Over meg banker det. Det sages og trampes over taket. Det må til for at alt skal bli.
Denne andre dagen i februar.
Litt kort natt.
I går kveld ble det natt før alt lys var slukket.
Ute hang fullmånen.
Den lyste meg rett i ansiktet da jeg kom hjem i går kveld.
Stilaser ga gjenskinn.
Da vi kom ut fra mor så vi den mellom greinene på et rosentre der himmelen enda var lys.
Søteren min har fått ny bil som hun må bli kjent med, så jeg henta henne for det var en stund siden hun hadde vært der.
Mens vi var der ringte yngste, hun ville komme oppover i dag og da tenkte hun seg til mormor si for å overnatte. Det er litt vondt for henne at mormor begynner å bli såpass gammel og hun sjøl bor i Oslo.
Tidligere i går kjørte jeg eldstemann og kjæresten til bussen, de var bedt på middag til hennes far.
Senere på søndagen hadde jeg en lang samtale om dette, om familie. Om bekymringer, kjærlighet og sårbarhet. Om nærheten og grensene. Respekt og det å vise at en bryr seg på en god måte.
En fin samtale.
Egentig syns jeg livet er en snodig reise, den er så fin, så utfordrende og veldig spennende.
For meg har det vært mye i det siste, nå føler jeg behov for ro slik at jeg kan fordøye alt.
Det blir ikke så mye tid den uka her, midt på dagen skal jeg hente midterste som kommer tilbake fra Kristiansund. Hun blir her noen timer før hun drar videre til Trondheim. I kveld en eller annen gang kommer yngste sammen med kjæresten, kjørende.
Jeg er veldig glad for gjengen min. I dem.
Og de, de er veldig glad for å møte pusende.
Da jeg var hos veterinæren her om dagen sa hun de var fine katter. Gjett om jeg var enig. Tror jeg snart skal lage et rent puseinnlegg, om de to damene som dundrer rundt i huset.
Jeg har vann i springen, ved i boden, mat i skapet og masse folk jeg bryr meg om.
Jeg er heldig.
Ønsker deg en nydelig dag med alt du er heldig med.
Fra at tiden går greit avgårde på nyåret, hovedsakelig med å pakke ned og spise opp jula, tok det sats da vi var kommet midt uti den nye måneden i det nye året.
Jeg sitter her med det varme vannet mitt, tar en slurk slik dann og vann, ser på at dagen lysner. Godt med en rolig stund, sjøl om pusene spretter rundt i stua og har veldig mye å foreta seg. I rommet under ligger eldstemann og kjæreste, får håpe de sover til tross for dundrene puser.
Henta de på torsdagskvelden, var innom huset på tur fra Molde for å sette på varme på rommet hans.
For om morgenen fikk jeg telefon fra fastlegen, om at sykehuset ønsket å se på mor etter fallet ned trappa. Og vi som skulle ha en liten samlingstund hos mor, for å markere og minnes far på det som var fødslesdagen hans. Det var bare å starte bilen, hente mor som ikke var overbegeistra for dette og sette kursen mot et sykehus som er flytta til lengre kjørevei.
Da vi kom til Batenfjordsøra ble det stopp for bunkring av mat. Det var middagstid for mor da vi dro fra henne.
Det gikk radigt da hun kom inn på sjukehuset og de fant ingen grunn til å ha henne inne over natta. Så gleden var stor over at hun fikk bli med hjem. Fikk pakka ut alt, klær, toalettartikler, dosett og lader til høreapparat. På turen kom det ene høreapparet bort. Varmet middag, sagt ifra til hjemmetjenesten og så gikk veien videre. Forbi meg sjøl, der jeg altså var innom huset så vidt og videre for å hente de to som kom.
Måtte innom butikk for å handle, hjem for å lage middag som for en gang skyld ikke ble laget fra bunnen og endelig kunne lande, da var jeg temmelig oppbrukt. Omtrentlig åtte timer bilkjøring, ha oversikt, prate med helsepersonell, holde fokus og være der for andre måtte jeg nesten grave fram meg sjøl.
Neste dag var jeg å handla for mor, ønska håndtverkene god helg før jeg dro, de er kommet godt igang. Jeg var forresten ute og pussa mose av noen taksstein som har ligget lagra ute siden 80-tallet og var skikkelig mosegrodd. Friskt i mange minus.
Hjem igjen, der mellomste kom framom. Jeg hadde lovet henne for en tid tilbake å kjøre henne til Kristiansund i går. Det går ikke buss til byen på lørdager her lengre. Hun skulle på besøk i helga til en venninne.
På fredagskveld var jeg ganske oppbrukt og med eldstemann som er igang med å kvitte seg med en avhengighet, ble ikke kvelden av de beste. Vi kosa oss likevel med mat og tv´n fikk ha hovedfokus.
