I de fleste tilfeller prøver en å bygge opp det som er ramlet ned. Dette er et innlegg om akkurat det.

For jeg er bygd ganske kraftig ned. Når man går inn på nettsteder flommer de over av råd og produkt om hvordan kroppen skal komme opp på toppen. Nytt år og nye muligheter… liksom. Jeg tror ikke på at dette er noe for meg. Men etter helseproblemer fra brukket tå til nakkeprolaps og en del mellom disse ytterpunktene, som betennelser som kommer og går, har tilværelsen blitt mindre fysisk. Så det er ikke bare å dure massivt på.

Jeg er i utforskningsmodus.

Slik som bare å ta en dusj fører til behov for hvile i etterkant. 

Nå har jeg over lang, lang tid hatt morgenens drikkemønster.

Tror jeg kan gå flere år bak i tid; Lunka vann og lime, lunka vann og sitron. Lunka vann, sitron og gurkemeie…

Variasjoner over et tema.

Nå går jeg over til å drikke kun lunka vann, minst to store glass, før alt.

Det var sønnen som kom med et innspill, om at med dette var anbefalt i østlig tankegang.

Det er to ting jeg må få opp og det er metabolismen og fysiske bevegelsen. Dette hører ganske godt sammen.

Drikkinga tenker jeg å fortsette med utover dagen, slik som å føre chaga-te inn igjen. Jeg har mye av sorten liggende og den har mange helsegevinster.

Inne på Urtesiden står blandt anna:

“Chaga er et adaptogen og virker immunmodulerende, krefthemmende, svulsthemmende, genbeskyttende, generelt styrkende (tonikum), styrker hjertefunksjonen, blodrensende, blodsukkerbalanserende, smertestillende, magestyrkende, leverstyrkende, betennelseshemmende, antibakteriell og virushemmende. Soppen utgjør en av de kraftigste naturlige antioksidantene som er kjent. Av alle medisinske sopper har chaga trolig det største mangfoldet av medisinske egenskaper.»

Så det er for dumt å ikke bruke det en har i skapet, spesielt med så god omtale.

I tillegg fikk jeg nettopp Johannesurt eller Prikkperikum. Når jeg søker på hva det skal hjelpe for står «nedstemthet». Det sliter jeg heldigvis ikke med. Men leser jeg videre ser jeg det kan brukes blant anna mot harde muskler med varme omslag. Så det vil jeg prøve for nakken.

Har forresten fått svar fra St. Olav om at jeg hadde hatt problemene i nakken for kort tid for inngrep og de anbefalte konvensjonell behandling.

Nå vil jeg så klart unngå et medisinsk inngrep i nakken for alt i verden. Men varme omslag av Johannesurt kan jeg forsøke. 

I tillegg til dette har jeg vurdert Osteopati. Dette har ikke refusjonsrett, så behandlingen blir dyrere – men hjelper det er det verdt det. De tre fingrer på venstre hånd har feil følelsesreaksjon fordi nervene er i press. Dette kompliserer hverdagen. 

Etter hvert vil jeg få mer inn for å forbedre helsen, ikke minst bevegelse. Kanskje bare noen turer opp og ned gårdsveien… Og så har jeg øvelsene mine jeg skal i gang med og ikke minst meditasjon. Så planen står i kø.

Tenker forresten å føre inn noe av det samme jeg gjør i jobben i privatlivet også. For å få unna slikt som jeg skal gjøre i «morgen». Morgenen kommer aldri, for den er der alltid i framtiden. Bare litt redd for at jeg har forsøkt dette tidligere. Men kanskje tiden er der nå.

I hvert fall er det disse enkle tingene jeg skal starte fokusen med. For å komme meg i gang med et mer fungerende liv. Bygge meg opp.

Blir godt når jeg er kommet dit at jeg slipper å hvile etter dusjen.

Har du erfaringer med noe av det jeg nevner her?

♥

Nei da, ikke første fredagen i år. Men den andre, altså den første, var så smal mellom alle helgedagene.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Det er i alle fall fredag igjen. Jeg har jobbet en uke . Og jeg kom nesten opp i full tid. Bare 20 minutter for lite. Jeg begynner året som i fjor. Under streng kontroll og planlegging.

Her skrev jeg om systemet mitt.

Nå er det helg.

