Disse ukene er helt ville, de løper gjennom sommeren. Det flimrer i sol gjennom løvverk…

 

 

 

Det skraller i torden og regnet fosser ned.

Den har alt denne sommeren.

Og stress, masse stress.

Som jeg pakker bort, men likevel er det nok med. Jeg greier det jeg trodde jeg ikke klarte.

 

Sommeren fosser som en båt gjennom vannet med hvitt skumsprøyt i baugen.

Jeg er alene.

Jeg har fullt av folk.

Jeg har følelser.

Og så er jeg ærlig.

Mer ærlig enn noen gang.

 

I går fikk jeg endelig tatt nett over trærne.

Men ble ikke helt ferdig.

Trærne er egentlig bærbusker.

De er gedigne.

Det skvatrer fra der de står, er det fortsatt besøkt av flygende flygere.

– Trosten kan sette seg fast i nettingen, sier min venn.

Det må sjekkes at det ikke sitter fast noen i nettet.

Jeg må klippe de ned til busker etter plukking.

 

 

Det er så mye som skal gjøres over alt.

I dag må jeg gjøre den grøvste jobben på en PowerPoint-presentasjon.

Har ikke begynt, bare prøvd å samle informasjon.

 

Jeg hører på reiseradioen, der kommer en melodi med Elias Akselsen.

Sanger så full av følelser og lidenskap.

Jeg deler den for den er så fin.

 

 

Den treffer meg.

Sangen.

Første gangen jeg hørte den var med Lars Demian.

 

 

Jeg vet ikke hvem jeg liker best.

Har du tid til å høre begge, treffer dette deg og hvem treffer i så fall mest?

 

 

Men nå må jeg til å virke før dagen svinner.

Drømmer og følelser må legges til side.

Jeg skal inn i strevet.

De som levde liv ved kysten og som kryssa fjord og hav i små og stor farkoster.

Og de som bygde disse.

 

 

Sorg og glede i forening.

Sjøl om vi setter oss i bilen, går inn på butikken for å finne maten, er opptatt av renter og prisene på drivstoff.

Føler oss løsrevet fra alt.

Frie individer som gjør som vi vil.

Men vi ønsker også å høre til, høre til i fellesskapet.

Og vi gjør det, vi hører sammen med med alt, med trær og fugler, med folk og firbeinte.

Vi er i alt dette.

 

I fortid, framtid og nåtid.

 

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Jeg skriver og skriver, ikke mye – men slik jevnlig. Og det er i grunn det jeg klarer her… jevnlig.

 

 

 

 

Tar noen dykk, skriver veldig sporadiske kommentarer… for når jeg leser et innlegg kan jeg space ut.

Kommentarene på mine innlegg, og som jeg er veldig glade for å få – svarer jeg i bolker.

For jeg greier ikke konsentrerer meg godt, verken når det gjelder skriving eller lesing.

Det er så kjedelig.

Det skal vist være lettere å oppfatte det en hører framom å lese, sa en nevroforsker meg.

Jeg lytter til lydbøker, det fungerer fint, lese bøker har jeg blitt dårlig på.

 

Er ikke så opptatt hva det kommer av, men tror det kommer av et overskudd jeg ikke har.

Eller kanskje er det noe jeg har som jeg ikke vet…

Da jeg las denne boka, var det mye jeg også kjente meg igjen i.

 

 

Jeg sitter i min grå stol i stua, har vært og jobba litt.

Ser at det ikke går helt som jeg har tenkt det jeg har tenkt.

Viljen til å gjennomføre er absolutt til stede.

Likevel -.

Tror denne uka må brukes til å kommunisere for å komme i mål.

Jeg kan ikke ligge under en sten.

Jeg må ut på plattformene for å skrive.

Bloggplattformen er nok ikke helt stedet, forteller bare om det her.

 

Oppdaga nettopp at prosjektoren jeg skulle bruke førstkommende søndag ikke kommuniserer med pc’n.

Men jeg kan få det til, likevel, førstkommende…

Tenketanker-.

 

Egentlig er jeg et slitent murmeldyr som snøfter i rundt, vil gjerne at noen skal stryke meg over pelsen og kose, myser mot lyset før jeg kryper bak en sten og ruller meg sammen.

Det var slik det var.

Jeg er et Murmeldyr…

 

Og akkurat nå, i dette momentet, googler jeg meg fram til at murmeldyr finnes…

 

Dette er to murmeldyr:

 

 

Det finnes 15 sorter av arter murmeldyr, står det. Det finnes bare alpemurmeldyr i Europa. De aller fleste flokkene lever i familier. Og så graver de seg ganger under jorda. Noen er ganske store. Kan bli opp til 75 cm lang og 11 kilo tung. De hører til i ekornfamilien.  

 

Så altså… de finnes de.

Og det gjør jeg også.

 

Nå har jeg både jobba, vært privat og spist lunsj.

Så nå er det straks tilbake til jobb-jobb.

