Det er fredag. Ukens beste kveld. Og jeg er endelig hjemme etter et par intense dager. Må bare si det er fantastisk deilig å krølle seg sammen i godstolen.
I går hadde jeg en slik dag jeg ikke visste helt opp eller ned på. For i hodet mitt og på timeplana sto det Kristiansund. Det var bare at onsdagen hadde tatt såpass på og om kvelden tenkte jeg at det var noe jeg ikke forsto. Nå måtte jeg til Kristiansund uansett, men måtte jeg være der klokka 9… Det betydde at jeg måtte reise hjemmefra klokka 7 og ideelt stå opp klokka 5.
Jeg skrev en mail til jobben for å høre hva dette egentlig betydde, altså hvordan forholde dagen seg. Det gikk en stund før svaret kom om at jeg bare måtte ta med meg data’n og komme.
Tømmervåg fergekai
Så jeg fikk satt i gang med oppdateringer av data før jeg måtte dra ned til sykehuset for å ta CT.
Der fikk jeg satt inn en lang nål inn i blodåren for å få satt kontrastveske intravenøst også en snartur inn i en tube.
Jeg kom meg tilbake til hovedkvarteret før folk hadde gått, fikk gjort ferdig pc’n slik at jeg kunne pakke den sammen og reise hjem. Dro innom en matbutikk og syntes jeg fortjente en liten sjokolade.
Kjørte rett hjem og fikk frosset ned lettsalta uer, lammekjøttdeig og parkert noen andre matvarer. Satte meg i stolen min, sovna, våkna og visste hverken hvor jeg var eller om det var morgen eller kveld.
I dag måtte jeg ut av huset i riktig tid, skulle i en begravelse. Der var det så mange folk at det nesten var umulig å parkere. Kirka var helt full.
Det var en fin og verdig begravelse, mange blomster, mye musikk og mange som snakka.
Før og etter begravelsen hadde jeg noen samtaler som var av en slik art at jeg ingen plass hadde. Sa det til mor da jeg kom til henne, at dagen var tappende. Begravelser er også det, sjøl om de er verdige.
Det skulle vise seg at det fortsatte.
Tappinga.
Oppdaga at oppvaskmaskina var full skitne kopper og skulle sette den i gang. Det virka som det hadde vært prøvd, men vannet var avskrudd. Satte vannet på og satte maskina i gang.
Da jeg en stund etter kom på kjøkkene spekulerte jeg om det var jeg eller kjøkken som var tåkete.
Samtidig lukta det smelta plast.
Kjøkkenet lå i en lett tåke. Så jeg satte av maskina.
Det neste jeg oppdager er at alt som heter kontor har stengt for helga…
Slikt passer aldri og det passer ikke det minste bedre når formkurven er så nede for telling.
Først ringte jeg hjemmetjenesten, i og med det nok er de som har skylda i dette. De ringte tilbake om at dette kunne ikke dem hjelpe med.
Nå syns jeg hjemmetjenesten gjør en veldig bra jobb og mangfoldet av mennesker du møter der må en bare ta høyde for. Men jeg må nok skrive en rapport på dette, få stilt noen spørsmål om hvilke oppgaver de skal ha, for i vaskemaskina lå det klær som nok har ligge en stund uten å bli hengt, matavfall som ikke var kasta osv. Pluss episoden med oppvaskmaskina. Den må undersøkes før videre bruk.
Ser nok for meg at jeg må opp med noen lapper med retningslinjer. De er som sagt mange folk, så vi må både som familie og tjeneste legge forholdene til rette for at det skal funke best mulig.
Så ettermiddagen ble altså ikke slik jeg så for meg.
For jeg turde ikke dra fra mor, tenk om dette kunne utvikle varme. Til slutt fant jeg fram til mennesker som jobber med det elektrisistet sjøl om kontor var stengt og det var fredag. Og helt til slutt kunne jeg sette meg i bilen, etter å ha vaska kopper, hengt opp klær og tatt med meg matsøpla. Det ble karameller, saltstenger og Bris på butikken. Noe i kveld og noe i morgen.
