Nok ei travel uke er parkert. Lørdagen strekker seg utover som et bedagelig jesp. Slik nesten.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Helt latmannsliv er ikke på plana.

En annen plan er å skrive blogg daglig og lese her inne, den havarerte denne uka også.

Enda har jeg ikke hatt tid til å gå gjennom fjoråret for å skrive om det. Og jeg husker nesten ikke hvordan denne uka har vært, engang.

Det har vært bil, møter, mor og slikt, slikt det bruker å være. I går var det EU-kontroll, oppe i sekstida for å være på plass. Jeg hadde en åpen dag på museet tirsdag, med møte etterpå. Og jeg har jobba ganske intenst med tekst.

I gårkveld, etter jeg hadde trykt ‘send’ på teksten jeg skulle ha inn… kom det lyspunkt bortover veien og lyse jentestemmer hørtes gjennom mørket.

Mellomste og datter til et søskenbarn.

Da de var små møttes de ikke så ofte, bare i noen ferier og slikt. Nå bor de i samme by og har blitt gode venner. Det er så koselig å høre at deres venner har blitt felles venner. Nyttår var alle mine tre bedt hjem til en som opprinnelig var en venn av henne som var med mellomste, sjøl var hun utenlands da.

Søskenbarnet mitt som forsvant alt for ung ut av livet med den sykdommen som tar mest liv, tror jeg, uansett alder. Dattera var da 19 år og alene i verden.

Vi hadde en fin kveld og praten gikk om masse. Vi hadde alle sagt til andre at denne helga skulle vi snakke om spøkelser, nå ble det ikke så mye spirutuelt – men mange interessante tema.

I dag er plana en liten tur ut og så besøke mor. 

– Skal du ned i kjelleren og jobbe nå etterpå, spør mor.

– Nei, det er lørdag i dag, svarer jeg.

– Jeg greier ikke følge med på dagene, sier mor.

Så jeg spør om hun kunne tenkt seg en almanakk, slik at samtidig kunne notert hendelser fra dagen for lettere å beholde minnet. For jeg tenker at det har jeg sjøl valgt. Nå også setter jeg pris på at jeg finner så mye nedskreve. For ingen kan huske alt.

 Men mor syns ikke det er noe interessant, kanskje er hun for lat, tror hun. Så jeg spør henne om hun vet hva som er grunnen til at ikke vil.

– Jeg tror jeg føler meg overvåka, kommer hun fram til.

Da begynner jeg å le, for det er for sin egen skyld jeg foreslår at hun skriver ned, for ha mer mulighet til å se hva dagen har inneholdt av vær, mat, folk og ikke bare forsvinner ut i det blå.

– Så du føler deg overvåka av deg sjøl, vil jeg vite.

Da begynner mor også å le.

Og i mitt hode spratt setninga rund som en fornøyelig sukkertøys-tanke; “overvåka av seg sjøl”, den må jeg grunne på for den har så mange fasetter.

Hvordan har du lika og blitt overvåka av deg sjøl?

♥

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Dager har blåst over himmelen og tiden… ja den tiden. Plutselig er det helg og ikke bare helg, men søndag.

Det siste døgnet har vinden vært her igjen. Men slik er det over det ganske land. Og snart er det vår. Om noen dager vil sola være her.

Og det blir litt av et år. Små og store hendelseer kommer på løpende bånd. Det er bardåp, bryllupp, besøk, bli pensjonist som ikke betyr at det siste halve året blir noe hvilehjem. Uka som kommer må teksten som skal henges på veggen til utstillinga være ferdig. Utstillinga med leker på museet.

Sjøl om det enda er et halvt år igjen, ville jeg sende oppsigelsen i god tid. Det har med ferieavvikling, hvordan tiden skal legges opp, kontorhold og kontorutstyr, permer og bøker som skal ut av det som er kontor i dag. Så jeg start på oppsigelsen for et par uker siden, lot den hvile for å ta den fram igjen.

Det er disse skrivefeila mine, det burde nesten vært en skrivefeil i oppsigelsen min også. Slik at den representerte meg skikkelig.

Hver gang jeg tok den fram for å se fant jeg nye feil. For jeg blir blind på teksten jeg skriver, her, der og over alt. Fryktelig irriterende og flaut har det vært. Men i senere år har jeg klart å le av hele greia. Det er slik jeg er. Og lar jeg teksten ligge lenge nok greier øynene og hjernen min å oppfatte feila. Nesten alle i alle fall.