 

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Søndag over hele dagen. Dagen er fri og dagen er ikke det. 

 

 

 

Jeg har altså fri, men må likevel være pålogga.

Eneste frisøndagen min fram mot ferie.

Men den nærmer seg også.

For å være nøyaktig, tre uker og en dag.

Føler meg litt bedre angående utbruddet i revmatismen, bare ene ankelen og noen kroppsdeler til som er sandete og såre.

Fikk lyst til skogstur, men er usikker på mobildekningen…og som sagt, jeg må være tilgjengelig.

 

 

 

Ellers ble jeg veldig, som i «VELDIG» frustrert over ting her inne.

Det hjalp nok på med min egen frustrasjon. Den som kan handle om folk, folk som ikke gjør det en ønsker, forventer eller vil.

Vi har denne veien å gå, alle mann…og damer.

At det kan ligge lærdom der en butter i mot, er en ting… om en greier å se det slik.

 

 

I går hadde jeg lyst til å sette meg ned å skrive et direkte og flammende innlegg. Men innså at det ville ha blitt farget av min egen frustrasjon, den jeg må lære av.

Den som handler om at en kan aldri bestemme over andre mennesker.

Men noe en kan og som ikke er lett, er å sette seg inn i, …prøve å sette seg inn i følelsene til andre mennesker.

 

 

Da ekteskapet mitt var ved havariets rann gikk vi til en rådgiver.

Ikke en kjempegod rådgiver, men han kom med en øvelse som egentlig var gull verdt, om den hadde blitt testa ut.

Og den er supergod som en øvelse til å forstå… eller prøve å forstå. Andre.

 

Det er så alt for lett å gå i den subjektive fella, tro at sin egen sannhet er den riktige, slik er det, slik er jeg, de andre er slemme.

Nå skriver jeg så tydelig, tror jeg, at jeg ikke behøver å nevne navn.

I går tenkte jeg å være skikkelig direkte.

Men det jeg prøver å skrive nå er allment, gjelder oss alle.

Inkludert meg.

Fordi jeg tror jeg vet hvem jeg er, ingen kan vel misforstå meg, jeg har den gode vilje og jeg mener bare godt.

Kan noen misforstå, liksom…

 

Nå fronter jeg vel bare meg sjøl, meg sjøl og atter meg sjøl, her inne.

Et ønske om å skrive om at det kan være et bra liv om ikke alt går på skinner, med inn i mellom utfordringer, at det også er et helt ok liv.

Hvorvidt jeg lykkes-, framstår jeg som et ubevisst, selvopptatt individ, akkurat det kan det finnes mange, mange svar på-.

 

Må referere moren min, hun sier det vel ikke så mye nå, men hun har sagt det mye oppover;

– Hva vil folk tro…

Det er en setning jeg ikke kan fordra, som får meg til å gå i spinn.

Hvem er folk?

Hvor er mangfoldet… for det er det som er sannheten. Vi er et mangfold.

Vi sitter alle på vårt lille fjell av erfaringer, sammenskruing, sammenføyninger og sekk stappfull av levd liv.

I tillegg har vi evnen til å tolke på vår måte, til å forstå ord på vår erfaring, til å blåse opp vårt eget ego i å tro vi sitter med en fasit.

Og kjære, vi har så klart lov til å mene, mene i alle himmelretninger.

Og så er det enda en ting vi kan, vi har lov til: Å LÆRE!

Vi kan gå ned fra den pidestallen vi setter oss sjøl på og se oss utenfra.

Se oss utenfra med omtanke. Og med kjærlighet! Vi er bare mennesker.

 

 

Tilbake til ekteskapsrådgiveren i hine hårde dager.

Han ga en øvelse, en øvelse for å kartlegge for oss hva vi egentlig forsto.

Forsto hos hverandre.

Du har sikkert hørt øvelsen du som leser også. Tenkt at den var fin, kanskje.

 

Den gikk i alle fall ut på at den av oss som snakket holdt en penn (eller lignende) og sa det som lå oss på hjertet.

 

Er det noen gang en er sårbar og subjektiv, så er det når en står ved et brudd. En vil misforstå alt det den andre sier.

 

Så dette var ingen enkel øvelse, bort i mot umulig.

Men når en var ferdig med å snakke, skulle motparten få pennen og gjengi det ørene til motparten hadde oppfatta.

Så fikk avsender tilbake «pennen» for å gi tilbakemelding om mottakeren hadde forstått det senderen hadde prøvd å si.

Slik skulle en greie å komme fram til og forstå den andre parten, for begge. Med å sende en penn fram og tilbake, der den som hadde pennen snakket og den som ikke hadde pennen lyttet.

Hvordan ting føltes.

FØLTES!

Og dette er kjernen i det innlegget her, vi eier bare våre egne følelser, vi kan aldri sette ord på hva andre føler eller skal føle.