På lørdagsmorgen var mellomste og jeg tidlig oppe, hadde god tid før turen til byen. Vi hadde bestemt oss for svele og kaffe på ferga. Vi skulle kose oss. Og det ble en trivelig dag.
Inne i byen møtte mellomste venninna og jeg ble med på en kaffe der vi spiste lunsj. Og mens vi sitter der møter jeg en tidligere kollega, noe som også var veldig trivelig. Jeg er også innom et kjøpesenter og får kjøpt noen gaver, men sko som jeg tenkte å se etter, ble det ikke noen fangst på.
Det å lande hjemme igen sammen med de to turtelduene, var godt. Eldstemann var i fint humør, til tross for det han er i gang med. Snart skal jeg kjøre de til bussen. Da får jeg noen timer aleine i huset. I morgen er mellomste tilbake, det vil si, jeg på hente henne på sentrum og siden drar hun hjem til seg sjøl, der jeg skal kjøre henne på en buss i den andre retningen. Så her er det tilværelse i firmaet Fyk og Frakt.
Og til alt overmål, i tillegg tenker yngste, som er sykemeld etter inngrepet i foten, å bli med kjæresten oppover for å komme hit. For hun er bekymra for mormor si og vil så gjerne besøke henne.
Så her er det folksomt og bevegelig. Nå syns jeg alltid det er hyggelig å møte gjengen min, faktisk også når jeg bli brukt til verbal boksesekk. Etterpå føles de besøka fine også, om det er slitsom når en står i situasjonen.
Dette var litt av alt som skjer rundt meg. Og til deg som har greidd å stå i mitt skriftlige babbel helt hit, vil jeg si gratulerer. Men nå skal jeg gi meg med dette temmelig uinteressante innlegget, men for meg sjøl kan det være greit å finne det siden… for det føles nesten forvirrende med alt som jeg skal være en del av. Nesten som jeg ikke skjønner hvilken dag det er i dette rennet. Og jeg er faktisk midt i en milepæl.
Nå ønsker jeg meg hakket roligere februar måned. Det er så mange andre ting jeg gjerne vil holde på med. Ikke minst at folk holder seg friske.
Nydelig søndag, nyt den og tenk; det er siste vintermåned som enda til er kortere av dager. Om 28 dager er våren her.
Det starta med at jeg oppdaga det så vidt rann vann ut av kranen.
Etter jeg kom hjem.
Jeg hadde vært ute med x2 puser.
Vetrinær, chipping og vaksine. De skreik inne i buret. Denne turen likte de ikke.
Det viste seg at Iris reagerte mest, da jeg tok henne ut skalv hun som et aspeløv. Achia hadde en helt annen puls, hun var rolig og avslappa. Men det var riktig godt å være hjemme med dem. Det var da jeg oppdaga vannet…eller fare for tomme kraner. Det er jeg som mister vannet først.
Det var bare å legge i veg.
Opp og ned bakker.
Over islagte områder. De var det massivt av.
Så gjett om jeg var glad for sko med pigger.
Endelig var jeg oppe ved brønnen. Fikk kjempa det tunge sementlokket til sides og så det var lav vannstand.
Bort til elva, den var ei isrenne av tykk is. Jeg begynte å banke i isen.
Is og vann spratt tilbake og klærne frøs seg stive ganske fort.
Det først laget gikk greit å banke igjennom, neste var verre. Og så begynte jeg å tenke at om jeg kom meg ned, om jeg fant noe vann… ville det også fryse.
Jeg ringte en nabo og vi kom fram til at dette ikke var noen vits i.
Da jeg kom ned var jeg utlada og sovna i den berømmelige stolen. Vi skulle arbeide mer med dette etter hvert som folk kom hjem fra arbeid og jeg venta på mer beskjed fra andre naboer.
Det er krise når vannet forsvinner og det er ikke meg det er verst for. Det er både hus med små barn og dyrehold rundt de som ble uten vann.
Så fikk jeg telefon.
– Kan du skru opp kranen, fikk jeg beskjed om.
Og der fossa vannet ut.
Vannet kom fra en annen brønn, det hadde vært noen omkoblinger.
Jeg var veldig glad for at det igjen var vann. Jeg var også glad for jeg slapp turen ut for jeg hadde fått frost i meg.
Nå var det fra en brønn alle rundt her fikk vann. Flere hus med små barn og gårder med dyr.
Det var ikke tilsig i den andre brønnen heller, så den vil også bli tom. Men nå er kommunen koblet på og det er kjørt ut vann til oss. De skulle også prøve å få en tankbil med vann til å fylle opp i brønnen.
Jeg har ikke sjekket dette for fikk nok en uventa og overaktiv dag i går.
Men denne kvelden, etter alt var i orden en stakket stund, var god.
Iris hadde også gjenvunnet tro og tillit på verden der hun stolt satt å kneisa på stolryggen.