Til og med etter jeg hadde skrevet ut for å skrive under og latt arket ligget hele dagen, fant jeg feil ved gjennomlesing.

Men nå på fredag anså jeg meg som ferdig. Jeg kunne trykke på «send». Det var et spesielt øyeblikk. Nå var det skriflig og bindene.

Man kan arbeide fram til 70 år, men det kjenner jeg ikke er aktuelt.

Jeg hadde lagt sjela mi i oppsigelsen, skrevet den med hjertet. Og jeg tenkte det måtte det være plass til i når jeg gikk ut av den siste ansettelsen i livet.

Allerede om kvelden fikk jeg svar og da ble jeg ekstra emosjonell. Kjente noen tårer krøp oppi øyekroken. Sjefen min mente det kanskje var den fineste oppsigelsen hun hadde fått. Det gjorde godt å få den responsen.

Så nå har jeg sagt opp og kan krysse ut det. Men enda er det mye som må ordnes og meldes inn. Og enda er det litt over 6 måneder igjen til P-ordet aktiveres.

Jeg skal være med, kjenne på alle prosessene av dette.

Det er en del skifter i et liv, alle får ikke alt med seg. Men alle blir vi født. For min sin del var det neste store å begynne på skolen, så var det nok konfirmasjonen for da kunne en dra på fest, bli ferdig med utdannelse, bestemmelsen av å flytte, gifte meg og få barn var også en av de store endringer. I tillegg får en alt dette en ikke har råderett over, det livet kommer med og som en må ta.

Og nå er det å være ferdig i det ordinære arbeidslivet, kan bestemme mer over min tid.

Det siste store skiftet er jeg enda ikke kommet til, heldigvis, da mener jeg når en er kommet fram til enden av et liv og skal ut av det.

Nede på rommet ligger sønnen, han er heime i helga, vi snakka til halv fem i morges. Om verden, styresett, idelogier, livet, det gode og det onde.

Det var fine samtaler.

Neste helg kommer mellomste utover, hun tar med seg ei veninne, som også er familie. Vi skal snakke om spøkelser, UFO og ellers bare ha det trivelig sammen. 

Huset mitt står fortsatt, arbeidet med lekkasjen på museet går framover. Mor greier å bruke den gamle telefonen med å sveipe, og jeg kjente lettelsen da jeg skjønte dette fungerte, at hun klarte det og at hun hører. Akkurat da skjønte jeg hvor mye slittasje det hadde vært med Doro telefonen, med å bli sett på vent fordi hun kom bort i knapper, med at hun ikke hørte og at hun ble redd hele greia.

Slik som i høst da jeg ringte henne for å fortelle at legen hadde kontakta meg med at det var ikke kreft jeg hadde -. Så sjøl om jeg var så heldig at jeg ikke trodde det, ble jeg likevel glad, men mor hørte ikke hva jeg sa… til slutt gaula jeg inn i telefonen superfrustrert: JEG HAR IKKE KREFT! Det var nesten som den gode og enkle følelsen forsvant inn i et mareritt. Nå avventer jeg å kjøpe ny telefon, så lenge som denne fungerer. Og jeg hører mor får tilbake troa på seg sjøl. Det er godt.

Helsa har ellers lugga denne uka, våkna av smerter en natt, i arma. Først ble jeg redd for at det var prolapsen i nakken som hadde utvida seg, men fant ut det var ikke de samme nervesmertene. Pakka i meg smertestillende og tok støtteband på håndvrista og tommelen. Greidde ikke holde et glass og tenkte det måtte være et anfall av artrose. Aldri opplevd det slik. Vet jeg har slittasje. Da neste dag kom og jeg kjente jeg kunne bruke hånda igjen var jeg veldig glad. Litt vondt en dag klarer en alltid. 

Trulsepus har fått smaken på livet ute.

Prrr, sier han og bykser villmann ut i verden. Nettopp ble han erta av skjæra. Må bare passe på for det er ørn i området. Og han vokser som et uvær.

Og jeg, jeg har det rett og slett veldig bra. Sitter her å drikker lunka vann, er i gang med andre glasset. Jeg fungerer greit og det er det beste av alt.

God søndag.

♥

Med vind og vann har dagene blitt lagt bak. I dag er dagen grå og oversiktlig, tror jeg nå…

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

For det har vært vind.

På meg kom den litt bardus fordi jeg trodde lavtrykk og vind ville roe ned.