Jeg har alenehelg, i morgen skal jeg være hjemme.
Det betyr at jeg våkner til morgendagen uten en plan.
Det viste seg at det ikke bare føltes som jeg hadde feber.
Jeg hadde det.
Så det passa bra med time hos legen i dag.
Hun mente det var på sin plass med en grundig sjekk.
Og energien…er slik en forventer.
Var hos mor og laga middag på lørdag. Og kanskje var det i overkant sjøloppofrende min situasjon tatt i betraktning. Eldstemann mente så. Men vi sto oss alle bra og sønnen syntes at neste gang måtte vi overnatte til glede for henne som ønsker det.
Han hadde jakthelg uten noe trofé.
Mens jeg holdt på å kjøre på en sau i dag. Det kunne blitt en veldig ufrivillig jakt.
Den sto der plutselig midt i veien.
Den tverrsnudde så ulla krølla i snuen, og sprang tilbake til holet i gjerdet.
Før det holdt jeg på å kjøre utom veien, husker ikke om det var etter eller før jeg ble liggende bak en traktor det sto «kantslått» på.
Jeg skjønte ikke hva som var å slå.
Og enda før dette var det satt opp skilt om sammenstøt mellom bil og vilt. Nok en ufrivillig jakt.
Min tur til legen ene veien tar 40 minutter og den er spekka med spennende opplevelser.
Ellers har jeg sovet masse.
På lørdagskvelden la jeg meg før klokka 24 og sov til 11 neste dag.
11:11 for å være nøyaktig.
Det er bra med en portal nå, tenkte jeg.
Om ikke anna for å våkne til en ny dag.
Den nye dagen skulle gå over fjella til en utstilling.
Kristian Kvakland het skulptøren og utstillinga var der han trådde sin barndom, i Orkdal.
Her er en av skulturene han har laget.
foto: STORE NORSKE LEKSIKON
Den er vel rimelig kjent.
Men med en temp på nesten 39,5 fikk det stå sin prøve, det vil si, jeg prøvde ikke.
Sannsynlig var utstillinga på det samme snekkeriet som morfaren min jobba en periode av sin ungdom.
Noen ganger blir det slik en ikke tenker.
Jeg gledde meg til utstillingen, vi var faktisk en hel gjeng som skulle dra.
Det er mandag.
I morgen komme oktober.
Oktober er likevel bedre enn november.
Men en kan kose seg masse med levende lys og slikt.
Ute skinner sola i ren høslykke og jeg fikk et par dager ekstra-.
Det betyr at jeg ikke kan nyte dette i så stor grad.
Sola og høsten.
Men litt må jeg nok gå ut i det.
Jeg er et miss.
Alt med meg er ikke i uorden, men du verden det er nok.
Det siste er øyet.
Jeg skriver på en artikkel, men leter nok mer enn skriver.
Denne artikkelen koster å skrive.
Jeg måtte ut i går, med øyet og alt. Ut til museet, et lokale skulle leies ut.
Etterpå butikk.
Følte meg usosial og som noe som hadde kommet fram fra under en sten.
På butikken ser jeg en gutt….eller mann, som jeg ikke har sett siden han var gutt.
Da må jeg kommenter og sier som sant var at han hadde forandra seg.
Han kjente igjen meg, sa han.
– Jeg har nok ikke forandret meg så mye som deg, sier hun med øyet.
Høres ut som jeg komplimenterer meg sjøl, men det jeg tenkte var at det skjer større forandringer fra en er 15 til 30 enn tilsvarende fra 50-åra til 60-åra.
Og så sier jeg at dette skal jeg fortelle til dattera mi som er like gammel som han…
Ha, ha.
