Her kommer bilder helt ned til sjøen og opp igjen. For i dag har fotoapparatet og jeg kost oss.
Etter en fin dag på jobben gikk turen ut i igjen.
Ut i sol og temperaturer som gjør høsten til skamme. En høst som har lagt seg på en sommerlig linje.
Etter en tur innom matbutikken der jeg følte meg skikkelig som en idiot. Jeg møtte et foreldrepar og følte jeg måtte spørre hvordan det gikk med deres syke barnet. Da de fortalte at det gikk dårlig, spruta tårene mine, og jeg følte meg skikkelig idiot.
Så klart er det fryktelig trist, men jeg skal ikke begynne å gråte på butikken. Jeg er ikke en gang så nærme.
Så på tur hjem var plana klar.
Jeg måtte ut for å fotografere.
Og etter bitte litt hvile kom støvlene på.
Og bilder ble tatt.
Begynte med blad og blomster, før jeg kryssa veien.
Nedover jordet med de dype spora i jorda etter kyrne. Langs kanten sto gule bjørker.
Jeg skulle inn i skogen mellom disse trestammene.
Likte så godt forma på denne greina.
Inne i skogen forsvinner sollyset mer, bregnene er så fine der sola treffer.
Lengre innover, trær, greiner og lyset fascinerer meg. Jeg knipser og knipser.
En bjørk skinner som en sol mellom trestammene da jeg nærmer meg sjøen.
Sjøen ligger nesten som et speil, den lave sola lager en spesiell stemning.
Som en lyskaster slår strålene ned og viser formene på landet på andre sida av fjorden.
Det er fjære, tangen ligger som et belte mot sjøen.
Sjøen speiler gule trær og rødt naust, en blir helt lykkelig av bare å stå og se.
Nedi vannet er det er yrende liv. Prøvde å se om jeg fant ut hva som svømte rundt like under sjøflata, men det var nok små, små fisk. Det var et yrende liv som laga ring på ring i mønster.
Men jeg måtte ta veien opp igjen. Grudde meg litt til motbakken. Men fikk ta tida til hjelp, ingen vits å gjøre noe som blir dumt for det som skal bli bedre.
Og så var jeg nesten oppe ved jordet. Sola hadde blitt enda nærmere horisonten.
Se her, her sender den strålene ut i en fargeprakt som fotoapparatet oppfatter. Og jeg skal atter krysse veien.
Og så er den siste veibiten og jeg er hjemme. De gule stråa rammer inn oppkjørselen.
Så ble det middag, dagsrevyen og utplukking av bilder.
Når det blir så mange bilder behøver en mindre tekst.
Tenker jeg.
Turen gjorde godt.
Og enda en vakker høstdag er blitt mørk utenfor vinduene.
Hvordan blir den uka her, tenker jeg. Tror den blir litt roligere, men orker ikke å sjekke. Det er søndag og sola skinner.
Den har blitt tung i buken.
Sola altså.
Den sveiper tretoppene.
Men ennå syns den, tror den vil kunne det en drøy måned til før den går i ‘hi’ for mitt åsyn.
Her jeg bor.
I dag skinner den.
Tror natta har vært kaldt.
Fant ut at det er best å ta inn plantene som ikke vil tåle frost, kanskje er det allerede for sent.
Vurderer å ta meg en kort tur opp i haugen.
Før resten av dagen.
I gårkveld kokte jeg fårikål til i dag, for at den skulle få tid til å bli riktig god.
Skal om ikke alt for lenge inn til mor, hun bruker å ha litt hvetemel i, for at kraften ikke skal være så tynn. Jeg har ikke hvetemel i hus, og spelt valgte jeg ikke å bruke, så skal ta et etterkok med litt mel i, når jeg kommer dit.
Lillesøstere min og datteren hennes kommer også. De to var hos meg i går og vi hadde en trivelig ettermiddag. Jeg tenkte å lage en fiskesuppe, men da hun sendte melding om tid, spurte jeg og fikk til svar de bare ville ha kaffe.
Lillesøsteren min er glad i søtt. Så da slapp jeg unna med mindre styr.
Jeg har vært glad i å lage mat og ha gjester, det vil si jeg syns det veldig koselig med god mat og prat rundt bordet. Det er bare at i senere år har jeg evna det dårligere og dårligere.
Jeg har dette håpet om å bli bedre, men må innrømme for meg sjøl at det ikke har skjedd ennå.