Sønnen kom nettopp med en kopp kaffe. 

Han er hjemme.

Pusen elsker å ha mange folk rundt seg.

Nå skal vi ta oss en tur til butikken. I kveld skal vi være kjempetypisk, er det ikke taco da man skal spise på fredag?

Tror ikke jeg har spist taco på evigheter.

Det ble handling, det ble taco…som forresten skrives med «k» som tako, hørte jeg på radioen i dag.

Og så var fredagen over og det samme var jeg.

Gleder meg til at jeg skal få denne forma mi opp igjen. Nå er den helt elendig.

Noen som ikke har dårlig form er han her.

Han raser rundt og er skikkelig raptus. Plutselig var han på toppen av gardinen. Jeg løfta han ned.

Nå skal jeg poste dette innlegget som ble starta i går. Slik er blogglivet mitt, tafatt, magert og blir lite etter. Om det er en periode eller en utfasing veit jeg ikke. I alle fall må det fylles på med mer energi i dette livet mitt. Og det tror jeg at jeg skal klare.

♥

I farta, på en måte… Kan en egentlig være i farta når en nesten er i ro?

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Og er jeg i ro?

Njaa…

Det er i hvert fall et helt nytt år. 

Du vet, et år som er nytt, blir annerledes enn tidligere år, et år med nye sjanser, et NYTT år rett og slett.

Jeg føler du smilet nå…; slank, sprek og sunn, liksom…

Sææærliig!            

Nå må jeg ile til med å si at jeg er ganske sunn, faktisk. Og det har ikke hatt så mye å si om jeg har blitt både slank og sprek, bør nok ha et lite fokus i den retning -.

Men dette året blir faktisk helt annerledes.

Virkelig.

På enden av sommeren blir jeg pensjonist og det ser virkelig fram til det. Ikke fordi jeg tror alt blir fryd og gammen. Men jeg har aldri prøvd å bli det, så det blir veldig spennende. 

Likevel, først har jeg noen måneder med slik det har vært. Altså gammelt nytt.

Utenom at jeg har fått meg en samboer.

Han sitter å vagler på knærne mine nå.

Vi har vært ute på glatte veier i kveld, jeg bak rattet og han i en veske.

Han likte det overhodet ikke. Mjauinga var like intens både dit og tilbake.

Mor var lykkelig over besøket, tror nesten pusen gjorde størst lykke. 

Det har vært så mye vær, så vi har holdt oss mest i ro.

Det har blåst, regna, snødd, føket og tordna. Var likevel framom mor første nyttårsdag, etter nyttårskonsertene.

En natt blåste det slik at jeg ikke fikk sove. Og ja, jeg var redd. Her var jeg oppe en tur, utelysa på treet satt fortsatt på, men vinduet var nesten dekket av snøfokken.

Jeg har også funnet veien ned, altså vært på jobb. Dit fant pusen veien også.

Det er mye som må på plass måneden framover. Jeg ønsker å levere fra meg et oversiktlig produkt. Det er nå jeg må registrere gjenstander som ikke er kommet på plass, rydde i mapper, kaste, gå igjennom bilder, sortere. Rydde både fysisk og virtuelt. I tillegg skal jeg få opp utstillinga jeg ikke fikk til i vår på grunn av at helsa svikta flere ganger, i år skal den bli.

Tror dette vil bli nok de månedene som er igjen. Det vil nok bli en del møter, mye som skjer for de som skal fortsette. Flytte inn i nytt bygg, årets landsmøte for museum osv.

Det er nytt år, vi er kommet fire dager ut i året.

Pus vil helst drikke av glass.

Jeg skal prøve å få til det jeg ikke har klart de siste par åra, gjennomgang av året som gikk.

Og året som kommer.

Jeg gleder meg.

Jeg er heldig. 

Detter er sååå bra.

♥♥♥

.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Hva skal vi gjøre, hva skal jeg velge. Ett av spørsmåla som har svirra i bloggen min.

«Shall I stay or shall I go».

Altså, hvordan blir framtida mi. En stund ble jeg nesten spist opp av dette spørsmålet. Og så la jeg det bort, lengst inn i skapet.

