Det skinner og det blinker. Det roper vår. Det roper påske. En skjønnhet av en dag.
Forrige blogginnlegg var jeg sår i sjelen, sår fordi jeg hadde lest innlegg jeg valgte å ta personlig.
Men når en får servert en så vakker dag og så mange fine tilbakemeldinger, da kommer en seg.
Det er onsdag i påskeuka.
Dagen er virkelig vakker.
Egentlig burde en bare vært ute.
Hele dagen.
Tanken var å stå opp vilt tidlig for handling.
Rødvin var noe jeg skulle kjøpe inn, kan ikke spise lammelår uten det.
Derfor måtte jeg kjøre dit polet er.
Men så ble jeg fanga av tv’n i går kveld. Det var en dokumentar om Orderud-saken.
Der ble jeg sittende alt for lenge til at dagen i dag kunne bli tidlig. Derfor trilla jeg over fjell og langs vann midt i dagen.
Og for en herskare av folk jeg møtte.
Parkeringsplassene var stappfulle av glinsande metall.
Først på plana sto Europris med mye billig karbohydrat. Fant også noen påskeliljer som skal settes ut, blomster for å ha inne var utsolgt. På nesten alle butikkene jeg var innom.
Nå bruker det å være lite blomster på vinmonopolet, men jeg sto en liten stund og vurderte om jeg skulle kjøpe meg sprit for å lage likør. Gikk til slutt for en ferdiglaga. Rødvinen fikk bli på kartong.
Jeg laga meg en ‘rustning’ og fikk handla ferdig.
Spekulerte på et bord og et par stoler, om jeg skulle kjøpe, mor ønska seg slikt på verandaen sin. Fant ut at jeg hadde for mye jeg skulle få gjort på ei tid som var for kort. Settet fikk vente.
Ja mor, hun hadde klart og stengt seg ut fra tv’n. Og ville ha meg til å ringe for å skaffe hjelp.
Mulig jeg drar dit en tur i kveld, hun skulle hatt et par tinger til og så skulle jeg vært framom kirkegården for å plante på fars grav.
Utenom at jeg skulle ha bakt, rydda, vaska, dekorert og skifta på senger, så var det helt uaktuelt å bruke en time på tur/retur for tv’n. Oppfordra henne til å høre med hjemmehjelpen jeg visste kom innom.
Nå er handlinga unnagjort.
Jeg har handla så en skulle tro jeg fikk betalt for det. I stedet er det jeg som må betale…ha, ha, et forsøk på å være morsom.
Yngste datter og kjæresten kommer på fredag, det vi si, jeg må hente dem ett eller annet sted. Busstilbudet på fredag var så godt som borte.
Og liksom toppen på dagen i dag, dagen som er så vakker, skjedde da jeg spiste frokost. Etter en slurk kaffe fikk jeg en fryktelig rar følelse inne i munnen. Litt slik kraterfølelse-.
Da jeg speiler meg ser jeg at det var slik jeg var redd for, en bit av en tann-, av en fortann, var falt ut.
Tannlegen hadde tatt påskeferie fra og med i dag.
Men dagen er vakker.
Jeg rekker det jeg rekker. Jeg får ordna tenner etter påske.
Nå tror jeg at jeg skal gå meg en tur ut i sola. Finne kvister for å sette i vaser.
Nå skal vi feire påske.
♦
Og så ble hele innlegget satt på pause.
Fikk tatt inn kvister.
Jeg spiste middag.
Jeg ble hjemme hos meg sjøl.
Og nå er dagen slutt og jeg er ferdig med denne dagen.
Når jeg blogger kommer alltid orda lett, jeg har likt å skrive. Blogginga har hatt en viktig dimensjon.
For meg.
I dag ble det vanskelig, jeg ville skrive et lett innlegg om å ha påskeferie. Om noe som var gult og fint.
Det eneste jeg får opp er tanker rundt blogginga mi.
Starten min er for mange år siden.
Jeg starta for å speile meg sjøl.
For å legge fram tanker og for å se om jeg fikk respons.
Det var det viktige.
Jeg fikk pes fordi jeg blogga.
Ikke av de inne på bloggen.
Dette var en utrivelig og lærerik periode for meg.
