For n’te gang kan jeg fastslå det. At mat er godt.
Sola treffer fjella i tidlige morgentimer
Sjøl om jeg tok et kraftig bitt av innsida mi, inne i munnen, som er sabla vondt. Var nok for sulten.
Dagen har labba avgårde i jevn fart.
Jeg labba også ned til veien tidlig i dag, for å trille ned søppeldunker og grave ut bilen. Da viste det seg at bilen ikke hadde stemme i tillegg hadde den pusteproblem. Det var så vidt det knirka i den.
En annen måte å si det på er «flatt batteri».
Jeg skal få ladehjelp, sannsyligvis i kveld.
Men avbestilte tannlegetimen nok en gang. Om det ikke er liv i bilen i morgen. Satser på at alt er i orden i morgen ettermiddag, lovte å hente søsteren min etter hun har satt sin bil på verksted.
Har også sagt jeg skal hjelpe henne med en klage. Det viste seg klagefristen går ut i morgen.
Så fikk jeg spørsmål om å sitte i styret til kunstlaget. Jeg sa nei, men de er nok så i beita for folk at et nei ikke er nok. Så må nok si nei enda en gang, sjøl om jeg følte meg veldig tydelig. For jeg kjenner så langt inn i det innerste, at nå skal jeg bruke tiden utenom mor, til meg sjøl. Så kan det hende at jeg fram i tid velger å delta i frivillighet.
Men ikke nå.
Ikke etter jeg er ferdig med arbeidslivet.
Jeg kjenner jeg blir nesten som bilen, får pusteproblem, om jeg skal takke ja til slikt.
Den følelsen av at det ligger masse frihet frami der, i tida, er faktisk hellig.
Føles som jeg snart nærmer meg å være ferdig med mange års militærtjeneste.
Jeg vil finne fram til min egen kreativitet. Og så kan det vise seg at ingenting skjer, men det får jeg se når jeg er der.
Og så over til starten, om maten.
Når en er sulten er det så godt å få mat.
Jeg stekte mandelpoteter, gulrøtter, blomkål, sjarlottløk, hvitløk, smør og krydra med pepper, dill og salt i ovnen. Enkelt og greit. Og da jeg fikk det munnen var det så godt at jeg prøvde å ta et jafs av meg sjøl også. Det var ikke lurt.
Men nå skal jeg sette meg ned med klagen til lillesøster, er ikke greit når en har fått funksjonsnedsetting.
Og kvelden jeg starta å skrive om var i går kveld.
Nå er det nesten natt.
Skal prøve å få ferdig innlegget…
I gårkveld hadde jeg nesten en euforisk opplevelse.
Dere vet den der kjerringa som sa «tar jeg den tar jeg også den».
Da det viste seg hun ikke klarte alt, tok hun alt bort…
Akkurat slik var jeg også.
For den helga her forsto jeg ikke hvordan skulle gå opp, det var liksom alt for mye. Den var egentlig umulig.
Jeg skulle opp tidlig på fredag for å reise til Kristiansund, først kurs, så omvisning i bygget blandt anna hovedmuseet skal flytt inn i, så var det middag og til slutt en forestilling.
Men så la det seg en barndåp i Trondheim til på søndag. Mor skulle være med dit, så jeg måtte overnatte hos mor for å slippe kjøre tilbake for å hente henne lørdagsmorgen. Vi skulle overnatte i Trondheim til søndag. Eldstemann skulle komme for å passe på pus. Han tok med seg en kamerat. Det ser virkelig ikke ut hos meg, på toppen av alt gikk ene vasken på kjøkkenet skikkelig tett fredags morgen. Potte tett. Og jeg prøvde å rydde, men jeg funker bare ikke.
Min gamle bil begynner å bli prega av alder, bakluka er festa på et merkelig vis og skal repareres. Bilen har vært gjennom flere dyre reprasjoner, det går ut over økonomi. Tror det var 9 kroner igjen på brukskontoen min (har en sparekontoer og noe slikt, så kunne låne der). Strengt tatt hadde jeg ikke klær, ikke hadde jeg energi – men skulle gjennomføre dette løpet, var tanken.
