I dag er sola her igen i følge med mange minus. En framtid og en åpen dag.
Vi er snart midten av februar. Det er godt med disse rolige dagene, men jeg vet det må være litt innhold for at det skal føles fint.
Slikt jeg vurderer er blant anna kino til helga og en samtale en eller annen dag om mat. Jeg skal ut å spise shusi i neste uke. Besøkene hos mor er gjevnlig og er veiene greie må vi ta en tur på besøk til broren hennes, som er kommet hjem. Til helga kommer muligens eldstemann og hans kjære. Siste uke av februar skal pusene ha andre vaksine. Helga i overgangen til mars blir det tur til Trondheim. I slutten av mars er en Oslo-tur planlagt, men ingen billetter bestilt. I april vil arbeidet med tenner fortsette. Siste helge i mai er det duka for et jubileum.
En timeplan med stor slakke.
Tenker å arrangere et prøve-treat en helg i april. Det skal gå over et par dager og ha et varierende innhold av tur, kanskje litt øvelser og en seksjon med meditasjon, diskusjon og kreativitet som tegning. Mellomste tar med seg noen venner slik at vi kan ha en test på tanker jeg har.
Men energien må opp, litt usikker på hvor lang tid jeg skal gi denne utkoblinga.
I går sovna jeg gang på gang utover dagen og det var ikke noe problem og sove om natta. Så på andre sida er det godt å ha såpass slapt program.
Sola krypter ned over fjellsida på andre siden av fjorden.
Kl. 10.35
I dag bør sola skinne inn på stueveggen om det jeg tror er riktig. Er ingen skyer i kløfta mellom fjella i dag.
Kl. 10.36
Dagen går og ingen sollysne en gang, kommer på veggen. Så da har jeg nok tulla med den datoen.
Jeg har endelig trena i dag etter to dager uten. Har også hatt en telefonsamtale og følte jeg ble angrepet. Og så klarte jeg å stille åpne spørsmål og unngikk å føle meg såra. Det var godt og en bra følelse. For vi mennesker har alle våre virkeligheter vi tror er den sanne.
I YR sto meldinger for dagen som stemmer. For det er kommet et gjennomsiktig tynt lag med snø. Ennå syns det som ligger der. Så ennå kan jeg…
Gårsdagen sporet fullstendig av.
En maskinvask med klær er ikke noe å skryte av. Håndklær. Ikke en gang vanskelig å henge opp. Jeg spiste opp romkaka fra søndag mens jeg tenkte på at jeg burde…altså, burde fått ned vekta. Yngste og en venninne sendte en snapp av at de gikk over torget og spilte forsiktig på en tromme og sang. Torget så tomt ut. De hadde kjøpt den, forsto jeg. Til sommeren skal de være med mellomste og kore henne. Festivaltid.
Min dag er ikke den samme som i går. Klærne i stolen er ikke bretta, men kanskje i dag…
Og koppene er ikke vaska, de skitne koppene har i stedet ekspandert.
Men en slags unskyldning har jeg. For da yngste var her skulle jeg vise henne noe rart, oppdaga plutselig at det ene vinglasset var større enn de andre.
Og så gjorde jeg det jeg hadde bedt de andre om ikke å gjøre, knuste et glass.Glassene er ikke helt billigglass, litt mer ordentlig.
Og så skulle jeg vise det, at jeg hadde knust dette glasset – med mine viftene fingrer.
Disse hendene mine er som de er, tomler med atrose og et par fingre med følelsesforstyrrelse.
Og det knuste glasset beit seg på kryss og tvers i ene pekefingeren. Et rimelig godt kutt. Og blodet fossa ut, med fingeren tulla inn, plastra og holdt i været ville den ikke stoppe å blø.
Denne ulykka er flere dager siden, bødningen har stoppa for lengst, fingeren er vond fortsatt i kuttet og litt uvillig til å delta i arbeid. Så dette er unnskyldninga.
Jeg vil bare at fingrer og hender skal virke, bidra, oppføre seg. Og så blir jeg så lat av slikt.
Nå snør det mer. Ingen overraskelse i det, det er altså meldt. Og jeg må gripe dagen på ett eller anna vis. Pusene deler ikke mitt problem med uvirksomhet, de har lyst på kontakt med fugler utenfor. De bustete halene går som visper.
