Søndag over hele dagen. Dagen er fri og dagen er ikke det. 

 

 

 

Jeg har altså fri, men må likevel være pålogga.

Eneste frisøndagen min fram mot ferie.

Men den nærmer seg også.

For å være nøyaktig, tre uker og en dag.

Føler meg litt bedre angående utbruddet i revmatismen, bare ene ankelen og noen kroppsdeler til som er sandete og såre.

Fikk lyst til skogstur, men er usikker på mobildekningen…og som sagt, jeg må være tilgjengelig.

 

 

 

Ellers ble jeg veldig, som i «VELDIG» frustrert over ting her inne.

Det hjalp nok på med min egen frustrasjon. Den som kan handle om folk, folk som ikke gjør det en ønsker, forventer eller vil.

Vi har denne veien å gå, alle mann…og damer.

At det kan ligge lærdom der en butter i mot, er en ting… om en greier å se det slik.

 

 

I går hadde jeg lyst til å sette meg ned å skrive et direkte og flammende innlegg. Men innså at det ville ha blitt farget av min egen frustrasjon, den jeg må lære av.

Den som handler om at en kan aldri bestemme over andre mennesker.

Men noe en kan og som ikke er lett, er å sette seg inn i, …prøve å sette seg inn i følelsene til andre mennesker.

 

 

Da ekteskapet mitt var ved havariets rann gikk vi til en rådgiver.

Ikke en kjempegod rådgiver, men han kom med en øvelse som egentlig var gull verdt, om den hadde blitt testa ut.

Og den er supergod som en øvelse til å forstå… eller prøve å forstå. Andre.

 

Det er så alt for lett å gå i den subjektive fella, tro at sin egen sannhet er den riktige, slik er det, slik er jeg, de andre er slemme.

Nå skriver jeg så tydelig, tror jeg, at jeg ikke behøver å nevne navn.

I går tenkte jeg å være skikkelig direkte.

Men det jeg prøver å skrive nå er allment, gjelder oss alle.

Inkludert meg.

Fordi jeg tror jeg vet hvem jeg er, ingen kan vel misforstå meg, jeg har den gode vilje og jeg mener bare godt.

Kan noen misforstå, liksom…

 

Nå fronter jeg vel bare meg sjøl, meg sjøl og atter meg sjøl, her inne.

Et ønske om å skrive om at det kan være et bra liv om ikke alt går på skinner, med inn i mellom utfordringer, at det også er et helt ok liv.

Hvorvidt jeg lykkes-, framstår jeg som et ubevisst, selvopptatt individ, akkurat det kan det finnes mange, mange svar på-.

 

Må referere moren min, hun sier det vel ikke så mye nå, men hun har sagt det mye oppover;

– Hva vil folk tro…

Det er en setning jeg ikke kan fordra, som får meg til å gå i spinn.

Hvem er folk?

Hvor er mangfoldet… for det er det som er sannheten. Vi er et mangfold.

Vi sitter alle på vårt lille fjell av erfaringer, sammenskruing, sammenføyninger og sekk stappfull av levd liv.

I tillegg har vi evnen til å tolke på vår måte, til å forstå ord på vår erfaring, til å blåse opp vårt eget ego i å tro vi sitter med en fasit.

Og kjære, vi har så klart lov til å mene, mene i alle himmelretninger.

Og så er det enda en ting vi kan, vi har lov til: Å LÆRE!

Vi kan gå ned fra den pidestallen vi setter oss sjøl på og se oss utenfra.

Se oss utenfra med omtanke. Og med kjærlighet! Vi er bare mennesker.

 

 

Tilbake til ekteskapsrådgiveren i hine hårde dager.

Han ga en øvelse, en øvelse for å kartlegge for oss hva vi egentlig forsto.

Forsto hos hverandre.

Du har sikkert hørt øvelsen du som leser også. Tenkt at den var fin, kanskje.

 

Den gikk i alle fall ut på at den av oss som snakket holdt en penn (eller lignende) og sa det som lå oss på hjertet.

 

Er det noen gang en er sårbar og subjektiv, så er det når en står ved et brudd. En vil misforstå alt det den andre sier.

 

Så dette var ingen enkel øvelse, bort i mot umulig.

Men når en var ferdig med å snakke, skulle motparten få pennen og gjengi det ørene til motparten hadde oppfatta.

Så fikk avsender tilbake «pennen» for å gi tilbakemelding om mottakeren hadde forstått det senderen hadde prøvd å si.

Slik skulle en greie å komme fram til og forstå den andre parten, for begge. Med å sende en penn fram og tilbake, der den som hadde pennen snakket og den som ikke hadde pennen lyttet.

Hvordan ting føltes.

FØLTES!

Og dette er kjernen i det innlegget her, vi eier bare våre egne følelser, vi kan aldri sette ord på hva andre føler eller skal føle.

Vi kan lytte etter hvordan andre har det, aldri vite ut i fra slik en sjøl er skrudd sammen.

En må gi tid, ikke tro en vet.

En vet bare ut fra sitt eget lille ‘fjell’ av erfaring og egenskaper.

Det å vise forståelse for andre og lære om andre kan gi en mye ny lærdom og øke ens kunnskap.

Det er jeg skikkelig overbevist om.

 

Jeg har mang en gang hørt at folk har diskutert og liketil krangla, så busta føyk fordi de trodde de var uenige.

Egentlig var de enige.

Ordbruk er en viktig faktor.

Uansett, det er også lov til å være uenige, ha ulike syn.

Noen står med ryggen mot ‘nord’, noen mot ‘sør’ og utsikten vil være helt forskjellig.

Men respekt, det å respektere andre mennesker er så grunnleggende.

Ingen er bedre enn andre, men omstendighetene vil alltid være forskjellige.

Og den frie vilje både til å delje løs eller til å utvikle seg som menneske er der hele tiden.

 

En kan også sitte på haugen sin med armene over kryss og si «jeg vet, jeg har rett».

Men heldigvis tror jeg på de gode i alle mennesker, alle prøver virkelig så godt de kan ut fra sitt ståsted. Tror jeg…

 

 

♥