Jeg tenkte også at jeg ville måtte «betale» for dette løpet utover neste uke.
Så fikk jeg en mail, en mail som gjorde meg skikkelig pissed og en følelse av lite respekt.
Plutselig slo tanken ned i meg; hvorfor skal jeg strekke meg slik for alle andre…
Så takket være mailen stilte jeg meg på siden av meg sjøl og alt jeg skulle og så på hva jeg egentlig holdt på med -.
Hvorfor skulle jeg gå på dette kurset, hvorfor skulle jeg være meg på å se et bygg som blir innflytningsklart etter jeg har slutta i arbeidslivet?
Jeg ringte mor for å høre om hun vil bli veldig skuffa om vi ikke dro til Trondheim i barndåpen. Og så sendte jeg meldinger hit og dit om dårlig motorikk og at jeg trakk meg fra kurset og omvisning. Til sønn, søster og tanteunge, at vi ikke kom til Trondheim.
Følelsen akkurat da, når dette var gjort, var borti mot religiøs.
Og i pur glede tok pus og jeg oss en skogstur.
Da hadde jeg noen timer på meg før jeg måtte reise til middagen og forestillinga.
Både pus og jeg sovner etter skogsturen.
Det nærmet seg avreise igjen og jeg følte skikkelig motstand. Vondt i hodet og mage som slo helt krøll på seg.
Så det endte med at jeg avlyste enda en gang.
Det var riktig, veldig viktig. For jeg må slutte med denne strekkinga.
Bra, sier de i rundt meg. Vi er glad for at du lytter til deg sjøl.
Men det er vanskelig å avlyse ting som ligger i planen, men jeg er glad for at jeg gjorde det.
For formen min er nok ikke god, tror jeg skal få den opp igjen. Men håper jeg får igjen følelsene i fingrene, det går veldig ut over motorikk.
Orker ellers ikke dra helsekortet, tenker bare alt skal bli mye bedre.
Jeg er faktisk stolt over meg sjøl, at jeg klarte å gjøre det som var best for meg.
Og jeg har en plan for å bli enda bedre på dette.
Bedre på å gjøre kloke valg.
Nå lister natta seg på her, så da må jeg avslutte dagen som har blitt natt.
Dager har blåst over himmelen og tiden… ja den tiden. Plutselig er det helg og ikke bare helg, men søndag.
Det siste døgnet har vinden vært her igjen. Men slik er det over det ganske land. Og snart er det vår. Om noen dager vil sola være her.
Og det blir litt av et år. Små og store hendelseer kommer på løpende bånd. Det er bardåp, bryllupp, besøk, bli pensjonist som ikke betyr at det siste halve året blir noe hvilehjem. Uka som kommer må teksten som skal henges på veggen til utstillinga være ferdig. Utstillinga med leker på museet.
Sjøl om det enda er et halvt år igjen, ville jeg sende oppsigelsen i god tid. Det har med ferieavvikling, hvordan tiden skal legges opp, kontorhold og kontorutstyr, permer og bøker som skal ut av det som er kontor i dag. Så jeg start på oppsigelsen for et par uker siden, lot den hvile for å ta den fram igjen.
Det er disse skrivefeila mine, det burde nesten vært en skrivefeil i oppsigelsen min også. Slik at den representerte meg skikkelig.
Hver gang jeg tok den fram for å se fant jeg nye feil. For jeg blir blind på teksten jeg skriver, her, der og over alt. Fryktelig irriterende og flaut har det vært. Men i senere år har jeg klart å le av hele greia. Det er slik jeg er. Og lar jeg teksten ligge lenge nok greier øynene og hjernen min å oppfatte feila. Nesten alle i alle fall.
Til og med etter jeg hadde skrevet ut for å skrive under og latt arket ligget hele dagen, fant jeg feil ved gjennomlesing.
