Bør komme meg til Ikea, da det er noen ting jeg skulle ha kompletert. Og så BrukOM, absolutt BrukOm.
Kanskje rekker vi noe på lørdag, tror jeg.
Akkurat det gjorde vi ikke. Men en tur i den trønderske hovedstaden må brukes.
Jeg kom meg mye senere avgårde enn hva jeg tenkte på lørdag.
Ingen overraskelse, egentlig.
Og så er det så godt ikke å henge i klokkestrengen.
Men utstilling passer fint å få med seg på søndag. Så etter frokost er vi på tur på glatta. Første besøk er på Trøndelag senter for samtidskunst der Veslemøy Lilleeng har en utstilling med navnet Brytningstid.
Der det er fokus på tekstil, gjennbruk og natur.
Fine farger.
Dette teppet er farget blått av urin, som en gang var det blått kom fra.
foto:asbjørg
Vi blir først møtt av en matte av bjørkeris.
Dette er fra tuntreet som blas ned i en storm står det. En lind.
Katter, kos og kaffe. Besøk og forskning. For ting må finnes ut…
Nei, nå er det slutt, var tanken en gang. Men ingen tanke er holdbar nok. Om en ikke er skikkelig prinsippfast. Og det er jeg nok ikke, blir konklusjonen.
Nå er dette gammelt nytt. Om å anskaffe seg dyr. Jeg har en del dyrehistorier som ikke er det jeg skal skrive om nå. Men om resultatet av å flytte sammen med firbeinte.
For hovedgrunnen til å ikke ville ha dyr var friheta jeg ønska. Til å dra ut, bort og vekk. Ikke det at det er det jeg har bedreve i noen særlig skala. Har ikke en gang besøkt mi yngste som flytta til den byen jeg lenge likte best, for over to år siden.
– Vi kan passe på, sa mellomste.
Et veldig fint tilbud. Bare at disse to…
foto:asbjørg
Er en type villkatter.
Tror jeg.
Plana var at jeg skulle ta de med til mor, ofte. Når jeg dro dit. Mor har blitt veldig glad i dyr på sine eldre dager.
Men de ble veldig husfaste, vare og skvetne ble trygghet første pri. Bare det å ta vaksine var en liten prøvelse. Men alt går seg til.
Etter og skjønne at å bruke dosett på to med klør ikke var så smart.
At det å blande beroligene dråper i mat er en mye lurere og bedre måte, er det på tide å kunne øke radiusen til pusene.
Så turen gikk til Trondheim.
Til ei glad mellomste som kunne klemme, kose to som var på besøk.
Fra lave føtter ble pusene trygge, lekne og hadde noen fine dager med mye lek og kos.
foto:asbjørg
De fikk hilst på mange folk og det gikk helt fint.
Turen hjem gikk superfint, knapt et mjau. Så dette kan absolutt fungere.
Nå spretter de rundt hjemme i sin egen stue, etter noen dager på besøk.
Dette fungerte.
Nå er dette forska på, pusene kan være på besøk. Og en får sikkert mer trening av å pakke ned ALT som måtte til, for det holdt på å ta knekken denne første gangen.
Dagens opplevelse så langt, mens sola baker fjellet på andre siden og pusene har inntatt sin plass når jeg blogger.
Dagens helt.
Noen ganger vil jeg dele historier om mine samboere. De to skye pusene, villkattene, spretne og noen gang kosete. Denne historien skjedde akkurat nå. En mild fredag med sol og litt vind.
Jeg har en del å ordne i dag.
Gikk først i gjennom en kurv med hovedsakelig parløse sokker, hang ut sengeklær. Satte opp vinduet på badet for det er så godt å få inn frisk luft. Måtte sette på en vask med mørke klær til tross for litt høye strømpriser. Endelig var jeg kommet fram til mitt varme vann og satte meg ned med en eske med matoppskrifter. Skjønte lokket ikke hadde vært åpna siden jul, alle oppskrifter om julemat lå øverst. Så satte i gang med å rydde, for juleoppskrifter skal ligge i bunnen.
