Foran en nesten ubrukt dag sitter jeg her. En fantastisk fin følelse er det. Bare drodle ned tankene.

 

 

 

 

 

Jeg våkner tidlig, men snur meg-.

Tenker at det er da lørdag.

 

Jeg skal være hjemme hele dagen, ingen ting jeg må anna enn å legge dagen opp slik jeg vil. En så utrolig deilig tanke.

Så sovner og står ikke opp før klokka er ni.

 

– Du kan overnatte her, det var mor som sa det.

 

I går kveld.

Da var klokka ni om kvelden.

Tror jeg var nesten for skarp i stemmen da jeg svarer at

– nei, jeg vil hjem.

 

 

Etter dagen på jobb ville jeg hjem, ville desperat hjem.

Sliten var jeg, litt slik skrapa inn i sjela.

I går kjente jeg kraftig på at denne mellomsituasjonen var fryktelig slitsom.

Jeg hører ikke til lengre.

Det er ikke min arbeidsplass.

Jeg er en inntrenger.

Før har jeg ikke vært så ivrig på å oppsøke gamle arbeidsplasser, for en hørte ikke til lengre.

Tror jeg har en følsomhet på dette…

 

Så det å våkne i dag, hjemme, der jeg hører til og kan hvile i mitt liv, er bare helt nydelig.

 

 

 

På badet lyser den røde matta mot meg, bort med den.

Får satt på en vask da jeg passerer vaskerommet.

Setter på vann til glasset med lime.

Plutselig er jeg i gang med å rulle sammen ledninger til adventsstjerna og den sjuarma går samme veien, samles.

Rydder spisebordet for juleduk og planterusk, tømmer bordet helt…og svisj….

Ting og tang fra krik og krok blir gruppert.

Begynner å samle kuler fra treet og så står det der ribba.

Tenker på at jeg tok visst ikke bilde av det. 

 

Eldstemann fant et fint tre da han var i skogen før jul, både treet her og treet til mormoren, begge damene var godt fornøyde over det som kom i hus.

 

Men å pynte det opp for å ta bilder gjør jeg ikke.

 

 

På radioen står ni-timen på. Snakker om Grand Prix i kveld, Kate Gulbrandsen blir intervjua om håret da hun var med i 1987. Etterpå kommer en låt av Simple Red, og jeg havner også tilbake til åttitallet.

 

 

 

 

Låten minner meg om da jeg var hjemme og losjerte meg inn i et av romma i barndomshjemmet, det lyseblå rommet som hadde vært mor og far sitt, da vi bodde der.

 

 

 

Jeg jobba med en kolleksjon, jeg skulle ha visning i Oslo like før jul.

 

 

Minner…

 

Siden ble huset solgt.

De som kjøpte det til hybelhus har aldri gjort noe for vedlikeholdet.

 

 

Det en gang fine hjemmet i en frodig hage er blitt noe av det tristeste en kan se.

 

 

 

Juletreet er ute av huset.

Endelig.

 

 

Det gikk en drøy uke før det ble plass til mitt-, en uke siden jeg rydda ut hos mor.

Er det slik det er, at jeg setter meg og mitt på vent…en uke eller mer…med alt?

 

 

Småfuglene er tomme for mat ser jeg, da jeg bærer ut treet, så jeg får fylt på hos dem.

 

 

Det er lørdag.

 

 

Endelig kan jeg sette meg ned for å nyte vannet med lime.

Skrive et innlegg.

Må opp på loftet, gruer meg i år som i fjor.

Det høres raske trinn der opp -.

 

 

 

Jeg har skriveplaner ut over å blogge. I bloggen skulle jeg ha gått gjennom fjoråret, jeg er bare kommet til februar.

En fin mentalhygiene å reflektere over året og tankene jeg hadde i fjor, er det noe utvikling…

Ellers er det jobb, en artikkel, skal være ferdig med 1500 ord til mandag og på mandagen er det møter hele dagen, så da får jeg jobba minimalt med artikkelen.

Så må bruke helga, bør også ta noen telefoner angående artikkelen.

Men dette blir når det blir slik det blir.

 

 

 

Jeg har en hel lørdag foran meg og det er fantastisk godt.

 

 

 

♥