Men å tro er ikke nok. På YR viste det mange og 30 i kasta. Så etter en forholdsvis kort arbeidsdag på fredag fant jeg ut at det beste var å pakke sammen toalettsaker, litt klær, kattmat og kattsand. Pakke pusen i veska og dra.

Men så enkelt å komme seg ut av huset var det ikke. Det ene etter det andre fant jeg ikke. Til og med nøklene til hus og bil var borte.

Typisk når det blir for mye å stå i, tingenes tilstand kortslutter.

Etter mange ganger opp og ned trappa, leita gjennom skuffa de har plassen sin en ti-talls ganger, mens vinden økte… begynte jeg å spekulere på om jeg ikke fikk dratt.

Så begynte jeg å tenke etter om jeg ikke brukte den sekken dagen før da jeg var ute. Og det viste seg være riktig. Under toalettveska, litt klær og strikking lå nøklene.

Da jeg kjørte inn til sentrum svaia trærne kraftig og det var bare å holde på rattet. Vinden tok tak i bilen. Innom en butikk før turen over broene. Tre stykker skulle passeres.

Litt skummelt.

Der mor bor ligger mer i ly. Det er aldri så mye vind der, men når det blåser kan vinden være farlig. Den kommer nedover liene og kaste sjøen rett opp. 

Mor hadde håpt jeg kom, men jeg nådde henne ikke på telefonen. 

Og hun hører så dårlig nå, at da jeg kom inn i et vanlig lydbilde, skvatt hun skikkelig og ba meg ikke skremme henne slik.

Må få sjekka det høreapparatet.

Ellers var hun veldig glad.

Telefonen viste seg hadde takka for seg. En Doro-telefon som aldri har virka optimalt.

Da telefonnettet ble kobla ned for mange år siden, ble det kjøpt en telefon med touch, en handel som var en irritasjon i seg sjøl. Den 40-årige ekspertise sammenligna seg med mor i åtti åra og forsto ingen ting.

Det var i alle fall det beste hun kunne tilby. Så vi dro fra butikken med telefonen og så klart var det ikke enkelt å tilegne seg kunnskapen med å sveipe. Men etter hvert begynte hun å mestre det.

Det er da det mer eller mindre fatale skjer, min egenrådige, minste søster, som hele tiden hadde irritert seg over denne telefonen gikk og kjøpte en Doro til fødselsdagsgave. Og så klart var det veldig bra ment, men det var ikke så bra å begynne med ny lærdom for en godt voksen dame. Så telefon ble et stort problem. Hun setter oss på vent mange ganger ved hver samtale, hun hører ikke, for den har hatt dårlig lyd.

Den har vært slik at det har vært store øvelser i tolmodighet.

Og det er ikke bare, bare å flytte en en godt voksen dame fram og tilbake i teknikkens landskap. I tillegg har hun aldri vært opptatt av tekniske dubbeditter. Faren min, derimot, levde da den touch-telefonen kom i hus og for han var det enormt spennende. Hans problem var at nevropati hadde tatt fingrene hans, men inne på bildene fant vi mange bilder av far som hadde tatt selfi uten å vite det, for å lære seg den nye telfonen og kjenne.

Nå er alt dette historie.

Jeg tok fram denne telefonen, øvde litt med mor før jeg dro i går. Nå er jeg ikke sikker på om dette går nå. 

Da mor sitter der tom i blikket for at hukommelsen er borte og jeg ser hun blir lei seg for at det hun prøver å ta tak i ikke er der. Sa jeg til henne at jeg opplevde det som at hjernen hennes var masse stoff som lå i folder og at hun gikk seg inn i feil fold.

– Ja, men det er slik det føles, svarte mor.

Telefonen mestra hun før jeg dro, men det er ikke sikkert hun gjør det når den ringer. Så vi må finne en telefon som hun kan bruke.

Vi hadde en fin lørdagskveld, ikke gikk strømmen, men vinden tok tak i taket, det var bare som det knaka. Mor hørte ikke det, så av og til er tung hørsel bra. Vi så to filmer, først en dokumentar om elefanter og etterpå Downton Abbey.

I går var vinden roa ned. Men den hadde herja. Et naust som har vært et landemerke all tid, var dratt ut i sjøen. Naboen for å leita etter plater til drivhuset sitt som vinden hadde tatt.