Fant oppskriften på sjokoladekaken jeg skal bake.
Skal jeg bake noe å ta med til Trondheim, tenkte jeg. Men sjokladekaka må bakes for den skal leveres i kveld, så greit at den er kald og sjokoladekremen på toppen er stivna.
Med fanget fullt av papir blir Iris nærgående. Først kommer hun mjauende mot meg. Prøver å hoppe opp, men det er lite plass til pus i alt papiret. Jeg får henne til å gå ned. Hun hopper opp på ryggen på stolen, vil ikke gi meg fred. Noe ulikt henne å være så masete. Ser Achia ikke igger i kurven…
Er det noe med Achia…
Jeg reiser meg opp, Iris løper i beina mine mot kjøkkenet og inn på badet. Achia ligger ikke oppe i skuffa. Ikke er hun kommet seg inn på soverommet mitt eller inn i boden.
Ikke er hun nede.
Jeg kikker ut av baderomsvinduet flere ganger, men ser ingen tegn på at hun kan ha hoppet ut. Det er litt høyt også.
Men til slutt må det det være eneste løsninga.
Går ut og roper, hører mjauing. Men da jeg snur meg kommer Iris til syne, hun er ute og ser hun også. Var det henne som mjaua…
Jeg lukker døren og går inn, roper ut av badevinduet. Jo, det er mjauing som kommer fra under terrassen. Og så kommer hun fram med smygende bein og hopper opp på terrassen.
Jeg måtte belønne de med våtmat.
Jeg blir både imponert og rørt over samspillet de har med mennesker. Til tross for at de er skye puser er det meg de søker for å få hjelp.
Og jeg måtte fortelle om det.
Nå skal jeg få bakt kaken.
Tenker jeg tar handling til mor med et kort besøk hos henne etterpå.
Hjem igjen for å pynte kake og pakke.
I morgen må jeg tidlig opp for å gi pusene dråper for at de skal roe seg til turen. For nå skal pusene og jeg på tur.
Spørsmålet kom tidlig på formiddagen. Planene mine for dagen var klare; en grundigere rydding av hus og handling for mor.
Om det var en kjedelig plan som gjorde utslaget eller om jeg kan være impulsiv jeg også, skal jeg ikke dvele mer ved. Hun som ringte var i hvert fall impulsiv.
Jeg svarte at jeg ble med.
Spørsmålet var om jeg ville bli med til Kristiansund for å kjøpe bil. Så i stedet for å gå på et trengende hus og øvelser for kropp, hoppa jeg (nesten) inn i dusjen. Rakk å lage meg ingerfær/sitronvann og drikke opp før jeg var på tur ut.
Bilen og veien var snødd ned, men da jeg begynte å grave ut bilen kom naboen med plog. Veldig glad for det.
Så bars det ut på slush-føre.
Møtte henne som ville kjøpe seg på ny bil.
Tror jeg var spurt om å bli med litt for moralsk støtte, men mest for å kjøre i byen. Rundkjøringer og slikt hadde hun blitt uvant med etter år med helseproblemer. Tidligere bodde hun i byen. Vi skifta plass da jeg skulle ombord i ferja, litt småsjokkert følte jeg meg…hvordan skulle jeg starte bilen…
Men det gikk ikke lange stunda før jeg følte meg trygg og rundkjøring i størrelsesorden Kristiansund, er ikke noe problem.
Image by LUM3N from Pixabay
Og så satt vi der da foran en hyggelig selger, han var faktisk det uten å føles uærlig. Interessant å se hvordan de nyeste bilene ser ut innenfra. Jeg satt baki på en liten prøvetur, ingen kompliserte krav, men veldig datastyrt med en stor skjerm og bruk av muntlige ordrer om en ville.