Vi kan lytte etter hvordan andre har det, aldri vite ut i fra slik en sjøl er skrudd sammen.

En må gi tid, ikke tro en vet.

En vet bare ut fra sitt eget lille ‘fjell’ av erfaring og egenskaper.

Det å vise forståelse for andre og lære om andre kan gi en mye ny lærdom og øke ens kunnskap.

Det er jeg skikkelig overbevist om.

 

Jeg har mang en gang hørt at folk har diskutert og liketil krangla, så busta føyk fordi de trodde de var uenige.

Egentlig var de enige.

Ordbruk er en viktig faktor.

Uansett, det er også lov til å være uenige, ha ulike syn.

Noen står med ryggen mot ‘nord’, noen mot ‘sør’ og utsikten vil være helt forskjellig.

Men respekt, det å respektere andre mennesker er så grunnleggende.

Ingen er bedre enn andre, men omstendighetene vil alltid være forskjellige.

Og den frie vilje både til å delje løs eller til å utvikle seg som menneske er der hele tiden.

 

En kan også sitte på haugen sin med armene over kryss og si «jeg vet, jeg har rett».

Men heldigvis tror jeg på de gode i alle mennesker, alle prøver virkelig så godt de kan ut fra sitt ståsted. Tror jeg…

 

 

♥

 

 

 

 

 

Noen ganger er det bedre å parkere i stolen enn andre ganger. I kveld er det bort imot hellig. 

 

 

 

 

For nå har jeg lagt bak meg noe jeg trodde var umulig for bare kort tid siden.

Og det at jeg sto foran denne dagen gjorde sitt til at jeg våknet før seks i dag tidlig.

Men i går hadde jeg en fridag, det gjorde godt.

I sola.

Mellomste ble med meg en tur i butikken, måtte det.

Hjemme gikk vi ned til sjøen.

Bada i glassklar sjø, som ble mer temperert for hvert dykk.

Og noen svømmetak ble det.

 

 

Om kvelden kom hennes kjære og vi spiste oss nesten inn i søvnen.

 

Men i dag våknet jeg til alvoret, sjøl om jeg var kommet fram til en mer laidback løsning.

Hvordan ville utstillingen bli mottatt.

Datter og kjæreste dro innom mor for å ta med blomster fra hagen.

Jeg fikk hentet en av sommerhjelpene.

Da var jeg nesten en time senere ut enn tenkt.

 

 

Det var så mye som skar seg i morgentimene, ikke fant jeg ‘musa’ til pc’n.

Jeg skjønte ikke hvordan jeg kunne forlegge den, men så var det noen som hadde lånt den.

Fikk lagt inn prisene som var det jeg skulle.

Etterpå fant jeg ikke klærne jeg tenkte å bruke…

At det går an.

Men endelig var jeg på vei.

Og fra da la alt seg riktig til.

 

 

Ungdommene, som det var to av, tok i mot beskjeder og var sjølgående.

De greidde å ikke gå tom verken for kaffe eller vafler.

Og den ene hadde tatt inn så søte små buketter av rosa nypeblomster, jeg angrer for at jeg ikke fikk tatt bilder av de.

Datter med sin kjære kom med blomstene de hadde tatt med.

Fikk tatt siste finpuss av utstillinga.

 

Så var vi i gang.

I solskinnet.

Og folk strømte til.

 

Fra klokka 13 til godt over 16 snakka jeg.

Jeg fikk også gjort et intervju.

Vi skulle ta oss kaffepause med vafler.

Kaffen ble kaldt.

Vaflene fikk vente.

Og folk var trivelige og virka som de trivdes.

Må si at dagen ble veldig bra.

 

 

Datter og kjærest dro før meg.

Det var da det skjedde det utrolige, det som ble ordentlig bra, men kunne blitt årets krise.

Før vi åpna, kjørte samboeren til mellomste bilen min og fikk satt den på parkeringsplassen.

Da de skulle sette seg inn i bilen de hadde for å kjøre, hadde datteren spurt om han hadde levert meg nøkkelen min.

Jeg tenkte ikke mer på nøkkelen.

Hadde hun ikke husket å stille dette spørsmålet, hadde bilnøklene mine dratt til Trondheim og jeg hadde stått fast på museet en times kjøring fra mitt hus, med ene sommerhjelpen like ‘stuck’ som meg.

 

Så det var kveldens under.

 

 

Nå sitter mellomste og jeg hjemme i fullstendig vilt utslått tilstand.

Jeg er så heldig å ha henne hjemme en dag til og i morgen har jeg fri, fullstendig FRIIIIIII <3

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Om å være, ære, vare, lære, kore, har noe fore. I ett sett. Lett, slik sett.

 

 

Ramle avgårde.

Tro.

Tro at en vet.

Slikt om seg sjøl.

Eller andre.

Men hva er det, hva vet en.

Når hele pakken er bygd opp innenfra.

Av hele univers.

Av å bli påvirka.

Av å bli påvirka innenfra.

