Siden er det en økning av pussige sammentreff, slike som at du skriver eller sier noe samtidig med at det samme ordet blir sagt på tv eller radio. Litt mer enn ofte.
Kanskje bare tilfeldigheter.
Men jeg blir ført framover og fram til slik uten at jeg fører.
Nå er jeg havnet i ideen om frekvenser. Og da, når jeg havner i det, så må jeg finne ut mer.
Det jeg kommer over er veldig spennende lesning; At hjertet skal bli det som styrer og ikke egoet. At sorg, sinne, redsel og misunnelse vil forsvinne. At jordens energi skal heves og alt vi kjenner til i dag, forsvinne. At det blir en tid der det er plass, glede og kjærlighet til alle.
Åja, det høres ut som en utopi. Spesielt slik vi ser verden nå.
Det må være himmelen.
Men det vil ikke skade å leve mer etter dette.
Når en føler en blir urettferdig behandlet på det ene eller andre viset, så la det fare, ikke ta det med videre i tankene.
For jeg tror de fleste av oss bruker tiden til å irritere seg over andre, over å føle at andre ikke er som de skal, og så videre i den retninga der.
La sorg og redsel dra sin kos.
Bare ha tillit til at det ordner seg og det som en snubler i er der for å snubles i,
Noen vil nok syns dette er helt nonsens.
For meg er det en spennende plass å dvele i.
Så her er det jeg er, i dette.
Det er mye jeg må legge bake meg.
Tenkte på det her om dagen, er problema opp gjennom livet min “krone”.
Kontrast betyr utpreget motsetning, motstykke eller det som skiller seg sterkt fra.
Det første som slår meg som den største motsetning er svart og hvitt.
– eller kjærlighet og hat,
– glede og sorg,
– høyt og lavt.
Slik kan jeg fortsette å ramse opp.
Det dukker opp et symbol for mitt indre, det er i svart og hvitt og er en kontrast. Men symbolet forteller om helheten gjennom kontrasten.
Yin og yang
Bildet er tatt av Clker-Free-Vector-Images fra Pixabay
Tilbake Store Norske leksikon, der står det:
“Yin og yang er et sentralt begrepspar i kinesisk filosofi og religion som uttrykker motsetninger som til sammen utgjør en helhet, og vekselvirkningen dem imellom. Dynamikken mellom yin og yang er det som gir opphav til tid og rom, og alle fenomener i verden.
Sammenhengen mellom de to delene kan forstås på en rekke ulike måter: som motsetninger, gjensidig avhengige, gjensidig inkluderende, i interaksjon, komplementerende og i endring fra den ene til den andre. Yin og yang kan i utgangspunktet brukes om alle begrepspar som uttrykker en av disse sammenhengene. Vanlige eksempler er mørke og lys, kulde og varme, kvinne og mann, rolig og aktiv, og liten og stor.
Den grunnleggende betydningen av ordet yin er nordvendt, skyggefull fjellside, mens yang er en sørvendt, solfylt fjellside.
I den opprinnelige betydningen er det tydelig at yin og yang er funksjoner av hvordan noe annet (sollyset) påvirker en ting (fjellet). Yin og yang er dermed ikke iboende egenskaper ved fjellet, men relasjonelle og flyktige: skyggesiden kan bli solsiden og omvendt om solen endrer posisjon.
Yin ble tidlig knyttet til nymåne og yang til fullmåne. Yin ble også knyttet til månen generelt, mens yang representerte solen. I kinesisk dagligtale brukes ordet taiyang (den ultimate yang) fortsatt om solen.”
Kanskje det er slik, at vi må ha kontrast for å oppnå helhet og ballanse…
Plana var å starte på jobb fra morgenen, jeg har noen telefoner å ta. En del å organisere.
Jeg kom hjem mye senere i går enn tenkt. Men det ble en hyggelig dag. Skriver mer om det etterpå.