Det ble aldri skrevet direkte om problema jeg hadde, for egentlig forsto jeg dem ikke sjøl, jeg ønska bare å finne fram. Det hadde bare vært så mange forandringer i livet mitt. Det var heller ikke snakk om den store dramatikken i det jeg skrev. Det ble ikke spurt om hvorfor jeg valgte å skrive, jeg ble bare lagt lokk på. For den plassen jeg tok var ikke ønska av omgivelser.
Denne bloggen her har jeg hatt i mange år nå. Det første innlegget ble posta januar 2014. Gikk veien om å linke til en annen bloggplattform en periode. Grunnen til at jeg ikke stoppa å blogge var at barna mine ba om at jeg ikke måtte slutte blogginga.
Jeg har to ganger skifta, de to andre ble lagt ned.
De to var ikke så ulike den jeg har nå.
Som sagt har blogging vært et behov for å få overblikk over livet. Kanskje få korreksjoner over tankemønster. Kanskje treffe andre som gjenkjente noe i orda mine.
Det har aldri blitt skrevet for massene, for plasseringer, for provokasjon, for å komme høyt opp på en toppliste.
Jeg deler så godt som aldri på den åpne facebookprofilen min blogginnlegg, jeg deler lite generelt der. Deler bare i de lukka gruppene jeg er medlem i.
Jeg vil ikke ha andre lesere enn de som ønsker det.
Jeg har fått kommentar fra folk som kjenner meg at de tror at jeg forventer at de skal følge, og at jeg blir sikkert skuffa når de ikke gjør.
Nei, jeg blir ikke det.
Jeg ønsker ikke folk skal lese om de ikke ønsker det ut fra seg sjøl.
Jeg leser heller ikke blogger for annet enn å lære mer om mennesker. Om deres ståsted og syn på tilværelsen.
Jeg har lært, lest og lært. Om mangfoldet, om å se bakom den første reaksjonen jeg få av en blogger.
Bunny har skrevet en del om oss bloggere i det siste, om hva det blir skrevet om. Det er absolutt interessant og reflektere over.
Han har ofte en skarp tone, men samtidig et varmt hjerte. Og han har et ønske. Få tilbake storhetstida i bloggverden.
Bunny er en av de jeg lærte meg å like.
Jeg, en god voksen dame som har malt meg fast i et hjørne i livets store hus, der mulighetene er skjult om dagen. Dette er dessverre ingen overdrivelse, om enn så inderlig jeg har ønsket det var.
Jeg har ingen ambisjoner om å få horder inn på mine skriverier. Ingen ønsker heller, da har jeg skrevet annerledes. Jeg skriver bare et omriss om hvordan et liv kan være. Mitt liv. Vi er mange liv her inne.
Nå er det bare et par jeg har sett som syns det er alt for mange som skriver uinteressante blogginnlegg. Blomster og dagbøker. At det er for mange “husmødrer”. Uttalelser som fikk meg til å tenke over hvordan begrepa brukes.
En ting er i hvert fall sikkert, å bruke ordet husmødrer er ingen hedersbetegnelse i omtalen.
Nå må folk få mene det de vil.
Og føle det de vil.
Ikke minst skrive det de vil.
Det er ikke min rolle å forandre her. Tror faktisk ikke jeg har kunnskap om algoritmene i livet, hva som skal til for å treffe den store hop til å gå inn på et nettsted de kanskje ikke en gang vet eksisterer.
Jeg skriver nok i stor grad med hjertet gjennom fingrene når jeg trykker taster.
Nå føler jeg for å tenke meg om.
For jeg ble dessverre påvirka, eller kanskje heldigvis-, av innlegg i helga.
Såpass mye at disse orda kom ut. Jeg ble virvla opp og har ikke landa ennå.
Det er palmesøndag, det blåser og jeg har sett på videoer inne på YouTube.
Dagen har gått veldig fort.
Dager går fort.
Jeg har støvsuga et halvt teppe, må ta den andre delen snart.
Om teppet er stort?
Nei, det kan jeg ikke påstå, teppe er helt vanlig.
Jeg har sett på videoer, to stykker om narsissisme.
På YouTube.
Nå er jeg en vanlig menig, så jeg kan ikke fordele diagnoser.
Og skal, guu forby, ikke gjøre det heller.
Nå har vi vel- og skal ha, noen av trekka.
Det som kalles positiv narsissisme.