Hva er egentlig eget…

Når mylderet innenfra bestemmer.

Bakterier, kjemi, hormoner-.

Hvem er jeg, meg, er jeg deg eller du meg.

For vi hører sammen.

Alle.

Vi tror vi er alene.

I oss sjøl.

Men vi høre sammen med alt. 

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

I går skulle jeg ha en fridag, men mått likevel jobbe. Så jeg gikk ned på kontoret.

 

 

 

Det var forskjellig jeg måtte ordne.

Jeg snakket om det lange graset i forrige innlegg.

Fikk også en mail.

Legger merke til at jeg opplever det meste krevende, blir lett mye av ingen ting.

Plakatene måtte ut, det er fortsatt mange som ønsker det.

Før lagde jeg dem, skrev de ut og fikk hengt de opp.

Nå var det ikke så rett fram, jeg hadde ikke brukt riktig logo.

Resultatet var at jeg fikk tilbake en ny plakat.

 

Det ble et regnestykke, pluss og pluss er lik…

Jeg kjente jeg kasta loss.

 

Reiste meg å gikk ut i sommeren.

Ned i skogen.

Det var så godt å kjenne naturen.

Hodet mitt tenkte, det er nok nå.

Måte på å bli puffa ut og bort, når ikke en gang det jeg kan er gyldig.

Skulle jeg gråte, nei, dette var en mulighet.

En mulighet til å lage seg et bedre liv.

Tenkte jeg der jeg gikk gjennom grønt flimmer.

 

Så lå stranda framom.

Da jeg tar av meg skoa hører jeg skikkelig bølgeskvulp innmed berget.

Båt som har passert sikkert, tenker jeg.

Så ser jeg opp og ser det koker, hopper og plasker av noe jeg ikke ser hva er.

 

Etterpå da jeg veer ut i dette.

Ser jeg det.

Men det syns ikke på bildet.

Mellom tangfloksene svømmer tusenvis av små barn, stet eller yngel.

 

Dette blir litt av en fiskesuppe, vifta de bort – men de kom fort tilbake, i horder.

Det var nok noen sultne, større fisk som vaka like utenfor. De som laget bølgene i massakren av å fortære de små.  

Over fløy måkene, de ville ha de større fiskene.

Slik er det «hauk over hauk».

 

Vannet var kaldere, føltes det.

Men jeg fikk svømt litt og de små pila vekk.

Friskt var det.

Kjenner det så godt når turen tilbake starter.

En god frisk varme sitter i kroppen.

Fargene rundt meg, sjøen som er turkis.

Kjenner sterkt på at jeg vil være snill mot meg sjøl.

Vil ha stopp på alt dette.

Like kaotisk som skogen jeg må igjennom kan tankene mine virke.

Men som i skogen finnes det veier.

Og de veien går jeg etter, både fysisk og mentalt.

Det er alltid valg og valget er ditt.

Jeg bestemmer meg for å gå over en rot.

For en tid tilbake stipulerte sønnen veien over den.

Jeg har valgt å gå under stammen på treet.

Men nå trapper jeg oppå med ene foten og setter den andre ned.

 

Fallfallera!

 

Det skulle jeg ikke gjort.

Foten går gjennom og forsvinner et sted inne i rotsystemet.

Hele beinet er forsvunnet.

Den tida det tar å områ seg er ekkel, hva finnes der…dyr…insekt….ormer…

Jeg får tatt tak og dratt meg opp, bare med en småskitten fot.

 

Om kvelden viser det seg at jeg ikke greier å gå helt godt, så noe ble likevel litt forslått.

Men slikt må en regne med.

Livet!

 

 

Dagen i dag har også sine oppgaver.

Men tror det blir en tur ned til sjøen i dag også, flo rundt to.

 

Nyt dagen!

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Forelskelse, kjærlighet og å leve. Så mye glede og sorg som kan finnes i det. Sjøl om år går.

 

 

 

Når begynner et langt liv?

Jeg har levd og jeg lever.

 

Som ung syns jeg forelskelse var morsomt. Spennende og en kilde til glede og sorg.

Jeg husker den kvelden jeg satt og vrei meg på en benk, det var helt umulig å få orda over leppene.

Jeg var så forelska at jeg ikke visste hvor jeg starta og hvor jeg slutta.

Det var fullmåne og han trodde jeg hadde blitt månesyk.

Eller han som ringte på døra sent på kvelden og jeg hadde besøk av en annen en.

Eller han det ble slutt med fordi jeg tok meg en røyk, det var derfor jeg tok røyken.

Han som jeg var så forelska i at jeg overså han.

Hva med han jeg ikke kunne kysse fordi jeg var sammen med en annen en.

Jeg som bare ville ha det artig, som aldri tenkte jeg skulle gifte meg, stifte familie og slikt.

Plutselig hadde jeg passert tre tiår og tenkte at kanskje skulle jeg likevel.

Han kom og vi levde sammen i mange år.

