Jeg sleper meg mellom dagene. Og de sklir forbi. Skal jeg skrive innlegg, tenker jeg…

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Og så tar jeg mac’en på fanget.

Ute er mørket gjennomtrengende.

Jeg hører på Lars Saabye Christensen og blir fargelagt.

Hjemme etter besøk hos mor lager jeg meg en forenkla pai, spiste ikke middag før.

Laga vaffelrøre hos henne, tente på er telys og henta ved. Hun syns det var godt å få vedvarme i huset, hun syntes det var hustre før det flamma inne i ovnen.

Hun ville jeg skulle se på bilder, det var så mange fine av meg mente hun.

Jeg fant ett bilde.

Husker jeg var lei meg da jeg var yngre fordi det ble tatt så lite bilder av meg. Kjente på følelsen, men den hadde bleikna for det meste er ikke gjort av vond vilje.

Følelser, hendelser før og nå. Min egen store slitenhet.

Tenker på det en lege sa for noen år siden, at livet som vi går gjennom kan koste oss forskjellig…er psyken svakest kan den bli angrepet. Er fysikken svakest er det den som får trykket. Han mente at hos meg oppsto det problemer i den fysiske kroppen. 

Uansett, jeg tror ikke på sykdom, bare ballanse. Og når en ikke finner fram til balansen gir det resultat.

Etter hvert har jeg mista ganske mye tro på dem som tjener på sykdom.

Jeg tror jeg vet-, men det hjelper ikke når det bare blir teori. Når energien er så flat, når fingrer bare snubler i utførelsen. Panna blir klam og svett av en tur over kjøkkengulvet. Når søvnen aldri er langt borte.

Og ja-, jeg vet det høres sykt ut. Men jeg ser andre veier. For noen dager siden tok jeg hånd om en ny teori, syn, segn og tro…

Jeg tok hånden fram.

Snudde og vendte på dem.

Hendene, altså.

Søkte opp, kikka både her og der og ble veldig oppslukt. Linjer, kryss, øyer, fisker, lykke og ulykke. Vet ikke hvorfor det ikke har fanga meg før, jeg svinger litt som en pendel hit og dit. I tro og skeptisisme.

En vet aldri noe sjøl om «vitenskapelig bevist» er et yndet slagvåpen. Når man vet at til alle tider har folk trodd de har visst og som i ettertid er blitt avvist. En vet aldri alt, har det vist seg. 

Jeg har spist et stykke pai som jeg må innrømme smakte.

I morgen er det museumsdag, vaffel og kaffe. Om det kommer folk, tjaa, det gjenstår å se. Jeg skal i alle fall komme meg på nett nå.

Og så ble det et innlegg, til tross for at jeg ikke orker så særlig. Ikke har jeg sovnet heller, men må straks.

Tror du på lesing i linjene, lengdene og formene vi har i en hånd?

♥

Lørdagen trådte inn på scenen, «her er jeg», sa den. Den har ro i bevegelsene, en stressfri og grå dag.

For det fine og varme været har tatt en pause.

Usikkert hvor lenge.

Kanskje en uke, kanskje mange måneder, opp til et halvt år.

Men en må bare bli med. Bli med på det som skjer. 

Helga har allerede forandra seg flere ganger.

Ikke besøk.

Sønnen har ødelagt andre foten på trening, ingen jaktføtter der i gården.

På søndag skulle jeg være med for å hente et lam, for turens skyld og for skravletid.

Det er utsatt.

Det har vært koselig med både besøk og tur, men det er godt å ikke skulle noe også.

Og såpass energi er det i meg i dag at jeg har lyst til å gjøre en innsats.

Starta med å flerre sengeklærne av og henge ut dyna, vaskemaskina surrer. Venter et sengeklesskift til med å ta fram vinterdyna. Neste uke vil ikke temperaturen komme opp på to tall. Så bevilger meg flanell på sommerdyna før den legges vekk.

