Første avtalen i dag ble avlyst, greit det også. Den ble utsatt.
Jeg skal spise litt mat, store blåbær og yoghurt. Tatt første penicillin-tabletten i dag. Opplever det litt styrete, at jeg ikke kan spise før en timer etter-, eller ikke kan ta tabletten før to timer etter jeg har spist, fire ganger om dagen. Men på mandag tar jeg den siste. Var hos legen i går, hun var fornøyd. Tror ikke hun likte dette at betennelsen var kommet inn i vevet. Godt det er på rett vei.
I går ettermiddag fikk jeg besøk av to som skulle se på huset. De skal etter hvert gi meg en prisantydning, men har det travelt. Håndtverkere har det. Den ene sa at vi må nok ta det ganske raskt. Han syntes ikke det så bra ut. Nei, det har ikke sett bra ut på flere år. Tror det blir en ny tidsalder når dette er reparert og på plass.
Nå har jeg satt på en vask, greit med reine klær når jeg skal ut i verden.
Siden skal jeg hente mor. Vi skal forhåndsstemme først og handle etterpå. Neste uke er ikke jeg her for å handle, så må handle inn en del. I morgen skal jeg vei å lage middag til henne.
Har forresten igjen å bestille togbillett.
Er en del med dette.
Da jeg var ung ønsket jeg å reise en masse og reiste litt. Så gifta jeg meg, flytta til Trondheim og kom inn i en vanskelig økonomisk virkelighet, så reisene var innenlands og til nød til Sverige. Etter vi var skilt mange år senere tok vi barna med til Kreta for at de skulle få oppleve å reise sammen, da var de ungdommer.
Fram til koronaen ble det litt reiser, et lengre opphold på Teneriff og en tur til Calefornia. Så ble det noen turer til Danmark da jeg en stund hadde en kjæreste som bodde der. Men så kom koronaen, så døde far og jeg fikk ansvaret for mor…
På denne tiden har jeg knapt reist til Oslo.
Det blir godt å komme bort noen dager, til varmen og luktene.
Når alt er pakka, når jeg har lagt nedoverreisa bak. På turen tilbake er vi en hel gjeng. Og så er jeg fast bestemt på at alt ordner seg og det er ingen jeg skal bruke tid på å grue meg til.
I dag begynte jeg på igjen med benløfta jeg har starta med, jeg ga meg et par dager fri for at den dårlige foten skulle få mest mulig ro. Senere i dag skal jeg til legen for en kontroll og jeg ser den er blitt bedre. Føler meg bedre også, var litt utslått noen dager.
Jeg har fått snapp, vanlige bilder og til og med en omvisning over mobil fra døtrene og kjærestene som nå er på Rhodos.
Det er nydelig.
foto:asbjørg
Det er nydelig her også, kanskje jeg kan tilbringe litt tid her i dag.
Jeg skulle vaske kopper, for her er det et miss nå. Det starta før jeg reiste til Trondheim før helga, ikke så enkelt når en får besøk midt oppi pakking og prøve å ha oversikt på alt. For da vi reiste på fredag, etter pakking både for meg og mor, frisørtime og alt, innom her for å hente sønn, spise mat og samtidig skulle innom det og det, føltes alt ganske kaotisk.
Så her flyter det etter disse dagene jeg ikke har fungert så godt.
Vaskemiddelet var tomt, men jeg bruker alltid å ha på lager slikt en bruker. Spruter middel i det varme vannet… og det blir HVITT!
Først skjønner jeg ingen ting og så skjønner jeg alt.
Jeg har kjøpt feil.
Men det var frøktelig likt. Hadde altså kjøpt glansmiddel til oppvaskmaskin.
Er du ikke enig at de er ganske likt?
I ettermiddag får jeg besøk av to håndverkere. De skal taksere skadene på huset og gi meg en pris. Og i går var jeg på besøk hos ett av søskenbarna mine, men det viste seg fuglene hadde vært der før oss og tatt det meste av bæra. Det lille vi fant ville hun jeg skulle ta med. Hun serverte pizza og is.
