Hvordan gikk det?

 

 

 

Jeg skulle fortelle, skrev jeg tidligere i dag. Etter en dag som starta med sol og avslutta med kald luft og en himmel som ikke lengre var blå.

 

 

 

Jeg var ut og fikk plukka inn det jeg hadde som eneste plana i dag.

Stikkelsbær.

Og jeg stakk meg.

Det er ingen vennligsinna busk.

Mens jeg plukka spekulerte jeg på om det var funnet opp stikkelbærplukkehansker.

Ennå vet jeg ikke hva det skal bli, men kanskje er syltetøy en grei greie.

 

 

Og så skulle jeg si noe om gårsdagen jeg har hausa så opp.

-Som jeg pusta meg i gjennom dagen som en prustende hval, bare for å passe på at jeg pusta ordentlig ned i magen.

-Som fikk streng kontroll på tanker som fikk lov til å være i hodet og de som ikke fikk være der.

-Som jeg skulle ha disiplin på.

 

Første steg var ikke å stresse.

Jeg var innom kontoret å henta papir jeg ikke hadde behøvd, jeg så ikke på det etter dem var henta.

Jeg kokte kaffe slik for sikkerhets skyld. Om noen likevel hadde lyst på, sjøl om tida var lita.

 

 

I minuttene før de kom tok jeg med meg fotoapparatet ut for nok en gang å roe ned lørdagen.

 

 

Og så kom de, folka jeg skulle møte, i en liten minibuss.

Jeg gikk i møte og var Vertinna.

Nesten som en skulle blitt filma, en kan alltid spekulere på hvordan en framsto. Men ingen vits å spekulere for mye.

Følte nesten jeg snakka både på ut og innpust, men tror ikke jeg gjorde. Men jeg snakka nok fort. Det var mye jeg skulle si på kort tid.

 

Gjengen var gemyttlig.

De sågar lo ved flere anledninger av det jeg sa. Og ja, det skulle være litt morsomt det jeg sa da.

Og de virka oppriktig interessert. Det var en veldig god følelse.

 

Og så løp vi gjennom husa på en rask befaring før de dro videre.

 

 

Da jeg sto igjen, etter og ha låst, i sola, kom det et ungt par forbi. Som hilste. De fortalte de nettopp hadde flytta til kommunen og jeg ønsket de velkommen. De spurte etter en strand eller en kai, som de kunne bade fra.

Jeg slo følge med de for å vise, og det var godt. Godt bare å konversere om helt andre ting.

Et hyggelig, ungt par som hadde flyttet hit.

 

 

Så dro jeg hjem, satt meg i bilen og starta.

Da kjente jeg hvordan jeg hadde mobilisert til møtet.

Jeg har en opplevelse av at det gikk bra, men der i bilen fikk jeg nesten lyst til å tutgråte. Jeg ramla bare sammen.

For jeg var i gjennom.

Jeg gråt ikke, gråten sto bare på terskelen, klar for å løses ut.

 

Og jeg hadde ikke mistet munn og mæle, jeg hadde stått i det.

Jeg glemte bare ett ord, ett ord.

Og det får jeg bare la passere.

 

Jeg kom i gjennom. Framtida får vise veien dette går videre, så en gang kan jeg nok si noe om det. Noe mer enn det her.

 

 

 

 

 

Foto for fatning

 

 

Helt nydelig dag, Jeg prøver å ta det med ro. Før jeg skal ut å “ro”.

 

 

 

 

Håper jeg ikke må hamle…, men at jeg i stedet hamler opp med det som ligger foran.

I kanskje det som er sommerens siste varme dag.

 

Framover hutres det til.

Men jeg greier nok dagen.

Uansett.

Og kanskje jeg bare skal gi litt blaffen. Når en får tredd ting nedover seg med bare få dagers varsel, siste dag i ferien.

 

 

Stressa med meg flere blekker hjem i går, til og med en Stortingsmelding. Men føler på et enormt press, men tror jeg faktisk er avspist med nye mindre tid enn hva som sto i mailen jeg las.

Så hvorfor skal jeg stresse…

Jeg får bare gjøre mitt beste. Og så kan jeg være bitte litt sint, inni meg. Ellers skal være så hyggelig at jeg kan smøres på brødskiva.