Dette er første gangen jeg opplevde å bli helt vannløs fra den brønnen jeg får vannet fra på de 18 åra jeg har bodd her.
Det er ikke så lenge siden jeg skulle gå igjennom siste år. Det er et år siden. Så et år går fort, er flyktig og kort.
Det som overraska meg er at det har gått et år siden jeg fikk veldig fokus på slikt jeg trodde det var kortere siden. Slik som å skru av tanker, øve på å ikke være så mye i fortid og framtid, men la nåtiden få mest mulig fokus.
Jeg sa opp jobben ganske tidlig, allerede i januar. La inn ønske om å få ferien lagt inn i slutten av arbeidsperioden, men eneste respons var at sjeften sa at hun tror det er den fineste oppsigelsen hun har fått.
Det var slitsomt å ikke få klarhet.
Fikk opp lekeutstillinga, egentlig en utstilling som jeg tenkte å ha i 2024.
Det er mange hendelser før jeg en dag går fra museet med viten om at det var siste arrangement jeg hadde ansvar for. Det var en lettelse.
Likevel sto mye igjen, rydding både på nett og kontor. Og det tok ganske mye fokus bort fra at jeg kunne trekke meg tilbake og nyte at siste arbeidsdag gikk av stabelen i midten av august.
Først ut i november for alt utstyr ut av huset og nøkkelen ble levert.
Det var en helt vill følelse, endelig kunne jeg legge jobben bak meg.
Livet som pensjonist kom med en flodbølge av slitenhet. Den siste tiden i et arbeidsliv hadde tatt krefter, tanker, stress og følelsen av å ikke bli møtt så godt. Da alt kunne legges bak var den følelsen helt gedigen god.
Jeg var fri.
Alle tanker om forventninger kunne legges bort.
Jeg var en tur på museet for å hente leker jeg hadde lånt ut til sommerens utstilling og opplevde jeg ikke hadde tilhørighet der lengre. Jeg var borte, det var ikke «mitt». Etter alle år hadde ikke museet noe med meg å gjøre lengre. Det var veldig fint å kjenne. Et kapitell var over og nytt sto klart.
Som et bakteppe skifta årstider, våren kom.
“Lykkens plass” like oppom huset mitt, blomstra det like fint av blått i blått, som det brukte.
Sommeren kom som en varm bølge med blomster mellom tærne.
Av sol, turer gjennom skogen og ned til den lille stranda mi.
Da jeg fylte år var en del av gjengen min med å feira sammen med meg. Dagen starta med sjøbad. Og der uti sjøen, plaskende i varme bølger opplevde jeg å få servert fødselsdagssang. En nydelig opplevelse.
Flokken min kom og reiste gjennom året, det var mange gode opplevelser..
Til påske kom en litt utvida flokk. Bildet over er fra overlevering av tre damer der kjæresten til yngste skulle ta de med seg til Oppdal. Yngste har vært en del opp og ned fra Oslo, hun syns det er litt mange steder å fordele seg på; Oppdal, Tronheim og heime hos a’mor.
foro:asbjørg
Litt utpå høsten kom også utvida flokk, vi hadde en kreativ samling som vi var enig om å fortsette med.
foto:asbjørg
Eldstemann og jeg hadde disse samtalene gjennom hele året, der praten om livet, samfunnet og andre dyptpløyende tema fikk til dels stort fokus.
Han mente vi burde opprette en podkast med disse samtalene, men det ble liggende igjen som planer som sikkert ikke blir.
En anna ting som dukka opp i våren var flere gamle, flyktige herrer. Dene ene var jeg såpass klar over flykigheta til og medregna. Jeg satte krav og de ble som forventa ikke innfridd. En annen åpna jeg døra for av en eller annen merkelig grunn og da det ikke gikk var jeg barnslig nok til å irritere meg over at jeg ikke ble først til å avslutte. Føltes som en skikkelig unødvendig opplevelse.
Det samme følte jeg med Truls, også en herremann med fire bein.
Han gledde med stort. En nydelig vårdag var han borte.
Bare sola var igjen.
Ingen glade mjau.
Tiden etter gikk med til leiting i nærmiljø og søking på nett. Skikkelig trist var det. Og til slutt, etter mange måneder la jeg håpet fra meg.
Jeg skulle aldri mer ha dyr i huset.
Så jeg vet ikke hva som skjedde, jeg. For plutselig hadde jeg gjort en avtale da jeg kom over dette bildet.
Og så flytta Archia og Iris hjem.
To puser med mye varhet og en kattemor som hadde blitt funnet i skogen og nok hadde overført til pusene denne forsiktigheten. De blir kanskje aldri slike trygge katter jeg har vært vant til. Nå spretter de ikke opp når jeg nyser, men ved nye lyder er de i sprang.
Jeg hentet de i oktober med denne bilen.