Aller først posten på dagen er i hvert fall gjort med et nokså intetsigende blogginnlegg. Og uansett aktivitetsnivå er dagen både god og bra.
Men samtid skjer det hver dag. Litt lysere, litt lengre dag.
Oftest våkner jeg til at jeg kan gjøre det jeg vil. I dag er jeg tibake til den vanlige hverdagen, uten håndtverker og uten besøk. Bare meg og pusene. Yngste og hennes kjære reiste før helga. Vi snakka om når jeg skal dra nedover å besøke henne, det er på tide nå. Hun har bodd i Oslo i to år og jeg har ikke vært på besøk ennå. Når vær og føre er riktig.
Etter en lang periode med kalde temperaturer har det igjen bikka opp på varmegrader. Og jeg har fantasier. Jeg leser på nett og drømmer om frø som spirer og vokser. Kan så allerede i januar, februar sa ei dame på YouTube. Man kan lage bed uten å grave og det skal prøves. Jeg tenker å få kjøpt meg flere pallekarmer.
Jeg er full av virketrang. Og i år skal jeg bruke av Bokhasijorda mi. Og hva skal jeg så og plante…
Poterter tenker jeg, de er fine for å forelde slike bed som lages oppå torva. Men jeg må sette meg inn i hva jeg vil høste, både på kort sikt og for lengre sikt. Hvordan jeg kan oppbevare. Og hva jeg kan klare.
Tenkte på motorsaga mi også, den som har ligget i mange år og som jeg ikke har turt å bruke. Har jeg kjøpt meg værnetøy vil den saken føles helt annerledes, tror jeg. For jeg har mye som det har vært greit å gå løs på.
Det er med andre ord veldig mye jeg har lyst til. Men jeg vet av erfaring at min tidsoptimisme er større enn gjennomføringsevne. Men får jeg gjort en brøkdel tenker jeg at det er bra det som blir.
Har du våryre tanker og er du flink til å gjennomføre planer?
Ikke det at det var sååå langt tilbake, men mens jeg leita etter dette bildet som var lagt inn på data’n en eller annen gang i løpet av de siste ti åra. Noen var fra 40 år tilbake i tid.
Det jeg så etter var fra 80-tallet. Da midterste søster gifta seg.
Hun var ikke mer enn 24 år og ikke opptatt av ekteskap og den slags. Ingen av oss var det. Men det voks et lite liv i magen hennes. Så da fant ut de to at de ville gifte seg. Først skulle de gjøre det i hemmelighet, men da hemmeligheten ble lekka ble det store protester fra begge sider av familiene. Så da ble bryllup denl 7. februar i 1986 og ikke andre nyttårsdag, som var planen for de som skulle bli en liten familie.
Her er bildet jeg leita etter, vi tre søstrene på denne dagen. Bruden i midten og jeg til venstre.
I går skulle vi ha dratt til Trondheim for å feira, men å legge ut med ei såpass voksen mor på denne tida fant vi ut ikke var så smart.
Snart skal jeg dra innover til henne for å feire morsdag.
Midterste søster begynner å få en liten gjeng etter seg, to døtre, svigesønner og tre barnebarn. Bordekorasjonen i går ble de samme blomster som i brudebuketten fortalte hun. Gule roser og brudeslør. For på tur bort til Rådhuset hadde de to som skulle smis i hymnens lenker stukket innom en blomsterbutikk.
– Vi skal ha en bruebukett nå, hadde de sagt til et ganske forskrekka butikkpersonale.
De hadde hatt det koselig fikk vi vite i dag da yngste søster og jeg var samla hos mor. Vi ringte til en fellesprat.
Men jeg brukt lang tid på å finne dette bildet og gjorde meg mange tanker mens jeg scrolla gjennom ti år. Barn som ble født, eldre som døde. Levd liv, mange følelser og årstider som passerte. Mye fra jobb, mange håp, mye som handla om å huske; koder, passord, oppskrifter, bilder av mat og tegninger.
Jeg ble overvelda over dette som jeg hadde levd gjennom.
Opplevd, tenkt og trodd.
Det var da det slo meg, at kanskje skulle jeg jobbe enda mer med nåtida. Det som hadde vært var ferdig og det som kom fikk vente til det kom.
