Snart i fart, noen minutter igjen. Det er mandag.
Det er en ny dag, en ny sjanse.
Alt kan skje.
I dag.
Som i hver en dag.
En ny sjanse.
Latter og glede.
Gråt og tenners gnissel.
Jeg vet hva jeg vil velge.
Hva mitt ønske er.
For det er en helt, helt ny dag.
♥
I dag trodde jeg en liten stund det var fredag. Heldigvis var det ikke mer enn torsdag.
Denne uka har hatt for mye program etter min smak. Jeg ser det når jeg møter mitt eget speilbilde, jeg ser sliten ut.
Så dette må jeg prøve å unngå.
Husker nesten ikke hva som har skjedd.
Jeg pakka her om dagen flere bager…kanskje var det i går…
Skulle til Kristiansund.
Jeg trodde at jeg egentlig hadde en lang dag med jobb foran meg, men den ble kortere enn hva jeg tenkte. For jeg ville også være med ut å spise først, før forstillingen starta.
Vi var en hel gjeng som skulle møtes.
Først skjønte jeg ikke hvor spisestedet var, så parkerte alt for langt unna. Parkerte på en privat parkering som kosta etter de andre var gratis.
Det var «bryt-ett-eller-annet» føre.
Da jeg kom fram begynte hjernen min å ikke ville virke. En små-fancy meny satte meg ut, den så ut som en notatblokk noen hadde lagt igjen, der det ikke sto pris i kroner, tror det sto penny eller peng, i alle fall noe i den retning… med lange forklaringer med hva maten innehold, kranfører ditt og datt…
Skulle tatt bilder.
Men klarte til slutt å tolke og skjønne.
Så var alle kommet og bestillinga tatt imot. Men det tok på tida før vi alle fikk maten, så da måtte vi faktisk gå. Jeg sto og spiste før jeg måtte løpe.
Etter dette skulle vi skynde oss opp til der operaforestillingen bruker å bli vist.
Siste året operaforestillingen blir vist i Festiviteten. Neste år åpnes et nytt kulturhus, der skal operaen inn, bibliotek, kulturskole…og museum.
Vi kom oss helskinna gjennom de isete gatene i regn og fikk billettene.
Fant også plassene etter vi hadde hengt fra oss i garderoben.
Og så var vi i gang…
Lydbildet var massivt, musikk fra 70-tallet til et stykke fra 1700-tallet. Jeg ble forvirra av 70-talls kostymer i denne settingen. Men fikk det forklart etter hvert, for komponisten, Kristiansunds egen komponist, hadde skrevet stykket i dette tiåret.
Ellers vil Edvard Fliflet Bræin ha blitt 100 år i år.
Da pausen kom måtte jeg ha pause fra den.
Jeg var overhodet ikke sosial.
Under siste akt skjønte jeg at nå var alt som het energi hos meg, borte. Jeg holdt nesten ikke ut å sitte på stolen, for den var vond.
Og jeg løp ut da applausen starta, kom meg i garderoben for å hente mitt og ut-.
Stykket var absolutt bra, det var bare jeg som var for sliten.
Jeg gjorde noe jeg ikke bruker…jeg dro innom en butikk og kjøpte søtt…og salt, vann og iskaffe.
Ferja og turen hjem til mor gikk uten flere problem. Overnatta hos henne for neste dag skulle jeg tilbake, samme veien. Sparte en del tid på å overnatte samtidig som jeg gledde henne.
Så da er vi framme ved dagen i dag…
Våkna tidlig etter ikke så mange timer.
Gjorde meg klar.
Sa «ha det bra» til mor og satte meg i bilen…
Jeg kom meg ikke langt, jeg kjørte meg skikkelig fast i oppkjørselen.
Strødde på sand, en nabo kom og strødde på mer sand, uten at det hjalp.
Til slutt var det bare å ringe NAF.
Skreiv til jobben at jeg nok ikke kom og sendte to bilder.
Disse…
Mor hadde ikke noe i mot dette, at jeg ble lengre.