Han sa det måtte jeg, slik tørt samtidig som om han så ut som han stussa på hvorfor det…
For hvorfor i all verden skulle jeg det, de hadde gått på skole sammen for 100 år siden og hadde ikke den kontakten, liksom.
Heldigvis kan jeg le av meg sjøl, jeg var overhodet ikke i det sosiale hjørnet og da kan kommunikasjon bli så som der.
Har du det slik?
Noen ganger skal en bare følge intuisjonen sin med ikke å være sosial, for prøver en blir det bare rart.
Hjemme hadde sønnen kommet, han skal på jakt i helga.
Jeg hadde kjøpt sjokolade, for det var den internasjonale sjokoladedagen, så måtte det. Er egentlig av de som ikke er tullete etter sjokolade. Liker bedre lakris, så fant en sjokolade med lakris og så M.
Hadde ellers laget en suppe som det bare var å varme.
Så senka vi oss ned i hver vår stol og satte på Game og Thrones.
Han har dratt til skogs med matpakke og kaffe. Jeg sa det ikke passa så bra med fangst i dag. Men en fin dag til skogs får han og jaktlaget.
Jeg skal ned for å ta opp artikkelen med alle begrepa jeg ikke vet hva er. Siden skal vi innover til mor, når jegeren er nede og jeg forhåpentlig har produsert mange gode ord. Vi skal lage middag hos henne.
Og så bør jeg nok høre på sjefen min som mente at det hørtes ut at jeg trengte fri. Tror kroppen min er enig også slik som den roter det til for meg, må bare få med meg hodet på det også, men først må det være med på å få ferdig artikkelen.
Artikkelen skulle inn i går, gjett om jeg var glad da jeg fikk beskjed om at det holdt den ble sendt inn før lunsj på mandag. Så enn så lenge må jeg prøve å få sammenheng i fagbegrep jeg ikke har naturlige anlegg for å forstå. For eksempel nat, kravell, klink…eller svinkjøl.
Ute skinner sola. Over tåkelaget. For det er grått. Grått. Gyllent og grått.
Jeg sitter her og hører på et opptak.
Reprise på Ni-timen.
Et innslag fra tidligere i uka.
Om Jokke.
Jeg har vært påkonsert med Valertinene. Og jeg har gravlagt ungdommen.
Sola kom fram siden.
September med glød.
Trondheim sto på programmet midt i uka som gikk.
Konsert.
Jokke og Valertinene.
De originale medlemmene av Jokke & Valentinerne ønska å hedre og feire Joachim. Valentinerne består av May-Irene Aasen, Petter Pogo, Håkon Torgersen, og med Vidar Rugset på vokal og gitar.
Da jeg fylte år nå i sommer fikk jeg to billetter.
Helst ville jeg ha med meg alle mine tre.
Og slik ble det.
Yngste skulle oppover fra Oslo, på tur til Oppdal og saueleiting.
Eldste var med meg.
Vi møttes hos mellomste.
Så var kvelden der og vi labba ned til «Havet».
Og så var det igang.
Lyd og lys.
Jokke vil ha fylt 60 år nå i september og bandet ville hedre han.
Så kom de kjente låtene, lydveggen var betong.
Yngste var å henta propper til å ha i ørene til oss alle etter hvert.
Jeg kjente rytmen.
Rundt meg var det folk i alle aldrer, de var i det.
Tenkte på dette, en lomme i tida, et besøk til bake, til ungdommen.
Godt voksne mennesker møtte igjen sin egen ungdom.
Og jeg gjorde oppdagelsen, om min ungdom.
At den definitivt var over.
Og jeg kjente det var greit.
Jeg hadde alt for lite energi og det må jeg ha lov til.
Det var fint å gravlegge sin egen ungdom med denne konserten.
foto:ingrun
Han som aldri fikk lov til å oppleve å bli 60.
Etterpå var jeg veldig tappa, så det var nesten på kanten av forsvarlighet å gå.
