Det snør, tiddelibom. Og det er virkelig en gedigen bom.
Jeg sitter her med «frokosten» min. Eller, kan vel kalle det lunsj. For jeg spiser oftest etter klokka 12 om dagene.
Men mat er uansett godt da også.
Men planene mine, været og YR har ikke vært samarbeidsvillig.
Jeg har satt på oppbyggelig meditativ musikk, for jeg vil bare ikke stresse når ting ikke går min vei.
Sommerdekka skal jeg ikke si noe mer om, men tenker at de får vente på dager med mildere lynne.
Nå MÅ nok det skje allerede i morgen, helst i dag. For i dag kommer to av mine «små» barn (ca. 190 og 176 høye centimeter) hjem, det vil si de kommer seg fram til toppen av et fjell – der går fylkesgrensa. Da har ikke dette busselskapet mer ansvar for frakt og fart, sjøl om bussen har trase forbi meg noen ganger.
Men så slo en veldig lur tanke ned i meg, syntes jeg… for regner med de har taxi som forlengelse av buss.
Altså fram til fylkesgrensa.
At kanskje det gikk an å bestille den bilen til å kjøre ned de fem minuttene til der jeg bor og barna skal. For da slipper de å traske den timen ned fra fjellet.
Men så klart, veien er bare sørpete og ser ikke ut som det er frost, så den kan hende jeg også kan kjøre. Men må avvente å se hvordan teperaturen er da. Akkurat nå sier YR 1 varm grad. Da toer jeg mine hender og lar hjula stå.
Så slik holder en på.
Jeg er liksom lei vinteren før den starter. Men regner det vil hjelpe masse med piggkledde dekk på tirsdag. Og så var det bare at YR sa varme grader da jeg la planen for dette.
Været skal en ikke tro på, altså.
Vil ikke tro på været som er meldt til natta heller.
Og nå da jeg sjekker sier meldingene «bare» 25 i kasta, på sitt verste til natta. Tidligere sto det 29.
Det er lørdag og jeg har ikke tid til å være på blogg. Trodde jeg skulle få tid til en lese-økt, men det må bli en annen gang.
Det er tirsdag i ny uke. Jeg er vindflyktning. Meldt storm i kasta. Men akkurat nå er jeg hjemme hos meg sjøl.
Huset står og jeg sitter.
Sola skinner til og med, så egentlig burde jeg vært ute.
Men planen er å få unna meg et par ting gjennom arbeid.
Da jeg var ferdig med bildene og skrivinga til dette innlegget, hadde vinden blåst seg opp og det regner. Akkurat nå skinner sola igjen.
Forrige tirsdag begynte jeg på arbeidet etter en uke med ferie.
I dag sitter jeg her og føler meg forvirra.
Skikkelig forvirra.
Av folk, hendelser, krav, telefoner og vær.
Jeg kan tenke meg en tilværelse som hovedkarakteren i den historien her har. En historie som ble til for ni år siden.
Men uka har gått greit, til tross for dagens forvirring.
Stort sett har dagane vært fulle av sol.
Litt tung var det å komme i gang med slikt en måtte i gang med.
Jeg fikk starta opp igjen med treninga jeg fikk fra fysioterapeuten og tenkt på at jeg burde bli mer bevisst kostholdet enn jeg allerede er. Slik som dette måltidet med egg, oliven, avocado, cottage cheese, granatepler og tomat. Mye protein.
Torsdag hadde jeg møte i Kristiansund. Så da blir det en fergetur på nesten en halv time.
Fikk snakka om framtida, jobben fram mot pensjon. Samtalen gikk fint. Jeg hadde lyst til å overflytte noe av ferien fra i år og ferien neste år helt til slutt. Det blir 8 uker tidligere slutt.
Etterpå dro jeg innom museet til en avtale der. Det var så mildt og fint, nesten 20 grader. En nytelse av en vakker dag.
Denne dagen tok likevel på, jeg sov dårlig om natta. Våkna i tretida uten å få sove igjen, og etter hvert fant jeg ut det var like greit å starte dagen.
