Dagen er over, natta er her. Som vinden som blåser og river i trær, slik fyker tida mi forbi.

 

 

 

 

Det har bikka midnatt, jeg sitter med en kopp te før dagen skal bli natt.

Slik natt under dyna, med drømmene reisende gjennom hodet.

Snart skal jeg dit.

Men fikk lyst til å sende noen ord ut på nettet først.

 

 

Det har vært travle dager og regner med denne uka vil ha flere slike dager.

Det nærmer seg straks det som blir en ny tid.

For meg.  

Neste mandag er jeg på plass, helt og holdent, i min nye arbeidssituasjon.

I kveld fikk jeg montert opp noe av det jeg skal jobbe med.

 

 

Det er godt å dingle litt først.

Med en kopp te.

Helga er over.

 

 

Mine to eldste kom hjem.

I dag feira vi morsdag hos mor. Hadde med middag og kake.

 

 

 

Det har snødd, det har blåst, det har regna.

Nå er naturen igjen preget av at en kan tro på at våren nesten er kommet.

Men akkurat nå herjer vinden.

Og jeg fikk produsert noen ord.

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

 

For en snublende dag å juble over. Nå senker mørket seg for nok en dag som går inn i minnene.

 

 

 

 

Nå vet jeg ikke om jeg har så lyst til å huske verken gårsdagen eller dagen i dag.

Det går virkelig snublende.

I natt drømte jeg at noe fryktelig stygt var etter meg. Jeg våkna og måtte en tur opp. Tok med meg redselen inn i den våkne tilstanden, men var likevel klar over med fornuften at det var drømmen.

Og drømmen var fargelagt av dagen.

 

 

For jeg sliter mer enn hva jeg liker.

I går kveld snipla jeg til nesten alt på Dagsrevyen, tåren rann i strie strømmer gang på gang, og det er ikke det, det er nok å gråte av.

Men jeg behøver ikke gråte av været, liksom…

 

 

Tror det er for mye nå.

Alt for mye.

 

 

Da jeg kom på kontoret i går, jeg fortalte vel om kassene jeg ikke fikk inn i bilen før helga, for bakluka var frosset.

Litt forsinka får jeg pressa meg forbi kassene som står plassert utenfor døra mi, for å slå på nettet for et møte i teams.

Det viser seg at jeg ikke kommer meg inn.

Inn på data’n, altså, døra kom jeg meg i gjennom.

 

 

Nok en gang er jeg utestengt.

Har jeg hatt både utstyr og kontor har dette ikke vært noe problem.

For jeg er ferdig på arbeidsplassen jeg har hatt, jeg har blitt omorganisert og har en ny arbeidsplass. Inn til videre skulle jeg jobbe på mitt gamle kontor, til et nytt var dukka opp.

I går var jeg igjen utestengt fra nettet. Skulle bare ut med møteinnkalling og ta siste finpuss på teksten…

 

Jeg fikk sendt mail fra telefonen min mens jeg satt i teamsmøte, også det på mobilen.

 

 

 

Og her avslutt jeg min sørgelige beretning om mitt liv…

Tulla-.

 

 

Livet mitt er ikke sørgelig, men utfordrende kan jeg kalle det noen ganger.

Men altså, i dag er vi ved onsdagen og jeg har tatt mer kontroll.

Og da føles det bedre.

Ennå har jeg ikke mulighet til å komme meg på nett, jeg får ikke gjort det jeg skal når jeg ikke har verktøy.

Og enda flere skjær har det vært, det er en litt vill seilas nå.

Men det er i hvert fall kommet datautstyr, jeg må bare til byen for å hente det – så det får vente til jeg skal dit i neste uke.

Tenker jeg.

 

 

 

Jeg må likevel tilbake til dagen i går.

Da jeg sitter slik passe fortvila over å registrere at jeg ikke kommer meg på nett, ringer telefonen. Jeg er altså hjemme enda, litt i villrede hva jeg skal gjøre.

Det er montøren som skal montere fiber.

