Så er søndagskvelden her og jeg fikk til det jeg tenkte.
Og egentlig må jeg si det gikk bra. For da jeg sto opp gikk det greit, smertene var der, men ikke så intense. Det gikk greit å ta vanlige smertestillende.
Følelsen av å sette seg inn i bilen, kunne kjøre og være fri til det, var god.
Det regna og var skikkelig en våt dag. Så mens jeg var på museet var ikke det kommet mange folk.
De som skulle ha konsert kom og fikk kokt kaffe til dem og sagt i fra at jegikke kom til å være der dagen ut.
Fikk satt ut skilt med hjelp av sommervikarene. Vi tok en liten evaluering av sommer sammen med kaffe og vafler. Og jeg fikk takka de for godt arbeide.
Da hadde det gått noen timer og jeg kjente at jeg begynte å bli klam i panna, slik en kan bli når kroppen sliter.
Så da satte jeg meg i bilen og følte meg som seierherre(dame).
Dro framom mor, det viste seg at telefonen var utlada. Hadde mistanke da jeg ikke fikk tak i henne på telefonen. Jeg tok meg godt tid hos henne.
Siste ærendet var å dra innom lillesøsters leilighet, vanne blomster og legge nøkkelen på plass. Da regna det så vilt at det konkurrerte med dusjen.
På tur heim måtte jeg passe meg for vannplaning.
Derfor fikk min gamle bil kjørt seg.
Den er både gammel og god.
Har jeg ikke hatt den vet jeg ikke hvordan det har gått her jeg bor. Nesten ikke buss og to mil til sentrum, to og en halv til mor og fem mil til museet jeg har ansvaret for.
Derfor blir bilen min, gammel og god fra 2007, helgens svar på utfordringen.
Igjen takk til Utifriluft som gir oss bloggeutfordring i helgene.
Skal jeg jobbe, tenkte jeg og mente jeg vel også så vidt det var det jeg skulle.
Men etter hvert skjønte jeg det, at denne dagen var ikke av slikt slag.
Litt fragmentert sitter jeg her.
Mange impulser.
Fragmenterte impulser.
Vanligvis kommer ordene av seg sjøl når jeg blogger. I dag er de ufullendte. Det er så mye.
For jeg tror dette er en ladedag.
888 sto det.
Dagen i dag. 8. dagen i 8. måneden med et år som har tverrsummen 8.
Om det betyr noe?
Jeg vet ikke.
Nyhetene forteller om enda større anspenthet og norske diplomater som ikke får tilrettelagt arbeidesforhold i Palestina. Og utenriksminister Barth Eide har innkalt den Israelske ambassadøren i Norge
– Vi får krig sier sønnen, 3. verdenskrig.
Han har snakka om verdensmaktene, økonomi og retning i uken som gikk.
Nyhetene må settes på pause.
Jeg må lade.
Prøver å meditere.
Fuglene flakser og bakser i bærbuksene, måkene sparker utpå nyslåtte jorder, insektene surrer og bilene passerer nede på veien.
Nakken som var i ulage da jeg sto opp blir verre mens jeg sitter der.
Nesten umulig å bevege seg før det skjærer i.
Finner meg et lite stykke stoff med sau-ull og legger på nakken sammen med å svelge ned tabletter. Noen ganger må man ta -.
Jeg må lade.
Gårsdagen var trivelig, men en dag der handlinger og tid ikke samsvarte kan ha en pris.
Skriver om den dagen siden.
Plutselig durer det kraftig og det er best å lukke vinduene.
Vinden er sterk, men gir seg raskt.
Jeg drikker en kopp kaffe og blir supertrøtt.
Det er bare å gi dagen både ro og fred. Ingen oppgaver, bare la dagen tusle fint avgårde.
I morgen tar vi samme reisa, da er det sønnen som fyller år.
Siste juli fylte mor 92 år.
«Alle» var borte på dagen, som var midt i uka. Søstrene mine var opptatt, vi kunne ha bedt noen naboer. Men til slutt falt valget på at vi reiste nærmere byen, for da var det lettere for de som bodde der å komme dit.
Det var bare gjengen min som hadde anledning.
Her ankommer vi Orkdalen og det er en glad gjeng som møter oss, de er nettopp kommet fra Trondheim.
foto:ingrun
Vi gikk ut for å spise.
Mor var i strålende humør.