Av og til kan det bli for mange inntrykk.
Da er naturen godt å hvile i.
Noen dager fikk jeg en liten tur ut.
Men sko er ikke så gode å få på føttene om dagen.
Så da gjør barfotturer seg.
Jeg har nok ikke fortalt om tåa…
Den sparka jeg borti så den ble som en stor drue. Tror ikke den er knekt. Men livredd for å sparke bort i noe med høyre fot for det er vondt.
På fredagskvelden tok jeg turen over fjellet.
Da var månen fortsatt rund og stor etter den var helt full natt til fredag.
Neste formiddagen var den blitt bleik.
Det var en del av gjengen min som kom.
Eldste skulle på jakt.
Mellomste og hennes kjære har ikke vær her på en lang stund. Så veldig koselig at de fant turen utover igjen.
Vi som ikke dro på jakt etter slikt med fire bein, tro på opplevelser i naturen.
På leit etter lys og skygge.
Mellomste syns det er greit at jeg bruker henne på bloggen.
Så her kommer flere bilder der hun er med.
Her fant vi en mosegrodd stamme.
En riktig myk og god kosestamme. Som måtte koses med.
Sjøen sendte farger og former tilbake, som det speilet den er. Nesten som et ruglevindu i dører fra 60- eller 70 tallet.
foto:asbjørg
Og jeg koste meg, både med folka jeg var sammen med og at jeg greidde turen, veldig rolig, i støvler.
foto:asbjørg
Helt nede ved sjøen var floa så høy som den sjelden er. Vi kunne ikke gå bortover stranda fordi vannet gikk så langt opp.
Vi vurderte å bade, men etter å ha slått fast temperaturen som temmelig kald, lot vi det bli med tanken.
foto:asbjørg
Det var heller ikke klarert til bad.
Burde tatt med både håndklær og ullundertøy, da har det kunna gått.
Sola kom seg lettere inn i skogen nå, når så mye av løvet var falt av.
Sola bak stammer som lager silhuett.
Dette er en bakskog, men av en eller annen grunn liker jeg meg i dette området. Det er så mye jeg vil fange i bilder.
Så var det å klatre oppover det siste bratte jordstykket, i lav sol.
Litt morsomt, vi alle tre som var på turen er med på bildet.
Jeg som en skygge på mellomste, samboeren som ikke liker å eksponeres på bilder, som en prikk bakerst.
Da jeg var oppe gikk jeg inn, de andre ville opp i skogen overfor huset også.
Jeg skulle gjøre i stand for besøk hos mor, steke svele.
Men nesten fælt å gå inn fra en slik dag, varmt, farger og masse sol.
Eldstemann kom tilbake fra jakta, ikke noe denne gangen heller. De to andre kom også inn, så før vi dro til mor, preppa vi maten vi skulle ha til kvelds.
Hos mor ble det spist svele og drukket kaffe.
foto:asbjørg
Og noen turer har det vært hos mor denne uka også.
Jeg har faktisk vært dypt nede i tankene angående blogginga. Det begynner å bli mange år siden jeg starta og det som var grunnen til at jeg begynte er på en måte innfridd.
Uansett, en skal aldri blogge uten en har lyst. Denne uka som gikk forsvant lysten.
Jeg ser på orda som farger, så med bilder og ord kan en male en stemning. Jeg er ikke opptatt av plassering, krangling, stigma, det som for meg blir negativt og all reklamene inne på siden. Den er det jeg syns er alt for krevende.
Ellers er jeg veldig langt inne min egne greier for tida. Jeg har så smått begynt å meditere, en målsetning jeg har hatt lenge.
Jeg er enormt opptatt av tida vi er i, tida jeg er i. Mitt syn, andres syn og presentasjoner. Det tar faktisk kapasitet, ganske mye.
I hvert fall reiste gjengen på søndag, etter tyrkisk lammegryte laget i leirgryte.
Fikk spørsmål om det var trist når alle dro.
Det er så fint når gjengen min kommer, jeg trives så godt sammen med dem og jeg opplever vi har det så bra. Samtidig trives jeg veldig godt i mitt eget selskap, slik så har jeg det fint når de er dratt også. Jeg koser meg med slik jeg har det. Akkurat det er veldig bra.