Så mange at vi måtte til rådgiving.

– Av og til er folk for forskjellig gjenga, sa rådgiveren og gikk ut i den varme sommerdagen.

 

 

Så sto jeg der med nyvunnen frihet og kunne kysse nye, nye frosker.

Den første var på en parkeringsplass, jeg vil kysse sa jeg, fordi jeg måtte prøve det ut. Da det skar seg falt jeg mange etasjer, fikk vondt i magen og fikk kjenne på det igjen.

Men jeg var fri.

En hadde rød bil og rødt fjes, vi hadde blitt kjent på et nettsted og var mobilforelska.

Jeg hang opp klær ute på snorer, snakka i telefonen med øreplugger og var helt salig.

Det gikk over da vi møttes.

 

Så møtte jeg han som var lang nok og som virka perfekt. Etter og ha feira to nyttårsaftener og vært sammen både mellom, før og etter, huska jeg ikke at jeg hadde feira to nyttårsaftener da det var slutt.

Da begynte jeg å le, stakk det ikke dypere.

Vi gjorde det forresten aldri slutt. Det fade ut, bare.

 

 

 

Så fikk jeg en kort affære som førte til år med kontakt, uten mer aksjon.

Men å kjøre gjennom Geiranger i mai med fruktblomstring i sol og være forelska, det unner jeg alle å prøve.

Det var helt amaising, burde være et turisttilbud.

Vi begge fant oss nye.

Jeg trodde på den nye, men så ble det rarere og rarere.

 

– Vi var redd for deg mamma, sa gjengen min.

 

 

Jeg ble også redd og det var en lettelse da kapitelet kunne lukkes uten større problemer.

Og jeg var kurert og ødelagt, jeg turde ikke mer.

Koronaen kom og jeg hadde nok med mitt.

Tenkte at det fikk bli slik.

 

Likevel, plutselig hadde jeg en date.

Og på et vis funka det.

En stund.

Men jeg visste ikke, men fikk prøve.

Artig med besøk og kanskje ville det vokse, vokse det som ikke var på plass.

Men det var noen falske toner.

 

– Vi må si i fra om vi ikke vil, sa jeg, mens det forsatte.

– Bare en i gangen sa han, men det viste seg ikke stemme helt.

 

Så da var det bare en ting å gjør, sette punktum.

 

 

Alle disse menn.

Huske den gamle sjømannen, spenninga med at han var så mye eldre – men han var en for god kunde på polet etter min smak.

Han som jeg var så betatt av og som sa han likte gutter.

Eller han som var redd for at jeg skulle forelske meg i han, som måtte fortelle meg det jeg visst, jeg likte han bare som mennesket han var.

Og homsevennen som var en av mine bestevenner, var med meg til hjemstedet mitt og naboer trodde denne vakre, forfina, feminine gutten var min kjæreste.

Jeg lo godt av det. Men latteren forstumma da han slukka lyset for alltid en del år senere.

 

En gang hadde jeg lyst til å kysse en jente, jeg gjorde det ikke og har ikke hatt lyst siden.

 

Jeg likte å kysse.

Det er vel det at jeg fortsatt liker det.

Og så er det et ord jeg har blitt glad i, det er ordet tidsvitne.

Det å ha et tidsvitne. Derfor ønsker jeg fortsatt etter jeg kom meg over den opplevelsen som skremte meg så.

 

Som ung hadde jeg nok med forelskelse.

En gang traff jeg den flotte fyren, høy, muskuløs.

Jeg hadde mista nøklene mine. Han var friidrettsutøver og var kjent på Bislet, så vi klatra over gjerdet og overnatta på en tjukkasmatte.

 

 

Men han som jeg var så forelska i, som trodde jeg var blitt månesyk fordi jeg ikke fikk ordene over leppene om at jeg var så forelska i han at vi ikke kunne møtes…

Det gikk slik, vi møttes ikke på en stund.

Så skulle jeg flytte fra byen og sammen med han jeg ble gift med.

Da ba han meg ut på kino, en film jeg hadde gledet meg til å se om livet til Charlie Parker.

Den gikk på Coloseum, vi satt ved siden av hverandre inne på filmen. Og jeg begynte å brenne, konsentrasjonen om filmen forsvann, mitt liv ble det vesentlige -.

Hva er det jeg holder på med, tenkte jeg, når jeg føler så sterkt bare ved å sitte ved siden av han.

Da vi sto på Majorstua etterpå hadde det begynt å snø. Stor snøfiller dala ned på oss.

Han tok på meg hetta og børst snø av meg. Han ville vite hvorfor jeg skulle flytta, han hadde hørt det, var jeg gravid spekulerte han på…

Om vi skulle gå på en kaffe og snakke, jeg skjønte han nok ville mer, han skisserte det.

Men jeg hadde bestemt meg midtveis i filmen, at jeg hadde lovet å komme til Trondheim.