Bilen ble godkjent, men var ikke klar for utlevering. Diverse måtte gjøres klart og jeg var glad jeg slapp å kjøre en splitter ny bil ut av byen.
Etterpå dro vi for å feire på Sabrura, så jeg følte meg mett i timer etterpå.
Men impulsiv er hun som kjøpte bil, for det er bare et par dager siden hun sa hun ville vente med å skifte bil.
I min verden var bilen hun hadde ny. Fire år er nytt for meg. Men bilen var absolutt fin.
Jeg dro oppom mor da jeg var hjemme, tv’n sto i standby og tom stue. Mor går og legger seg når hun syns det blir for kjedelig. Hun sto opp og kom inn i stua og sa hun var sulten. Jeg smurte mat til henne og jeg fortalte om dagen. Hadde også med en orkide til mor, en gave fra henne som skulle skifte bil. Det er fint å ha blomster å se på.
Det var godt å komme hjem, sjøl om det lukta fra kattekassen. Jeg fikk skifta sand og gjort mine prosedyrer før dagen var slutt.
Så i dag, i dag må jeg…
Har begynt å vaske kopper, det er en haug med klær som må brettes, det må støvsuges og burde vaskes…
Ja, det er nok å gå igang med.
Men denne dagen er min. Er ferdig med treningen og klar for å gå i gang. Jeg tenkte også egentlig å faste i går, hele dagen, men det er utsatt til mandag, tror jeg. Så idag skal jeg være fornuftig og ikke det spor impulsiv.
En helg bakom og en ny uke foran. Alt såre vel og i helt grei modus.
Av februar er over halve måned brukt.
Denne midt-i-helga har vært grei, det eneste jeg er mindre fornøyd med er turer ut i den glade naturen. Av slikt kan jeg telle 0.
Men på lørdag kom endelig sola inn på stua og laga eufori.
Om kvelden ble det kinobesøk der den norske fimen Kraken gikk over lerretet. Liker en å bli skremt er det filmen, jeg hoppa i stolen en del ganger. Men så er nok jeg lettskremt også. Syns den var bra laga.
Søndag ble det middag til frokost i lunsjtida. Etterpå tok jeg med boller, vaniljekrem, fløte og bjørkeris til mor der vi feira fastelavn. Ribba ei lita bjørg før jeg dro og hadde med til to bjørkeris. Minstesøster hadde fått seg ny bil, en fin bil som hun begynner å bli mer fortrolig med. Men jammen må en være smidig for å få til alt i en handikapbil. Tror de som har tenkt ut hvordan rullestol skal plassere inn i en bil og festes er alt for friske.
I går var de siste bakkene opp til mor ikke til å forsere for noe av oss, alt for sleipt for biler uten firehjulstrekk. Men den nye rullestolen til minstesøster, med hjul som ballonger, føk opp bakkene og det var bra. Sjøl savna jeg piggskoa, men holdt meg heldigvis på føttene.
Fastelavnsbollene ble søte nok for meg, minstesøster kan ikke få det for søtt og mor syntes det var godt.
Det er meldt mer snø, så morgendagen blir annerledes enn tenkt. Skulle egentlig slå sammen timene på sykehus med sushi. Invitert med flere på turen til byen. Men på grunn av snøen vil jeg ikke kunne hente mor og dermed må jeg bestille taxi til henne. Det betyr fram og tilbake uten sosiale utskeielse. Derfor blir det ringing både for å bestille og informere om forandringer i planer.
Håper jeg rekker innom audiografen for å få kobla sammen mors øreapparat med en mikrofongreie, en dings som kom for noen uker siden med en uforstående forklaring. Så må også ringe de.
Jeg har en jobb å gjøre angående StikkUt, må få bestilt skilt og merkepinner til åpninga av sommersesongen der fristen er i dag.
Tenker meg innom biblioteket en av dagene den uka her, hun som har vært biblotekar går straks av. Det blir trist å ikke møte henne der, men vi har planer om mange turer sammen med en tredje kollega. Akkurat det er en trivelig plan.
