Jeg sitter her med ikke alt for mye tid og hodet mitt blir i skvis. For hva skulle jeg skrive om…

 

 

 

 

 

Tanken var å skrive litt om dagen og litt om gårsdagen, mens jeg lytter til musikk.

Musikk er så viktig i livet mitt, så viktig at av og til må jeg ha det stille.

Jeg setter gjerne på radioen, men av og til greier jeg ikke å høre på det som forekommer meg som skvalder.

Og så har jeg fått en vane som egentlig har blitt en uvane.

For en bør ikke sitte med mobil eller annet skjermlys like før en legger seg.

Jeg drar med meg mobilen til soverommet og før jeg sovner ser jeg på TikTok videoer.

Der dukker det opp mye rart.

Treningsvideoer kan det hende jeg legger i en mappe. Sammen med andre ting også. Mat, for eksempel.

Musikk finner jeg her også.

Nettopp nå er en artist dukka opp, en artist som ser ut som en artist.

Låten som går igjen på TikTok er denne:

 

Artisten kaller seg Yungblud og jeg vet lite om han.

Så her og nå hører jeg gjennom det andre han har.

 

 

Mens jeg skriver ser jeg plutselig at det regner og må skynde meg ut for å ta inn klær på snora.

Vel tilbake til skrivinga kjenner jeg kribling på arma.

Der kryper det en flått, så får kasta den i do.

Nå er jeg av de som flåtten ikke er så glad i og det er jeg veldig glad for.

 

 

Foran meg ligger slikt jeg ikke liker, en tannlegetime.

Men vet den også blir historie.

Håper det ser greit ut.

Har skallet av en tann som har forandra positur, men håper den kan få stå lengre.

Skal handle etterpå.

Litt tomt for disse varene jeg vil ha i kjøleskapet.

 

Ellers har jeg en rolig helg foran meg og så er ferien over.

I går hadde jeg likevel et innsmett av jobb.

Kjørte utover til museet for å se over, utleie i helga.

Oppdaga da at det har gått for mye tid siden sist utleie og jeg fant ikke koden til sist gang det var utleid, av det jeg hadde dokumentert.

Samtidig kom det et Østtysk par som spurte om museet var åpent, noe det ikke var.

Men låste opp ett av husa bare for å oppdage at jeg ikke visste hva «sild» heter på engelsk.

Det heter «herring», så det må jeg huske fra nå.

Må bare ile til å tilføye at guiding har jeg andre til å ta seg av.

Uansett, jeg bør bli flinkere med det engelske språket.

Kjæresten til sønnen snakker foreløpig bare engelsk og spansk.

 

 

Mor mi var med for å se noe annet enn sin egne vegger, og stakkars, hun ble fryktelig lei av tiden dette tok. Vi fikk spist middag etterpå, da ble hun i bedre humør. 

Jeg fant en annen løsning på nøkkelproblemet.

Så må jeg leite videre etter koden, har også hatt en gedigen flytting etter sist dette var brukt.

 

 

Tiden nærmer seg til tannlegetimen, så skal jeg poste før må jeg slutte nå.

Fin, fin dag.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

Jeg har alltid likt flyplasser. Da er en i farten.

 

Alle menneskene som er i bevegelse er så fint. 

 

Dagen har rusla rolig avsted. Etter frokost ble det en tur opp i Tøyen Boraniske hage.

Det er så nydelig der.
Etter den våte sommeren er ikke sommeren mindre nydelig.

 

Vi snakka om å sette oss for å ta en kaffe, men bestemte at vi heller tok den på Tøyen torg. For så å tenke vi kunne ta den på Sentralbanestasjonen før vi skippa hele kaffen.

 

Det er så godt med tid.

Nå er det en halv time før turen tilbake til Trondheim er i lufta og fem dager er plutselig over.

Nå er plutselig gaten blitt forandra…

 

 

♥

 

 

 

 

En liten tur i turen. En times tid. For er en på tur, skal en oppleve.

