Tida går så fort, nesten ikke som en ikke får med seg dagene. 

 

 

 

Det er ikke hendelsene som gjør det, men denne følelsen av tida som bare fosser avgårde.

En uke igjen av juli.

En uke igjen til ferie.

En uke med litt mange hendelser for mitt stakkars hode.

 

 

I går, etter jobben, tenkte jeg at nå må jeg bare bare trekke meg.

Etter en noe småkaotisk dag, der data’n brukte en time på å oppdatere seg, og jeg måtte gjøre utlån manuelt…var jeg rimelig oppbrukt.

Men nå har jeg en uke igjen, den hviler nok også tungt på skuldrene, men da er det ferie.

Jeg må komme meg gjennom.

 

– Vi må få lov til å feire deg, sa mor.

 

Sikkert vært trist, kanskje, og latt dagen skli stille forbi. Barna er på festival, så de kommer ikke. Men en må planlegge og ordne. 

 

– Skjønner ikke hvordan jeg skal greie få det til, svarte jeg.

 

Det jeg ikke skjønte var hvordan jeg skulle klare å få huset såpass presentabelt. For å si det rett ut, jeg har ikke kapasitet til å holde huset i orden. Og ja, jeg vet det er litt vilt. Men det er slik det er.

 

– Du kan holde den hos meg, sa mor.

 

Noe jeg protesterte kraftig på, det gikk ikke, jeg var da voksen.

Etter å ha tenkt litt, tenkt på dette kom jeg fram til…fant jeg ut at dette var eneste mulighet.

Så da må jeg finne ut hva som skal serveres.

Må derfor innom butikk i løpet av dagen.

 

 

I tillegg er det mye rundt mor, både feiringa neste helg, men også at det viser seg at brannalarmene hos henne ikke virker og at hun nok må få montert komfyrvakt. I går kunne det gått galt.

Og så har hun har en ny legetime over helga, skal fjerne stinga i panna etter hun falt.

 

 

Jeg må også på jobb, gjøre klar til neste helgs arrangement, få gitt de beskjed om det som må til i og med jeg ikke skal være der i år, for første gang på 12 år.

Så mandag og delvis tirsdag må jeg være på jobb.

Onsdag er seterdagen, der folk blir invitert opp. Bruker å komme mange folk. 

 

Jeg tenker å delta, hjelpe til med salg, men tror ikke kapasiteten min holder for hele dagen.

Heldigvis stiller eldstemann og mellomste, så føler jeg kan trekke meg litt unna.

 

 

Torsdag er bibliotek og MÅ også få til en gjennomgang av kultursalen.

Det skal gå greit, sier han som har ansvaret for salen. Bare å trykke på en knapp. For han er opptatt på annet hold den kvelden. Altså fredagskvelden.

Men lys skal settes på og settes av, film skal kjøres og i tillegg skal jeg være der som “verten” i samtalen mellom mor og datter, kunstneren og filmskaperen .

Og i verste fall har vi bare en mikrofon og en myggmikrofon.

 

Altså… Skjønner du at dette føles i meste laget av hva en skal ha kontroll på?

Uansett, etter dette er det ferie og så er det mors 90 årsdag søndagen etter.

Jeg klarer det.

 

 

Ett ord jeg må til å bruke oftere er “nei”.

Jeg legger nok opp til slik jeg ønsker livet mitt var, at jeg var et menneske som har masse energi.

Nå er jeg ikke det, vurderer å kvitte meg med vevstol, strikkemaskin, kanskje alt av stoff…jeg skjønner at dette ikke blir mer.

Og jeg skjønner at jeg ikke kan alt det jeg prøver, helsesituasjonen min er dessverre ikke slik lengre.

Det er bedre å innse det.

 

 

Det vil være godt om jeg har kapasitet til å ha hjemmet i en slik tilstand at folk kan komme innom.

 

 

Jeg tenkte her om dagen da jeg kjørte på jobb at jeg må bygge et skjold av beskyttelse rundt meg.

Ikke bry meg så mye.

Jeg må bare få mer latter inn i livet mitt.

Og så tror jeg på at dette skal jeg få til.

Det er akkurat som jeg skal skifte retning på et stor og tungt skip, det er ikke gjort i en håndvending.

 

Men det blir.

 

 

♥