Da jeg pakka ut var det noe meget uheldig jeg ikke fant. Mobilen var kommet ned på rødt nivå. Jeg slo av blutooth for å spare strøm. For i den unødvendige hektiske morgenen ser jeg for meg at jeg pakka ned både øretelefoner og lader i veska med strikking. Strikkinga ble liggende urørt gjennom dagen, mobilen hadde ikke behov for å lades, men øretelfonene var i bruk.
Da jeg skulle ta laderen opp, fant jeg den ikke.
Nå har jeg lett gjennom veska for ørtende gang, jeg har saumfart bilen, jeg har leita der leiting var naturlig…
Nope!
Ingen lader å oppdrive.
Ser for meg at den må ha falt ut av veska da jeg var hos mor i går, så dagen i dag, etter te og anna drikke og etter blogginnlegg, må starte med en biltur. Inn til mor. Så håper jeg at den ligger der.
Litt strek i regninga, dette. Men lader må jeg ha når mobilen straks lader ut.
Men bunnen på meg har det topp.
Dagen i går, som starta så unødvendig travelt, bare fordi tida galopperte for fort avgårde, starta med henting av mor. Vi hadde 10 minutter på oss til timen med fotbehandling og jeg så det skar skar seg.
Fikk vite, da jeg ringte for å si ifra, at det var en liten forsinkelse der også.
Så da satt vi der med føttene våre.
Undersåttene.
Klare for behandling.
Alt gammelt ræl skulle bort, tykk hud, negler som sprengte, livet skulle bli nytt.
Senke føttene ned i fotbadet og bare nyte.
Nå har jeg blitt litt kilen på mine eldre dager, men det var bare å bite tenne sammen.
Og etterpå, gå ut i sommeren med gode føtter, mor under armen og en hel dag foran, var helt greit.
– Kan vi kjøre oss en tur opp i Aurdalen, spurte mor.
Og så klart kunne vi det.
Blomster og nyslåtte plener, barn som leika seg på trampoline.
Mor så og nøt.
Etterpå var det butikk, traff et søskenbarn som ville takke mor for gaven til hans runde år og tok en prat med henne. Vi tenkte også å ta turen opp til sykehjemmet, der en tante var. Men så hadde ikke mor fått satt i høreapparata og det var i middagstiden, slik utsatte vi det besøket. Vi tok turen nedom kirkegården og jeg fikk luka på fars grav – men den trenger litt flere blomster. Far var også så glad i blomster.
Da vi kom hjem var vi begge sulten, jeg skulle lage middag.
Hadde funnet noen kjøttkaker i fryseren, så det ble det. Jeg spiser nesten aldri kjøttkaker, så det smakte med surkål, gulrot, nypotet, tyttebær og brun saus til.
Akkurat da, etterpå, orka jeg ingen ting, ikke rydde, ingen ting. Jeg bare sovna der i stolen og det gjorde godt.
Før jeg fikk dratt hjem kom mellomste søster oppom. De er kommet og er på ferie i leiligheten sin. Hun hadde med seg jordbær og en fot som hovna opp utover kvelden. For de hadde vært ute ved en hytte de har, der hadde hun hoppa på svaberga som om hun var ung. Det var ikke så lurt, hun hadde skjønt det med det samme, før skaden.
Ble med henne inn i leiligheten etterpå, hun ville vise hva hun hadde pussa opp. Vi ble sittende å snakke om barn og barnebarn, for de av oss som har det. Og hvor rart det er at vi som vokste opp så tett med mange søskenbarn, at det er blitt en avstand til dem. Skulle tro det motsatte hadde vært mer naturlig. Men det handler kanskje om at alle er så opptatte av seg sjøl og at ingne av oss er så flinke til å stille spørsmål til hverandre.
Interessant og drodle over slikt.
Men til slutt satte jeg kursen hjemover. Da hadde dagen forandra seg, fra de høye himler til det lave skydekket.