Kan ramse opp slikt jeg gjør når det blir sommer og som ikke ble i år, ikke ble alle sommerklærne tatt ut av kassene sine, ikke ble plenen klipt…så nå skal det bra fantasi til å tenke på villnisset ute som plen, ikke ble stoltrekka rundt spisebordet skifta…
Men nå er jeg en urokkelig optimist og tror både på sommeren og at det skal bli bedre.
Alt skal det.
Helsen min.
Egoismen hos folk bli mindre og sunnere.
Strømprisen bli lavere samtidig med større bevissthet om forbruket.
Større nøkternhet og større glede.
Og krigen både i Ukraina og andre steder pakkes ned.
Oj, dette ble en brå sving fra det nære til verden der ute og jeg fikk lyst til å gråte.
Men tårene er det ingen gang i.
Akkurat nå kom en kald trekk og sola forsvant visst bak en sky.
Jeg tror jeg får drikke limevannet mitt og fortsetter søndagen slik som tenkt.
Så artig en utfordring og jeg kaster meg hodestups uti.
Det er Strikkekjerring som oppfordrer oss, at både nye og gamle bloggere lager en presentasjon av seg sjøl. Det er en så bra oppfordring og utfordring. Jeg syns det er så artig å lese om hvordan andre har labba, sklidd og rutsja gjennom livene sine.
Nå skal jeg fortelle fra mitt også, sjøl om jeg nok har skrevet om en del før, om ikke så kronologisk.
Jeg hadde alltid trodd jeg ble født under en juliblå himmel, men har senere fått vite at det var overskya. Og jeg er født under åpen himmel ombord i en båt og kunne like godt endt livet mitt der, men mormora mi fikk surra navlestrengen, som gikk to ganger rundt halsen, over hodet mitt slik at jeg kan sitte her i dag.
Da jeg var riktig lita mente jeg å huske at jeg ble meg, før jeg ble født.
Jeg voks opp med en storfamilie rundt meg, onkler, tanter, søskenbarn og besteforeldre i Aure kommune på kysten av Nordmøre. Morfaren min starta båtbyggeri på 1920-tallet, så alle barna hans og nesten alle svigerbarna jobba der. Så vi ble boende i en tett klynge.
Jeg fikk etter hvert to søstre, jeg er eldst og bruka sikkert den posisjonen. Og ikke minst ovenfor søstrene og søskenbarn dreiv jeg med en form for ‘kjøp og salg’-.
Jeg var veldig glad i både å tegne og fortelle, så da kunne det hende jeg utførte handelsvirksomhet med å tegne og fortelle tåredryppene historier, mot gjenytelse som for eksempel å henge opp klær til tørk, oppgaver jeg egentlig hadde blitt tildelt.
Dette forretningstalentet forsvant, dessverre.
Jeg var en distre drømmer som forsvant inn i mine drømmerier.
Etter avslutta ungdomsskole skulle jeg endelig flytte til en by, her jeg bodde fantes ikke videregående.
Det var stort å flytte på hybel som 16 åring.
Første byen var Kristiansund, så Surnadal (riktignok ingen by), deretter Arendal, Trondheim ble bare et halvt år i første gangen og så Oslo, byen i mitt hjerte.
Og jeg syntes det var befriende å bare være meg uten små steders grenser. Nå løp jeg ikke noen line ut, jeg var pliktoppfyllende og prøvde å leve nesten etter slik jeg var oppdratt.
Jeg ble nok noe desorientert etter noen år ved utdanningsdrømmen, som var Staten Håndtverk- og Kunstindustriskole, i dag ligger den under Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO).
Vurderte å dra til sjøs.
Men etter fire år ble det diplom, så sårbar etter hard jobbing at jeg ikke tålte et sukk.
Det hadde også vært en drøm at veien gikk videre til Paris, datidens motemekka, men det ble med noen besøk.
Husker jeg også vurderte å ta hovedfag i USA, men fant ikke noe med høyere vekttall enn utdannelsen jeg hadde tatt. Ble med i en nyoppstarta kunshåndtverkforrening i Markveien, som jeg var med i noen år. Uten å bli verken oppdaga eller rik.
Jeg hadde en hel mengder forskjellige jobber for å ha inntekt, de fleste åra ble i Oslo sporveier, hvor jeg kjøre de vestgående banene både som helgejobb og deltid. En jobb jeg hadde mareritt om i flere år etter.
Jeg jobba også hos to menn som hadde sine visninger høst og vår på Oslo’s beste vestkant, de hadde en celeber kundeliste.