Og så er det vinterklærne, tror jeg bare pakker ned sommerklærne nå. Er liksom på tide.

Lengter jeg etter frie kjøkkenbenker, gulv skulle vært vaska, kjøleskap avrima…

Nå har jeg ikke ambisjoner om å klare alt dette, men et par ting eller mer, har vært bra.

For ikke å snakke om tur ut.

Slik som nå er det farlig å sette seg i stolen jeg sitter i.

Plutselig er alt av konsentrasjon borte, om jeg skriver et innlegg eller skal lese innlegg eller anna på data’n. Jeg sovner bare fort vekk.

I går henta jeg mor, tok henne med meg på tur, handling og kaffe. Jeg blir så fort irritert inni meg over å gjenta meg på grunn av hørselen, det er ikke godt for noen. Tror likevel det var godt for henne denne kaffekoppen og ciabatta’en, se andre ting. Men jeg liker ikke at jeg ikke kan kose meg mer, at jeg ikke har energien til anna enn å bli irritert så fort.

Bra jeg skal ta en sjekk i slutten av måneden. Må bare få skrevet ned alt dette som fjusker i kroppen.  Sannsynlig er det meg sjøl som kan være min beste lege. Men det er klart, forsetter jeg blir det ikke bedre og verre kan bli ille. Men greit å sjekke om det finnes synlige avvik.

Jeg må også sette opp liste for å ha fokus, for jeg må nok i stor grad skape gledene ut av indre tankekraft. Og så må jeg lage meg vintershots med masse c-vitamin. Har kjøpt inn både sitron, ingefær og gurkemeie.

Jeg må sannsynlig til å sette meg opp lister på ALT. Slike som jeg kan krysse ut.

For det er mye.

Jeg har bare ikke vil ha hatt lister, det var for mye som jeg ikke evna.

Og jeg vil bare le, kysse og spise lakris.

Jeg vil ikke alt dette jeg må.

Så må jeg likevel greie gjøre og utføre det for å kunne le den gode latteren.

Lakrisen er ikke bra for noe.

Kyss har jeg fordelt over for mange frosker opp gjennom tida. Og den unge meg er borte for lenge siden og alt det som en likte å se på også.

Her om dagen så jeg at han som ga meg det aller først kysset var borte fra de levende. .

Jeg må konsentrere meg over livet, dagen og nå’et.

Konsentrere meg om det jeg kan. 

I gårkveld ble jeg sittende å se på “Leo og de farlige”. En serie på NRK som ga et sterkt inntrykk.

Hvorfor? tenker jeg.

Hva er det som gjør dette, hva er det som fører menneskesinnet ut i det fatale.

Hvorfor berges mange som det kan gått ille med.

Hvorfor?

Hva er det som gjør at livet er slik…

Og jeg har mitt svar, funnet det jeg kan hvile i.

Men likevel føler jeg utryggheten, fordi en aldri vet hva som ligger der foran. Hva en skal i gjennom.

Jeg vil le, jeg vil nyte, jeg vil gjøre de gode valg i balanse. Og jeg kan aldri greie å gjøre noe mer enn mitt beste. Det beste ut i fra det ståstedet jeg sjøl har. Alle gjør det, sitt beste, ut i fra muligheter, ressurser, biologi og det som ligger i «ryggsekken».

Jeg må løsrive meg fra denne stolen med armer som holder meg fast, må ut i dagen for å finne fram gleden, virksomheten, balansen i det som er mitt liv.

Og jeg elsker å ha en dag uten en plan.

Men jeg må ha en plan.

Nyt dagen din for fulle mugger, det skal jeg også.

♥

Dunk, dunk «sier» det. Jeg har drukket for lite vann. Det må jeg gjøre noe med.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Jeg lina meg opp.

Web-seminar.

Det er mange av dem.

Hvordan få et bedre liv, like deg sjøl, bli slank, få energi, sove bedre…

Lista er lang.

Av og til trykker jeg delta.

De er lagt likt opp.