Kanskje er jeg bare feil menneske til dette.

 

Egentlig litt morsomt at jeg roter med gamle ting, når jeg var opptatt av det nye, være innovativ, oppfatta trender fort.

 

Før dagens oppdrag måtte jeg ut, ut for å fange dagen.

Jorde meg og kjenne på  gleder.

 

 

Så jeg deler bilder fra prosessen.

 

 

Bare gå barbent i alt for langt og fuktig gress og ta bilder.

 

 

Ikke tenke på noe annet enn å fange former, lyset og komponere i den lille firkanten jeg ser igjennom.

 

 

Det gjorde godt.

 

 

Så jeg samla all energi for oppdraget.

Hvordan det gikk kan jeg skrive litt om i morgen.

 

 

Har lørdagen din vært fin?

 

 

 

 

 

En alldeles ærlig tilbakemelding

 

 

Bloggverdenen er en reise i mangfold. Og variasjonene over oss som har funnet tilhold her.

 

 

Tror vi alle befinner seg midt i oss sjøl, med alle våre velmenende tanker og tro på av vi sitter inne med den riktige holdninga og det riktige ståstedet.

Og ja, vi gjør det, for oss sjøl.

Når vi skriver regner vi nok med at folk skal forstå oss.

Forstå vårt ståsted.

Forstå, lære og akseptere vår vinkling.

 

I går ble jeg parodiert av Gryende.

Hun har en periode opptrådd med å krype inn under hammen til forskjellige bloggere. Hun presenterte essensen av det hun oppfatter som bloggeren, med en humoristisk vri. Hun har imponert meg med hvordan hun har lyktes med dette. Både med å forandre måten hun skriver på og greier å treffe på det essensielle. Noen ganger lykkes hun ikke likegodt, slik jeg ser det og andre ganger kjenner jeg ikke bloggen. Men hun legger ned et formidabelt arbeid i dette, som er imponerende.

Når jeg skulle i ilden var det med en viss skrekkblanda ærefrykt jeg gikk inn og las. Og det førte til flere faser av følelser, som jeg måtte arbeide meg gjennom.

 

 

For jeg velger å være helt ærlig her, fordi Gry bruker så mye arbeid på konseptet ønsker jeg å gi en ærlig tilbakemelding. Jeg vil gjerne fortelle om fasene jeg gikk i gjennom:

 

Først følte jeg meg forvirra, for det jeg las gikk langt over min forstand. Tror jeg fikk vansker med perspektivet, hvor var jeg og hvor var Gry.

Da jeg las kommentarene om at dette var full treff, måtte jeg langt inn i tenkeboksen. For jeg kjente jeg egentlig ble litt lei meg.

Første tanken var, ble jeg latterliggjort her….og kanskje folk ikke likt meg…

Kom meg rimelig for i gjennom dette understimulerte-egotankemønsteret. For hvordan kunne jeg tro at folk var ute etter meg, de kjente meg ikke og jeg ikke dem.

 

Tror i utgangspunktet folk ikke er ute etter å ta hverandre. Men ved ego i minus vil man gjerne tolke negativt..

Riktig der var jeg likevel ikke. For helt i minus er jeg ikke, men det trigga tydeligvis usikkerhet.

 

Jeg syns både Gry og de som kommenterte virker som fine mennesker, så hvorfor skal dem ta meg…liksom

 

Så neste tanke var, virker jeg virkelig så forvirra, så ute av proposjoner intetsigende…

 

At det er “ingenting” jeg skriver om, når jeg skriver om liv og død og det å overleve. Riktignok ikke med rene orde, men mellom orda står det mye.

Tenkte jeg.

 

Da er vi over på temaet; hvordan ser jeg meg og hvordan blir jeg sett av andre…

En virkelig interessant tematikk.

For det her jeg tror mange misforståelser oppstår. Hvordan en forventer å bli oppfatta.

 

Dette er ikke deg, sa ett av barna.

Her var det mye fint om deg, sa det andre barnet.

Det tredje leser sjeldent blogg.

 

Bare et tegn på hvor forskjellig vi kan oppfatte ting. 

 

Tanken om å slutte å blogge kom opp, for om jeg blir oppfatta som en forvirra maniac som skriver om “ingenting”-.

