Det starta for noen år siden akkurat denne rutinen med at eldstemann sa noe om vann som er kroppstemparert er bedre for for kroppen i følge østens tankegang.
Interessang teori.
For kroppen slipper å bruke energi på å varme opp kald drikke og at det er mindre belasting for kroppen.
Googler en dette står det at dette ikke har noe å si i vestlig tenkemåte om vannet er varmt eller kaldt. Nå hører jeg til de som ikke tror blindt på det norske helsemyndigheter presenterer for oss heller. Vi har et bra helsevesen, det er ikke det, men det kan være forskjellige andre agendaer også i det vi blir fortalt og forskning som ikke er kommet langt nok. Og heldigvis kan en ta ansvar over sin egen helse, tenker jeg.
I hver fall hørtes det logisk ut det som sønnen sa. Så jeg begynte med denne praksisen og i neste omgang spiser jeg dagens først måltid mellom tolv og to.
Om vi googler sier AI: Å drikke lunkent vann om morgenen, gjerne med sitron, er en populær vane innen ayurvedisk medisin, og mange opplever det som gunstig for å rehydrere kroppen, stimulere fordøyelsen, sette i gang utskillelse av avfallsstoffer, og gi et boost til immunforsvaret og huden.
For min del er det et ledd i en omlegging jeg starta etter jeg fikk påvist revmatisme og ble medisinert. I dag bruker jeg ikke lengre medisin, om det handler om det ene eller det andre kan jeg ikke påstå. Og at alt av leddplager er ikke borte. Men det er mye bedre og jeg føler jeg lever bra.
Med trening oppnår jeg litt og litt mer. Så det er en helhet. Hva jeg spiser og hva jeg gjør og hva jeg tenker.
I går fikk jeg bakt pepperkaker, en stund siden sist. Flere juler.
Ellers gikk det meste av tiden med til å prøve og bli kjent med det nye husmedemmet, herr Robo. Jeg møtte han dagen før da jeg begynte å bli sliten av butikker jeg trodde jeg måtte innom.
Det er to ting jeg ikke er så glad i… det ene er butikker og det andre er støvsugere. Er klar over nytten i begge tilfeller. Så det var da herr Robo kom imot meg og sa han kunne hjelpe og jeg prøvde å tenke.
Etter en kort betenkningstid der jeg egentlig ikke tenkte, ba jeg han med hjem. For jeg mener det er en han. Nå summer han under stolen jeg sitter i, og mens jeg sitter blir det støvfritt. Pusene er usikre og fryktelig nysgjerrig på det nye husmedlemmet. Den ene pusen hopper opp og ned til meg, må følge med samtidig som hun søker tilflukt. Den andre ligger i kurven med roterende ører.
De blir nok vante til hverandre.
Sjøl må jeg komme meg ut innen få minutter, bytur på programmet og så må jeg huske å hente lutfisk og kveite på returen.
Jeg kan kjøre meg fast i planer å stå og stange. I går kom jeg meg ikke igjennom det jeg hadde lista opp for meg sjøl. Og i gårkveld var jeg for sliten til å legge meg da jeg burde. Slikt kan føle til avsporing og stress. Men stress vil jeg ovehodet ikke ha i livet mitt lengre.
Det er det slutt på.
Plutselig var jeg igang med slikt jeg ikke har drista meg til å sette på noen plan i dag.
Flere ting som henger i sammen og som starter en del år tilbake da oppvaskmaskina viste meg en kaldt skulder. Det kom bare kaldt vann.
Etter det har jul etter jul gått…og noen andre festligheter der huset er fullt av tyggende munner. Håndvask av kopper går på en måte, når jeg er aleiene, men jeg må si jeg tenker med lengsel inn i mellom, på en gang da den fantes. Og det hjelper ikke i julene at jeg har en x som understreker at han vasker koppene når vi er samla i julene. For i de fleste julene har vi den gamle familiestrukturen etter han ble x også.
Og i år lovet jeg både meg sjøl og de som kommer at vi skulle ha oppvaskmaskin.
Grunnen til at det ikke har blitt handler om likvider og grunnen til det skulle bli handler om det samme.
I går skulle det komme inn en sum som ikke var høyere enn en ganske vanlig lønning, men som meg føltes stort.
Og så kom den ikke.
