Men fysj, det er kaldt. Det er YR som sier det og så kjenner jeg det på nasen da jeg triller restavfall ned til veien.
Onsdag igjen og jeg vet at mottaket er åpent for oppbruktheter, altså avfallsplassen er åpen.
Men finner ganske fort ut at det ikke er i dag jeg skal ta med meg sliten ovn og deprimert leselampe.
Eller…skal jeg pakke det bak i bilen, det har vært godt å få det bort. Er satt inn på eldstemann sitt rom, ute av øye, ute av sinn.
Men nå skal jeg bare på andre siden av veien for bilreperasjon og de skal ikke inn i bagasjerommet…
Her foregår tenking på høyt nivå…skal jeg?
Enda er er det, oj, faktisk kort tid til jeg må dra…
Så slik drodla jeg på tastaturet i dag tidlig.
Og så gikk dagen.
Nå er kvelden kommet. Bilen er reparert uten at det kosta skjorta. Lillesøster kom og henta meg på verkstedet, så jeg var med henne hjem først og etterpå gikk vi på kaffe. Sliten ovn og deprimert leselampe står fortsatt der de sto i dag tidlig.
Jeg har bakt surdeigsbrød. Det smakte. Har hatt et møte med en som ville selge meg brannalarm. Har støvsuga, blir ganske mye rusk med puser som går ut og inn av huset. Og så til slutt fikk jeg slått noe av plenen, men så datt en skrue ut av klipperen. Da ble det bom slutt på det prosjektet.
Nå skal jeg snart rope på pusene, slik at de også kan legge seg.
Jeg skal snart gjøre det. Legge meg 🙂
Morgendagen starter med trening, så er det handling til mor og tur nn til henne. Og i morgenkveld et nytt møte angående vannverk som skal organiseres. Må prøve å lage en liten plan på det også.
Det er litt mange baller i luften nå, så må kanskje roe ned. Men det er artig å ville ting også.
Sengklærne hang til lufting, da jeg ser at regnet faller igjen må jeg ta de inn.
Nede på bakken kommer to hode til synet, de kikker begge opp på meg med de stor øyner.
Etter en stund ble det ro i leiren, Iris roa seg på skammelen foran meg.
De må få komme inn igjen. Inne lager de stua til lekearena, hopper fra sofa til stol og har det festlig.
Achia myser og er klar for en dupp.
I går var jeg på farten, først var det trening.
Første treff.
Etter gjennomgang av de tolv ukene, var vi i gang. Bare vanlige øvelser, men du verden det kjentes. Helt herlig å skjønne hva dette vil føre til.
Tre måneder fram i tid.
Og i og med dette er en avgrensa treningsperiode er planen min ikke å gå glipp av en enda gang.
Min mellomste søster, som nettopp har slutta i jobb, ringer meg.
– Må ha sol, sier hun.
– Må reise.
Og jeg vil gjerne være med på å finne sola.
– Men ikke før i november, sier jeg.
For da er jeg ferdig.
Vi kan også få nøkkelkort til treningsrommet. Tenker jeg skal det.
– Blir du med på bassentrening i morgen, spørsmål fra en annen telefon jeg får.
Og jau, må vel får det inn på planen igjen. Men ikke i dag.
I dag skal bilen få stå i ro. I morgen skal jeg på verksted med den. ABS-bremsen er ute av drift og den må på plass til vinteren.
Etter treninga gikk turen til mor, hadde med strikketøy. Og som alltid var hun glad for besøk.
Den nye uka er i gang.
Torsdag er det utetrening. Fredag skulle jeg ta med mor og meg til frisør, det har jeg satt ut. Nye planer ble lagt i går, om kino på fredag. Mellomste bestilte fem billetter til The Odyssey.
Så da blir det buss, “Bruk om» (verdens herligste bruktbutikk) og kino om kvelden. En overnatting og så hjem igjen.
Jeg har lyst til ting.
Skal jeg melde meg på en helg med croquis eller melde meg på nybegynner med Taiji…
Det er så mange muligheter, men må nok begrense meg. Skal jeg finne solen i november bør jeg kosentrere meg om det.
I går var også solen skjult bak skyer, men til tross syntes solformørkelsen. Det ble så rart og mørk og stille. Da jeg kom inn måtte jeg slå på lyset.