Jeg har i lengre tid venta på melding om å få beskjed om når han skulle komme.

Han står utenfor huset når han ringer.

Det viser seg at de har sendt beskjed til feil telefon.

Så det vart heldigvis en positiv hendelse til tross for rot fra monteringsfirmaet, at på grunn av rotete forhold med jobbeforholdet mitt er jeg fortsatt hjemme.

Heter det ikke at minus og minus blir pluss….

 

 

Da jeg skulle avbestille nettet jeg hadde hatt, får jeg ikke til å ringe, må chatte.

Får beskjed om at jeg må betale i to måneder til, når jeg tidligere har fått beskjed om at dette skulle gå “kant-i-kant».

Plutselig blir det stort behov for å ringe både hit og dit, akkurat da har mobilselskapet mitt fått problemer, så det sier bare dut-dut-dut i telefonen. Og kommunisere med robot i en slik setting fungerer elendig.

Men skal man slite med nett og slikt, hvorfor ikke slite med alt på en gang…

 

 

 

Men jeg har fiber og hastigheten på nettet har gått fra ca. 8 Mbps (megabytes per sekund) til 100 Mbps.

Nesten som en blir svimmel.

 

 

– Gjett hva jeg skal ta med hjem, sa sønnen da han hørte det.

 

 

Men vet ikke om jeg tør å låne de mer, for sist sovna jeg bak brillene og en stund virka det som jeg hadde sletta nedlastinger på VR-brillene hans. Heldigvis hadde jeg ikke det da.

 

 

 

Jeg humper og dumper på denne livsreisa mi.

Og om en uke vil et kapitel være over.

Da skal jeg være på plass med nytt utstyr og kontoret blir i etasjen under. Kort reisevei får jeg i hvert fall de fleste av dagene.

 

 

Sjøl om utfordringene mine denne gangen har vært tett på «at dette orker jeg ikke mer», så er tankene mine igjen framtidsretta.

At jeg likevel har trua.

Trua på at dette skal bli bra.

 

Men du verden som dette tar på, at jeg faller imellom og ingen tar tak.

Å bli ivaretatt og føle seg respektert, er virkelig fraværende.

Men det er en bra øvelse å ta vare på seg sjøl og si i fra.

Sjøl om jeg ikke er født med noe stort masegen.

 

Det viste seg at jeg faktisk skulle hatt lønn i forrige måned også…men alt blir.

Alt blir.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

Er det vår å skue. Eller er vintern fortsatt hel som isen som dekker innerst i fjorden.

 

 

 

En hel helg er straks over. En helg som bare fikk bli min.

Noe så godt.

 

I går kom jeg ikke helt i gjennom det jeg ønsket å rekke, men en ting ble.

En liten tur ut.

 

Jeg greip etter fotoapparatet.

Lenge siden det har blitt med på tur.

Var heldigvis såpass åndsnærværende at jeg sjekka det.

 

Det var bare å legge det igjen.

Batteriet var flatt.

 

 

I dag tok jeg samme turen.

Dagen har vært et sammensurium når det gjalt været.

Naturen var mest grafisk, men vannpytter lå åpne. 

 

Gikk opp bratta, ikke langt, bare litt glatt og bratt i starten. 

Bak meg ligger huset mitt.

Oppå haugen er utsikten slik den bruker å være. Fjorden ligger nedenfor. 

 

Ser iskanten, innerst ligger isen. 

Her syns det bedre. Isen som har lagt seg. 

Ett motiv som jeg ofte har fotografert.

Her er samme motivet tilnærma tatt fra samme punkt en sommerdag. 

 

Og så er det stien gjennom skogområdet ovenfor huset. Her vil det være blått av skogfiol om noen måneder. 

 

Jeg ser opp på ledningene, her vil fiberen gå. Skulle egentlig vært montert. Kommer den snart skal tro? 

 

Og så tar jeg svingen og er straks hjemme igjen. 

Eller, jeg er hjemme hele tida.