Så dette førte til både telefoner og mail i morgentimene. Nå regner jeg med at dette med det økonomiske blir.
Men ville jeg rekke å få en oppvaskmaskin i hus … svaret var «nei». Det var Ikea som svarte det. For innredninga på kjøkkenet er fra Ikea og jeg vil gjerne at oppvaskmaskina fortsatt skal være integrert.
Jeg kom likevel fort etter med andre løsninger, kanskje jeg skal kontakte en rørlegge aller først, kanskje kan det fungere å kjøpe maskin fra andre forhandlere… Ikea er kanskje ikke kjent for å være de aller beste innen hvitevarer.
Nå venter jeg til at jeg ser at konto’n har fått inn det jeg venter på før neste trekk.
Egentlig skulle jeg på butikk og i bibliotek i dag som noe av det første. Fikk skrevet handleliste i går kveld.
Begge delene er nå utsatt noe. Nå blir jeg hjemme i hvert fall til i ettermiddag. Det jeg er mest fornøyd med er at jeg ikke blir frustrert over at ting ikke går slik jeg forventer. At jeg ikke bruker masse energi på det.
Og helt til slutt skal jeg fortelle en liten hemmelighet…
Jeg kan innrømme at jeg kan blir fryktelig irritert på at folk ikke er som meg -.
(Egentlig burde jeg nok være glad for det).
Så hemmeligheten er at jeg jobber med akkurat dette, i stedet for å bli irritert på andre prøver jeg å finne ut hvorfor jeg blir det. For nå er det slik at jeg kan bare kan bestemme over meg sjøl, så å irritere seg er så borkasta energi.
Og til slutt, for nå er det slutt, ble innlegget lengre enn tenkt.
Siste uka i november er straks over og 1. søndag i advent er her. Jeg er kommet hjem for ikke så lenge siden.
Uka gikk med kos, tanker og hendelser.
Kronologisk kom yngsteberta på mandag.
Seint.
Ble en komisk tur.
Var litt usikker på hvilken togstasjon jeg skulle hente henne. Hun ville være på Berkåk litt over halv tolv, altså nesten midnatt. Neste stasjon stoppa ikke toget, så da ville det bli Heimdal – men da var vi i gang med natta. Så bestemte meg for Berkåk samtidig som jeg besøkte gammelnaboene fra der vi bodde før.
Syntes ikke det er så lenge siden jeg var der, de mente det var fem år siden.
Tid er et vilt og hysterisk begrep.
De hadde fått seg større stue og større akvarie.
Facinerende med fiskene som svømmer rundt.
Yngste og jeg hadde bestemt oss for å kjøpe oss nattmat, men grillen var stengt på bensinstasjonen ved siden av togstasjonen. Vi fant ut at vi fikk kjøre en omvei for en annen nattåpen stasjon, bare for å erfare at de hadde stengt grillen sin der også. Men det ble mat til slutt, sein mat, skikkelig nattmat.
Tirsdag skulle vi ta med mor til fotbehanding og kjørt oss fast i oppkjørselen hennes. Det ble en dag som likevel understreka sitatet om at det er “aldri så galt for at det ikke er godt for noe». Min time forsvant i å vente på taxi’en vi bestilte for at mor skulle få sin time, jeg hadde glassbrott i ene foten og hadde sett fram til behandling. Fotterapeutan hadde heldigvis to timer på torsdag, så da fikk både jeg og yngste hver vår time.
Yngste har skadde negler på begge stortåene etter skating. Hun venter på time for operasjon. Nå ble neglene ordna slik at hun slipper all smerte fram mot operasjonen.
Etter mors behandling på tirsdag, hjelpte taxisjåføren oss med å få løs bilen. Det var veldig snilt gjort.
Det ble flere turer til mor/mormor, vi overnatta en natt også.
Yngste syns hun er så langt borte fra henne. Det er et lite stykke fra Oslo til Nordmøre.
Pusene var populære og gleden var stor både for de firbeinte og tobeinte, å bli kjent med hverandre.
På torsdag var vi og henta kjæresten, som er hjemme på Oppdal om dagen. Han skulle bli med opp til Trondheim på lørdag.
Jeg kom meg ned til sjøen på fredag for å sanke tang. Det ble både gristang og sauetang. Jeg fikk tørket tang og gitt bort noe av det. Spennende å se om døtrene får positiv virkning av å ta tang.