 

Nå likte jeg Seinfeld den gang serien flomma ut over skjermen, for den minte meg faktisk om min egen før-etablererperiode.

 

Bilde fra google

 

Men, til slutt, jeg landa på at jeg ikke tror Gryende er ute for å TA meg, Gry er en person med skarpt intellekt, et menneske med gode tanker og et godt menneske som ønsker å underholde. Jeg tror hun legger mye arbeid i det hun sjøl legger ut.

 

Så konklusjon; jeg slutter nok ikke blogge med det første. Sjøl om jeg sikkert har problemer med grensegangen mellom min egen sjølhøytidelighet og humoren. Lærerik observasjon.

 

Jeg tror heller ikke at folk er ute for å ta meg, og er de, må det tas på deres egen kappe.

 

Til slutt kan jeg nok ikke forvente at folk skal forstå de små grensegangene mellom sårbarhet, humor, seriøsitet og lett burleskhet, som er skissert inn i ofte veldig korte strøk av noen setninger og en forventning om at leseren skal fylle ut det som mangler.

 

Og helt til slutt, jeg kan så klart verken vente på å bli forstått eller at alle skal like det jeg skriver.

 

Og helt, helt, helt til slutt: Takk til Gry som tar denne jobben gang på gang. Ville bare gi en ærlig tilbakemelding fra et bittelitt...ok…litt maniac person :).

 

Et gedigent SMASK til deg og alle andre som vil ha.

 

 

 

Summere og forsere

 

Så var kvelden over og jeg kunne summere. Og så står en ny dag på trappene der jeg skal forsere. 

 

 

Kvelden endte veldig hyggelig.

Etter å ha jobba, eller retter sagt, snakka, om at jeg skulle jobbe, fram mot vinkvelden.

Mye rop og lite ull. Men fryktelig mye tull.

 

Jeg ringte mor mi før jeg kjørte for å handle på vinmonopolet. Dagene mine kan ikke sies å være verken kjedelige eller innholdsløse. Jeg skulle fortelle henne om de siste hendelsene.

Du er en ulykkesfugl, sa hun.

Akkurat det vil jeg ikke ha på meg, så det var feil kommentar fra moren min.

 

Men ting fortsatte litt i forma til dette innlegget. Jeg vasker og plasker med hansker på den skadde hånda. Er en sving innom stua da det skjærer en smerte under fotbladet -.

Og ja da, jeg skjønner…

Alt glassbrott er ikke borte til tross for iherdig innsats etter et knust glass.

Så prøver jeg å se, men utsida på fotsolen ligg utenom min rekkevidde.

Jeg prøver å ta bilde, uten jeg kan stadfeste noe mer. Men vondt er det når jeg tar bort i det som stikker ut.

 

Oppgitt?

JAA!

Noe så til de grader.

Jeg banner.

Jeg roper…

Så klart er det lite hjelp i slikt. Føler meg slik passe satt ut, jeg som skal lage huset presentabel til gjestene. Jeg kan ikke la dette bestemme, jeg må få det ordnet. Og jeg vet at en kan utvide bevegelsen sin. Så jeg setter i gang med å prøve å få rotasjon i bein og hofteledd.

Uten at det hjelper.

Til slutt tar jeg med forstørrelsesglass med lys og pinsett og legger meg i senga. Bender foten opp på kneet og greier til slutt å få riktig vinkel. Får lyset til å reflekter i glassbiten på omtrentlig den millimeteren som stikker ut. Så får jeg å manøvrerer pinsetten bort til brottet, kliper til og drar.

Glassbrottet kommer ut!

 

Tynt som blyet i en blyant og mellom en 1/2 og en centimeter, har jeg utysket ute.

Akkurat da var mestringsfølelsen skyhøy.

Det blødde skikkelig og det var bra.

 

Oppdager at polet stenger snart og må komme meg i bilen. Lang kø og treig trafikk, men er framme nesten ti minutter før stengetid. Det er da jeg oppdager det, jeg har ikke tatt med omslaget til mobilen, der korta ligger.

Altså, jeg er framme uten kort.

Og jeg har invitert til vinkveld uten å kunne kjøpe.

