Så kom jeg hjem i dag, tidligere enn jeg trodde. Mørket var iferd med å gjemme dagen enda litt senere.

 

 

 

 

 

Det var så godt, det var litt overraskende og det var også en anelse frustrerende.

Da jeg tok opp bildøra kjente jeg det -.

Lufta.

Varmen.

 

Jeg rekker det, tenkte jeg.

Og jeg gjorde det.

Hva jeg rakk…

Jeg rakk en liten tur opp.

Opp i haugen min.

 

I dag var den nesten helt fri for snø. Temperaturen var like oppunder ti grader. Kjente varme luftstrømmer.

 

Syns det var utrolig.

 

 

Fotoapparatet var ikke med.

Det ble for mørkt også.

Men den lille turen føltes god.

Pulsen kom opp.

 

Aller først fikk jeg tatt to kasser ut av bilen. Flere permer.

Tenkte jeg skulle bli ferdig med arkivering i dag, men så kom jeg over noe som ikke stemte. Noe jeg må undersøke mer. Og permene for undersøkelsen var allerede tatt ut av kontoret.

 

 

 

Men alle først måtte jeg retter opp min glemsomhet. Lovte mor å bestille mat i dag, men kom først på det da det var for sent.

Så tanken om å dra rett hjem måtte jeg skrinlegge.

Fikk kjøpt noe enkel mat og kjørte innover til henne.

Der så jeg bilen til lillesøsteren min sto og inne var hun i full gang med å lage juice til mor.

Mor hadde glemt alt og mente hun kanskje hadde spist middag. Uansett går det nok bra en dag uten, så jeg satte maten inn i fryseren. Takka nei til juice og kom meg på hjemveien.

For jeg bør tømme noen kasser og se om jeg finner det jeg ikke fant, det som skulle arkiveres.

 

 

Jeg er nok også ganske sliten etter den lange arbeidsdagen i går.

Føler meg litt slik i stykker.

Derfor gjorde turen opp i skogen godt.

Før middag.

Før kvelden.

Før alt resten.

 

 

Nedtellinga er i gang.

To dager igjen før jeg er skal bygge meg opp et nytt kontor her.

Jeg er spent på den tida som kommer.

Har drømt meg litt bort i det nye scenarioet. Om jeg starter tidlig på dagen, så kan jeg kanskje ta en pause etter noen timer og ta meg en tur ut i skogen, før jeg fortsetter arbeidsdagen.

Den tanken synes jeg virker så god.

Men får se hva som blir naturlig og praktisk.

 

 

På halv maskin og med møter rundt om blir dette ikke hver dag jeg skal være nede på det «nye» kontoret mitt.

I dag fikk jeg en kommentar om at det er vel krevende for meg som er såpass voksen og måtte forta slike endringer. Fikk tidligere en kommentar av at jeg var «tøff”.

 

Nå er jeg ikke så redd for endringer, er nok mer redd for stagnasjon.

Det som har vært krevende i denne prosessen er følelsen av fravær av ivaretakelse, at jeg må ha kjempa kamper jeg ikke skulle hatt.

Men nå er dette snart historie.

 

 

Liker du endringer eller vil du at det skal være slik det har vært?

 

 

 

 

♥