Nå håper jeg både å få tilbake følelser i fingrer og at jeg blir bedre.
Likevel, jeg angra ikke.
Jeg drakk vann, noe anna kunne jeg ikke putte i meg.
På tur hjem hadde gjengen og jeg flere stopp.
Vi stopper utenfor Uffa, satte oss ned inne i en skogkrull, praten gikk.
Eldstemann og søstrene hadde mye å snakke om. Gjengen og mora, som delte likt og ulikt.
Folka på nabobordet ble stille.
Det er kanskje ikke hver dag en mor og hennes voksne barn ramler innom et lukket og skjult område midt i en by.
Plutselig forsvinner eldstemann opp i et tre, blir borte i mørket.
Treet er høyt og jeg syns det er greit å gå videre. Behøver ikke så å se opp i mørket og være redd…
Alle kommer etter, altså gjengen min.
Vi går foran hekker og stakittgjerder.
Innfor høre jeg noen som beveger seg i takt med oss.
Blir nesten ekkelt, til jeg oppdager at det er regnjakken min som lager lyden.
Så er vi hjemme og jeg gjør noe jeg aldri gjør.
Legger meg både med sminke på og uten pussing av tenner.
Fullstendig oppbrukt.
Ungdomstiden er for langt bak, snart er jeg pensjonist.
Og Jokke, Joachim Nielsen, vil ha fylt 60 år i dag.
Dagen derpå. Sol fra blå himmel. Og alle lydene fra en by.
Jeg har blitt vant til stillheten i min verden.
Byen kikker inn på meg gjennom store vinduer.
Utover golvet ligger det strødd madrasser. Det pustes, mine små som har blitt store.
Det suser litt i ørene, de er ikke vant til lyden fra en konsert lengre.
Dagen derpå.
Jeg sovna først da vi var hjemme igjen kvelden før.
De satt kviskrende ved spisebordet, samboer til mellomste hadde to viktige møter neste dag, han måtte ikke vekkes.
Så ble det helt stille. De hadde gått ut på terrassen for å fortsette praten der.
Jeg våkna først til dagen. Nå var det min tur til å innta terrassen med et stort glass vann. Jeg drakk bare vann kvelden før også, bare litt øl til maten før vi gikk.
Mellomste våkna og kom ut fra soverommet. De to på madrasser våkna også til den fine dagen.
Vi måtte ha en god frokost, så oppgaver ble fordelt.
Eldste og yngste rydda etter middagen dagen før og mellomste og jeg gikk for å handle.
– Vi kan gå inn her, sa hun.
En spesiell port var åpen.
Inn til en eventyrlig verden.
Langs veien sto det lykter forma som blåklokker.
Vi kom ned til et område med en rund dam.
I dammen var det en fisk som spruta vann. En dansende ballerina. En cello eller bratsj det kom noter ut av og en blå hund.
Mellomste ble inspirert.
Turen tilbake fra butikken gikk gjennom verdens hyggeligste boligområde. Det blomstra over alt, det hang blomkarse over murer, frukttrær og sittegrupper. Klær som hang til tørk på snorer.
Det var så fint at jeg glemte å ta bilder, jeg bare kikka og nøt alt det vakre.
Tilbake dekte vi bordet.
Epler, plommer, pesto og godt brød. Det smakte vilt godt.
Vi åt, drakk kaffe og snakka.
Snakka om at dette måtte gjentas, at vi møttes og gikk på konsert snart. Eller andre ting for den del.
For vi trives sammen.
Vi deler mye, ingen av oss er en helt annerledes mennesketype enn de andre. Så klart er vi ikke kopier, noen har mindre tålmodighet, noen blir mer høylytt og noen er stillere.
Men vi lærer også av hverandre, ikke minst å lytte, forstå, respektere og forklare.
Så vi satt mange timer der i sola. Før nye avtaler og planer måtte få slippe til og de nye hjula på bilen min fikk trilla hjemover i rushen.
