Men da begynte dagen å bli for seint. Saken var at jeg fikk spørsmål om å komme på besøk. Men jeg var alt for sliten, til tross for at jeg fikk ferdig kringlene. Kjente det var ingen dag for å få besøk. Jeg ble i stedet bedt på middag i morgen.
Jeg har også sagt at jeg skulle komme innover til mor i morgen, så dagen kan bli litt kjasete. Hos mor blir det fullt av folk, så slik tenkte jeg ikke å dra. Da jeg var der på torsdag kom eldste tantebarnet med mann og barn.
I morgen kommer søstera med mann og barn. Barnet har jeg ikke møtt, ganske nytt altså. Så tenkte jeg skulle dra for å helse på.
I utganspunktet drar jeg ikke når noen kommer på besøk, fordi jeg er der så mye tar jeg det som fristund når andre drar dit.
Så utenom å bake, vaske kopper og klær, har jeg hørt på podkast.
Tenkte meg ut, men det var alt for vått.
Så jeg kan ikke skryte av denne plutselige lørdagen.
Mai med alle fridagene er på plass. Dog litt mindre i år, men godt med fri midt i uka.
«Musører» på trærne, akkurat passe til å høste for å lage te av.
Torsdag er ikke midt i uka, bare nesten. Men godt med en fridag. Sjøl om det regner. For om dagen er det vått, elvene bruser.
Slik som våren, den bruser og rusjer fram.
I boka sto det at det aldri har vært så tidlig som i år.
«I år» som det sto om var 6. mai i fjor.
Jeg var oppe for å sette opp koden for i år på turen jeg har ansvar for, i en luke i regnet.
Så jeg slo rekorden fra i fjor.
Vanligvis har ikke denne StikkUt-turen blitt åpna før 1. juni på grunn av snø.
Koden ble plassert og jeg var fryktelig glad for at jeg var kommet fram til enden av vannet.
For motstanden i meg for å legge innover var sterk. Sendte melding til gjengen min, det er ikke dekning på mobil og dumt om jeg skulle snuble og bli liggende.
Tenker jeg har alt på å vinne med å gjøre noe med denne tilstanden, trenger å fungere.
Og jeg konsentrerte meg for hvert steg.
Vurderte først om jeg skulle ta turen over elva like attmed posten, men så mye vann som det var i naturen skjønte jeg det ikke var en god ide.
Det var opphaldsvær på hele turen, men det har regna. Jeg måtte ett sted gå langt innover myra på innsida av vannet, for det gikk en renne med vann, for dyp og for brei til å kunne passere.
Prøvde meg riktig nok på tilbakeveien. Da rann det vann ned i støvlene, det var for dypt der jeg kunne stå for å jumpe over.
Det er fasinerende med så mye vann.
Og fuglene sang. Noen fugler skreik. Inn i mellom syntes jeg at jeg hørte barnstemmer. Jeg stoppa for å lytte, uten å bli klok på om det var det jeg hadde hørt. Det er en seter litt lengre inne for enden av vannet, det kan være at det var folk på den.
Lyden kan bære godt.
Et lite stykke innom vannet ligger en seter.
Og da jeg leita meg fram for å passere der det var for vått, kom jeg over dette.
Jeg hadde ikke tidligere lagt merke til dette store treet mellom vannet og myra.
Da jeg snudde, tenkte jeg «yes, jeg har klart det», men jeg hadde returen igjen.
Det rare er at den alltid virker kortere. Ikke bare i går, men det bruker være slik.
Men måtte sette meg for å hvile en del ganger på tilbaketuren.
Jeg bør nok ta turen innover snart igjen, burde ha skifta ut noen av stikkene som begynner å bli slitte i fargene.
Litt overraska ser jeg det er fem år siden turen ble lagt ut, da jeg gikk inn på linken.
Tid ass.
Men det er en fin tur og i år skal jeg få tid til å ta med meg folk innover, vi har snakka om det et par år nå. Men våren kan nærme seg sommer før vi gjør turen.
Kjente det da jeg sto opp, energien strømma ikke direkte sprudlende gjennom meg. Helt greit, slik akkurat greit nok at det var slik.
Jeg var på plass til mandagsmøtet. Etterpå var det mer tungt, litt motvilje rett og slett.
