Om dagen er dagene en flurete vei, ingen dans og hopp og «hei på deg». 

 

 

 

 

For det første sliter jeg noe fryktelig for å komme meg i jobb. Det er som 10 ville hester holder meg borte fra den.

Jeg blir så trøtt bare av tanken.

Når jeg først har kommet meg i gang skal det ingen ting til for å blåse meg bort.

Blåse meg av banen.

En melding, en telefon… hva var det nå jeg holdt på å gjøre, hva var jeg i gang med -.

 

Hodet mitt nekter på gjøre noe som fordrer mer enn en kort tanke.

Vil ikke tenke i rekker.

Vil bare springe flagrende på grønne sletter med blå himmel over som har skydotter som små lubne lam.

 

 

I tillegg har det dukka opp et problem, et problem det er nokså lenge siden jeg lukta på.

I lengre tid, i flere måneder, kanskje over året, husker ikke… men maten har hatt et anna fokus.

 

Hvilket fokus har mat hatt for meg, si det…

 

Som ung og til jeg var voksen var mat underordna.

Jeg likte mat, men jeg kunne godt glemme å spise for jeg var opptatt av andre ting som tok fokuset. Og jeg var tynn, kroppen var lett å ta med.

Etter jeg etablerte meg i familieliv og kjørte tette graviditeter, sørga fryktelig over de to første som ikke fikk liv og alt i den tida-, ulvetid som det var… så føk vekta på kort tid massivt opp.

Og jeg tror mat har hatt funksjon som trøst, ikke det at jeg overspiste, men det kan virke som kroppens forbrenning ble forandra.

Det hjalp ikke på at ryggen min sleit bananas i mange år, smerter i resten av kroppen ble en del av dagene, tålte dårlig at barna kravla over meg i leik på golvet.

Husker jeg gråt den dagen jeg kjørte hjem fra legen og hun hadde sagt jeg hadde fibromyalgi.

For jeg hadde følt meg som en idiot over alt jeg kjente på, alle vondtene, og da legen hadde gitt meg den forklaringa følte jeg at det jeg kjente likevel var reelt, jeg aksepterte.

Så kjempa en seg videre, det ble etter hvert skilsmisse og flytting og nye kamper.

Mange ganger har maten vært det som var trøsta i livet.

Til jeg nå kunne se bakover og oppdager at maten har fått mindre fokus i takt med omlegging av kosthold og mindre fokus på vekt.

 

Slikt blir en glad av.

 

Når jeg ser tilbake på det levde livet mitt har det aldri vært i smult farvann. Det har alltid skjedd mye, vært forandringer og hendelser.

Slik er det fortsatt.

Det er liksom tida er for lita til livet.

Og det skjer, hele tida skjer det… sjøl om jeg trekker meg unna og prøver å leve så stille som mulig.

Det skjer likevel.

Det siste halve året har det også vært store forandringer som jeg har skrevet om her inne.

 

 

Nå er det noe jeg ikke greier å få tak i…

Det er noe som roter til som jeg ikke får tak i hva er.

Konsentrasjonen som er ute å kjører, vil liksom ikke det jeg skal.

Plutselig kaster jeg meg over mat, hadde en pose twist i skapet – den var borte på et par dager.

Jeg er ikke en gang spesielt glad i sjokolade.

I går kveld da jeg kom hjem spiste jeg opp middagmatsrestene.

Jeg bruker ikke spise om kvelden.

 

Og jeg skjønner og jeg skjønner ikke.

Jeg skjønner det noe som nå vipper meg ut av balansen, men jeg skjønner ikke hva det er, ikke eksplisitt.

Tenker, skal jeg gjøre slik eller slik, men ingen svar ramler logisk ned.

Det er nok flere ting som spiller inn i hverandre.

 

Så akkurat nå er den beste løsninga å slutte å tenke, så enkelt som det er…

Akkurat nå er det ikke klart for å grave fram grunnen.

 

Derfor blir dette en trening i å fokusere på å ikke tenke eller styre tankene sterkt unna tankene som vil problematisere livet mitt, slik det er om dagen.

 

 

 

Kjenner du deg igjen i at du kan miste kontrollen på deg sjøl når det er noe i livet ditt som du tror ikke stemmer?

 

 

 

♥