Jeg vurderer også om jeg skal melde meg inn i revmatismeforeninga igjen eller gå for helseforeninga. Må komme meg i varmebasseng, siste året sto jeg over alt slikt.
Og når vi snakker om bevegelse av kropp, jeg har hatt det litt tyngre med øvelsen jeg har lagt opp til. Det handler bare om at ryggen er litt uvenner med meg om dagen. Så jeg skrinla mitt gamle opplegg og går for et helt nytt med tilnærma mange av de samme øvelsene. Dette kan jeg hake ut for i dag.
Enda en ting til har jeg kjørt i gang. Det handler om fotbad med noen spesielle remedier. Tror jeg skal vente litt med å skrive om det, se om jeg føler noen effekt av det.
Det er altså mandag, med et knippe planer og klar for ny uke.
Jeg må bare avslutte med at det viser seg at bjørkeris med fjær og puser ikke passer sammen.
I dag er sola her igen i følge med mange minus. En framtid og en åpen dag.
Vi er snart midten av februar. Det er godt med disse rolige dagene, men jeg vet det må være litt innhold for at det skal føles fint.
Slikt jeg vurderer er blant anna kino til helga og en samtale en eller annen dag om mat. Jeg skal ut å spise shusi i neste uke. Besøkene hos mor er gjevnlig og er veiene greie må vi ta en tur på besøk til broren hennes, som er kommet hjem. Til helga kommer muligens eldstemann og hans kjære. Siste uke av februar skal pusene ha andre vaksine. Helga i overgangen til mars blir det tur til Trondheim. I slutten av mars er en Oslo-tur planlagt, men ingen billetter bestilt. I april vil arbeidet med tenner fortsette. Siste helge i mai er det duka for et jubileum.
En timeplan med stor slakke.
Tenker å arrangere et prøve-treat en helg i april. Det skal gå over et par dager og ha et varierende innhold av tur, kanskje litt øvelser og en seksjon med meditasjon, diskusjon og kreativitet som tegning. Mellomste tar med seg noen venner slik at vi kan ha en test på tanker jeg har.
Men energien må opp, litt usikker på hvor lang tid jeg skal gi denne utkoblinga.
I går sovna jeg gang på gang utover dagen og det var ikke noe problem og sove om natta. Så på andre sida er det godt å ha såpass slapt program.
Sola krypter ned over fjellsida på andre siden av fjorden.
Kl. 10.35
I dag bør sola skinne inn på stueveggen om det jeg tror er riktig. Er ingen skyer i kløfta mellom fjella i dag.
Kl. 10.36
Dagen går og ingen sollysne en gang, kommer på veggen. Så da har jeg nok tulla med den datoen.
Jeg har endelig trena i dag etter to dager uten. Har også hatt en telefonsamtale og følte jeg ble angrepet. Og så klarte jeg å stille åpne spørsmål og unngikk å føle meg såra. Det var godt og en bra følelse. For vi mennesker har alle våre virkeligheter vi tror er den sanne.
Ikke det at det var sååå langt tilbake, men mens jeg leita etter dette bildet som var lagt inn på data’n en eller annen gang i løpet av de siste ti åra. Noen var fra 40 år tilbake i tid.
Det jeg så etter var fra 80-tallet. Da midterste søster gifta seg.
Hun var ikke mer enn 24 år og ikke opptatt av ekteskap og den slags. Ingen av oss var det. Men det voks et lite liv i magen hennes. Så da fant ut de to at de ville gifte seg. Først skulle de gjøre det i hemmelighet, men da hemmeligheten ble lekka ble det store protester fra begge sider av familiene. Så da ble bryllup denl 7. februar i 1986 og ikke andre nyttårsdag, som var planen for de som skulle bli en liten familie.
Her er bildet jeg leita etter, vi tre søstrene på denne dagen. Bruden i midten og jeg til venstre.