Min gamle Toyota som hadde holdt i mange år begynte å få mange reperasjoner og fant hele tiden på nye problem. Så dermed gikk jeg for en nyere bil. Den hadde også noen startproblem, men det ble ordna greit.
I dag er jeg veldig gode venner med min lille sportsaktige kraft plugg som jeg kunne kjøpe takket være for at jeg hadde tatt opp et lån for reperasjon av taket på huset. Men håndverkere er ikke enkelt å få tak i. Etter flere befaringer tok endelig to det på seg. Så det står på lista over ting som skal skje i år.
Siste helga i august var det bryllup til et tantebarn, en fin dag.
Mor og jeg bodde hos søsteren min og mannen hennes, foreldra til bruden.
Mor begynner bli eldre, hun hadde kanskje ikke den største gleden av å befinne seg sammen med så mange folk. Jeg syntes far sto ved siden av henne i grå dress etter vielsen.
Hun bor hjemme, hjemmetjenesten er der flere ganger om dagen og jeg er innom henne nesten annenhver dag og har hovedansvaret.
Hun klarer seg ganske bra, til tross for et varierende minne.
Da jeg bestemte meg for å reise etter døtrene som hadde dratt til Hellas, var det en del logistikk rundt mor for å få turen til.
Turen ble noen fantastiske dager med varme og bading.
Og et lite innslag av kultur med et svært varmt besøk på Knossos på Kreta.
Det har også vært turer i mindre format, endelig fikk jeg besøk henne som en gang var svigermor. Var også framom en strand med de vakreste steiner.
Jeg hadde overnatting i leligheta til mellomste søster og mann, der bading og prat hadde god plass.
Og det har vært mange turer i nærmiljøet der jeg fant en ny skog med gamle trær og ubehagelige fluer. Her er mellomste med opp til trærne.
Mellomste ga meg flere konserter der hun sjøl opptredde.
Hun innviterte meg også med på konsert med Kaizers Orchestra. Også en fin opplevelse.
Jeg prøvde meg også som sanker. Noe jeg samla inn og har stor glede av er te av rødkløver.
Helseproblem har jeg lett for å glemme, men det har vært noen behandlinger for nerver i nakke som er i klem med redusert følighet i noen fingrer. Jeg gikk meg opp i en skikkelig betennelse av å gå barfot i naturen med gnagsår. Ikke å anbefale. Ellers er det noe rusk og rask som er litt logisk etter levde år.
Til tross for at jeg lot høsten gå etter følelsen av slitenhet, har jeg ført inn både noe trening og turer.
Maten har jeg et ganske bevisst forhold til.
Klarte å få bort 10 kilo etter sommeren uten egentlig slanketanken.
Har hørt enormt mye podkaster i hovedsak om spiritualitet og tatt fram gleden ved å lese bøker igjen.
Som hovedregel skal jeg kjenne etter hva jeg har lyst til.
Da jula nærma seg, som jeg egentlig ikke trodde jeg evna å gjennomføre både på grunn av energi og økonomi, ble den likevel. Barna ville komme, faren kom, mor, lillesøster og tanteunge.
foro:asbjørg
Alt la seg greit på plass til å kunne gjennomføres. Det eneste var at jeg ikke fikk inn oppvaskmaskina til denne jula heller.
De aller siste dagene i året valgte jeg å være mest mulig aleine. Jeg følte jeg hadde behov for det. Så da nyttåret spraka på himmelen så jeg på raketter i det fjerne, ønska meg sjøl et godt nyttår og tanken på dette året som var starta. Krig og fred, nyhetsbilde, uansett alt, jeg kjente jeg gledde meg til et nytt år.
Et nytt år med tanken på at jeg var et fritt menneske.
For gårsdagen kom, tok bort alt som jeg har planer om og forsvant i tid. Det viktigste var likevel å rydde kjøkkene slik nogenlunde. Herr Robe, robotstøvsugeren, fikk gå noen runder gjennom både fredagen og dagen i går.
Nei, det var ingen som kom hit. Bare det at jeg skulle avgårde, var plana. Plana tok derfor ifra meg tur ut, øvelser og alt slikt som mitt nye liv skal inneholde.
Jeg ryddet i kattkassene og til slutt var jeg ferdig til å forsvinne. Igjen, helt alene, skulle pusene være, en kveld og en natt. Så lenge kunne de ikke bli stengt inne med et bad og soveromsgang til å bevege seg på. Og jeg ville at de skulle ha det slik greit nok.
foto:asbjørg
Men til slutt var jeg på tur, med toalettsaker og nattklær.
Men først var jeg innom en butikk. Møtte et søskenbarn.
– Er det her du er, sa han.
Og jeg svarte:
– Ja. Og du er også her.
Så fikk vi stadfesta det.
Vi spurte hverandre om mødrene og jeg spurte han om hvordan kona hadde det. Men ingen av oss spurte hverandre hvordan vi hadde det.