Det er fredag.

I går var dagen torsdag og den var to dager.

Natta før overnatta jeg i Trondheim, måtte dra fra byen fire om natta. Derfor ble det noen små timer med søvn.
Likevel gikk gårsdagen bra.

 

Etter en koselig frokost reiste vi ut til stranda.
Jeg er på besøk hos venninna mi.  

Vervenbukta.

 

Ikke noe sted jeg dro til den tida jeg bodde i Oslo. Men en skikkelig nydelig strand. Ble til om med litt solbrent.

 

Vi spiste på Tøyen og på det tidspunktet var jeg så sliten og trodde jeg kom til byen dagen før.

 

Akkurat nå er jeg på tur inn til byen etter en tur ut til Hokksund.

Sto og venta på toget i kveld.

Forbi gikk et tog lengre enn langt full av en hel skog.

Det luka kvae og bark da toget gjorde seg lang tid forbi stasjonen.

 

Før det var det stillhet og sus i bjørker.

Fin plass, men visste jeg ikke ville tilbake.

 

Kvelden er ung og det er godt turen roer seg. Ikke flere turer i turen.

Akkurat nå er yngsteberta og samboer på vei inn til byen. Det er et morsomt sammentreff.

I morgen er det meldt regn og vi, det vil si venninna mi og noen flere, skal ut å spise om kvelden.  

 

Har du gjort noe spennende i dag?

 

 

♥

 

 

 

Etter en dag som føltes som to, har jeg kommet til andre dagen.

 

I åttetida i går tidlig satt jeg på en benk og ventet.
Foran meg var en fredelig oase.
Vannet laga musikk.

Godt bare å sitte.

Er det noen som vet hvor dette er?

 

 

 

♥

 

For en greie å pakke. Eller, ikke pakke. Kanskje man ikke skal pakke en ting.

 

 

 

Lettere forvirra sitter jeg her og vet ikke om jeg har noen ord igjen.
At det skal være så problematisk å komme seg ut, litt bort, utenfor sin egen port.
Jeg har en lang liste som jeg skrev for mange timer siden, ikke mye jeg kan krysse ut etter disse timene.

 

Hvorfor er det så vanskelig å komme seg ut?

Det handler om at jeg har aversjon mot å pakke. Og denne gangen vet jeg ikke en gang om jeg skal gjøre det. Vet ikke om jeg får med meg det jeg tenkter, om jeg i hele tatt tenkte noe.

Dette er den mest rotete dagen på lenge.

Buss eller bil.

 

Så sitter jeg her, ny dag og to ganger gjennom sikkerhetskontrollen.

På grunn av dette:

Min mellomste hadde sendt med meg mat.

Fikk tilbud om å gå utenfor for å spise det.
Sto der og så på at køen pulserte.
Veldig tidlig frokost.

 

Slik starter min torsdag veldig tidlig etter minimalt søvn.
Med noen dager med eventyr og luft under vingene.

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Av og til blir en bare hoppende glad av vill glede. Slik som når en får en uventet gave.

 

 

 

For de siste dagen har vært traumatiske.

Egentlig.

Og i tillegg skal en prøve å utføre-.

Samtidig er det ferie.

Det er liksom alt river i feil retning.

 

 

I dag skulle jeg sjekkes hos legen om det som skjedde før helga.

Og verdiene hadde gått ned.

Jeg hadde en crp på over 100 på fredag, la ikke merke til hvor mye over-.

I og med feberen var borte trodde jeg verdiene hadde gått ned, men den var bare ned til 67. Så da skjønte jeg hvorfor jeg fortsatt er så slapp.

Hadde tenkt det kunne komme av at jeg bare inntok flytende føde. Det skulle jeg fortsette med, enda et par dager.

 

Var forresten skuffa over vekta i dag, for den syns jeg i forfengelighetens- og helsa sitt navn, bør gi meg valuta for alt dette, en durabel nedgang.