Det er min haug, en fin haug å gå opp på.

Har jeg tatt denne turen daglig har det ikke hatt noe å si…

Men den er prakkete om det blir for mye snø.

Den lille turen var uansett godt å ta i dag også.

 

 

Da må jeg ordne meg på ny uke.

Tror jeg skal koke meg en kopp kakao før jeg legger meg.

 

 

Har du hatt en fin helg?

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Lørdagen omslutter meg og følelsen er nydelig. Ønsker meg dagen forlenga med tregangen, minst.

 

 

 

 

 

Dagen starta allerede i går kveld.

Vite at i morgen, imorgen altså…da kan jeg sove så lenge jeg bare vil.

Nå hadde jeg ikke lyst til å sove bort dagen, egentlig ville jeg den skulle starte i grei tid, hva det nå enn er.

 

 

I dag skal jeg bare være hjemme.

Jeg har drukket meg inn i dagen.

Glasset med saften av en halv lime i varmt vann er drukket.

Matchateen er også unnagjort.

Nå er det fettkaffe. Den har en teskje ghee og ei spiseskje kokosolje som er piska inn i en kopp kaffe.

Faktisk venner en seg på det og syns det er godt.

 

 

Hvorfor jeg drikker dette?

 

 

 

Si det, jeg skal ikke gi noen forklaring på det annet enn at av det jeg har lest og tilegna meg virker det lurt.

 

 

Nå har jeg bevega meg et stykke fra det den norske kostholdsveilederen forteller oss vi bør gjøre.

Ikke spiser jeg frokost, da jeg var barn syns jeg det måltidet var skikkelig trælete.

Da jeg sjøl fikk barn innførte jeg den velfungerende frokosten vi blir anbefalt.

I den siste perioden har jeg kutta den, jeg drikker.

Spiser først ved tolvtida de fleste dagene.

Veldig praktisk.

 

 

Og så leser jeg om mangt jeg kommer over.

 

 

Jeg har kutta matvarer, når jeg handler er det mange hyllemeter som ikke eksisterer.

Ok, jeg kjøper fortsatt spaghetti, buljong og noen produkter til.

Prøver helst å unngå for mye karbohydrater. Slik som i ris, spaghetti og poteter. Men har likevel et avslappa forhold til det, smører meg matpakke av brødmat jeg har bakt.

For tida har det gått i rundstykker med gulrot og cottage cheese i.

Og jeg lager ikke hytteosten.

Jeg har heller inga ku, så jeg kjøper melk. Men har gått over til flere av Rørosmeirienes produkter. Smøret tar jeg derfra, nå prøver jeg også å kjøpe melka, men det er mange butikker dom ikke har den i sitt sortiment.

Grunnen er at mange av produkta er mindre prosessert.

For jeg prøver å unngå for mye prosessering og i alle fall unlraprosesert.

 

Jeg burde kasta pannene mine av teflon.

 

Etter hvert har det blitt unntaket å kjøpe inn snacks til helgene.

Dette har pågått over tid, ingen plutselig radikal endring.

Det har bare blitt slik.

 

 

Og det er absolutt en grunn.

For da helsa mi begynte å halte skikkelig å halte og jeg begynte å få en lang liste på apoteket av resepter som om jeg var en gammel dame.

 

Og det er jeg så visst ikke!

Sjøl om åra sier noe anna, kanskje…

 

 

Det verste, eller det jeg reagerte mest på…og som jeg måtte ha -, var sprøytene.

 

Blæææh…

 

 

Sprøyter jeg sprutet inn i kroppen min og som skulle ta ned immunforsvaret mitt.

Kjenner det velter seg i magen bare jeg skriver om dette.

Og om smerter og betennelser forsvant, jeg reiste meg opp fra stolen uten problemer og gikk opp en trapp uten de store problemene.

Så slik føltes det at det verdt det, sjøl om andre ting ble helt på tull.