Min drøm var også å ha en visning.
Så en høst reiste jeg hjem, leide ut den lille hybelleiligheta, innreda et rom til atelier og tegna, sydde og strikka en kolleksjon. Husker lykkefølelsen da modellene forsvant ut i spotlyset til musikken ved et utested som het Cats. Senere var jeg med en motevisning på Rockefeller, for det var mange som skulle opp og fram…men ikke nødvendig det ble så mye etter.
Og ikke visste jeg det tok så lang tid å få etablert seg, så plutselig…eller nesten plutselig, bestemte jeg meg for å fytte og gifte meg.
Husker det var rart å sitte i en bil nordover, med katta på fanget og alt pikk og pakk bak meg.
Så da begynte Kapittel Familieliv.
Vi fikk etter hvert tre barn, men det var en tung start, for de to første barna kom til verden like før livets pust kunne bo i dem og en sto tomhendt igjen.
Det var i tillegg nedgangstider i arbeidslivet, regninga etter jappetida, så han jeg gifta meg mista arbeidet sitt og jeg fikk ikke arbeid. Det kom etter hvert ordninger i denne tida som egentlig var mer en måte å utnytte folk på, som ett resultat. Jeg som alltid hadde vært vant til å få meg jobb og stå på, følte dette vanskelig. Det er alltid interessant å møte seg sjøl i døra, plutselig var det jeg som ikke fikk jobb.
Etter en del år flytta vi ut fra Trondheim og kjøpte oss hus i Orkdal.
Følte uro med å la barna vokse i bydelen, spesielt det ene.
Eiendommen vi kjøpte var et lite eldorado å vokse opp, barna har minner om mangt et eventyr der.
Da eldstemann gikk inn i tenåra, var ekteskapet over.
Vi bodde i huset enda noen år, før jenten og jeg flytta tilbake til kommunen på Nordmøre jeg voks opp i.
Sønnen skulle til med videregående og flyttet til faren og jeg kjøpte en gård.
Tenkte det er mat vi lever av og da måtte en ha jord.
Det jeg ikke visste var at jeg var veldig sliten, og mer utfordringer ble det i åra som fulgte. Så planene jeg hadde med gården var ikke til å realisere. Likevel sto jeg på, prøver å strekke til over alt. Slikt straffer seg. Hukommelse og evnen til kommunikasjon ble skadelidende over lang tid. Og så kom diagnosene, de vanlige, med vondter og betennelser, som en syndeflod.
Etter hvert falt jeg 50% ut av yrkeslivet.
Jentene flytta etter hvert bort for å ta fatt på sin utdanning.
Jeg surrer i min egen verden, er avdelingsleder for et lite museum ++. Det er en viss kreativitet i jobben, mye i bloggen, for begynte å blogge for å få en oversikt over meg sjøl…men tegning/design/maling, har dessverre ikke noen stor del av livet mitt i dag. Men jeg er en skikkelig optimist og tror det meste skal gå, og at en vakker dag svinger jeg penslene foran staffeliet. Men designeren i meg er nok avgått og skilt lag med meg.
Jeg har reist litt, fått jobba med mye forskjellig fra vasking, salg, forskjellig ekspedering, kostymedesign, illustratør, journalist og diverse undervisning, hatt noen kjærester og hatt noen dyr…slik som hund, katt og kanin.
I dag er det bare moren min av foreldra mine som lever, far døde for 1,5 år siden. Jeg går mor en del til hånde og tenker å være her så lenge som hun lever.
Får jeg bygd opp energi, et fokus jeg har hatt i senere år, så kan det hende jeg foretar enda en flytting…who knows… Det er fortsatt mange grenser på små sted.
Neste år vil jeg havne under definisjon “eldre”, men har ikke lyst til at det skal stoppe meg.
De åra jeg har igjen skal jeg ha det skikkelig artig, er plana.
Dette er en slik dag som står opp med feil fot. En blir liksom litt fillerista.
Jeg står på farten, står litt slik låghalt på farten.
Fikk nettopp en telefon som kolliderte både med husk og urettferdighet.
Følelsen av det.
Men en må bare gå på og ordne opp.
Akkurat nå er det bare ikke så lett å «gå på».
Jeg halter, tenk det.
Vurderer nesten å finne fram en krykke.
Det ble verre og verre.
– Slimposebetennelse, sa legen.
I hofta.
Jeg skal prøve å få det bra med en øvelse. Så sitter jeg der da med beinet i fanget og rett rygg, for å presse beine ned for å aktivisere det punktet som ikke er godt.
