Hva skjer når vi prater sammen, diskuterer og skal kommunisere… Det kan være lærerikt å se på det noen ganger.
Å tenkte er en aktivitet jeg liker. Nokså rolig aktivitet, så det går nok under et annet navn. Men samme det…
Sønnen min og jeg kan ofte havne i diskusjoner der vi føler vi krangler.
Legg merke til skrivemåten, tror den sier mye om min alder. Jeg lærte at det var riktig å nevne de andre før seg sjøl. Nå er det noe som nesten ikke skjer lengre, skrivemåten som blir brukt er å nevne seg sjøl først «jeg og sønnen min»...
Nok om det, det var ikke skrivemåter jeg skulle skrive om, men å prate sammen.
Jeg har en sønn som er intens med det han er opptatt av. Så intens at det kan bli vanskelig å komme til ordet.
Jeg blir stående å hakke slik:
– Men, men, men….
Vi snakker også om kommunikasjon.
Han vet han kan bli intens, så han prøver å regulere seg i prat.
Men han opplever mange ganger at jeg er i mot det han sier, at jeg er uenig.
Sannheten er vel heller at vi ser ganske mye likt på mangt, men vi har noe utfordringer vi må være bevisst på.
Min er frykt.
Å dra «katta» opp av sekken er en fin øvelse.
Redselen for hva som kan komme til å skje…
Jeg var tidligere veldig sterkt preget og skjønte etter hvert at jeg hadde pådratt med en slags PTSD, posttraumatisk stressyndrom.
Sønnen min er ikke bare intens i praten, han har også levd intenst. Jeg hadde ikke råd til at det skulle gå gale med han, derfor ble det mye frykt.
Så når vi prater kan frykten fortsatt hugge i.
Men det som er bra er at vi kan snakke, komme forbi og skjønne mer.
For frykt har ingen missjon i de fleste tilfellene. Så klart skal en ta seg i akt og en trenger ikke oppsøke de mørkeste gatene, hverken fysisk eller psykisk.
Og så kan vi aldri leve annet enn vårt eget liv, vi kan aldri leve andres, uansett. Man må gi folk fri til å være dem de er.
En lekse som ikke alltid er så lett å fungere etter.
Så jeg jobber med fryktmekanismene, har gjort det en tid.
Det rare er at det hjelper, de skjer noe.
Tanker en ikke vil ha kan en sette stengsler for, for intellektet mitt sier meg at det å gå i rundt med redsel ikke har noe for seg. Og skulle det verste skje, så holder det med å ta jobben en gang med å bearbeide. Ikke styre på forhånd med at slikt og slikt kan skje.
For livet blir lysere, enklere, morsommere og mer fullt av glede når frykten må vike.
Derfor er jeg så glad for åra, lærdommen og det en skjønner med åra som går og tankene som får lov til å tenkes.
Så samtalene blir både gode og fine, etter kanskje en mer hissig meningsutveksling med eldstemann og meg. I tillegg liker jeg å høre på hva de yngre menneskene har funnet ut, kommet fram til, ser verden som -.
Det er ikke alltid jeg er enig, og det har jeg full frihet til. Men å kaste unødvendig tankegods på båten gjør seilasen enklere å håndtere.
Derfor er tanker, prat og livet en fantastisk opplevelse av så mye en bare kan bære.
Og gleden, kjærligheten og nysgjerrigheten er godt drivstoff.
♥
Fint å lese – og veldig forståelig for meg
klems og gode ønsker for søndagen og videre forbi 
Takk skal du har <3
Oh yes, det er smart å kaste unødvendig tankegods på båten for å gjøre seilasen enklere å håndtere. Vi styres i alt for mange sammenhenger av frykt. Unngår å ta tak i ting, lar være å utfordre. Jeg er en av dem. Men så kan jeg si stopp, og da kan ikke ti ville hester endre på det jeg har bestemt meg for.:-) Fine refleksjoner i dette innlegget!
Takk, Kari. Kjenner godt til å ikke ta tak i ting, før plutselig de ville hestene ikke kan gjøre noe og det som er bestemt er bestemt
Spennende vekselvirkning i livet dette.
Å tenke er helt klart en aktivitet.
Jeg har og lagt merke til at det er blitt mer vanlig å nevne seg selv først. Prøver å holde meg til den gamle skrivemåten “Gubben og meg”, men glipper nok av og til.
Datteren min har vært mye hjemme i sommer, og vil gjerne “diskutere” politikk. Hun har sine meninger som ikke alltid samsvarer med mine. Det er helt greit. Ungene skal ikke dikteres til å mene det samme som meg.
