Kunne gå ut døra si. Glede seg over alt. Alt som er vakkert. Riktig kunne fråtse i det en ser.

 

 

 

 

I dag gikk jeg ut. Ut i sol, kulde og glede.

 

 

Nei, jeg er ikke glad i kulden. Men det er søndag og dagen er min.

Helt min.

Ingen andre er lovet en liten bit av den en gang. Jeg kan kjenne på at jeg bor i meg sjøl. Jeg kan se og nyte.

Sjøl om disse timene også raser avgårde.

 

Tror jeg kan sitte rett opp og ned, med hendene i fanget, og føle tida raser. Kanskje jeg var tiltenkt å være en snegle, men så skjedde det en forbytting i siste stund.

 

-Eller, før ville jeg ALT skulle skje. Det skjedde alt for lite den tida ting skjedde og jeg løp rundt med vind i håret og alltid for lite av tid.

 

Så rart alt er.

 

Jeg er som høsten, eller jeg har blitt høst.

Alt er mer krystallklart, mer fargerikt og ennå kan det spire. 

Bare rusle for å se etter det som fanger ens oppmerksomhet. Høstastersene tåler nok noe flere minusgrader, før den takker for seg. Den også-. 

 

 

Se ned i det rimfrosne gresset, finne små skatter for øyet.

 

 

Min firbente venn syns denne nye rutinen er helt ok.

Gå seg tur før alt. Mens matmor får en kropp til bruk. Ikke sikkert denne øvelsen er like fin når det båser pilspyd og annet trollskap-. Men i dag er det bare lav temperatur, om enn den har bevega seg opp på et par pluss.

 

 

Boffen springer glad og hoppende rundt meg. Vi tar turen over veien. Han setter seg ned når jeg ber han om det. For å være sikker på at ingen biler kommer. Så sier jeg “klar” og vi går over veien. Går nedenfor huset vårt, ser på rimet, på høsten. 

 

 

Her varmer sola. Den skinner inn i skogen, på trestammer som lager rytme med bare å stå der. 

 

 

Tenk all skjønnhet som finnes i det avblomstra. Det avfeldige. 

 

 

Jeg har tenkt en del på dette de siste dagene.

Det som er avfeldig, det som ikke har tida foran seg.

 

Det har laget et matt skjær over alt.

Ja, over alt. Litt slik håpløst.

Alt som ikke kan bli.

Det som ikke lengre har tid.

 

Høsten kan være krevende, om den får lov.

 

Men det å vatre seg sjøl, få finne fram til sine behov og det som en påfører seg av det en tror.…

Det kan det være en stor distanse mellom disse to punkta.

 

På mange måte er jeg heldig og på mange andre måter har jeg mye å jobber med. Ikke det dummeste utgangspunktet å ha.

 

Jeg ville så mye.

 

Men jeg greier fint å forholde meg til slikt det ble. Det ble mye, men på en helt annen måte.

Helt annen. Enn hva mitt unge hode trodde var et mål.

Det ble noe helt annet.

Nok noe som var mye bedre.

 

Og så, i all verdens himler.…jeg er da ikke død ennå. Jeg er høyst levende.

Det er bare høst.

Ha en vakker søndagskveld.

 

Kan høsten gjøre deg melankolsk?

 

 

 

 

Sol med hvitt. Det hadde rima ute. Høsten har satt sitt tydelige merke.

 

 

 

Før jeg gjorde noe annet, tok jeg på meg varme klær.

Skal teste ut å starte dagen med bevegelse, ute, først av alt.

Fotoapparatet fikk også bli med. Det er viktig.

 

 

–Og boffen. 

 

 

Det var frossent. Vekster og blad hadde fått et strøk rimfrost.

 

 

Bilen var rima, men slipper skraping i dag. Skal ut senere, men tenker sola har gjort nytten da.

 

 

Vil også tro klærne blir nesten tørre. Jeg lar meg fascinere av klær på en klessnor. Sikkert fordi jeg liker så godt klær som har tørka ute i frisk luft.

Lukta som sitter i.