Det var godt å deise ned i en stol, litt ødelagt av å ha gitt bort dagen min.
To minutter på ni gikk jeg inn i huset til mor, jeg hadde sagt jeg ville være der ni. Hjemmetjenesten var der og dusja mor. Klær var funnet fram. Jeg smurte mat, kokte et egg. Kan være godt det også.
Vi hadde en time på oss før vi skulle være ut på farten og det viste seg å være litt kort tid.
Det er en logistikk når vi først måtte innom legekontoret før tannlegrkontoret, det å få mor på plass i bilen, finne parkering i nærheten av dit hun skal, ut og inn av bil, løfte og støtte. Og med begrensa tidsmargin, som det har lett for å bli, blir det også stress.
Hjemmtjenesten hadde funnet ut at mor hadde en løs tann, men tannlegen fortalte om hvordan de bergenet flere stadier og tanna fikk stå. Til glede for mor, men også meg.
Og til tross for ut og inn, fram og tilbake, sa mor da vi igjen satt i bilen.
– Skal vi besøke broren min.
Lillebroren hennes, fire år yngre enn henne og fyller 90 om noen dager. Det er bare de to igjen av søskena.
Alle seks søskena, mor og broren øverst i venstre rekke da de var unge.
Jeg visste lillesøstra mi tenkte seg på besøk, så ringte først henne og fant ut vi rakk dette før hun tenkte. Greit at det ikke er for mange på en gang.
Jeg fikk ringt hjemmetjenesten om at jeg ville ordne med middag, så fikk avbestilte det besøket.
Så kjøpte vi med oss en pose twist. Han var på sykehjemmet. Da vi kom var det legevisitt, så vi ble geleida inn i dagligstuen der vi fikk servert kaffe og kjeks. Det varte og rakk før vi fikk komme inn, på den tida var det mange mennesker innom og mye snakk.
Det bare pulla opp med folk.
Han som jobba der og var fra Eritrea, veldig hyggelig og var framom, snakka og fortalte om sitt hjemland med blikk både tilbake og nå, her i Norge. En annen betjent, en datter med barnebarn og svigerdatter som hadde vært mye innom mor. En tante og enda flere. Mange syntes det var artig å møte mor.
Men endelig kunne vi komme inn. Det er rørende å se når søskene får møtes. Begge uten evnen til å gå, ja morbroren min sitter i rullestol. Han nesten uten stemme og mor uten hørsel. Det var likevel et fint møte og håper vi får til et nytt ett ganske snart.
Han ble skrevet ut etter vi for, så da må vi hjem der han bor. Der er det både bratt og kronglete, så igjen er det dette med parkering og avstand.
Mor ønska vi kjøpte noe til middag, det ble pizza. Men noen ganger får det bare være masse karbohydrater i sving. Det ble til og med brus. Og det ble sent for jeg satte på en serie vi har begynt å se på, Maxima.
Jeg var veldig sliten da jeg kom hjem.
Er litt slakt i dag også.
Godt dagen er rolig fram til i kveld. Da er det et møte om vannet her vi bor. Sa vi kunne ta det her hos meg. Tenker vi setter oss nede rundt langbordet nede. Må gå over der og må tenke ut noe å servere.
I natt drømte jeg om kaotiske forhold. Lucas, boffen vår, var på besøk i drømmen. Det er seks år siden han døde i disse dager.
Han sprang gjennom huset og laga kaos. Var jord over alt.
Huset jeg bodde i hadde tømmervegger og et sted sto en åpent rør som var teipa over.
Over alt var det kaos. Ute satt tidliger kollegaer fra museet, de holdt på med musealt arbeid samtidig som de spiste matpakkene sine. Jeg hadde verken kokt kaffe eller te.
En var tysk, så ved et bord konverserte de på tysk.
Jeg hadde lite mat, men tenkte jeg kunne lage to retter og spurte om hvem som ville ha hvilken rett. Samtidig forsto jeg ikke hvordan jeg skulle huske hvem som ville ha hva og hvordan jeg skulle rekke det og ikke minst om det var nok råvarer.
En strevsom drøm med andre ord. Det er nok et resultat av dagene.