I går var det tilbake med jobbing etter helga. Jeg skulle jobbet mer i dag også, mer enn hva jeg har gjort.
Er nok bare for langt inne i mitt eget tankemodus til å kunne kommunisere om dette, dagen min og det jeg egentlig er opptatt av. Kanskje det kommer.
Kjenner du til dette, kan du også være så langt inne i deg sjøl slik at det kan være vanskelig å kommunisere med andre med det som fyller deg?
Det er fredag. Ukens beste kveld. Og jeg er endelig hjemme etter et par intense dager. Må bare si det er fantastisk deilig å krølle seg sammen i godstolen.
I går hadde jeg en slik dag jeg ikke visste helt opp eller ned på. For i hodet mitt og på timeplana sto det Kristiansund. Det var bare at onsdagen hadde tatt såpass på og om kvelden tenkte jeg at det var noe jeg ikke forsto. Nå måtte jeg til Kristiansund uansett, men måtte jeg være der klokka 9… Det betydde at jeg måtte reise hjemmefra klokka 7 og ideelt stå opp klokka 5.
Jeg skrev en mail til jobben for å høre hva dette egentlig betydde, altså hvordan forholde dagen seg. Det gikk en stund før svaret kom om at jeg bare måtte ta med meg data’n og komme.
Tømmervåg fergekai
Så jeg fikk satt i gang med oppdateringer av data før jeg måtte dra ned til sykehuset for å ta CT.
Der fikk jeg satt inn en lang nål inn i blodåren for å få satt kontrastveske intravenøst også en snartur inn i en tube.
Jeg kom meg tilbake til hovedkvarteret før folk hadde gått, fikk gjort ferdig pc’n slik at jeg kunne pakke den sammen og reise hjem. Dro innom en matbutikk og syntes jeg fortjente en liten sjokolade.
Kjørte rett hjem og fikk frosset ned lettsalta uer, lammekjøttdeig og parkert noen andre matvarer. Satte meg i stolen min, sovna, våkna og visste hverken hvor jeg var eller om det var morgen eller kveld.
I dag måtte jeg ut av huset i riktig tid, skulle i en begravelse. Der var det så mange folk at det nesten var umulig å parkere. Kirka var helt full.
Det var en fin og verdig begravelse, mange blomster, mye musikk og mange som snakka.
Før og etter begravelsen hadde jeg noen samtaler som var av en slik art at jeg ingen plass hadde. Sa det til mor da jeg kom til henne, at dagen var tappende. Begravelser er også det, sjøl om de er verdige.
Det skulle vise seg at det fortsatte.
Tappinga.
Oppdaga at oppvaskmaskina var full skitne kopper og skulle sette den i gang. Det virka som det hadde vært prøvd, men vannet var avskrudd. Satte vannet på og satte maskina i gang.
Da jeg en stund etter kom på kjøkkene spekulerte jeg om det var jeg eller kjøkken som var tåkete.
Samtidig lukta det smelta plast.
Kjøkkenet lå i en lett tåke. Så jeg satte av maskina.
Det neste jeg oppdager er at alt som heter kontor har stengt for helga…
Slikt passer aldri og det passer ikke det minste bedre når formkurven er så nede for telling.
Først ringte jeg hjemmetjenesten, i og med det nok er de som har skylda i dette. De ringte tilbake om at dette kunne ikke dem hjelpe med.
Nå syns jeg hjemmetjenesten gjør en veldig bra jobb og mangfoldet av mennesker du møter der må en bare ta høyde for. Men jeg må nok skrive en rapport på dette, få stilt noen spørsmål om hvilke oppgaver de skal ha, for i vaskemaskina lå det klær som nok har ligge en stund uten å bli hengt, matavfall som ikke var kasta osv. Pluss episoden med oppvaskmaskina. Den må undersøkes før videre bruk.
Ser nok for meg at jeg må opp med noen lapper med retningslinjer. De er som sagt mange folk, så vi må både som familie og tjeneste legge forholdene til rette for at det skal funke best mulig.
