over fjellet.

En dame du også mest sannsynlig «kjenner».

Et besøk vi har snakka om i månedsvis, etter dette besøket.

Det er bare dette med tid-.

 

I gårkveld fikk jeg endelig bakt brød og laget humus og aioli.

Mat er viktig.

I veldig kjent stil for meg, så rakk jeg ikke den tenkte tanken, koppoppvasken sto å viste seg fram. Men hva har det å si når jeg kunne gå ned å ta imot Heidisverden.

Og blomster hadde hun med.

Her er de.

 

Det ble et veldig trivelig besøk.

Vi snakka nesten om alt mellom himmel og jord.

Gode samtaler.

Tror vi bare har kunna fortsatt å snakka i det uendelige.

Og det var lite snakk om gardiner, for å si det slik.

Det er så godt å snakke med mennesker som har sine erfaringer og refleksjoner av levd liv og lærdom.

 

Så reiste hun over fjellet og hjem.

Da hadde dagen blitt til gult regn og jeg kom på sengeklærne. De hang fortsatt ute.

Heldigvis var de ikke våtere enn at det vil nok gå greit å få de tørre til sengetid.

 

 

Det har allerede begynt å mørkne.

Jeg har endelig fått det til å brenne i ovnen.

Snart vil det stoppe en buss og ut av den vil mi yngste hoppe ut. Hun kommer for besøk noen dager og det er bare så koselig.

Lenge siden jeg har hatt henne for meg sjøl.

Godt det også inn i mellom.

 

 

Så slik er min tirsdag.

En tirsdag i oktober der høsten fyller naturen.

Og på et ettertenksomt vis har dette også en slags skjønnhet.

En vemodig en. 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

Noen ganger utsettes en for skikkelige mageplask. Det gjør vondt en stund.

 

 

 

 

Når det skjer kan det komme av avstanden mellom der hoppet startet og vannet.

Og slik er det vel i det levde livet også.

Den ene veien kan være full av glede, veien tilbake kan være fullt av det motsatte.

For en er alltid i nå’et.

En vet aldri det neste, det som skjer i neste nå.

 

 

En nyter svevet før en treffer vannet. Kanskje har en anelsen om at dette kom feilt ut, at det kommer til å svi.

 

En får kanskje en forutanelse i livet også, at det er ikke sikkert dette svevet går bra.

Likevel vil en bare leve seg inn i solskinnet og lovnad om en fin sommer med herlige stup ut i vannet.

Men saken er at det korte stupet kan ha feil vinkel, sjøl om det virka som et superfint svev når en var i lufta.

 

 

For en ikke ville se at det er skyer, eller at vannet er for kaldt eller at en bare kom uheldig ut fra hoppkanten.

Skal en hoppe må en akseptere at slikt skjer.

Og sannsynlig vil en bli forsiktig, vente med å ta neste hopp.

 

 

En skjønner noen gang ikke hva som var feil, kanskje var det bare temperaturen eller at vannet var for grunt slik at en skrapte seg opp på magen. At en bare trodde forholda var fine, for de så slik ut fra der du sto på kanten.

For vannet lokka med å glitre deg inn i øynene og at det var nok for deg. Etterpå vil en forstå at en ikke skulle ha tatt hoppet, ikke trodd på at dette var et vann som var godt for deg. Som en burde ha hoppa i…

 

 

Men nå er det høst og en skal egentlig ikke tenke på å bade i glitrende vann som kaster deg blår i øynene.

For livet byr og det tar, sommer, høst, vinter og vår.

En må også tørre å hoppe- eller stupe ut i livets vann.

Og det kan være for grunt uten at det syns -.

 

Å slå seg er aldri artig, ikke som mageplask en vakker sommerdag eller å overbevise seg om og tro på noe som ikke hadde grunnlag.

 

 

Det er bare å ta på seg de tykke genserene, kjenne den kalde vinden klype seg i kinnene og gå på.

Se etter hvilke lærdom magaplasket ga.

For nå’et er her og nå.

Et blink av solstreif gjennom løvverk, et blikk, latter, hele tida nye blaff…

 

 

Det er akkurat som en lever bak lag av slør, ett og ett slør blir tatt vekk i kvart et nå.

Når en kjører over en bro kan den svikte i neste moment, når det ser som mørkest ut kan sola bryte gjennom.

 

Slik er det.

 

Så da får en bare la svien etter et magaplask gå over, for til og med et magaplask kan være bra og få deg inn på en riktigere vei.

 

 

Ta på deg skjerfet og nyt høsten.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

I min egen boble jeg bor. Den er ikke så stor. Men stor nok for meg.

 

 

 

Ord på en søndagskveld.

Jeg har hatt en koselig helg.

En veldig koselig en.

Og litt snodig.