Nå har jeg en rød og en hvit vinflaske hjemme. Jeg kikker i ett av bilens oppbevaringsrom og finner to femtilapper og noen mynter.

Tar det med inn og spør henne i kassa om dem har vin til 116 kroner.

Det hadde dem, og jeg tok den første flaska hun fant fram.

 

Heldigvis har jeg Coop-appen på mobilen, så kjører dit etterpå.

Der oppdager jeg at jeg ikke har telefonen.

Ennå er det et par minutter til stengetid på polet, så jeg fyker tilbake, for jeg skjønner jeg må ha lagt fra meg mobilen der.

Dama i kassa ser ingen mobil, og det er da jeg oppdager at jeg har lagt den i lomma.

 

Jeg har ikke tid til å bli flau, sier noe om at jeg er nok ikke helt tilregnelig, og fyker på dør.

Og jeg få handla det jeg skal. Faktisk går hjemturen uten flere problemer. Huset blir ikke skinnende strøkent, som tenkt. Men de som kom syntes jeg hadde det veldig hyggelig.

Og vi, vi hadde en skikkelig koselig kveld, så koselig at vi ble enig om å gjenta dette hos en av de andre neste gang.

Så det var godt, etter alt, at kvelden ble så hyggelig som jeg ønska, til tross for at det ikke ble skinnende perfekt.

 

Og nå, nå skal jeg ut på farten. Jeg ska hente mor og vi skal til sentrum, hun har time hos tannlegen. Det er bare det at ett av årets største happeninger går av stabelen. Landets øyner er vendt mot vår lille bygd.

Toppidrettsuka.

Så det er gått ut meldinger om at innkjørselen til sentrum er stengt, en må parkere utom.

Men jeg må komme meg til tannlegens dør, mor har ikke føtter for lange distanser. Så jeg har bestemt at hun må få passere.

Faktisk regner jeg det må gå greit.

Løpet på sentrum er ikke før på ettermiddagen og da skal vi være langt fra sentrum av begivenhetene. Men tror jeg bør ha brukt opp kvoten for merkelige utfordringer på en stund.

Får vi håpe.

 

 

 

 

Det kjente i det ukjente

 

I dag starter jeg et innlegg som jeg ikke vet hva skal handle om. 

 

 

For jeg har det litt travelt og kan ikke bli sittende her.

 

Jeg tror det tar kortere tid når jeg ikke har en planlegger innlegg, men tar ett på sparken.

Så tror jeg finner meg et bilde som jeg poster.

 

Og da fant jeg dette:

 

 

 

Dette er et utdrag av et collage jeg fikk tilsendt på Insta.

 

En bit av levd liv.

Som sårbar ungdom til jeg lander her jeg bor.

Fra by til land.

En reise med mange fargetoner.

Fra håp til aksept.

Fra usikkerhet til sikkerhet.

Fra å tro jeg visste det som var å vite til at jeg egentlig ikke vet noe, bare om meg sjøl vet jeg litt.

 

Livet!

 

Liva blir så forskjellig.

Mitt er ikke det verste.

 

Det er mange utfordringer for deg, sa ei jeg snakka nettopp med.

 

Flere har kommentert at det er mye strev i livet mitt, at det ikke går helt på skinner. 

Så klart har mye kunnet vært enklere, men det er mitt liv. Og egentlig er det ikke så ille å ikke bli født med en sølvskje i munnen. For jeg har evnen til å stå han av, som jeg ville sagt om jeg kom fra nord i Norge. Og litt lov har jeg til å bruke uttalelsen, i og med at fødeplassen ligger på havets bunn utenfor Finmark.

 

Det som ligger bak er kjent.

Det som ligger foran er ukjent.

Og det som har vært, har vært. Det som ligger foran vet jeg ingen ting om.

Det eneste som er sikkert er alderen min og det som har skjedd gjennom å ha kommet hit jeg er kommet.

 

Det gir muligheter. Spennende muligheter.

Men jeg ble født på en onsdag…eller var det torsdag…

 

Mandagsbarn får vakre øyne.
Tirsdagsbarn blir lett på tå.
Onsdagsbarn får perletårer.
Torsdagsbarn får langt å gå.
Fredagsbarn gjør alle glade.
Lørdagsbarn er sjeldent trett.
Søndagsbarn får største gaven;
Alle dyder under ett.