Dette handla om tarmer og var absolutt interresant.

Med masse tid har jeg kanskje meldt meg på produktet som ble solgt.

Det som slo meg etterpå, det som jeg nok har størst problem med er stresset. Tror det er derfor jeg har så lite energi.

Ett av punktene som ble skissert opp som uheldig.

Dette har vart i for mange år. Tror jeg går rundt med skjult stress.

Det er der jeg nok må sette hovedfokuset, hvordan slutte med noe jeg ikke en gang nesten ikke vet jeg gjør. 

Jeg starta dagen i dag nokså idiotisk.

Pakka ned det jeg hadde brukt for, hadde time hos fysio først og trengte tiden.

På tur dit kommer jeg på at det er tømming av restavfall i dag, men hadde ikke tid til å snu for å ordne det, må komme tidsnok.

Akkurat det gjør jeg ikke, jeg kommer en time for tidig til behandling…

Rekker likevel ikke kjøre hjem, eller…, jeg passerte søppelbilen så har nok ikke rukket å kommet meg hjem før søppelbilen hadde passert hjemme hos meg.

Stakk innom biblioteket uten jeg hadde med meg alle bøkene jeg nå kan levere etter innlevering av artikkelen. Tenkte bare det var greit å ha bøkene tilgjengelig til artikkelen går i trykken.

Men var veldig hyggelig å møte henne som jobber på biblio.

Etter behandling dro jeg innom bedriften jeg jar skrevet om, kikka gjennom en hel mengde av papir for å se om det var noe som kunne brukes til illustrasjon.

Ikke hadde jeg med meg vann og ikke mat.

Etter noen timer var jeg ganske lei av gamle arkiv.

Ikke var det lett å ta bilder heller.

Tror er dette som er grunnet til hodepina nå i kveld, så mange timer uten vann og mat.

Jeg skal få bredband på museet, fikk melding om at de kunne komme klokka åtte i morgen. Det hadde betydd at jeg må ha kjørt hjemmefra sju. Sa det passa senere på dagen.

Disse dagene…

Jeg må øve meg på å ikke stresse, være her, vare her og nå hele tida.

Så enkelt og så vanskelig.

♥

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Mørket senker seg, akkurat som det gjør på denne tida. Her er det sen middag og mange tanker.

Om jeg skal dele noen av dem…

Det er lappverk av alt og ingenting. Men i dag kom jeg meg ned i kjelleren på kontoret. Så jobba faktisk noen timer.

Har også så lyst til å få ferdig det jeg skriver på, men ser større sjanse for at jeg ikke rekker det enn at jeg gjør. Har igjen 1000 ord, men det er ikke bare mengden, det er innholdet.

Las for litt siden en definisjon av vegring for å komme i gang, at det handler om prestasjonsangst. Og det må jeg si gjelder denne gang. Jeg skriver om et familiemedlem til en årbok og jeg skal få fram essensen, ha godt kildemateriell å henvise til uten at jeg kopierer.

I tillegg er det denne forbaska pekefingeren, som fører til at jeg grøsser for hvert touch jeg tar med den.

Det blir sen middag. Middagen er sellerirot, løk, gulrot og potet kokt i appelsin- og sitronsaft.

Jeg orker ikke så mye om dagen, men litt mer… kanskje, enn jeg har greidd. 

I morgen vil jeg nok sende avbud til et møte. Hodet var veldig plagsomt da jeg våkna i dag, fant fram en gammel koronatest. Den var for gammel.

Samme det, jeg hoster og snyter og nyser.

Festlig.

Jeg tok meg likevel noen turer ut, barføtt. Sola skein så fint og det er viktig med pause.

På radioen spilles Cure.

Muse skal slutte til neste sommer ble også forkynt, to avskjedskonserter til sommeren.

Jeg liker bandet.

Spurte mellomste om vi skulle dra på en kunstutstilling, enten til lørdag eller i slutten av september.