Fant ut at det lureste var bare å pause.
Så her ligger jeg i sofaen og pauser det beste jeg kan.
Slik var det i går.
Helga var fin, den. Eldstemann kom og hadde mye å medele, for han hadde samla opp viten han følte han ikke hadde hatt noen å diskutere med. Og ennå holdt han nok mye inne. Det kan være krevende å «grave» i de mørkeste hjørnene av verden vi er en del av.
Han sov lenge og fra rommet hans hørte jeg prat, rop og sannsynlig urolige drømmer. Jeg sa at jeg troddet kanskje det var tungt for underbevisstheta hans, sjøl om han følte han takla det han kom over.
Men bra han snakker.
Jeg har vært mye redd for han gjennom åra, for noen av oss har mer uro, er mer utforskende.
Og han har sagt ved flere anledninger at hadde det ikke vært for meg, kunne redslene mine blitt sanne. Det er en nesten for stor «byrde» å ta innover seg, om en har hatt den type påvirkning.
Jeg har fått tilbakemelding om min egen familie og oppvekst, fra utenforstående, at vi; søskenbarna mine, jeg, onkler og tankter, var så rolige, ikke utagerende, bare tilpassa det vi voks opp i og hadde ansvar for, så det ut som. Nesten blodfattig, kunne det tolkes. Ingen så opprøret i ens indre, så klart.
Så jeg var vant til at folk oppførte seg, ikke hadde jeg brødre, så jeg fikk nok sjokk da jeg fikke en sønn som skulle prøve ut alt han ikke skulle prøve ut.
Men til tross for dette, vi er også like, på et merkelig vis. Og vi har åpning for hverandre og liker å kommunisere.
Så vi snakker for oftest godt sammen.
Det ble liten tid til det vi skulle rekke. Han skulle lage render for potet og jordskokk.
Det ble en.
Jeg rydda i gammel kvist og kjente meg glad. Det var i fjor det ble tatt ned av kjæresten til mellomste. Og jeg hadde ikke kapasitet i fjor til å gjøre mer med det da.
Kjørte alt ned til bålpanna, samtidig tenkte vi å grille pølser.
Men tida gikk alt for fort. Det blåste også. Så bål fikk være bål. Vi spiste middag inne og måtte løpe ned til veien da bussen kom.
Disse to dagene var altså både fine og intense og bittelite grann nyttig.
Det er noko av det viktigste å kunne dele tid sammen, ikke alltid man har sammenfallende syn, men det må det være rom for. Ærlighet er det viktigste. Det og respekt + kjærlighet, blir en bra miks.
Hva syns du er viktigste, om det er overfor deg sjøl eller andre?
Fra kjelleren, opp i skogen, til sofaen, dusjen og til slutt er dagen slutt. Denne spesielle dagen.
Hvorfor denne dagen er spesiell?
Nei si det, den bare er det. Tre måneder før fødselsdagen min.
Etter å ha vaska kopper gikk jeg ned ned for å jobbe. Uten motivasjon eller lyst. Men jeg sto tiden ut, er nok prega av det jeg er i gang med.
– Avslutning på arbeidslivet.
Etter middag rusla jeg ut, ut i den tindrende sola, den stikkende vinden og de kalde gradene. Jeg hadde virkelig ikke lyst. Men jeg nesten tvang meg opp til denne plassen jeg drømmer om bålpanne og benk. Det er en nydelig plass.
Rognbærbladen som var på tur mot sommer.
Følte jeg trappa på alt som var ujevnt og spisst. Føttene ble skitne av våt jord på turen opp og ned.
Jeg satte meg ute på terrassen og prøvde å lese en bok. Og mens jeg satt der kjente jeg den nydelige duften. Den var himmelsk. Jeg spora hvor den kom fra…
Helt ved siden av meg. I krukken bak stolen. Jeg trodde det var hvite påskeliljer da jeg kjøpte dem, men de ser ikke helt slik ut. Ikke har jeg funnet ut hva de heter heller.
På andre siden av meg sto perleblomsten og bød på seg sjøl, uten en himmelsk duft.
Det ble ikke så lenge jeg satt der, det var for kaldt. I stedet ble det en skikkelig varm dusj, føttene ble rene og jeg la meg ned for å høre en podkast.
Der sovna jeg.