Men nå på fredag anså jeg meg som ferdig. Jeg kunne trykke på «send». Det var et spesielt øyeblikk. Nå var det skriflig og bindene.
Man kan arbeide fram til 70 år, men det kjenner jeg ikke er aktuelt.
Jeg hadde lagt sjela mi i oppsigelsen, skrevet den med hjertet. Og jeg tenkte det måtte det være plass til i når jeg gikk ut av den siste ansettelsen i livet.
Allerede om kvelden fikk jeg svar og da ble jeg ekstra emosjonell. Kjente noen tårer krøp oppi øyekroken. Sjefen min mente det kanskje var den fineste oppsigelsen hun hadde fått. Det gjorde godt å få den responsen.
Så nå har jeg sagt opp og kan krysse ut det. Men enda er det mye som må ordnes og meldes inn. Og enda er det litt over 6 måneder igjen til P-ordet aktiveres.
Jeg skal være med, kjenne på alle prosessene av dette.
Det er en del skifter i et liv, alle får ikke alt med seg. Men alle blir vi født. For min sin del var det neste store å begynne på skolen, så var det nok konfirmasjonen for da kunne en dra på fest, bli ferdig med utdannelse, bestemmelsen av å flytte, gifte meg og få barn var også en av de store endringer. I tillegg får en alt dette en ikke har råderett over, det livet kommer med og som en må ta.
Og nå er det å være ferdig i det ordinære arbeidslivet, kan bestemme mer over min tid.
Det siste store skiftet er jeg enda ikke kommet til, heldigvis, da mener jeg når en er kommet fram til enden av et liv og skal ut av det.
Nede på rommet ligger sønnen, han er heime i helga, vi snakka til halv fem i morges. Om verden, styresett, idelogier, livet, det gode og det onde.
Det var fine samtaler.
Neste helg kommer mellomste utover, hun tar med seg ei veninne, som også er familie. Vi skal snakke om spøkelser, UFO og ellers bare ha det trivelig sammen.
Huset mitt står fortsatt, arbeidet med lekkasjen på museet går framover. Mor greier å bruke den gamle telefonen med å sveipe, og jeg kjente lettelsen da jeg skjønte dette fungerte, at hun klarte det og at hun hører. Akkurat da skjønte jeg hvor mye slittasje det hadde vært med Doro telefonen, med å bli sett på vent fordi hun kom bort i knapper, med at hun ikke hørte og at hun ble redd hele greia.
Slik som i høst da jeg ringte henne for å fortelle at legen hadde kontakta meg med at det var ikke kreft jeg hadde -. Så sjøl om jeg var så heldig at jeg ikke trodde det, ble jeg likevel glad, men mor hørte ikke hva jeg sa… til slutt gaula jeg inn i telefonen superfrustrert: JEG HAR IKKE KREFT! Det var nesten som den gode og enkle følelsen forsvant inn i et mareritt. Nå avventer jeg å kjøpe ny telefon, så lenge som denne fungerer. Og jeg hører mor får tilbake troa på seg sjøl. Det er godt.
Helsa har ellers lugga denne uka, våkna av smerter en natt, i arma. Først ble jeg redd for at det var prolapsen i nakken som hadde utvida seg, men fant ut det var ikke de samme nervesmertene. Pakka i meg smertestillende og tok støtteband på håndvrista og tommelen. Greidde ikke holde et glass og tenkte det måtte være et anfall av artrose. Aldri opplevd det slik. Vet jeg har slittasje. Da neste dag kom og jeg kjente jeg kunne bruke hånda igjen var jeg veldig glad. Litt vondt en dag klarer en alltid.
Trulsepus har fått smaken på livet ute.
Prrr, sier han og bykser villmann ut i verden. Nettopp ble han erta av skjæra. Må bare passe på for det er ørn i området. Og han vokser som et uvær.
Og jeg, jeg har det rett og slett veldig bra. Sitter her å drikker lunka vann, er i gang med andre glasset. Jeg fungerer greit og det er det beste av alt.