Sist uke hadde vi her i kommunen en pop-up utstilling av Aune Sand. Vurderte å dra, men fant ut at jeg ikke orka. Ikke slik stor fan og ikke så opptatt av kjendisstatusen.

Jeg trenge mye alenetid, så forresten en uttalelse på det også…likte den. Noe om at da har en ikke behovet for bekreftelse.

Men jeg har nok det jeg også, liker å høre når noen sier noe bra om meg.

I dag fikk jeg melding om at jeg var snill.

Jeg vet ikke akkurat det, tror ikke jeg er mer snill enn gjennomsnittet.

Snillhet er vel ikke udelt positivt heller.

Jeg ønsker egentlig masse tid til å gjøre bare det jeg vil og så dele tid med mennesker som gir meg masse.

Det blir nok.

Plutselig.

Jeg ble forresten gammeltante sent i gårkveld.

Høres fryktelig gammelt ut.

Hadde en gammeltante som ble over 100 år.

Men koselig at det har kommet en gutt i vår jente-dominerte familie.

Apropos snill… jeg prøver å være snill mot meg sjøl, gi meg plass som føles god. Når jeg er nede på kontoret ser jeg på alle tubene med farger, snart tenker jeg da, snart…

Jeg vil nok bare leve som den jeg er, ikke den andre mener jeg er.

Kjente det sist jeg klipte meg. For det var ikke meg, bare en godt voksen dame som ser ut som alle andre disse damene. Ikke det at jeg legger an med dreads akkurat, men jeg vil ikke være i forventningene til andre lengre.

De har jeg vært i over 30 år nå.

Blir godt å slippe fri.

♥

Når en bare vi sitte skal en bare sitte da?

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Plana for dagen var å stå opp tidlig for å sette seg ned å skrive. Våkna halv ni. Tidlig var for sent.

Her kommer noen plager og klager.

Temeperaturen min viste feber og på føttene klør det, noen har nok stukket meg. Mange steder. Jeg klør og det blør. Nasen renner. Fingrene er fortsatt dovne. Spesielt pekefingeren. Ekkelt å ta bort i noe som i «alt». 

Ringte legekontoret i går, jo, det var bestilt MR 14. august. Ring røntgen, ble jeg rådet til.

Innen tre måneder sa de der. Jeg spurte om nervebaner kunne bli skadet når de lå i klem i over lengre tid. Så får bare håpe de ikke gjør det da. Det var det som ble sagt

Jeg har gjort øvelsene mine, håper de løsner opp hele greia og at det her også kan bli et minne som går inn i glemselen.

Skal til fysioterapeut i dag. Har sendt melding om det er greit for henne med forkjølelse og det var det, men hun utsatte likevel da ho fikk høre om temperaturen.

Er lei av disse helsemessig avsporingene.

Men en må nok bare igjennom.

Hører på nyhetene at det er en del «rusk» i befolkninga.

Ute regner det.

I dag er det høst.

Nå skal jeg spise, så tar jeg med meg sjøl ned på kontoret.

Jeg må jobbe.

♥

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Ute skinner sola. Over tåkelaget. For det er grått. Grått. Gyllent og grått.

Jeg sitter her og hører på et opptak.

Reprise på Ni-timen.

Et innslag fra tidligere i uka.

Om Jokke.

Jeg har vært påkonsert med Valertinene. Og jeg har gravlagt ungdommen.

Sola kom fram siden.

September med glød.

Trondheim sto på programmet midt i uka som gikk.

Konsert.

Jokke og Valertinene.

De originale medlemmene av Jokke & Valentinerne ønska å hedre og feire Joachim. Valentinerne består av May-Irene Aasen, Petter Pogo, Håkon Torgersen, og med Vidar Rugset på vokal og gitar.

Da jeg fylte år nå i sommer fikk jeg to billetter.

Helst ville jeg ha med meg alle mine tre.

Og slik ble det.

Yngste skulle oppover fra Oslo, på tur til Oppdal og saueleiting.

