Når livet er født på ny. Når sola skinner og ferien starter.

 

 

 

 

 

Da er det godt å være menneske.

Sjøl om dagen starta i et mørke slik det kan bli når en har investert mer enn en strengt tatt har.

 

Våkne til sola, sette opp dører, gå ut i sola og være fri…

 

I huset er den eldste, mellomste og meg.

Disse to menneskene har vært til uvurdelig hjelp de siste døgna.

Jeg har nok ikke klart det uten dem.

Det jeg har vært i gjennom-.

Men nå er jeg framme ved det jeg har gledet meg til.  

 

Vi har tilbragt timer ut i sola, vi har snakka , faktisk har vi snakka om mennesker, variasjonene, hva vi vet, hvem en tror man er.

Ikke alle gir andre plass, kanskje er det fordi de gir seg sjøl for lite plass-.

Vi har lyssatt og prøvd og forstått de forskjellige måtene å være på.

 

 

Det har vært to døgn med haugevis av utfordringer.

Flere arrangement og oppgaver å løse.

 

 

Starter med det siste først, det som er i morgen og som jeg ikke skal delta i men få det så lett som mulig for de involverte.

Det holdt på å skjære seg først.

Men da illustrasjonene til foredraget var mulig å framvise, var mye på plass.

Så i siste instans trakk en av de som skulle være med, seg. Det skapte nye utfordringer.

Til slutt var likevel alt på plass.

Nå står det bare igjen for min sin del å stille på varme i morgen. Det gjør jeg fra mobilen.

 

Så er det det andre arrangementet i morgen, mors fødselsdag, der er alt satt i system.

Oppgaver fordelt.

Mellomste skal innover i kveld å dekke bord.

Dette gjennomfører vi i samarbeid, barn og barnebarn.

Vi skal feire at mor blir 90 år.

 

Til sist har vi gårsdagens arrangement.

På torsdag var det gjennomgang av teknikk, lyd, lys, mikrofoner.

Eldstemann tok ansvar for det tekniske. Det var en slik lettelse at jeg kan nesten ikke få uttrykt det nok.

Så var det spørsmåla, lese seg opp, innledning og gaver, for å kunne styre arrangementet.

Jeg jobba med tekst og oppdaga jeg hadde for lite tid.

I tillegg jobba jeg på mac’en min. Fikk ikke overført teksten til pc.

Så da jeg kommer på kontoret alt for sent, egentlig, til å få skrevet ut dette, gikk det ikke.

Akkurat da føler jeg nesten behov for å sette meg ned å hyle, det var et vilt press.

Hodet holdt på å kollapse. 

Til slutt tok jeg bilde av all teksten, men bildene fikk jeg heller ikke til å skrive ut.

Sønnen kommer meg til unnsetning og fikk skrevet ut bilde for bilde.

 

Akkurat i denne situasjonen måtte jeg ha en tekst å forholde meg til, jeg har nesten ikke klart et ord uten. 

Så sitter jeg der i salen da, har gjennomgang med spørsmåla med hovedpersonen.

Og jeg kjenner at kontakten er god.

 

Folk kommer, mellomste lukker dørene til salen før vi begynner og ellers gir meg innspill med tida etter hvert.

 

Og vi er i gang.

 

Etter de første fomlende orda, er jeg på plass.

Stemningen føles lun.

Jeg orienterer meg nokså greit, spør ikke de spørsmåla som er svart på og da det er fem minutter igjen er jeg framme ved siste spørsmålet.

Jeg får takka, delte ut gavene og har gjennomført mitt.

 

Jeg gledet meg til å se ryggene som forsvant ut, nå hadde de behov for å snakke mange av de oppmøtte, så den biten der gikk litt treigt.

 

Og jeg var tom, følte ingen ting.

 

Endelig kunne jeg låse dørene.

Vi ble bedt bort til mor og datter, kunstneren og regissøren på litt kaldt å drikke.

Hyggelig avslutning, fikk sett verkstedet til henne som er 83 år og fortsatt har utstillinger. Faktisk las jeg meg opp på at hun har hatt over 70 separasjonsutstillinger.

 

 

Så dro mine to og jeg til et gammelt handelssted for å spise.

De store lønntrærne som sila grønt lys var fantastisk.

Vi satt ute ved sjøen og spiste.

 

Var ferdig, utført oppdrag.

 

 

– Du har ferie, sa de unge.

 

 

Ennå følte jeg ingen ting.

Jeg bare eksisterte og utførte.

Konverserte med andre folk vi kom i kontakt med.

 

 

Så til slutt var vi hjemme.

Og jeg kunne sove til jeg våkna og nesten ikke skulle noe.

 

Og jeg hadde ferie.

Ferie.

FERIE!

 

Og etter den tunge stemning var dunsta bort, sola hadde varmet naken hud, da kjente jeg det.

 

For jeg har faktisk ferie og skal bare, nesten bare gjøre det jeg vil.

Være snill.

Snill mot meg sjøl.

 

Men måtte inn å skrive et lite innlegg, som ble langt.

Ta bilder av mellomste, hun som har tatt bildene jeg bruker her. 

Lese gjennom og etter hver poste.

 

 

Hva gjør du på i dag?

Håper dagen din er fin, fin…og så syns jeg det er veldig hyggelig at du las alt.

 

 

♥