Problemet er at åra har gått, jeg ble halvt uføretrygda for noen år siden og nærmer meg nå pensjonistenes rekker. Og da vil økonomien bli fargelagt av dette. Den har også blitt det av at jeg fikk denne uføregraden. Så da å sitte med en gård uten drift med utbedringsbehov og en begrensa praktiske evne, er langt fra optimalt. De fleste oppegående mennesker har nok tatt affære og valg for lengst. Sannsynligheta av denne konklusjonen er at jeg hører til de mindre oppegående.

Nå er jeg ikke aleine om å syns det er dumt å kvitte seg med gården. Jeg kjøpte den fordi det er jorden vi lever av og slik verdenssituasjonen vingler avgårde er ikke de tankene jeg hadde for å gjøre dette valget blitt svakere. 

Nok om dette, problemet er at jeg ikke har mulighet til å utbedre et tak som skulle vært reparert for flere år siden.

Men som sagt, jeg la problemet inn i et skap. For enda vet jeg ikke…

Lang innledning til innleggets egentlig fortelling.

Det starta med at jeg sa til sønnen;

– Kanskje kan du flytte hit, bo i leiligheta nede når den ikke er kontor lengre-.

Sønnen likte egentlig den tanken.

Siden sa jeg;

– Om du flytter hit kan vi kanskje orden oss en katt på deling.

Det var da det tok av. Og det gikk fort.

Moren til en kammerat hadde et kull med kattunger. De var klare på nyåret, egentlig.

I første omgang var jeg ikke så positiv til dette. Kattepusen var svart og hvit med rosa nese. Ikke mixen jeg er mest begeistra for. Men etter å ha fått tilsendt bilder i hopetall, skjedde noe.

Jeg smelta.

Overleveringstidspunktet ble framskynda.

I går hadde jeg en dag både i butikker og på nett, for klargjøring.

For den kommer hjem til jul.

To døtrer ble helt overvelda lykkelige.

Pus i hus til jul.

I dag blir han henta. Midterste ville være med å sponse sekk for frakt.

Så i kveld flytter et nytt familiemedlem hit. Som et ledd i å ikke flytte her ifra.

Og nå gleder vi oss alle til dette nye medlemmet.

Om vi kan ha juletre er et annent spørsmål, men det skal jeg ikke ta stilling til nå.

Jeg har ting å gjøre før folk kommer heim om noen timer, med en liten, stor pus.

Den er halv Maine coon, så det blir sannsynlig en stor pusekatt om noen år.

♥

Men livet fortsetter etter også. Etter juleaften, juledagene, romjula, nyttårsaften… for det kommer et nytt år.

Og et år som var nytt er blitt gammelt.

Jeg har krøpet meg opp i stolen min.

Gir meg tid.

Tid til å ta opp bloggen, til å tenke, til å skrive.

Til helga skal jeg ha slik jula blir, klar. Det som er bakt, vaska og slikt, blir jula. Og ja, er klar over mange av de ønska gjøremåla vil falle av lasset. Men det overordna er at vi som samles skal ha det bra, kose oss, glede oss over å være sammen. Det er det viktigste. Ikke at det er laga aspik. Gjorde det for første gang i fjor, tror jeg dropper det i år. Etter hvert var det ikke så delikat å ta inn på bordet.

Jeg drikker min morgendrikk, har skifta ut det jeg drakk, limen og match-teen. Nå er det er stort glass med raspa gurkemeie og sitron jeg drikker.

Denne uka har jeg ferie. Altså ikke jobbe jobb.

I dag skal det planlegges godt. Vaske og settes noen deiger; et fruktbrød, havregynskjeks og smultringer. Det er mor og sønnen som ønsker seg smultringene.

I går kom jeg meg endelig til legetimen min. Et gjennomgående tema i flere innlegg her. B-vitaminene hadde fått rett nivå. Men skal fortsette med å ta B-12, for legen tror at tarmene mine ikke tar opp det de skal, blant anna på grunn av divertikkpelsykdom.

Men det jeg var mest spent på var MR-bildene. Det er over fire måneder siden nå, det. Nakke, arm og fingrer og at jeg går med disse fingrene som enkelt sagt er ekle.