For nå er de slitte dekka skifta, bilen har fått oljeskift, fått stramma brekket og orden på blinklys.
Postkassen er blitt en affære som en så vidt er framom. Der den står på en benk, løsna fra veggen og oftest tom.
I min postkasse kommer lite.
En sjelden gang en regning, men for oftest sluses de gjennom andre kanaler.
Tom for reklame, den ble stoppa for mange år siden. Glansa papir uten bruk.
Menighetsbladet, Fagbladet og noen andre lignende skrifter ramler innom.
For en måned siden, eller to, fikk jeg et kort. Hun som hadde sendt kortet kom hjem lenge før og jeg visste det ville komme, men artig likevel. Mellomste sine tettskrevne setninger om gleden av å ha en uke på en gresk øy.
Her om dagen svinga jeg innom postkassen, der låg et blad.
Og et kort.
Det var til meg, men det var satt på en klistrelappe med min adresse. Den som var skrevet på var uten gateadresse og mangelfull. Og i kortet sto akkurat det, at det var en tynn adresse.
Jeg las igjennom den korte teksten, om reise, land og by. Kortet var produsert i Sverige og sendt fra Paris. Eneste underskriften var en smily.
Men hvem var kortet i fra?
Opp gjennom tida har en blitt kjent med mange folk.
Likevel…
Det var minner fra ungdommen som dukka opp og jeg ble ganske fort overbevist.
Om han jeg ble kjent med gjennom en av jobbene jeg hadde da, som jeg kunne snakke med alt om. Som jeg opplevde som en sjelevenn.
Som kom på besøk like etter jeg flytta til Trondheim. Vi satt på Nordre og skyggene bevega seg som et solur for en tid som bare gikk og gikk men vi var konstant, for vi delte tanker og lot tiden gå.
Husker jeg spekulerte på om det var rett å sy på den brudkjolen jeg sydde på…
Ti år etter var neste gang, da kom han på besøk dit vi hadde flytta.
Jeg var blitt tykk og mor til tre små.
Ønsket om å være den jeg hadde vært var sterk, den tynne, unge meg. Det ødela, men jeg satte meg ned etterpå og fikk skrevet en novelle som kom bort.
Jeg fikk mange livstegn, uten at tiden var der til så mye respons.
Åpne invitasjoner.
Et menneske en hadde en spesiell conection med.
Så forsvant han.
Nesten helt.
Mener jeg sendte melding en gang, uvisst hvor mange år siden, om dette var hans mobilnummer.
Fikk svar om at det var riktig og at han bodde sammen med noen.
Han var en globetrotter. Bodde en stund i London, siden i Stocholm. Jeg spekulerte på om han hadde flytta tilbake til Oslo.
En annen gang, også for mange år siden, skrev han her på bloggen min.
Han var kortet fra.
Det var veldig artig å få et livstegn. Sjøl om han ikke hadde skrevet under med at det var han.
En gåte som ble løst.
Rimelig raskt.
Treffa med han gjennom et liv, i lange skritt.
Og et mine dukka opp;
Jeg går nedover Hegdehaugsveien. Foran meg ser jeg et hodet som rager over andre sine, og jeg skjønner hvem det er. Det var en stund siden sist jeg hadde sett han, så jeg setter opp farten for å nå han igjen. Han går over Parkveien på grønt lys. Jeg må stoppe for rødt og ser han forsvinner inn i Slottsparken. Det kommer en trikk som ringler, kanskje for at folk ikke skal stå så langt ut i krysset. Jeg ser opp og inne i trikken, da ser jeg han, han sitter der og vinker og smiler til meg.
Et pussig sammentreff, han som jeg hadde prøvd å nå igjen hadde på en måte vært et varsel.
Godt å vite at han lever der uti i verden et sted. Og så har det vært morsomt og truffet han en gang til i livet. For å se om kontakten fortsatt hadde vært der.