Naturen er også nydelig i vinterdrakt nede ved sjøen.
Grunnen til at yngste ville komme var at mellomste fyller år til uka. Så hun avtalte med resten av familien at vi møttes i Trondheim i går, altså på lørdag.
Egentlig skikkelig dårlig føre oppover, men turen gikk heldigvis bra. Trafikken gikk rolig i sluch-snø og null grader. Var innom Orkanger for å hente faren. Eldstemann og kjæresten kom etter med buss.
Så da fikk vi feira at mellomste også runder et nytt år, dagen er 2. desember.
Vi hadde en fin feiring.
Og for mamma’n var det godt å klemme midtidatter si og bli klemt av henne.
Jeg tenkte å kjøre helt hjem, men veiene og føret var ikke av det beste. Overnatta derfor på Orkanger i verdens kaldeste rom. Det har tre yttervegger og har prøvd å fryse forderva der før. Men fikk nok litt søvn.
I dag var det flere minusgrader og oppholdsvær, så turen over fjella gikk fint i rolig fart.
Da jeg kom hjem fikk jeg tent lys på utetreet og tatt ned adventsstjerne og slikt.
Pusene fikk mat og jeg fikk ordna i sandkassene deres. Fuglene fikk også mat i materen.
Og så fikk jeg en pause med et stort glass med ingefær og sitron.
Snart er pausen min over.
Jeg har endelig fått sendt ut flere regninger, også for utleie av leligheten til kontor gjennom nesten tre år. Føler jeg har vært flink og fått gjort slikt som fører til misnøye av seg sjøl når en ikke får gjort det.
Det er snakk om at leligheten får ny leietaker og det kanskje allerede til uka, så mye som må ordnes der. I morgen er jeg bedt i fødselsdag. Og om noen uker er det jul og her blir det fullt hus.
Så jeg har ting å henge fingrene i og mye jeg har lyst til å fingre i. Slik som tang, ta inn kvister og mye mer. Men likevel, denne uka blir nok roligere enn den som vi straks avslutter.
Riktig fin desemberuka til deg som er innom bloggen min. For nå skal vi inn i en ny uke.
Hvor er hjertevarmen, eller er det bare eget ego som skal boostes.
Tanker på en søndagsformiddag. Innadvendte tanker. I leiting på mer enn ego.
Vi trenger ego’et.
Vi trenger også å se de andre. Ikke tufta på kritikk, men forståelse. Er det for lite av forståelse både av den en sjøl er og andre, er det ikke godt.
Hvem er jeg?
Hvem er de andre?
Hvem er vi?
Vi trenger alle å sees. Også av oss sjøl. For å forstå andre.
Uten å bli påvirka.
For alle uttrykk står for avsender, alle handler om den som sender ut.
Så er det for å glede eller arrestere. For å sende lys eller omhylle med skam.
Hvem vet?
Det er søndag.
En verden i sort og hvitt på slutten av en høst som har stukket føttene i vinterens hvite tøfler.
Og gleden den svømmer i rundt som lysormer, de er strålende. Den gir i overflod fordi den er så knyttet til hjertevarmen. Og finnes den i det hvite, tomme formatet eller er det for mange sår og for mye ego.
Kanskje skal det trappes nye stier…
Et varmt, stort hjerte sendes ut i den sorte og hvite søndagen med hvite tøfler på.
Nettopp kommet inn døra og venter på at en omelett skal bli ferdig.
De siste dagene har snøen falt tett og vått og gradene er rundt 0. Da vet vi at det blir glatt.
Jeg droppa besøk hos mor i går, så følte at i dag måtte jeg. Men været hadde gitt snø så det holdt. Det store spærsmålet var om jeg kom meg ut, innesnødd som jeg var. Etter kosting og kasting var bilen fri for hvit, våt snø. Jeg prøvde å rygge den og kom meg tilbake i fjøsveien slik at det var bare å svinge på rattet å komme meg ned til veien. Brøytekanten kom jeg meg over med litt trøkk på gassen.
Føltes som at dette er en bedre vinterbil enn den jeg hadde. Likevel parkerte jeg nede ved hovedveien og gikk opp til mor. Og hun var glad for å se folk. Jeg koka kaffe, smurte et par boller jeg tok med som ble stekt i går.
