Noen ganger blir det ikke slik som en planlegger. Plana har jeg annonsert flere ganger og at jeg skulle fortelle om den etter hvert.

 

 

 

 

 

I kveld skulle jeg har sittet her med ferdigpakka bag.

For i morgentidlig skulle jeg ta en buss til Trondheim og så videre til Værnes, var plana-.

Og jeg har gledd meg.

Skikkelig gledd meg til å oppleve stedet vi skulle til.

Kanskje fikk vi se midnattsola. Nå var ikke meldingene slik helt der, men likevel, lyset og naturen…vi skulle til Røst.

Søsteren min og jeg.

Ikke så mange dagene, men opplevelsen, den så jeg fram mot.

 

 

Det var slik det ikke skulle gå.

Alt som var tilrettelagt hjalp ikke når en ikke blir frisk igjen.

 

 

Jeg har sagt at dette nesten er komisk. Jeg reiser ikke på lange reiser og jeg blir ikke syk…

 

De siste par åra har reisende gått til de nærmeste byene med omland.

Logisk nok.

De siste lengre reisene gikk til Danmark.

Den lille flirt tok slutt før koronaen starta, og da den kom reiste folk nesten ikke, det var ikke bare meg.

Men nå skulle jeg altså ut å fly, bokstavelig fly…trodde jeg.

 

 

Her sitter jeg med penicillin,  diverse smertestillende, hostemikstur og trapper inn.

Jeg som altså ikke har brukt å bli slik syk som dette.

 

Måtte ta meg ut sykemelding, for var hos legen i dag igjen. CRP’en stiger, skal teste igjen på torsdag og da regner jeg med den har begynt å gå ned.

 

 

Jeg har sovet, sovet og sovet, mat har jeg omtrentlig ikke greid å få ned. Lite drikke også.

Så jeg var gått i ketose, fikk vite det i dag. Slik sett kunne jeg har fortsatt med keto-diett.

Siden onsdag har jeg gått ned fem kilo, akkurat det har ikke noe å si.

Men en blir slapp, det er ikke behagelig.

Spydd har jeg også, sjøl om slik detaljer verken er interresante eller delikate.

Jeg har vært, skiver har vært, for nå må det snu, omtrentlig det mest elendige, miserable, utslåtte eksemplet av meg sjøl.

 

Så slik gikk det altså.

Jeg så for meg innlegga jeg skulle skrive fra Røst, alle bildene, alt dette som jeg virkelig så fram mot.

 

 

 

Men altså, her sitter jeg med temperaturer som fyker opp og ned i min egen kropp.

Jeg blir bra igjen, så da skulle jeg vel få denne erfaringa da.

 

Ute regner, men det bryr jeg meg fint lite om.

Nå har jeg kjørt til legen som er 40 minutter den ene veien, til apoteket som er 70 minutter andre veien fra legen og tilbake til huset mitt som er 30 minutter…så nå skal jeg straks legge meg langflat ut på senga.

 

Og så er jeg veldig glad for å ha gjennomført disse etappene.

Var en snartur innom matbutikken også, kjøpte meg yoghurt, ferdig laga suppe og coca cola.  

Det siste drikker jeg aldri, men tenkte den også kunne hjelpe på tilstanden.

 

 

 

Har du vært utslått av influensa, halsbetennelse, forkjølelse eller korona i det siste?

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Jeg tror jeg har skrytt for mye. “Limevann”, har jeg sagt. Og uten å banke i bordet.

 

 

 

 

For saken er den at jeg ikke har vært syk på lang tid.

Litt snufs kanskje, men egentlig flere år uten noe.

Ikke ble jeg koronasyk heller.

Og jeg har skyldt på det store glasset med varmt vann som det var krysta saften av en halv lime i.

 

Muligens var det derfor det dukka opp hodepina som jeg nettopp skreiv om.

På onsdagskvelden kjentes det ut som jeg hadde et piggsvin i halsen.

Jeg kom meg gjennom møtene på tirsdag, da jeg mellomlanda hos mor ble det overnatting i stedet.

For jeg var helt skutt.

Og så skulle jeg ta med meg mor til en timeavtale dagen etter.

 

Etter onsdagskvelden har jeg sovet.

Feber mellom 38 og 39, nesten umulig å svelge.