Han var et av de menneskene som sitter igjen i minnet som et menneske med refleksjoner, en jeg ikke glemmer.
Noen ganger møter man mennesker, kanskje bare en gang og de setter spor. Andre har en sporadisk møter med.
I går begynte jeg et innlegg med at det skikkelig pissregna, det ble skrota. I dag skinner sola fra blå himmel på årets først høstdag.
Jeg våkna og så at klokka gikk.
Har nok vært mer sjokkerende om den hadde stoppa.
Det var stille i huset.
Denne søndagen.
Vurderte om det snart kom lyder fra sønnen. For han var dette en viktig dag.
Han skulle ha sin debut.
Som jeger.
Eller mer presist, være med i et jaktlag.
Og han gledde seg.
Like etter jeg hadde stått opp kom han også.
Nå har han dratt, med sekk med skift i, matpakke og kaffe.
Blir spennende å høre hvordan dette går.
Sjøl sitter jeg her og har ingen plan. Anna en rydding, gå gjennom øvelsene for kranglete kropp og kanskje skal jeg ta turen opp i haugen. Kan finne sopp, for eksempel.
Jeg har en ro.
Akkurat i dag er dagen mer min enn på lenge.
Det er så godt.
I går var jeg tidlig oppe, da hadde jeg jobb.
Turen gikk ut til museet der det kom en stor gjeng. Men det gikk bra det også. Sjøl om jeg kan snakke på automat, ikke eie orda mine. Og da kommer det mye rart ut.
– 1953, sa jeg og mente 1853.
Hjemme igjen ble det etter hvert miksa sammen en pizza. Sønnen syntes det var den beste pizzasausen han hadde smakt.
Da blir hu’mor stolt, men det var skikkelig enkle greier, bare hermetiserte tomat + litt tomatpurre, løk, hvitløk og chili.
Før vi spiste scrolla jeg på mobilen.
Da opplevde jeg noe sprøtt.
Siden så jeg Bunny hadde den sammen opplevelsen med en teori.
Appen til facebook hadde fått svart bakgrunn og blå F. Hva nå enn det er som gjør det valgte jeg å slette fb fra mobilen enn så lenge.
Vi snakka om det, sønnen og jeg, at egentlig skulle en ha sletta alle plattformer. For det er klart vi er bra kartlagt gjennom dette, de forskjellige plattformene. For meg personlig har det lite å si, om Google vet mer om meg enn jeg sjøl, for slik i all enkelhet lever jeg greit med det. Om jeg får fullt av vaskemaskiner i feeden etter og ha sett må en maskin eller at jeg får bekrefta mitt virkelighetsbilde som jeg allerede har, fordi mine handlinger blir speila. Så lenge jeg vet det er slik. Og jeg vet at det er min rolle som konsumer som er interessant.
Foreløpig.
Nå er kjøpegenet mitt blitt nokså svakt, reklame irriterer mer enn lager et behov og jeg har en personlig kamp mot Temu. Men opplysningene som gruppe, som en befolkning, kan disse opplysningene være rett og slett farlige. I feil hender eller til feil bruk, kan denne kunnskapen være fatal. Og det kan så klart komme. For vi er en ganske bevissløs flokk, mange av oss.
Så derfor fortsetter jeg min sang om mat og mitt liv…
I dag går jeg for en oppskrift fra Tomsmatprat sin side, denne HER.
Må legge leirgryta i vann.
Men det er lenge til middag.
På fredag kom mellomste søster innom, hun hadde med en gave.
En stol…
Gjett om jeg ble glad, her er min gamle.
Jeg har nok fått en bedre stol fra jobben til kontoret, men nå har en god arbeidsstol når jeg avslutter jobben også.
Det er søndag med sol, jeg har «ny» stol.
En pause i tilværelsen.
Til uka skal jeg skrive artikkel, på konsert, klipping av hår og time hos fysio.
