Ennå er det bare juni og jeg koser meg med tanken. Vil at tiden skal gå veldig sent.

 

 

 

 

 

Det er så godt med varm og god sommer.

Sjøl om jeg ikke evner å få så mye ut av den, vil jeg nyte.

 

 

Jeg bruker alltid å ha disse sene feriene, men har prøvd noen år å ha en liten ferie i juni før alt starter.

I år gikk ikke det så bra, som jeg skrev om HER.

Likevel virker denne sommeren mer håndterlig enn tidligere, fordi jeg ikke skal ha ansvaret for så mange søndager. Og spesielt siste søndagen, som bruker være den mest hektiske.

Hovedsøndagen på museet.

 

 

Vi reduserte aktiviteten under covid-epidemien, både på grunn av epidemien og at stillinga mi er så lita. Etter somrene har jeg hatt enormt mye overtid som nesten var umulig å få nullstilt.

Nå skjer det en del omveltninger også, som jeg kan skrive om når ting er vedtatt. Før det vet en aldri om det blir slik en tror.

Det er har vel egentlig vært en del forandringer i løpet av de årene jeg har jobba i kulturavdelinga i den lille kommunen jeg bor i. Folk har kommet og gått, omstruktureringer og nye sjefer.

Nå har jeg ikke så mange år igjen før jeg går ut av arbeidslivet og noen ganger har jeg vært usikker på om hvor lurt det er å utsette seg for presset jeg legger på meg. Arbeidsevnen min ble for noen år siden satt ned til det halve, inn i mellom føler jeg det kan være mye også.

 

 

Men dette innlegget skal ikke handle om surrete helse.

Det skal handle om en melding som jeg fikk på fredagskvelden som jeg nevnte i innlegget HER.

Fra en tidligere kollega, en filmprodusent som jobba ett år med kulturskolen her.

Hun har en kunstnermamma hun har laget kortfilm om. Den skal vises i sommer under en uke der det skjer noe hver dag og som kalles Aure-veka.

 

 

Det er i denne uka vi på museet har det største arrangementet, og som det også er arrangement på setervollen jeg også har setra mi.

 

 

En travel uke.

 

 

 

Som jeg skrev lengre oppe har jeg fri på museet, på grunn av mors voksne alder som runder et nytt tiår akkurat den dagen. Så  jeg starter ferien min siste fredagen i juli.

 

 

Det er også den fredagen filmen skal vises.

Mor og datter skal fortelle og være i samtale etterpå, om morens liv, om filmen og det blir nok innom morens virke.

Til det fikk jeg forespørsel om å være den som stilte spørsmåla den lille timen som er tatt av til samtale.

 

 

Jeg har valgt å ikke være så synlig i lokalmiljøet, syns det har vært greit å være slik passe usynlig. Ikke for at jeg er så redd for å syns, har heller ikke så store problemer med å snakke foran folk. Bare at det har vært greit slik.

 

Som ung hadde jeg en liten sirkushest i magen, hadde veldig lyst til å spille teater.

 

 

Det la seg bare aldri til slik.

Til og med da jeg valgte linja “Musikk og teater” på folkehøgskolen jeg gikk, ble det minimalt med teater fordi læreren som hadde mest med slikt å gjøre ikke var helt frisk det året.

 

Da jeg tok utdannelsen med design av klær, besøkte vi noen gange Teaterhøyskolen. Dette var sikkert det første året før vi hadde valgt retning, for noen gikk for valget design av kostymer.

Jeg husker jeg var litt misunnelig på dem som utdanna seg inne skuespillerfaget, for jeg hadde hatt lyst til å søke – men gjorde det aldri, fordi jeg aldri fikk testa ut evnene mine.

Derimot tegning hadde jeg fra jeg var lita hørt at jeg evna.

 

 

Etter som jeg flytta hit, tilbake til hjemkommunen min, og spiralen gikk nedover helsemessig, gikk det også utover konsentrasjon og hukommelse.

Det var faktisk noen år jeg ikke tok til ordet fordi hjernen lå i en slags tåke.

Sjøl om jeg i dag er mye bedre, liter jeg ikke helt på hukommelsen min eller orda mine alltid. Jeg må både ha overskudd og være trygg, da fungerer jeg godt.

 

Dette er slik mange opplever når helsa svikter, når krava og ens egne forventninger blir for omfattende. I mange år var dette grusomt, jeg var så flau over at jeg ikke fikk til å fungere slik jeg hadde gjort.

Nå vet jeg slikt ikke er flaut, jeg syns det er viktig å forstå at vi mennesker ikke holder ut og bort-.

 

 

 

Himmel, dette blir et langt innlegg…

 

 

 

I hvert fall spurte jeg om å få tenke meg om angående forespørselen.

 

Etter både å ha diskutert det med familie og med jobben, svarte jeg ja.

Jeg tok på meg oppdraget.

Har heldigvis en måned på å forberede meg.

 

 

Jeg kjente sirkushesten  kom med noen forsiktige vrinsk og så tenkte jeg det at en skal ta i mot utfordringer, ikke være redd dem.

For utfordringer liker jeg.

Men jeg liker ikke å være nervøs.

 

 

Så nå har jeg noe å arbeide med i juli; forberede meg til rolle og IKKE bli nervøs.

 

 

Liker du utfordringer?

 

 

 

 

♥