Var beredt til å kjempe for å finne ut av dette problemet, for regna kanskje med ingen funn var funnet. Men det var det. Det viste seg at jeg går med en prolaps i nakken. Så det var prolaps, har vært litt fram og tilbake om det. Dette kan gå tilbake av seg sjøl, men fordi det var veldig trangt var legen redd for at dette ikke ville skje. At nervene var for mye i klem. Dermed vil veien gå videre til nevrolog. Håper likevel på at dette går over av seg sjøl, har ingen lyst til eventuelt inngrep. Og så klart at dette ikke skal bli verre med lammelse som verste scenario.

Det er ikke bare året som er blitt gammelt. Noe må en regne med når det kommer til kroppen også. Nå tror jeg at nakken ble skadd etter en bilulykke da jeg var litt over 30 år. Har hatt perioder med vond nakke etter den ulykka, men aldri opplevd at fingrene mista følelse.

Uansett er det greit å hake ut dette legebesøket.

Nå skal mer hakes ut.

Yngste og samboer tar en tur over til Danmark i dag, skal vi handle noe på båten, spurte hun.

– Kanskje sprit, sa jeg.

Jeg har så lyst å lage eggelikør.

Faren til barna kommer ikke til julekvelden i år… men jeg kan kjøpe inn akevitt, hvitvin og rødvin, sa han. For det bruker han og handle inn når han feirer sammen med oss.

Jeg ble veldig glad for det. Så da er det kanskje bare konjakken til goro og sherryen til desserten julekvelden jeg må handle inn.

Det er en greie denne jula. 

Kikka gjennom en gammel kokebok med mange minner, da jeg var hos mor sist.

Hun syns det er rart at jeg husker så mye om mat og mente jeg måtte være ganske interessert i maten, både da og nå.

Og jeg er nok det.

Så nå må jeg bare fortsette med akkurat det.

Og vasking.

Det er jeg ikke så glad i, men jeg liker resultatet.

Vi deler en liste, den ble laget i fjor og kopiert i år, barna og jeg. Der haker vi ut etter hver som ting er gjort, kjøpt eller laga… og så kommenterer vi.

Den er veldig grei å forholde seg til. For jul er gjentakelser.

Noen er viktigere.

Hva er den viktigste greia i di jul?

♥

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Den dagen her altså… Egentlig er jeg så lei av å sitte på data.

Har gjort det i hele dag. Gjennom jobb.

Jeg kom sent igang. Men likevel… Det er ikke lenge siden jeg ble ferdig. Ferdig med det jeg måtte.

Den følelsen…

Sjøl om jeg ikke rakk det jeg trodde.

Nå spiser jeg druer og er lykkelig over å gjøre akkurat det.

Det er straks helg.Tror jeg får en rolig helg. Men må lese.

På tirsdag må jeg kunne slikt jeg ikke kan ennå.

Ser uka kan bli av det ville slaget.

Tirsdag skal jeg både framom legen for blodprøve og ha et arrangement. Det er til det jeg må pakke kunnskap inn i hodet mitt.

Onsdag er det en evaluering om ettermiddagen.

Torsdag har jeg endelig legetimen som jeg har satt ut to ganger, så da får jeg høre om det er håp for disse fingrene som ikke  oppfører seg. Og så er det julelunsj, så går alt uten forsinkelser skal jeg rekke begge deler. Tre dager på rappen med kjøring og farting. Men…allerede uka etter har jeg ferie. 

Blir litt stressa av å tenke på gjøremål, det orker jeg ikke.

Nå skal jeg legge meg, rakk ikke baking og rakk ikke lesing verken her eller der.

Men i morgen er det en ny dag.

♥

Jeg er ikke i målgruppen, men jeg har levd et liv. Derfor føler jeg behov…

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

I dag rundt klokka 15.00 skal Stortinget stemme over ny abortlov. Om grensa for sjølbestemt abort skal utvides fra 12 til 18 uka. Første gang jeg hørte om dette trodde jeg ikke det kunne være sant. Men det var det.

Så i dag skal dette lovforslaget stemmes over.

Hva jeg syns kommer nok fram allerede i starten, men hvem er jeg… bare en av mange med mine opplevelser. Hvem bryr seg?

Og jeg forstår at det er mye mer i dette enn det vi hører på nyhetene, og det er bare der jeg har grunnlaget mitt fra, det som er sagt der.