Eldste var med meg.

Vi møttes hos mellomste.

Så var kvelden der og vi labba ned til «Havet».

Og så var det igang.

Lyd og lys.

Jokke vil ha fylt 60 år nå i september og bandet ville hedre han.

Så kom de kjente låtene, lydveggen var betong.

Yngste var å henta propper til å ha i ørene til oss alle etter hvert.

Jeg kjente rytmen.

Rundt meg var det folk i alle aldrer, de var i det.

Tenkte på dette, en lomme i tida, et besøk til bake, til ungdommen.

Godt voksne mennesker møtte igjen sin egen ungdom.

Og jeg gjorde oppdagelsen, om min ungdom.

At den definitivt var over.

Og jeg kjente det var greit.

Jeg hadde alt for lite energi og det må jeg ha lov til.

Det var fint å gravlegge sin egen ungdom med denne konserten.

Han som aldri fikk lov til å oppleve å bli 60.

Etterpå var jeg veldig tappa, så det var nesten på kanten av forsvarlighet å gå.

Nå håper jeg både å få tilbake følelser i fingrer og at jeg blir bedre.

Likevel, jeg angra ikke.

Jeg drakk vann, noe anna kunne jeg ikke putte i meg.

På tur hjem hadde gjengen og jeg flere stopp.

Vi stopper utenfor Uffa, satte oss ned inne i en skogkrull, praten gikk. 

Eldstemann og søstrene hadde mye å snakke om. Gjengen og mora, som delte likt og ulikt.

Folka på nabobordet ble stille.

Det er kanskje ikke hver dag en mor og hennes voksne barn ramler innom et lukket og skjult område midt i en by.

Plutselig forsvinner eldstemann opp i et tre, blir borte i mørket.

Treet er høyt og jeg syns det er greit å gå videre. Behøver ikke så å se opp i mørket og være redd…

Alle kommer etter, altså gjengen min.

Vi går foran hekker og stakittgjerder. 

Innfor høre jeg noen som beveger seg i takt med oss.

Blir nesten ekkelt, til jeg oppdager at det er regnjakken min som lager lyden.

Så er vi hjemme og jeg gjør noe jeg aldri gjør.

Legger meg både med sminke på og uten pussing av tenner.

Fullstendig oppbrukt.

Ungdomstiden er for langt bak, snart er jeg pensjonist.

Og Jokke, Joachim Nielsen, vil ha fylt 60 år i dag.

♥

Søndagen er like vakker som gårsdagen. Helt fantastiske septemberdager. Nest

en som en blir passivisert i alt dette vakre…

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Jeg sitter her og skulle gjort alt mulig av andre ting. Eller aller helst vil jeg bare at tiden har tatt det med ro. Slik at jeg bare har kunnet ha all den tid jeg har behov for til alt.

I går kom jeg meg en liten tur ut, uten at jeg fikk gjort det jeg egentlig skulle.

Utenfor inngangen blomstrer georginene jeg kjøpte tidlig i sommer, en rød og en hvit.

Den hvite har ikke slått ut i blomst ennå.

Jeg må berge de til neste sommer.

På andre sida blomstrer mynte. Må få tatt dem inn og tørka de.

Rett fram står søtmispelen. Den har blitt stor.

Jeg går bortover mot fjøset, de slanke stråa har blitt gule.

Oppom på ekra ligger opphugd tre som skal blitt til ved. Det var en nabo som har lagt det fra seg. Han sier han skal få de kutta opp…

Epletreet byr på røde epler, tror jeg snart kan ta de inn. Kanskje i dag…

Tredje gangen det er slått i sommer, rennene lager mønster på jordet.

Skogen begynner å få en farge av høst.

Jeg går inn i den og tar stien ned igjen.

Det var fint med den lille turen.

Etterpå var jeg likevel ikke til noe særlig.

Jeg fikk bakt en loff. Middagen ble rester etter dagen før. To tacolefser lagt i en form med tomat, skinke, våløk, ost og eggestand i og stekt i ovnen.