Tekst: ukjent

 

 

 

En mann, flere menner

Novelle

 

 

 

Egentlig hadde hun lagt dette med menn bak seg. Det tok bare energi.

 

 

 

 

Den siste hadde virkelig tatt energi.

Først hadde det vært stas og full romanse. De hadde delt så mange interesser. Men så begynte han å forandre seg, begynte å kritisere.

Så klart var hun ikke perfekt, men ting hun visste hun kunne, var også feil.

 

Venner begynte å kommentere.

 

Han hadde ment hun hadde forandra seg, så da han spurte om de skulle ta en pause var hun snar til å si nei.

 

Vi gjør det slutt.

 

Etterpå var hun letta, letta langt inn i sjela.

Det minte henne om noe og når hun las om det stemte det enda bedre. Men hun skulle ikke sette diagnoser, ufaglært som hun var.

Å legge forholdet bak seg var bare så godt.

Komme seg fri.

Hun orka ikke mer.

 

 

 

Det var greit å melde med han hun hadde hatt et godt øye til for mange år siden. Fortryllelsen som hun hadde vært i, var borte. Hun følte han svikta den gangen, hun stoppa av en eller annen grunn å tro på han.

Kanskje var det henne sjøl som dikta det opp…

Hun hadde jobba seg skikkelig ut av den stormende følelsen, for hun hadde følt sterkt den gangen.

Tom Rune, mannen hun greidde å få ut av blodet den gangen for mange år siden.

Etter Tom Rune møtte hun Pelle med sine narsissistiske tendenser.

 

 

Menn, tenkte hun, det er ingen igjen.

Ingen igjen.

 

 

Meldingene fra Tom Rune kom slik av og til.

Helt greit, hun følte ingen ting lengre, hun fikk rydda ut den følelsen skikkelig.

 

Det var slutt med han og dama også. Faktisk hadde forholda deres starta og slutta mest på likt.

 

 

Sommeren kom og han begynte å sende hjerter, underforståtte hentydninger om noe mer. Hos henne var det kaldt, ingen følelser. Men det moret henne på en eller annen måte.

 

Det gikk mot høst, hun hadde meldt seg inn i nettdating. For kanskje kunne det være noen der ute, likevel.

Noen å dele vinteren med.

Kanskje var det noen for henne…

 

En som bodde i nærheten tok kontakt. Han ville de skulle møtes. Hun tok kontroll, avtalte sted og møtte han og tok han med. Bilen hans var på verksted, så han satte seg inn i bilen hennes.

De skulle kjøre opp i fjellet for å gå tur.

Det starta nesten med det samme, han skulle ta på henne. Det fortsatte, han måtte, sa han. Likte så godt å kjenne, ta på.

Hun fikk fnatt, hun orka ikke fremmede hender på seg.

Hun fikk følelsen av at hvem hun var hadde ingen betydning, bare det at hun var kvinne. Hun kunne vært hvilken som helst kvinne.

Hun fikk parkert hendene, gjennomførte turen i fjellet, fikk kjørt han tilbake på bussen og sendt han avgårde.

 

Dette var ikke mannen for henne, det skjønte hun.

 

 

Tom Rune sendte meldinger gjennom vinteren.

Håper vi kan treffes, skrev han.

Det er ikke nok å håpe, skrev hun tilbake.

 

 

En ny vår kom, med en etterfølgende sommer.

Å se etter menn hadde hun slutta med.

Orka ikke å prøve.

Det var nok ingen menn igjen.  Ingen mann for henne.

 

 

Tenker på deg, skrev Tom Rune. Dumt det gikk som det gjorde.

Ja, hadde det gått bra har vi vært sammen i seks år nå, repliserte hun.

Jeg vi møte deg, sa han.

 

Hun jatta med, visste han ikke kom.

 

Jeg vil komme, sa han. Jeg vil hjelpe deg. I sommer. Du må undersøke, så kan jeg hjelpe deg.

 

Tenk om han kunne hjelpe henne. Hjelpe henne med båten hun hadde arvet. Det var så trist om hun måtte gi slipp på den.

Seilbåten.