Det blir snakka om nemder som vi var på 50-tallet. Som en hard, uforstående gjeng som ikke gir kvinner frihet over sin egen kropp. Jeg har aldri stått i en slik situasjon og følt dette på kroppen. Det jeg derimot har opplevd er det motsatte. Jeg ønsket barn og gleden var stor og formen var helt ufyselig da jeg ble gravid. Jeg hadde bodd aleine i kroppen min i over 30 år og det som skjedde var fryktelig uvant. Da jeg passerte 18 uker kunne jeg ikke lengre få på meg mitt vanlige tøy, noe som gjorde meg sur, skal jeg være ærlig. Forskrekkelsen og redselen ble stor da noe brast i meg og jeg mista en del blod. Trøstende ord på sykehuset om at dette går bra… men jeg husker enda ansiktene på de som undersøkte meg da de så små føtter.

Det ble en uke der jeg følte meg som en apekatt som hang så godt den kunne i greiner av håp. 

Det gikk ikke bra. 

Jeg hadde kommet opp på 19. uke og den lille gutten var perfekt utenom at den ene foten var ødelagt fordi de måtte inn for å gripe fatt i foten for å få han ut.

Sorgen og smerten var gedigen.

Vi fikk spørsmål om begravelse.

Et spørsmål som var umulig å vite svaret på.

Blodfattig, hormonell og med sorghull som var dype.

Denne gutten var ønska, han var frisk, foreldra var ikke bare sammen, men til og med smidd i hymnens lenker.

Jeg skjønner at de som søker abort etter 12. uke har en helt annen agenda. Barnet viser seg å ha en så stor sykdom som ikke er til å leve med. Grunnen er nok veldig mye mer som jeg ikke skal dvele ved. Kvinner er det også mange utgaver av.

Det kan faktisk være samfunnsnyttig, om barnet trenger mye støtte etter fødsel…

Slikt er ikke lønnsomt.

Og så må kvinner få bestemme over sin egen kropp!

Det er nok her jeg får det største problemet med denne loven. At det er bestemmelse over egen kropp som blir brukt som argument. 

Bort med egne opplevelser, nemder og sykdom. Hvor mye kan kvinner bestemme over sin egen kropp?

Vi har mensen, vi har denne livmora og eggstokkene. Vi har alskens ting som skjer i kroppen i forbindelse med dette. Og vi er absolutt forskjellig. Vi er mange utgaver av å være kvinne, finstilt og variert, vi har et utall av hormoner.

Det er damer som er veldig syke når de får mensen, behandlinga er å gi hormonelt prevensjon.

Hvor mye er det forska på kvinners helse?

Hva koster det for en kvinne å produsere et barn?

De blir påvirka av prevensjon, de blir påvirka av å abortere, graviditeter og mye mer. Ikke alle kvinner, for kvinner er som sagt veldig forskjellige.

Men forskning på helse er i mange tilfeller menn som er blitt forska på. “For kvinner er for ustabile» har jeg lest.

Og det er her jeg er ved sakens kjerne, når skal kvinner får lov til å være kvinne med det det medfølger. Få lov til å være oss sjøl, stolte, respekterte med reelle valg som det er godt å leve med. Ikke narra til å tro at det er for vårt eget beste og at vi skal konkurrere på menns premisser. Menn kan heller aldri konkurrere med oss. Men vi kan samarbeide.

Uten overgrep, uten latterliggjøring, uten å bli sammenligna med menn. Bare for å få lov til å være, få respekt med å være kvinne og det det innebærer.

Jeg tror ikke løsningen er å utvide abortgrensen, heller legge til rette for at kvinner får være dem de er, mennesker får lov til å være seg sjøl uten pekefingrer og lovverk som bryter mennesket ned. Bokstavelig talt.

Vi har følelser.

Hvor mange kvinner syns det er greit å ta abort uansett hvor mange uker som har gått?

Sikkert mange, men jeg vet om de som har en sorg det ikke en gong er lov til å snakke om-.

For de bestemte det sjøl.

♦

Søndagskveld og mørket kommer tidligere. Jeg sitter i et kaldt hus med pledd rundt meg. Og det føles godt.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

For å si det enkelt, jeg strever.

Ja, veit…

Det er mest strev jeg skriver om. Men mener sjøl at det ikke er bare det.

Nå har det vært nesten bare det, må innrømmes.

Kombinasjonen bil, helse, vær og økonomi -.

Før helga gikk jeg i stå. Med å finne ut. For det kom liksom bare mer og mer.