Men så klart har jeg gått ned.

Ellers ble det tappa 10 glass blod av meg…tror dette begynner å vippe over i en vampyr-historie.

Dette er på grunn av denne innkallelsen til avdelinga for revmatisme på St. Olav etter et tidligere feberanfall i sommer.

Tror jeg bare må be denne kroppen min begynne å oppføre seg, har vær mye tull i senere tid. Og revmatismen har jeg strengt tatt sagt opp.

Men skal da altså til St. Olav i neste uke.

 

 

På turen hjem igjen, hadde jeg lovet å komme innom mor.

Grunnet både sykdom og billøshet har jeg vært der mindre i det siste.

 

Sjøl om jeg har en annen greie som trykker på… bare vent litt, så skal jeg fortelle om den.

 

Da jeg kommer inn hos moren min var det tydelig at hun ikke var bra.

Hun hadde sovet og var helt borte i en glovarm stue.

Fikk opp dører, fikk gitt henne et stort glass vann, men hun er liksom ikke helt til stede.

Hun bare sitter, snakker knapt.

Jeg koker kaffe og tar fram noe søtt.

Hun er ikke bra i hodet sier hun, men svarer nei da jeg spør om hun vil ha smertestillende. Jeg finner likevel i en tablett og gir henne. Etter hvert tør hun opp og blir seg sjøl. Blir med en liten tur ut på terrassen også. Får ordnet middag til henne, bare varmet opp.

Sjøl om jeg skulle innom en kort tur på grunn av det jeg snart skal fortelle om, så ble jeg der i mange timer.

Du kan ikke dra fra noen før de har det bra.

Etterpå ringte jeg hjemmetjenesten for å informere dem også i samråd med mor.

 

 

Hjemme igjen måtte jeg få i meg noe mer enn vann, så fant i en suppe.

Det ble et par telefonsamtaler og etter det lydbok og en koppvask.

Benkene ble tørka bedre og grundigere av enn på lenge.

Ja, for jeg er utsettelsens mester.

Men jeg hadde en frist.

Og den var i morgen.

 

 

Til slutt gikk jeg ned. Klokka var halv åtte. Det var ingen anna råd, jeg måtte bruke natta.

Nå vil sikkert noen si; ja, men du har ferie.

Ja, jeg har det.

Men frist er frist.

 

Og nå kommer det jeg har bygd opp til gjennom teksten min til nå…

Jeg har skrevet mange ganger om denne  a r t i k k e l e n,  men har den blitt ferdig av den grunn -.

 

Mye kan skyldes den idiotiske helsa mi i senere tid.

Har bare så lyst til å få den med, til å få den ferdig.

Nå er det bare at en natt med jobb og  være slappfisk, er en dårlig kombo. Jeg hadde bunka sammen noen ark med samtaler og stikkord og gjorde meg klar.

Før jeg tok opp dokumentet gikk jeg inn på mailen, der jeg hadde fått beskjed om fristen.

15. august.

Så las jeg gjennom en gang til.

 

Det er da jeg ser det.

Pristilbud, står det, få inn pristilbud til 15. august, så jeg har noen uker på meg før det går i trykken…

Jeg las gjennom mailen en gang til.

For oppfatta jeg rett nå?

 

Og så kom det.

 

Jubelropet!

 

Og jeg fikk ferie.

Jeg fikk en gave.

Jeg kunne gå opp.

Blogge kunne jeg.

Jeg kunne sove til natta.

Og jeg kunne ta fri eller jobbe i morgen.

Alt etter det jeg ville.

For plutselig hadde jeg fri.

 

Dette var virkelig noe jeg følte jeg fortjente nå.

Så akkurat her føler jeg at jeg har full oversikt.

Og så er jeg lykkelig.

Veldig…

 

 

 

Det viste seg jeg hadde besøk.