Men da hun skulle på toalettet viste det seg at Moon på Orkanger ikke hadde lagt til rette for handikappede og eldre. Toalettet lå i andre etasje og første etasje var høy, så trappa var lang. Mellomste datter skulle hjelpe henne opp, men halvveies opp i trappa valgte mor å snu.
Det ble en for lang trapp for en dame opp i nitti-åra.
Flaksen er at hun ikke er plaga med slikt som damer kan få problemer med etter barnefødsler.
Men maten smakte den, det var asiatisk mat.
Tror jeg også var ganske blid.
Jeg koste meg i alle fall.
Etterpå dro vi bort til der eldstemann og faren bor.
Mors tidligere svigersønn var også kobla på selskapet, for yngsteberta var fortsatt i Midtnorge etter bryllupet på Oppdal og da traff han henne også. Og så ble det en liten feiring for han også som går ut i pensjonistenes rekker.
Yngste hadde så lyst å få være med å feire mors dag. Så slik ble det et bra for oss alle.
foto:asbjørg
Det er godt å møtes, være sammen.
foto:ingrun
Vi hadde en fin dag og mor koste seg.
Spurte henne dagen etter om hun var sliten etter turen.
– Nei, ikke som jeg vet, svarte hun.
Vi trilla tilbake over fjella, eldstemann var med.
I morgen reiser vi tilbake, da er det hans tur til å fylle år.
Lett mat for varme dager er ikke det dummeste man velger.
Jeg fikk oppskrifta for mange år siden. Kom plutselig på den, men den lå i en eller annen melding inne på netter for flere år siden. Så det var det å finne den. Først googla jeg, for kanskje det var raskest. Men nei…
Så da var det å leite.
Eldstemann og jeg skulle se «Games of the Trones» sammen med middag.
Vi hadde vært innom den eldste i familien først, der vi hadde med is og hadde en liten stund sammen.
Det er varmt om dagen, så måtte se framom.
Da jeg kom hjem var det til å lage maten. Den er rask og enkel. Og så er det ingen tilsetning hverken av salt eller anna krydder. Bare edikk.
Den smaket denne gangen også.
Det morsomme med dette er at døtrene hadde vært invitert til et søskenbarn for noen dager siden. Hun hadde servert akkurat denne retten. Så når det er en rett jeg ikke bruker å lage, syns jeg det var et sammentreff som var godt gjort.Og godt er det.
Det er tid for utfordring. Og denne var ikke enkel.
Det var Utifriluft som har kommet med ny helgeutfording. Den kaller hun Valgets kval, og det må jeg tilstå at det absolutt var.
For jeg liker alt, men jeg måtte altså velge.
STRAND ELLER FJELL?
Først tenkte jeg å ta en sleip en, legge inn bilde av en strand på fjellet. Men jeg er nok en tanke mer glad i sjøen. Så da måtte jeg velge steinstranda på Frosta i år. Det var så godt og fritt å være der.
MORGEN ELLER KVELD?
Jeg har vært en nattugle. Det vil si, som barn både la jeg meg sent og sto opp tidlig. Nå prøver å legge meg tidlig, sjøl om jeg ikke lykkes hver gang…hm.
Og jeg syns kvelden er fin, den kan ha vakre himler. Men jeg syns morgenstund kan være utrolig fin med hele dagen foran seg, så velger den tross alt.
Bildet jeg valgte er fra en tidlig morgenstund jeg våkne ute i hengekøye. En fantastisk opplevelse da sola kom opp over tretoppene og alle lydene fra naturen som satte i gang samtidig.
BIL ELLER BÅT?
Jeg eksler å kjøre bil. Bil med lydbok er en nytelse. Med musikk også.
Men så er det noe med denne sjøen og båtliv. Om båten går fort og som her pløyer sjøen eller det er jevne åretak, har ingen ting å si. Her er fra området utenfor museet jeg jobber på. Vi var på besøk fra en holme ut mot havet som tidligere hadde et lite samfunn med til og med skole.
Trondheim i regn. Det å oppdage at jeg vil noe jeg aldri vil…
For dagen våkna med store vindusglugger som omkransa meg slik at været nesten kom inn. Men det gjorde altså ikke det.
Jeg lå der å scrolla på telefonen. Fikk også kommentert på blogg gjennom telefonen, noe jeg ikke er så flink til.
Etter hvert kom to søvndrukne mennesker ut fra rommet sitt, søvnen hang godt i hos begge.
Så hva skulle dagen inneholde utenom å dusje og spise frokost…
Jeg skulle etter hvert kjøre hjem, men vi hadde snakka om bruktforretninga «Bruk om».