Jeg henta yngste på onsdagskvelden, hun bredde meg ned med varmeflaske og pledd.

Tok en glovarm dusj for kroppen hadde mista varmeproduksjonen sin.

Neste morgen, etter befaring på det tragiske huset mitt, kjørte jeg henne til sentrum, fikk henta pc’n på jobb og etter det har jeg sove.

 

I dag tok jeg en tur framom legen, det var ikke betennelse, som jeg trodde.

Men legen ga meg til råd å ta smertestillende. 

Det hjalp litt.

 

I kveld fikk jeg et lite sjokk, det var gått et snøras dit yngste dro – men fikk vite at festivalen var en times tid unna.

 

 

I morgen håper jeg å våkne til en ny og bedre dag.

Og jeg skal aldri mer skryte av at jeg drikke lime-vann, det kan straffe seg. 

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

Ny dag og nye muligheter. Det leker overskya, men tror det blir sol.

 

 

 

Jeg drikker limevannet mitt og gjør meg klar for dagen.

Oppskrifta er som følgende; riter, dusj og smøre matpakke.

 

Er i mellomstadiet med frokosten… skal, skal ikke, liksom.

Faste eller tradisjon-.

Syns det er veldig praktisk å vente med maten til klokka 12, uten at jeg overholder fasteprinsippa helt.

 

Våkna i fire-fem tida med vondt hode, la meg forresten med det også. Og det er slik ennå, venter på at det skal gå over, men må antakelig ta en hodepinetablett.

Er ikke så glad i slikt.

Det er nok derfor jeg har skippa sprøyta for revmatismen i flere uker, men tok sprøyta med på badet i går kveld og fant fram en saks for å klippe av litt plaster.

Kom på det da jeg lå i senga, jeg glemte resten-.

Må nok bare i dag.

Virkninga av sprøytene sitter lenge, men ikke godt når de slutter å virke.

 

 

Men morgenstund har gull i munn.

 

 

I dag blir noen få timer på kontoret, skrive ut papir og ta med laptoppen, så handling for noe å bite til i det andre møtet. Første møtet begynner klokka 13, så må kjøre fra kontoret i rundt tolv.

Blir en lang dag.

 

Lovte å stikke innom mor på hjemturen, hun følte seg bedre – men var grov i målet. Var hos henne i går og hun var ikke i form, men tror den beste medisinen var besøk og omsorg.

I morgen skal jeg hente henne for da har hun en avtale igjen.

 

Denne lilla uka flyger avgårde før den er i gang.

 

Yngste spurte om jeg vil hente henne i morgenkveld, hun kommer med en buss som ikke går helt fram. Hun skal videre neste dag, får kjøre med noen ned til en festival lengre sør og hun drar på mange skatebrett. Hun er spurt om å kurse brett på festivalen. Blir koselig å se henne noen timer.

 

Torsdag er det besiktigelse av huset og skader og fredag har jeg foreslått befaring i skogen. Det var om problema med huset jeg skrev om HER.  

 

 

Så dette var oppramsinga på uka.

 

 

Men rekker jeg det jeg bør, før en uke ferie, blir sannsynlig det store spørsmålet…

Nei, jeg må nok bare starte med denne hodepinetabletten…kjente dette innlegget ikke gjorde det bedre.

Men tror det blir en nydelig dag.

 

 

Og det ønsker jeg deg også, en fantastisk nydelig dag, hele dagen.

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

Dette tegner seg til å bli en av de mer aktive sommerene på lenge. Mine sommere har vært flate en stund.

 

 

 

Og vi har så klart hatt to år med nedstegning.

Jeg må også jobbe mye av sommeren.

Den siste tingen vil jeg ikke nevne nå, som går akkurat på det, ork.

 

I år opplever jeg arrangementa som jeg har en del ansvar med, som minimalisert.

Og den første lille ferieuka mi får et helt anna innhold enn jeg først tenkte.

Hovedferien i august var det en plan om å dra nordover med gjengen min, men noen mente en uke var for liten tid.

Det var det vi hadde i felleskap alle.

Men at vi kanskje tar en kortere tur sammen kan hende.

 

 

I går dukka det plutselig opp noe helt anna, en konsert.

En artist som jeg satte på på varme sommerdager da barna var små.

Musikken ble satt høyt på og dansa rundt etter.

En artist som formidla varme og glede.