Det var trivelig.
Så tenker jeg skal lage noe av aroniabæra og be henne hit senere i høst.
Litt usikker på om det er en han eller en hun, men heller til at det er en han. Mørk, rask og villig.
I dag måtte jeg ringe banken igjen, summen var ikke trekt.
Banken sa på søndag at den ville bli trekt i går.
Det viste seg at fingrene eller hva nå enn jeg skal skylde på, har skrevet trekkdato 16.08.26…
Akkurat ja.
Men nå er denne missen retta opp.
At det går an!
Dette visste jeg ikke om da jeg parkerte utenfor mor for prøvetur. Trodde alt var i skjønneste orden og bilen betalt.
– Vil du bli med på tur, sa jeg.
Her var det ingen tenkepause hos henne på 93 år. Hun kom seg på beina og var på tur mot døra tvert.
Og som hun nøt.
Hun tok det opp igjen mange ganger, at dette var bare så fint.
I regnet.
Sjøl var jeg spent på hvordan det ville være for henne og komme seg inn og ut, men det gikk like bra som å sette seg inn i Avensis’en.
Da vi var hjemme i sundet hun bor ved, foreslo hun å kjøre oppom et søskenbarn av meg. Etter vi kom ned fra henne spurte hun:
– Kan vi kjøre inn på Storneset før vi kjøre opp.
Så gjorde vi det.
Nå står vedunderet ute i regnet.
Jeg spurte sønnen min om jeg skulle gi bilen et navn. Vet ikke om han så direkte rart på meg, men han syntes spørsmålet var litt rart, tror jeg. Jeg har aldri gitt bilene mine navn tidligere.
Og her er det du ogdu kommer inn…
Jeg er ikke av de flinkeste til å legge ut til samhandling, som jeg vil kalle dette jeg legger opp til.
Vi du hjelpe meg med å finne på navn på bilen?
Får jeg inn over ti forslag, vil jeg be om at forslaga blir stemt over og den som går av med seieren vil få en liten premie. Det er bare en tegning. Den vil jeg tegne spesielt til den som vinner.
Kanskje i denne stilen:
Eller i denne:
Eller i noe helt anna.
Muligheta for at dette ikke engasjerer, er til stede. Da får jeg bare finne ut et navn, eller la være, sjøl.
Men artig om duog du og du vil være med på en sensommersak som dette.
En lørdagskveld å feire. Både ett og hitt. Nå skal du høre…
Men så skjer ofte det som skjer, tida gjør et byks og i dag har vi mandag.
Jeg begynte innlegget på lørdag og skrev dette:
I går gikk jeg over til en ny tilværelse.
Tilværelsen som pensjonist.
Nå er jeg ikke ferdig med det jeg skal, data og alt står her ennå. Noen småting står også igjen og gjøre utenom nedpakkinga.
Men når arbeidsplassen ikke haster, gjør heller ikke jeg det.
Det blir.
Alt.
Og slikt er det likt i dag også. I helga har jeg ikke hatt tid til å gjøre mer med tingenes tilstand.
Jeg fortsatte innlegget mitt slik:
I gårkveld kom sønnen. Han ville bli med meg.
Dit jeg skulle;
Stedes bilhandler og verkstedet som jeg bruker.
De hadde en Kia jeg hadde sett lå ute for salg. Den var ganske gunstig prismessig.
Og så hadde de en Peugeot som var en del dyrere og nyere, men fortsatt under det øvre taket jeg hadde satt på hva jeg ville gi for bil.
Egentlig en veldig rar følelse å gå inn i en butikk og si at jeg skulle se på bil. Det er liksom ikke som å kjøpe et par sko.
Og en skulle kanskje tro at en ville bruke mer tid dess dyrere en gjenstand er.
– Jeg har nettopp fått inn en Volvo, sa selger.
Vi gikk ut for å se på bilene.
Volvoen var for dyr. Den koster 10 tusen mer enn der jeg har satt taket.
