Kunne gå ut døra si. Glede seg over alt. Alt som er vakkert. Riktig kunne fråtse i det en ser.

 

 

 

 

I dag gikk jeg ut. Ut i sol, kulde og glede.

 

 

Nei, jeg er ikke glad i kulden. Men det er søndag og dagen er min.

Helt min.

Ingen andre er lovet en liten bit av den en gang. Jeg kan kjenne på at jeg bor i meg sjøl. Jeg kan se og nyte.

Sjøl om disse timene også raser avgårde.

 

Tror jeg kan sitte rett opp og ned, med hendene i fanget, og føle tida raser. Kanskje jeg var tiltenkt å være en snegle, men så skjedde det en forbytting i siste stund.

 

-Eller, før ville jeg ALT skulle skje. Det skjedde alt for lite den tida ting skjedde og jeg løp rundt med vind i håret og alltid for lite av tid.

 

Så rart alt er.

 

Jeg er som høsten, eller jeg har blitt høst.

Alt er mer krystallklart, mer fargerikt og ennå kan det spire. 

Bare rusle for å se etter det som fanger ens oppmerksomhet. Høstastersene tåler nok noe flere minusgrader, før den takker for seg. Den også-. 

 

 

Se ned i det rimfrosne gresset, finne små skatter for øyet.

 

 

Min firbente venn syns denne nye rutinen er helt ok.

Gå seg tur før alt. Mens matmor får en kropp til bruk. Ikke sikkert denne øvelsen er like fin når det båser pilspyd og annet trollskap-. Men i dag er det bare lav temperatur, om enn den har bevega seg opp på et par pluss.

 

 

Boffen springer glad og hoppende rundt meg. Vi tar turen over veien. Han setter seg ned når jeg ber han om det. For å være sikker på at ingen biler kommer. Så sier jeg “klar” og vi går over veien. Går nedenfor huset vårt, ser på rimet, på høsten. 

 

 

Her varmer sola. Den skinner inn i skogen, på trestammer som lager rytme med bare å stå der. 

 

 

Tenk all skjønnhet som finnes i det avblomstra. Det avfeldige. 

 

 

Jeg har tenkt en del på dette de siste dagene.

Det som er avfeldig, det som ikke har tida foran seg.

 

Det har laget et matt skjær over alt.

Ja, over alt. Litt slik håpløst.

Alt som ikke kan bli.

Det som ikke lengre har tid.

 

Høsten kan være krevende, om den får lov.

 

Men det å vatre seg sjøl, få finne fram til sine behov og det som en påfører seg av det en tror.…

Det kan det være en stor distanse mellom disse to punkta.

 

På mange måte er jeg heldig og på mange andre måter har jeg mye å jobber med. Ikke det dummeste utgangspunktet å ha.

 

Jeg ville så mye.

 

Men jeg greier fint å forholde meg til slikt det ble. Det ble mye, men på en helt annen måte.

Helt annen. Enn hva mitt unge hode trodde var et mål.

Det ble noe helt annet.

Nok noe som var mye bedre.

 

Og så, i all verdens himler.…jeg er da ikke død ennå. Jeg er høyst levende.

Det er bare høst.

Ha en vakker søndagskveld.

 

Kan høsten gjøre deg melankolsk?