Vet dere…? Det er helg. Det er faktisk akkurat det.

 

 

 

 

Det er fantastisk godt.

Det er godt å være hjemme også.

Og så er det ikke helt godt…

I går pakka jeg en bag. Tok ikke sjansen på å våkne her i dag tidlig bare for å oppdage at vannet ikke var kommet.

Mor syntes det var veldig greit at jeg kom til henne og jeg dusja før jeg dro på jobb i går ettermiddag.

Og jeg dusja før jobb i dag tidlig.

 

 

⊗

 

 

 

Så langt kom jeg i går da jeg skulle fortelle om hvordan ståa var.

Om vannet som var borte og andre ting som ikke gikk veien. Slik som å laste opp bilder.

Det var som alt skar seg på alle hold.

 

Men her er bildene som jeg tenkte å legge ut fra turen opp til brønnen HER.

Skal opp den bakerste bakken og inn i skogen.

Her skal jeg opp, denne bakken er fryktelig bratt syns jeg.

Så er jeg endelig framme ved elva.

Det sildrer litt vann under isen.

Mens jeg styrer med slangen mørkner det.

Og til slutt var mørket for mørkt, for å si det slik.

 

Nå fikk jeg lasta bildene opp etter en del rigging på mac’en.

For jeg fikk rett og slett ikke til å laste bilder verken slik eller sånn. Så nå har det vært oppdateringer av program…og så, voalá!

 

 

Men tilbake til i går kveld.

Hjemme etter et døgn borte.

Overnatting hos mor og så var det møter i Kristiansund.

Spent og bekymra går jeg inn i huset og det første jeg sjekker ut er vannet.

Det er noen dråper i leiligheta nede, men det opphører.

Oppe er det ikke en dråpe.

Bare døde kraner.

 

Det er rart dette, hvordan ting påvirker hverandre.

Hvordan jeg føler meg…

For å si det mildt føler jeg meg helt elendig. Sjøl om dagen har vært grei, samler det seg nå, alt som ikke er så på stell, alt som ikke fungerer.

Jeg føler meg til de grader mislykka og håpløs, ingen liker meg…,

jeg er rar…,

kanskje er jeg helt på bærtur med alt og helt unormal-.

Jeg orker ikke lage meg middag, orker bare å sitte i en stol og være helt utslått.

 

Nå må jeg ile til her med en kommentar, slik at dere ikke føler dere må til å løfte meg på noe vis…, jeg vet jeg trenger søvn og at dette er summen av for mye for meg og min måte å reagere på.

 

Det er nesten håpløst å virke nok til å få lagt seg. Men til slutt kan jeg breie over meg dyna. Og akkurat da føler jeg meg i  h i m m e l e n.

 

I morges våkner jeg med en tung sky over meg, jeg spekulerer på hva jeg må gjøre for å få bort luftbobler i rørene, regner det er de som stenger vannet.

Samtidig spekulerer jeg på om vannet som står å stanger mot lufta kan fryse.

 

Med tunge steg går jeg ut på badet.

Skyver kranen opp…

Og da...

Det brummer og bobler…og ut kommer en sprut av brunt vann.

Det bobler i lufta som kommer ut av kranen…jeg setter opp alle kranene.

De bobler og usikre vannstråler støtes ut, før de liksom danser ut, svinger seg gjennom lufta.

 

 

DET ER VANN I KRANENE!

 

 

Det er nesten så tørke er verdt den euforien som skyller over meg.

Jeg er i stand til alt.

Alt er greit.

At jeg ikke har kontor fra nyåret, pytt, pytt…

At jeg begynner å bli så forbaska voksen, pytt, hva har det å si, jeg er da ung…

Taket tenker jeg ikke på en gang.

Og jeg vil vaske, jeg vil vaske ALT.

 

Dagen er ny og dagen er god.

 

 

Nå har jeg landa litt.

Tatt ned adventssakene fra mørkeloftet.

Jeg vasker klær og har vaska kopper.

 

 

– Kommer du innom, sier mor.

– Nei, svarer jeg, ikke i dag.

 

 

Ute er det fantastiske himler og jeg skulle gjerne vært over alt, ute, inne, vaska, blogga, vært på julemesse…

Men jeg har vann.

Og det er lørdag.

 

Trenger man noe mer da?

 

 

 

♥