Det snodige får jeg skrive om siden.

 

 

Men den har vært lys, til tross for regn.  

Lyset hadde en egen glans.

Det var akkurat som alt lå rett vei.

Der tanker ikke fantes, bare at livet bød fram slik en ønsker.

For livet – livet er en fantastisk innretning.

 

 

Så lørdagen forsvant inn i natta, slik dager bruker å gjøre. Og søndagen kom trippende på tå.

Jeg gjorde en liten innsats som soldat, kriga mot rusk med et våpen jeg ikke liker, støvsugeren.

For jeg fikk en telefon.

Nei, det gjorde jeg ikke.

Jeg fikk en melding.

 

I den sto det; e d greit vi kjæm innom?

 

Og så klart var det greit.

Det var ene tanteungen min med kjæresten sin.

De er så søte, så fine og så gode.

Slike en blir ordentlig glad i.

De har kjøpt seg hus og viste meg bilder.

Jeg hadde ønsket meg mer energi, for da hadde jeg vil ha laget middag. Men det fikk bli kaffe og en stikkelsbærpai.

 

 

Hun fortalte at hun hadde tenkt så mye på meg i det siste, syntes det var så lenge siden vi hadde møttes.

Så sa hun noe som var ordentlig koselig, at jeg var det første mennesket som hun følte så henne som et menneske. Søstera har sagt det samme. Har også hørt dette sagt fra flere, og det er skikkelig, skikkelig koselig.

Jeg husker da jeg fikk barn gledde jeg meg enormt til de kunne snakke, fortelle hva de tenkte.

Husker jeg som barn tenkte at voksne kunne være litt dumme, at de ikke forsto barn var mennesker.

For de er det.

Man blir plutselig ikke et menneske. En er seg sjøl fra start.

Men blir glad over at de jeg møtte da de var barn hadde denne opplevelsen, for jeg syntes de var spennende som barn også.

Hvem de var som den de var.

Hvordan de hadde det inni seg.

Fasaden er ikke det viktigste.

 

Så du skjønner jeg har hatt en hyggelig dag.

Etterpå reiste de tilbake til byen.

 

 

Dagen i dag og har befunnet seg i dette lyset, dette merkelige lyset.

Litt slik fri for bekymringer.

For det er liksom ingen ting å bekymre seg for.

Problemer kan oppstå.

Det vet jeg litt om.

Jeg vet også ganske mye om å bekymre seg.

Men det er liksom bekymringene er blitt visket ut. Der de var er det en ullen substans.

Liver er nå, det kommer deg i møte.

Og alt du får er gaver, om det er positivt eller negativt – for det legger seg fint i rekken av «mitt liv» og det jeg får lov til å lære, erfare og nyttiggjøre meg. 

 

 

♥♥♥

 

 

 

 

 

 

Dagen kom med tungt hode. Slik at jeg måtte brettes ut. Jeg gikk stivbeint ut på badet.

 

 

 

 

Stupte inn i dagen med noen telefoner.

Drikker limevannet og skjønner etter hvert at denne dagen ikke vil seg.

Den kom seg ikke opp i stående.

Gårsdagen hadde tatt en jafs av dagen i dag.

 

Skjønner at kontoret er milvis unna i dag.

Sola er varm og lokkende.

Den skinner rett gjennom lykkekløveren min.

Blada er lysende.

Jeg kan ikke bli sittende inne bare å se på planter.

Får kommet meg i passende bekledning og kommer meg ut.

Mynteplanta står like utenfor inngangsdøra og blomstrer.

Jeg må få plukket den inn, lage myntegele slik som i fjor.

Jeg likte den.

Rusler nedover veien.

Ser opp på tørkesnorene.

Har faktisk hengt ut en vask.

Tenker på Kari, hun har kommentert bildene mine av klær på snor.

Må ta et bilde av vasken til ære for henne.

 

Ned den bratte bakken på nedsida av veien.

Mellom trærne der skal jeg inn.

Sola henger lavt og kaster skyggen min langt inn over skogen over bregnebladene.

Inni skogen  kommer ikke sola til. Den spotter en mosekledd stubbe og litt hist og her.

Jeg tar en runde for å se etter sopp.

Jeg har en kantarellplass her.

Men kanskje er det for sent på året.

Finner ikke sorten.

Eller er det alle rotveltene som har oppstått som har forandra grunnen…

 

Når jeg først er her, må turen også gå ned til sjøen.

Ser fjorden speiler den solfylte skogen på andre sida.

På mi side når sola bare trekronene.

Det lyser gult i toppen.

Og så er jeg nede ved fjorden.

Blir stående lenge å se utover.

Blir så fasinert av livet under flata.

Ringene som danner seg, små plask.