På hjemveien så jeg flere trær lå nede. Og jeg var spent på hvordan det var hjemme. For det bruker å være sterkere vind hos meg, men ikke kastvind. Det første jeg så var at både fjøset og bolighuset sto. Det gamle fjøest sto også. Naustet så jeg ikke og setra var jeg heller ikke oppom. Så må nok ut å sjekke i dag.

Så litt må jeg farte. Men bare litt.

Og så skal jeg levere noen besøkstall i morgen, som jeg tenker å se på i dag.

Fuglemateren er hengt opp og dagen er grå, men det er søndag.

Ønsker deg en god søndag.

♥

En midt-i-uka-dag er snart til endes. Jeg hører og ser og er heldig.

Egentlig er en enormt heldig når en både ser og hører.

Jeg hører på podkast.

Da jeg ble fryktelig trøtt og kjørte bil, noe som er upassende, fant jeg en podkast.

Er nok veldig glad i å høre. Liker å bli fortalt. Liker lydbøker. Liker podkaster.

Spesielt om det forteller meg noe jeg ikke vet, ikke har tenkt, ikke har hørt før.

Første arbeidsdag etter en uke ferie.

Starta med en møte på Teams. Etterpå jobbe på nett. Og så ble det en lang kjørerunde for å henge opp plakater. Det var da jeg ble så trøtt. I tillegg var veiene varierende. Det ble mildere, plussgrader. Etter veiene var det både bart, snø og is. Det hjalp å lytte til interessante ord.

Hos mor begynte det tømmes i kjøleskapet, så handling var også en del av oppgavene.

Hun ble glad for folk innom dørene. Koking av kaffe, smøre på noen lefser og sette på da Dagrevyen hadde sin lineære tid. 

Da sovna jeg.

Nå er jeg hjemme. Klokken tikker på kjøkkenet.

Skal skifte på senga.

Nydelig.

I morgen er det jobb igjen. 

Og så kanskje får jeg endelig satt deigen med brioche i morgen. Må ha loffen på frokostbordet i jula.

Liker du brioche?

♥

Jeg er ikke i målgruppen, men jeg har levd et liv. Derfor føler jeg behov…

I dag rundt klokka 15.00 skal Stortinget stemme over ny abortlov. Om grensa for sjølbestemt abort skal utvides fra 12 til 18 uka. Første gang jeg hørte om dette trodde jeg ikke det kunne være sant. Men det var det.

Så i dag skal dette lovforslaget stemmes over.

Hva jeg syns kommer nok fram allerede i starten, men hvem er jeg… bare en av mange med mine opplevelser. Hvem bryr seg?

Og jeg forstår at det er mye mer i dette enn det vi hører på nyhetene, og det er bare der jeg har grunnlaget mitt fra, det som er sagt der.

Det blir snakka om nemder som vi var på 50-tallet. Som en hard, uforstående gjeng som ikke gir kvinner frihet over sin egen kropp. Jeg har aldri stått i en slik situasjon og følt dette på kroppen. Det jeg derimot har opplevd er det motsatte. Jeg ønsket barn og gleden var stor og formen var helt ufyselig da jeg ble gravid. Jeg hadde bodd aleine i kroppen min i over 30 år og det som skjedde var fryktelig uvant. Da jeg passerte 18 uker kunne jeg ikke lengre få på meg mitt vanlige tøy, noe som gjorde meg sur, skal jeg være ærlig. Forskrekkelsen og redselen ble stor da noe brast i meg og jeg mista en del blod. Trøstende ord på sykehuset om at dette går bra… men jeg husker enda ansiktene på de som undersøkte meg da de så små føtter.

Det ble en uke der jeg følte meg som en apekatt som hang så godt den kunne i greiner av håp. 

Det gikk ikke bra. 

Jeg hadde kommet opp på 19. uke og den lille gutten var perfekt utenom at den ene foten var ødelagt fordi de måtte inn for å gripe fatt i foten for å få han ut.

Sorgen og smerten var gedigen.

Vi fikk spørsmål om begravelse.

Et spørsmål som var umulig å vite svaret på.

Blodfattig, hormonell og med sorghull som var dype.

Denne gutten var ønska, han var frisk, foreldra var ikke bare sammen, men til og med smidd i hymnens lenker.

Jeg skjønner at de som søker abort etter 12. uke har en helt annen agenda. Barnet viser seg å ha en så stor sykdom som ikke er til å leve med. Grunnen er nok veldig mye mer som jeg ikke skal dvele ved. Kvinner er det også mange utgaver av.