Lykke <3

 

 

Bjørka jeg har latt stå, like ved fjøsveggen, er blitt ordentlig høstgul eller nesten tom for blad. 

 

 

Stråene, så fint tegna i naturen. Får stadig lyst til å forevige de. 

 

 

Det er så mangt som kan tas bilde av, sjøl om en beveger seg i sitt egen nære nærmiljø. Men det går fort noe tid når jeg rusler rund slik. Det gjør godt, kjenner det blir lengre radius på bevegelsene.

Kroppen våkner.

 

 

Nok til å være i gang.

 

Dagen skal brukes først hjemme, så er det ærend med å handle og til slutt en kino.

Men ennå er dagen lang, fotspora mine står i gresset da jeg kommer opp til inngangen.

 

 

Men en dag går så alt for fort. Plutselig er mange timer gått, i å nesten ikke gjøre noe. Litt prat, litt mat og en kopp kaffe.

 

Ønsker dere som er innom en nydelig lørdag.

 

 

<3

 

 

Jeg våkna til lyden av basking av fjær og vingeslag. Åpna øynene med det sammen fuglen kom seg gjennom den smale sprekken.

 

 

Vinduet sto så vidt på gløtt. Jeg kom meg opp i en fart. Prøvde være så lite skremmende som mulig.

Den kvitra.

-Fikk vinduet opp og fuglen fløy ut.

 

Slik starta dagen min i dag.

 

 

Om det var dette, eller det faktum at sola stråler i dag, vites ikke. Men dagen føles bare helt herlig. Sol, fri og en absolutt tilstedeværende arbeidslyst.

 

De siste dagene, ukene, ja månedene, har vært krevende. På en måte. Ikke noen dramatikk eller kritikk.

Det har bare vært litt tungt. Ikke deprimerende, bare grått, høst og gammelt-.

Så overlevelses genet har slått til.

Mat og noe søtt….energi, sukker er energi – så jeg har vært ut av kontroll.

 

I dag fikk jeg satt på en vask, vaska kopper, tømt søppel – lekende lett.

Til og med solhilsen. Andre dagen på rad.

Slikt gjør meg glad.

 

Jeg har tenkt en del på hvordan jeg skulle få meg til å virke bedre enn i det siste. Hvordan få dagen til å ikke være helt tappa av gjøremåla som må gjøres?

 

I dag tenke jeg på det som er energityver. Det er alltid noe en kan se mer på.

 

 

For noen dager siden fikk jeg en ide; foreldra mine begynner å bli gamle og de trenger mer hjelp, mangt kan ikke lengre bli utført. De bor i eget hus, med alt arbeidet det fører med seg. De vil ikke flytte til enklere bolig, og spesielt far føler nok frustrasjonen over alt han ikke får gjort lengre.

Jeg som er den “friske”, av oss som bor slikt til, greier ikke en gang ta meg av mitt eget hus. Så mange av oppgavene de trenger hjelp til, har jeg ikke nok kapasitet for.

Det var da fikk jeg denne ideen, hva med å aktivisere oss alle i familien, som har mulighet.

Alle syntes det var lurt, både søsken og barna våre ble med på den plana jeg la fram.

 

Nå skal en av oss ta turen anna hver helg for å hjelpe til med slikt hver enkelt kan hjelpe til med. Dette betyr en turnus med to måneders mellomrom. Overkommelig og som en av tantebarna mine sa, en vinn-vinn situasjon.

Viktig å gi seg tid til å dele tid.

I tillegg vil vi to som bor her fortsette med de oppgavene vi allerede gjør. Men det vil bli mindre frustrasjon, så allerede at foreldra mine virka letter til sinns. Da jeg var innom de sist. Hele situasjonen blir enklere for oss alle.

 

Når ting virker vanskelig er det alltid løsninger, de finnes alltid.

 

 

Og jeg har flere energityver, som jeg skal leite fram. Oppgåtte stier som kanskje må gåes annerledes.

For eksempel har jeg nå praktisert å stå opp to timer før jeg må ut, for å få dagen i gjenge. Det er mye tid, og litt håpløst. Kanskje jeg skal rydde ut denne tanken, kanskje jeg vil virke snarere om jeg ikke “tror” jeg må dette.