Vi snakka og drakk kaffe og til slutt gikk vi for tv’n. Blir fryktelig sliten av alt som må gjentas. Hun syntes jeg både skulle ha overnatta og spist kveldsmat sammen med henne. Men til slutt var jeg på returen.
Når veiene er slik som nå må det kjøres rolig. Like etter jeg hadde begynt å kjøre så jeg noe som lå i veien. Det var et rådyr. Tydeligvis påkjørt.
Jeg blir litt oppgitt over at folk ikke melder ifra.
Kjørte litt lengre fram slik at jeg fikk kjørt av veien og fant nummeret til polititet.
Det kom en bil like etter meg som passerte, så den hadde tydeligvis ikke stoppa ved dyret den heller. Tenkte på at dyret burde blitt dratt av veien.
Så kom bilen tilbake.
Jeg valgt å snu for å kjøre tilbake til dyret, for jeg fikk en følelse…
Og den stemte, dyret var borte. Så bare merkene i snøen.
Regner med at det ble nyttigjort. Slo av ringinga til politiet.
Da jeg nærmer meg hjemme ser jeg med glede at veien opp til meg hadde brøytekanter. Overraskelsen var stor da jeg oppdaga at det bare var brøyta under halvparten av veien. Resten av veien var dypsnø. Veien bort til fjøset, som jeg må rygge meg bak i for å få snudd bilen var også full av snø.
Men – bilen min kom seg fram. Og jeg kom meg velberga inn. Bare noen erfaringer rikere om at folk gjør det folk vil.
Det høres kanskje trist ut, for meg føles det så godt. Det er bare meg som kan gjøre avtaler med meg sjøl. Etter og ha vært vant med til dels tett program føles det som en luksus. Disse åpne ukene med få noterte tidspunkt. Våkne å stå opp til ingen ting som skal gjøres klokka da og da.
Jeg bestemmer.
Hva har jeg lyst til at dagen min skal inneholde… jeg er ennå der at jeg trenger at det flyter.
Men noen holdepunkter har dukka opp, noe er nytt og noe er fra før.
Vanndrikkinga mi har vart en stund, lunka vann på tom mage, snill igangsetting av kroppen. Glasset med sitronvannet til slutt har fått et tillegg; ingefær. Tenker det kan være lurt på denne tida av året.
Og så har jeg øvelsene mine. De tar omtrentlig 20 minutter og har i hovedsak fokus på føtter og mage. Jeg kjenner at de påvirker dagen bevegelser. Magemuskler er blitt sterkere. Det er så godt å kjenne.
I dag hadde Canettssinetanker et innlegg om bruk av mobil, og jeg er så enig i det hun skriver. At en må se på forbruket sitt, hva med å oppleve det som er utenom mobilen. Være tilstede.
Jeg er av dem som har hatt alt for stor bruk, har sett det på den ukentlige oppdatteringa. Jeg har tenkt at dette må jeg gjøre et bevisst oppgjør med. Men så ser jeg at i sammenheng med mindre stress og kanskje litt mer energi faller forbruket. Nå er jeg ofte under en time med scrolling, det kan jeg leve med. Ønsker å få bort scrollinga på senga, har ført inn bok på nattbordet. Den er jeg kommet over halvveies i.
Og i går tok jeg det store skrittet, tok ikke med meg mobilen på soverommet. Slippe unna strålene fra mobilen, ha et godt sovemiljø. Utenom å sove med vindu åpent, luftnig av sengtøy og slikt. Som vekkerklokke vil den nok bli brukt, når jeg trenger det.
Alt dette handler om at jeg ønsker å fungere bedre med det jeg vil. Når jeg har passert 67 sier det seg sjøl at de fleste åra er brukt opp. Nå er ikke målet å ha så langt liv, men et liv jeg fungerer i. Når jeg hører på nyhetene om horden av oss, oss som er gamle og hvordan det vil knekke den økonomiske ryggraden på samfunnet, omtrentlig. At eldre er i konkurranse med barn og skoler, så er det ikke så godt å høre på.