Så ettermiddagen ble altså ikke slik jeg så for meg.
For jeg turde ikke dra fra mor, tenk om dette kunne utvikle varme. Til slutt fant jeg fram til mennesker som jobber med det elektrisistet sjøl om kontor var stengt og det var fredag. Og helt til slutt kunne jeg sette meg i bilen, etter å ha vaska kopper, hengt opp klær og tatt med meg matsøpla. Det ble karameller, saltstenger og Bris på butikken. Noe i kveld og noe i morgen.
Jeg har alenehelg, i morgen skal jeg være hjemme.
Det betyr at jeg våkner til morgendagen uten en plan.
Det viste seg at det ikke bare føltes som jeg hadde feber.
Jeg hadde det.
Så det passa bra med time hos legen i dag.
Hun mente det var på sin plass med en grundig sjekk.
Og energien…er slik en forventer.
Var hos mor og laga middag på lørdag. Og kanskje var det i overkant sjøloppofrende min situasjon tatt i betraktning. Eldstemann mente så. Men vi sto oss alle bra og sønnen syntes at neste gang måtte vi overnatte til glede for henne som ønsker det.
Han hadde jakthelg uten noe trofé.
Mens jeg holdt på å kjøre på en sau i dag. Det kunne blitt en veldig ufrivillig jakt.
Den sto der plutselig midt i veien.
Den tverrsnudde så ulla krølla i snuen, og sprang tilbake til holet i gjerdet.
Før det holdt jeg på å kjøre utom veien, husker ikke om det var etter eller før jeg ble liggende bak en traktor det sto «kantslått» på.
Jeg skjønte ikke hva som var å slå.
Og enda før dette var det satt opp skilt om sammenstøt mellom bil og vilt. Nok en ufrivillig jakt.
Min tur til legen ene veien tar 40 minutter og den er spekka med spennende opplevelser.
Ellers har jeg sovet masse.
På lørdagskvelden la jeg meg før klokka 24 og sov til 11 neste dag.
11:11 for å være nøyaktig.
Det er bra med en portal nå, tenkte jeg.
Om ikke anna for å våkne til en ny dag.
Den nye dagen skulle gå over fjella til en utstilling.
Kristian Kvakland het skulptøren og utstillinga var der han trådde sin barndom, i Orkdal.
Her er en av skulturene han har laget.
foto: STORE NORSKE LEKSIKON
Den er vel rimelig kjent.
Men med en temp på nesten 39,5 fikk det stå sin prøve, det vil si, jeg prøvde ikke.
Sannsynlig var utstillinga på det samme snekkeriet som morfaren min jobba en periode av sin ungdom.
Noen ganger blir det slik en ikke tenker.
Jeg gledde meg til utstillingen, vi var faktisk en hel gjeng som skulle dra.
Det er mandag.
I morgen komme oktober.
Oktober er likevel bedre enn november.
Men en kan kose seg masse med levende lys og slikt.
Ute skinner sola i ren høslykke og jeg fikk et par dager ekstra-.
Det betyr at jeg ikke kan nyte dette i så stor grad.
Sola og høsten.
Men litt må jeg nok gå ut i det.
Jeg er et miss.
Alt med meg er ikke i uorden, men du verden det er nok.
Det siste er øyet.
Jeg skriver på en artikkel, men leter nok mer enn skriver.
Denne artikkelen koster å skrive.
Jeg måtte ut i går, med øyet og alt. Ut til museet, et lokale skulle leies ut.
Etterpå butikk.
Følte meg usosial og som noe som hadde kommet fram fra under en sten.
På butikken ser jeg en gutt….eller mann, som jeg ikke har sett siden han var gutt.
Da må jeg kommenter og sier som sant var at han hadde forandra seg.
Han kjente igjen meg, sa han.
– Jeg har nok ikke forandret meg så mye som deg, sier hun med øyet.
Høres ut som jeg komplimenterer meg sjøl, men det jeg tenkte var at det skjer større forandringer fra en er 15 til 30 enn tilsvarende fra 50-åra til 60-åra.