Og så tenkte jeg en ting til, at kanskje jeg skulle ta for meg bilder jeg hadde tatt og bruke det for øvelse og for å trene opp tegnemuskelen og som fargelære. Akkurat den ideen likte jeg og fikk lyst til å begynne med en gang…
Jeg kjenner at jeg har lyst til å gi meg tid til disse øvelsene.
Så dette ble morsdagsgaven fra meg sjøl til meg sjøl. Øve opp hånd og blikk etter fotografier.
Det er en del år siden jeg fikk vite om akkurat denne måte og foredle matavfall på. Varmekompost var uaktuelt. Det krevde mye som jeg ikke anså meg kapabel til. Bokhasi var det jeg ville i gang med. Men så var det dette at det hadde en kostnad jeg ikke følte jeg kunne ta.
Lenge.
Men da jeg kom over at det var tilbud en vår, slo jeg til.
Fikk kjøpt bøtter og strø i 2023.
Slik så de ut inni. Rist nederst i bøtta for at veske skulle sige av. Denne kunne tappes av.
Fikk akkurat plass til bøtten som er i bruk i et rom i kjøkkenbenken. Fikk to bøtter.
Da var det bare å fylle den opp.
I mellom hver gang jeg kaster matfall stapper jeg avfallet sammen med en stapper og strør over biomateriale som setter i gang fermeteringen. Når den er full bør den stå minst et par uker før bøtten tømmes. Avfallet blir tømt i en pallekasse.
Den begynner nå og bli full. Dette avfallet som går over til feit jord. Når jeg garaver i den på den er det masse feite marker som forteller noe om denne jorden, den er god.
Plana er å begynne å ta av dete til våren, så tanken er å begynne å samle i en ny pallekarm.
På kjøkkenet blir ingen lukt av dette. Vesken som tappes av kan brukes til forskjellig. Blant anna plantegjødsel. Plantene og blada blir veldig store når jeg bruker denne gjødsla gjevnlig. Veska lukter ikke godt, men det blir ikke lukt når den brukes.
Så dette er en vinnvinn situasjon.
Etter jeg begynte var jeg med på en gjennomgang med renovasjonsselskapet. Etter det leverte jeg inn bosskassen og betaler ikke noe for matavfall fordi jeg tar hånd om den sjøl.
Nå har jeg holdt på med dette i snart tre år og det fungerer veldig greit. Jeg åpner ikke bøtta hver dag, så samler skall og matrester i en egen beholder før jeg tar det i bøtta. Dette er for at innholdet i bøtta skal ha mest mulig tid til å komme igang med prosessen. Bokhasistrøet inneholder bakterier blant anna fotosyntesebakterier, melkesyrebakterier og gjærsopp.
Følelsen av å omgjørre avfall til noe som er til nytte er en veldig god gølelse. Til våren er tanken å begynne å bruke jorda i pallekarmen.
Det er stille, snart er denne uka også over. Ikke en gang en bil høres.
Noen sover, jeg har dusja. Sitter her med mitt varme vann og skal snart ut.
I går ble stilasa plukka ned, jobben var gjort. Taket var utbedra, panel og bærekonstruksjon skifta. Var veldig rart, dette som har vært et problem i så mange år, et skikkelig stort problem, var over. Det er egentlig uvirkelig.
Har igjen rydding.
Det får jeg ta i helga.
I helga skulle jeg ta med mor opp til Trondheim, det var feiring av 40 års bryllupsdag. Litt usikker på hvor lurt det var å ta med min godt voksne mor på dette. Fra mor til Trondheim tar det to, tre timer kjøring en vei. Huset er stort og for mor blir det snart for kaldt, for de bruker ikke ha for mye varme på. Da det ble sagt at vi kunne overnatte, ble jeg overraska fordi jeg trodde det var avtalt. Så sa det at det å kjøre fram og tilbake på en dag ble nok for mye for meg også. For å hente mor, kjøre henne tilbake, pakke og pakke ut igjen og midt i dette selskapligheter blir for mye også for meg. For bare å hente mor blir en ekstra time. Så med de temperaturer som er nå har jeg funnet ut at denne feiringa får vi stå over. Så da kan jeg rydde utenfor etter jobben som er gjort.
Nå skal jeg snart ut på hjul. Jeg setter igang med en greie med tennen mine jeg ikke gleder meg til. På grunn av at jeg ble diagnosisert med leddgikt og gikk i flere år på medisin, som førte til munntørrhet, sekunder sjøgrens syndrom, og som i neste omgang førte til for stor belastning på tenner, skal noe av dette tapet som oppsto, utbedres. Dette starter med å trekke en rot.