Jeg kjenner igjen trekk både hos meg sjøl og andre.
Og noen ganger kan en bli usikre på om riktigheta av det en føler, tenker en for mye – kan en bli nokså tulleruskete.
Stemmer det jeg føler?
Kan jeg tro på det jeg tror?
Nå er disse tankeøvelsene ikke større enn at jeg styrer dem greit.
Jeg ble spesielt interessert i temaet etter jeg hadde en kjæreste som jeg var veldig forelska i.
Og han i meg.
Trodde jeg i alle fall.
Romantiske middager og drukne seg i hverandre øyner…slike opplegg.
Men så skjedde det noe, i starten var det liksom ikke helt registrerbart.
Etter hvert ble det tydeligere.
Og jeg ble skikkelig redd.
Følte faktisk både redsel og usikkerhet.
Plutselig var det meste ved meg feil, det jeg hadde sagt ble vridd på.
Jeg er så klart ikke perfekt, men det ble så voldsomt. Og det fantes bare den ene sannheten, så dialog ble umulig.
Hva dette var kan jeg ikke vite, men det ble virkelig viktig å komme seg ut av forholdet.
Etterpå følte jeg en enorm lette.
Hva det var eller ikke var-, si det, men jeg så meg aldri tilbake.
Etter dette syns jeg denne personlighetsforstyrrelsen er interessant.
Å lese om. Å høre om.
Nå liker jeg godt slik generelt å dukke ned i sinnet, liker å lese og høre om hvordan vi kan være skrudd sammen.
Liker å lære.
For litt sitter tilbake.
Lærte i dag at ett av kriteriene for å få stilt diagnosen covert narsissisme var en dårlig evne til å ta til seg lærdom og å glemme navn og detaljer -.
Da tenkte jeg, hjelpes!
Men satser på at jeg er innafor, tror nok det.
Liker å lese slikt mye bedre enn å støvsuge.
-Eller vaske.
-Eller gå ut for å ta inn bjørkeris.
Det er forresten litt ufyselig også.
Været altså.
Men bør, hodet har hatt bruk for en stor dose frisk luft uten en tanke.
I morgen skal jeg skifte dekk, for jeg punkterte i forrige uke.
Og så skal jeg ha noen timer på jobb før jeg tar påskeferie.
Kjenner jeg er stum. Skulle til å skrive litt stum, for hvorfor bryr folk seg så mye om andre? Velger å prøve og si litt…
jeg har sett på en gammel serie fra tidlig 2000-tall, serien Lost.
Den vil bli tatt av plattformen den ligger på, ble jeg fortalt. Men det er ikke derfor jeg nevner den.
Det som går igjen i serien er “de andre”. De andre er det ukjente, det farlige, det som truer tryggheta. De andre folka, de som ikke hører til i ens egen flokk.
Slik sett blir serien egentlig en parallell til våre liv.
For vår tolkning av andre mennesker.
I utgangspunktet er alt utenom vår egen flokk, de andre.
I våre liv grupperer vi, stigmatiserer vi og klassifiserer folk ut fra våre begrep. Fra oss sjøl. Slik vi tenker, slik jeger -.
Sannsynligheta ser vi på andre sine valg uten å forstå fullt ut, vi ser på utsida og tenker tankene våre på innsida av oss sjøl hvordan vi sjøl har valgt.
Tankene har ingen tyngdekraft, de flyger og svirrer i rundt som sannheter.
Det tok sin tid før jeg skjønte at andre ikke var som meg. Ja, jeg kan faktisk fortsatt slite med det, når folk tar valg jeg ikke forstår.
En av de i flokken min sa her en dag følgene; til likt med at vi kan syns folk har lite kunnskap og se ned på dem, kan andre igjen se ned på oss og syns det samme om oss.
Og det er så sant, intellekta våre er forskjellig.
En ting er likevel viktig, en skal aldri se ned på mennesker. Og går ut fra at de som er lengre oppe i hierarkiet i alle fall lever etter det.
Vi er forskjellig sammensett.
Og jeg kan bare lære av andre, jeg kan ikke lære noen noe.
Det kan hende at andre kan ta til seg noe jeg sier eller gjør, men det er ikke opp til meg verken å bestemme eller forstå strukturen av andre sin forståelse.
For andre mennesker er ikke meg, men alle gjør så godt de kan ut fra sitt eget ståsted.