Plutselig var været ille igjen, meldinger opp i orkan i kasta.

Så på fredag bestemte jeg meg for å dra til mor…været og om lyset skulle gå hos henne -.

Mulig jeg lever in the old times, det er lenge siden lyset har gått, egentlig.

Så jeg sitter jeg på verkstedet fredag, venter på at bilen skal bli reparert mens jeg jobber med jobbegreier.

– Snart ferdig nå, sier han som jobber i verkstedsbutikken. 

Det viste seg at bilen var ikke det. Overhodet ikke det. For de fant mer, «mer» som i at bilen ikke kunne kjøres.

Skal ikke utbrodere følelsen.

Utenom at den var både rutete og prikkete.

Under over under, jeg huska både på å ta med meg nøkler, bag og slikt en må ha, ut av bilen da jeg ble henta.

Det var lillesøster som forbarma seg, før hun fikk besøk og plassert en avtalt avtale.

Mens jeg venter på at hun skulle bli ferdig slik at vi kunne dra videre, gikk jeg ut. Så mot sola som var gått ned bakom fjellet, mens vinden var i ferd med å øke styrke og luften var varm, nesten som en sommerdag.

Nå har jeg vært hos mor fram til i dag.

På fredagskvelden spurte jeg mor om hvordan hun hadde det.

– Jeg har det bra, sa hun.

– Nå, …

Plutselig så jeg ensomheta hennes. Jeg ble helt overmanna av den følelsen hun på en måte formidla uten ord.

Jeg dukka ansiktet ned i skjorta jeg hadde på meg, for tårene trengte seg fram og jeg ønska ikke vise de. Styrken i følelsen var for sterk.

Mor som i en alder av 88 måtte venne seg til å være alene. Som alltid har hatt folk rundt seg. Som ikke hadde fått prøvd det i hele sitt liv. Før hun ble det. Veldig ensom.

Jeg tenkte tilbake til meg sjøl som 16 åring, som måtte flytte på hybel fordi jeg bodde for langt unna videregående. Og sjøl om jeg likte godt å flytte var søndagskvelden ensomme, når jeg kom tilbake til hybellukta,  hadde reist i fra foreldre og søsken, mens jeg pakka ut bagen med toalettsaker, rene klær og kanskje et brød eller en middagsrest… eller begge deler. Da var det tomt i hele meg. Grusomt tomt.

Kanskje er det enda verre og ha levd i denne ensomheten i fire år og vite at slik er det.

Kanskje føles det som en desperasjon. 

Jeg er herda. Jeg liker selskapet med meg sjøl, der jeg er alene. Som koser meg med å være alene.

Fortalte opplevelsen om mormora til eldstemann. Han ble tykk i målet og svarte at neste gang han kom måtte vi dra til henne og overnatte.  

Lillesøster kom og henta meg og etter vi hadde spist skolebrød, for i går bakte jeg hos mor, kjørte hun meg hjem i ettermiddag.

Jeg har skrudd opp varmen, fyrt opp i ovnen, tent talglys og så tar denne praten med deg, dere og meg sjøl -.

Den eneste jeg er sikker på er at jeg må ringe verkstedet i morgen klokka 7.

Så får jeg ta dagen etter hvordan den samtalen blir.

Tror jeg skal klare å få til det sedvanlige mandagsmøtet, ett eller annet sted.

Timen for blodprøve, som ble utsatt fra forrige uke, kanskje får jeg tatt den eller utsatt den en gang til. Alt avhenger av den samtalen i morgen. Men jeg vet at den eneste bussen inn til sentrum går ti over åtte… dvs., et annet busselskap kjører innover på ettermiddagen.

Grisgrendte strøk, sier jeg bare…

Egentlig er det bare å slå av tanken.

Og økonomien i dette…, jeg vet bare at jeg må klare det. Og all erfaring har vist meg at det gjør en. En klarer det.

Men nå ønsker jeg meg noen saftige oppturer, blir så kjedelig å øve på det samme hele tiden.

Det er fantastisk godt å sitte under et ullpledd, men talglys som kaster sitt skinn. At vinden ennå suser utenfor, om mye roligere.

Nå vet jeg en ting, jeg har det bra akkurat nå.

♥

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Var det ikke lengre siden…tenkt jeg. Og det er en god tanke.

