Nok en dag med fantastisk vær. Jeg blir nesten i villrede. Hvordan…

 

 

 

For hvordan skal dagen brukes?

 

Ja, jeg har fri i dag.

Jeg HAR fri og gir meg ikke lov til å tenke anna.

 

Sjøl om tankene kommer.

 

Slik som at det er tydelig at det er forventa mer-, forventa mye mer enn hva en rekker på litt over en og en halv dag. Om jeg blir sammenligna med de som har full uke, gjør det meg opprørt.

Jeg har noe som skal leveres innen i morgen, men kan bruke litt mer tid på.

Mandagen har jeg et viktig møte som jeg kjenner jeg stresser med.

 

Så det er det vanskelig å bare ta fri…det blir litt slik ulne konturer mellom arbeid og fri-.

 

 

 

Jeg har pakka ned sommerklær, sortert både det som må vaskes før det legges bort og noe som må repareres. Har tatt av sengetøyet, kasta til vask og hengt opp. Tenker å bruke sommerdyna enda litt til.

 

 

Så langt er det ikke meldt minusgrader.

Husarbeidet står i kø, det er så mye å gjøre.

Rekker jeg en del blir jeg glad.

Fiskestanga har jeg et ønske om å ta med meg ned til sjøen, men snøret må skiftes. Et arbeide jeg utsetter.

I helga går en kino jeg kan tenke meg å se, så vurderer om jeg skal høre om noen vil være med. Men vet ikke om jeg orker å lage avtale.

 

En gjennomgående begrensning, jeg lager meg nesten aldri avtaler lengre, på fritida mi.

Ikke for jeg ikke har lyst eller kan, men fordi jeg har et stort behov for frihet. For å ha fritt der det er mulig.

Og dette handler så klart om energi.

 

Det som skjer da, er at det blir nokså tomt i rundt en.

Og en får føle på det å være enslig.

 

Av og til tenker jeg at det må være fint og ha en å dele opplevelser med, et tidsvitne. Noen å le sammen med…nå greier jeg fint å le om jeg er alene også.

Men noen å fortelle om dagen til, jeg bruker familien, men det er ikke nødvendigvis de er der, slik. Barna vil gjerne jeg skal ha det bra, når jeg har behov for å dele et problem opplever de at jeg ikke har det bra. Nå skal det sies de for oftest er fine.

 

Likevel, noen å dele med, noen å bry seg om.

Men jeg har faktisk ikke energi.

 

Ja, jeg er enslig, men føler det er viktig å poengtere at jeg er ikke ensom.

Det er en viktig forskjell, og jeg er veldig glad for at jeg ikke føler på ensomhet.

Det er nesten så gale at jeg tror jeg har folk i rommet, tror at noen kommer i gangen – så jeg må minne meg på at det er ingen andre her enn meg.

Jeg nevnte latter lengre oppe, ja jeg kan le høyt og befriende, av noe jeg leser eller hører.

Og jeg koser meg. Koser meg med det jeg opplever.

 

Men jeg har noe jeg er fryktelig lei av, lei av all motstand, all utfordring, lei av alle motbakker.

Kan liksom ikke tilværelsen komme seg på skinner?

Behøver det å være problemer bak en hver dør.

Jeg vil påstå at jeg har blitt ganske flink til å takle, jeg har mange år med øvelse.

Men sliten blir en.

 

Kom over en side, en side jeg ikke tror på, men likevel…

Jeg trykte meg igjennom.

«Livet ditt vil snu» sto det der, musikk i mine ører.

“Litt mer motstand nå, men så vil alt som er bra, skje»…og det var ikke måte på, kjærlighet, penger og lykke, ikke noe om helsen, som mitt egentlige spørsmål gjaldt.

 

Men tenkt om, tenk om jeg har greidd å snu tankene mine, trodd på dette, trodd alt skal bli bra, gått ut i verden med det i tankene.

 

Ikke sikkert det har blitt verre av det heller.

Trodd at alt bra skulle skje meg, at økonomien ville bli svært god, at kjærligheta kom rullende inn på tampen av et levd liv, at jeg ville bli fra meg av lykke…

 

Det siste, det med lykke, nå ser jeg at jeg har det mye bra, jeg er stort sett balansert i måten jeg ser på det meste, jeg har nada misunnelse, ikke noe å være sjalu for, jeg unner andre gode liv og kan glede meg over det som går bra for andre.

Dette er egenskaper jeg er veldig glad for jeg har fått utdelt, så klart lite å takke meg sjøl for – jeg er sammenskrudd slik. Jeg har også en evne til å se bak fasadene.

Så jeg påstår jeg har det svært bra.

 

Det er nok heller det at jeg ser mange problemer som er det største problemet, for å si det slik.

Så det å gå ut i verden og tro på alt det gode vil skje, vil ha rydda problemene mer ut av synsvidden.

Derfor tror jeg en slik holdning har ville vært til hjelp.

Men da må jeg slippe inn engler og demoner, det er nok der jeg vil få den største utfordringa.

 

Sjøl om jeg tror det er mye mellom himmel og jord, så har jeg disse to som sitter bak hvert av ørene mine…

“det er helt sant» sier den ene,

«det tror jeg ikke noe på» sier den andre.

 

 

Og disse må jeg leve med…

 

 

♥