Og i dag regner det. Men i morgen kommer finværet tilbake. Det har for så vidt ingen ting å si for meg. Jeg skal jobbe uansett. Nå må jeg ta turen for å finne laderen (eller kjøpe ny) og komme meg i jobb.
I dag trenger jeg ro, mest av alt. Ro og så gjøre litt. Det har vært en mye og mangt.
Men snart, om litt, skal jeg ha ferie. Ferie midt på sommeren. Det er lenge siden det. Jeg har kanskje sneket til meg en uke i juni. Ellers har ferien pågått etter kveldene har blitt mørke, i august og noen gange bikka over i september.
Og dagene og ukene forsvinner i det berømte tempoet.
Nå har det vært mye jobb.
Sist lørdag var det et minispill på museet, mandag var jeg igjen utover til museet.
Tirsdagsmorgen var det å sette seg bak rattet.
Sendte en snapp til yngste, kjæresten hennes er herifra.
Hun spekulerte på hva jeg gjorde der.
Jeg skulle videre, opp i Sunndalsfjella.
Både møte og sosialt med jobben.
Nydelig sted.
Et jaktslott.
Om kvelden var jeg veldig sliten, da opplevde noe rart. Inne i huset ble jeg svimmel og kvalm. Nesten som kroppen vibrerte. Det forsvant når jeg gikk ut og kom tilbake inne igjen.
Vurderte om jeg skulle kjøre hjem igjen. Men nesten fire timer bak rattet inn i natten orka jeg ikke. Følelsen forsvant utpå kvelden og neste dag var den borte.
Utenom denne opplevelsen var det hyggelig. Vi som jobber sammen er stasjonert så mange forskjellige steder, så fint å møtes. Snakke sammen om jobben. Men dele fra det private livet også. Henne jeg delte rom sammen med og jeg ble liggende å snakke lenge, delte felles erfaringer. Det kan også være godt, møte folk en har erfaringer felles med.
Om morgenen tenkte vi å bade, men da blåste det sinte små bølger på vannet og regna. Vannet da vi kom opp så slik ut,
Ned fra fjellet hadde vi denne stoppen som jeg la ut bilder fra i forrige innlegg.
Mandagens skoleformidling fikk bra. Andre gangen jeg kjørte dette opplegget. Men det kjennes i etterkant. Det var 20 barn som ble fordelt på fire grupper.
Jeg fortalte om utedoen. Fire timer med å snakke om utedo holdt.
Det er sommeråpning nå på søndag. Egentlig skulle det åpnes en lekeutstilling, men tidsplana holdt ikke når jeg blant anna ble liggende syk i to viktige uker. Så det blir bare en rolig dag med åpning av dørene, salg av kaffe og vafler og eventuelt omvisning. Mellomste kommer utover i helga, egentlig skulle hun synge barnesanger og kanskje kan hun gjøre det likevel. Vi ser da, for det blir en ne’på dag museumsdag.
Jeg må gjøre noe forarbeid før helga i løpet av dagen og i morgendagen. Må utover for å sjekke i løpet av dagen i morgen at vinden som er meldt, ikke har gjort noen skade.
Og så må jeg framom mor i dag, bør nok handle også.
Det er alltid oppgaver.
Men akkurat nå er det godt og sitte i sitt eget hus. Drikke matchateen og limevannet. Se på solglimta som flimrer utenom vindua, vinden som rusker i bladverket. Kjenne på at jeg eier meg sjøl.
Jeg har lagt bak meg et renn som jeg følte satte meg ut på forhånd, men atter en gang kom jeg gjennom. Akkurat nå føler jeg meg litt mørbanka, fysisk sliten. Men jeg sitter her med mitt.
Tok meg også tid til å stikke innom gamle naboer fra et tidligere liv, på turen hjem. Vi var naboer i ni år.
Snart skal jeg legge meg ned på golvet, på en matte jeg har lagt ut. Og så skal jeg sette på appen min med lazy bevegelser. For å bli litt mer bevegelig, paradoks nok.