Når en skjønner at tiden faktisk har gått saktere enn en trodde. 

Det er dagens dato som fører meg inn på disse tankene, mens himlene i det siste har vært helt surrealistisk. 

Skreiv jeg om dette i fjor tenkte jeg, på datoen…

Så jeg kikka etter og så at dagen før og etter i fjor posta jeg innlegg. Men ikke på datoen.

Når var det da?

Når ble jeg så fiksert på 11:11. Og da ser jeg at det er ikke lengre siden enn i september i fjor jeg fikk øynene opp for disse tallene.

Jeg må skrive i dag, tenkte jeg, noe veldig dypt. For kanskje jeg forstår mer akkurat i dag.

Dagen ble isteden av de mer strevsomme.

Først var det strevsomt det jeg jobba med i dag.

Så henta jeg mor, vi skulle på besøk. 

Etterpå var jeg mildt sagt sliten. 

På tur hjem var det ingen vakre himler. 

Det regna.

Da jeg hadde kjørt langt under halvparten stoppa den ene vindusviskeren. Den andre gikk som en motor, den på andre sida. Plutselig stoppa den også. Det regna enda mer og var skikkelig mørkt.

Det ble mange stopp på tur hjem, for å tørke av vinduet.

Hva gjør en når slikt skjer?

I morgen er det først blodprøve og etterpå museum…

Blir det vakre himler i morgen?

Nei, det blir regn…

Så nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre i morgen. Får nok bare se an når jeg våkner antakelig. Høljer regnet ned kan jeg ikke legge ut å kjøre.

Jeg skal vei å se om B12-vitaminen har økt, for på fredag skal jeg til lege, både for å snakke om MR-bildene og fingrene, om B12 nivået har økt og i hele tatt. Tenkte også å høre om røntgenbildene viste noe. Det slipper jeg, ble ringt opp dagen etter jeg tok bildene. Lilletåen min var faktisk knekt, så det vet jeg.

Herremin for en katastrofe jeg er.

Men vakker himmel har jeg over meg. 

Og det kommer nye dager, med både det ene og det andre.

Men dagen i dag var en dårlig portal inn til de nye og store tanker med fantastisk fine hendelser. 

Har du hatt en fin dag den 11.11 i år?

♥

Onsdagen våkna til ny dag. Jeg sto opp og så utover en rimelig rolig dag med solstreif over fjellet på andre siden av fjorden.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Myk start inn i en ny dag. Skal etter hvert ned for å jobbe. Det ble for sent til å starte tidlig i dag. For dagen i går tok virkelig alt.

Men nå er jeg endelig framme ved en dag uten masse stappa inn i den.

Sjøl om denne også fort kan ha mer innhold enn en ønsker.

Jeg var framom museet på tur hjem, så over etter alt været som har vært. Lett regndusk og et pæretre som hadde kasta fra seg små sure pærer laga nesten et «maleri» i mørket som hadde begynt å legge seg over naturen.

Eller utsikta utviska av yr.

Heldigvis var det ikke skade å se på husa og området.

Jeg kunne trille hjemover på pigger i varmen. Etter en lang dag.

Fikk vite det var en del som måtte gjøres med bilen i tillegg til ABS-bremsa. Bremseklosser blant anna. Den timen er lagt mot slutten av november. Til likt med tannlegetimen jeg var innkalt til i dag. Jeg måtte ha en dag nesten helt «off» i dag. 

Jeg fikk tatt MR og røntgen. Timen til tåa kunne jeg få på dagen når jeg først var der.

Topp og bunn.

Mest spent er jeg på nakken. Er det nerve i klem? Kan det i så fall gjøres noe?

Jeg vil gjerne slippe å gå med disse tre fingrene med den ubehagelige følelsen. Men kanskje kan jeg til og med venne meg til dem.

Tåa ble teipa igjen.

Det var godt å duve tilbake over sjøen. 

Det var godt å føle en ikke behøvde å gå innom noen butikk. Bare kjøre hjem etter turen innom museet.

Og en time etter var jeg hjemme, kunne varme opp sausen og koke ny spaghetti. Og helt til slutt gå gjennom jobbe-timene mine før natta fikk komme.

Nå er dagen godt i gang.

Amerikanerne er ferdig med valget sitt og vi må være med i verden.

Ønsker deg en fin høstdag.

♥