Det kan faktisk være samfunnsnyttig, om barnet trenger mye støtte etter fødsel…

Slikt er ikke lønnsomt.

Og så må kvinner få bestemme over sin egen kropp!

Det er nok her jeg får det største problemet med denne loven. At det er bestemmelse over egen kropp som blir brukt som argument. 

Bort med egne opplevelser, nemder og sykdom. Hvor mye kan kvinner bestemme over sin egen kropp?

Vi har mensen, vi har denne livmora og eggstokkene. Vi har alskens ting som skjer i kroppen i forbindelse med dette. Og vi er absolutt forskjellig. Vi er mange utgaver av å være kvinne, finstilt og variert, vi har et utall av hormoner.

Det er damer som er veldig syke når de får mensen, behandlinga er å gi hormonelt prevensjon.

Hvor mye er det forska på kvinners helse?

Hva koster det for en kvinne å produsere et barn?

De blir påvirka av prevensjon, de blir påvirka av å abortere, graviditeter og mye mer. Ikke alle kvinner, for kvinner er som sagt veldig forskjellige.

Men forskning på helse er i mange tilfeller menn som er blitt forska på. “For kvinner er for ustabile» har jeg lest.

Og det er her jeg er ved sakens kjerne, når skal kvinner får lov til å være kvinne med det det medfølger. Få lov til å være oss sjøl, stolte, respekterte med reelle valg som det er godt å leve med. Ikke narra til å tro at det er for vårt eget beste og at vi skal konkurrere på menns premisser. Menn kan heller aldri konkurrere med oss. Men vi kan samarbeide.

Uten overgrep, uten latterliggjøring, uten å bli sammenligna med menn. Bare for å få lov til å være, få respekt med å være kvinne og det det innebærer.

Jeg tror ikke løsningen er å utvide abortgrensen, heller legge til rette for at kvinner får være dem de er, mennesker får lov til å være seg sjøl uten pekefingrer og lovverk som bryter mennesket ned. Bokstavelig talt.

Vi har følelser.

Hvor mange kvinner syns det er greit å ta abort uansett hvor mange uker som har gått?

Sikkert mange, men jeg vet om de som har en sorg det ikke en gong er lov til å snakke om-.

For de bestemte det sjøl.

♦

Så har vi landa i desember. Og jeg i hjemmets lune rede.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Til tross for pluss over 10, har jeg tent opp i ovnen da jeg kom hjem. 

Jeg har vært på farten.

På torsdag pakka yngste og jeg sekk og veske.

Først var det legetime for mor. Så besøkte vi yngste søster som gledde seg til å få katt i huset, før vi dro tilbake til mor. Der hadde vi middag og en rolig kveld.

Vi skulle overnatte.

Jeg sov ikke godt den natta, grudde meg nok til neste dag. Det er vær og føre som gjør sitt, om ting går…

Det var det sammen angående legetimen til mor, kom jeg meg opp til henne?

Bratt og glatt er ingen god kombinasjon. 

Jeg fikk mange timer våkne den natta og da jeg sovna våkna huset. 

Vi skulle til Trondheim, mor skulle være med. Så det var mye å pakke, mye å huske. Jeg kjente at det var stramme muskler i nakken, for var det glatte partier?

Regn og underkjølte veier er ikke drømmeføre.

Det var mørkt da vi var framme hos mellomste søster, heldigvis gikk turen bra, vi kom fram.

Feiring av svoger som fylte år, god middag og kaker.

Mellomste kom også utover og hun og yngste fletta seg sammen i glede over å møtes.

Ene svigersønnen til min mellomste søster kom med sine to herlige døtrer; to og seks år. Så vi var tre sett søstrer og alle tror jeg hadde en hyggelig kveld.

Neste dag våkna jeg til dette.

Vi hadde det rolig etter frokost og før neste program.

Mor slapper av under adventsstjerna.

Klokka to skulle hele gjengen ned til mi mellomste, hun hadde bedt inn både venner, foreldre, besteforeldre  og tanter. Vennene hennes snakka om dette, at det var fint å mikse slekt, generasjoner og venner. Hun fyller år og syntes det var en fin anledning til å be sammen.

En av mine tanteunger kom innom med sin nye, lille gutt. Veldig koselig å se enda en generasjon dukke opp.

En del av oss skulle på konsert for kjæresten til den nybakte mamma’en synger i kor.

Koret feiret 20 år.