Jeg kokte kaffe og smurte på frokost, så satt vi oss i sofaen i solskinnet.
Ute så det bare helt fantastisk ut.
Det tok ikke så lang tid før bergingsbilen kom.
Det viste seg at jeg også hadde lite luft i noen av dekka, så de ble også fylt. Fryktelig glad for at jeg fikk hjelp til det.
Men da var det klappet og klart for det jeg skulle i dag, nesten et par timer for sent kom jeg til Averøya og fikk med meg siste delen av møtet.
Jeg håper ikke jeg gjør deg sliten med alt kavet mitt…
Skal prøve å få et mer regulert liv…ønsker virkelig det.
Så på tur hjem hoppa jeg over siste plan og lot den bagen stå uåpna.
For plana var bassengtrening.
Jeg var bare så trøtt at jeg måtte synge og gaule da jeg kjørte de siste mila for ikke sovne.
Ja, det var godt å komme hjem.
Nå er det en avtale i morgen, må få unna noe statestikk…SÅÅÅÅÅ…er det helg!
Jeg gleder meg riktig, riktig, riktig mye.
♥
Så er jeg her at jeg springer i kapp. Det betyr at det er alt for mye jeg springer i fra.
Men slik er det.
Jeg kom i mål i kveld også. Med alt, i hvert fall tilsynelatende.
Her må det bli noen korte ord.
Kanskje om blomsten jeg fikk i dag, eller at jeg kom meg opp bakkene med bilen, opp til dit mor bor.
Jeg hadde med meg feittirsdagsmat i mange fat.
Og alt gikk på en måte opp.
Om hvor vi skulle være, her eller der…
Slapp å bære gryter på glatt snø.
Og det er helt topp.
Maten falt i smak.
Før dette var det noen timer arbeid og etterpå var det årsmøte, der hørte blomsten til. Jeg takka av etter 7 år i valgkomiteen.
Ble sittende attmed noen voksne karer og det ble veldig hyggelig.
Vi snakka om dykking, båter og mat.
Nå drikker jeg nattateen min.
Jeg må ha sittet her en stund for den hadde blitt kald. Havna opp med ørkesløst spill på data med Mahjong.
Nå må jeg slå lyset av for denne dagen.
I morgen er det en ny dag og da skal jeg avslutte dagen med å lytte til opera, «Den stundesløse».
Spørs om ikke det er et stykke som passer skikkelig på meg…
♥
Dette er en spesiell dato. I dag er den mer spesiell enn alle år tidligere.
Dråpe sier Frodith.
En dråpe i dag, på en naken gren.
Mens vinden blåser den tørr og ren.
For dagen har vind og blåst i mengder, dagen har alle dager før i mange lengder.
Ett hundreår er gått siden din første dag og alle dager som kom.
Du etterlot deg et stort og tomt rom.
Gratulerer med dagen far.
To dråper på en naken gren, med det klare omriss av hinnen som holder de fast.
Før de faller,
slik vi alle kommer til å gjøre når dagen kaller.
♥
Slik vanligvis har jeg veldig lett for å få ideer. Fantasien er sterk, i dag svikta den egentlig.
Det er Frodith, hun sender ut ordet «sterk» i året lange utfordring…
…og jeg ser for meg vekter.
Noe som viser styrke.
Tror ikke jeg har et bilde som kan illustrere noe slikt.
Ta bilder av vektene mine som jeg ikke vet hvor er og som jeg gjerne skulle ha funnet. For jeg har bruk for dem-.
Så jeg gjør noe jeg ikke har gjort en enda gang i denne oppfordringsserien, går inn for å se hva andre har skrevet… jeg med min STERKE fantasi. Her ble det blankt.
– Du er sterk, ord jeg har hørt veldig mange ganger, faktisk.
Egentlig blir jeg irritert av slike uttalelser. Alle er som de er, og alle prøver sitt beste. Og så har en liksom ikke noe valg når livet skjer. Jeg har en viss evne til å tenke, det kan hjelpe. Men det er ikke min fortjeneste. For jeg er skrudd sammen som jeg er.