Ett minutt skal jeg sitte slik.
Jeg klarer det noen sekunder.
Nå skal jeg ta med meg beinet, hofta og «posen».
Det blir en nokså lang dag på jobb.
Jeg brydde meg ikke å spørre om sykemelding, for jeg har ikke lyst.
Men kanskje jeg burde…
Ha en superfin torsdag, tror kanskje ikke min blir av de beste.
I dag poster jeg et helse-innlegg. Fordi det har vært mitt tema for dagen.
Innlegget er retta mest mot deg som har-, eller kjenner noen som har Sjøgren.
Jeg våkna til helt grei tid, litt før ni.
Men det stopper det som var greit.
Det som er bra er at det er lenge siden jeg har hatt en slik dag og de er også veldig sjeldne.
Men jeg har mer eller mindre kreket meg gjennom dagen.
Fikk plassert meg i en stol og der har jeg stort sett oppholdt meg.
Hodet er ille, jeg har vært kvalm, svimmel og nesten ikke greid bevega meg.
Ikke en gang orka og vifta vekk den irriterende flua som tror hun hører til i stua.
Det endte med at jeg begynte å søke på nett, på en av disse diagnosene jeg har fått utdelt.
I og med det var den som ble mest fokusert på da jeg var til siste kontroll på sykehuset.
Jeg fant et webseminar fra NRF som var lagt ut i mai, om Sjøgren.
Det var interessant.
Spesielt emnet om fatigue. Det er anbefalt å være fysisk aktiv, men de var innom dette at pasienter ikke skjønte hvordan være det når kreftene med å komme i gang var borte.
De snakket om mitokondriene som befinner seg i cellene og omdanner protein, fett og karbohydrater til energi.
Det var funnet mindre av innholdet i tungens celler hos de som hadde Sjøgren, ved en undersøkelse. Om jeg oppfatta det riktig-.
Så dette ble ett av fokusene mine, hvordan greie å øke mitokondriene i cellene?
Det viser seg også at fordi en produserer mindre spytt, får man mindre nitrat i kroppen.
Slik vanligvis svelger en 1,5 liter spytt i løpet av et døgn.
Om det hjelper å øke inntaket av mat med mye nitrat var de som hadde webinaret usikre på.
Men uansett syns jeg dette er interessant.
Sjøgren er forska lite på og det finnes ikke medisin.
Nå er jeg ikke så glad i medisiner, jeg var istedet glad at legen foreslo å stoppe med sprøytene jeg har tatt, den ene ble avslutta for en god tid tilbake, den med cellegift i. Og som jeg la skylden på mange av de problemene som etter hvert oppsto etterpå.
Nå skulle jeg ikke fortsette med den biologiske heller.
Så det som blir spennende utover høsten er om inflammasjon kommer tilbake.
Greier en å leve på en måte som reverserer sykdomsbildet som starta med fibromyalgi rundt århundreskiftet.
Etter det har det rulla på med revmatiske diagnoser.
Og jeg vil ikke ha en enda en av dem.
De skal ikke definere meg.
Men noen ganger kapitulerer en.
I dag måtte jeg.
Så da fikk jeg bruke dagen til å innhente mer kunnskap.
Jeg har noen målsetninger, den ene er å leve på et slikt vis at jeg ikke overdriver, stresser eller lever på et vis som er uheldig.
Den biten er nok den vanskeligste.
Den andre er fokuset på mat og matvarer.
Jeg prøver å lage det meste av maten fra grunnen av, spise mest mulig grønt og helst kjøpe økologisk. Jeg spiser lite kjøtt, unngår så godt som kjøtt av svin.
Reduserer karbohydrater.
Har egentlig en målsetning om å lage mer fermentert mat.
Tror ikke det blir verre om jeg greier å leve etter dette.
Dagene kommer og går. Sola har vært raus i den siste tida. Men sommeren er over.
Fra dagens motivasjonstur
Lørdagen dukka opp i dag.
Dagen får meg nesten til å føle panikk med alt solglitteret. Den kommer etter en torsdag og en fredag som ikke funka.
Plutselig er det slik det ikke skal være. Energien er nede. Tåler ingen ting før jeg får denne følelsen som om jeg har feber, kvalm og vondt i hodet. De Tibetanske ritene er satt på pause. Vet ikke om det er de som har ført til at jeg har problemer med å gå.
Så med andre ord, nesten bare sorgen.