Greier jeg å se det som lager dette…

Men nei, ikke noe å se.

Må til slutt gi opp.

 

Ser du hva motivet under her er?

Trær, sier du…

Ja, riktig det.

Men ett tre.

Det røde treet på andre sida, som speiler seg i fjorden 🙂

En nype lyser mot meg.

Nesten like vakker som rosen som blomstra her tidligere, da sommeren var lovende.

Sola henger ennå sidere på himmelen og greier å liste noen stråler inn i skogen.

Tar meg en runde til for å se etter sopp igjen, men må til slutt gi opp og bare gå mot sola.

Så er jeg oppe på veien.

Og sola kikker rett på meg, og jeg på den.

Oppe ved huset må jeg se tilbake.

Se utover mitt riket.

Se videre, på fjella i blå dis.

Se godt på alt.

Før jeg går inn til middagen og kvelden.

 

Så er forestillingen over.

Nå er lyset ute slukket.

Snart skal lyset inne også slåes av og natta skal få bosette seg.

 

Og i morgen er en ny dag.

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Og ikke bare i september, men i slutten av måneden ble det en liten bærtur.

 

 

 

 

 

Egentlig var søndagen for fin.

Kjente det langt inn i mitt innerste at jeg måtte ut.

På med støvler og plukka både med meg fotoapparatet og en plastpose.

 

Sola laga lys inn i mellom trea.

Gikk den vanlige stien oppover.

Oppover og oppover.

Ett skritt framom det andre.

Nyte lyset og skyggene, som jeg er så glad i.

Jeg fant meg et område på et lite platå nedenfor den høysete haugen.

Ikke det at det var så mye, men noen av bæra var faste nok til å plukkes.

Og det ble en liten fangst som jeg kunne fryse ned for å ta opp igjen senere, når høsten er mørkere eller vinteren har kommet.

Det tok på å gå og bøye seg, jeg er ingen stormende glede for meg sjøl, slik.

Men øynene gjorde seg gjestebud i alt som var vakkert.

Før jeg tok veien ned igjen.

Da hadde sola begynt å slippe taket i dagen.

Og jeg var godt fornøyd med både tur og bær.

Middagen fikk varme seg mens jeg tok en dusj.

 

Så nå er jeg klar for resten av kvelden og må i gang med det.

 

Har du hatt en fin søndag?

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

Sammenhenger eller tilfeldigheter, det kan en alltids spekulere på. Jeg har ramlet i en flyt og det føles fint.

 

 

 

 

Av og til får jeg lyst til å kartlegge når ting starta, når starta dette jeg vil fortelle om i dag…

Kanskje er det bare fra starten, en gang.

 

I mange innlegg, nå, har jeg latt falle noen ord om at jeg skal fortelle…

Fortelle hva jeg skulle starte med.

 

Det er litt rart å se tilbake på hvordan jeg ble ført fram til dette.

Tilfeldigheter?

Jeg sliter med min energistrøm, leiter etter et hvorfor-.

For ikke så lenge siden skrev jeg dette innlegget.

Ble av en eller annen grunn opptatt av «nær døden» opplevelser og kom over en rekke YouTub videoer. Og dere vet allegoriryemer på fb -.

 

Det dukka opp ett av alle disse webseminarene som skal fange deg til å bestille noe.

Jeg kjente jeg ville finne ut mer og satte meg ned en kveld.

Seminaret var veldig interessant og prisen på kurset for høy for meg.

Etter en kraftig diskusjon med meg sjøl, der jeg sleit med å komme forbi salgsinnspurten… Jeg jobba en gang som selger, en hel måned, ble syk av det og har blitt veldig lydhør for når noen skal selge meg noe, overbevise meg.

Etter denne diskusjonen med meg sjøl, fant jeg likevel ut at skulle jeg tro på budskapet og at jeg hadde fødselsdagspenger jeg har spart til symaskin… kanskje det var en bedre investering og legge pengene i dette.

 

 

Kurset heter «Slå på din kvinnekraft».

 

 

 

I går starta det.

Sjøl om dagen hadde vært lang og konsentrasjonen min da bruker å være elendig, så satte jeg meg ned for å lytte.

Temaet var sykluser, kvinners sykluser… og hvor jeg kjente meg igjen. Dette at jeg er slik den ene dagen for så å oppleve meg sjøl som annerledes dagen etter. At noen ganger er man ekstrovert og andre ganger introvert.

Kunnskap som jeg ikke med mine mange år fikk ta del i da dette føltes som verst, men som jeg har hørt døtrene har lagt opp til å spille på lag med. Spille på lag med seg sjøl.

 

Jeg angrer ikke på symaskina, nå skal jeg sy sammen mitt eget liv for et helere bilde.

Større aksept på den jeg er.