Det er jeg helt sikker på.
Dette ståstedet vi har handler om svært mange ting, alt fra det fysiske, mentale, hvor vi er født, omgivelses, ens flokk, hvordan vi blir påvirka, sosialt ståsted, arv og mange andre faktorer.
Sjøl om vi reagerer tilnærma likt når vi blir såra, redd, glad, forelska, så vil likhetene bli over avarter.
Ett er sikker, vi trenger alle respons, respekt og kjærlighet.
Her kan mye oppstå som forskjeller på hvordan vi vil reagere.
Jeg er så overbevist over at vi gjør vårt beste.
Inn i mellom kan kritikk føre til utvikling i positiv retning.
Men jeg tror mest på å tro på.
Tro på mennesket.
Og “de andre” i serien Lost er egentlig veldig like hovedkarakterene.
Psykologen Sondre Risholm Liverød i webpsykologene, sier at blir en godt nok kjent med andre mennesker vil en like dem.
En svært interessant påstand.
Det er bare trist når folk føler behov til å trykke hverandre ned.
Vi kan komme til å såre hverandre uten å vite eller ville det.
Jeg tenker at greier vi å være gode mot dem vi møter, være åpne og prøve å lære framfor å fordømme, da er vi kommet langt.
For vi vet aldri nok om andre.
Knapt nok om oss sjøl.
På et vis er det vi ser av et menneske, skjønner av et menneske, likt med det vi ser av isfjellet.
Vi ser bare en bitte liten del, alt det andre er skjult for oss.
Så vær snill mot andre og ikke minstdeg sjøl.
Virkelig snill, vis deg sjøl omsorg og omtanke, da er det så mye enklere å vise det for andre.
Være sin egen mor, en mor som vil det beste for akkurat deg!
Han var med innover til sentrum da jeg dro på jobb.
Det ble venting inne på kontoret der han las om arter som tydeligvis hadde et mye større mangfold enn hva jeg har visst. Han gikk til oppgaven med tanken om at han ikke måtte bli alt for skuffa om han strøk.
Han kunne ha ti feil.
En stund etter kom han tilbake med et dystert uttrykk.
Bare for å lure mora si.
Han hadde hatt fire feil, så han var godt innenfor marginen.
Og da var det en ting å gjøre, vi måtte ha viltgryte til middag for dette måtte feires.
Det er fint å kunne feire alt som feires kan.
Og ja, den smakte helt fortreffelig.
Så var tida kommet til han måtte dra, han omfordelte i sekker og forklarte og fortalte. For han skulle på tur, på påsketur og gledde seg enormt.
– Kanskje jeg får skrive om den, spurte jeg.
– Du kan forresten gjesteblogge, foreslo jeg.
Det siste var ikke aktuelt, men jeg skulle får skrive om turen. Så når turen er over skal jeg lage et innlegg.
For han skal på seiltur.
Han skal være med å seile fra Tromsø til Bodø.
I morgen tidlig reiser han nordover med fly for eventyret.
Som mor er jeg forplikta til å bli nervøs, i alle fall jeg-.
Sjøl om avarten av PTSD jeg har slitt med er borte, popper den tydeligvis opp der jeg blir utfordra av noe jeg ser fare i.
– Du må glede deg, sa ene datteren, glede deg med han.
Og når jeg tenker tilbake kommer jeg på en episode.
Jeg sender melding til sønnen og skriver at jeg var et år tidligere ute.
Vel var det sommer den gangen.
Men det året jeg fylte tre tiår var jeg på besøk i Trondheim for å feire de samme åra med han jeg senere ble giftet meg med.
Etter feiringa reiste jeg til Bergen og der gikk jeg ombord i en seilbåt som skulle segle fra Bergen til Egersund.
En svært fin opplevelse.
Og jeg gikk berserk med foroapparatet på turen.
Tror ikke turen blir mindre spektakulær på denne seilasen sønnen skal være med på.
Men som sagt, jeg skal etter turen få lage et innlegg fra turen han skal være med på.
I går kveld posta han et stykke musikk.
Han har jobba lite med slikt i det siste. Men tror det som skjer i rundt han nå er veldig positivt; jaktprøven og seiltur blant anna.
Deler musikken med dere, den trenger både godt volum og litt tid. Stykket varer over 12 minutter.