Blir spurt om hva grensa er.
– Du skal få det for den, får jeg til svar.
Dermed blir det prøvetur.
Og bilen går smekke godt. Fin er den. Den har heller ikke kjørt så mye.
Sønnen er ikke i tvil, at dette kjøpet er det beste.
Slik ser den ut:
Så det tok ikke lange tiden å bestemme seg for en bil.
Etter dette dro vi for å handle, hente lillesøster og dra inn til mor. Jeg hadde lovet middag for jeg hadde en fiskegrateng i fryseren og slik mat er veldig godt inn i mellom.
Mor var overlykkelig for besøk, for at jeg hadde funnet meg bil og for felles måltid.
Hun gleder seg til prøvetur og syntes vi kunne tatt den der og da. Det var bare at bilen var ikke klar, men i dag blir det tur.
Drar innover til henne etter middagen.
På returen fikk jeg henta bilen, fylt ut papir og kunne kruse hjem i ny bil for meg. Sønnen kjørte min gamle som nesten ikke kommer seg opp bakker.
Og så sto begge bilene der, utenfor huset.
Planen er å gi den gamle bilen en grundig vask for så å legge den ut til salg som delebil. Det bør bare ikke regne når jobben skal gjøres. For her regner det i dag også, og slik vil det bli framover.
Regn.
Sønnen hadde lyst til å prøve bilen, så jeg sa vi kunne kjøre til Orkanger på søndag, altså i går.
Etter en rolig dag med både å avslutte en episode av «Black mirror» og et par episoder av «Mørch og makta», spiste vi middag. En klassiker, hønsefrikase. Sønnen huska smaken fra barndommen.
I kveldinga satte vi oss i bilen. Jeg litt smånervøs over hans måte å teste ut bilen. Bilen fikk en veldig god karakter, både over stødigheten, reponsen og veigrep.
Det eneste er at jeg føler meg en liten anelse for stor, den er dypere å komme inn i og jeg må bøye hodet – så ingen stiv nakke bør oppstå. Men har jeg setet langt nok ned unngår jeg å bøye nakken. Så da kreves det ikke stivhet i kroppen, i alle fall ikke verre enn jeg greier å komme med ned og inn og ikke minst opp og ut.
Vurderte før jeg kjøpte, om jeg burde hatt en høyrere bil på bakgrunn av helse, kropp og alder.
Fant deretter ut at enda er jeg «ung» og jeg må strekke meg etter å være bevegelig, noe som er veldig bra. Det er nesten som jeg vurderer et abonnement på ett av stedets treningsrom.
Da mørket begynte å legge seg over landet, satte jeg meg inn i bilen for å kjøre hjem. En anelse spent, jeg hadde bare kjørt den hjem fra bilforhandleren dagen før.
Hvor var lysa, hvor var viskere, hvordan kjøre arbeidsledig uten gir? Dette er en bil med automatgir.
Prøvde å legge inn cruse kontrollen, men må nok lese manualen. Nå har jeg en bil med både radio, bluetooth og mange andre muligheter. Blandt anna trådløs telefon. Testa den så vidt ut.
Jeg satte på musikk som gjorde hjemturen magisk. Lysa i bilen, mørket, tåka, regnet, det var en stor følelse.
Vurderte om jeg skulle hatt på mer varme, men det fikk jeg vente med til jeg har funnet ut hvordan det gjøres.
Men du verden det er deilig at dette er ordna, at jeg har en bil igjen.
Morgenen i dag var litt slik, stå opp heller sove lenge. Tenkte først å sove, men oppdaga det ble feil. Så da spratt jeg opp.
Først nå skal jeg gjøre ting hjemme, blandt anna ned i kjelleren for en økt med rydding.
Så kjøretur med mor.
Og tanken på at jeg er et fritt menneske, at jeg ikke skal anna enn det jeg vil og ikke det jeg tror andre vil, er bort i mot hellig.
Hvilken dag er det i dag, hvilken dag er det i dag… er det tirsdag. For akkurat det trodde jeg det var.