Men jeg kjente at det å dra dit bort i regnet frista mindre enn lite.
Det er da jeg foreslår stedet jeg egentlig unngår og ikke har vært på lange tider, slik som på mange år.
Da jeg bodde i Trondheim tok vi ganske ofte turen bort da vi skulle storhandle. Vi bodde da i nærheten.
Jeg husker allerede da, før vi flytta fra Trondheim, at stedet gjorde meg litt dårlig. Svimmel, svett og kvalm.
Så å foreslå det var overraskende for meg sjøl også.
Midterste ville være med.
Så dro vi rett og slett på et besøk på City Syd, et kjøpesenter med ganske mange butikker over tre etasjer.
Vi starta på Ark, bøker er alltid spennende. Og så skulle jeg ha flere skrivebøker. Den første var en bok, en slags dagbok, kontrollbok, motivasjonsbok for tanker og handlinger. At jeg ikke glemmer jobben jeg er i gang med, at jeg husker og ikke irritere meg, bli oppgitt og slikt, over andre. Heller ikke meg sjøl. Huske hvem jeg er. Ikke stresse, være i meg, være meg og så legge meg sjøl bort. Arbeidet for balanse og lys.
Her er den boka:
Ikke skrevet noe i den ennå, men skal begynne i dag.
Så vil jeg lage meg en kokebok, min egen bok. Med matvarer som jeg anser viktig, oppskrifter jeg har funnet fram til. Mat fra grunnen. Mat som gjør meg godt, mett og som fører til at jeg føler meg flott.
Her er den:
Til slutt måtte jeg har en bok, den mest krevende boka. Denne boka har ark som kan tas ut. Ark som kan brennes. Her skal jeg skrive ned opplevelser som har ført sorg med seg, ført følelser av urettferdighet, hendelser som har kosta. Hendelser som går på repit i tankene og som bare tynger tilværelsen. Hendelser som jeg skal skrive fra meg og som jeg ikke skal føle behov for å bruke ord på etterpå, etter jeg har kasta det som ikke har opplevdes som godt.
Her er den:
Dette føler jeg er tre viktige bøker på hvert sitt vis. Så da er det det å gi de plass til å arbeides med.
Det blir ikke tid til stress i dette.
Etterpå gikk turen til toppen, der de hadde fått en bruktforretning, et konsept som finnes mange steder i landet, «Kirppis».
Der kan en både handle og selge.
De hadde noen gode såper som jeg likte lukta på. Men kjøpte ikke. Fant en fin veske som jeg også lot ligge igjen. Fant også noen nydelige kopper, moccakopper i blått glass med gull på. Tenkte likevel på hvor ofte ville jeg ha bruk for dem. Jeg er ingen flink handler, for det meste trenger jeg ikke.
Det ble varmt og vi fant ut at vi hadde behov for påfyll.
«Jordbærpikene» ble stedet og det å kunne bestille og betale ved bordet en satt, passa meg.
Smoothie og salte poteter med aioli.
Men det er noe med støyen på slike senter.
De siste butikkene som skulle besøkes var for innkjøp av mat. Fikk kjøpt en del grønnsaker, melk fra Rørosmeiriet og slikt. Helt til slutt var vi innom «Life» for å handle mel og et par ting til.
Det gikk greit tross alt. Vi kom oss i gjennom. Og det var greit sjøl om kjøpesenter suger energi.
Her tok jeg avskjed med mellomste, hun sprang over på andre siden av gata og jeg sto på parkeringa og vinka til bussen tok henne med seg. Hun skulle vei å trene.
“Skal du klippe deg», har mor spurt om en del ganger i det siste… og jeg ser hvorfor hun spør.
Jeg skulle innom sønnen med det han hadde hatt med seg på turen og som lå i bilen.
Han syntes turen dagen før hadde gjort godt.
Vindusviskerne var i bruk på hele turen hjem.
Det var godt å låse seg inn, sette tingene på plass.
En kort, kort tur er over. Den var fin, flott og alldeles perfekt.
Så var jeg igang med en liten ferietur.
Kanskje ble det en dag…
Kanskje to…
Turen gikk nordover.
Det var Mette som ga meg tipset for noen uker siden om denne plassen.
Jeg hadde pakka inn i bilen og var på tur.
Det regna.
Først henter jeg sønnen og så mellomste datter.
Vi skal til Levanger, Frosta og kanskje ta turen innom den «Gyllne omvei». Det siste ble ikke.