Endelig kan jeg ha en liten tid til å bruke litt mer tid her inne også.
Det er godt.
Har du et innlegg du var spesielt fornøyd meg, enten som du skrev eller las og som du vil anbefale meg å lese…
En helg med sol. Og en helg med travelhet. Eller er det bare jeg som har følelsen…
I dag skal jeg likevel ingen ting. I alle fall ikke noe etter klokka. Men håper jeg får opp husnummeret mitt. Og så skulle vi vært hos mor og gjort det samme. har laga vaffelrøre og koka rabarbrasyltetøy med ingefær i. Med en klatt rømme oppå tror jeg det blir godt.
Sønnen er hjemme. Han tok med seg skruemaskin fordi min gikk heden for noen år siden.
I går trappa han seg gjennom et terrassebord da han var i farten. Jeg har unngått bordet fordi jeg visste. Han skulle skynde seg ut for å se på hvordan det gikk med det som lå på grillen. Det var da han trappa ned i det store intet. At det ikke ble brudd er et stort under, han berga til og med tallerken han skulle legge kjøttet på. Så det å trappe ned i løse lufta, i stor fart og komme nesten helskinna fra det, er helt vilt. Men han har nok rett i det han sier, han lander alltid på føttene. For han er smidig.
Da jeg kom hjem i går var det ikke annet å gjøre, enn å grille. Været var helt nydelig. Det ble for sent til å spise ute, så vi åt inne etter alt.
Jeg våkna tidlig i går morges og var skikkelig trøtt fordi sønnen og jeg både hadde prata og sett på en serie kvelden før.
Da jeg var oppe gikk det opp for meg at jeg egentlig ikke hadde gangen på dagen, det stressa meg temmelig mye. Og jeg kjente på lysten til å gjemme meg og bare bli borte, ikke gå inn i dagen. Var det forventa at jeg skulle innta en rolle?
For det var premiere av et minispel på museet, det hadde vært øvinger en stund. Et stort kobbel av folk var kobla til og første forestilling var utsolgt.
Den nystarta vennegruppa skulle ha ansvaret for å selge mat. Jeg tok på meg å bake en skuffkake og kjøpe det som måtte til. Oppdaga dagen før at det var annonsert matsalg før begge forestillingene, ikke i mellom. Det betydde at jeg måtte dit tidligere enn avtalt.
Dagen starta derfor med meldinger og telefoner for å klarere.
Sjefen min var enig med meg, ingen blomsteroverrekkelse fra museet i dag. Forestillingen skal vises senere i sommar, da kan museet tre fram og takke.
Så etter hvert falt dagen på plass, jeg fikk alt inn i bilen og dura utover med lydbok på øret. Var framme to timer før forestillingen. Så hadde god tid, det er så godt.
Det var ikke mindre enn seks mennesker som styra parkeringen, jeg har aldri hatt mer enn tre på større arrangement.
Etter avlossing fikk jeg kjørt den bort og kunne rusle i ro tilbake over haugen. Den ene parkeringsvakta som jeg snakka med, en ungdom, ønska meg en fin opplevelse. Det var så hyggelig, så det må jeg videreformidla.
Og folk kom, det fyltes opp på området. Været kunne ikke vært bedre.
Så begynte stykket. En monolog av gründeren som i sin tid starta klippfiskproduksjonen etter han fikk en kongelig resolusjon i 1691 om oppkjøp av fisk i området Nordmøre og Trøndelag. Mannen het Jappe Ippes og kom fra Frisland.
Forestillingen varte i 40 minutter og da den var over kjente jeg en tåre i øyenkroken. Livet til mannen det fortelles om var krevende.
Stykket fikk gode kritikker i avisa i dag.
Det ble stående applaus og utdeling av blomster. Jeg fikk også en rose.
Jeg gikk før neste forestilling starta. Vandra over haugen og ned til bilen, som var blitt en bakerovn.