Et fint smykke. Men den måtte både pusses og repareres. Det var mye jobb. For mye for henne.

Kanskje hun hadde tatt feil den gangen?

Kanskje det var noe…

 

Hun husker de sterke følelsene. Hadde tenkt at de hadde vært en fin opplevelse uansett. 

 

 

De begynte å snakke om ferien. Han visste ikke når han hadde sin. Ikke hun heller. Men hun måtte bestemme seg.

Hun delte den i to, tidlig og sent.

 

Jeg skal spørre sjefen min, sa han.

Han hadde i fellesferien. Akkurat i mellom hennes ferier.

 

Men jeg kan ta fri når du kommer, sa hun.

 

Det ble stille fra han. En dag kom meldinga.

 

Jeg jobber i ferien min. For jeg kan ikke komme til deg, du har ikke fri.

Hun svarte med at det var hans valg, men at hun hadde sagt han kunne komme.

 

Jeg kan komme da-, sa han på telefonen en kveld og nevnte en dag.

 

De hadde en lengre samtale. Den var fin og hun kjente et lite snev av at dette kunne bygge seg opp igjen. De snakka om hvor han måtte kjøre, han hadde ikke sett på kartet skjønte hun. For han hadde aldri vært hos henne, bare hun hos ham.

Hun tenkte på den sommeren de fikk sammen. De hadde hatt det svært fint. Hun hadde vært veldig forelska.

Veldig.

 

Jeg kan komme den torsdagen, sa han.

 

Uka som gikk var det stille på meldingsfronten.

Det var bare en uke til han skulle komme.

Jeg tenker på deg og savner deg, skrev han.

De kommuniserte over meldinger.

 

Kommer du neste torsdag.

Nei, dessverre, var det korte svaret.

 

Å nei, det var bare det at du sa at du skulle komme da, svarte hun.

Jeg skal snakke med sjefen min om jeg kan få fri, sa han som arbeidet i sommerferien sin.

 

Hadde han ikke snakka med sjefen sin, hadde han ikke prøvd å klarere turen…

Om han hadde lyst å se henne, så burde han vel spurt sjefen ved første anledning etter samtalen forrige helg.

 

Der og da forsto hun det, hun hadde hatt rett. Han bare tulla.

 

Det ble stille fra han. Hun hørte ikke mer før hun sjøl gikk ut i sin andre ferie.

 

Har du det fint med ferie, spurte han.

 

Han var godt tilbake i arbeidet etter ferien sin. Ferien han hadde jobbe i.

Ja, veldig godt, svarte hun.

Jeg tenker på deg og vil møte deg, sa han.

Du tuller bare og er ikke ærlig, sa hun.

Jo, jeg er ærlig og sannferdig svarte han.

Nei, det er du ikke, du sa du skulle komme, men du kom ikke.

Beklager at jeg har skuffet deg, jeg tenker på deg og vil ha deg, sa Tom Rune.

Jeg ble ikke skuffet, jeg trodde aldri på du ville komme, du bare tuller og underholder deg med det, svarte hun.

Jeg underholder meg ikke, jeg vil ha degMen du har alltid rett, jeg kom ikke, sa han. Men jeg vil møte deg.

 

Nei, sa hun, du har brukt opp sjansene dine.

Mener du det, sa han, og sendte lei-seg-emoji.

 

Ja, hun mente det, hun mente det helt og holdent. Hun hadde hatt rett, hele tiden hadde hun hatt det.

Så kasta hun de bittesmå forventingene som hadde begynt og spire.

 

På facebook lå en venneforespørsel fra en Amerikansk offiser.

For en fake verden.

 

 

 

Hun kjente at hun var like hel, dette hadde vært en liten “sommerflørt”, helt ok.

 

 

Nå var høsten her, kanskje måtte hun selge båten.

Det var mye bedre enn denne verden av falske løfter og lovnader om kjærlighet. Men hun var heldigvis glad i seg sjøl, det var ikke det verste.

 

Sjøl om hun ikke hadde sin egen halvdel.

 

 

 

 

 

 

Den gode tanken

 

 

De ropa på meg. “Kom mamma, kom å se.” Og jeg gikk.

 

 

 

Hele gjengen var ankommet.

