Er det fredag den 13.? Fra et tidspunkt skar alt seg. 

 

 

 

Av en eller annen grunn syns jeg det er en slags humor i slikt.

Når alt tryner.

Litt slik slapstick.

Uten at en faller på ordentlig.

 

 

Første delen av dagen gikk fint.

Hadde noen gode samtaler og fikk gjort det jeg skulle.

Men hadde lett for å skli i tankene.

Til slutt fikk jeg henta en lyre som datteren min gikk av med seieren i en budrunde. Mellomste ønsker seg masse instrument.

Hun som solgte bodde i nærheten der jeg var.

 

Så langt var alt bra.

Glad for at jeg var på hjemvei en fredagskveld.

Hadde sagt jeg kom oppom mor på returen. Svinger av ved rundkjøringen i hennes retning.

Hører lyden av tv’n da jeg kommer inn, hun ser mye på tv.

Oppe i gangen reagerer jeg litt på at inneskoene står fint parkert.

Dørene står åpne, men inga mor.

På kjøkkenbordet ligger en konvolutt, bak på den står det at hun er hos broren.

 

Men hvordan hadde hun greidd å komme seg dit?

 

Han bor for langt unna til at mor greier å gå dit.

Jeg ramler ned i stolen foran tv’n og blir sittende apatisk å se på at Nrk sykler.

Har sittet der en stund da jeg finner ut at jeg må ringe.

 

Forrige uke ble det foreslått at vi skulle møtes der sammen med mor, og det var det som hadde skjedd, bare at jeg var falt ut av plana.

Sikkert en hendelig hending, ting hadde sikkert skjedd fortløpende.

Så tok det ikke personlig. Men hun som hadde foreslått det tror jeg følte det litt ekkelt.

Var på dette tidspunktet alt for sliten til å være mer sosial.

Fikk kjørt opp mor og satt litt sammen med henne før jeg satte meg i bilen igjen.

 

 

Skulle innom butikken, måtte sjekke opp hva som sto på kontoen først.

Bank-appen jeg har hatt fungerer ikke lengre og muligens er mobilen for gammel til at den nye løsninge banken har lagt ut kan brukes.

Så for å sjekke måtte jeg logge inn uten app.

Da oppdager jeg at det har skjedd feil med siste lønnsutbetling, bare halve lønna var overført.

Jeg står utenfor en Coop butikk og kan bruke Coopay.

Husker at jeg ikke fikk brukt appen sist, så sjekker den opp først.

Det viser seg den ikke er i funksjon.

Og det er nå jeg oppdager at omslaget på mobilen med bankkort ikke er å finne.

Borte, borte.

Jeg leiter og leiter.

I sekken, på golvet, i bilens forskjellige oppbevaringer.

Om igjen og om igjen går jeg gjennom alt…

 

Har jeg kunna lagt omslaget fra meg da jeg var ute på museet?

Da jeg var inne hos mor?

 

 

Finner ut at jeg må laste opp appen til Coop på nytt.

Koden jeg har notert får jeg feilmelding på.

Ber om ny kode, men det bare roter seg til.

 

 

Hvor mange ganger jeg tenkte at jeg bare ga opp alt for å kjøre hjem uten å handle…

Det var mer enn en gang, for å si det slik.

Sto jeg der en halv time, kanskje ble det en time.

Jeg vet ikke.

 

Og plutselig, akkurat som når skydekket åpner seg for å slippe solen igjennom…

Omtrentlig samtidig får jeg Coop-appen til å virke og finner omslaget til mobilen.

 

Himmelen er igjen blå.

 

Tror jeg omtrentlig snubla inn på butikken, krokete i knærne og med et lidende ansiktsuttrykk.

Og jeg greidde å bare kjøpe bare en usunn ting; cashew-nøtter.

Så langt etter m-sjokoladen, men tenkte at nei, nei, nei…ikke sukker.

Kjøpte en melon da.

Og en mango.

 

Var det godt å være heim?

 

Det kan jeg skrive under på.

Det var fantastisk.

Helt fantefantafullefenomenalistisk.

 

Og så er det nesten noe komisk i det, når det blir så mykje tull på en gang.

Etterpå.

 

 

 

 

♥