Dagen var over og alle bekymringer gjort til skamme. Så i dag er den en pust i bakken. I morgen er det skoleformidling, så da vakner jeg nok tidlig igjen. Og akkurat det må jeg for så vidt.
Jeg tror noen av oss er mer treigere enn andre. Har litt sent for det.
Hadde en diskusjon om dette med sønnen for en stund siden, dette at vi kan syns andre forstår mindre enn oss sjøl. Men at andre igjen kan stå over oss i hva dem forstår. Det var han som sa det, han som er veldig påståelig på det han vet. Og han forstår mye. Men likte han tenkte slik, at det var også noen som forsto mye mer.
Men en legger sannsynlig ikke merke til det, for de er så smarte og forstår så mye at de forstår at de ikke behøver å lage noe poeng av det. Behøver ikke si noe om det. For alle har sin plass.
Da bør en sjøl gjøre det samme overfor de som en tror forstår mindre enn en sjøl. Da bør en ikke gjøre noe poeng av det. En bruker ståstedet sitt til å forstå at alle har sin plass.
Akkurat nå er det jeg som er treig. Fryktelig treig.
Dere har sett det.
Men jeg ville…
Ville så fryktelig innmari.
Så jeg styra på.
Ville få det til.
I dag ble det et antiklimaks, for alt ble verre og verre. Ingenting la seg til.
Til slutt ropte jeg ut et «hjelp». At det var krise.
Samtidig ramla noen sylskarpe tanker ned i hodet, at nå ropa Universet så høyt at jeg måtte forstå, dette gikk ikke -.
Bildet er tatt av S K fra Pixabay
Jeg måtte kasta inn «håndkleet».
For tror også det er en sjøl som må ville «lære» mer.
I rask rekkefølge la jeg fra meg oppgaver og jeg kjente hvordan skuldrene landa og hjertet slutta å galopere.
– Dette går ikke, sa jeg.
Ingen var uenig.
Etter noen mail og samtaler var børen minka. Jeg kunne til og med ta helg.
Nå tenker jeg å jobbe «litt» i helga.
En helg som ble annerledes enn jeg trodde. Ikke kom sønnen heller, han snakka om at han kanskje gjorde det.
Men det er godt og ikke skulle noe…eller ikke så mye.
For jeg begynte også å miste, rota bort et smykke for mor, mine øyendråper og en lipgloss.
Det er også et tegn.
Nå er utstillinga utsatt.
Fortsatt nok, men fryktelig glad for at jeg forsto til slutt.
Og så ble jeg plutselig allergisk over å la andre gå først. At jeg ikke syntes det hadde noe å si at andre fikk bestemme og så forholdt jeg meg til det…
Det er ikke alltid jeg som skal vike. Sa det også.
For jeg må også få plass, plass til å være meg.
Ikke la andre ta plass på min bekostning.
Det har ingenting å si at jeg er treig, bare jeg forsto det til slutt.
Må t me nu… en omskriving, for vil overhodet ikke reklamere for noe som jeg syns er helt vilt. Og så må jeg alltid til med noe -.
Først så jeg og tenkte ikke.
Det så til og med fint ut, alle disse tinga.
Fint presentert.
Tror faktisk jeg gikk inn på noen produkt med malesaker.
Akkurat nå vet jeg ikke når det gikk opp for meg, gikk opp for meg hvor hårreisende dette er.
Sikkert en blanding av å lese, høre og tenke.
Jeg ble oversvømt av reklame i facebook-feeden min, og ellers også.
Så jeg begynte å slette, begynte å ta bort.
Ville ikke ha det.
Forandra innstillingene for at jeg ikke ville ha denne reklamen. Likevel kom den.
For et intenst opplegg, for en pågang. Etter hvert fikk jeg med meg i nyhetsbilde. Denne farsotten med å kjøpe billig stuff fra Kina.
Vi blir mata med ting og tang fra andre siden av jorden, så billig at en ikke kan si nei -.