Vi mennensker er morsomme.
Mor var glad over at jeg kom, at jeg laga middag og skulle tilbringe hele kvelden på andre sida av salongbordet. Så var kvelden hennes over, jeg hjalp henne med kveldstell og la en varmeflaske i senga. Etter å ha rydda gikk jeg også å la meg. Men fikk jeg sove…
Det var kul umulig.
Jeg snudde meg og snudde meg. Hodet var alt for aktivt.
Hva skulle jeg plante i hagen når våren kom, skulle jeg begynne snart…
Hvilke klær skulle jeg bruke på jubileet på Folkehøyskolen jeg en gang gikk og jeg måtte bestille meg overnatting.
Himmel, jubileet er ikke før i slutten på mai.
Jeg sovna likevel til slutt.
Hørte bevegelser oppe da klokka var ni. Mor var oppe og først la jeg ikke merke til det -.
Mor kan være glemsk, glemme ganske vanlig ting, andre ganger er hun rett så på plass. Men den morgenen her var helt surrealistisk, hun fikk ikke ut vanlige ord. Prøvde å forklare med bevegelser som ikke var til å forstå. Jo, jeg forsto hun prøvde å si «mat» og kanskje var det høreapparatet hun prøvde å si noe om. Hun sa hun hadde ikke blitt gal.
Jeg fikk sagt fra til hjemmetjenesten og ringte siden sykepleiersøsteren min som snakka om noe som heter TIA-drypp.
Det kom seg etter hvert, forvirringa forsvant og orda kom mer tilbake. Men jeg kunne bare ikke dra, måtte se hvordan dette utvikla seg. Derfor ble klokka fem før jeg dro hjem.
Ellers hadde Øre-, nese- og halsavdelinga sendt noe som skal forsterke lyden i høreapparatet og en bruksanvisning som ikke var til å forstå. Jeg fikk det ikke til og må nok ringe avdelinga.
Det var godt å komme hjem, kattene kom ikke spurtene ta jeg låste meg inn. De kom til slutt svimlende fra stua. Det virker ikke som de har lidd noen overlast.
foto:asbjørg
Nå må jeg avklare puser på tur, først er det bur og veterinær. Siden skal turen gå til Trondheim der mellomste og samboer skal å passe pusene. Vi ble forresten bedt på feiring av bryllupsdag også, mor og jeg, slik rund type av det mer voksne slaget. Så da blir spørsmålet om vi skal ta turen, om jeg skal ta turen til Oslo når jeg først er på farten. Men så er det å få mor hjem igjen, om hva som passer døtrene og rett og slett logistikk.
Tid…hva er tid… Nåtid blir i hvertfall fortid i rasende fart.
Sannsynlig har jeg brukt opp tiden min i 2025, for nå rekker jeg ikke å begynne på et skarve blogginnlegg før jeg må noe anna. Jeg har begynt på flere. Men i dag, i dag er HELE dagen min!
Jeg sitter og suser, alt etter som, til musikk.
Vasker noen klær, rydder litt her og der. Hatt noen telefonsamtaler.
Jeg vet ingen ting og jeg vet alt.
Omtrentlig slik.
Spiser, sover og står opp, slik jeg gjør alle dager.
Jeg legger ut påbegynte innlegg fra tidligere dager…ett her og ett til her.
Jeg har ikke skrevet om dette treet.
Dette er et ønsketre.
Der folk kunne skrive ønsker for året som kommer.
I en forbifart rakk jeg å sette meg ned for å klusse litt med farger.
Bare for å ha gjort det.
Rommet var godt og ha, et rom til å trekke seg bort i.
Mitt tidligere kontor.
Kjente på takknemmelighet for at jeg kunne ha det slik.
I morgen er vi ferdig med 2025 og jeg gleder meg til det nye, til våren og lyset. Til bading og turer. Til alt jeg kan og til alt jeg ikke vet.
Til helga som kommer etter nyttårshelga, altså den først ordinære helga, er jeg invitert til åpning av en utstilling. Tenkte å dra, men så er vinteren kommet med glatte veier så tenker jeg kan se den senere.
I ro. Kan i stedet ta turen til Trondheim siden for å se den.
Nede i gangen lukter det enda av parfymen til sønnen, det sviver ut fra rommet hans.
– Er hun ikke fin, sa han forelska.
Jeg svarte at hun absolutt var søt, men det viktigste var at jeg hadde sett hun hadde et fint indre.
Jenta som ble objektivisert på dette viset under et måltid, sa at hun ville helst at folk skulle se hvem hun var, ikke se et utseende som ville forandres etter hvert som hun ble eldre.
En forelska sønn og en jente med tanker.
Det mørkner ute og verden har blitt hvit.
Jeg koser meg med røkt laks og eggerøre på hjemmebakt hvetebrød.