Gleder meg ikke akkurat.
Men velger ikke å tenke så mye, gape og få det gjort.
Yngste, som er hjemme nå, ville være med. Fint tenkt, men hun skal få sove om hun ikke våkner av seg sjøl. Hun hadde tatt stinga på tåa i går og det var ikke direkte behagelig. Sting som gikk både gjennom hud og negle. Får frysninger bare jeg tenker på det.
Fortsatt er det en stille dag, kaldt og stille. Nesten ingen trafikk på veien heller. Himmelen er lyse blå og snart skinner sola på fjellet på andre siden av fjorden.
Det er vanskelig å blogge når Iris bestemmer seg for en kosestund.
Jeg har vært nede ved veien med restavfall. Boksen var tung, det har vært tømming av kattekasser. To stykker. Har en oppe og en nede. Det blir luktene sjøl om jeg tar ut av kassen og sanden kapsler inn. Jeg er fryktelig dårlig på lukt.
Ellers må jeg passe på som en smed at ingen dører inn til soverom står åpne. Om det er begge eller ene som har denne hangen til å gjøre fra seg på dyner og madrasser, vet jeg ikke. Men nå har jeg klart å holde dette i sjakk en god stund. Veterinæren mente det ville bli bedre når de begynte å gå ut. Men først må de bli gamlere og temperaturen må stige ganske mye.
Disse to som kom i hus i oktober. De har bodd her i fire måneder.
Personligheten deres har etter hvert kommet fram.
Iris rask i bevegelsen, i lufta før hun nesten hører en lyd hun ikke har hørt før.
Blir fort engstelig, da banker det lille hjertet fort. Men hun vil gjerne hoppe opp for å kose, det er da hun tøver frenetisk med potene sine. Bøyer jeg meg ned for å stryke henne oppreist, da kan hun bli flat i ryggen og uvikende. På to bein syns hun jeg er skummel. Hun er litt mindre, litt kortere pels som er skinnende og halen er mindre bustete. Lenge var det hun som var sjefen. Hun herja med søstra. Hun er nervøs, superrask pus som helst ikke vil noe annet enn hun sjøl bestemmer. Det er bare ikke å løfte henne opp, da kan hun plutselig være i sprang.
Achia ser større ut, men hun var bare 100 gram tyngre enn søstera.
Pelsen er lengre og halen er skikkelig bustete. Hun er tryggere. Liker godt at jeg stryker henne når hun ligger i kurven. Men hun liker meg heller ikke så godt når jeg går på to bein. Men hun lar seg gjerne løfte opp når jeg er på badet, da legger hun seg viljeløst over og må holdes for ikke å falle ned. Ellers har hun også vært ute fordi hun smøg seg ut uten den ble oppdaga og ble ute en god stund. Da jeg var ute på terrassen hørte jeg sterk mjauing og det var hun. Så den stemmeløse pusen hadde en kraftig stemme da hun trengte hjelp.
De elsker å gå inn i dusjen. Ikke for å dusje, men tror sluket er spennende.
Der roter de, rufser badematta sammen, søler kattmat og papir utover. De hopper opp i vinduspost, opp i vasken og kan finne på å puffe ned ting som står på hyllene.
De er noen artig puser og når de ikke kommer seg på soverom, er de helt herlige. Personligheter på hvert sine vis.
Jeg skal en dag ta de med meg til mor, hun har blitt så glad i katter på sine eldre dager. Men jeg har drøyd å ta de med, fordi jeg opplevde de måtte ha tiden sin til å bli trygge her hos meg. Nå føler jeg de er det. De spretter og hopper i lek, noen ganger vil den ene ha fred da finner hun skuffen på badet. Men de følger også etter, går jeg ned kommer de også, går jeg på badet er de der.
Fra at tiden går greit avgårde på nyåret, hovedsakelig med å pakke ned og spise opp jula, tok det sats da vi var kommet midt uti den nye måneden i det nye året.
Jeg sitter her med det varme vannet mitt, tar en slurk slik dann og vann, ser på at dagen lysner. Godt med en rolig stund, sjøl om pusene spretter rundt i stua og har veldig mye å foreta seg. I rommet under ligger eldstemann og kjæreste, får håpe de sover til tross for dundrene puser.