Ellers har jeg ikke så mye på agendaen, så da bør jeg får til en del mer også… både privat og gjennom jobb.
Jeg kommer hjem fra fysioterapi og er skikkelig sulten. Det eneste jeg tenker på er mat.
Dette skrev jeg på onsdag.
For mat er både godt, interessant og spennende… og ikke minst nødvendig, fortsatte jeg med.
Komfyren settes på. Jeg bakte for noen dager siden rundstykker for å spise sammen med blomkålsuppe. Jeg hadde brukt økologisk mel og noe var fra helsekost, så putta jeg en ostebit inni. Derfor varmet jeg opp ovnen, for å få osten til å smelte.
Jeg leser om mat og leker med mat.
I går var jeg på museet, hadde en åpen dag. Altså, det var på tirsdag.
Før jeg reiste hjem fant jeg flere steinsopper som jeg plukka med.
Etterpå reiste jeg framom en gårdbruker som jeg kjøpte melk fra. Fikk også i råmelk, melka kua produserer like etter hun har kalva.
Nå skal ikke jeg ta diskusjonen hvorvidt kalven får av melka, regner med den får – at det blir overproduksjon. Dette skal jeg lage kalvedans av i dag.
Kalvedans
Så gikk dagen og det har blitt kveld.
Det ble kalvedans og den var god. Tok med til mor og hun er glad for å dele kaffestund med folk.
Jeg kjenner dagen har hatt sin pris, litt oppbruka vil jeg si.
I morgen er en ny dag.
Og en ny dag ble det, faktisk enda en ny dag…
For i dag er det fredag.
Tid og mat.
Eggerøre fra økologiske egg og gressløk fra hagen.
Dagene går.
Fra bloggen forsvinner folk, frivillig og med at livet ble slutt.
Det får en til å tenke.
Mange tanker.
Om livet og hva en bruker tid på.
Har vurdert blogginga, seriøst vurdert den.
Jeg starta for en grunn for maaaange år siden.
Hadde spørsmål jeg ikke visst hvor jeg skulle stille og så begynte jeg å blogge.
Det er flere blogger siden.
Svaret på de åpne spørsmåla kom i løpet av mange år.
Jeg fortsatte å skrive, svaret ble tydeligere og i det siste er det blitt veldig tindrene.
Hvilket svar?
Det handler om tid, om livet og hva som er viktig.
Og som jeg har sagt før, en blir glad i menneska er inne. Som gir av seg sjøl. Som forteller og deler seg ut over orda, over alt en skjønner mellom linjene. Om orda er få eller man ikke forteller om seg sjøl, det fortelles likevel.
Og alle kan en ikke følge.
Jeg følger dessverre få, for kapasiteten min er så der. Prøver bare å gi ordentlige svar når jeg svarer.
Mange er veldig forskjellige fra en sjøl.
Det er flere bloggere jeg i første omgang reagerte negativt på, men så får en tak i mennesket. For oftest er alle flotte mennesker, sjøl om de er forskjellige fra en sjøl, gjør andre ting eller mener andre ting.
Det er fredag.
Jeg har fått øvelser, jeg skal gjøre de før en økt med arbeid.
Satte på en vask med klær, museumsskjorta må vaskes, det er bestilt omvisning i morgen.
Artikkelen jeg var redd jeg ikke rakk ferdig er nå siste frist kommet og jeg bør rekke den.
Bremsa på bilen er stramma og over helga skal de utslitte dekka skiftes.
Det ordner seg alt etter hvert.
Pekefingeren er fortsatt følelsesløs, men smertene i armen er borte og med øvelser tror jeg dette blir bra.
Men har en viss motstand mot øvelsene.
Sønnen har vært her en uke snart og det er veldig hyggelig. Til helga skal han være med på jakt for første gang i sitt liv.