Det er så mye å glede seg til og noe av det jeg gleder meg ekstra godt til er nyttårkonsertene fra Wien først nyttårsdag.
Og jeg ønsker sammen med den som skrev denne lappen på treet.
FRED!
Vil du jeg skal skrive et ønske fra deg for å henge på treet?
Snart må jeg ta turen ut, men bare ned til veien. Det er papirtømming i dag, på en lørdag.
I gårkveld blåste det for mye, ville ikke risikere en velta dunk med papir flygende utover. Tar sjansen på at søppelbilen kommer i omtrentlig samme tid som på hverdager.
Og angående vær eller grunnforhold. Da jeg kom hjem sent i går kveld skulle jeg se i poskassen ved busskuret. Der var postkassen borte sammen med hele busskuret.
Hva hadde skjedd?
Det var for mørkt til å se om det lå nedenfor, om grunnen hadde gitt etter eller om det bare var flytta.
Forundringer i en førjulstid.
Ja førjulstid, nå er det ikke mange dager igjen. I går var jeg med mor til Kristiansund for ører. Fikk vite at hørselen var 40% av det den skulle.
Etterpå var vi bedt til lunsj til et søskenbarn og mannen. Broren hennes med kone kom også.
Vi hadde en riktig trivelig tid. Det er ikke så ofte vi møtes, så prioriterte tiden sammen med dem istedet for butikk.
Fikk kjøpt blomster etterpå og for mor sin del holdt det, hun satt i bilen. Hun var så utslitt da hun var hjemme, så etter og ha spist middag ville hun legge seg. Da var hun full av frost, jeg fant i varmeflaske og pakka henne inn. Hun er en voksen dame og tåler ikke alt mulig.
Så det betyr i kort tekst at jeg har mye handling igjen. Planlegger en kjempetidlig handletur på mandag. Men jeg huska å kjøre nedenom fiskeoppdrettet på tur hjem, så nå er både kveite og lutfisk i hus.
Og i dag, utenom å trille boss ned til veien, bør jeg få gjort så mye at jeg er usikker om jeg vil sette opp noen liste på gjøremål. Rekker det jeg rekker.
I morgenkveld kommer mellomste og yngste kjører fra Oslo i løpet av morgendagen. Eldstemann kommer kanskje også en liten tur i morgen, men skal tilbake til Trondheim på juleaften.
Men det tenker jeg, i morgen må jeg lage gul mat til de som kommer. Og hvorfor kan du gjette på, om du vil…
Siste uka i november er straks over og 1. søndag i advent er her. Jeg er kommet hjem for ikke så lenge siden.
Uka gikk med kos, tanker og hendelser.
Kronologisk kom yngsteberta på mandag.
Seint.
Ble en komisk tur.
Var litt usikker på hvilken togstasjon jeg skulle hente henne. Hun ville være på Berkåk litt over halv tolv, altså nesten midnatt. Neste stasjon stoppa ikke toget, så da ville det bli Heimdal – men da var vi i gang med natta. Så bestemte meg for Berkåk samtidig som jeg besøkte gammelnaboene fra der vi bodde før.
Syntes ikke det er så lenge siden jeg var der, de mente det var fem år siden.
Tid er et vilt og hysterisk begrep.
De hadde fått seg større stue og større akvarie.
Facinerende med fiskene som svømmer rundt.
Yngste og jeg hadde bestemt oss for å kjøpe oss nattmat, men grillen var stengt på bensinstasjonen ved siden av togstasjonen. Vi fant ut at vi fikk kjøre en omvei for en annen nattåpen stasjon, bare for å erfare at de hadde stengt grillen sin der også. Men det ble mat til slutt, sein mat, skikkelig nattmat.
Tirsdag skulle vi ta med mor til fotbehanding og kjørt oss fast i oppkjørselen hennes. Det ble en dag som likevel understreka sitatet om at det er “aldri så galt for at det ikke er godt for noe». Min time forsvant i å vente på taxi’en vi bestilte for at mor skulle få sin time, jeg hadde glassbrott i ene foten og hadde sett fram til behandling. Fotterapeutan hadde heldigvis to timer på torsdag, så da fikk både jeg og yngste hver vår time.
Yngste har skadde negler på begge stortåene etter skating. Hun venter på time for operasjon. Nå ble neglene ordna slik at hun slipper all smerte fram mot operasjonen.
Etter mors behandling på tirsdag, hjelpte taxisjåføren oss med å få løs bilen. Det var veldig snilt gjort.
Det ble flere turer til mor/mormor, vi overnatta en natt også.
Yngste syns hun er så langt borte fra henne. Det er et lite stykke fra Oslo til Nordmøre.
Pusene var populære og gleden var stor både for de firbeinte og tobeinte, å bli kjent med hverandre.
På torsdag var vi og henta kjæresten, som er hjemme på Oppdal om dagen. Han skulle bli med opp til Trondheim på lørdag.