Men bare nesten.
For sola skinner og det er så nydelig ute.
Sjøl om jeg ikke helt greier å få ‘føtter’ på denne dagen.
Tror alle nyheter, høsten, uløste problemer blir litt mye og følelsen av utslåtthet skjer.
Ennå finnes blomster i blomst
Dårlig energi, vondtene(som har vært nesten fraværende lenge) i kroppen og mange gjøremål er en så dårlig kombo.
For det første har jeg dette som burde ha blitt kutta opp.
Både rydding for fiber og nedhogd tre fra et anna område
Og så har jeg denne uløste takproblematikken.
Så legger jeg ut dette som bare er trist…
I går fikk jeg tatt mange telefoner som går på bredbåndet, om oppsigelser jeg må foreta, tidsplan når det blir montert og klagen jeg sendte på arbeidet som ble gjort her tidligere, men ikke fått svar på. Ikke mindre enn fem forskjellige firma kontakta jeg for én sak.
Men den som skulle gi meg pris på kostnadene ved det ødelagte taket må jeg sannsynlig purre på for fjerde gang.
Det er så trøstesløst når folk sier ja, men ikke gjør det de har sagt.
Og stå i alt er som sagt ikke alltid bare lystig, så må nok arbeide med hodet mitt.
I dag må jeg innover til mor, handle og slikt. Da vil denne finværsdagen gå til det.
Nå har jeg avspasert en del av overtida mi i håp om at det skulle hjelpe. På den bortevekk energien.
Vil tro det gjør det, om jeg ikke kjenner det ennå.
Neste uke er det full fart og jeg må jobbe etter slik jeg ikke fikk gjort i uka som har gått.
Det er møter både over nett og fysisk med tilreise.
Masse tenkearbeid som må skrives ned.
Mye å få en oversikt over.
Så nå har jeg sutra meg gjennom disse tankene her.
Får prøve å håndtere noe til handling.
Og går ikke denne hofta seg til (hilsen gammel dame), altså at det ikke er muskulært, men slitasje i beinstruktur (for vet det er noe på gang der), så må jeg bare ta et legebesøk.
Nå skal jeg blåse en kraftig vind gjennom hodet mitt og rydder i tankene her…oooiiiii…
JA, det er et fantastisk vær-.
Og være i redusert form er OVERHODET ikke dødelig-.
Jeg blir bedre igjen-.
Blir det alt for mye, er det noe som heter sykemelding-.
OG, jeg er heldig som har en mor i livet-.
Jeg kan gå på føttene mine!
Slik!
Nå tar jeg med meg fotoapparat en tur ut, det er det lureste jeg kan gjøre nå.
Ett av flere tre som ble planta i oppkjørselen, de andre ble brøyta ned
Når alt blir for mye og ingenting blir slik det skal. For jeg lever ikke på en rosa sky i god medvind.
Og noe bør en skjønne, noe skjønner en ikke og noe har en ikke kapasitet til å skjønne.
Noe jeg sannsynlig skulle skjønt var at å dra på overnatting så kort tid etter en konsert var overkill.
Det var invitert til en fødselsdagsfeiring på gamle tomter. Tenkte det ville bli en fin opplevelse.
Det var egentlig to overnattinger, men peila meg inn på den ene.
Fredagen var jeg amøbe etter Trondheimsturen, men fikk pressa inn handling for- og besøk hos mor.
Pakkinga på lørdag var nesten umulig å få til, få tankene til å virke, skjønne hva jeg skulle ha med. HER skriver jeg litt om det.
For eksempel liggeunderlaget, hvor var det.
Men til slutt var alt pakka og et nytt liggeunderlag kjøpt, fant det gamle forresten, da jeg kom hjem. Men uansett var det i tynneste laget til et godt voksent, tungt eksemplar av arten human sapiens.
Det å besøke gamle tomter kan i utganspunktet være krevende, fortida kommer deisende, se igjen alt en var en del av.
Så ting kommer opp.
Bæring og trasking for å komme fram med en kropp i motvilje. Der berre det å få på seg fjellsko er utfordrende.
Og jeg skjønte det da jeg kom fram at det her skulle jeg ikke vært med på.
Natta ble vond, den nye madrassen prøvde å kaste meg av, det var kaldt og bort i mot umulig å sovne.
Noen få timer med søvn ble det vel.
Etter klokka fem om morgenen sov jeg ikke, ble vekt opp av lydene i naturen. Fugler som skreik som i krig og nød.