I de fleste tilfeller prøver en å bygge opp det som er ramlet ned. Dette er et innlegg om akkurat det.
Bildet er tatt av bepart64 fra Pixabay
For jeg er bygd ganske kraftig ned. Når man går inn på nettsteder flommer de over av råd og produkt om hvordan kroppen skal komme opp på toppen. Nytt år og nye muligheter… liksom. Jeg tror ikke på at dette er noe for meg. Men etter helseproblemer fra brukket tå til nakkeprolaps og en del mellom disse ytterpunktene, som betennelser som kommer og går, har tilværelsen blitt mindre fysisk. Så det er ikke bare å dure massivt på.
Jeg er i utforskningsmodus.
Slik som bare å ta en dusj fører til behov for hvile i etterkant.
Nå har jeg over lang, lang tid hatt morgenens drikkemønster.
Tror jeg kan gå flere år bak i tid; Lunka vann og lime, lunka vann og sitron. Lunka vann, sitron og gurkemeie…
Variasjoner over et tema.
Nå går jeg over til å drikke kun lunka vann, minst to store glass, før alt.
Det var sønnen som kom med et innspill, om at med dette var anbefalt i østlig tankegang.
Det er to ting jeg må få opp og det er metabolismen og fysiske bevegelsen. Dette hører ganske godt sammen.
Drikkinga tenker jeg å fortsette med utover dagen, slik som å føre chaga-te inn igjen. Jeg har mye av sorten liggende og den har mange helsegevinster.
“Chaga er et adaptogen og virker immunmodulerende, krefthemmende, svulsthemmende, genbeskyttende, generelt styrkende (tonikum), styrker hjertefunksjonen, blodrensende, blodsukkerbalanserende, smertestillende, magestyrkende, leverstyrkende, betennelseshemmende, antibakteriell og virushemmende. Soppen utgjør en av de kraftigste naturlige antioksidantene som er kjent. Av alle medisinske sopper har chaga trolig det største mangfoldet av medisinske egenskaper.»
Så det er for dumt å ikke bruke det en har i skapet, spesielt med så god omtale.
I tillegg fikk jeg nettopp Johannesurt eller Prikkperikum. Når jeg søker på hva det skal hjelpe for står «nedstemthet». Det sliter jeg heldigvis ikke med. Men leser jeg videre ser jeg det kan brukes blant anna mot harde muskler med varme omslag. Så det vil jeg prøve for nakken.
Har forresten fått svar fra St. Olav om at jeg hadde hatt problemene i nakken for kort tid for inngrep og de anbefalte konvensjonell behandling.
Nå vil jeg så klart unngå et medisinsk inngrep i nakken for alt i verden. Men varme omslag av Johannesurt kan jeg forsøke.
I tillegg til dette har jeg vurdert Osteopati. Dette har ikke refusjonsrett, så behandlingen blir dyrere – men hjelper det er det verdt det. De tre fingrer på venstre hånd har feil følelsesreaksjon fordi nervene er i press. Dette kompliserer hverdagen.
Etter hvert vil jeg få mer inn for å forbedre helsen, ikke minst bevegelse. Kanskje bare noen turer opp og ned gårdsveien… Og så har jeg øvelsene mine jeg skal i gang med og ikke minst meditasjon. Så planen står i kø.
Tenker forresten å føre inn noe av det samme jeg gjør i jobben i privatlivet også. For å få unna slikt som jeg skal gjøre i «morgen». Morgenen kommer aldri, for den er der alltid i framtiden. Bare litt redd for at jeg har forsøkt dette tidligere. Men kanskje tiden er der nå.
I hvert fall er det disse enkle tingene jeg skal starte fokusen med. For å komme meg i gang med et mer fungerende liv. Bygge meg opp.
Blir godt når jeg er kommet dit at jeg slipper å hvile etter dusjen.
