Hormoner, kjemi og livet sjæl. Det kan gi både nedturer og oppturer. Reine rutsjebanen dette…

 

 

 

Snakka om dette med søstera mi. At jeg ikke syns det er så morsomt om dagen. Hun foreslo at jeg hedde en lett depresjon. Jeg sa at det trodde jeg ikke, men at jeg nok var noe nedstemt. Hun var enig, at det nok var det.

 

Har skrevet om det tidligere, at det er noe motbakke.

 

Det som er det mest vanlige er at jeg har det greit, fint og noen ganger veldig bra. Tenker jeg har bra produksjon av diverse positive hormoner. Men nå har de vært nedadgående over ei tid.

 

Så må ta tak.

 

 

Kan ikke tillate dette.

Så må -, men er aldri helt sikker på om det jeg føler er reelt eller om det er noe som foregår i hodet.

 

Jeg tenker; alt er over, jeg har passert 60.

Det er er en tullete tanke, det vet jeg – prega av den kulturen vi er en del av. At alt skal være så ungt, det er liksom bare da en kan leve. Sier alle medier. Men leve gjør en til en dør, og hvordan jeg forholder meg til det er min oppgave.

Masse å føle glede over og være opptatt av, og for den del; starte med. -Om det er noen år i “ryggsekken”.

Faktisk er det mange fordeler med åra en har praktisert livet.

 

Tenk om jeg ikke klarer arbeidslivet, det er nok en mer relevant tanke – og ikke minste morsom.

For mange ganger er jeg så sliten at jeg mister helt kontroll på hva som er bra for meg sjøl.

 

Her er det snakk om å finne balansen.

Negative tanker vil ta bort energi, men det er også en kjensgjerning at de helseproblemene jeg har, kan gi fatigue – lite energi.

 

 

Så her må jeg greie å være fryktelig ærlig overfor meg sjøl, skjønne, og ikke minst gjøre det jeg kan.

Dette er en stor bøyg, for når jeg blir fryktelig sliten og tar de dumme valga blir jeg ennå mer sliten. Dette er en utfordring, leve og tenke på et slikt vis at det gir det beste resultatet.

 

Nå har jeg forandra på noen av rutinene mine, for jeg må finne ut hva som fungerer best. Når jeg står opp, er jeg oftest en krok med umedgjørlige lemmer. Det er tungt å komme i gang med dagen, men jeg vet det går over – så helt til å leve med.

Men det er verre når det forverrer seg.

Nå har det gjort det, mer sliten, mer alt – og da mister jeg helt kontrollen, sukkeret seiler inn på menyen.

Og da blir det bare ennå verre….ja, om du fortsatt henger med skjønner du tegninga.

 

Jeg må unngå å bli så sliten at dette skjer. Det er der jeg er usikker på om jeg kan ha denne kontrollen min, eller om jeg må velge å være med på det som skjer i systemet mitt. For dette syns jeg er vanskelig å forstå. Så nå prøver jeg ut noe annet.

 

Jeg tar en morgentur, rusla meg en runde ute, som det første. 

Frisk luft og bevegelse.

Det er veldig positivt.

 

 

Og så har jeg klart solhilsenen igjen, men du verden det er tung. Fysisk tung. Vekt som har vokst og muskler som har minka.

For vekta har øka, tør ikke ta innover meg realitetene.

La bort sommerklærne her om dagen. Tenkte at når jeg tar de fram igjen, skal magen være flatere og kroppen lettere.

 

En av de andre tiltaka har jeg skrevet noe om.

Bading ute.

I går kom jeg meg igjen ut i sjøen. Hadde bademøte, og her foregikk det. I sol og grei temperatur, ca. 10 pluss både på land og i vann.

 

 

Fungerte fint på jobb og slikt, i etterkant. Det var en grei observasjon.

 

Så slik holder jeg på. Leter etter det som fører til forbedring. Om det er været som har servert sol de siste dagene, eller om det er forandringene i rutiner, som gjør det-. Akkurat det vet jeg ikke. Men har følt på en oppsving i skala bare på de siste par dagene.

Får jeg dopaminet, serotonin og endorfiner til å øke, og kanskje litt mer adrenalin, så er det bra.

Riktig så bra.

Da har jeg pusha fram det jeg trenger.

For det å klage eller ha det bra, er i stor grad prosesser i hodet. Har ikke så mye med helse, økonomi eller alder å gjøre. Det å syns synd i seg sjøl er greit i små porsjoner, men ikke noe blivende sted. Da blir det bare verre.

 

Ønsker deg en fredag med alle de gode hormoner i fint samspill.