Her er vi framme ved det først målet, Vuddu Valley, som jeg altså ble tipsa om.
Mellomste syns det er mye rart å finne.
Bilen er ikke så rar da.
Men det er mye.
Vi får bestilt mat, mellomste og jeg tar turen opp til museet etasjen over der det også er veldig mye. Det er også en utedo.
Vi har bestilt hamburger og cola, hva passer bedre liksom.
Men vi blir sliten av stedet og syns det er godt å komme seg ut.
Vi kjører utover på Frostad. Det er et «matfat». Vi ser åkrer med purre, poteter, kål, noe vi tror kan være asparges. Og det er grønt, flott og flatt i bølgende kurver.
Vi skal ut på Tautra.
Vi sier det til hverandre at her skulle vi ha sykla.
En lang molo på 2,5 kilometer som forbinder Tautra med fastlandet må kjøres over.
Og så kommer vi fram til ruinene.
Det var et kloster for cisterciensermunker som ble oppretta for Jomfru Marias ære i 1205.
Klosteret ble sekularisert i 1537.
I 2003 ble det oppretta et nytt Mariakloster, ikke så langt unna.
Men der var vi ikke.
Det har vært et flott bygg dette gamle klosteret.
Så dro vi tilbake over moloen.
Vi fant ut at vi skulle besøke en bruktbutikk, uten at det førte til noen handel.
Vi kjørte så videre nede ved sjøen igjen.
Dette ble det beste ved hele turen.
Trondheimsfjorden.
Bølgene.
Vinden.
En selfie av mor sjøl.
Eldstemann gikk under radaren.
Mellomste er steingal…
For stranda var full av steiner.
Jeg balanserte meg ned på rullesteiner med litt bevende hjerte, oppdaga at jeg var rett og slett litt ubalansert.
Ved sjøkanten rulla bølgene inn.
Vannet var varmt.
Det var hav, vind, varme, en fantastisk herlig opplevelse.
Men i horisonten kom mørke skyer med lovnad om et anna vær.
Etter rådslåing fant vi ut at Inderøy med sin «Gylne omvei» fikk vi ha til gode.
Vi tok en stopp til, for Frosta er historisk.
Her er hellristninger.
Det var mange på et lite område.
Dette sto på skiltet.
Da vi satt i bilen med kurs tilbake til Trondheim kom regnet.
Vi bestilte pizza og var enige om at slikt burde vi gjøre oftere.
Morgenen er grå, skikkelig overskya, for skodda… Men det har ingenting å si. Det er onsdag midt i uka.
Jeg har lina opp starten. På dagen. Matcha-te og solbærshot.
Ved godstolen står glasset med varm lime som skal bli lunka før jeg drikker.
I gårkveld var det vanskelig å sove.
Noen ganger kan det være det, men oftest er det en grei sak.
Kjenner jeg har litt forventning til dagen.
Verandadøra står åpen, slipper frisk, fuktig luft inn med en touch av salt.
Jeg liker den, kjenne at jeg bor ved sjøen.
En ensom fugl slår en trille, ellers stille.
Det eneste er klokka, den på veggen, den tikker. Litt som den sier; ikke bruk for mye tid.
Jeg skal pakke en liten bag, kanskje koke en termos med kaffe, legge ned det ene brødet jeg bakte i går.
Snart skal jeg sette meg i bilen.
– Kommer du hjem i morgen, spurte mor i går.
Jeg tok med brød til henne også, vi spiste kveldsmat. Jeg kokte et egg til hver. Den ene pakken i kjøleskapet som det lå to egg i, gikk ut i april, egga fløt opp i vannet og var bare å kaste.
Jeg snakka til henne som en nyoppvåkna, gang på gang, om lyset. Hun fikk ikke med seg så mye, var mer opptatt at det sto en bil utenfor et hus. Det er bare noen få år siden hun sjøl var sliten av ektemake og bror som var tunghørt og ikke fikk med seg det som ble sagt. Nå er det hun som er der.
En stille stund før dagen er i gang.
– Du må ta med badetøy, sa midterste.
Kanskje finner vi en strand, med litt sand og mulighet.
En liten tur, midt i uka.
Enda har jeg noen dager igjen av ferien min. I dag starter min ferietur, en bitteliten en, men jeg gleder meg til. Noen timer med tur. For den blir fin og kan bli interessant. Siden skal jeg levere et lite referat, om vei, land og mat.