– En må bruke forstanden den som har den, var en setning jeg ble oppdratt til.
En setning som er både vill og har noe sannhet, ikke minst veldig fangende, ha, ha…
Jeg, meg, MEG…
Sjølopptattheta har fått lov til å vokse seg sterk i dag.
Jeg er så gammel at jeg lærte at ved skriving skulle en aldri sette seg sjøl først, man nevnte alltid andre først.
Også når en snakka…
I dag er den nesten alle som setter det personlige pronomet først…
– Jeg og de andre…
Mat skriver Pensjonistgunna om, da hun valgte den sterkeste retten på menyen og ikke turistversjonen, på Sri Lanka.
Jeg var en gang veldig sterkt forelska, sterkeste jeg har opplevd.
Han var Polsk. En forelskelse som både førte til at jeg mistet mine egne konturer, jeg kunne forlate han med den blåe blues melankoli.
Forelskelsen som ble liggende igjen da jeg flytta bort og inn i mitt voksne liv.
En gang ble flere bedt på middag til studenthybelen på Sogn der min venn bodde. Han som skulle lage maten var Indisk. Jeg var spent på maten og spiste, til slutt rann både snør og tårer.
Det ble nesten for sterkt.
En gang hadde jeg en så sterk en opplevelse at jeg tenkte at nå, NHÅ…kunne jeg bare dø.
For det var så sterkt.
Jeg var på Korfu, kom kjørende i en mørk, gammel bil med skinnseter og mørkt treverk. Ut av høytalerne snirkla det seg klassisk musikk. Det var veldig fin temperatur og duftene var så gode.
Så skulle vi kjører nedover noen svinger, der nede lå en hvit strand og utover blinka Middelhavet…
Det var da jeg tenkte det, at jeg bare kunne dø, for mer perfekt kunne det ikke bli.
For jeg føler sterkt.
Men det var tidlig jeg oppdaga at det var ingen vits å slåss med småsøsken, for den fysiske styrken i mine spede lemmer var ingen konkurransefordel.
De har ikke blitt så veldig sterke etter de ikke er så spede lengre, heller.
Til slutt vil jeg si at noe som er virkelig sterkt er livet, sjølve livet…intet mindre.
♥
Er fredag gul? YEAH, sier Frodith. Hun har kanskje en gul kjole i dag…
Det Frodith som sprer ord utover hele januar måned. I dag oppfordrer hun til en farge.
GUL.
Jeg starter dagen med å drikke.
En gyllen drikke.
Leiter i arkivet og finner en tegning av antrekk.
Er det noe som er gulere enn sola…
Antrekk fra 80-tallet. Nå ble ingen av disse sydd opp.
Omtrentlig 30 år senere er vi i gyllent bryllup i Trondheim.
Mellomste er også gyllen den vakre sommerkvelden.
Nå har jeg ikke spurt henne om å få bruke dette bildet av henne, skal sende henne en melding etterpå nå.
Men før sommeren er det mye gult.
Påskeliljer strekker seg optimistisk inn i våren.
Så kommer de herligste, bustete blomster du kan tenke deg, løvetannen.
Som jeg har laget likør ut av.
Her er jeg igang, en liten jobb.
Etter løvetannen kommer smørblomsten, den lyser også gult i mot en.
Utpå sensommeren, sto disse i strandkanten i Åsenfjorden.
Og slik har jeg nok kunnet fortsette, for det finnes så mange gule bloster og annet kult…nei, gult.
Men Frodith hadde ikke kjole i dag, hun hadde genser.
♥
Om å ha flaks -. Det har vi alle, inn i mellom, tror jeg. Det er tama for dagen; flaks.
Og ja, oppfordrer er selvsagt Frodith.
Det kan virke som noen har mer flaks enn andre.