Tenkte det kanskje var traner.
Etter hvert fikk jeg baksa meg fram av gapahuken og bevega meg horisontalt gjennom virkeligheta.
Gikk meg en tur i den tidlig morgendisen, tenkte bare på at jeg ville hjem.
Etterhvert henta jeg fotoapparatet, det viste seg batteriet var utlada.
Men fikk tatt noen bilder med mobilen. Fotogenet var egentlig borte.
Fikk spist en halv brødskive.
Folk hadde begynt å våkne.
Tenkte da jeg gikk, fortsatt tidlig på dagen, at dette var nok siste besøket mitt her.
For det var ikke naturlig.
Det var et sted man dro med sine håpefulle. Ja, det var en uttalelse som hadde falt ved bestilling av stedet, fikk jeg vite.
Og på parkeringsplassen møtte jeg disse med sine håpefulle, det var ikke så lenge siden jeg var der og la opp til gode opplevelse og håp…eller kanskje er det lenge siden-.
Badinga jeg så fram mot ble det ingen ting av.
Skydekket sprakk opp på turen hjem, jeg var så trøtt så trøtt.
Til slutt måtte jeg stoppe bilen og borte var jeg.
En halv time med søvn hjalp slik at jeg kunne ta resten av turen tilbake i trygghet.
Hjemme la jeg meg etter hvert på solsenga og sovna.
Var faktisk i seng i nitida om kvelden og har sovet over et halvt døgn.
En kan spørre seg om hvorfor en presser seg gjennom slikt…jeg trodde faktisk det ville bli en fin opplevelse.
Men signala jeg fikk på lørdag mens jeg pakka burde nok være nok til å forstå.
Har lært meg til å være så alt for flink til å presse meg sjøl.
Jeg hadde alt for lite energi til å ta ut på en slik tur.
Til å ta inn både fortid og framtid og ikke minst nåtid.
Tida går så fort, nesten ikke som en ikke får med seg dagene.
Det er ikke hendelsene som gjør det, men denne følelsen av tida som bare fosser avgårde.
En uke igjen av juli.
En uke igjen til ferie.
En uke med litt mange hendelser for mitt stakkars hode.
I går, etter jobben, tenkte jeg at nå må jeg bare bare trekke meg.
Etter en noe småkaotisk dag, der data’n brukte en time på å oppdatere seg, og jeg måtte gjøre utlån manuelt…var jeg rimelig oppbrukt.
Men nå har jeg en uke igjen, den hviler nok også tungt på skuldrene, men da er det ferie.
Jeg må komme meg gjennom.
– Vi må få lov til å feire deg, sa mor.
Sikkert vært trist, kanskje, og latt dagen skli stille forbi. Barna er på festival, så de kommer ikke. Men en må planlegge og ordne.
– Skjønner ikke hvordan jeg skal greie få det til, svarte jeg.
Det jeg ikke skjønte var hvordan jeg skulle klare å få huset såpass presentabelt. For å si det rett ut, jeg har ikke kapasitet til å holde huset i orden. Og ja, jeg vet det er litt vilt. Men det er slik det er.
– Du kan holde den hos meg, sa mor.
Noe jeg protesterte kraftig på, det gikk ikke, jeg var da voksen.
Etter å ha tenkt litt, tenkt på dette kom jeg fram til…fant jeg ut at dette var eneste mulighet.
Så da må jeg finne ut hva som skal serveres.
Må derfor innom butikk i løpet av dagen.
I tillegg er det mye rundt mor, både feiringa neste helg, men også at det viser seg at brannalarmene hos henne ikke virker og at hun nok må få montert komfyrvakt. I går kunne det gått galt.
Og så har hun har en ny legetime over helga, skal fjerne stinga i panna etter hun falt.
Jeg må også på jobb, gjøre klar til neste helgs arrangement, få gitt de beskjed om det som må til i og med jeg ikke skal være der i år, for første gang på 12 år.
Så mandag og delvis tirsdag må jeg være på jobb.
Onsdag er seterdagen, der folk blir invitert opp. Bruker å komme mange folk.
Jeg tenker å delta, hjelpe til med salg, men tror ikke kapasiteten min holder for hele dagen.
Heldigvis stiller eldstemann og mellomste, så føler jeg kan trekke meg litt unna.
Torsdag er bibliotek og MÅ også få til en gjennomgang av kultursalen.
Det skal gå greit, sier han som har ansvaret for salen. Bare å trykke på en knapp. For han er opptatt på annet hold den kvelden. Altså fredagskvelden.