Det er i alle fall fredag igjen. Jeg har jobbet en uke . Og jeg kom nesten opp i full tid. Bare 20 minutter for lite. Jeg begynner året som i fjor. Under streng kontroll og planlegging.
Nå skal vi ta oss en tur til butikken. I kveld skal vi være kjempetypisk, er det ikke taco da man skal spise på fredag?
Tror ikke jeg har spist taco på evigheter.
Det ble handling, det ble taco…som forresten skrives med «k» som tako, hørte jeg på radioen i dag.
Og så var fredagen over og det samme var jeg.
Gleder meg til at jeg skal få denne forma mi opp igjen. Nå er den helt elendig.
Noen som ikke har dårlig form er han her.
Han raser rundt og er skikkelig raptus. Plutselig var han på toppen av gardinen. Jeg løfta han ned.
Nå skal jeg poste dette innlegget som ble starta i går. Slik er blogglivet mitt, tafatt, magert og blir lite etter. Om det er en periode eller en utfasing veit jeg ikke. I alle fall må det fylles på med mer energi i dette livet mitt. Og det tror jeg at jeg skal klare.
Du vet, et år som er nytt, blir annerledes enn tidligere år, et år med nye sjanser, et NYTT år rett og slett.
Jeg føler du smilet nå…; slank, sprek og sunn, liksom…
Sææærliig!
Nå må jeg ile til med å si at jeg er ganske sunn, faktisk. Og det har ikke hatt så mye å si om jeg har blitt både slank og sprek, bør nok ha et lite fokus i den retning -.
Men dette året blir faktisk helt annerledes.
Virkelig.
På enden av sommeren blir jeg pensjonist og det ser virkelig fram til det. Ikke fordi jeg tror alt blir fryd og gammen. Men jeg har aldri prøvd å bli det, så det blir veldig spennende.
Likevel, først har jeg noen måneder med slik det har vært. Altså gammelt nytt.
Utenom at jeg har fått meg en samboer.
Han sitter å vagler på knærne mine nå.
Vi har vært ute på glatte veier i kveld, jeg bak rattet og han i en veske.
Han likte det overhodet ikke. Mjauinga var like intens både dit og tilbake.
Mor var lykkelig over besøket, tror nesten pusen gjorde størst lykke.
Det har vært så mye vær, så vi har holdt oss mest i ro.
Det har blåst, regna, snødd, føket og tordna. Var likevel framom mor første nyttårsdag, etter nyttårskonsertene.
En natt blåste det slik at jeg ikke fikk sove. Og ja, jeg var redd. Her var jeg oppe en tur, utelysa på treet satt fortsatt på, men vinduet var nesten dekket av snøfokken.
Jeg har også funnet veien ned, altså vært på jobb. Dit fant pusen veien også.
Det er mye som må på plass måneden framover. Jeg ønsker å levere fra meg et oversiktlig produkt. Det er nå jeg må registrere gjenstander som ikke er kommet på plass, rydde i mapper, kaste, gå igjennom bilder, sortere. Rydde både fysisk og virtuelt. I tillegg skal jeg få opp utstillinga jeg ikke fikk til i vår på grunn av at helsa svikta flere ganger, i år skal den bli.
Tror dette vil bli nok de månedene som er igjen. Det vil nok bli en del møter, mye som skjer for de som skal fortsette. Flytte inn i nytt bygg, årets landsmøte for museum osv.
Det er nytt år, vi er kommet fire dager ut i året.
Pus vil helst drikke av glass.
Jeg skal prøve å få til det jeg ikke har klart de siste par åra, gjennomgang av året som gikk.
Hva skal vi gjøre, hva skal jeg velge. Ett av spørsmåla som har svirra i bloggen min.
«Shall I stay or shall I go».
Altså, hvordan blir framtida mi. En stund ble jeg nesten spist opp av dette spørsmålet. Og så la jeg det bort, lengst inn i skapet.