I går skulle vi ha dratt til Trondheim for å feira, men å legge ut med ei såpass voksen mor på denne tida fant vi ut ikke var så smart.
Snart skal jeg dra innover til henne for å feire morsdag.
Midterste søster begynner å få en liten gjeng etter seg, to døtre, svigesønner og tre barnebarn. Bordekorasjonen i går ble de samme blomster som i brudebuketten fortalte hun. Gule roser og brudeslør. For på tur bort til Rådhuset hadde de to som skulle smis i hymnens lenker stukket innom en blomsterbutikk.
– Vi skal ha en bruebukett nå, hadde de sagt til et ganske forskrekka butikkpersonale.
De hadde hatt det koselig fikk vi vite i dag da yngste søster og jeg var samla hos mor. Vi ringte til en fellesprat.
Men jeg brukt lang tid på å finne dette bildet og gjorde meg mange tanker mens jeg scrolla gjennom ti år. Barn som ble født, eldre som døde. Levd liv, mange følelser og årstider som passerte. Mye fra jobb, mange håp, mye som handla om å huske; koder, passord, oppskrifter, bilder av mat og tegninger.
Jeg ble overvelda over dette som jeg hadde levd gjennom.
Opplevd, tenkt og trodd.
Det var da det slo meg, at kanskje skulle jeg jobbe enda mer med nåtida. Det som hadde vært var ferdig og det som kom fikk vente til det kom.
Og så tenkte jeg en ting til, at kanskje jeg skulle ta for meg bilder jeg hadde tatt og bruke det for øvelse og for å trene opp tegnemuskelen og som fargelære. Akkurat den ideen likte jeg og fikk lyst til å begynne med en gang…
Jeg kjenner at jeg har lyst til å gi meg tid til disse øvelsene.
Så dette ble morsdagsgaven fra meg sjøl til meg sjøl. Øve opp hånd og blikk etter fotografier.
Over meg banker det. Det sages og trampes over taket. Det må til for at alt skal bli.
Denne andre dagen i februar.
Litt kort natt.
I går kveld ble det natt før alt lys var slukket.
Ute hang fullmånen.
Den lyste meg rett i ansiktet da jeg kom hjem i går kveld.
Stilaser ga gjenskinn.
Da vi kom ut fra mor så vi den mellom greinene på et rosentre der himmelen enda var lys.
Søteren min har fått ny bil som hun må bli kjent med, så jeg henta henne for det var en stund siden hun hadde vært der.
Mens vi var der ringte yngste, hun ville komme oppover i dag og da tenkte hun seg til mormor si for å overnatte. Det er litt vondt for henne at mormor begynner å bli såpass gammel og hun sjøl bor i Oslo.
Tidligere i går kjørte jeg eldstemann og kjæresten til bussen, de var bedt på middag til hennes far.
Senere på søndagen hadde jeg en lang samtale om dette, om familie. Om bekymringer, kjærlighet og sårbarhet. Om nærheten og grensene. Respekt og det å vise at en bryr seg på en god måte.
En fin samtale.
Egentig syns jeg livet er en snodig reise, den er så fin, så utfordrende og veldig spennende.
For meg har det vært mye i det siste, nå føler jeg behov for ro slik at jeg kan fordøye alt.
Det blir ikke så mye tid den uka her, midt på dagen skal jeg hente midterste som kommer tilbake fra Kristiansund. Hun blir her noen timer før hun drar videre til Trondheim. I kveld en eller annen gang kommer yngste sammen med kjæresten, kjørende.
Jeg er veldig glad for gjengen min. I dem.
Og de, de er veldig glad for å møte pusende.
Da jeg var hos veterinæren her om dagen sa hun de var fine katter. Gjett om jeg var enig. Tror jeg snart skal lage et rent puseinnlegg, om de to damene som dundrer rundt i huset.
Jeg har vann i springen, ved i boden, mat i skapet og masse folk jeg bryr meg om.