Det som gjorde dagen så fantastiske er at jeg lot meg gjøre det som føltes best, bare være i meg sjøl.
Og i kveld tok jeg fram en bunke med bøker. Jeg ble overraska over å se hvor mange skrivebøker jeg hadde.
Så tok jeg opp en. Den ville jeg bruke.
Jeg ville skrive om å jobbe med å utvikle meg sjøl.
Foran i boka sto det “For utvikling».
Den boka hadde altså vært dedikert til det tidliger… og glemt. Det var en notat i den fra 21. juli 2024. Etterpå ble den altså glemt.
Nå er den tatt fram igjen og jeg føler det er en stor ting. Denne gangen skal den ikke gå i glemmeboka, men være en åpen bok.
Ute skifter det mellom glitter og grått. Jeg har ikke så mange ord å dele.
Så langt kom jeg i går. Bare som et bevis på at orda ikke renner ut.
I dag er det søndag. Det glitrer ikke, i alle fall ikke foreløpig. Det er grått.
Jeg la meg senere i gårkveld enn tenkt, men det var så alt for godt å sitte der jeg satt. Da det bikka midnatt fikk jeg gått i gang med å finne nattesøvnen. Og jeg er blitt nesten som en klokke, for da sov jeg etter gammel tid og sto opp en time senere. Trulsepus syntes det var alt for lenge, han hadde prøvd å mjaua meg opp.
– Jeg er så sliten, sier jeg.
– Det er bare noe du tror, sier sønnen.
Jeg blir fornærma, såra, jeg kjenner da hva jeg sjøl er. Jeg vil da ikke være så sliten, ha alle vondtene i kroppen. Har lyst til å dra en lengre avhandling om hvordan alt har vært og er, rygg, prolapser, behandlinger, diagnoser.
Gjør det ikke, men skal, tenker jeg.
Dette var forrige helg.
Jeg «leser» videre, lydbøker og podkaster.
Tankene dine blir virkeligheten din, sies det fra mange hold av det jeg syns er interessant å høre på.
I gårkveld fant jeg en affirmasjon. En som en kan gjenta hver morgen.
Den må jeg teste:
«Jeg våkner opp og kjenner energi og inspirasjon, dagen i dag i dag er en frisk start med endeløse muligheter, mitt sinn er klart, mitt hjerte er åpent og det jeg tiltrekker meg er rikelig».
TikTok: Higher Consciousness
Alt må testes.
Ikke riktig alt da…
Men kan jeg lage nye baner i hjernen og mer overskudd, er jeg absolutt med på å prøve det.
Det er godt med en helg i ro. Skal en tur til mor siden i dag.
Sønnen er på tur, han sendte en snapp med spørsmål om hvor jeg trodde han var?
Jeg så at han kjørte på andre sida av fjorden for den øya mor bor på. Han og en kamerat var på tur sørover i fylket.
– Kanskje du kan ta den veien som er litt lengre og kommer innom på returen, spør jeg.
– Kan jeg kanskje kjøre meg en tur, spør en annen.
Jeg syns det er godt å ha denne helga for meg sjøl og sier nei.
– Jeg skal prøve å se om jeg kan bytte vakter, sier yngste.
Søskenbarnet skal kjøre oppover landet uka som kommer, yngste tenker på om hun har lyst til å bli med. Samboeren skal opp til Trondheim og gruppa han spiller i skal ha konsert neste helg. Hun har lyst til å bli med å høre hun også. Litt slik Raga rockers.
Det er snart påske, da kommer hun oppover også. Er så mye hun vil rekke over.
Alle kommer hit noen dager i påska, mellomste spurte om å ta med datter til ett av søskenbarna mine. Jeg sier så klart ja, hun ble morløs som 19 år. En veldig fin jente som sto alt for tidlig alene i livet.
Mange samtaler gjennom en uke, dette var noen av dem.
Livet-.
Livet som kommer oss i møte.
Jeg drikke lunka vann.
Har lagt en uke bak med mye å glede seg over.
Det mest fantastiske var et møte som starta med sammenbitte kjaker og endte med god stemning og latter. Jeg var med som brobygger og håpa jeg måtte bli et godt verktøy. Og alle evna å åpne opp. Det er jeg veldig takknemmelig for.
