Så er kvelden her. Etter tur hjem på raske hjul. Som om bassen vibrerte og saxofonen blåste såre toner. Hvor går veien…

 

 

Veien gikk hjem.

Dit den skulle gå.

Lengten etter å omslutte seg med huset, enn om det er slitt.

Tanken gikk inn i spørsmål…hvem var en, hvem var jeg som barn…

Drømmene, fantasien, de klare tankene, der en var hel i den en var.

Etter hvert tok en på seg skammen av hvem man var.

Trassen en følte og søken etter det som var sannhetens vesen.

Ønsket om å gjøre godt, kunnskapen om hvor vondt sår kunne smerte.

Respekten for ord.

Ønsket om sannheten og kunnskapen.

Alt som kunne såre.

Lærdommen om å lage seg et uberørt uttrykk.

Skjule sårbarhet. 

 

Jeg tenker så det knaker.

Kjenner på rastløsheten av å ikke ville…

Lei det middelmådige, det halvveis, kompromissene-.

Ikke ut for å slåss, slenge med sverd eller andre våpen.

Bare trekke seg bort, bort fra alt dette som ikke er til gang…

Ta bare enkelt og greit de riktige valga.

 

Jeg har blitt tydeligere for meg sjøl, enn på mange år.

Jeg har ikke helt tålmodighet.

Er ikke så opptatt av aksepten.

Jeg samspiller med andre, det er ikke det, men jeg vil ha fred og aksept.

Fra meg sjøl.

Paradokset; både å høre sammen og være aleine. 

Ser på de som kjøper malingspann for å lage innhold.

Noen av oss får så mye innhold at malingsspann ikke trengs. 

 

Jeg roer meg i stolen min.

Ser på det jeg kan se på. 

Barnet i meg holder på å ta av seg skammens kappe, ta fram energien av den det var, den det er.

Så da spørs det bare ryggen er sterk nok etter og ha bært bører en følte en måtte. Følte det ikke var annen løsning på. 

Tiden er kort, men vet ikke om det er noe en ska vinne. 

Bare gi seg ærligheten og tro på den.

 

 

 

♥