I horisonten hadde sola gått ned og augusthimmelen var bare så vakker.

Og det var livet også.

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Å leke er så mangt. Vi bør nok leke mer. Noen leker kan ha seriøs bakgrunn, andre kan ha et alvor og likevel være lek.

 

 

 

 

 

Vi er kommet til nest siste oppgave i oppfordringene fra Dixirose.

Å lete etter bilder har vært artig.

 

 

Denne oppgaven heter; 

LEK

 

 

Lek kan være mye, den kan ha litt forskjellige uttrykk etter som år går.

Barn leker masse, men det å ta med seg leken videre oppover er viktig.

 

 

Bildet som jeg har valgt og dele er fra april i fjor.

Mellomste holdt på med sin bacheloroppgave, som er en seriøs handling.

Hun valgte å ta oppgaven ut i gaterommet, som en performance.

 

 

Hun fokuserte på både hvordan folk reagerte på opptredenen med å bruke bevegelse uten ord, der søppel i gaten ble samlet sammen. Ønsket var å sette i gang prosesser i overraskinga, et ønske om å skape en opplevelse der det også kunne oppstå refleksjoner.

Det tok ikke lange tiden før søppelsekken var full til tross for at det sto mange søppelkasser i området.

I og med kostymene tiltrakk de seg oppmerksomhet og spørsmål.

 

 

Hva var grunnen til å gjøre det på denne måten, var ett av spørsmåla.

Alvoret og ansvaret med å ta vare på det stykket av jord vi er satt på var tydelig ikke alle som syntes var viktig. 

Det å bruke leken i dette ble ikke forstått av alle, mens andre forsto – sågar ville være med på prosjektet ved en senere anledning.

 

 

Å være med som observatør var veldig interessant. 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Opp gjennom åra har det vær fleire frisyrer på mitt hode. Fra langt til kort hår.

 

 

 

Det er Dixirose som har oppfordret oss til å sette inn bilder ut fra forskjellige ord.

Av 10 oppgaver er dette 7. oppfordringa jeg løser.

Oppgavene skal være ferdig løst til i morgen.

Så nå har jeg det litt travelt.

 

Denne gangen er ordet;

 

Frisyre

 

 

Dette bildet er tatt da mellomste søster gifta seg.

Det er midt i mote og design perioden min.

Jeg hadde sydd meg en kjole av silke og var der for å representere-.

Nå henger kjolen i skapet hjemme hos mor, den er ikke til å få på i dag.

 

Det var et bittelite bryllup.

De tenkte først å gifte seg i hemmelighet, men jeg husker jeg protesterte på at søsteren min skulle gifte seg slik. Jeg hjalp henne med å tegne brudekjolen.

Så et lite utvalg av gjester var bedt.

De skulle ha barn og ville ha ting på stell.

Søsteren min var litt i sjokk over at det voks liv i magen.

Vi var ingen av oss så opptatt av barn og etablering den gangen.

 

Selskapet foregikk på et hotell i Prinsenkrysset i Trondheim.

Husker noen av gjestene syntes jeg var vel tilbakelent med å nå toget ned til Oslo igjen. Tror jeg bestilte taxie slik ca. 10 minutter før det gikk.

Jeg brukte noen kjente frisører i Oslo. De var slik type motefrisører på åtti-tallet, salongen lå på Bislet. Etter jeg flytta til Trondheim noen år etter dette, fant jeg ikke noen som kunne arve tilliten min.

Og ikke hadde jeg råd heller.

 

Så slik var historien til dette bildet.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

Noen ganger blir man det…ser det ut til. Og det uten å ha drukket en dråpe alkohol.

 

 

 

 

For noen ganger er livet nok.

Livet fyller en med så mye at det vel kan sies det blir for mye.

Da kan det sette seg i hodet.

 

 

I går hadde vi feiringa av mor.

Det ble en dag i gammeldags stil, med en del slekt, de som ennå er her.