For eksempel å vinne, noen vant alltid på mine barndoms basarer. Noen var gjengangere. Sjøl vant jeg ikke. Eller mer riktig, ingen i familien min. Kanskje midterste søster hadde et snev av denne flaksen.
Men en gang var det åresalg, tror det var et arrangement med 4H. Barna mine var med der over en periode. Akkurat denne gangen vant vi, vi vant flere ganger.
Etter tredje gangen satt jeg på nåler og håpte vi ikke vant mer, for jeg syntes det var så flaut.
En kan ha flaks på mange arena.
Noen ganger kan det vise seg at det å ha u-flaks er egentlig flaks.
Nå syntes jeg ikke i romjula det var noe flaks å miste omslaget til mobilen med alle korta i.
Ikke bare mine, men moren min sine, også.
Og sertifikatet.
Vel har en kanskje ikke så mye likvider å bruke etter ei jul, min bankkonto fikk i hvert fall en god pause. Og det var fryktelig godt da de bestilte korta ramla ned i postkassen på onsdag.
Men sertifikatet hadde jeg ikke bestilt opp. Jeg fikk vite at å laste ned appen skulle hjelpe ved kontroll.
Nå må jeg fortelle at igjennom åra som kjørende er det ikke mange ganger jeg har blitt stoppa i kontroll. Og så hadde jeg et lite håp om at alt ville dukka opp når snøen forsvant. Det var så mye logistikk å få til et nytt.
I går tikka det inn en melding.
Et omslag til telefon var funnet i busslommen, der vi også har postkassene.
Jeg sto klar for å kjøre til sentrum og kjørte innom. Der lå den med ALLE korta i. Jeg lot korta ligge i omslaget for å behandle alt forsiktig og få tørka dem.
Da jeg hadde kjørt noen minutter ser jeg biler og refleksvester i veibanen…
Blir vifta inn til sides, det er kontroll!
– Vi vil se sertifikatet ditt, sa politiet.
Og jeg tok ut alle våte kort og rakte henne sertifikatet.
Mumla noe om at de var mistet og nettopp funnet. Hun brydde seg ikke nevneverdig om min fortelling og ba meg bare blåse.
Det var promillekontroll i tillegg. Den viste 0,0 og jeg kunne kjøre videre.
Da var jeg slik passe flyktig i hodet, for hva er sjansen for å bli stoppet i kontroll like etter å ha funnet sertifikatet sitt igjen.
Jeg vil nesten kalle det for flaks.
Syns ikke du også?
♥
Frodiths ord om dagen er; snømann.
I dag gjør jeg noe som er litt drøyt. Regner med ikke så mange, om noen, klikker seg inn og bruker den halve timen det tar å se denne nydelige tegnefilmen.
For meg er dette en veldig fin tegnefim, bort i mot den fineste jeg vet.
Musikken har du sikkert hørt.
♥
Så er huset tomt, ute snør det stille. Inne er det nesten stille. Juletreet lyser forsiktig, for ennå er verken jula over eller et velbrukt år over.
Jeg kan skrive om så mye. Om at huset er tomt eller at jeg innvier en av julegavene. Eller et sammendrag over et år som holder på å rakner bort.
Jeg kan skrive et sammendrag av jula eller alle som har gått ut av livet, både de unge og de eldre.
Livet.
Og døden.
Men starter med noe lett.
– Hva ønsker du deg, spurte yngste før jul.
Først kom jeg ikke på noe, men så kom jeg på presskanne. Liten også, sa jeg.
Før julekvelden får jeg høre om at hun hadde kjøpt en presskanne, men at beholderen var ødelagt.
Det er det som kan være problemet med presskanne, at beholderen blir ødelagt. Jeg har hatt mange presskanner.
Men så pakker jeg ut en liten presskanne, en akkurat-passe-presskanne for meg. Sammen med en «piper». En greie jeg kan koble på for eksempel nøklene mine.
Nå er jeg rimelig flink til å huske å legge nøklene på en fast plass, i en skuffe.
Men jeg mister andre ting.