Og de to som sto utenfor døra og ropte.

 

Jeg gikk ut.

Da så jeg det.

De sto der med to små tre.

To plommetrær.

 

Hvordan skal jeg forklare følelsen…

Jeg ble slått helt ut.

Tårene kom.

Gaven var så nydelig på så mange vis.

 

Og – jeg kjenner det er vanskelig å forklare.

 

Jeg skrev om gavekortet.

Gavekortet som var borte.

Kortet som aldri kom til rette.

Uansett hvor mye jeg lette.

Høyt og lavt.

Borte-

Borte.

Det skulle gå til plommetre.

 

Tenkte at fant jeg ikke kortet betydde det jeg ikke skulle bo her.

Ikke plante plommetre.

Grunnen til det skal jeg fortelle.

En gang.

Handler vel enkelt om utfordringer jeg ikke vet om jeg greier å løse.

 

Så da de sto der med de to plommetrærne ble det veldig sterkt.

Og tanken om at jeg skal bo her likevel, kom.

 

 

Nå er dette slik en fortsatt ikke vet.

Men handlinga.

Symbolikken.

Med trærne.

 

Nå viser det seg at trærne var anbefalt for lavere klimasone enn hva det er her.

Så de må byttes.

 

Men tanken…

Tanken var enormt god.

Den var full av kjærlighet.

 

 

 

 

 

Tredje dag med sanking av E

 

 

 

Gårsdagen gikk litt dårligere enn den andre dagen. Satser på at det ble feriens dårligste.

 

 

 

Ikke annet enn skriving og lesing.

Kjenner det er veldig godt å sitte ute i sola og lese.

 

Men det ble dessverre en del negativt i går…

Negative tanker.

 

  • Jeg var irritert
  • Rakk ikke å klippe plenen ferdig fordi jeg skulle og måtte
  • Innom kontoret for et par ting
  • Følte meg pressa

 

 

Så ikke bra for såing av energi.

 

 

 

Men herligheten, jeg har da FERIE!

 

Det er en veldig positiv tanke og har jeg lagt disse negativitetene på en vektskål og ferien på den andre, så har vekt-arma med ferie gjort den andre vekt-arma vektløs, så mye veier ferien.

 

 

 

Og så fikk jeg plukka bringebær.

Handla inn for mor.

Tok med middag til mor og ba søsteren min samtidig.

 

 

Jeg kan så klart ikke isolere meg helt i boblen min.

Har nok likevel behov for å være i den, uten en enda avtale.

Nå ligger flere avtaler å vaker.

Og den til Trondheim, se hvor jentene ha flyttet og møte de, det gleder jeg meg til.

Jeg vil gjerne glede meg til alle avtaler.

 

 

Bildet er tatt av Pete Linforth fra Pixabay

 

 

Så hva ønsker jeg for denne dagen…

 

Tror det må bli en reprise på gårsdagen.

 

Altså;

 

  • Tai chi (begynner nesten bli flaut å skrive dette).
  • Meditasjon (minst fem minutter).
  • Chakra-rens.
  • Lesing.
  • Skriving.
  • Kanskje tegning…

 

 

Ja, jeg ser det, jeg pøser mer på denne listen uten at jeg gjennomfører.

Egentlig et dårlig tegn.

 

Men om jeg sier jeg SKAL klare i hvert fall halvparten.

Da syns det er et bra mål, jeg.

 

 

 

Hurra for livet!

 

 

 

Enden

 

 

 

Etter et halvt år var dagen kommet. Tiden var over og tiden var der.

 

 

 

 

 

Tidlig i februar måtte vi ta farvel med pusene vi hadde levd sammen med helt siden barna var små.

 

Miranda Veranda og Cleo, eller Cleopatra.

 

MIRANDA VERANDA

 

Da vi tok turen til dyrlegen var det en måned igjen til kattene ble 19 år, de var søstrer.

 

CLEOPATRA

 

Dagen vi kom hjem fra far sin begravelse, var Miranda blitt merkbart dårligere. Cleo hadde hangla en stund. De var blant anna ikke renslige lengre.

 

Dagen etter reiste vi til dyrlegen.

Alle tre ungene mine fikk bli med på den siste reisa, en tung tur.