Ellers rann nasen og pekefingeren er like doven og følelsesløs.

Det samme i dag. Temperaturen inni meg var litt høy.

Jeg vil bare ha energi -.

Men kanskje trenger en bare å roe ned når kroppen ikke vil…

Uansett, i dag må jeg besøke mor. Vi skal besøke en tante som har knekt et ribben og ligger på sjukehjem.

Kanskje jeg ikke burde besøke to eldre damer når jeg snufser, men jeg føler ikke jeg er så dårlig at jeg kan dra. Fikk også vite av mellomste at hun hadde snakka med barnebarnet og hun hadde sagt at bestemoren gledde seg.

Søndagstanker.

Temperaturen ute viser over 20 grader.

Har bare ønska dagen ikke tok slutt på lenge.

Den er så fin.

♥

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

I går begynte jeg et innlegg med at det skikkelig pissregna, det ble skrota. I dag skinner sola fra blå himmel på årets først høstdag.

Jeg våkna og så at klokka gikk.

Har nok vært mer sjokkerende om den hadde stoppa.

Det var stille i huset.

Denne søndagen.

Vurderte om det snart kom lyder fra sønnen. For han var dette en viktig dag.

Han skulle ha sin debut.

Som jeger.

Eller mer presist, være med i et jaktlag.

Og han gledde seg.

Like etter jeg hadde stått opp kom han også.

Nå har han dratt, med sekk med skift i, matpakke og kaffe. 

Blir spennende å høre hvordan dette går. 

Sjøl sitter jeg her og har ingen plan. Anna en rydding, gå gjennom øvelsene for kranglete kropp og kanskje skal jeg ta turen opp i haugen. Kan finne sopp, for eksempel.

Jeg har en ro.

Akkurat i dag er dagen mer min enn på lenge.

Det er så godt.

I går var jeg tidlig oppe, da hadde jeg jobb.

Turen gikk ut til museet der det kom en stor gjeng. Men det gikk bra det også. Sjøl om jeg kan snakke på automat, ikke eie orda mine. Og da kommer det mye rart ut. 

–  1953, sa jeg og mente 1853.

Hjemme igjen ble det etter hvert miksa sammen en pizza. Sønnen syntes det var den beste pizzasausen han hadde smakt.

Da blir hu’mor stolt, men det var skikkelig enkle greier, bare hermetiserte tomat + litt tomatpurre, løk, hvitløk og chili.

Før vi spiste scrolla jeg på mobilen.

Da opplevde jeg noe sprøtt.

Siden så jeg Bunny hadde den sammen opplevelsen med en teori.

Appen til facebook hadde fått svart bakgrunn og blå F. Hva nå enn det er som gjør det valgte jeg å slette fb fra mobilen enn så lenge.

Vi snakka om det, sønnen og jeg, at egentlig skulle en ha sletta alle plattformer. For det er klart vi er bra kartlagt gjennom dette, de forskjellige plattformene. For meg personlig har det lite å si, om Google vet mer om meg enn jeg sjøl, for slik i all enkelhet lever jeg greit med det. Om jeg får fullt av vaskemaskiner i feeden etter og ha sett må en maskin eller at jeg får bekrefta mitt virkelighetsbilde som jeg allerede har, fordi mine handlinger blir speila. Så lenge jeg vet det er slik. Og jeg vet at det er min rolle som konsumer som er interessant.

Foreløpig.

Nå er kjøpegenet mitt blitt nokså svakt, reklame irriterer mer enn lager et behov og jeg har en personlig kamp mot Temu. Men opplysningene som gruppe, som en befolkning, kan disse opplysningene være rett og slett farlige. I feil hender eller til feil bruk, kan denne kunnskapen være fatal. Og det kan så klart komme. For vi er en ganske bevissløs flokk, mange av oss.

Så derfor fortsetter jeg min sang om mat og mitt liv…

I dag går jeg for en oppskrift fra Tomsmatprat sin side, denne HER.