Problemet er at åra har gått, jeg ble halvt uføretrygda for noen år siden og nærmer meg nå pensjonistenes rekker. Og da vil økonomien bli fargelagt av dette. Den har også blitt det av at jeg fikk denne uføregraden. Så da å sitte med en gård uten drift med utbedringsbehov og en begrensa praktiske evne, er langt fra optimalt. De fleste oppegående mennesker har nok tatt affære og valg for lengst. Sannsynligheta av denne konklusjonen er at jeg hører til de mindre oppegående.
Nå er jeg ikke aleine om å syns det er dumt å kvitte seg med gården. Jeg kjøpte den fordi det er jorden vi lever av og slik verdenssituasjonen vingler avgårde er ikke de tankene jeg hadde for å gjøre dette valget blitt svakere.
Nok om dette, problemet er at jeg ikke har mulighet til å utbedre et tak som skulle vært reparert for flere år siden.
Men som sagt, jeg la problemet inn i et skap. For enda vet jeg ikke…
Lang innledning til innleggets egentlig fortelling.
Det starta med at jeg sa til sønnen;
– Kanskje kan du flytte hit, bo i leiligheta nede når den ikke er kontor lengre-.
Sønnen likte egentlig den tanken.
Siden sa jeg;
– Om du flytter hit kan vi kanskje orden oss en katt på deling.
Det var da det tok av. Og det gikk fort.
Moren til en kammerat hadde et kull med kattunger. De var klare på nyåret, egentlig.
I første omgang var jeg ikke så positiv til dette. Kattepusen var svart og hvit med rosa nese. Ikke mixen jeg er mest begeistra for. Men etter å ha fått tilsendt bilder i hopetall, skjedde noe.
foto:rime
Jeg smelta.
Overleveringstidspunktet ble framskynda.
I går hadde jeg en dag både i butikker og på nett, for klargjøring.
For den kommer hjem til jul.
To døtrer ble helt overvelda lykkelige.
Pus i hus til jul.
foto:rime
I dag blir han henta. Midterste ville være med å sponse sekk for frakt.
Så i kveld flytter et nytt familiemedlem hit. Som et ledd i å ikke flytte her ifra.
Og nå gleder vi oss alle til dette nye medlemmet.
Om vi kan ha juletre er et annent spørsmål, men det skal jeg ikke ta stilling til nå.
Jeg har ting å gjøre før folk kommer heim om noen timer, med en liten, stor pus.
Den er halv Maine coon, så det blir sannsynlig en stor pusekatt om noen år.
Tid til å ta opp bloggen, til å tenke, til å skrive.
Til helga skal jeg ha slik jula blir, klar. Det som er bakt, vaska og slikt, blir jula. Og ja, er klar over mange av de ønska gjøremåla vil falle av lasset. Men det overordna er at vi som samles skal ha det bra, kose oss, glede oss over å være sammen. Det er det viktigste. Ikke at det er laga aspik. Gjorde det for første gang i fjor, tror jeg dropper det i år. Etter hvert var det ikke så delikat å ta inn på bordet.
Jeg drikker min morgendrikk, har skifta ut det jeg drakk, limen og match-teen. Nå er det er stort glass med raspa gurkemeie og sitron jeg drikker.
Denne uka har jeg ferie. Altså ikke jobbe jobb.
I dag skal det planlegges godt. Vaske og settes noen deiger; et fruktbrød, havregynskjeks og smultringer. Det er mor og sønnen som ønsker seg smultringene.
I går kom jeg meg endelig til legetimen min. Et gjennomgående tema i flere innlegg her. B-vitaminene hadde fått rett nivå. Men skal fortsette med å ta B-12, for legen tror at tarmene mine ikke tar opp det de skal, blant anna på grunn av divertikkpelsykdom.
Men det jeg var mest spent på var MR-bildene. Det er over fire måneder siden nå, det. Nakke, arm og fingrer og at jeg går med disse fingrene som enkelt sagt er ekle.