Men så er det en fullblods midt-i-uka-dag.
En skikkelig onsdag.
Jeg sa tirsdag, da jeg var innom mor i dag og hun spurte hvilken dag det var.
Tror likevel ikke det er den nye situasjon jeg skal inn i som påvirker meg.
– Jeg kommer på lørdag eller fredag en tur, sa sønnen.
Og avslutt samtalen med at han kom nok i morgen. Men da er det bare torsdag.
Så akkurat slik kan en tulle.
I dag gikk jeg ned for å jobbe, men for en motstand. For jeg fant alt av unnskyldninger for å unngå det.
Nå er jeg spent på når jeg blir kobla i fra. Kobla fra jobben.
I morgen er siste dag. Om jeg kommer i mål er en annen sak.
Og så er det meldt en nydelig dag i morgen. Får badefantasier. Har sjekka floa, den er oppe rundt halv tre.
Og gårsdagen, da jeg visste hvilke dag det var, fikk jeg skrevet kontrakten som skulle vært skrevet i årsvis. En gjenstand museet har lånt. Veldig fint med besøket og siden hadde jeg en lang samtale med en gammelnabo fra tidligere liv.
I tillegg har jeg snakka med mellomste om reise. Trodde en stund den ikke kom til å bli noe av for meg, men tror mer på den nå.
Og så vet jeg endelig omtrentlig ståa i min nye tilværelse. Jeg får en lavere skatteprosent ut året enn det jeg har hatt. Men sannsynlig blir den enda lavere etter nyåret. Jeg får første pensjonsutbetalinga om en liten uke, men det jeg ikke forstår er at NAV-systemet har skrudd opp skatten og tar et trekk på 10% mer enn jeg skal ha ut fra løse luften. Skal se i om den blir rettet opp eller om jeg må kontakte dem.
Det er mye å passe på. Og økonomisk er jeg ikke glad i slike overganger, liker best når det ruller og går forutsigbart. Til tross for jeg roter med dagene.
Det skjer egentlig for mye hele tiden til å fordele hendelser. Men skal prøve å fatte meg i korthet.
Kan si med en gang at jeg har hatt en fantastisk helg.
En oval helg.
For jeg kom meg fram dit jeg skulle på torsdag, i en ristebuss. Veiene her er et kapitell for seg sjøl.
Da jeg går av bussen får jeg en telefon fra han som fylte år.
– Er det din buss som kom nå, spør han.
Han står klar med bil, noe som var kjempehyggelig.
Reker sto på menyen, jeg kjøpte en romkake, fordi det var han så glad i da han var liten. Men liten kan en ikke beskylde han for være lengre.
Her er far og sønn.
Mellomste datter, som har en travel helg, bestemte seg oså for å ovenatte hun også. Likevel blir vi ikke sittende lenge opp.
Neste dag tar jeg det rolig, spiser middag med faren til barna og sitter ute i sola.
På ettermiddagen tar jeg buss til Tronsheim der jeg blir møtt av mellomste. Vi rekker oss opp til leiligheta før vi må dra ned til byen.
Konsert.
Vi skal ta buss opp til Sverresborg, som egentlig er museum. Det er bare at bussene er smekkfulle. Vi skjønner vi ikke kan bli stående der vi tenker å gå på, for det er veldig mye folk. Vi går tilbake til en tidligere bussholdeplass. Og der blir vi med.
Oppe på område er det lang kø, men vi slipper å stå i den.
Mellomste skal promentere et rosa, kvinnelig pissoar.
foto:asbjørg
Så vi skal stå på gjestelista, der vi ikke blir funnet. Men en av arrangørene har helt på rene dette merkelige oppdraget og vi slipper igennom.
Denne helga har vært en helg med mange menneskemøter.
Det starter der ved pissoarene.
Mellomste er den fødte promotør, med et avvepnende smil tar hun kontakt med damer og jenter. Spør om hun kan få ta bilder av de ved urinalet. Det er noe med konseptet «ta bilder» og «tisse» som høre en anelse shady ut.