Søndagen som er en time kortere er godt i gang. Batteriet til fotoapperatet står på lading. Jeg har lyst ut og dokumenter våren.
Så er vi kommet fram til torsdag. En dag igjen av ferieuka. Straks bare helga igjen.
Blir spennende på mandag, om hvordan energien vil virke etter en uke fri. Jeg har sovet masse den uka her, men heldigvis har søvnbehovet roet seg de siste dagene.
Til helga blir vi kanskje en liten gjeng i huset. Og eldstemann ønsket å ta med seg en kamerat. Jeg sa at det var greit om han venta litt. Han ble nok lei seg og jeg hater jeg ikke har den kapasiteteten jeg ønsker. Og det er nok vanskelig å forstå at det å støvsuge golvteppet på stua er nesten mer enn hva jeg greier. Og ja, det er vilt.
Det er så mye snakk om manifestasjon, jeg må gjøre et forsøk på å manifestere energi. Men da må jeg ut i naturen. Prøve å gå barfot, kanskje…
I ettermiddag tok jeg med meg Truls og så kjørte vi til mor. Truls er ikke glad i bilkjøring. Han ble syk og kasta opp.
Men mor var overlykkelig over at han var med.
Da mellomste søsteren min ringte og fortalte om barnebarna, mors oldebarn, ville mor heller snakke om Truls.
Da jeg kom så mor ut som et takras, hun hadde blitt dusja i går og håret lå klistra til hodet. Noen er veldig flinke og krøller opp håret, i går var det tydeligvis noen som tok det lettvindt.
Jeg fant fram hårrullene og fikk løftet håret opp.
Mor har vært av de som har vært veldig forfengelig, så det er trist å se hva som forandrer seg med alderen.
Her et bilde av henne og far slik omtrentlig miden av 70-tallet.
Men det er vel slik tida er.
Vi eldes.
Tilsynelatende.
Da vi kom hjem sovna Truls som en dupp. Tv’n har hatt frikveld. Men nå er det på tide å gå inn i natta.
Fin og god dag i morgen til deg som har vært innom bloggen min.
Tanken var å kjøre over til tettstedet i nabokommunen, for en tur innom apoteket, kjøpe kattsand og kattmat.
Samtidig lasta jeg ned en app med tilbud på matvarer. Så gikk i gjennom det jeg ønsker å kjøpe inn. Jeg har vent meg av mye av varene som selges. Prøver å unngå mest mulig prosesert mat. Ser Rema har en reklame om at de forhandler kyllingfileter som ikke var utsatt for usunn dyrevelferd. Muligen er det bare for å narre forbrukerne for jeg har ikke satt meg godt nok inn i det.
Egentlig har jeg et mål om å kjøpe inn det meste av mat fra Rekoringen; melk, egg, grønnsaker og kjøtt. Må i så fall bestille i dag for utlevering i morgen, men tror ikke jeg vil ha tidspunt å forholde meg til. Så både på honning, egg, melk og lammekjøtt. Det er dyrere å kjøpe gjennom dette systemet, men tror det er verdt det.
Men behøver ikke gjøre ting i dag eller låse meg opp i tidspunkt.
I dag fikk jeg meditert og gjort en repetisjon av øvelsene mine. Øvelsene ble liggende i dvale etter jeg var syk for et par uker siden.
Man kan nok si at jeg ikke rusjer, men jeg ønsker å få til det som er bra. Alt får jeg ikke til samtidig, men det blir med små skritt. For jeg vil bli bedre enn nå.
Må det.
Og det innebærer både det ene og det andre.
Plana mi om å legge all ferien i slutten av arbeidsperioden har jeg ikke fått noe svar på. Og jeg har nok behov for å vite hva jeg går i møte. Så nå driver jeg å vurderer om jeg skal splitte opp ferien fram til jeg går ut av arbeidslivet. Så tanken om en hel fri-sommer har smuldra. Jeg leverte oppsigelse såpass tidlig at tenkte det skulle gå bra. Vet heller ikke jeg vil greie å slappe av om jeg tar all ferien til slutt. Men det kan sikkert være greit med en friuke inn i mellom også. Avventer med å ta det opp ut i neste uke, for å se om denne ferieuka har gjort meg godt. Nå verner meg fra jobben, går ikke inn og leser mailer. Men har lovet å legge ut noe – så en liten tur ned på kontoret blir det i løpet av dagen.