Var beredt til å kjempe for å finne ut av dette problemet, for regna kanskje med ingen funn var funnet. Men det var det. Det viste seg at jeg går med en prolaps i nakken. Så det var prolaps, har vært litt fram og tilbake om det. Dette kan gå tilbake av seg sjøl, men fordi det var veldig trangt var legen redd for at dette ikke ville skje. At nervene var for mye i klem. Dermed vil veien gå videre til nevrolog. Håper likevel på at dette går over av seg sjøl, har ingen lyst til eventuelt inngrep. Og så klart at dette ikke skal bli verre med lammelse som verste scenario.
Det er ikke bare året som er blitt gammelt. Noe må en regne med når det kommer til kroppen også. Nå tror jeg at nakken ble skadd etter en bilulykke da jeg var litt over 30 år. Har hatt perioder med vond nakke etter den ulykka, men aldri opplevd at fingrene mista følelse.
Uansett er det greit å hake ut dette legebesøket.
Nå skal mer hakes ut.
Yngste og samboer tar en tur over til Danmark i dag, skal vi handle noe på båten, spurte hun.
– Kanskje sprit, sa jeg.
Jeg har så lyst å lage eggelikør.
Faren til barna kommer ikke til julekvelden i år… men jeg kan kjøpe inn akevitt, hvitvin og rødvin, sa han. For det bruker han og handle inn når han feirer sammen med oss.
Jeg ble veldig glad for det. Så da er det kanskje bare konjakken til goro og sherryen til desserten julekvelden jeg må handle inn.
Det er en greie denne jula.
Kikka gjennom en gammel kokebok med mange minner, da jeg var hos mor sist.
Hun syns det er rart at jeg husker så mye om mat og mente jeg måtte være ganske interessert i maten, både da og nå.
Og jeg er nok det.
Så nå må jeg bare fortsette med akkurat det.
Og vasking.
Det er jeg ikke så glad i, men jeg liker resultatet.
Vi deler en liste, den ble laget i fjor og kopiert i år, barna og jeg. Der haker vi ut etter hver som ting er gjort, kjøpt eller laga… og så kommenterer vi.
Den er veldig grei å forholde seg til. For jul er gjentakelser.
Den dagen her altså… Egentlig er jeg så lei av å sitte på data.
Har gjort det i hele dag. Gjennom jobb.
Jeg kom sent igang. Men likevel… Det er ikke lenge siden jeg ble ferdig. Ferdig med det jeg måtte.
Den følelsen…
Sjøl om jeg ikke rakk det jeg trodde.
Nå spiser jeg druer og er lykkelig over å gjøre akkurat det.
Det er straks helg.Tror jeg får en rolig helg. Men må lese.
På tirsdag må jeg kunne slikt jeg ikke kan ennå.
Ser uka kan bli av det ville slaget.
Tirsdag skal jeg både framom legen for blodprøve og ha et arrangement. Det er til det jeg må pakke kunnskap inn i hodet mitt.
Onsdag er det en evaluering om ettermiddagen.
Torsdag har jeg endelig legetimen som jeg har satt ut to ganger, så da får jeg høre om det er håp for disse fingrene som ikke oppfører seg. Og så er det julelunsj, så går alt uten forsinkelser skal jeg rekke begge deler. Tre dager på rappen med kjøring og farting. Men…allerede uka etter har jeg ferie.
Blir litt stressa av å tenke på gjøremål, det orker jeg ikke.
Nå skal jeg legge meg, rakk ikke baking og rakk ikke lesing verken her eller der.
I dag rundt klokka 15.00 skal Stortinget stemme over ny abortlov. Om grensa for sjølbestemt abort skal utvides fra 12 til 18 uka. Første gang jeg hørte om dette trodde jeg ikke det kunne være sant. Men det var det.
Så i dag skal dette lovforslaget stemmes over.
Hva jeg syns kommer nok fram allerede i starten, men hvem er jeg… bare en av mange med mine opplevelser. Hvem bryr seg?
Og jeg forstår at det er mye mer i dette enn det vi hører på nyhetene, og det er bare der jeg har grunnlaget mitt fra, det som er sagt der.