Akkurat nå er to viktige ting borte. Kommer tilbake til det.
I dag testa jeg den lille kanna.
Her er den aller første gangen jeg slår kaffeen ut.
Og her står en nytrukken kopp med kaffe.
Det smakte godt med kaffe og «frokost» langt på dag.
For i dag ringte klokka…det vil si, den ringte ikke…jeg våkna før. Til tross for kort natt.
I gårkveld, tosammen, snakka yngste og jeg i skinnet av talglys og julemusikk; om slitenhet, forventninger og jula.
I dag var vi trøtte, da vi skulle ut på veien for å nå en buss. Vi skulle ut på de forskrekkelige veiene. Sannsynlige en av Norges dårligste veier på denne tida, veien fra fylkesgrensa og til Kyrksæterøra.
Var mange hjulspor utom veien, da jeg kjørte den igjen dag.
Men vi rakk både bussen og holdt oss på veien. De var heldigvis ikke så ille som sist jeg kjørte her.
I går kom svoger og søster kjørende, den verste strekninga fra Trondheim.
Før jul kom tanteungen og yngste, tanteungen har kamera i bilen og la ut klippet på TikTok. Klippet fått over hundretusen treff. Det var verste veien på hele strekninga fra Asker.
Så dette er litt av en strekning.
Da jeg kom hjem la jeg meg ned for å forlenge natta. Og jeg sov gladelig noen timer til.
Mens jeg skriver mørkner det, sjøl om dagen har lysna med en halv time allerede fra 22. desember.
Så var det temaet som handler om ting jeg skulle hatt «piping» på.
Her fra 13. desember og siste gangen jeg så brillene mine.
Og innlegget jeg skrev om den turen.
I dag er det omslaget til mobilen som burde hatt en «piper», nå har jeg leita, ringt flere steder uten positivt resultat. I omslaget har jeg mange kort.
Når jeg blir sliten nok greier jeg ikke følge med hva jeg gjør.
Jeg bruker å være snar til å ta mobilen av omslaget, akkurat fordi det er så mange kort. Dette legger jeg i samme skuff som nøklene plasseres i, men i dag lå det ikke der.
Litt desperasjon før jeg skulle kjøre yngste til bussen…hvor var det blitt av?
Har spora det tilbake til at jeg hadde putta det i lommen da jeg var på butikken i går.
Så yngste har rett, jeg bør ha «piping» på det meste, til og med meg sjøl inn i mellom.
Det blir nok godt med et nytt år.
Ny start på alt.
I kveld skal jeg slappe fullstendig av. Til tross for ting som kommer bort.
Det var enormt godt bare å sitte her, ikke skulle noe. Bare kose meg med bokstaver og setninger. Kaffekoppen er tom for lengst og ute er det helt mørkt.
Og kanskje, endelig, får jeg lese meg opp på det dere har bedrevet i jula…
♥
Når en sovner i stolen sin midt på ettermiddagen og ikke vet verken opp eller ned fordi tankene er helt slått av.
Slik har jeg det nå.
Helt i ørska.
For jeg har vært å handla.
Slik vilt handla… som en full sjømann på land, er det ikke det det heter, ALT som skal til.
Blomster og gaver, til og med sprit. Planen er å lage eggelikør.
Tanken var å komme seg veg veldig tidlig i dag. Som du skjønner ble det med tanken. Natta var ikke helt slik en ønsker seg.
Men så satt jeg der da, i bilen med en handleliste så lang som en ulykke.
Det er noen ganger jeg har ønsket at jeg var minst to.
Veien gikk dit det var pol, som betyr en liten fjellovergang. Da jeg skal kjøre ned igjen oppdager jeg det, det er glatt.
Veldig glatt.
På tur ned tar bilen over styringa, midt i en sving med bil i mot. Det var ikke eneste gangen jeg var redd det kom til å gå riv ruskende gale.
For det fortsatte.
Bilen var plutselig blitt en levende farkost med sin egen vilje… føltes det som.