Det var nok tre fine mennesker som skulle inn i livet litt lengre framme, men det visste jeg ikke da.

Jeg takka nei til kaffebesøk og tok trikken ned Bogstaveien, mens magen min var helt i kaos så jeg måtte bøye meg dobbelt.

 

Tror jeg skal se den filmen om Charlie Parker, har aldri sett den etterpå.

Ikke har jeg vært så forelska som den gangen siden heller.

Og kanskje skal en være glad for å ha følt så sterkt en gang.

Nå er i alle fall et liv bedre aleine om en ikke finner frosken som er en prins og som gjør livet bedre sammen.

Frosker gjør det ikke, da er det bedre å prate med seg sjøl-. 

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

Andre gangen på under to uker jeg fikk tatt turen. Turen inn til Sandvatnet.

 

 

 

 

 

Etter en jobbedag som fungerte rimelig bra, det vil si; jeg skrev opp smitt og smule for å holde fast på både det jeg skulle og det jeg hadde gjort.

Ute skein sola, så dører og vinduer sto oppe.

Etter endt arbeidsdag tenkte jeg at jeg måtte ut.

Skjønte plutselig dette var dagen…

Jeg hadde en bok som skulle legges i StikkUt kassa, en slik som folk kan skrive navnet sitt i.

Vannflaske ble pakka ned, fotoapparatet ble sjekka om minnebrikke sto i og blyanter ble spissa.

På tur opp ringte jeg mellomste, det er ingen mobildekning dit jeg skulle, så det kunne sikkert være lurt at noen visste hvor jeg hadde tatt veien.

 

Det holdt på å skye over, men når sola leiker med vannet er det så vakkert.

Så at berga var blanke, det skal bety at det blir regn.

Turen ned til vannet gikk fint, det var friskere her oppe i fjellet og det begynte å blåse.

Vannet hadde falt mye siden siste jeg var her.

Det er ikke så rart at vannet heter Sandvatnet, for sand er det mye av. 

Litt bølger, men mye mindre enn sist.

Etter bok og blyanter var lagt i kassa, begynte returen.

 

Et grøntområde mellom trærne. 

Det ble mange stopp, for i dag var jeg ikke i helt god form.

Både svimmel og snublete.

Så da fikk jeg tatt enda flere bilder.

Her ser jeg over til der jeg hadde vært, der kassa henger. 

Det ble mange pauser oppover, måtte prøve meg på en selfie også.

Men jeg greidde å balansere over slike stokker som er lagt ut.

Oppå toppen ser jeg ned på sandstranda jeg bruker å dra opp til på fine sommerdager, for å bade. 

Og over ruver Storklakken, et fjell jeg har vært oppe på en gang like før jeg flytta hit.

 

To timer brukte jeg på 3 kilometer. Og det begynte å falle noen små dråper, så de blanke berga «snakka» sant.

 

Hjemme og på tur inn i dusjen ringer telefonen, jeg tar på meg morgenkåpe.

Mellomste søster har prata med mor og mor hadde vært opptatt av at hun var så aleine.

Fikk ringt henne etterpå og sagt jeg kommer tidlig i morgen.

Hun skal flere ærend i morgen og det uroer henne.

 

Da jeg sitter slik i telefonen, kjenner jeg noe bak på låret som jeg krafser på.

Jeg oppdager jeg får blod på fingrene.

Det er så midt bak og langt opp at jeg får ikke sett hva det er, om jeg prøver.  Men stygt redd for at det kan være en flott som har bitt seg fast.

Og jeg som ikke bruker å få slikt.

Men jeg har i så fall krafset den i stykker, så får jeg bare følge med om det blir reaksjon av noe slag.

 

Så sjøl om jeg besøkte mitt Paradis, så var ikke forholda helt paradisiske i dag.

Men boka fikk jeg lagt ut.

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Snakke er lett, men å utføre kan være mye verre. Når en endelig gjør, utfører, og det er virkelig koselig, da…

 

 

 

 

Vi skulle møtes snart igjen, sa vi sist.

Sist vi møttes.

Det var andre gangen.

Andre gangen jeg møtte denne hyggelige dama.

Eller aller første gangen jeg «møtte» henne var her inne på blogg.

 

Hun bodde der jeg hadde bodd i ni år, nå hadde jeg flytta fra Flatåsen i Trondheim før hun flytta dit – men morsom å følge henne der hun gikk tur på gamle stier.

Men så flytta også hun derifra og til nabofylket, og ikke bare nabofylket, men også nabokommunen.

 

– Vi må møtes, sa vi til hverandre.

 

Og her skjer det første gangen.

Her er andre gangen.

 

Nå gikk det noen måneder, faktisk et halvt år.

 

 

– Kanskje skal vi finne tid… sa jeg.

– Kom hjem til meg, sa Heidi.

 

 

Og jeg gledde meg.

Etter noen timers jobb satte jeg meg bilen. Første biten av veien er kjent, men så kom et kryss der jeg svingte av.