Prøver å støtte henne psykisk det beste jeg kan, men jeg syns hun tar oppdraget sitt veldig bra.
På en kort stund har hun samla mange bilder som hun kan sende firmaet som står bak dette. Så da Kaizers Orchestra går på scena er det mesta av jobben gjort.
Det er et folkehav og får vite at det skal være 12000 mennesker der.
Og vi greier ikke holde oss i ro da konserten er i gang.
foto:asbjørg
Jeg nyter og føttene vil ikke være i ro. Vi går ikke inn i folkehavet. Men vi får med oss alt litt i utkanten også.
Treffer også kjente som jeg ikke kjenner igjen med det samme.
Det mørkner mens stemninga er helt fantastisk.
Vi velger likevel å gå litt før konserten er over. For vi skal ned til byen og med alle folka kan det ta tid. Vi satser på rutebuss. Og vi er ikke de eneste.
Stappfull buss ned til byen der vi bunkrer litt sølt og salt.
Samboer til mellomste har besøk av en kammerat, et mennenske som forteller slik at en ser film. Utrolig facinerende. Det er mange scener som utspiller seg for mitt indre og han fortelle uten stopp.
Mennesker, han har problemer med at folk liker han for godt. Og jeg forsto hva han sikta til, det var ikke noe blærete med utsagnet. Noen folk kan ha det slik også.
Denne helga har vært møte med i hovedsak unge mennesker, mennseker som er åpne. Det kan også de som er blitt voksnere være, men mange stivner i en form.
En nydelig dag der jeg blir sittende mye på en benk og se utoverområdet i samtale med han jeg en gang var gift med. Vi har ikke problem med å være venner.
Parken er nesten Paradisisk, sol, varm og stemning som er så behagelig.
Jeg hilser på mange venner og bekjente av mellomste, som er med på arrangementet.
Neste dag hilser jeg på enda flere.
Egentlig skulle jeg reise på lørdag. Men så viser det seg at bussen ikke gikk helt fram til dit jeg bor. Og da fikk jeg med meg høydepunktet for min sin del; mellomste som skal opptre.
Vi var spent på dagen før vi gikk ned. Været var ikke helt topp med regn og blåst.
Jeg hilser på enda flere mennesker da vi er nede.
Og så skal mellomste på scena.
At jeg, som er mor, sliter med noen foræderiske tårer er logsk, vil jeg si… Men etterpå fikk jeg høre av flere- og enda flere hadde kommet til mellomste med den samme opplevelsen.
For min sin del begynte det å nærme seg avreise, men måtte innom et visst sted. Der ble vi sittende å snakke med flere frivillige som jobbet med arrangementet. Mellomste var i prat med en, lydmannen, mellomste snakker om å danne band.
Fikk spørsmål fra en om jeg var sliten etter en helg med så mange inntrykk, noe jeg ikke var
Da jeg skal ta bussen litt etter, er både mellomste med og to til med å følge meg til holdeplassen.
Veldig fine folk, en bli beint ut lykkelig av å møte så mange fine mennesker.
Det sosiale var enda ikke over. Da jeg kommer ned til sentralbanestasjonen møter jeg enda flere som kjente. Det ene hadde vært kollega og så var tanta mi og svigerdatter hennes der. Tanta mi er like gammel som mor, men i en helt annen form. Hun hadde vært på en samling med gamle elever og kollegaer.
Da jeg satt der på bussen etter jeg hadde hilst, snakka og gått inn i de jeg møtte sine opplevelser, kjente jeg det; En enorm takknemmelighet for alt, for folk, for helga, for alt jeg får lov til å oppleve. Der og da kom det enda noen tårer.
Og så var jeg hjemme, kunne låse opp døra til huset mitt og min billøse tilværelse. Legge på plass og komme på plass.
Hadde en fellessamtale med døtrene før jeg gikk å la meg. En veldig fin avslutning etter en veldig fin helg.