Han kommer til Trondheim i august.

 

– Jeg har spurt deg tre ganger nå, sa datteren min.

 

Spørsmålet var om jeg også skulle kjøpe meg billett.

Da først skjønte jeg det.

Og så klart måtte jeg vei.

Så i august skal jeg på konsert med Manu Chao.

 

Her er cd’en vi hørte på:

 

 

 

 

Dette blir nok litt av en opplevelse.

Vi blir en liten gjeng som skal i vei…altså som kjenner hverandre.

 

Her er de to som blant anna skal være med, som små, da vi dansa rundt etter musikken.

 

Her er hun som måtte spørre meg tre ganger før jeg forsto.

Fra først skoledag.

 

Og her er spilloppmakeren i familien, fra en av disse varme dagene at akkurat denne musikken passa.

 

 

Ellers blir det nok mange på konserten utenom oss, det var visst jobba en stund med å få han hit.

 

 

 

I dag skinner sola og jeg spekulerte på hvordan dagen skulle brukes, burde kanskje besøke mor en liten tur, tenkte jeg.

Ringte moren min, egentlig bruker jeg det hver dag for å høre hvordan hun har det.

I går ringte jeg ikke fordi hun hadde besøk.

Hun var tuslete, sår hals og hadde ikke spist frokost.

Så da vet jeg hva jeg har å gjøre nå.

Håper jeg kommer meg hjem igjen før kvelden er her.

 

I morgen starter dagen tidlig, to møter, heldigvis samme sted.

Spesielt på det siste må jeg ha kontroll, det praktiske med arrangementa på musea skal legges.

 

 

Nå får jeg bare flakse ut i dagen til lydene av Manu Chao, sjøl om temperaturen ikke er høy nok til å forsvare musikken.

Det håper jeg den blir i august, riktig sydlandsk.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

Midt i sitter jeg her. Lyd snirkler seg inn i øregangene. Utenfor er det solstreif og bladene på trea snur seg etter vinden.

 

 

 

 

 

Her sitter jeg, nesten utenfor tid og rom.

Jeg bare er.

På første pinsedag tikker også minuttene i vanlig raskt tempo. Det kan jeg ikke gjøre noe med. Jeg følger min tid. Den flyter sakte.

For jeg bare er.

 

 

Men jeg skal dvele litt ved tiden, den siste uka.

Jeg hadde et mål.

HER skrev jeg om det.

For målet var å gjennomføre de fem Tibetanske ritene.

 

Jeg hadde tenkt på det i flere måneder og hadde også tenkt at jeg ikke ville få de til.

Det jeg hadde brukt tid på disse måneden var rotering av skuldrene. For de hadde voldt meg mange problem og var nesten ubrukelige. Det fantastiske var at denne øvelsen på sikt fikk bukt med vondter.

 

Så forrige helg var jeg klar til å prøve. Målet mitt var å gjennomføre tre repetisjoner av hver øvelse hver morgen/dag.

 

Så hvordan har det gått…

 

 

Jeg kan fortelle at jeg har klart det, hver dag fikk jeg gjennomført øvelsene.

Derfor nådde jeg det jeg var spent på om jeg klarte.

 

 

I går starta jeg på den andre uka og jeg valgte ikke å ikke øke repetisjonene.

Jeg trodde ikke jeg ville kjenne noen effekt. Men etter en uke vil jeg faktisk påstå en forskjell;

 

• Etter en tre-fire dager var det akkurat som jeg kjente en større åpning inni meg, en bedre flyt.
• Energien økte et par hakk, lettere å iverksette bevegelse.
• Faktisk også følelse av mer styrke.
• I dag kjente jeg et snev av glede, ikke bare plikt, men glede og lyst før gjennomføringen.

 

Pusten har jeg hatt stort fokus på. Såpass fokus at da jeg kom over en video om hvordan få senka mengden innåndinger i løpet av et minutt for å få ned stress i kroppen, starta jeg med disse øvelsene som ble presentert.

 

Derfor er målet mitt for denne uka både ritene og øvelse av pust.

 

Legger ved videoen fra YouTube med Audun Myskja. 

 

 

 

Ønsker deg god ettermiddag og kveld.

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

Det vil jeg, sier jeg. Og så går tida fra meg. Slik har jeg vært siden jeg var barn.