Jeg er heldig.
Ønsker deg en nydelig dag med alt du er heldig med.
Fra at tiden går greit avgårde på nyåret, hovedsakelig med å pakke ned og spise opp jula, tok det sats da vi var kommet midt uti den nye måneden i det nye året.
Jeg sitter her med det varme vannet mitt, tar en slurk slik dann og vann, ser på at dagen lysner. Godt med en rolig stund, sjøl om pusene spretter rundt i stua og har veldig mye å foreta seg. I rommet under ligger eldstemann og kjæreste, får håpe de sover til tross for dundrene puser.
Henta de på torsdagskvelden, var innom huset på tur fra Molde for å sette på varme på rommet hans.
For om morgenen fikk jeg telefon fra fastlegen, om at sykehuset ønsket å se på mor etter fallet ned trappa. Og vi som skulle ha en liten samlingstund hos mor, for å markere og minnes far på det som var fødslesdagen hans. Det var bare å starte bilen, hente mor som ikke var overbegeistra for dette og sette kursen mot et sykehus som er flytta til lengre kjørevei.
Da vi kom til Batenfjordsøra ble det stopp for bunkring av mat. Det var middagstid for mor da vi dro fra henne.
Det gikk radigt da hun kom inn på sjukehuset og de fant ingen grunn til å ha henne inne over natta. Så gleden var stor over at hun fikk bli med hjem. Fikk pakka ut alt, klær, toalettartikler, dosett og lader til høreapparat. På turen kom det ene høreapparet bort. Varmet middag, sagt ifra til hjemmetjenesten og så gikk veien videre. Forbi meg sjøl, der jeg altså var innom huset så vidt og videre for å hente de to som kom.
Måtte innom butikk for å handle, hjem for å lage middag som for en gang skyld ikke ble laget fra bunnen og endelig kunne lande, da var jeg temmelig oppbrukt. Omtrentlig åtte timer bilkjøring, ha oversikt, prate med helsepersonell, holde fokus og være der for andre måtte jeg nesten grave fram meg sjøl.
Neste dag var jeg å handla for mor, ønska håndtverkene god helg før jeg dro, de er kommet godt igang. Jeg var forresten ute og pussa mose av noen taksstein som har ligget lagra ute siden 80-tallet og var skikkelig mosegrodd. Friskt i mange minus.
Hjem igjen, der mellomste kom framom. Jeg hadde lovet henne for en tid tilbake å kjøre henne til Kristiansund i går. Det går ikke buss til byen på lørdager her lengre. Hun skulle på besøk i helga til en venninne.
På fredagskveld var jeg ganske oppbrukt og med eldstemann som er igang med å kvitte seg med en avhengighet, ble ikke kvelden av de beste. Vi kosa oss likevel med mat og tv´n fikk ha hovedfokus.
På lørdagsmorgen var mellomste og jeg tidlig oppe, hadde god tid før turen til byen. Vi hadde bestemt oss for svele og kaffe på ferga. Vi skulle kose oss. Og det ble en trivelig dag.
Inne i byen møtte mellomste venninna og jeg ble med på en kaffe der vi spiste lunsj. Og mens vi sitter der møter jeg en tidligere kollega, noe som også var veldig trivelig. Jeg er også innom et kjøpesenter og får kjøpt noen gaver, men sko som jeg tenkte å se etter, ble det ikke noen fangst på.
Det å lande hjemme igen sammen med de to turtelduene, var godt. Eldstemann var i fint humør, til tross for det han er i gang med. Snart skal jeg kjøre de til bussen. Da får jeg noen timer aleine i huset. I morgen er mellomste tilbake, det vil si, jeg på hente henne på sentrum og siden drar hun hjem til seg sjøl, der jeg skal kjøre henne på en buss i den andre retningen. Så her er det tilværelse i firmaet Fyk og Frakt.