 

 

Jeg som var vant til å ha tykt hår, fikk problemer med at hårstråa ble glisne, munnsår oppsto i eningen og øynene…ja kan legge ut et bilde.

Her er ikke øyet rødt, men det var det ofte. Størrelsen derimot var nesten aldri normal lengre.

 

 

Utgaven av meg ble ikke vakrere, kan en si…

 

Det viste seg at blodprøvene aldri var helt gode, jeg produserte for lite vesker i kroppen, tennene ble angrepet.

 

 

Etter hvert var legene enig med meg, dette så ikke så bra ut.

Begge sprøytene jeg tok ble etter hvert satt på pause.

Den siste tror jeg ble avslutta omtrentlig for ett år siden, nå er tida litt grøtete for meg.

Det er ikke dette som har hatt hovedfokuset, altså problema og utfordringene som oppsto.

Opplevde det mer irriterende.

 

 

Skal det de mener var revmatisme, øke på, så skulle vi starte på undersøkelser igjen.

Sa legene.

Bank i vegger og alt slikt, jeg har ikke opplevde de store angrepa…

 

 

Noen plager må en bare akseptere, kroppen har vært i bruk en stund og slitasje blir det så klart.

Men, i løpet av disse åra, tror det var i 2017 jeg fikk diagnosen som førte til alt dette, og på disse åra begynte jeg smått om senn lest mer og mer om kosthold.

 

Jeg tror egentlig ikke på sykdom som noe som eksisterer på egne premisser, jeg tror vi blir syke av hendelser, tanker, livsstil der det handler både om kosthold og bevegelse.

Og så klart er vi sammenskrua forskjellig, noen vil være mer disponibelt til det ene og andre er disponert for andre helseproblem.

 

 

Ikke tror jeg at jeg har funnet fasiten heller, altså ikke en gang fasiten for meg sjøl.

Men jeg registrerer at jeg fungerer mye bedre nå og at jeg har fått en helt annen bevissthet om kosthold på disse snart seks åra.

Og jeg var faktisk opptatt av det før også.

Jeg har alltid syns mat var interresant.

 

 

 

 

Nå har jeg planer om flere ting.

I dag.

Blant anna matplaner.

Tenker å fermentere, i en slik prosess oppstår bakterier som skal være gode for tarmhelsa.

Så fant jeg en oppskrift på Instagram som jeg syns så god ut.

Ellers er plana å komme seg en tur ut, om så det er å bare ta noen runder rundt ett tre.

 

 

 

Det er lørdag.

Jeg er fri til å gjøre det jeg vil, alt jeg vil…bare tida viser nåde.

Nå skal jeg avslutte innlegget for det har jeg brukt mer enn nok tid på.

 

Riktig fin lørdagskveld.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

Av og til skjer det at jeg føler skikkelig glede. Føler jeg ofte skriver om problemer, bal og utfordringer på bloggen min. 

 

 

 

 

 

For noen dager siden slo overskriften mot meg.

«Bloggtreff» sto det.

I Trondheim.

 

 

Jeg har mange ganger tenkt at det ville ha vært så fint å kunne møte folk her inne-.

Mennesker som jeg føler jeg kjenner.

Mennesker jeg kjenner jeg blir glad i.

Glad i fordi de deler av seg sjøl, på ett eller annet vis deler de, om de skriver direkte eller skriver om andre ting.

En får en følelse av hvem som sitter bak tastaturet ett eller annet sted i verden. De fleste innen landets grenser.

Og som deler med meg (og alle andre) det som foregår i tankene, bruke så mye tid på andre med å dele av seg, det er fantastisk.

 

Jeg får en type ærefrykt, over dette fenomenet.

 

 

 

 

Det var Kari Engevik som hadde lagt ut innlegget Bloggtreff i Trondheim til våren?

Dagen etter fulgte hun opp med Ja, det blir bloggtreff i Trondheim

Før hun endelig slår fast datoen for bloggtreffet i dag, i den trønderske hovedstad.