 

 

 

 

 

Men om ikke det bli med en gang, blir mye av det etter hvert.

Om ikke alt.

Her inne har jeg opp til flere slike ‘heng’.

Og tanken er at det skal bli, jeg skal skrive om det jeg har sagt jeg skal.

 

I dag skal jeg ta for meg noe med kort fartstid.

Det var Kari Engesvik som oppfordra til å skrive om takknemlighet i går.

Takknemlig fredag.

Og jeg kommenterte at det ville jeg skrive et innlegg om det i går kveld.

 

Nå var jeg ikke hjemme før midtnatt, så da skar det seg.

Men i dag går jeg på oppfordringa med friskt mot. Jeg syns det var på sin plass å skrive om det etter det litt tunge innlegget jeg hadde i går.

 

Skriv minst tre ting du er takknemlig for, oppfordra Kari.

 

 

Men jeg har så mye mer å være takknemlig for.

Jeg har fullt:

 

• Når jeg påstår jeg er veldig glad for å være meg sjø hører nok det litt rart ut, jeg skriver masse om ting som kunne tyde på det motsatte. Men jeg er faktisk veldig glad for å være meg sjøl, jeg trives svært godt i mitt eget selskap og kan ha mang en godt diskusjon med meg sjøl, he, he. Det handler nok også om at jeg har en grei balanse i personligheten min, som gjør det meste overkommelig.
• Barna mine, hvor heldig er jeg ikke som har fått lov til å bli kjent med noen så fantastiske skapninger og ha de i flokken min. Og få muligheten til å sende betingelsesløs kjærlighet, en gave i seg sjøl.
• Alle andre jeg har å være glade i.
• Gleden over mennesker jeg får bli kjent med, ikke mist her på blogg.
• Naturen og synsinntrykk og kunne fotografere dette.
• Tegning og farger, sjøl om dette får jeg ikke så mye tid til.
• Bli kjent med liva til nye mennesker.
• MUSIKK, for ikke å forglemme det, at jeg har hørsel og kan nyte.
• Orda, all glede som skriving fører til.
• At kroppen min kan ta meg med rundt, at jeg får til å bevege meg.
• Den lille ferieturen jeg skal på.
• Det skjer mye positivt på jobb.
• At jeg har en langhelg uten plan foran meg.
• Blomster, vekster og dyr (går kanskje under natur).
• Mat gir masse glede, jeg blir lykkelig over god mat og god drikke.
• Lære nytt, forstå mer.
• Det jeg har fått lære og oppleve.

 

Ennå har lista kunne blitt lengre, mye lengre. Både generelt og mer spesifikt for uka som har gått. Men jeg stopper her.

Jeg vet jeg har så mye å sette pris på og være takknemlig for.

 

Og takk for det.

 

 

Det er pinseaften. Da jeg bodde i Orkdal brukte folk der å tenne pinsebål.

Den tradisjonen har vi ikke her.

Men har tent opp i ovnen, for det er overskya, pjuskregn og kjølig.

Så det å tenne opp i ovnen er også noe å glede seg over.

 

 

Jeg vil ønske dere en fantastisk fin kveld, med- eller uten bål. 

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

En helt vanlig uvanlig fredag. Den skulle være fri, men slik kan den ikke bli.

 

 

 

 

Kjenner jeg får stressetendenser.

Fikk nettopp en telefon som fikk opp pulsen-.

Men har bestemt meg for at jeg skal ta alt i mitt tempo.

Da betyr det å ikke legge noen krav på, bare la alt skje i riktig tempo for meg.

 

 

Jeg må en tur på apoteket, et ærend.

Tenkte å handle mat når jeg er i den retninga. 

Returen må forbi hjemmet og videre.

Til sentrum andre veien.

Kontoret og gjøremål, nye møter jeg må få ut papir til.

 

Når jeg har planlagt har jeg glemt at det er fri på mandag.

Hadde mye jeg hadde lagt på meg sjøl å bli ferdig med til møtet.

For jeg har bare neste uke før jeg skal ha en uke ferie.

Når ferieuka er over er det nesten rett opp i arrangement på museet.

 

 

Gleder meg til å fortelle om min lille ferie.

Det blir, men ikke ennå.

 

Tilbake til telefonen.

Husa her fikk ganske mye skader etter stormen i vinter.