Og så sier jeg at dette skal jeg fortelle til dattera mi som er like gammel som han…
Ha, ha.
Han sa det måtte jeg, slik tørt samtidig som om han så ut som han stussa på hvorfor det…
For hvorfor i all verden skulle jeg det, de hadde gått på skole sammen for 100 år siden og hadde ikke den kontakten, liksom.
Heldigvis kan jeg le av meg sjøl, jeg var overhodet ikke i det sosiale hjørnet og da kan kommunikasjon bli så som der.
Har du det slik?
Noen ganger skal en bare følge intuisjonen sin med ikke å være sosial, for prøver en blir det bare rart.
Hjemme hadde sønnen kommet, han skal på jakt i helga.
Jeg hadde kjøpt sjokolade, for det var den internasjonale sjokoladedagen, så måtte det. Er egentlig av de som ikke er tullete etter sjokolade. Liker bedre lakris, så fant en sjokolade med lakris og så M.
Hadde ellers laget en suppe som det bare var å varme.
Så senka vi oss ned i hver vår stol og satte på Game og Thrones.
Han har dratt til skogs med matpakke og kaffe. Jeg sa det ikke passa så bra med fangst i dag. Men en fin dag til skogs får han og jaktlaget.
Jeg skal ned for å ta opp artikkelen med alle begrepa jeg ikke vet hva er. Siden skal vi innover til mor, når jegeren er nede og jeg forhåpentlig har produsert mange gode ord. Vi skal lage middag hos henne.
Og så bør jeg nok høre på sjefen min som mente at det hørtes ut at jeg trengte fri. Tror kroppen min er enig også slik som den roter det til for meg, må bare få med meg hodet på det også, men først må det være med på å få ferdig artikkelen.
Artikkelen skulle inn i går, gjett om jeg var glad da jeg fikk beskjed om at det holdt den ble sendt inn før lunsj på mandag. Så enn så lenge må jeg prøve å få sammenheng i fagbegrep jeg ikke har naturlige anlegg for å forstå. For eksempel nat, kravell, klink…eller svinkjøl.
Ute skinner sola. Over tåkelaget. For det er grått. Grått. Gyllent og grått.
Jeg sitter her og hører på et opptak.
Reprise på Ni-timen.
Et innslag fra tidligere i uka.
Om Jokke.
Jeg har vært påkonsert med Valertinene. Og jeg har gravlagt ungdommen.
Sola kom fram siden.
September med glød.
Trondheim sto på programmet midt i uka som gikk.
Konsert.
Jokke og Valertinene.
De originale medlemmene av Jokke & Valentinerne ønska å hedre og feire Joachim. Valentinerne består av May-Irene Aasen, Petter Pogo, Håkon Torgersen, og med Vidar Rugset på vokal og gitar.
Da jeg fylte år nå i sommer fikk jeg to billetter.
Helst ville jeg ha med meg alle mine tre.
Og slik ble det.
Yngste skulle oppover fra Oslo, på tur til Oppdal og saueleiting.
Eldste var med meg.
Vi møttes hos mellomste.
Så var kvelden der og vi labba ned til «Havet».
Og så var det igang.
Lyd og lys.
Jokke vil ha fylt 60 år nå i september og bandet ville hedre han.
Så kom de kjente låtene, lydveggen var betong.
Yngste var å henta propper til å ha i ørene til oss alle etter hvert.
Jeg kjente rytmen.
Rundt meg var det folk i alle aldrer, de var i det.
Tenkte på dette, en lomme i tida, et besøk til bake, til ungdommen.
Godt voksne mennesker møtte igjen sin egen ungdom.
Og jeg gjorde oppdagelsen, om min ungdom.
At den definitivt var over.
Og jeg kjente det var greit.
Jeg hadde alt for lite energi og det må jeg ha lov til.
Det var fint å gravlegge sin egen ungdom med denne konserten.
foto:ingrun
Han som aldri fikk lov til å oppleve å bli 60.
Etterpå var jeg veldig tappa, så det var nesten på kanten av forsvarlighet å gå.