 

Det ble mye sorg på gjengen min, Lucas som gikk bort på slutten av august i fjor, far på slutten av januar og så de to pusene dagen etter begravelsen.

 

LUCAS

 

Ungene ville at kattene skulle bli begraves hjemme.

Så de var med hjem i en kasse.

I februar gikk det ikke å grave de ned og alle tre barna måtte få være med på da det skulle skje.

Så kattene fikk ligge i kassen sin i en fryser, som ellers var tom.

 

Nå i helga var alle tre her og kattene fikk komme dit de skulle.

 

 

Sjølsagt måtte de få plass attmed Lucas, boffen, så nå ligger også Miranda og Cleo der. Det var godt å få de opp fra fryseren og ned i jorda.

Et kapitel er slutt. 

 

 

 

 

 

Oppmerksomhetssvikt ble drama

 

 

 

“Dette var unødvendig”, var min tanke. Sannsynlig var jeg ikke den eneste som tenkte det.

 

 

 

Jeg forklarte og nesten gestikulerte.

 

Vi var på tur opp på setra.

Vannet har ikke nøkkeroser, bare litt. Er de blomstra ferdig eller skal de til å blomstre…

Det var så mye å spekulere på.

Og fortelle om.

 

Yngstes kjæreste hadde ikke vært med opp på setra. Noe jeg var helt sikker på, men altså tok feil av.

Det var et år siden han kom inn i familien.

 

Vi bruker jevnlig å ta med folk opp når de er på besøk. Og han hadde vært her mange ganger, og så hadde vi ikke rota oss oppover.

 

Jeg hadde full bil, mor, yngste og kjæresten, mellomste og så klart meg.  

De andre hadde allerede dratt opp.

Vi har med oss grillmaten.

Vi skulle feire.

 

Jeg blinket meg ned til dit vi skal.

 

 

Da kommer et rop fra baksetet;

 

STOPP!

 

– Dette har jeg vart så redd for, orda kommer fra mellomste.

 

 

Jeg har stoppa og vil egentlig ikke skjønne hva som har skjedd.

Bilen står helt på skeive.

 

foto:ingrun

 

Tenk om vi bikker, er det noen som sier.

 

 

De andre kommer seg ut.

 

Jeg har svinga for tidlig. Har kommet helt utpå, nesten utfor kanten.

Det går en bekk gjennom et rør under veien. 

Ned til bekken er det over en meter.

 

 

Folk kommer til.

Flere folk kommer til.

Det er folksomt på setra denne kvelden.

 

Jeg har kjørt så langt ut at det ene hjulet nesten henger i lufta. Foran står en stein, bakover skal det ikke mye til før hele bilen kan bikke opp i bekken.

Det blir konkludert med at her må det hjelp til og mer enn en bil for å dra opp.

 

foto:ingrun

 

Det er ingen mobildekning, så vi blir enig om at vi avventer.

Senere da noen drar ned, skal de prøve å kontakte noen med traktor.

 

Tida går.

 

Det begynner å bli på tide å dra ned.

Jeg har funnet ut at jeg må kontakte Naf’s veihjelp. Det er nok det lureste.

 

 

Da hører vi traktorlyd oppe fra veien.

Vi er mange som legger i vei.

 

Han på nabogården er kommet opp.

Han begynner bare å snurre et bånd rund bilfeste og løftearma på traktoren.

Noen hjelper til.

Vi er flere som er betenkte.

 

 

Vet han hva han gjør, vil han greie å få bilen opp uten at den raser utom og ned i bekken…

 

Noen tar hånd om å sette seg inn i bilen. Jeg føler meg ikke kapabel. 

 

Traktoren manøvrerer seg inntil og begynner å løfte opp.

Så går bakdelen av bilen opp i lufta, bilen står på to hjul. Den blir manøvrer inn på veien.

 

Så står den der, atter trygt.

Inne på fast dekke med alle fire hjula.

 

Vi klappa ikke, men tror vi alle klappa inni oss.

Vi var flere som egentlig ikke turde se på.

Men vi så.

 

Og eieren av bilen, altså meg, hadde neste en “ut av kroppen opplevelse” da hun satte seg inn i bilen og igjen kunne kjøre.

 

Takk til god nabo!