Fjøset tar forsikringa, men ikke huset. De mente konstruksjonen hadde et for dårlig utgangspunkt. Og det har vært en lekkasje, så det står ikke bra til.

Det er tung å bale med slikt som det her, for jeg vet ikke om jeg evner å få det utbedra.

Jeg har tenkt å lage et innlegg om at jeg har “malt meg fast i en krå i livet”. 

Men vet ikke om det innlegget blir laga.

 

Dette innlegget ble laga like etter vinden hadde røska tak i tak.

Dette innlegget ble skrevet først.

 

Var temmelig matt av situasjonen. 

 

 

 

I og med jeg sliter såpass med energien er dette utfordrende.

Fikk telefon fra firmaet som skal ta fjøset, endelig kommer de. Og han som ringte sa ja til å se på hva kostnadene kan bli på huset.

Da vil jeg være kommet litt lengre.

Avbestilte en time i banken for noen uker side, hadde ikke nok informasjon til å gjennomføre timen. Vet at det jeg kan få lånt er begrensa.

Ikke lukrativt å være halvt arbeidsufør.

 

Jeg har også avtalt å se om det finnes verdier i skogen jeg har.

Kjenner pulsen øke, men jeg må igjennom dette.

Denne situasjonen har vært så mørk i hodet mitt at jeg måtte bare sette den på vent. I slike saker er tida faktisk en god venn.

En trenger tida for modning, tenke og finne ut.

 

Svaret har jeg ikke ennå, hvordan dette går-.

En ting er sikkert, jeg dør ikke av dette. Det er bare å finne ut hvordan det skal løses. Og det finner jeg ut.

 

Men først er det andre ting jeg må utføre.

Så det er bare å komme seg i gang.

 

 

Ha en super fredag.

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

Dette måtte jeg prøve jeg også. Her er mine svar.

 

 

Her utfordret Bunny oss. 

 

 
 
💐Ekteskap: 1
 
💔 Skilsmisser: 1
 
💍 Forlovelser: 0…gikk bare rett inn i ekteskapet, ha, ha :).
 
🍼 Barn: 3 levende.
 
👵 Barnebarn: 0
 
🐩 Husdyr: Har hatt, ingen nå.
 
🚑 Operasjoner: Først tenkte jeg ingen, men så kom jeg på jeg har vært i narkose flere ganger…så det får en ikke uten at det er inngrep. Men hvor mange orker jeg ikke gå inn i.
 
✒ Tatoveringer: 0
 
💎 Piercinger: Har hatt.
 
🔫 Skutt med pistol: Ja, luftpistol, altså jeg skjøt, jeg ble ikke skutt.
 
✋ Sluttet i en jobb: Ja, i mange jobber, egentlig. 
 
📺 Noen gang vært på tv: Ja, på 70-tallet….

 

🌅 Vært på en øy: Voks opp på en øy.
 
🦌 Kjørt på ett rådyr: Nei.
 
😥 Grått over noen: Det har nok skjedd noen ganger.
 
❤ Blitt forelsket: Å ja 🙂 <3.
 
😪 Sett noen dø: Var hos far til han ikke var mer.
 
🇺🇸 Vært i USA: Jepp, LA.
 
🚑 Kjørt i ambulanse: Ja, både som pasient og som følge.
 
🎤 Sunget karaoke: Nei :).
 
🏂 Kjørt utfor/slalom: Ja, likte det kjempegodt.
 
🎿 Kjørt på vannski: Syns jeg har, men har nok ikke. Antakelig drømt det :D.

 

❄ Gått på skøyter: Ja da, men ikke så mye. Dårlig stil.
 
🏄 Har surfet: Det har jeg ikke.
 
🚲 Kjørt mc: Bare moped.
 
🐴 Ridd på en hest: Nei, men håper jeg rekker det.

 

😵 Nesten dødd: Faktisk flere ganger.
 
💪 Trent på treningssenter: Det har jeg.
 
🚔 Kjørt i baksetet av en politibil:Det har jeg aldri opplevd.

 

 

 

Dette var mine svar, en morsom utfordring.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

 

I går måtte jeg. Da jeg hadde gjort det var jeg skikkelig oppbrukt.

 

 

 

Det var så vidt jeg krekte meg ut av bilen hjemme.