Og til alt overmål, i tillegg tenker yngste, som er sykemeld etter inngrepet i foten, å bli med kjæresten oppover for å komme hit. For hun er bekymra for mormor si og vil så gjerne besøke henne.
Så her er det folksomt og bevegelig. Nå syns jeg alltid det er hyggelig å møte gjengen min, faktisk også når jeg bli brukt til verbal boksesekk. Etterpå føles de besøka fine også, om det er slitsom når en står i situasjonen.
Dette var litt av alt som skjer rundt meg. Og til deg som har greidd å stå i mitt skriftlige babbel helt hit, vil jeg si gratulerer. Men nå skal jeg gi meg med dette temmelig uinteressante innlegget, men for meg sjøl kan det være greit å finne det siden… for det føles nesten forvirrende med alt som jeg skal være en del av. Nesten som jeg ikke skjønner hvilken dag det er i dette rennet. Og jeg er faktisk midt i en milepæl.
Nå ønsker jeg meg hakket roligere februar måned. Det er så mange andre ting jeg gjerne vil holde på med. Ikke minst at folk holder seg friske.
Nydelig søndag, nyt den og tenk; det er siste vintermåned som enda til er kortere av dager. Om 28 dager er våren her.
Det starta med at jeg oppdaga det så vidt rann vann ut av kranen.
Etter jeg kom hjem.
Jeg hadde vært ute med x2 puser.
Vetrinær, chipping og vaksine. De skreik inne i buret. Denne turen likte de ikke.
Det viste seg at Iris reagerte mest, da jeg tok henne ut skalv hun som et aspeløv. Achia hadde en helt annen puls, hun var rolig og avslappa. Men det var riktig godt å være hjemme med dem. Det var da jeg oppdaga vannet…eller fare for tomme kraner. Det er jeg som mister vannet først.
Det var bare å legge i veg.
Opp og ned bakker.
Over islagte områder. De var det massivt av.
Så gjett om jeg var glad for sko med pigger.
Endelig var jeg oppe ved brønnen. Fikk kjempa det tunge sementlokket til sides og så det var lav vannstand.
Bort til elva, den var ei isrenne av tykk is. Jeg begynte å banke i isen.
Is og vann spratt tilbake og klærne frøs seg stive ganske fort.
Det først laget gikk greit å banke igjennom, neste var verre. Og så begynte jeg å tenke at om jeg kom meg ned, om jeg fant noe vann… ville det også fryse.
Jeg ringte en nabo og vi kom fram til at dette ikke var noen vits i.
Da jeg kom ned var jeg utlada og sovna i den berømmelige stolen. Vi skulle arbeide mer med dette etter hvert som folk kom hjem fra arbeid og jeg venta på mer beskjed fra andre naboer.
Det er krise når vannet forsvinner og det er ikke meg det er verst for. Det er både hus med små barn og dyrehold rundt de som ble uten vann.
Så fikk jeg telefon.
– Kan du skru opp kranen, fikk jeg beskjed om.
Og der fossa vannet ut.
Vannet kom fra en annen brønn, det hadde vært noen omkoblinger.
Jeg var veldig glad for at det igjen var vann. Jeg var også glad for jeg slapp turen ut for jeg hadde fått frost i meg.
Nå var det fra en brønn alle rundt her fikk vann. Flere hus med små barn og gårder med dyr.
Det var ikke tilsig i den andre brønnen heller, så den vil også bli tom. Men nå er kommunen koblet på og det er kjørt ut vann til oss. De skulle også prøve å få en tankbil med vann til å fylle opp i brønnen.
Jeg har ikke sjekket dette for fikk nok en uventa og overaktiv dag i går.
Men denne kvelden, etter alt var i orden en stakket stund, var god.
Iris hadde også gjenvunnet tro og tillit på verden der hun stolt satt å kneisa på stolryggen.
Dette er første gangen jeg opplevde å bli helt vannløs fra den brønnen jeg får vannet fra på de 18 åra jeg har bodd her.