Den første helga i juni, med tittelen Helg for bloggtreffet i Trondheim

 

 

 

 

Kjente jeg ble veldig glad for at det ble akkurat denne helga, den deretter var større sjanse for kan bli dedikert jobb for min sin del.

Nå skal hendelsen noteres med understrek.

 

 

Og å kjenne på at jeg gleder meg til noe som bare handler om å glede seg, ikke noe en skal utføre for at andre ønsker det, er så godt å kjenne på.

Dette tror jeg blir så braaa.

Gleder meg til å møte «kjente» og ukjente av oss her inne eller andre som liker blogg.

 

 

Gå inn og les hva Kariengesvik.blogg har skrevet.

 

 

Og så må jeg si dette er et fantastisk tiltak av ei dame som har utfordringer, men også masse tæl. Takk til deg Kari, fordi du tar initiativet. Håper du tilgir at jeg låner bilder fra deg.

Og ikke minst, det blir artig å treffe deg.

 

 

 

 

– Kommer du og du og du til Trondheim første helga i juni?

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

Beklager, dette innlegget vil nok framstå som sutrete – så ikke les om du ikke ønsker å lese slikt som kan oppfattes slik.

 

 

 

Forhåpentlig ikke bare negativt innlegg.

Sjøl føler jeg meg vel ikke negativ, men sår, veldig sår og sårbar og lite verdsatt.

Den største grunnen er at jeg er alt for sliten, så en natts søvn tror jeg vil hjelpe.

Helt sikkert.

 

 

Derfor valgte jeg det.

Sove.

Nå er det en ny dag og innlegget blir nok ikke så tungt som det hadde blitt i går kveld.

 

Jeg la meg tidlig og sov fortreffelig i nesten ni timer.

Så behovet var nok stort.

 

 

Da jeg kom hjem i går, etter flere døgn borte, var det iskaldt.

Fem pluss inne i et hus er ikke varmt. Jeg hadde slått på varmen noen timer tidligere, men i og med jeg koblet ut nettet før jeg dro, var nok ikke ovnen mottakelig for justering. Så det var skikkelig hustre.

 

Jeg fikk laget meg kålruletter med oppmalt deig av kylling med hvitløk og jalapeño

i og bryggrynsris til.

Tok meg et glass portvin til dessert, så da en nabo kom innom for en underskrift etterpå, tenkte jeg på om den portvina lukta og hva naboen fant ut da, slik i starten av en uke…

Hun vet nok ikke det kan gå både uker og måneder i mellom.

 

 

I dag tenkte jeg å ta fri, men ser det er et møte på teams.

 

 

Det har vært noen dager som nok har tatt på.

Først disse to dagene jeg skrev om sist, som egentlig var hyggelige. Vi, mor og jeg, snakka om minner og kosa oss med et par filmer.

 

Da jeg våkna i går var det hvitt.

Jeg hadde i utgangspunktet lite tid for å rekke en ferge. Starta ikke dagen i super form, så etter en dusj på et bad som er feildosert slik at vannet flyter over alt, bære opp ved og koste av bil, ble tida for kort.

Da jeg var kommet halvveis oppdaga jeg at både matpakken og telefon lå igjen, så det var bare å snu.

Derfor kom jeg for sent, tre kvarter etter jeg skulle – men det var heldigvis ingen krise.

 

 

Det som slo meg ut noe var nok en oppsigelse.

Riktig nok har jeg sagt jeg skulle gå over på hjemmekontor og hadde håpa på at jeg skulle være på plass fra i dag. Men verken utstyret eller fiberen er kommet.

Det er noe med å bli ivaretatt som jeg føler fraværende og som tar krefter. Tankene av å føle, noe i den dur.

Jeg har to uker på meg og gjett om jeg skal komme meg ut snarest. Data og fiber, det får være som det er.

Det blir nok godt å ha lagt dette bak seg. 

 

 

Så var denne dagen plutselig slutt, uten at jeg rakk å gjøre det jeg har tenkt.

Men det kommer tid og det kommer råd.  

 

 

 

♥