Det kom flere, mange-, kryss.

Jeg kjørte og svingte og spekulerte en stund om veien var den riktige eller om jeg var på riktig vei.

Plutselig ser jeg Magerøya med huset utpå, et kjent motiv på Heidi’s blogg.

 

Her ser du ett innlegg med motivet.

 

 

Og huset hennes, jeg skjønte med en gang hvilket det var.

Der sto det en smilende dame og vinka i døra.

Det var dekt opp til lunsj og den smakte.

 

Som de forrige gangene gikk praten, slik den gjør når en møter folk man ‘bånder‘ med.

 

 

Jeg ble vist i rundt i huset, de har pusset opp så og si alle rom i det store huset.

Ett rom sto igjen og skulle være slik, et rom med minner og tømmervegger. Nydelig rom i kontrast med de fine, «nye» rommene, malt i lyse, behagelige farger.

Jeg glemte å ta bilder, men legger ved link til ett av innlegga om oppussing.

Her er fra da gangen ble pussa opp.

 

Det var så artig å bli vist i rundt, jeg har alltid likt å se inni hus.

 

 

Heidi skriver mye om mannen sin, som en oppfatter som en trivelig fyr.

Han fikk jeg også hilse på og jeg må bare fortelle at det Heidi skriver stemmer.

De er et veldig trivelig par.

 

 

Men som alltid, ting tar slutt.

Jeg hadde vært der i over to timer, en kan ikke bosette seg om det er trivelig.

Ble vist i rundt i hagen til slutt og den var full av vår og fargerike blomster.

 

Her er et innlegg hun delte i går fra tulipanene som lyste opp.

 

 

Da jeg skulle sette meg inn i bilen kom hun med en firkanta ting.

 

– Denne skulle du få før jul, men nå er det så lenge siden at jeg tok av papiret, sa hun.

 

 

Det var en brikke med følgende tekst:

 

Den skal få plass på glassbordet mitt i stua. Brukes hver morgen når jeg drikker mitt sedvanlige glass med lime.

 

 

Det var rørende, og ja-, i mitt jag gjennom livet var det gode ord, for kanskje er det rundt neste sving… 

 

Tusen takk, Heidi. 

 

 

Og her er innlegget Heidi skrev om dagens møte, nå skal jeg ile inn og lese hva hun skrev.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Bøker var en gang en lidenskap, men etter jeg fikk barn var det ikke plass til dem i særlig grad.

 

 

 

 

 

I flere år ble lydbøker alternativet, lånte og hørte på i tur til og fra i bil. Men så kollapsa cd-spilleren i bilen, og jeg fant ut at å få reparer eller sette inn ny ikke ville bli gjort.

Nå avtok etter hver leselysten av skjønnlitteratur, sakprosa ble mer interessant. Problemet var at jeg greidde bare å  lese bøker halvveis. For konsentrasjonen ramla ut.

 

Barn var noe jeg ikke var så interessert i, verken som barn, ungdom eller ung voksen. Barn var som andre mennesker, noen var greie og noen ikke.

Uansett skjedde det noe da jeg passerte 30, kanskje var dette meninga, likevel.

Å få barn.

 

Og så skulle jeg også ha barn-.

 

 

– Vil du ta i han, sa jordmora da han var født.

 

 

Men jeg klarte ikke.

Ville vi gravlegge, ble vi spurt om

Tanken var helt uutholdelig.

Det var høst og dagen etter fødselen var det kaldt og hvitt, det passa, det var en iskald verden.

 

Et halvt år etter syntes magen litt raskere. I desember var termin.

I august lå jeg på sykehuset med en alt for lita jente på magen og så pulsen sakte ebba ut.

 

 

 

Nesten på dagen året etter kom en gutt, i riktig størrelse.

Det ble stormende kjærlighet til et lite menneske en kunne vise alt.

Som skulle bli kjent med verden.

Han var vitebegjærlig og etter hvert førte de små føttene hans på lengre veier enn hva som føltes trygt.

Valget ble å flytte fra byen og ut på landet.

Der starta han sitt andre skoleår og en dag ville de to lærerne til gutten ha en prat. Det var noe som ikke stemte, mente de.

Vi ble kasta inn i utredninger på vår vesle gutt. 

Og jeg følte først at jeg mista enda et barn.

Han fikk en diagnose. 

 

 

En møter fordommer både hos seg sjøl og andre.

Jeg ville være åpen, de andre foreldra ble informert. Sjøl om de også nok ville være åpne møtte jeg på stigma.

Egentlig fra alle hold.

 

Det var en uskreven regel i samfunnet vi bodde i at ingen barn skulle utelates fra fødselsdagsselskap, som den eneste gutten eller jenta. Enten ba en alle, eller alle guttene, som i vårt tilfelle. Fram til de var 12 år.

Fra han fylte 12 år ble han ikke bedt lengre. Nå skal sies at han ikke brydde seg om det, men jeg syntes det var vondt.