Men lys skal settes på og settes av, film skal kjøres og i tillegg skal jeg være der som “verten” i samtalen mellom mor og datter, kunstneren og filmskaperen .
Og i verste fall har vi bare en mikrofon og en myggmikrofon.
Altså… Skjønner du at dette føles i meste laget av hva en skal ha kontroll på?
Uansett, etter dette er det ferie og så er det mors 90 årsdag søndagen etter.
Jeg klarer det.
Ett ord jeg må til å bruke oftere er “nei”.
Jeg legger nok opp til slik jeg ønsker livet mitt var, at jeg var et menneske som har masse energi.
Nå er jeg ikke det, vurderer å kvitte meg med vevstol, strikkemaskin, kanskje alt av stoff…jeg skjønner at dette ikke blir mer.
Og jeg skjønner at jeg ikke kan alt det jeg prøver, helsesituasjonen min er dessverre ikke slik lengre.
Det er bedre å innse det.
Det vil være godt om jeg har kapasitet til å ha hjemmet i en slik tilstand at folk kan komme innom.
Jeg tenkte her om dagen da jeg kjørte på jobb at jeg må bygge et skjold av beskyttelse rundt meg.
Ikke bry meg så mye.
Jeg må bare få mer latter inn i livet mitt.
Og så tror jeg på at dette skal jeg få til.
Det er akkurat som jeg skal skifte retning på et stor og tungt skip, det er ikke gjort i en håndvending.
Fingeren til mor var ikke bra, så det ble legebesøk. Betent neglebånd hadde ført til ting jeg ikke visste kunne hende. Det ble en liten operasjon og fjerning både av verk, hud og innsettelse av et lite dren.
Legen hadde sagt så mye, syntes mor, så hun hadde ikke så lyst til å ta ansvar for seg sjøl.
Vi kjøpte med en oversøt sjokoladekake og dro hjem til meg for å hente sønnen. Vi drakk kaffe i sola før vi pakka ned for å overnatte hos mor.
Følte jeg ikke kunne si nei, sjøl om jeg desperat ønska å være hjemme.
Neste dag var det jobb, med avslutning av en tur ut til museet. Tok med mor og sønn på tur i regnværet. Mor ville vi skulle spise middag sammen med henne og etterpå ble det Netflix. Mor syntes godt vi kunne ta en natt til hos henne, men da måtte vi hjem.
foto:are
Neste dag skulle vi på befaring.
Egentlig skulle også mor til kontroll av fingeren på ettermiddagen samme dag.
Da dagen opprant skjønte jeg ikke hvordan det ville være mulig å rekke begge deler på de tidene vi hadde.
Til slutt prøvde jeg å se om jeg kunne gjøre noe med dette. Og etter en del telefoner ble kontroll-timen til mor utsatt til torsdag.
Etter dager med regn kom sola fram. Turen rundt omkring i skog og mark ble en fin tur, om litt voldsom for meg.
Og det var skog som burde være mulig å hogge, men oversikt om det er lønnsomt får jeg først til høsten.
Da jeg sa til sønnen etterpå, at dette var halmstrået vi hadde for å klare og få reparere det som måtte utføres, ble han superfrustrert.
Tror løven kom fram i oss begge, og etter timer med meningsutveksling, tok vi hverandre i hånda på at dette skulle vi få til.
Dagen hadde virkelig tatt på kreftene.
Torsdag var det kontroll av mors finger.
Den var ikke bra, så antibiotikakur ble beordra.
Og tilslutt forsto jeg hva de bak skranken mente.
Da vi kom hjem til mor, fylte jeg opp dosetten og laga oversikt over tidsrom hun måtte ta tablettene. Utenom da hjemmesykepleien brukte å komme, da ordna de det.
Jeg ringte dem og fortalte dette til dem om ståa.
Da jeg senere er på biblioteket ringer mor om at det hadde blitt tull og om tabletter som ikke lå der de skulle.
Nok en telefon til hjemmesykepleien.
Ikke skjønte jeg dem helt og ikke de meg, ikke alltid like lett når de ikke er norske.
Så da jeg var ferdig på jobb kjørte jeg atter en gang inn til mor.
Det viste seg at den som hadde vært hos mor skulle være ekstra grei, så hun hadde lagt de siste tablettene mor skulle ta om kvelde i en liten boks.
Alt stemte, men det førte til forvirring med denne forandringa.
