Ei ny veke av livet og kalenderen. Så likt alle andre veker og likevel så unik.
I dag har eg hatt timen min og fekk tak i den naturlege pusten. Eg følte meg så friteke frå alt ei lita stund. Kjensla var så full av omsorg at augo mine fyltest med tårer. No er det to veker til neste gong; Til det eg skriv om her.
Da eg køyrde heim var det så vakkert, sjøen låg og gjenga alt i sin eigen ro. Eg må…….tenkte eg…….ut med fotoapparatet.
No hadde det seg slik at litt tid gjekk før eg var på veg, ut og ned til sjøen. På litt tid kan vêret finna på noko anna. Og det hadde skjedd -. Men har det så mykje å seia……..
Eg kosa meg stor og bredt. I skogen full av fukt og mose. Med trea i kaotisk orden.
Lucas labba kjent nedover vegen, vegen som er viska ut av trea her og der.
– Og motiva ropa på meg frå alle vinklar.
Mest som eit Japansk tegn -.
Sjøen, trea som speglar seg, linjene……
Greinene i silhuett mot den skodda bakgrunnen.
Ein stein som stakk så vidt oppom vassflata og laga ein “sjøblomst”.
Og så er vi på tur opp igjen. Boffen er ikkje glad i fotografering, men her rakk eg å knipsa han medan han såg mot meg…..det er sant, det er skikkeleg vanskeleg.
Og så var det dette treet……eg vart ståande ei stund å spekulera. Stammen og blada høvde først ikkje saman syntest eg. Men så kom eg på det…..er ikke så vant til å sjå det som ein einskild stamme……
…..ser du kva tresort det er?
Turen gjorde godt. Og det var det å få på seg tørre klede også.
Kos deg i haustkvelden med mest ei heil veke framom <3.