Gjennom det vil en få en enda større aksept for andre, for det vi lever i.

Lytte bedre.

Lytte bedre til alt.

Og mangt av det jeg hørte i den første modulen ga gjenklang i tenkte tanker.

Så jeg gleder meg til fortsettelsen, men først skal jeg arbeide mer med første del.

Og så ser jeg det jeg har starta med, slik som skrive opp i en bok for å får en oversikt, føyer seg helt perfekt inn i det jeg er i gang med.

 

Livet ass…

 

 

♥♥♥

 

 

 

 

 

Jeg har satt meg til hest på en ny dag. Håper det blir et fint trav gjennom dagen.

 

 

 

Ikke så mye i gallopp, men luntene og noen gang fint trav.

Jeg har gitt meg fri i starten av denne dagen. Begynner jobb i 11-12 tida.

Kjentes godt med rolig start.

Følte at jeg ikke var direkte på plass, men likevel fungerende.

Fikk avslutta gårsdagen fint, fikk skrevet i boka mi etter rådgiving fra Kari.

Skrev om det her.

Så fikk jeg også en råd fra  Natheless i en kommentar, om å sette opp plan om kvelden for neste dag og i tillegg skrive opp noe å gjøre som gir glede.

Jeg har begynt med begge rådene, ennå litt haltende.

Ser at det jeg skal gjøre for glede er vanskelig å få til.

 

Jeg passer på meg sjøl, vokter, hvordan få dette damemennesket på 178 til å fungere.

 

Fikk også et tips av søstera mi, som jeg har lyst til å få til. Har lyst til å komme i gang med meditasjon. Hun fortalte at av og til etter meditasjonen sin, skrev og tegna hun for seg sjøl det som falt henne inn etterpå.

Syns det hørtes ut som en veldig god ide.

 

Så planer har jeg.

 

 

Dagen starta planmessig i grunn. Tømming av restavfall sto også notert i mitt indre, så måtte ned med avfallet før bilen kom. Kunne ikke gå ned med det i går kveld, det blas og regna for mye. Det er så lett for at dunken bikker da, derfor venta jeg til i dag.

I går forsvant den siste overmodne bananen, i fryseren er det tomt for bakevarer. Det har det vært en liten stund, men bananpannekake har berga frukostlunsjen.

Derfor var neste post baking. Så nå, endelig, står en deig til heving. Rundstykker med gulrot og cottagechees i.

I tillegg har jeg fått kryssa ut to av gjøremåla på lista mi  for dagen i dag, to ting utenom de jeg har nevnt ovenfor.

Ikke den som står for gleden, men to av må’ene.

Derfor føler jeg dagen er i godt trav.

 

 

Nå skal jeg straks bake ut, etter hvert ta bilen og turen til museet, besøk innom mor.

 

Og så, tam-tata-ram, i løpt av dagen begynner jeg med noe jeg har nevnt ved flere anledninger.

Det er et kurs.

I neste innlegg skal jeg si mer om hva jeg er i gang med.

 

 

Ønsker deg som er innom, en nydelig dag med masse glede.

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

Sola skiner inn gjennom vindua. Kjenner på et slags stress for alt en bør gjøre.

 

 

 

Egentlig har jeg en slags motvilje mot å skrive i nå-tid. Hva jeg tenker og hva jeg gjør. For jeg tenker vel alt for mye og gjør alt for lite.

Slikt er ikke så festlig å skrive om.

 

Jeg har starta på å prøve å notere ned gjøremål, hva jeg spiser og følelser hver dag. For å finne et mønster når det blir slik som det nå har vært en stund.

Men jeg glemmer det. Eller, – orker ikke.

Orker ikke å konsentrere meg om konstruktive tanker.

 

I dag er jeg tom for brødmat, skulle bakt, men det ble ikke.

I sofaen står enda telysholderene etter jeg vaska av bordet for et par dager siden.

Så veldig nede med å ha tiltaksevne.

Slikt er bare fryktelig kjedelig å skrive om.

Og å lese…

 

For konsentrasjonen er på bærtur.

 

Det gjelder lesing også, det er liksom hjernen ikke vil ta imot.

Det blir mange ganger for mye med radioen som står på.

Og jeg sutrer ikke, dette er ikke sutring, jeg vet det går over.

Tenker det er noen tanker som tar for mye plass, ting som må ordnes opp i.

Jeg vet bare ikke hva…eller hvordan.

 

Men noe som er positivt.

Jeg er i gang med strikking.

Om det ikke går så rasende fort, strikker jeg.

Jeg har ikke så mye garn, så det er spennende om jeg har nok til prosjektet, som er en jakke. 

 

Men nå… sola skinner og den bør jeg ut i.

 

 

Har du planer for dagen?

 

 

 

♥