Vi kom oss nedover på glatta til Verkstedshallen.

Det skulle være overraskinger underveis var det lova. 

Da koret gikk på scena var Stein Torleif Bjella den første overraskelsen og artisten. Han skulle videre til sin egen konsert etterpå.

Etter pausen kom flere med gratulasjoner over storskjerm, blant anna Prepple fra Dumdum Boys.

Jeg hadde tenkt over trønderske artister som var kjent og en av de eldste i tralten er Åge Aleksandersen.

Han kom også.

Svartlamon Hardkor holdt trøkken, masse herlig musikk og folk var begeistra.

For meg ble det lenge å stå, måtte ut å finne meg noe å sitte på flere ganger.

Etterpå var det godt å komme seg «hjem».

Der satt mor og svoger, de hadde det bra, men mor var trøtt.

I dag kjørte vi hjem igjen, veiene var fine. Temperaturen var helt utrolig for 1. desember.

Da var vi bare mor og meg. Vi stoppa på returen og kjøpte oss middag. Det brant flammer, det var juletre og nesten alle bord opptatt. Men veldig stemningsfullt og godt med mat.

Mor var sliten da hun satte seg i stolen sin hjemme hos seg sjøl.

Jeg pakka ut, tente opp i ovnen hennes og koka kaffe.

Nå er jeg hjemme i mitt eget hus.

Det er så godt.

Og så har jeg enda to feriedager igjen.

Den tanken er fantastisk nydelig etter en hard helg i Trondheim.

♥

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Midt i uka og livet jogger avgårde. Er det meste en test spekulerer jeg på…

Jeg rulla hjemover og følte lykke. På himmelen hang en halv måne.

Dagen var gjennomført… og en halv uke.

Føler jeg er gjennom en oppvåkning.

Kanskje er det en test?

Fikk et slags svar som gikk i den retninga da jeg la ut spørsmålet «hvordan få motgang til å bli medgang». Spørsmålet stilte jeg på en spirituell side. Jeg fikk noen svar som jeg måtte tenke over.

Er det noe jeg ikke lærer? 

Da jeg skrev siste innlegg på søndagskvelden, begynte sidesynet mitt å forsvinne mens jeg skrev, fikk kikkertsyn. Det gikk over etter kanskje 10 minutter, kanskje mer. Jeg tenkte at nå er jeg for sliten, altså, jeg ble ikke redd.

Og så begynte ting å klareres i tankene, at jeg prøver å fylle et beger jeg aldri klarer fylle.

Eldre, ensomhet og fokuset folk har -.

Jeg vil lete etter kunnskap om temaet, men jeg må til å skifte fokus. Jeg kan ikke tillate at jeg sjøl går under av å ta meg av andre.

Kanskje handla all motgang det siste om å få meg til å våkne. Jeg kan ikke fortsette slik. 

Og så fortsetter jeg likevel, for det at jeg er billøs gjør at jeg må være i ro, kan ikke dra på besøk.

Jeg fikk to dager med god arbeidsro, sjøl om jeg absolutt skulle hatt bil, vært på museet, sett og ordna etter vind og vær. Men jeg utsatte alt jeg skulle, fant andre løsninger, delegerte. 

I dag ville jeg prøve å få låne en bil, uten at jeg behøvde det egentlig… for å dra på besøk.

Må si jeg nesten følte en barnslig fortvilelse over vanskelighetene jeg møtte og fikk lyst til å sette meg ned å tute som en unge. For det viste seg være temmelig umulig å komme inn til sentrum og leiebil.

Skolebusser som kjørte tom på returen var det ikke mulig å få sitte på med.

Så enden var nesten komisk…

Etter nei-mennesker og regler, fant jeg et menneske som fant løsning. Ikke i skolebussene som gikk tomme tilbake, nei da, for det var ikke lov å sitte på med dem. Men det er noe som heter bestillingstransport, som har hver sin dag til de forskjellige stedene i kommunen. Nå var det ikke her jeg bor sin tur i dag, men likevel ble det satt opp tur. En hel liten buss kom for å hente meg de nesten to milene inn hit jeg bor. Og i glede over dette sa jeg ingenting om at jeg er 50% uføretrygda, jeg betalte med glede en en full billett. Det skulle bare mangle, jeg kunne ha betalt to billetter om det skulle være.