Jeg velger å skrive om noe jeg opplevde som rart for noen dager siden. Andre vil kanskje finne en plausibel forklaring… men for meg holder ingen foreløpig.
Etter hvert vil jeg si jeg har blitt ganske åpen på å gi plass til spirutuellitet. Faktisk har jeg opplevd en del opp gjennom åra som ikke er så enkelt å forklare.
Her om dagen opplevde jeg noe som jeg opplevde som en temmelig rar opplevelse.
Utvida rar, vil jeg påstå.
Jeg var innom kontoret for å se etter et brilleetui, et kontor kaotisk av all gjennomgang, nedpakking og rotete så det holder.
Det som slår meg da jeg kommer inn er at skjermene hadde gått i stanby, frossen standby. Frykta en stund for at de var ødelagt. To skjermer og en laptop som står i en halvrunding på et bord.
Skjermene slår seg på da jeg kommer bort til bordet, men dråpene er der fortsatt. Det viser seg at de er utenpå skjermene. De er harde.
Jeg tenker at det må være en fugl, men hvordan har en fugl kommet inn og hvordan hadde den greidd en slik treffsikkerhet. Det var ikke noe på bordet.
Tar fram mobilen for å ta bilde av fenomenet, men ser at det er så grått at det er vanskelig å ta bilde.
Jeg prøver igjen, men det er like grått, slik at jeg nesten ikke ser skjermene gjennom mobilen.
Tenker det må være motlys og tar et bilde bortenfor skjermene.
Det var helt uten forstyrrende element.
Kjenner opplevelsen får det til å prikke i nakken, føles ikke normalt det jeg ser og opplever.
Har det travelt, så kommer meg ut i vindfanget og ser det samme der gjennom den åpne linsa på mobilen. Fullt av lyse rundinger, men tar ikke bilde der.
Neste dag går jeg ned på kontoret igjen, tar bildet av skjermene ganske likt som dagen før.
Da er alt normalt. Bare disse dråpene på skjermene.
Tar meg også en runde i leiligheta, men alt er greit. Ingen lyse rundinger kommer fram.
Var det en beskjed, et varsel eller hva var dette…
Jeg sitter her med data’n i fanget og innlegget kan ta alle veier. Og jeg aner ikke hva som kommer ut gjennom fingrene.
For det er en rar dag og en fin dag. Og så skjer det så mye i dette livet mitt. Slikt kan nesten paralysere. Kan skrive at jeg også har hatt noen krevende dager. Faktisk av mange grunner. Hovedgrunnen er likevel det som har holdt meg borte fra tastaturet. Hold meg borte fra bading. Holdt meg nede, rett og slett.
Tror alle kjenner til rydding, gjennomgang av mange års liv.
I disse dager er det atten år siden jeg flytta hit, flytta til hjemplassen min. Jeg går igjennom disse åra i arbeidslivet. Kombinasjonen av å flytte hjem, begynne å jobbe i et helt nytt miljø og samtidig være fryktelig sliten, var ingen god match. Resultatet av dette møter jeg i gamle dokument, srifter, minner og følelser som flyter opp.
En dag klarte jeg ikke gå ned på kontoret, jeg var fastlåst i en stillesittende stilling i timer.
Og det har tatt på. Jeg er heller ikke ferdig.
Men i dag tar jeg meg helt fri, for det er første dag i siste ferien min. Jeg får ta resten i neste uke. Da skal det regne.
Likevel har det skjedd andre ting.
For en par dager siden tok mellomste søster og jeg på oss turklær og fant en StikkUt tur.
Finn utsikt og godt å komme seg litt opp i skogen.
I går var det feiring av mor, hun fylte 93 år.
Jeg glemte å ta bilder mens selskapet varte.
Vi var en liten samling av oss søstrene, representasjon både av et barnebarn med mann og oldebarn som fikk alle til å ta på seg duddelidei-ansiktet man får når en ser en baby som er sosial, smilende og nærmer seg året.
Også et par tantebarn av mor kom.