Det blir snakka om nemder som vi var på 50-tallet. Som en hard, uforstående gjeng som ikke gir kvinner frihet over sin egen kropp. Jeg har aldri stått i en slik situasjon og følt dette på kroppen. Det jeg derimot har opplevd er det motsatte. Jeg ønsket barn og gleden var stor og formen var helt ufyselig da jeg ble gravid. Jeg hadde bodd aleine i kroppen min i over 30 år og det som skjedde var fryktelig uvant. Da jeg passerte 18 uker kunne jeg ikke lengre få på meg mitt vanlige tøy, noe som gjorde meg sur, skal jeg være ærlig. Forskrekkelsen og redselen ble stor da noe brast i meg og jeg mista en del blod. Trøstende ord på sykehuset om at dette går bra… men jeg husker enda ansiktene på de som undersøkte meg da de så små føtter.
Det ble en uke der jeg følte meg som en apekatt som hang så godt den kunne i greiner av håp.
Det gikk ikke bra.
Jeg hadde kommet opp på 19. uke og den lille gutten var perfekt utenom at den ene foten var ødelagt fordi de måtte inn for å gripe fatt i foten for å få han ut.
Sorgen og smerten var gedigen.
Vi fikk spørsmål om begravelse.
Et spørsmål som var umulig å vite svaret på.
Blodfattig, hormonell og med sorghull som var dype.
Denne gutten var ønska, han var frisk, foreldra var ikke bare sammen, men til og med smidd i hymnens lenker.
Jeg skjønner at de som søker abort etter 12. uke har en helt annen agenda. Barnet viser seg å ha en så stor sykdom som ikke er til å leve med. Grunnen er nok veldig mye mer som jeg ikke skal dvele ved. Kvinner er det også mange utgaver av.
Det kan faktisk være samfunnsnyttig, om barnet trenger mye støtte etter fødsel…
Slikt er ikke lønnsomt.
Og så må kvinner få bestemme over sin egen kropp!
Det er nok her jeg får det største problemet med denne loven. At det er bestemmelse over egen kropp som blir brukt som argument.
Bort med egne opplevelser, nemder og sykdom. Hvor mye kan kvinner bestemme over sin egen kropp?
Vi har mensen, vi har denne livmora og eggstokkene. Vi har alskens ting som skjer i kroppen i forbindelse med dette. Og vi er absolutt forskjellig. Vi er mange utgaver av å være kvinne, finstilt og variert, vi har et utall av hormoner.
Det er damer som er veldig syke når de får mensen, behandlinga er å gi hormonelt prevensjon.
Hvor mye er det forska på kvinners helse?
Hva koster det for en kvinne å produsere et barn?
De blir påvirka av prevensjon, de blir påvirka av å abortere, graviditeter og mye mer. Ikke alle kvinner, for kvinner er som sagt veldig forskjellige.
Men forskning på helse er i mange tilfeller menn som er blitt forska på. “For kvinner er for ustabile» har jeg lest.
Og det er her jeg er ved sakens kjerne, når skal kvinner får lov til å være kvinne med det det medfølger. Få lov til å være oss sjøl, stolte, respekterte med reelle valg som det er godt å leve med. Ikke narra til å tro at det er for vårt eget beste og at vi skal konkurrere på menns premisser. Menn kan heller aldri konkurrere med oss. Men vi kan samarbeide.
Uten overgrep, uten latterliggjøring, uten å bli sammenligna med menn. Bare for å få lov til å være, få respekt med å være kvinne og det det innebærer.
Jeg tror ikke løsningen er å utvide abortgrensen, heller legge til rette for at kvinner får være dem de er, mennesker får lov til å være seg sjøl uten pekefingrer og lovverk som bryter mennesket ned. Bokstavelig talt.
Vi har følelser.
Hvor mange kvinner syns det er greit å ta abort uansett hvor mange uker som har gått?
Sikkert mange, men jeg vet om de som har en sorg det ikke en gong er lov til å snakke om-.