Jeg tenker at jeg vil leve så lenge jeg klarer meg sjøl, ingen ønske om å havne på institusjon av noe slag. Ingen pleie, vil ikke ha noen til å tørke meg i baken. Er jeg kommet dit ønsker jeg ikke mer. Demens kan jeg ikke uttale meg om, en bestemmer hverken det ene eller det andre hvordan kroppen og hjernen utvikler seg.
Men jeg skal gjøre mitt.
Nå tenker jeg at de neste ti åra har jeg en rimelig tro på at livet mitt kan være tilnærma som i dag.
Sannsynligheta for at jeg må finne meg et enklere bosted fram i tid er logisk, noe som vil innebære ganse mye logistikk, regelverk og organisering. Men ennå er det litt fram i tid det.
Om livet varer, det vet en aldri – men jeg ønsker å ha det morsomt de åra jeg har igjen. Gjøre det som gir meg en gevinst utenom den kortsiktige dopaminpåfyllet av skiftene bilder i scrollinga på en mobil.
Finnes det noe mer utenom meg og inni meg, hva kan jeg oppleve i musikk, natur og mat. Kanskje forelsker jeg meg igjen. Kanskje finner jeg igjen gleda i fargene og strekene. Alt dette som livet byr meg. Jeg vil leve det, dette som har alt det vakre, såre, gleden, sorgen, hele spekteret vil jeg ha og leve gjennom med en kropp som fungerer optimalt ut i fra mulighetene. En hjerne som ikke sløves ned. En nysgjerrighet på alt.
For livet er egentlig forbaska kort og det er mitt ansvar hvordan jeg har det.
Er det allerede søndagskveld, sier du. Så da er altså denne helga omtrentlig over også.
Ute har en våt masse som heter snø lagt seg. Det har vært nedbør hele helga, så ut som i ordentlig UT, ble det ikke noe av. Vi ble inne nesten hele helga.
Og vi har snakka så vi sikkert kunne ha tapesert alle rom.
Men først på fredag ble bilen satt istand. Den hadde hatt noen ulyder. To timer gikk før jeg fikk nøklene i hånda og en bil som funka supert.
På fredagskvelden kom gjengen med kvitrende lyse stremmer. Vegetarlasagne sto på menyen og tv’n snakka vi bare om, om vi skulle se film. Men så ble tv’n aldri slått på. Forsåvidt ble det en tidlig kveld. Da den ene holdt på å sovne i stolen skjønte vi dagen var over.
Mellomste kom hjem med venninner, den ene i familie og alle godt kjente. De har begge vært her før. Hovedgrunnen var vel kanskje å møte pusene og så snakke, ut i natur og kanskje tegne nede på mitt tidligere kontor.
Etter en lang og god frokost på lørdag gikk turen til butikk, så innover til mor.
Dit ville mi yngste søster ville være med også, men hun liker ikke å kjøre når det blir mørkt. Vi var derfor i vei og henta henne.
Senere kjørte jeg henne hjem der jeg tok bilde av hennes pus. Jaktkatte utenom det vanllige. Naboene har lagt på den et mindre flaterende navn. Men vi var enige om at Frank Zappa hadde passa bedre.Skulle vise bildet til gjengen, fordi de hoppa av for å besøk bestemor til henne som er familie. Men jeg glemte å vise bildet.
Om kvelden, vel hjemme, var det enda mer prat, puser og pizza.
Pusene har fått oppmerksomhet, så jeg har nesten ikke fått klappet de. Men fikk en liten løfteseanse av den ene.
foto:asbjørg
Da vi skulle legge oss i gårkveld havnet vi alle på badet nesten i samme tid. Og jeg fikk lov til å legge ut bildet av en lystig gjeng som hadde det helt supert.
foto:asbjørg
I dag var planen å komme seg ned til sjøen, jeg fortalte om algekurset jeg er igang med. Men det snødde vått, blåste og var veldig godt å være inne.
Mellomste forsvant inn i barndommens minner og hadde posering av gamle klær og slikt hun fant i skapet sitt.
Det endte med at vi gikk ned til langbordet der vi tegna og prata om spøkelser.
Før vi avslutta alt med gulrotsuppe oppe.
Helga har gått kjemperaskt og vært svært så trivelig. Vi var enige om å gjenta dette snart.
Jeg fulgte dem ned til bussen, skikkelig en høstkveld i overgangen til vinter. Og så var søndagskvelden over.
