Går livet i loop? Opplever vi det samme om igjen og om igjen, som paralleller, spekulerer jeg på i dag.

 

 

 

 

Da jeg gikk på barneskolen spilte vi en del kanonball.

Jeg var lang, tynn og bevega meg rimelig raskt. Så jeg var ikke så lett å treffe og var ofte igjen som den siste på  laget.

En gang uttalte en medelev at det var det ingen vits, for jeg greidde ikke skyte noen, likevel.

 

Jeg var ingen populær unge, ble valgt som den siste, alt for sjenert og følsom.

Uttalelelsen huskes ennå, så mange år etter, for jeg ble lei meg.

 

Men medeleven hadde rett, jeg hadde ikke trykk i skudda mine.

Sannsynlig var det bare irriterende at jeg hoppa i rundt uten å bli truffet.

 

Om dagen spør jeg meg om det er det samme nå også?

At jeg har for dårlig “skudd-hånd”.

 

Det er 13 år siden jeg flytta tilbake til kommunen jeg flytta fra som 16 åring. Det var godt å flytte bort, for jeg ga meg lov til å bli et fritt menneske, så langt som en stram oppdragelse gir plass til.

 

 

I mange år har det vært fokus på ønska tilflytting, for kommunen sliter med nedadgående folketall som mange små kommuner.

Barnefamilier ønskes.

 

Da jeg kom flyttende med to barn, opplevde jeg ingen velkomst.

Jeg måtte forsere mange motbakker.

Etter et par år fikk jeg i hvert fall fast jobb – men da var jeg såpass sliten etter stadig usikkerhet i vikariatene jeg gikk i og som ble vurdert med noen måneders mellomrom.

Nå er det ikke uvanlig i den kommunale sektoren at folk blir gående i vikariat.

 

Men for min sin del, etter skilsmisse, barn med syndrom, kamper, salg og flytting sammen med den usikre jobbsituasjonen, begynte jeg å få problemer både med hukommelsen og det muntlige. Ord og begrep forsvant.

Og ikke minst vondter, vondter jeg ikke trodde på.

For midt i alt dette var jeg også svært redd for livet til det ene barnet mitt. For noen år siden forsto jeg at jeg hadde opparbeidet meg en slags posttraumatisk stresslidelse. Redselen hadde vokst seg altomfattende.

 

 

Jeg blir i dette tidsrommet hengt ut i offentlighet som udugelig. Noe jeg valgte ikke å besvare, for å gi det minst mulig oppmerksomhet. Fant her om dagen svaret jeg skrev, det var ikke noen harde skudd der heller. Saken var i sentrum, ikke meg som person.

 

I 2017 blir jeg diagnosisert med revmatisme.

Arbeidsmessig gikk ned til halv maskin.

 

Jeg har vært mye sliten, men jeg har satt arbeidet…eller arbeida….høyt.

Investert.

På hjemmebane hadde jeg ikke krefter igjen, ingen kapasitet til å være sosial utenfor jobb. 

Mange har nok falt ut for lenge siden. Men jeg har en type stayerevne. Nødvendigvis ikke positivt.

 

Spiller jeg fortsatt “kanonball”?

Jeg er nok fortsatt for dårlig til å “skyte”.

 

Arbeidskapasiteten min skal jeg ikke uttale meg om, den uttalelsen vil bli subjektivt. Men jeg kan si jeg har brukt det jeg har av krefter på arbeidet. Og jeg er nok ikke så flink til å fortelle om “alt” jeg gjør, men arbeidsmoralen min på det jeg har ansvar for er det ikke svik i.  

 

Er nok en for dårlig strateg, er vel temmelig ærlig (med ansvar) og tror de andre også er det.

Som en kuriositet er jeg nå underlagt personen som fikk meg hengt ut i offentlighet. Så jeg tenker livet går i loop og spekulerer på hva jeg skal lære…

 

 

Og jeg innser at jeg har noen problemer som jeg ikke vet helt hvordan jeg skal løse.

Men tror på lærdommen som ligger i alt en opplever.