Den virra, plutselig skar den ut hit eller dit. Sjøl om farta ble tatt ned følte jeg meg veldig usikker på hvordan dette ville gå.
Jeg er av dem som liker å kjøre og føler meg trygg bak rattet. Men ikke i dag, tror aldri jeg har opplevde det slik.
Det virka ikke som andre biler hadde det på samme viset, spekulerte om det bare var hjula mine som var glatte -.
Etter handlinga grudde jeg meg for hjemturen. Jeg tror jeg kjørte 40 kilometer i timen mye av veien, og når det kom biler bak meg kjørte jeg ut. Og det gikk bra, hjemveien føltes også bedre… men jeg hadde fått skrekk i meg på turen dit, så valgte å ta det med ro.
Jeg VILLE komme hjem hel.
Muligens var det dette som slo meg så ut, jeg fikk pynta opp med lys utenfor før jeg tok med alt pikk og pakk inn.
Etterpå, etter et par brødskiver, sovna jeg. Da jeg våkna hadde det gått en time og jeg visste altså ikke verken opp eller ned…
Men etter hvert må jeg -, må jeg alt som jeg må…
Vet ikke helt hvilken ende jeg skal starte, men tror det kan være lurt å begynne med kjøleskapet. Legge alt på plass. For jul er en tid en ikke skal sulte, for å si det slik.
Snakka med barna, de kommer alle i morgen kveld. To fra Trondheim og ei fra Oslo.
Hos eldstemann er det julenisseverksted. Mellomste hadde blitt forkjølt med bulderhoste, oppfordra henne til ta dagen med ro. Yngste skal sitte på med et søskenbarn og jeg håper veiene i sør er mye bedre strødd, skal være glad når de er framme.
Neste dag, lillejulaften skal vi hente mormoren. Faren kommer også da, om han er frisk nok, forkjølelse der også.
Da skal det være full jul med lutefiskmiddag om kvelden.
Jul er et krevende stykke arbeid, men jeg gleder meg.
I går var det også handling, moren min hadde bare en ullskjorte og skulle så gjerne hatt flere. Jeg kjørte inn til sentrum, tenkte å besøke en bruktbutikk der. Det var glatt i går også og butikken lå opp en bakke, så det var risikabelt å komme opp.
Da jeg var oppe var døren låst, butikken var stengt, sto en lappe på døra at den var åpen et par timer i dag… men da fikk det være.
Det ble i alle fall skjorter mor. Sjøl hadde jeg et par gavekort, så faktisk ble det en kjole på meg. Nå inneholdt den polyester, noe jeg har blitt enig med meg sjøl at jeg IKKE skal kjøpe. Men det ble likevel som jeg gikk for denne kjolen.
Brukskjole.
Tenkte på juleantrekk, lenge siden jeg hadde fått meg noe… men det fikk være.
Fant ut at jeg måtte til å mate fuglene igjen. Etter denne hendelsen HER, ble det så jeg slutta. Nå ble det kjøpt inn en riktig stor mater. Håper ikke hakkespetten kommer tilbake for å ødelegge den også.
Kjørte innom mor med skjortene og tok en liten pause der.
Hjemme hos meg sjøl starta det å blåse, så fikk det for meg at no var det løsna taksteiner igjen. Derfor flytta jeg bilen før jeg la meg, så den ikke skulle bli ødelagt av takstein.
I dag ser det likevel ut som at takstenene ligger på plass. Tenkte litt på om en kan bli ødelagt av å streve så med et hus, at en rett og slett begynner å innbille seg ting.
I alle fall sov jeg ikke helt godt som jeg starta innlegget med
Så her er ringen slutta, jeg er framme ved utgangspunktet.
Sjøl må jeg til å virke, har nok å gjøre. For det er visst nok snart jul (etter gammeldags tidsregning).
Kan ikke sitte her å sende bokstaver ut på nett, så å er det mange nok ord i dette innlegget.
Fin torsdagskveld til deg.
♥
