Kjenner jeg er stum. Skulle til å skrive litt stum, for hvorfor bryr folk seg så mye om andre? Velger å prøve og si litt…

 

 

 

 

 

jeg har sett på en gammel serie fra tidlig 2000-tall, serien Lost.

Den vil bli tatt av plattformen den ligger på, ble jeg fortalt. Men det er ikke derfor jeg nevner den.

 

Det som går igjen i serien er “de andre”. De andre er det ukjente, det farlige, det som truer tryggheta. De andre folka, de som ikke hører til i ens egen flokk.

 

Slik sett blir serien egentlig en parallell til våre liv.

For vår tolkning av andre mennesker.

I utgangspunktet er alt utenom vår egen flokk, de andre.

 

I våre liv grupperer vi, stigmatiserer vi og klassifiserer folk ut fra våre begrep. Fra oss sjøl. Slik vi tenker, slik jeg er -.

Sannsynligheta ser vi på andre sine valg uten å forstå fullt ut, vi ser på utsida og tenker tankene våre på innsida av oss sjøl hvordan vi sjøl har valgt.

Tankene har ingen tyngdekraft, de flyger og svirrer i rundt som sannheter.

 

Det tok sin tid før jeg skjønte at andre ikke var som meg. Ja, jeg kan faktisk fortsatt slite med det, når folk tar valg jeg ikke forstår.

En av de i flokken min sa her en dag følgene;  til likt med at vi kan syns folk har lite kunnskap og se ned på dem, kan andre igjen se ned på oss og syns det samme om oss.

Og det er så sant, intellekta våre er forskjellig.

En ting er likevel viktig, en skal aldri se ned på mennesker. Og går ut fra at de som er lengre oppe i hierarkiet i alle fall lever etter det.

Vi er forskjellig sammensett.

Og jeg kan bare lære av andre, jeg kan ikke lære noen noe.

 

Det kan hende at andre kan ta til seg noe jeg sier eller gjør, men det er ikke opp til meg verken å bestemme eller forstå strukturen av andre sin forståelse.

For andre mennesker er ikke meg, men alle gjør så godt de kan ut fra sitt eget ståsted.

Det er jeg helt sikker på.

 

Dette ståstedet vi har handler om svært mange ting, alt fra det fysiske, mentale, hvor vi er født, omgivelses, ens flokk, hvordan vi blir påvirka, sosialt ståsted, arv og mange andre faktorer.

Sjøl om vi reagerer tilnærma likt når vi blir såra, redd, glad, forelska, så vil likhetene bli over avarter.

 

Ett er sikker, vi trenger alle respons, respekt og kjærlighet.

Her kan mye oppstå som forskjeller på hvordan vi vil reagere.

 

Jeg er så overbevist over at vi gjør vårt beste.

Inn i mellom kan kritikk føre til utvikling i positiv retning.

Men jeg tror mest på å tro på.

Tro på mennesket.

 

Og “de andre” i serien Lost er egentlig veldig like hovedkarakterene.

 

Psykologen Sondre Risholm Liverød i webpsykologene, sier at blir en godt nok kjent med andre mennesker vil en like dem.

En svært interessant påstand.

 

Det er bare trist når folk føler behov til å trykke hverandre ned.

Vi kan komme til å såre hverandre uten å vite eller ville det.

Jeg tenker at greier vi å være gode mot dem vi møter, være åpne og prøve å lære framfor å fordømme, da er vi kommet langt.

For vi vet aldri nok om andre.

Knapt nok om oss sjøl.

 

På et vis er det vi ser av et menneske, skjønner av et menneske, likt med det vi ser av isfjellet.

Vi ser bare en bitte liten del, alt det andre er skjult for oss.

 

 

Så vær snill mot andre og ikke minst deg sjøl.

Virkelig snill, vis deg sjøl omsorg og omtanke, da er det så mye enklere å vise det for andre.

Være sin egen mor, en mor som vil det beste for akkurat deg!

 

 

Ønsker deg den fineste lørdagskvelden du kan få.

 

 

 

♥