Jeg har ikke bruk for å falle så sammen når jeg blir pensjonist. Med å dele opp ferieukene kan det kanskje bli en like grei overgang.
Tanker.
Men godt å ikke skal så mye idag. Sjøl om det er mye jeg kunne ha gjort. Egentlig veldig mye. Tror bare jeg skal skrive meg en liste i dag.
Det blåser hissig ute, men det har blitt rolgere likevel. På tur hjem nå, klaska store haggelkuler inn i bilen. Trodde først det var sand. Og vann, store vannansamlinger på de hullete veiene. I sommer skal veiene både forbi meg og inn til mor, utbedres. Det er de verste veiene i kommunen. Bra at veiene blir bedre, men det blir en tid der det blir vanskelig å komme seg fram – en må beregne god tid på disse veistrekningene.
Jeg har vært hos mor. Hun hadde ikke middag i dag, så jeg dro dit for å ordne den.
Det ble en rett jeg husker sto på menyen i min barndom. Fiskepudding, stekt løk, råkost og potet. Spurte mor on hun huska hva hun brukte å lage.
Det var mye fisk til middag. Slik som seibiff, fiskekake, griljert torsk og så klart fiskepudding, fersk og salt fisk, fiskegrateng og plukkfisk. Det var også pannekaker med ertersuppe, kjøttsuppe, lapskaus – men kjøttmiddager var det helst i helgene. Da var det servert kjøttkake, svinestek, koteletter, fårikål, knoker og småstek. Forloren hare var også en rett.
Hvilke retter husker du fra din barndom?
Det er godt å være hjemme igjen. Trulsepus var så glad at han beit… tar det som glede over min hjemkomst -.
Håper elles at formkurven min stiger, har tenkt over hvorfor den er slik nå og finner mange forslag på hva grunnen er. Men jeg vil bare ha det bort og fungere.
Ved gjennomgåelse og oppregning av dette som er tid, viser det seg at det har gått ni dager siden sist jeg var her inne. Jeg kan ikke skylde på noe, det ble bare slik. Eller noe har jeg i ermet. For jeg ble syk, slik ordentlig med feber og under dyna.
I dag våkna jeg full av virketrang, tenkte på om jeg skulle pusse opp soverommet mitt, sy ferdig ting som ikke ble ferdig da symaskina gikk heden, strikke ferdig prosjekt, kanskje sy kjolen til bryllupet på sensommeren… så jeg sto opp og begynte å henge opp klær.
Det viste seg at energien bare var i hodet, kroppen var ikke i samme tilstand og feberen ikke helt landa. Men skikkelig godt at jeg følte jeg hadde lyst.
Slik kortfatta har disse dagen innehold møte i banken, besøk av sønnen, feiring av fastelavn, vind, masse vind, ikke finne igjen bankkort, men det gikk i glemmeboka, jobb med flere møter.
Fikk tidlig i uka ikke gjennomført alle oppgaver, som tenkt. Var ikke helt i vigør.
På onsdag skulle jeg ha to møter, det siste begynte klokka 12. Fram til møtet begynte det å gå helt galt, dvs, det føltes som jeg holdt på å fryse ihjel. Tok på meg utapåjakke i det varme rommet og hakka nesten tenner. Etter møtet var ferdig gikk jeg i dusjen og nesten skolla meg, før jeg gikk til sengs med varmeteppe. Det viste seg at temperaturen i kroppen nærma seg 40.
Så dagene etter var jeg ikke helt på topp. Feberen var borte fra morgenen og steig flere grader til kvelds. Da handler det om å prøve å gjøre det mest mulig komfortabelt.
I går tenkte jeg å prøve og komme meg i butikk, det var da jeg kom på kortholderen.
Jeg har ikke stengt kontoen foreløpig, men førte beløp over på andre kontoer. Har spurt begge stedene som jeg trodde jeg var sist fredag, uten at det hjalp. Kan også være at jeg bare har forlagt det hjemme – derfor jeg ikke har sperra korta.
Men jeg greidde å gjennomføre butikkgangen om kvelden. Tenkte egentlig å dra tidlig om morgenen, måtte ta en dusj for man blir liksom ikke så representativ etter flere dager med temperaturer i sving. Den dusjing tok såpass på at jeg sovna etterpå og sov til sent på dagen i går.