Nå håper jeg både å få tilbake følelser i fingrer og at jeg blir bedre.
Likevel, jeg angra ikke.
Jeg drakk vann, noe anna kunne jeg ikke putte i meg.
På tur hjem hadde gjengen og jeg flere stopp.
Vi stopper utenfor Uffa, satte oss ned inne i en skogkrull, praten gikk.
Eldstemann og søstrene hadde mye å snakke om. Gjengen og mora, som delte likt og ulikt.
Folka på nabobordet ble stille.
Det er kanskje ikke hver dag en mor og hennes voksne barn ramler innom et lukket og skjult område midt i en by.
Plutselig forsvinner eldstemann opp i et tre, blir borte i mørket.
Treet er høyt og jeg syns det er greit å gå videre. Behøver ikke så å se opp i mørket og være redd…
Alle kommer etter, altså gjengen min.
Vi går foran hekker og stakittgjerder.
Innfor høre jeg noen som beveger seg i takt med oss.
Blir nesten ekkelt, til jeg oppdager at det er regnjakken min som lager lyden.
Så er vi hjemme og jeg gjør noe jeg aldri gjør.
Legger meg både med sminke på og uten pussing av tenner.
Fullstendig oppbrukt.
Ungdomstiden er for langt bak, snart er jeg pensjonist.
Og Jokke, Joachim Nielsen, vil ha fylt 60 år i dag.
Dagen derpå. Sol fra blå himmel. Og alle lydene fra en by.
Jeg har blitt vant til stillheten i min verden.
Byen kikker inn på meg gjennom store vinduer.
Utover golvet ligger det strødd madrasser. Det pustes, mine små som har blitt store.
Det suser litt i ørene, de er ikke vant til lyden fra en konsert lengre.
Dagen derpå.
Jeg sovna først da vi var hjemme igjen kvelden før.
De satt kviskrende ved spisebordet, samboer til mellomste hadde to viktige møter neste dag, han måtte ikke vekkes.
Så ble det helt stille. De hadde gått ut på terrassen for å fortsette praten der.
Jeg våkna først til dagen. Nå var det min tur til å innta terrassen med et stort glass vann. Jeg drakk bare vann kvelden før også, bare litt øl til maten før vi gikk.
Mellomste våkna og kom ut fra soverommet. De to på madrasser våkna også til den fine dagen.
Vi måtte ha en god frokost, så oppgaver ble fordelt.
Eldste og yngste rydda etter middagen dagen før og mellomste og jeg gikk for å handle.
– Vi kan gå inn her, sa hun.
En spesiell port var åpen.
Inn til en eventyrlig verden.
Langs veien sto det lykter forma som blåklokker.
Vi kom ned til et område med en rund dam.
I dammen var det en fisk som spruta vann. En dansende ballerina. En cello eller bratsj det kom noter ut av og en blå hund.
Mellomste ble inspirert.
Turen tilbake fra butikken gikk gjennom verdens hyggeligste boligområde. Det blomstra over alt, det hang blomkarse over murer, frukttrær og sittegrupper. Klær som hang til tørk på snorer.
Det var så fint at jeg glemte å ta bilder, jeg bare kikka og nøt alt det vakre.
Tilbake dekte vi bordet.
Epler, plommer, pesto og godt brød. Det smakte vilt godt.
Vi åt, drakk kaffe og snakka.
Snakka om at dette måtte gjentas, at vi møttes og gikk på konsert snart. Eller andre ting for den del.
For vi trives sammen.
Vi deler mye, ingen av oss er en helt annerledes mennesketype enn de andre. Så klart er vi ikke kopier, noen har mindre tålmodighet, noen blir mer høylytt og noen er stillere.
Men vi lærer også av hverandre, ikke minst å lytte, forstå, respektere og forklare.
Så vi satt mange timer der i sola. Før nye avtaler og planer måtte få slippe til og de nye hjula på bilen min fikk trilla hjemover i rushen.
For nå er de slitte dekka skifta, bilen har fått oljeskift, fått stramma brekket og orden på blinklys.