Må legge leirgryta i vann.

Men det er lenge til middag.

På fredag kom mellomste søster innom, hun hadde med en gave.

En stol…

Gjett om jeg ble glad, her er min gamle.

Jeg har nok fått en bedre stol fra jobben til kontoret, men nå har en god arbeidsstol når jeg avslutter jobben også.

Det er søndag med sol, jeg har «ny» stol.

En pause i tilværelsen.

Til uka skal jeg skrive artikkel, på konsert, klipping av hår og time hos fysio.

Ellers har jeg ikke så mye på agendaen, så da bør jeg får til en del mer også… både privat og gjennom jobb.

HURRA for livet og all galskap. 

♥

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Jeg kommer hjem fra fysioterapi og er skikkelig sulten. Det eneste jeg tenker på er mat.

Dette skrev jeg på onsdag.

For mat er både godt, interessant og spennende… og ikke minst nødvendig, fortsatte jeg med.

Komfyren settes på. Jeg bakte for noen dager siden rundstykker for å spise sammen med blomkålsuppe. Jeg hadde brukt økologisk mel og noe var fra helsekost, så putta jeg en ostebit inni. Derfor varmet jeg opp ovnen, for å få osten til å smelte.

Jeg leser om mat og leker med mat.

I går var jeg på museet, hadde en åpen dag. Altså, det var på tirsdag.

Før jeg reiste hjem fant jeg flere steinsopper som jeg plukka med.

Etterpå reiste jeg framom en gårdbruker som jeg kjøpte melk fra. Fikk også i råmelk, melka kua produserer like etter hun har kalva.

Nå skal ikke jeg ta diskusjonen hvorvidt kalven får av melka, regner med den får –  at det blir overproduksjon. Dette skal jeg lage kalvedans av i dag.

Så gikk dagen og det har blitt kveld.

Det ble kalvedans og den var god. Tok med til mor og hun er glad for å dele kaffestund med folk.

Jeg kjenner dagen har hatt sin pris, litt oppbruka vil jeg si.

I morgen er en ny dag.

Og en ny dag ble det, faktisk enda en ny dag…

For i dag er det fredag.

Tid og mat.

Dagene går.

Fra bloggen forsvinner folk, frivillig og med at livet ble slutt.

Det får en til å tenke.

Mange tanker.

Om livet og hva en bruker tid på.

Har vurdert blogginga, seriøst vurdert den.

Jeg starta for en grunn for maaaange år siden.

Hadde spørsmål jeg ikke visst hvor jeg skulle stille og så begynte jeg å blogge.

Det er flere blogger siden.

Svaret på de åpne spørsmåla kom i løpet av mange år.

Jeg fortsatte å skrive, svaret ble tydeligere og i det siste er det blitt veldig tindrene.

Hvilket svar?

Det handler om tid, om livet og hva som er viktig.

Og som jeg har sagt før, en blir glad i menneska er inne. Som gir av seg sjøl. Som forteller og deler seg ut over orda, over alt en skjønner mellom linjene. Om orda er få eller man ikke forteller om seg sjøl, det fortelles likevel.

Og alle kan en ikke følge.

Jeg følger dessverre få, for kapasiteten min er så der. Prøver bare å gi ordentlige svar når jeg svarer.

Mange er veldig forskjellige fra en sjøl.

Det er flere bloggere jeg i første omgang reagerte negativt på, men så får en tak i mennesket. For oftest er alle flotte mennesker, sjøl om de er forskjellige fra en sjøl, gjør andre ting eller mener andre ting.

Det er fredag.

Jeg har fått øvelser, jeg skal gjøre de før en økt med arbeid.

Satte på en vask med klær, museumsskjorta må vaskes, det er bestilt omvisning i morgen.

Artikkelen jeg var redd jeg ikke rakk ferdig er nå siste frist kommet og jeg bør rekke den.