At jeg syns dette er helt vilt er det nok mange som drit en lang en i…
At dette gjør meg kvalm, toppen av idioteri og sinnsvake handlinger.
Bildet er tatt av Pete Linforth fra Pixabay
Nå skyter jeg egentlig ikke på de som kjøper, vi er skrudd slik sammen at for å få lettvint lykkefølelse må vi kjøpe oss Ting. Vi er bygd opp og innprenta om å løpe fortest mulig i hamsterhjulet. For Samfunnet og verdensbanken skal ha sitt. Vi skal melkes. Til vi faller sammen.
Så vi tror vi trenger det.
Når vi får en ny Dings øker lykkefølelsen for en stakket stund, en liten innsprøytning av dopamin.
Til vi må handle på nytt-.
Og så får vi litt økning i lønns- og trygdeutbetalinger, så kjøpekraften økes for en stakket stund. Eller, vi tror det. For øker den blir vi lykkeligere. Om så det er en hårbøyle fra Kina, kanskje i plast, hvem som har laget den spør vi ikke om, vi får den bare i postkassen.
Vi ser ikke reiseveien, utslippene og alt det der.
Vi fikk bare en billig hårbøyle og ble litt lykkeligere…
Til vi må ha en ny en.
For lykken ligger i tingenes iboende djevelskap… eller noe slikt.
Og vi kan ikke si «nei» for det var et så godt tilbud.
Så da tror jeg innlegget kan slutte, tror jeg fikk fram det jeg mener om dette.
Tanken var en rolig formiddag, før en mer aktiv periode siste del av dagen.
Meeeen… den ble aldri rolig, og nå er straks formiddagen over. Har igjen stell og pleie av meg sjøl, før ferden går ut i verden. Med innlagt anløp og hjul på trill noen mil.
Men nå har jeg en liten pustepause, mens jeg drikker kaldt limevann – det varme vannet som skulle bli lunka rakk å bli kaldt.
Jeg har satt i gang en ny porsjon(er) med ingefærshot og er gurkemeiegul på tommel og neglene på venstrehånda. Ser nesten ut som jeg har nikotinfingrer. Men glad for at jeg fikk laget det, det er en liten jobb med skrelling, skjæring og trekking i nesten en time.
Fikk også tatt bilde, for å høre om en av mine kunne kjøpe inn dette som jeg bruker når jeg lager meg fettkaffe.
Om jeg må vente er det ingen krise med en pause. Jeg har endelig bestilt meg Matcha-te, som jeg har pausa fra.
Jeg kan ikke ha i meg alt alltid.
Og så var plana å lage noe. Noe å bite i. Jeg har bevisst unnlatt å ta den rollen, “dame som lager møtemat». Bare handla inn. Men i dag tok jeg fram bakebollen, fikk en telefon mens jeg holdt på.
– Det høres ut som et sagbruk, fikk jeg vite.
Jo da, miksmasteren bråker den og jeg slo den så klart av.
Nå står en oversøt sjokoladekake til avkjøling. Den skal bli dekket av en like søt sjokoladekrem. Denne oppskriften var fast innslag i en mengde barnefødselsdager fra midten av 90-tallet og til langt inn på 2000. Den er enkel… og søt.
Velbruka oppskrift
Veeeeldig søt.
Det er møte, sikkert det siste møtet i dette styret. Et styre jeg har jobbet med siden 2010. Ikke de samme folka da, folk har kommet og gått.
Så denne rolige formiddagen har innehold tilrettelegging av dette, mailer, telefoner og kakebaking. Om mellom en og to timer må jeg være på tur.
Nå er det godt å sitte her. Vite at jeg kan puste og være i meg sjøl, før jeg fortsetter.
Gleder meg til den timen jeg skal sitte i bil, til lydboka jeg er i gang med. Det er så fint å kjøre bil og høre. Den jeg hører på nå heter «Der drømmene møtes», veldig typisk, men fengende.
