Hjelpes, dette hørtes traurig ut. Det er det ikke, men jeg burde … tenker jeg. Nå som tida er mi.

Men dagene fyker avgårde og fylles fort vekk.

Så sannsynlig er jeg bare slik- eller dagene.

Ser jeg har en tidstyv… den tro jeg at skal få et eget innlegg.

Og så er det stolen jeg sitter i nå… den skulle jeg også skrevet et annet innlegg om.

Det handler blandt anna om at jeg skifta stol.

Men i kveld la jeg data’n i fanget og skal skrive om mitt usedvanlige spennende liv.

NOT!

Jeg har nok bare et helt vanlig liv, men jeg trives skikkelig i det.

For en stund siden las jeg-, nå husker jeg ikke hvor, men fant ut at det hørtes prøvbart ut.

Det sto at en burde ut å gå et visst antall skritt like ette en hadde spist. Det hjalp på forbrenning, mener jeg det sto.

Må finne dette igjen, tror jeg må ha lagret det – men jeg lagrer fryktelig mye.

Så her om dagen tok jeg på meg støvler og klatra oppover bakkene opp og inn i skogen. Til et sted det var mye multe for et par år siden. Jeg rakk ikke å plukke de, men kanskje i år.

Multeblada fant jeg, men ikke et gult bær.

Så jeg klatra meg videre oppover og der fikk jeg se kaskader av gullende gult i terrenget. Ikke multe, men kantarell. 

Jeg plukka, kom over flere områder og kunne legge et lite lass på kjøkkenbenken.

Neste dag prøvde jeg det samme, etter middag tok jeg på meg støvler og gikk ned i skogen.

Det regna i kaskader.

Jeg gikk i sikk og sakk ned til sjøen. Tenkte en vill tanke om å bade om det var flo.

I ti grader.

Det var ikke flo og det var egentlig en lettelse.

Men flere kantareller fant jeg ikke på denne turen og våt ble jeg uten å bade.

Dagen i dag tenkte jeg at jeg bare MÅ!

Neste helg er det bryllup i Trondheim. Mor skal være med, frisørtime er bestil og klær kjøpt inn. Jeg har avbestilt hjemmetjenesten og bestilt dusjing en dag senere.

Men hun hører ikke.

Her er jeg også kommet til et tema jeg tror jeg skal skrive enda et innlegg om. Dette med høreapparatet.

I dag kjørte jeg til Kristiansund for å levere apparatet til innstilling etter reperasjon.

Så nå håper jeg mor nærmer seg å kunne høre igjen. Og at hun kan snakke og høre på dagen.

Da jeg var innom henne på hjemturen, sa hun at hun var redd for å bli skuffet. Det håper jeg inderlig hun ikke blir. Ikke vi rundt heller.

Det er skikkelig utfordrende for oss alle og veldig uheldig for mor å bli såpass utestengt fra verden.

Nå skal jeg spise en supersen middag. 

Dagene flyr som sagt forbi, de kunne absolutt gått saktere. Men jeg er redd for at jeg trives for godt med dagene og da blir vel resultatet slik.

Går dine dager også veldig fort?

♥