Holia mali, jeg er et slakt. Men for så vidt i takt. Slik jeg står i det med min makt-.

 

 

 

Starter med en ingress helt uten mening, men som har litt mening likevel.

På en måte.

 

 

Situasjonen er som følger:

Jeg sitter i stolen min (ikke noe nytt).

Jeg er slik omtrentlig helt gåen. (Ikke noe nytt).

Jeg føler jeg behersker tilværelsen. (Om ikke nytt, så likevel mer uvanlig).

Jeg føler slitenhet og den er god, uten å være skrapa i stykker. (Det er nok bortimot uvanlig).

 

 

Siste vinterdag er nesten ferdig.

Ute ser det ut som vår.

 

 

Jeg gleder meg til å legge meg, øynene er side.

Og jeg gleder meg til i morgen.

Gleder meg til å stå opp til en ny dag.

Har vært våken siden klokka seks i dag.

 

 

Dagen har gått i ett.

 

 

Da jeg skulle levere bilen min inn til morgendagens reparasjon og jeg hentes, trodde jeg at jeg hadde glemt av telefonen.

Det var dagens stress stunt.

Den hadde bare falt ut av setet og ikke under bilsetet, men lå inntil døren ved passasjersetet.

Hvordan det gikk for seg vet jeg ikke, men jeg skulle skynde meg da jeg satte meg inn så sannsynlig sklei telefonen på en regnjakke og utfor setet.

 

Akkurat det laga altså stress.

 

 

Nå, utenom at jeg sitter her i stolen, strekker jeg armer ut etter fotoapparat for å ta ut minnebrikken, – etter en kopp te, en grov brødskive med godt pålegg, ørene tar inn musikk midt i mellom gitar og orgel, under et pledd og bare alt er kos.

 

Jeg har det virkelig bra siste vinterdagen på denne siden av sommeren. 

 

 

 

 

♥