Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Om å dømme ut fra «fellestanken». Jeg lytter, jeg ser, jeg tenkter…

Som vi alle gjør ut fra våre ståsted.

Jeg har sagt det i noen kommentarer, at jeg blir oppriktig glad i mennesker jeg føler jeg blir «kjent» med her.

For meg er de venner jeg kan ta fram.

Ikke for det, jeg har noen venner i den virkelig verden – men ikke så mange.

Jeg har enda mindre av tiden til å dele og bygge vennskap. For det meste av tiden min er dedikert til andre for andres del.

Så da tjener bloggen som en sosial arena, i tillegg til å lære mer.

Om folk.

Om tanker.

For alle skriver om seg sjøl, om de skriver direkte om seg eller ikke nevner noe om sitt.

For det er også en fortelling.

Jeg er glad i mennesker.

Noen ønsker jeg bare å studere.

Andre liker jeg å dele med, mange ønsker jeg å gi gode ord.

Jeg er liker at mennesker blir løfta, tror at vi alle da blir en bedre utgaver av den vi er.

Alle har muligheter.

Muligheter til å bli bedre.

I går lot jeg meg provosere. Jeg så på Lindmo.

Hun kan mange ganger stå for den stemmen som snakke for «alle». Litt dømmende og noe nedlatende.

I går var det artisten Kamelen som ble lagt under lupen.

Kjente jeg fikk lyst å skrive inn og si; skaff deg mer kunnskap om ADHD før du går ut og snakker ut fra det mengden mener, de som ikke vet.

I intervjue fikk jeg lyst til å applaudere kunnskapsminister Tonje Brenna, hun hadde kunnskap og stilte mye bedre spørsmål uten å ta dømming inn i spørsmålet sitt.

Kamelen sto seg greit i det sett utenfra.

Men jeg syns ikke det var greit å være en talsmann for det alle «mener» på landsdekkende tv, når en med kunnskap kunne stilt spørsmål som økte kunnskapen…

Har opplevd dette før fra hennes hånd.

Men vi får ikke andre til å forstå mer før de vil det sjøl, ingen liker å bli diktert, vi vil finne det ut sjøl.

For noen år siden var jeg i en situasjon der en kom med tydelige rasistiske uttalelser. De kom fram gjennom grilling av pølser -.

Den sotsvarte pølsa ble et synonym.

Jeg prøvde å svare, men gikk meg på en vegg.

Fant fort ut at jeg hadde alt for lite kunnskap til å føre en samtale på nå anna enn mine følelser. Og det er ikke gangbar mynt.

Tenkte etterpå at egentlig kunna jeg spurt, spurt om erfaringer og hvorfor…

Danna meg sjøl kunnskapen om hvorfor mennesket mente det som ble forfekta.

Og hadde jeg i tillegg hatt god nok kunnskap har jeg kunna stilt spørsmål tilbake, ikke på følelser, men på kunnskap.

Og kanskje har en slik dialog ført til mer kunnskap hos begge. 

♥