Volumet ble ganske høyt, slik det er når mange snakker.

Jeg sprang og skjenkte i kaffe.

Snakka vel litt jeg også, men oppgaven som kaffekokk passa meg bra.

Jeg var ikke alt for selskapelig opplagt.

Se til at det var kaffe på kannene og i koppene.

Og så trenger en kaffe når det blir mye søtt.

 

 

Før alle gjestene kom, spiste vi middag, ball… løkball.

Jeg stekte opp bacon og fett før jeg kjørte hjemmefra.

På tur til mor oppdaga jeg at jeg både hadde kjørt i fra kaken jeg hadde bakt og at bollen med bacon hadde bikka.

Jeg snudde, fikk henta kaken og satt bollen med bacon opp i en større bolle.

I bilen stanket det bacon og fett.

Tenkte jeg fikk ta med meg alt hjem for å vaske av det siden.

Da jeg henta yngste og kjæresten, syns de bare det dufta herlig, for disse to var sultne.

De hadde bestemt seg for å overnatte hos mor, for å male terrassen hos henne i dag.

Men de måtte kjøre meg hjem først.

 

Etterpå snudde de for å kjøre tilbake.

Etter noen minutter får jeg telefon fra yngste der hun sier;

 

– Jeg har ødelagt bilen din.

 

På dette tidspunktet så jeg fram mot en stille og rolig kveld.

Jeg kikka i retningen de hadde kjørt, men så ingen bil. Bare en traktor dreiv å bukserte.

Jeg fikk på meg en refleksvest og sko, der sto de – en bil og to lange individ.

En traktor hadde fått på slepetau og fikk etter hvert plassert bilen i en busslomme.

 

Vi ringte bilredning i dunsten av bacon.

Det var da jeg tenkte at dette går ikke an, fikk samla alt som lå i bagasjerommet i matta og tatt alt ut.

Skal en først skjemme seg ut behøver det ikke være på grunn av fett og bacon i et bagasjerom.

 

Og så for bilen av gårde, hengende bak en bergingsbil.

Kan nesten kalle oss omtulla da vi kom inn i hus.  

Fikk sagt det så tydelig jeg kunne at dette ikke var yngste sin feil.

Slik er biler, plutselig er det noe -.

Men at dem ikke fikk delt kvelden sammen med mor var ikke noe å gjøre med. Og det syntes yngsteberta var tungt.

 

Etter hvert fikk vi laga oss ostesmørbrød og natta-te, snakka og delt en trivelig stund.

 

Disse to hadde vært veldige aktive i sommer, sist hadde de vært i Nordland på et utflytter-arrangement, før det var begge med på å arrangere en festival, der døtrene hadde hatt ansvar for de frivillige. Enda før det igjen, i juni, hadde yngste hatt ansvar for de frivillige under et marked i Trondheim. Samtidig som kjæresten hadde tatt med seg lillebroren på ferie.

 

Som hun sa;

– Jeg har ikke vært hjemme siden april.

 

Nå blir det et kort besøk denne gangen, for til helga har hun jobb.

Hun fikk spørsmål på fødselsdagen i går, om hva hun jobbet med.

Den spørrende var lektor av den heller bestemte typen.

Så datteren min sa noe om at det hun jobbet med var i en størrelsesorden av ‘mye’, hvorpå damen tolket det som at min yngste henviste til at hun var lang.

Så ramset yngste opp pub, barnegrupper gjennom kommunene, frivillighets-koordinator og filming, som hun har utdannelsen sin i…

Tror det ble det meste av informasjon å ta inn for en godt voksen dame som er vant til at man utdanner seg til «noe».

Begge unge sier de syns tiden er så kort denne gangen, at de gjerne vil ha vært her lengre. Vært i freden, sommeren og naturen.

 

I dag starta dagen altså med skikkelig «hang-over» for min sin del.

Tror fødselsdagsfeiring og styret rundt det, jobb, kropp i ulage og til slutt bilhavariet, ble for mye.