Jeg kom meg inn til sentrum og fikk låne en bitteliten bil. En Ford KA. Som jeg litt nervøst satte meg bak rattet for å skulle kjøre. Det hadde kommet et lag snø og bilen var så liten at jeg som har vanskelig å holde meg nede på fartsgrensen plutselig fikk vanskeligheter med å kjøre fort nok. 

Jeg klarte ikke komme meg opp bakkene til mor, glatt som det var, så jeg gikk både opp og ned uten å falle. Og mor var overlykkelig og syntes jeg kunne ha overnatta. 

Jeg sa at dette bilstyret og det å komme seg til sentrum hadde tatt all kapasiteten i dag. Så i morgen må jeg jobbe. Og ellers hadde jeg meldt meg på et møte om svindel som banken og politiet hadde invitert til.

Nå trodde jeg først invitasjonen var et forsøk på svindel og meldte fra til banken. Men møtet var ordentlig det. Og det var interessant.

Etter dette, etter en tur innom butikken for å bunkre opp, for det begynte å gå tomt etter den siste tids bilproblemer. 

Og da, etter å ha løst alle disse oppgavene; kjørt og parkert en fremmed bitteliten bil på en trang parkeringsplass etter alt strevet for å få tak i bilen…

Må nesten fortelle at like etter møtet hadde starta ble det ropt opp at to biler måtte flyttes, fordi de sto parkert feil og de sa den ene var en Kira eller Kia, da var jeg overbevis om at det var meg… bilnummeret på bilen jeg lånte hadde jeg ikke festa meg ved. Nå var det ikke jeg som var den uheldige, så kunne gå inn igjen å ta meg en kopp kaffe mens vi venta på at biler ble flytta.

Men da jeg altså satt der i bilen, kjente at jeg begynte å bli tryggere og greidde komme opp i fartsgrensa. Turen gikk hjemover. Det kom musikk ut av høytalerne og en halv måne hang der oppe på himmelen, da kjente jeg at jeg var lykkelig og at jeg hadde bestått dagen.

Nå skal bilen min være fit for fight på fredag, en dyr affære – men det er underordna, bare bilen, livet og alt fungerer. 

Og endelig skjønner jeg at jeg kan ikke fylle et beger av ensomhet, det var kanskje det jeg skulle skjønne. Vi er alle ansvarlige for våre liv og kan ikke ta på oss liva til andre.

♥

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Dyp og dyster bergtok sounden meg, tror det er noen år siden første møtet. Det var på TikTok av alle verdens plasser.

Som i form av en video jeg ble veldig begeistra av.

Denne var den første.

Den kom i mange varianter, den dansende jenta i svart-hvitt.

Tror jeg kan ha en hang til det dystre.

Musikken tenkte jeg kanskje var noe gammelt, eller så tenkte jeg ikke – bare at jeg likte det sugende mørket i musikken.

– På torsdag skal jeg på konsert, sa yngste en dag tidligere i uka.

Hun nevnte et navn, men det sa meg ingen ting og ba henne sende en link da ho sa den kunne ligne Depeche Mode og kanskje også Nick Cave.

Så sende hun en link med gruppa.

Og der var den. Musikken fra videoer som hadde begeistra meg for noen år siden.

De skulle spille på Sentrum scene, fortalte yngste.

Molchat Doma heter gruppa, som visst nok betyr husene er stille.

Gruppa ble etablert i 2017 og befinner seg i skjæringspunktet mellom post-punk, new-wave og synth-pop.

De kommer fra Minsk, men er flyttet til Los Angeles.

Det var i 2020 de gikk viralt på TikTok. Dette førte til at de ble kjent.

Liker en band som The Cure, Depeche Mode blant anna, vil en like denne musikken, sto det i omtalen før konserten.

Jeg skulle gjerne vært med på konserten, men har ikke snakka med yngste om hva hun syntes.

Men jeg fikk meg en grundig gjennomgang med musikken deres og er blitt kjent med et nytt band.

Jeg elsker det å bli kjent med ny musikk.

Så jeg forstår meg sjøl godt hvorfor dating med menn på min egen alder som liker P1+ ikke går.

Derfor like greit å ikke date.

Men musikk vil jeg ha.

I omtalen av konserten ser jeg en overskrift «Mektig postpunk fra øst» og vurdert til 5 (6). Avslutningsvis sto det at det var et fornøyd publikum som gikk ut etter konserten.

Det tror jeg.

♥

Nyheter og en kopp kaffe, til tross for at det er sent for denne kaffekoppen.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Jeg er midt i en virvel. 