 

Jeg er et menneske der følelsene spiller en ganske stor rolle. En slags sårbarhet i meg.

Så å få opp bevisstheta av hva en bruker tid på og lar meg bli såra av, kan være lurt. Der er det nok en del energi å hente. Tenker jeg.

 

Noen av mine begrensninger må jeg nok bare akseptere og leve med. Men alle de andre, som jeg kan styre, vil jeg styre.

Det å finne fram til muligheten i det som virker umulig.

Slike tanker er lette og gode en dag med strålende sol. Kanskje kan jeg bade i dag, teker jeg.

 

 

Badinga er også et ledd i det å få ting bedre tid. Las en artikkel om en som kunne legge bort medisinen. Han hadde en reumatismetype.

Tenk om det går an, tenk om jeg slapp å ta disse sprøytene som jeg blir kvalm av bare ved tanken. At det røde øyet mitt ble normalt igjen og mange andre ting som jeg tror er resultat av det jeg spruter inn i kroppen.

Da skulle jeg ha bada året i gjennom. Derfor er det jeg tester ut min egen tåleevne med vann og kulde.

 

Nå ble nok innlegget helt annerledes enn jeg tenkte å skrive.

Husker ikke en gang hva jeg tenkte. Men det hadde nok med å rydde opp i det som tar energi.

 

I dag er det sol og energien min er høyere opp enn på lenge.

Hurra meg rundt for det.

 

 

 

 

 

 

Sjøl om jeg tenkte det. Og har kunnet-. Om jeg hadde hatt med tøy-. 

 

 

Men badedrakten lå igjen hjemme. Hadde ikke tenkt på muligheta.

Ikke i dag.

Men det hadde gått.

 

Sist var på lørdag. Da var også yngste hjemme. Når en kommer ned til fjorden og sjøen ligger blikkstille, da gleder øynene seg stort. Jeg skulle bade.

 

 

Floa var igjen veldig høy. Vi traska inn til innerste delen av stranda, der det er best å gå ut.

 

 

Det lille strandområdet var dekt med gule løvblad. Hit når ikke sola lengre. Er ganske så baklies.

 

 

Litt slik gru-glede, temperaturen var blitt mye skarpere. Likevel hadde yngste også bestemt seg for at hun ville prøve seg i det våte. 

 

 

Først skulle jeg uti. Det er ikke noe å vente på.

Ut i sjøen.

Dukke seg, hoppe opp for å få igjen pusten. Så legge seg ned  for å ta noen svømmetak.

 

 

Lucas fulgte ivrig med. Trygt inne på land. 

 

 

Så skulle yngste prøve, det gikk i full fart utover, før hun kasta seg i vannet. Må si jeg syns hun var tøff. Hun er ganske så slank. Ikke vattert, som meg. Ble imponert over han hun kom seg ut i sjøen uten øvelsen jeg har utover i september.

Tror jeg har tatt åtte bad.

 

 

Vi var godt fornøyd med oss sjøl etterpå. 

 

 

Når en kommer på land må klærne på i full fart etter tørking, jeg hadde med både ullgenser og ullsokker. Tror det er viktig å passe på at en ikke får frost i seg. 

 

 

 

Søndag og mandag uka før gikk også turen ned til mitt lille bade eldorado.  Det var på kveden det var flo. Ikke så høy vannstand. Lyset var fantastisk. Og fotoapparatet var med.

 

 

Ble helt fascinert over sola som malte fram formene i naturen. 

 

 

Strålene fargela gule trær enda gulere. 

 

 

Og jeg måtte prøve meg på selfi med fotoapparatet mitt. Det gikk det også. Og jeg var skikkelig glad for å tatt badeøkta mi. 

 

 

Men i dag ble det altså ikke bading.

Må prøve det en gang til, tenker jeg, hvordan det føles når lufta har blitt kaldere. Har en badeavtale i Trondheim 21. oktober. Da kan det ikke være vind, sludd eller regn.

Men altså….må prøve uti før den tid. Håper jeg :).