I går fikk jeg ringt for å sjekke om svaret på MR-undersøkelsen tidlig i sommer for mor. Ingen tegn til demens eller kognetiv svikt, bare alderen som visker ut noen av minnene inn i mellom.
Glede over hele leiren.
Tid og mat.
Og veldig mye bra, mye bra av alt.
Sjøl om verden holder på å gå av hengslene.
Og jeg vil nok prøve å henge med her, lengre. Blogge mer.
Men tanken på at en er fri til å gjøre akkurat det en ønsker, er fint.
Og til deg, til akkurat deg som las ned hit, disse orda som bare har blitt skvetta inn på skjermen fra tastaturet…
En kamp er så mangt. Og når en står der og skjønner det, er man skikket?
Er man klar?
Klar til å ta akkurat den kampen -.
En tirsdagskveld foran butikkhyllen med alskens snavel, sliten etter dagen, greier du å ta kampen, gå forbi?
Hver dag er det kamper som må tas.
Mine kamper i dag teller flere enn en, om jeg er skikket til alle vet jeg ikke.
Men jeg prøver.
I dag kutta jeg ut de sterke medisinene og satte meg i bilen. Jeg hadde time hos fysioterapeut.
Jeg skal innrømme jeg grudde meg, hva ville hun finne ut…
Hva ville hun ha meg til å gjøre…
Jeg var med i et møte på Teams, for jobben har jeg ikke sluppet, til jeg ble ropt inn helt på tiden.
Etterpå er jeg glad jeg ikke har sykemeldt meg.
Hun trodde ikke det var prolaps, men en låsning.
Jeg la meg på magen og gjorde som hun ba meg om, samtidig som jeg prøvde å holde redselen under kontroll.
Knekk, sa det.
Etter noen øvelser og strøm hadde jeg noe større bevegelse og da smertene kom, var de mindre. Så nå tror jeg at jeg snart kan legge bort smertestillende og at jeg vil fungere om litt.
Skal tilbake om en uke og føler meg absolutt skikket til det jeg er i gang med.
En annen kamp jeg må ta handler om roller, om min rolle som er blitt forandra uten at omgivelsene nødvendigvis er klar over det. Det å fronte den kampen, uten å bli misforstått, ser jeg kan være vanskelig på flere måter. Det handler både om å tørre og få tunga til å si det riktige, uten å fornærme noen.
For å bli skikket her må jeg la ting modne, jeg må skille mellom gamle følelser og å sette grenser uten å trappe på tær, men likevel bli forstått. Denne kampen er ikke helt enkel, men har tenkt å greie den.
Tenker å bli skikket, men må også søke rådgiving først.
Bildet er tatt av Mohamed Hassan fra Pixabay
Og så er det en kamp som er langvarig og som kvinner, nesten uten unntak, tar. I sener år har også menn i mye større grad gått inn i denne kampen.
Det handler i større og større grad om å bli sett på som vellykket. Om å ha en kropp uten fett.
I dag gikk jeg på vekta og så et tall jeg ikke hadde tenkt å se igjen.
Metabolisme, sa en TikTok’er jeg scrolla forbi.
Så her handler det nok mer om aktivitet enn inntak for min sin del. Jeg må bygge muskler, bygge de en tanke større enn de er i dag, for å forbrenne.
Men først må nakke og fastlåste muskler bli mer tøyelig.
Jeg må i gang med den kampen, men tror den fungerer bedre uten å tenke kamp.
Det tror jeg er den beste måten å bli skikket på. Bli venn med kampen.
Egentlig føler jeg en stor glede i kveld, det virker som jeg har kommet over noe som gir meg både glede og kraft.
Noe om tanker, noe med å ikke se på seg sjøl så personlig, men mer som et verktøy.
Og i det lyset kan det å bli skikket til kamp gjøre kampen til noe som er positivt og ikke et slit.
Føler du har der er mye kamper og er det noe som du syns er positivt eller negativt?