Henta de på torsdagskvelden, var innom huset på tur fra Molde for å sette på varme på rommet hans.
For om morgenen fikk jeg telefon fra fastlegen, om at sykehuset ønsket å se på mor etter fallet ned trappa. Og vi som skulle ha en liten samlingstund hos mor, for å markere og minnes far på det som var fødslesdagen hans. Det var bare å starte bilen, hente mor som ikke var overbegeistra for dette og sette kursen mot et sykehus som er flytta til lengre kjørevei.
Da vi kom til Batenfjordsøra ble det stopp for bunkring av mat. Det var middagstid for mor da vi dro fra henne.
Det gikk radigt da hun kom inn på sjukehuset og de fant ingen grunn til å ha henne inne over natta. Så gleden var stor over at hun fikk bli med hjem. Fikk pakka ut alt, klær, toalettartikler, dosett og lader til høreapparat. På turen kom det ene høreapparet bort. Varmet middag, sagt ifra til hjemmetjenesten og så gikk veien videre. Forbi meg sjøl, der jeg altså var innom huset så vidt og videre for å hente de to som kom.
Måtte innom butikk for å handle, hjem for å lage middag som for en gang skyld ikke ble laget fra bunnen og endelig kunne lande, da var jeg temmelig oppbrukt. Omtrentlig åtte timer bilkjøring, ha oversikt, prate med helsepersonell, holde fokus og være der for andre måtte jeg nesten grave fram meg sjøl.
Neste dag var jeg å handla for mor, ønska håndtverkene god helg før jeg dro, de er kommet godt igang. Jeg var forresten ute og pussa mose av noen taksstein som har ligget lagra ute siden 80-tallet og var skikkelig mosegrodd. Friskt i mange minus.
Hjem igjen, der mellomste kom framom. Jeg hadde lovet henne for en tid tilbake å kjøre henne til Kristiansund i går. Det går ikke buss til byen på lørdager her lengre. Hun skulle på besøk i helga til en venninne.
På fredagskveld var jeg ganske oppbrukt og med eldstemann som er igang med å kvitte seg med en avhengighet, ble ikke kvelden av de beste. Vi kosa oss likevel med mat og tv´n fikk ha hovedfokus.
På lørdagsmorgen var mellomste og jeg tidlig oppe, hadde god tid før turen til byen. Vi hadde bestemt oss for svele og kaffe på ferga. Vi skulle kose oss. Og det ble en trivelig dag.
Inne i byen møtte mellomste venninna og jeg ble med på en kaffe der vi spiste lunsj. Og mens vi sitter der møter jeg en tidligere kollega, noe som også var veldig trivelig. Jeg er også innom et kjøpesenter og får kjøpt noen gaver, men sko som jeg tenkte å se etter, ble det ikke noen fangst på.
Det å lande hjemme igen sammen med de to turtelduene, var godt. Eldstemann var i fint humør, til tross for det han er i gang med. Snart skal jeg kjøre de til bussen. Da får jeg noen timer aleine i huset. I morgen er mellomste tilbake, det vil si, jeg på hente henne på sentrum og siden drar hun hjem til seg sjøl, der jeg skal kjøre henne på en buss i den andre retningen. Så her er det tilværelse i firmaet Fyk og Frakt.
Og til alt overmål, i tillegg tenker yngste, som er sykemeld etter inngrepet i foten, å bli med kjæresten oppover for å komme hit. For hun er bekymra for mormor si og vil så gjerne besøke henne.
Så her er det folksomt og bevegelig. Nå syns jeg alltid det er hyggelig å møte gjengen min, faktisk også når jeg bli brukt til verbal boksesekk. Etterpå føles de besøka fine også, om det er slitsom når en står i situasjonen.
Dette var litt av alt som skjer rundt meg. Og til deg som har greidd å stå i mitt skriftlige babbel helt hit, vil jeg si gratulerer. Men nå skal jeg gi meg med dette temmelig uinteressante innlegget, men for meg sjøl kan det være greit å finne det siden… for det føles nesten forvirrende med alt som jeg skal være en del av. Nesten som jeg ikke skjønner hvilken dag det er i dette rennet. Og jeg er faktisk midt i en milepæl.