Lenge siden jeg har lagt meg så tidlig, og dagen i dag blir nok ikke jeg noen racer.

Men må på jobb etter hvert.

 

I går var siste frist for å få opp koden til StikkUt-kassen.

Det står at den åpner i dag.

 

Heldigvis pakka jeg med meg vann.

Jeg hadde bestemt meg for å ta det med ro og ta masse bilder, og det gjorde jeg.

Poster mange bilder som likevel er et lite utvalg.

Det er mye gammel furuskog som har voks sakte og vridd seg etter sola.

Syns dette tørka eksemplet er flott.

Vridd materiale var brukt før, det hadde en større styrke enn rette stokker.

Syns de kantete formene på gammel furu er så fine.

Så det ble mange bilder av trær.

 

Syns også variasjonen mellom ny løvskog og furu er så fint på våren. Det går en bratt fjellrekke over.

Det er også lagt en annen tur opp og bak disse fjella.

Da jeg ble ringt opp for å høre om det var greit å legge ruten over min grunn fikk jeg veldig lyst til å ta denne turen sjøl. Men det spørs, etter gårsdagens opplevelse tror jeg denne turen ligger utenfor min kapasitet.

 

Turen jeg gikk er egentlig bare en spasertur.

En del av veien er slik, glatte berget.

Jeg skal inn til innerste enden av vannet du ser på bildet.

 

Trær og formasjoner.

Trær i mange fasonger. 

Langs vannet er det ujevn og det var her det skjedde slikt jeg har blitt redd for.

Jeg tryna.

For det viser seg jeg har blitt mye mer snublete, føttene vil liksom ikke helt være med på det jeg vil.

Så lå jeg der da, konstaterte først at fotoapparatet hadde berga. Brillene som var skubba opp på hodet på grunn av kondens, var berga og lå i gresset.

Og jeg var hel.

Men ene skuldra var ikke akkurat blid, viste det seg.

Tror likevel ikke det ødela for slikt jeg er i gang med.

Ble bare forslått.

Jeg måtte konsentrere meg kraftig for at føttene ble satt riktig ned.

 

 

Endelig var jeg kommet til enden av vannet.

Det er så fint.

Nærheta til vannet, sanden og sola som skinte.

Jeg skulle inn til den solfylte tangen.

Der er kassen koden skulle settes opp på.

Jeg satt lenge ved vannet.

Spekulerte nok på hvordan jeg skulle komme meg tilbake, for jeg var fryktleig sliten.

Skulle jeg ta veien over elva?

 

Tok turen bort til den.

Det er ikke det at den er så dyp, men den er bred.

Gikk oppover et stykke, der ble den smalere, men det ligge små øyer jeg må over og jeg så ikke hvordan elven gikk bak øyene.

Så gikk tilbake til stranda, hadde egentlig ikke bestemt meg. Elva bruker ikke være mer enn meteren dyp.

Satt lenge og var usikker, tenk om jeg falt mens jeg gikk over elva. 

Det ville ikke fotoapparatet tåle.

 

En båt ble lagt ut på den andre bredden.

Vurderte om jeg skulle vente for å se om båten rodde i min retning slik at jeg kunne spørre om å bli rodd forbi elveløpet.

 

Til slutt fant jeg ut at jeg bare måtte ta samme veien tilbake og begynte på returen.

Enda flere trær med greiner som strakk seg utover.

I dette området er det et kulturminne, en fangstgrop.

 

Sola hadde bevega seg over himmelen og dette motsolsbildet var ett av de siste jeg tok.

Nå måtte jeg konsentrere meg om å klatre oppover igjen.

Se om jeg fant stener å hvile på, stener uten maur.

For det var et yrende liv.

 

Og jeg kom meg opp og ned til veien igjen, uten å snuble slik at jeg datt mer.

Bilen sto på parkeringsplassen og venta på meg.

Fikk krekt meg inn i den.

Det er ingen overdrivelse.

 

Hjemme igjen sto en ting igjen å gjøre og det var å legge seg.

Noe så ille.

At det har blitt slik som dette med meg!

 

Turen var uansett veldig fin.

Jeg mestra den.

Og jeg vil ha flere slike turer, men må nok få sjekka opp noe jeg er redd for.

 

 

Ha en superfin onsdag.

Her kom regnet igjen i dag.

 

 

♥