På onsdag roer det seg igjen.

På lørdag kom to hjem, de ble kjørt til døra av en drosjebil. Eldstemann og mellomste. Vi skulle kose oss maks om kvelden. Film og godteri.

Klokka 20.00 sov to av oss. Klokka 21.00 gikk vi å la oss. Slik sov jeg meg gjennom natta, til tross for en vindfull natt. 

Vi våkna til plussgrader på søndag og kunne hente mor. For vi var bedt til en av tanteungene i fødselsdag. Og det var laget kjempegodt pizza og ikke mindre enn tre kaker.

Vi var seks stykker!

Og så har hun to nydelige puser. Her er den ene.

I dag var det på’n igjen. 

Først møte på Teams. Så var det til lege med min hardt prøva tå. Den ble teipa og sendt til røntgen en av de første dagene. Men sannsynlig ikke så mye å gjøre med dette.

Etter dette gikk turen til mor og møte med hjemmetjenensten. Jeg hadde lista opp en del punkter og møtet gikk bra. Vi var enige. Konklusjon var at mor nok må ha mer hjelp.

Mellomste var med både til lege og til møtet med mor.

Så var det hjem for middag før buss. Eldstemann fikk lagt hjula inn i bilen. For i morgen…

I morgen skal bilen bli skodd for vinter. Og nå er temperaturen framover over 10 grader.

Ellers er det noe med ABS-bremsene, så den skal repareres med uante økonomiske konsekvenser. Og når dette er gjort skal kursen settes mot enda mer helse relatert.

Endelig skal nakken legges under lupa, etter tre måneder får jeg tatt denne MR undersøkelsen. Fullstendig klar over at om de finner noe eller ikke-, så vet jeg ikke om de tre fingrene mine får tilbake den normale følelsen.

I tillegg er B-ferja innstilt mye av dagen i morgen.

Føler det er nok spenningsmoment.

Både økonomi, tidsperspektiv og så har vi et valg på et annet kontinent…

Et valg som kan få konsekvenser i vår del av verden.

Det er uro og en merkelig tid, men alt for mye u-helse for min sin del. 

Likevel, jeg gleder meg til onsdag.

For da har jeg ingen avtale.

Tror jeg.

’♥

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Det snør, tiddelibom. Og det er virkelig en gedigen bom.

Jeg sitter her med «frokosten» min. Eller, kan vel kalle det lunsj. For jeg spiser oftest etter klokka 12 om dagene. 

Men mat er uansett godt da også.

Men planene mine, været og YR har ikke vært samarbeidsvillig. 

Jeg har satt på oppbyggelig meditativ musikk, for jeg vil bare ikke stresse når ting ikke går min vei. 

Sommerdekka skal jeg ikke si noe mer om, men tenker at de får vente på dager med mildere lynne.

Nå MÅ nok det skje allerede i morgen, helst i dag. For i dag kommer to av mine «små» barn (ca. 190 og 176 høye centimeter) hjem, det vil si de kommer seg fram til toppen av et fjell – der går fylkesgrensa. Da har ikke dette busselskapet mer ansvar for frakt og fart, sjøl om bussen har trase forbi meg noen ganger.

Men så slo en veldig lur tanke ned i meg, syntes jeg… for regner med de har taxi som forlengelse av buss.

Altså fram til fylkesgrensa.

At kanskje det gikk an å bestille den bilen til å kjøre ned de fem minuttene til der jeg bor og barna skal. For da slipper de å traske den timen ned fra fjellet.

Men så klart, veien er bare sørpete og ser ikke ut som det er frost, så den kan hende jeg også kan kjøre. Men må avvente å se hvordan teperaturen er da. Akkurat nå sier YR 1 varm grad. Da toer jeg mine hender og lar hjula stå.

Så slik holder en på. 

Jeg er liksom lei vinteren før den starter. Men regner det vil hjelpe masse med piggkledde dekk på tirsdag. Og så var det bare at YR sa varme grader da jeg la planen for dette.

Været skal en ikke tro på, altså.

Vil ikke tro på været som er meldt til natta heller.

Og nå da jeg sjekker sier meldingene «bare» 25 i kasta, på sitt verste til natta. Tidligere sto det 29.

Det er lørdag og jeg har ikke tid til å være på blogg. Trodde jeg skulle få tid til en lese-økt, men det må bli en annen gang.

Fin, fin lørdag.

♥