Nå ønsker jeg meg hakket roligere februar måned. Det er så mange andre ting jeg gjerne vil holde på med. Ikke minst at folk holder seg friske.
Nydelig søndag, nyt den og tenk; det er siste vintermåned som enda til er kortere av dager. Om 28 dager er våren her.
Tidligere dag for dag fargelegger sola fjellet på andre sida av fjorden. Nå er det ikke så mange dager før sola også finner veien inn gjennom mine vinduer.
En må nesten ut i det kalde og fine været.
Her er bilder fra tidligere i uken. Da var det riktig nok ikke så mange minus som nå, men likevel måtte en ha ull på.
Å komme ned til sjøen med gyllen sol bortover vannflata er så fint.
Enn å bli så glad i en baklies strand, et sted med mye skygge. Fargespillet bort over sjøen, med valører.
Det var fjære og vurderte om jeg skulle sanke med meg tang opp, men så tanget hadde rimfrost.
Det var så isete langs stranda at jeg måtte gå ned på steinene i strandkanten. Det var flere parti med oppsvella is langs stranda.
Is med mønster som så ut som et maleri.
Kanskje jeg skal prøve meg på det en dag, male etter bilde med is…
Og fjorden, tilbake til fargene i sjøen, det minner om gyllen sjampanje.
Fargene på fjorden har alltid mint meg om det i januar og februar.
Natur og farger uansett årstid, har så mye vakkert å by på. Gjør til at alle årstider har noe fint i ermet.
Nå skal dagen min starte her, en ny dag med opplevelser og gjøremål. Skal siden hente lillesøster og kjøre inn til mor, far ville ha vært 102 år i dag. I morgen er det 5 år siden han gikk ut av livet. Tida går så fryktelig fort.
Når et årevisst problem står foran deg, ikke som noe som skjer en gang, men som skjer…
Det er over ti år siden problemet begynte. Da var jeg midt inne i en periode med mange andre store utfordringer og jeg husker bare jeg følte meg fullstendig overvelda. Problemet ble likevel løst inn til videre, innbilte jeg meg. Den løse steinen på taket ble lagt der den skulle ligge.
Men etter som åra gikk skjedde noe der oppå taket og ene veggen på huset va ramponert. Da en av de navngitte stormene herja området med presisjon var problemet et faktum. Det gikk ut over både fjøset og bolighuset. Fjøset tok forsikringa, men bolighuset hadde skade på taket fra før, fikk jeg beskjed om. Det var strødd med takstein foran huset og gått hull på taket over verandaen fordi takstein ble blåst av.
Følelsen, fortvilelsen og forferdelsen var prega av det som hadde skjedd. Diskusjonene var mange og mulighetene var bortimot fraværende. Jeg kunne våkne om natta i fortvilelse og når nye vindrosser fant veien var jeg bort i mot nummen. Flau var jeg også, lenge. Men etter hvert ble jeg tykkhuda, folk fikk tenke det de ønska å tenke. Jeg visste ståa.
Og så fikk jeg mulighet til å gjøre noe. Da viste det seg at håndverkere ikke var lett å booke. Men fikk noen til å komme og se, andre sa de kom uten å komme, de var ikke lette å få tak i…heller få oppå et tak.
– Du må ringe han, sa ett av søskenbara mine.
Fikk vite at han hadde et godt renommé .
Han kom og han sa ja, men visste ikke når.
– Til høsten, spurte jeg.
– Ja, det måtte bli da.
Høsten gikk, men før jul måtte det bli fikk jeg vite.
Nyåret kom og jeg tenkte jeg måtte ta kontakt uten at jeg slo nummeret. For tenkte også at det måtte likevel skje snart.
På lørdag kom telefonen.
På mandag kom stilasa.
Da jeg så dette synet var følelsen bortimot hellig. Det er ikke så lett å se, men stilasa er oppe og arbeidsbiler parkert.
Men her vises det at noe skjer.
Her er stolper som bar overbygget tatt bort, nye skulle inn og kom opp neste dag. En del av takstenen er fjerna.
Endelig skjer det.
Dette synet med kveldslyset gjennom stilas er symbolisk, lyset og håpet som ligger der.
Det blir lysere dag for dag og det blit tett tak. Så får jeg håpe at skadene som avdekkes ikke er verre, men bedre enn hva en kan tro. Vil tro svaret avdekkes ganske snart.