Da jeg først var der hengte jeg opp klærne jeg hadde vaska på formiddagen, slik at mor slapp det. Hun kom ned i vaskekjelleren likevel, jeg sa det var unødvendig.
Og det viste seg det var til gangs.
På tur opp og inn på stua snubler mor i dørstokken.
Jeg kommer bak og ser hun faller, faller mot en stol, før hun faller ned på golvet.
Da hun snur seg rundt på ryggen ser jeg på ett fem centimeter kutt som ganske snart gaper bredt.
Brillene hadde fungert som en kniv uten å knuses.
En forskrekkelig situasjon.
Får henta en pute som jeg legger under hodet, hun er tørst.
Jeg sier hun må ligge og at jeg ringer etter ambulanse.
En kul begynner å vokse og blod renner ned mot øyet, ned i håret, nedover panna.
Jeg får beskjed hva jeg må gjøre om hun begynner å blø mye, det tror jeg ikke jeg helt oppfatta.
Heldigvis kom sykebilen ganske snart, hun får lagt på kompress.
Smerten hun først kjente hadde gått bort, hun besvimte ikke, var tilstede hele tida.
Med hjelp kunne hun gå på føttene ned til sykebilen.
Men på tur til sykehuset hadde det starta å blø skikkelig og de hadde vært redd for at en åre hadde sprukket. Heldigvis hadde det ikke det.
Hun ble sydd og liggende på overvåkning sist natt.
Helsenorge er så pressa for folk i alle retninger, så ting som blir sagt, skjer ikke. Da må en til å undersøke, fikk en kort prat med sykehuset i går kveld.
I dag hører jeg ingenting.
Etter flere telefoner til flere avdelinger, fant jeg henne, da hadde de glemt å gi henne frokost.
Lovnaden om å bli oppringt når de visste mer skjedde ikke.
Igjen måtte jeg ringe på en pasienttelefonen man får beskjed om bare å bruke til en annen tid enn da jeg ringte. Fikk likevel kontakt.
Hun ville bli utskrevet og de skulle kontakte meg om når det ble.
Noe som ikke skjedde.
Hun hadde ikke med seg nøkler og jeg måtte være der da hun kom.
De hadde heller ikke fått med seg at hun gikk på antibiotika, sjøl om jeg hadde sagt fra og hadde sendt med tablettene.
Det viste seg hun hadde fått en ny kur med pencilin.
Hjemmesykepleien fikk beskjed fra meg om at hun hadde begynt på antibiotika, men det hadde sannsynlig ikke kommet fram dit det skulle. Og om fastlegen skal være den som gir beskjed til hjemmesykepleien, hadde nok ikke den heller kommet fram. For sykehuset forholdt seg til hjemmesykepleien.
Som pårørende blir jeg temmelig både fortvilt og oppgitt over at beskjeder ikke når fram, det er noe med kommunikasjonen som fungerer for dårlig.
Flaksen var at jeg sto utenfor hjemme hos mor da hun kom hjem i kveld.
Sønnen min og jeg hadde dratt hit til mors hus, men så skulle han reise og jeg måtte kjøre han til den ene bussen som går herifra og dit han bor.
Da vi er i ferd med å gå inn i bilen min, kom taxien.
Jeg fikk hjelpt henne opp i stolen hennes, kjørt sønnen til bussen og så tilbake til mor.
Hjemmsykepleien kom, og hun tok seg tid, tok med seg dosettene og skulle diskutere de to antibiotikakurene mor er satt på. Hun som var her syntes det var rart sykehuset bare hadde sendt henne hjem, men hun skulle skaffe en rullator, som kom hit i løpet av kvelden.
Og i morgen skal de få vaska håret hennes, for håret er innsmurt med blod.
Mor sjøl er lykkelig for å være hjemme og for at jeg blir her i natt.
Vi så en film, har spist mat og snakka.
Men hun var sliten etter å ha bitt vekt gang på gang i hele natt.
I morgen drar jeg innom kontoret før jeg drar hjem.
Søndagen har jeg et arrangement som jeg ikke har alt klart til. Jeg vet det blir en hektisk dag.
Hjemmesykepleien vil være innom fire ganger i løpet av dagene som kommer.
Håper også lillesøsteren vil komme innom, har bedt henne om det, hun er nettopp kommet hjem fra en tur.
Så denne uka har vært et hesblesende løp, virkelig.
Og – jeg er sliten.
Men er glad det gikk så bra med mor, det har kunna gått så mye verre.