Men hun tåler ikke at jeg kommer med motargumenter. At jeg sier hvordan jeg ser på saken.(Og nei, jeg tar ingen belærende tone. Jeg debatterer som jeg ville gjort med en politiker fra et annet parti.) Da blir hun sur, og sier at jeg kan ikke si i mot eller komme med motargumenter. At det er uhøflig.
Jeg rister litt på hodet av den holdningen.
Så til det du skriver; ” Jeg hadde ikke råd til at det skulle gå gale med han, derfor ble det mye frykt.”
Jeg tror jeg skjønner litt tankegangen din. Da vi var unge mistet vi vårt andre barn i krybbedød. Det var helt grusomt. Og vi ble plutselig bevisst at grusomme ting kan skje, og utrolig redd for at noe skulle skje med datteren vår, som da var 3 år. Alt fra klatrestativ til å dra på tur med besteforeldre ble “farlig”. Men mannen min og jeg snakket om det, snakket om frykten og redselen vår. At vi ikke ville klare et tap til. Men at vi samtidig ikke måtte stoppe datteren vår i å utvikle seg. Ikke overføre vår redsel for alt som kunne gå galt til henne.
Det har gått helt fint. 3 barn har nå vokst opp. Utfordret skjebnen og foreldres frykt noen ganger. Men det har gått bra. Noen ganger blir jeg overmannet av en irrasjonell frykt. Når Datteren går hjem fra barvakt klokka 4 om morgenen, når sønnen min drar på loffen i Korea, når den andre sønnen har planer om å sove en natt på en togstasjon fordi .han skal med et tidlig tog dagen etter og gidder ikke ta seg råd til hotell.
Stort sett er jeg flink til å tenke at det er min frykt som er problemet. Og at det er mitt problem. Ikke å få datteren trygt hjem eller å nekte sønn turen til Korea. Men å holde frykten min for meg selv. Puste med magen og ta utfordringen hvis den kommer.
(Han med overnatting på en stor togstasjon ordnet jeg overnatting for slik at jeg kunne sove godt.)
Ser denne skrivemåten med å nevne seg først er kommet godt inn i språket.
Vi vil nok alltid ha en liten «frykt» for ungene våre og ønsket om at de skal overleve oss er sterkt. Krybbedød må være en grusom opplevelse, vet om sorgen når barn ikke kommer fram til fødsel. Og det er så mye, kjenner til både det ene og det andre av det du skriver her. Så av alle ting som kan skje, burde vi sikkert glede oss ennå mer med gleden, når alt er bra. Ellers kan vi aldri gjøre mer enn vårt beste, til en hver tid. Det er et variabelt mål. Til mer vi får stabla bort frykta, desto bedre liv tror jeg på
Det å kommunisere med hverandre er ikke alltid like enkelt, spesielt om en eller flere er intense i måten de uttrykker seg på. Jeg har måttet jobbe med meg selv for å beholde roen, lytte og vente på min tur under en diskusjon. Det har ikke vært og er ikke alltid like enkelt. Har jo ikke barn selv, men kan allikevel forstå redselen foreldre har når barna lever på en måte som kan være skremmende
Håper du får en fin søndag, klem 
Kommunikasjon er så utfordrende, så spennende og så fint. Stadig en kilde til å lære. Og det å jobbe med seg sjøl er en bra jobb å ta tak i, jobber i vei jeg også
Og så har vi alltid noen vi er glade i, uansett barn eller ikke barn. Vi vil ha våre sammen med oss <3
Søndagen ble fin, jobb og arrangement, men dessverre få folk som kom.
Kos deg med mandagen. Klem <3
Er så enig med deg i «skrivemåte»-avsnittet. Har da lært at andre skal nevnes FØR meg sjøl i setninger både muntlig og skriftlig. Men ser stadig at det syndes mot dette. Til og med puddelen min Barney kommer før meg i slike setninger.
Og frykt er er ikke godt. Har heldigvis ikke vært mye plaget av det i stor skala. Men akkurat som deg føler jeg at jeg klarer å tenke mer «riktig» med årene. Hvorfor bruke energi på frykt for ting /hendelser som kanskje ikke skjer? Det har jeg blitt mye flinkere til enn før….
Nevne hunden og kattene mine først jeg også, da de var her
Tror på at det er mange fordeler med å bli eldre, vi har levd og lært. Så da kan det som var veldig vanskelig før være en del enklere i dag. Og det er fint
Fint å les <3
Takk, jenta mi <3