Jeg kom meg ned til sjøen på fredag for å sanke tang. Det ble både gristang og sauetang. Jeg fikk tørket tang og gitt bort noe av det. Spennende å se om døtrene får positiv virkning av å ta tang.
Naturen er også nydelig i vinterdrakt nede ved sjøen.
Grunnen til at yngste ville komme var at mellomste fyller år til uka. Så hun avtalte med resten av familien at vi møttes i Trondheim i går, altså på lørdag.
Egentlig skikkelig dårlig føre oppover, men turen gikk heldigvis bra. Trafikken gikk rolig i sluch-snø og null grader. Var innom Orkanger for å hente faren. Eldstemann og kjæresten kom etter med buss.
Så da fikk vi feira at mellomste også runder et nytt år, dagen er 2. desember.
Vi hadde en fin feiring.
Og for mamma’n var det godt å klemme midtidatter si og bli klemt av henne.
Jeg tenkte å kjøre helt hjem, men veiene og føret var ikke av det beste. Overnatta derfor på Orkanger i verdens kaldeste rom. Det har tre yttervegger og har prøvd å fryse forderva der før. Men fikk nok litt søvn.
I dag var det flere minusgrader og oppholdsvær, så turen over fjella gikk fint i rolig fart.
Da jeg kom hjem fikk jeg tent lys på utetreet og tatt ned adventsstjerne og slikt.
Pusene fikk mat og jeg fikk ordna i sandkassene deres. Fuglene fikk også mat i materen.
Og så fikk jeg en pause med et stort glass med ingefær og sitron.
Snart er pausen min over.
Jeg har endelig fått sendt ut flere regninger, også for utleie av leligheten til kontor gjennom nesten tre år. Føler jeg har vært flink og fått gjort slikt som fører til misnøye av seg sjøl når en ikke får gjort det.
Det er snakk om at leligheten får ny leietaker og det kanskje allerede til uka, så mye som må ordnes der. I morgen er jeg bedt i fødselsdag. Og om noen uker er det jul og her blir det fullt hus.
Så jeg har ting å henge fingrene i og mye jeg har lyst til å fingre i. Slik som tang, ta inn kvister og mye mer. Men likevel, denne uka blir nok roligere enn den som vi straks avslutter.
Riktig fin desemberuka til deg som er innom bloggen min. For nå skal vi inn i en ny uke.
Det er morgen, det klatres og styrer på og fra radioen lyder 9 timen.
Straks slutt på en uke igjen. I dag bør jeg fram med vaskefilla og være en tornado…som en reklame en gang sa.
Pusene har en raptus, løper etter stolrygger, kaster seg fryktløs ut i lufta. Jakter på hverandre og hver smitt og smule er et offer. De begynner å bli tryggere.
Lille Achia er den som er mest sky, hun kommer nå bort, hopper opp. Da går halen i sirkel. Som en visp. Ikke mjauer hun og ikke maler hun…det vil si, hun maler på veldig lav styrke.
Iris har funnet plassen min i fanget mitt for lengst, hun maler høyt og mjauer søtt.
I dag da jeg gjorde øvelsene mine på soverommet og døren sto på gløtt, mjauet hun høyt og bydene. Hun ville inn! Men jeg kan ikke slippe dem inn på soverom for jeg kan ikke stole på dem.
Jeg har lest meg opp på når katter og kattunger gjør fra seg utenfor kassen. Det er et tegn og kan være flere ting. For det første bør jeg skaffe meg en kattkasse til. En kasse er for lite når det er to puser. Jeg må rense den flere ganger om dagen. Katter er pertentlige. Og så kan det komme av utrygghet, og jeg tror de sliter med trygghet. Nå har jeg hatt de her over en måned og enda er de vare. Sannsynlig er de det av typer.
Så det er en del jobb med de.
Men artig å se hvordan vaner fester seg. Når jeg sier «kom» kommer de som sinder og såe, løper hverandre nesten ned. Og da må jeg ha godbitene klare, det forsterker ordet kom enda mer.
Når jeg skal ut av huset får de et begrensa område å være på; badet og soveromsgangen. Der står mat og sandkassen. Det samme om natta. Da sier jeg bare «kom” og de kommer løpende i villelse.
I gårkveld sa jeg «kom» til de og låste meg ut av huset, mens de hadde sin begrensa plass.
Skikkelig høstkveld, mørkt og regn, parkerte jeg utenfor kirka. Det var konsert og musikk av Bach.
Fint å høre på, men benkene i kirka tar nesten livet av en.
Det var flere stykker og flere musikere som fikk blomster etterpå.
Jeg gikk innom kirkegården etterpå, fant grava til far i mørket. Og lyset på grava lyste fortsatt.
I dager det snø på toppene. Jeg skal til å virke. Har lyst til så mye, mye mer enn dagen er lang. Men jeg rekker det jeg rekker.