Jeg hadde alt for lite kunnskap og det hadde verden i rundt også.

 

 

Sjøl fikk jeg positive tilbakemeldinger over min evne til å sette grenser og være tydelig. Men sannheten var at jeg skulle fått beskjed om at jeg ikke behøvde ta alle kampene. Jeg sleit ut både meg sjøl og gutten.

Det var først da han var i 16 års alderen jeg begynte å forstå at noe var dørgende feil med systemet. Enn å få så mye negativ tilbakemelding på seg sjøl. Da han begynte på videregående fortalte de han og oss hvor håpløs han var, det fantes ikke et fnugg pedagogikk i møtet med den unge. Bare kritikk. 

 

Ungdomsåra ble krevende.

Verken familie eller system var en støtte.

Fordommene var store.

En polititjenestemann opplyste meg om at han skulle ta gutten til slutt, han var enda ikke fylt 17 år. Jeg forsøkte å få et samarbeid med politiet, men opplevde ingen interesse, bare avvisning sjøl om vi ville det samme.

Hvor mange møter jeg var i fram til han var myndig, det vet jeg ikke. Og redselen over hvordan dette ville gå var skyhøy.

 

 

Jeg har skrevet før om posttraumatisk stressyndrom, at jeg trodde at alle steder gutten var var han aktør i alle hendelser som skjedde der han oppholdt seg.

Nå i ettertid vet jeg at det er et under at han har overlevd, for det gikk bra det som absolutt kunne ha gått gale.

Politimannen som sa han skulle ta han lyktes heller ikke. Og min redsel for at ungdomsåra skulle føre til en grav eller fengselscelle ble heldigvis aldri noe av, han ble voksen.

 

 

 

 

Da jeg får høre om en bok som var kommet ut som beskrev “ADHD, 7 veier til ny forståelse”, fra en lege som sjøl har det, var dette boken jeg måtte lese.

Det vil si, høre.

To ganger hørte jeg gjennom boka av Kristin Leer om ADHD.

 

 

Om hvordan samfunnet i dag har stigma rundt diagnosen.

Om at den ikke blir sett på ressursen.

 

De fleste med ADHD er ganske fryktløse, de er enormt impulsive. De er kreative og har en evne til å gå dypt inn i det de er interesserte i.

At deres mentale alder ligger bak jevnaldringer og at de sakker akterut før de vil nå en mental modenhet til likt med jevnaldringer, et godt stykke opp i 20-åra.

Jeg skulle gjerne hatt denne boka da gutten min var liten, hatt kunnskapen.

 

 

Jeg så at det jeg møtte gjennom hjelpeapparatet var alt for dårlig. Slik som henne som sa at jeg måtte regne med at han måtte i verna bolig som voksen, han var 9 år da og ingen ting som tyda på det. Han fungerte både evnemessig og sosialt.

I stedet er han et menneske som har høyere intellekt enn de fleste og han vokser og utvikler seg. I dag er han en ung mann med mange refleksjoner, følelser og sosialt tilstede på alle vis. 

 

 

Jeg vil anbefale alle som tror de sjøl har- eller kjenner noen som har ADHD, om å lese boka.

Faktisk begynte jeg å spekulere på om jeg sjøl også kunne ha av det, for jeg kunne kjenne meg igjen i mangt. Jeg drømte meg vekk og levde i min egen verden, hadde behov for egen tid, har alltid sett løsninger.

Nå var jeg ekstremt lovlydig og tok ikke de store risikoene. Sjøl om jeg reiste fra Arendal til Nordmøre på 70-tallet da 10 øringene enda fantes. Jeg kom hjem med en 10 øre til overs og foreldra mine ble ganske frustrerte over meg, fordi jeg ikke hadde bedt om penger.

 

Jeg hører i dag det er mange som tror de kan ha ADHD.

For min sin del er det ikke så påkrevd å få noen diagnose, men om det så er, kan jeg forstå meg sjøl bedre som barn.

 

 

Jeg har bedt sønnen min lese boka, fordi den oppleves å sette ting på rett plass.

 

 

– Kan jeg få skrive om deg, spør jeg.

 

– Det er greit, svarer gutten.

 

– Men jeg vil du skal lese gjennom før jeg poster, sier jeg.

 

 

Det er så viktig med kunnskap.

Jeg husker en episode fra da min eldste var nesten 17 år. Han reagerte helt tullete ut i fra mitt ståsted, men så fikk jeg se øynene hans. Da forsto jeg at for han var reaksjonen reel, det var en lærerik observasjon for meg.

 

 

Og jeg ønsker at samfunnet forstår at de som har ADHD er en ressurs, men de passer nødvendigvis ikke  inn i det løpet som er opplagt.

Så da kan en spørre seg – har et samfunnet råd til å miste så mange på grunn av manglende kunnskap.

 

For det er ikke alltid det hjelper å ta seg sammen.

 

 

♥