Men i dag måtte jeg så klart til å finne ut…, hadde jeg rett til leiebil, for det sto det i forsikringa mi.

Bilen var for gammel til at jeg fikk den rettigheten, hadde bilen kollidert eller kjørt utenfor, hadde jeg fått leiebil. Men fordi bilen er over 10 år gjaldt dette ikke.

Det hjalp heller ikke noe mer med NAF-medlemskap.

Leie av bil vil koste meg 500,- om dagen og det har jeg ikke økonomi til. Men må nok kanskje gå for det på søndag, da jeg har siste arrangementet på museet.

 

Nå har det seg slik at søsteren min har hatt sin bil til reparasjon på samme verksted, så de unge haiket inn til verkstedet (for her går det nesten aldri buss).

Etter at mange hadde kjørt forbi var det en svensk bil som forbarma seg over dem.

Slik fikk de henta søsteren min sin bil, de fikk låne den for å kjøpe inn beis og kjøre til mor.

 

Hvor de nå er.

De hadde og fått vite at det heldigvis ikke kløtsjen som var gåen på min bil, men et stag på akslingen, noe slikt, og en litt billigere operasjon.

Så slik er er ting på tur til å ordne seg.

Men hodepina forsvinner ikke.

Så må nok drikke mer vann og kanskje finne en hodepinetablett. Alt veldig likt slik jeg husker fra ungdommen, da det kunne forekomme at en ble fyllesyk.

 

Livet altså…

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Disse ukene er helt ville, de løper gjennom sommeren. Det flimrer i sol gjennom løvverk…

 

 

 

Det skraller i torden og regnet fosser ned.

Den har alt denne sommeren.

Og stress, masse stress.

Som jeg pakker bort, men likevel er det nok med. Jeg greier det jeg trodde jeg ikke klarte.

 

Sommeren fosser som en båt gjennom vannet med hvitt skumsprøyt i baugen.

Jeg er alene.

Jeg har fullt av folk.

Jeg har følelser.

Og så er jeg ærlig.

Mer ærlig enn noen gang.

 

I går fikk jeg endelig tatt nett over trærne.

Men ble ikke helt ferdig.

Trærne er egentlig bærbusker.

De er gedigne.

Det skvatrer fra der de står, er det fortsatt besøkt av flygende flygere.

– Trosten kan sette seg fast i nettingen, sier min venn.

Det må sjekkes at det ikke sitter fast noen i nettet.

Jeg må klippe de ned til busker etter plukking.

 

 

Det er så mye som skal gjøres over alt.

I dag må jeg gjøre den grøvste jobben på en PowerPoint-presentasjon.

Har ikke begynt, bare prøvd å samle informasjon.

 

Jeg hører på reiseradioen, der kommer en melodi med Elias Akselsen.

Sanger så full av følelser og lidenskap.

Jeg deler den for den er så fin.

 

 

Den treffer meg.

Sangen.

Første gangen jeg hørte den var med Lars Demian.

 

 

Jeg vet ikke hvem jeg liker best.

Har du tid til å høre begge, treffer dette deg og hvem treffer i så fall mest?

 

 

Men nå må jeg til å virke før dagen svinner.

Drømmer og følelser må legges til side.

Jeg skal inn i strevet.

De som levde liv ved kysten og som kryssa fjord og hav i små og stor farkoster.

Og de som bygde disse.

 

 

Sorg og glede i forening.

Sjøl om vi setter oss i bilen, går inn på butikken for å finne maten, er opptatt av renter og prisene på drivstoff.

Føler oss løsrevet fra alt.

Frie individer som gjør som vi vil.

Men vi ønsker også å høre til, høre til i fellesskapet.

Og vi gjør det, vi hører sammen med med alt, med trær og fugler, med folk og firbeinte.

Vi er i alt dette.

 

I fortid, framtid og nåtid.

 

 

 

 

♥