Bremsa på bilen er stramma og over helga skal de utslitte dekka skiftes.

Det ordner seg alt etter hvert.

Pekefingeren er fortsatt følelsesløs, men smertene i armen er borte og med øvelser tror jeg dette blir bra.

Men har en viss motstand mot øvelsene.

Sønnen har vært her en uke snart og det er veldig hyggelig. Til helga skal han være med på jakt for første gang i sitt liv.

I går fikk jeg ringt for å sjekke om svaret på MR-undersøkelsen tidlig i sommer for mor. Ingen tegn til demens eller kognetiv svikt, bare alderen som visker ut noen av minnene inn i mellom. 

Glede over hele leiren.

Tid og mat.

Og veldig mye bra, mye bra av alt.

Sjøl om verden holder på å gå av hengslene. 

Og jeg vil nok prøve å henge med her, lengre. Blogge mer.

Men tanken på at en er fri til å gjøre akkurat det en ønsker, er fint.

Og til deg, til akkurat deg som las ned hit, disse orda som bare har blitt skvetta inn på skjermen fra tastaturet…

riktig god helg.

Og vet du, du er fantastisk!

♥

Så er denne dagen på tur til å gå ned. Ned bak horisonten. Og jeg har gjennomført nok en dag.

En eller gang i løpet av dagen tok jeg meg sammen.

Kraftig!

Det kunne ikke fortsette.

Jeg hadde ramla bak en sofa og under et teppe -.

Ikke slik bokstavelig, men heldigvis er det ikke ofte det er så galt følelsen av en dag som i dag og i går…

Prøvde meg på et innlegg i løpet av gårsdagen:

Nå skal jeg skrive en dag uten innhold. Eller… Innhold er det alltids. Men i dag har jeg ikke gjort en tingeling.

Jeg har ikke tatt en tablett, støl som et gammelt gjære, fortsatt dovne fingrer og lat så det rekker over sju kongerike.

Skulle jobbe.

Det ble med tanken.

Sto opp var trøtt som en fele…om de har slike behov da.

Jeg har sittet og sittet og sittet.

Overskrifta var en sittedag.

Du skjønner sikkert hvorfor det verken ble postet eller skrevet ferdig.

Dagen i dag fortsatte på samme måte. Etter en natt uten søvn.

Jeg skulle og jeg ville, men…

Jeg bare satt.

Svetten brøt ut i panna bare jeg bevega meg i stolen.

Plutselig slo en tanke ned i hodet, kunne det være…

Ikke en uke en gang, men likevel…

Jeg har tatt noen veldig sterke tabletter som visst nok kan være vanedannende. I pakningvedlegget sto det at en måtte trappe ned. Men tenkte at i og med det var så kort tid kunne jeg bryte tvert av.

Kanskje var det likevel noe med dette -.

Først da den tanken hadde dukka opp ga jeg meg fred for «må» tanken.

Kanskje jeg bare skulle gi meg fred.

Da først skjedde det noe…

Jeg fikk ringt opp til flere telefoner og plutselig gikk jeg ned på kontoret.

Oppdaga fort at det ikke var et blivende sted, det fungerte ikke noe særlig.

Likevel var jeg der litt over en time og fikk skrevet både mail og andre beskjeder. Pluss bitte, litt tekst.

Og så kom jeg meg vei for å handle. I en alt for full butikk.

– Du ser helt utslitt ut, sa mor da jeg kom til henne. Hadde fått melding fra hjemmetjenesten at det var tomt for melk.

Men altså, jeg fikk til slutt likevel utført litt og glad er jeg for det.

Så slik er jeg likevel fornøyd med dagen.

Og så vet jeg at dette bare vil gå oppover, jeg blir bedre. Og ut i uka har jeg ny behandling for denne låsninga som har forvoldt så mye smerte.

Så nå tror jeg at jeg kommer meg på minnekonserten med feiring av Jokkes 60 årsdag med Valentinerne.

Liker du dem du?

♥