Men i morgon, i morgon, er nok en dag…
Det er vår og jeg tener å friskmelde meg for jobb i morgen.
Jeg har mange arbeidsoppgaver å ta fatt i. Har bare litt over 12 uker igjen i arbeidslivet og den tida som kommer nå er full av fridager. Da har jeg trukket fra ferien jeg har igjen.
En rar tid på så mange vis.
De ukene jeg har igjen er kanskje allerede for fulle av gjøremål, for jeg er en uforbederlig tidsoptimist.
Nå har jeg utstillinga, plukke ut tekstiler for å skrive mest mulig om det jeg tar ut, lage et opplegg til en ungdomskole, pluss pakke sammen, gå igjennom og ha en slags oversikt over det som har vært jobben min.
Det er søndag.
Jeg sitter med et ullkast rundt nakken med en bomullslapp med mynteolje under. Prolapsen i nakken virker ikke som den vil gå tilbake, i alle fall er nok nerven i klem. Tommeltott og pekefinger på vensterhånd er doven med feil følelsesreaksjoner. Det er over et halvt år nå og har ikke ønske om at det skal bli kronisk. Jeg har ikke smerter, men det er forstyrende.
Som jeg har sagt tidligere, noe må en regne med. For jeg sjøl syns jeg er heldig, jeg har så mye som er skikkelig spennende og som jeg gleder meg til.
Livet føles virkelig som en artig reise.
Og det å være i nåtid er ikke det verste stedet å være. Kjenne på alt her og nå. Glede seg til det som kommer.
Noen ganger må krigeren i en fram, da blir en litt som en sjakkbrikke, vil en bare greie å være bonden, kanskje tårnet eller aller helst dronninga, det viser seg når en går inn i kampen. Har også noen slike partier i framtida.
For n’te gang kan jeg fastslå det. At mat er godt.
Sola treffer fjella i tidlige morgentimer
Sjøl om jeg tok et kraftig bitt av innsida mi, inne i munnen, som er sabla vondt. Var nok for sulten.
Dagen har labba avgårde i jevn fart.
Jeg labba også ned til veien tidlig i dag, for å trille ned søppeldunker og grave ut bilen. Da viste det seg at bilen ikke hadde stemme i tillegg hadde den pusteproblem. Det var så vidt det knirka i den.
En annen måte å si det på er «flatt batteri».
Jeg skal få ladehjelp, sannsyligvis i kveld.
Men avbestilte tannlegetimen nok en gang. Om det ikke er liv i bilen i morgen. Satser på at alt er i orden i morgen ettermiddag, lovte å hente søsteren min etter hun har satt sin bil på verksted.
Har også sagt jeg skal hjelpe henne med en klage. Det viste seg klagefristen går ut i morgen.
Så fikk jeg spørsmål om å sitte i styret til kunstlaget. Jeg sa nei, men de er nok så i beita for folk at et nei ikke er nok. Så må nok si nei enda en gang, sjøl om jeg følte meg veldig tydelig. For jeg kjenner så langt inn i det innerste, at nå skal jeg bruke tiden utenom mor, til meg sjøl. Så kan det hende at jeg fram i tid velger å delta i frivillighet.
Men ikke nå.
Ikke etter jeg er ferdig med arbeidslivet.
Jeg kjenner jeg blir nesten som bilen, får pusteproblem, om jeg skal takke ja til slikt.
Den følelsen av at det ligger masse frihet frami der, i tida, er faktisk hellig.
Føles som jeg snart nærmer meg å være ferdig med mange års militærtjeneste.
Jeg vil finne fram til min egen kreativitet. Og så kan det vise seg at ingenting skjer, men det får jeg se når jeg er der.
Og så over til starten, om maten.
Når en er sulten er det så godt å få mat.
Jeg stekte mandelpoteter, gulrøtter, blomkål, sjarlottløk, hvitløk, smør og krydra med pepper, dill og salt i ovnen. Enkelt og greit. Og da jeg fikk det munnen var det så godt at jeg prøvde å ta et jafs av meg sjøl også. Det var ikke lurt.
Men nå skal jeg sette meg ned med klagen til lillesøster, er ikke greit når en har fått funksjonsnedsetting.