Og vi åt søtt og drakk kaffe. Folk syntes det var koselig å møtes, men mor, som er uten høreapparat ennå, mista mye av samtalene.
Etterpå var jeg med mellomssøster som feirer ferie i ferieleiligheta, der hoppa vi uti sjøen fra flytebrygga. Jeg tok årets første stup og kroppen sa «oj», men det var egentlig ikke kaldt.
Fin avslutning på en dag.
I dag våkna jeg med en glad stemme inni meg. Jeg suller og koser meg. Vasker kopper, spiller dataspill, hører radio og har lyst til å rekke både å ta inn ripsbær og slå plenen. Og faktisk bør det være overvinnelig denne feriedagen som har fin temperatur, som både er overskyet og har gimt av blå himmel.
Og snart begynner neste kapitell av livet mitt.
Det er helt fantastisk spennende.
Riktig fin dag til deg som nå vet, sammen med meg, hvordan innlegget ble.
Ute er været grått og det regner. Helt passe vær til det jeg er igang med.
I går, mandag og første dag etter ferie, var det tungt. Tungt å gå ned i kjelleren, prøve å gjøre noe med tanke på den korte tiden jeg har til å gjøre det.
Så kom jeg på at uansett om en er midt i arbeidslivet eller er på slutten, kan første arbeidsdag etter ferie være tung.
Når en dag føles tung er det som en støvsuger til andre tunge ting. Slik var det igår. Det bare kom trillende.
Tenkte meg ned for å ta et bad.
Tenkte å gå meg en «StikkUt» tur.-
Og begge deler har nok hjelpt, men jeg endte med en podkast som heller ikke var så verst. Etter en kort arbeidsdag.
Dagen i dag og to dager igjen av et arbeidsliv.
Men en kan finne på mye etter en er ferdig.
Det jeg syns er verst er at den tiden jeg har igjen er kort, uansett om jeg lever lenge.
Moren min er 26 år eldre enn meg og fyller 93 på torsdag.
Jeg kan se for meg og ha 10 ganske fungerende år foran, og det er ikke mye.
Men livets lengde har en aldri noe lovnad på, det kan skje når som helst at det er over.
Så det gjelder og glede seg, le og ha flest mulig fine dager.
i dag er det en bedre dag.
Godt å gå opp å lage seg en god lunsj.
Etterpå er det ned for å ta en skikkelig økt med permer og papir. Tenke over at dette er ikke noe å gjemme på, så det kan kastes… En utfordring og det trengs å være rasjonell.
Senere har jeg avtalt tur med mellomste søster, så håper regnet tar pause da. Kanskje vi tar et hopp ut i sjøen også. Der hun og mannen har ferieleilighet. Det var der jeg tok årets først bad tidligere i sommer.
Og snart skal jeg gå ned igjen, når jeg har spist maten min.
Det er ved slutten av ferien. Mandag er det jobb, om enn i kort tid. Bare noen dager før ny ferie.
Mellomste datter, som reiste hjem i dag, har laga seg en badekalender. Hun hadde bada hver dag i to uker. I dag kom vi oss også uti, sjøl om det var regn i lufta og skodda hang nedover fjellsida. Vi bada i varmt sjøvann, svømte mange ganger fram og tilbake i renna mellom tangfloksene.
Før vi gikk barføtt opp gjennom skogen.
Sjøl vet jeg ikke hvor mange badedager det har vært etter hverandre, men det har vært bading bort i mot hver dag for meg også. I lengre tid.
Når jeg ser på bilder får jeg svaret, jeg har badet hver dag siden 12. juli, nær så 17., da var jeg på Berkåk med en og henta to, noen reiste og noen kom med tog.
Og siden 15, juli har jeg hatt fra en til flere folk i huset. Så blogging har det ikke vært tid til.
Det har vært sommeren sin.
Og enda er den ikke ferdig. Men nå blir det roligere i huset.
Jeg tror at nå skal jeg rekke mer både lesing og skriving her inne.
Men i kveld er jeg for trøtt til et lengre innlegg.