Hva er det viktigste for deg i dag?
For meg vet jeg nesten ikke, bare at det jeg har lyst til er for mye, så jeg må nok prioritere.
Nå skal jeg ikke skrive med for store bokstaver i dette innlegget, men slik mellomstore. For det er ferskt. Det nye kurset.
For jeg har meldt meg på et nettkurs. Jeg har gjort det før. To ganger, faktisk. Og det gikk ikke bra.
For mange år siden var det et skrivekurs. Resultatet ble bare dårlig samvittighet.
For noen år siden gikk jeg på nettkurstoget igjen. Kvinnehelse og sykluser, så interessant. Men jeg hadde aldri tid til å gå inn utover de første modulene.
Og nå har jeg gjort det igjen.
Så hva er det som gjør at jeg tror jeg skal klare det nå…
Modulene fikk jeg for en måneds tid siden og har vært inne flere ganger.
Allerede.
I går starta den mer intense kursperioden. Jeg satt som et tent lys med penn, skrivebok og data’n i fanget.
Nå kan det hende i og med mer tid, at det denne gangen går bra. Det er det eneste jeg skal, utenom besøka til mor.
Men så tror jeg det er et anna element inn denne gangen.
Interesse.
Nå var jeg interessert både i skrivekurset og kvinnehelse, men kanskje ikke nok.
Nå har jeg genuin interesse.
Etter jeg fikk påvist leddgikt for åtte år siden, ikke greidde å bøye knær pga. av betennelser og hele kroppen var et miss har interessen for det jeg putter inn i munnen vokst.
Jeg kan gå enda lengre tilbake i tid, til jeg bodde i Trondheim med små barn. Der var vondt når vi lekte og de krabba på meg. Små barn, liksom.
Husker en serie på tv’n vi så. I vignetten var det en mann som kasta en dame bakover på et bord og seg etter. Full av lidenskap. Jeg husker hvor trist det var, jeg kunne ikke være med på noe slikt fordi kroppen var så vond og jeg var bare litt over 30 år.
Etter noen år ble jeg diagnosert med fibromyalgi. Jeg gråt da jeg reiste hjem fra legen den gangen, av å bli trodd. Senere sa jeg opp diagnosen.
Men fordi var ikke kroppen bra. Så da jeg for åtte år siden fikk den nye diagnosen var det en lettelse at sprøytene jeg tok fikk ned betennelsene. Men det dukka opp andre problemer. For kroppen reagerte på det jeg tok, det var prøvd nye og andre medisiner uten den gode, ønska effekten.
Ellers dukka en annen tanke opp, at jeg trodde ikke på sykdom som en gitt størrelse som var en del av meg. Det handla om det en levde, det en pusta og det en spiste og slik som ens egen kropp var bygd opp. Tenkte jeg. Og få til å reversere var nok umulig, men mye kan en. Tankesett, gleden, maten og ballansen i livet er superviktig. Stress er en av verstingene.
Men så har vi denne maten.
For rundt fire år siden ble medisinen lagt på hylla. Legen som sa jeg måtte gå på de resten av livet fikk feil. Legen jeg var hos siste gangen var enig i at jeg hadde ikke den forventa effekten av medisinene, men at en kunne ikke vite om maten hadde noe å si da jeg fortalte om omlegging.
For smått om send la jeg om kostholdet, las om mat. Kutta ut bortimot alt av brus og prossesert mat. Dette hadde nok en virkning. I dag kjenner jeg godt på kroppen når dette blir syndet imot.
Og da er vi tilbake til nettkurset jeg har meldt meg på, om alger.
For det som gikk opp for meg var at dette er midt i mitt fokus.
Tang og tare har så mange helseeffekter, det har mineraler som fremmer metabolisme. Det finnes både vitaminer, jod, kalsium, magnesium, zink, selen osv.
Så dette både skal og må prøves ut.
Nå må jeg si at jeg betrakter meg ikke som «syk» i dag, bare levd liv. Og det at jeg kan gjøre svært mye sjøl er jeg overbevist om. Dette kurset er så inn i granskauen viktig.
Akkurat nå ligger grisetang på tørk i ovnen. Gristangdokker ligger i en lufttett boks i kjøleskapet for å få få opp smak, før den skal tørkes.
Det første som dukker opp på facebook i dag er en forskningrapport på tang og fordelene.
Jeg leser moduler og er til og med innstilt på å lære meg de latinske navna. Men det er bare for å spisse hjernen.
Denne kunnskapen om tang og tare skal tilegnes.
Jeg tror på dette.
Jeg tror også på mer energi, for det er den jeg er på leiting etter…eller bygge opp. Så derfor tror jeg det skal gå bra denne gangen.
Har du deltatt på ett eller flere nettkurs og i så fall, hvilke erfaringer ar du?