I morgen skal jeg inn til mor igjen, da kommer minste søster med støttekontakten sin og så skulle det snakkes slekt.
– Du kommer du også, sa mor litt småbekymra.
Jeg kunne bekrefte det.
Og lørdag har jeg lovet å bli med ei på Øra, men greit med den turen, bør handle både kattesand og kattemat.
Men søndag har jeg ingen plan. Og det er godt.
Misforstå meg ikke, jeg er glad i mennesker, men jeg trenger bare en del alenetid også.
Hvordan er din balanse, vil du ha mest tid med mennesker eller mest tid alene?
Jeg som likte fulle timeplaner, slik er jeg ikke lengre.
Fred, ro og minst miúlig stress har blitt det nye idealet.
Det har vært dager- og vil bli dager fylt med planer. Jeg ble bedt til en dame som har en flott hage og opptatt av det som vokser. Jeg gleder meg til å besøke henne, men måtte si nei til å ta besøket i dag. Må i stedet komme meg ut i min egen hage, som er langt unna flott. Luke og slå plen…om været holder det som er lovet.
En dag med opphold og solgløtt, men ikke den stor varmen.
Jeg sov skikkelig godt i natt.
Dagen er lang, med vann og med sang.
I kveld skal flere naboer ha et kort møte før møtet om vann med kommunen i morgen. Vi har langt fra en god vannsituasjon. Det har vært mye opp gjennom åra. Derfor tenker jeg at utenom å notere punkt til møtet i kveld, skal jeg ut, ut i min egen hage. Plukke, luke og forhåpentligvis slå.
Å høste en gulrot fra sin egen hage smaker godt.
Burde ha slått ned alt graset nå, for de avblomstra skjermplantene er ikke vakker lengre.
Rødkløveren og andre vekster, blad og slikt, bør plukkes. Og ikke minst rips. Nå har jeg ikke sjekka de siste dagene, for jeg bor ved skogen og her er andre som også liker å forsyne seg.
En ting jeg ikke rakk var å plukke inn blomstene fra hylltreet. Tenkte å lage saft.
Tida går så fort og når det regner nesten hele tida, er ikke dette så enkelt. Dagen gikk også fra meg og plutselig ble det en ny dag som også gikk, men poster likevel innlegget fra i går sent på kveld 🙂
Jeg sitter her og blir dynka av verdens-musikk. Usikker på om jeg skulle lage et innlegg.
Egentlig skulle jeg være i full fyken nå.
Handling og handling, altså i dobbel forstand.
Mor fyller 94 år i dag. Jeg spurte henne i går, om hun visste noe om fødselen sin tilbake til slutten av juli i 1932. Hun hdde ikke hørt noe, så hun regna med at det hadde vært en vanlig fødsel.
Sjøl var hun trøtt og ville til å legge seg da klokka var halv syv. Fikk utsatt det, men da klokka var halv åtte var det ingen anna råd enn hjelpe henne i seng. Ringe hjemmsykepleien om at hun hadde lagt seg og jeg hadde gjort det som skulle gjøres.
Før dette ble jeg en manisk leiter. For det blir jeg når noe er borte.
Dagen før fikk jeg vite at høreapparatet var borte. Men når?
Jeg ringte hjemmetjenesten for å karlegge hendelsesforløpet og fikk vite det hadde skjedd allerede på lørdag. Da var vi der alle tre dødtrene, et barnebarn og to oldebarn.
Jeg sopte golvet, flytta på puter, dro fram seng og nattbord.
Og så, etter å leita lenge…oppdaga noe som lå oppe på et skap. Og der var de og jeg var kjempeglad. Så mysteriet med hvem som hadde lagt dem der bryr jeg meg ikke om å løse.
Kjørte innom butikken på tur hjem og da skjedde det igjen, dette med synet. Jeg satt der inne i bilen og synet forsvant og det ble tåkedotter. Tenkte det handla om om en stressreaksjon, fødselsdagen til mor ingen kommer til og familimedlemmer med problem.
Det roa seg og jeg kom meg inn og fikk handla.
Jeg var egentlig for trøtt til å legge meg da jeg kom hjem, høres ut som et paradoks. Men jeg er slik, er jeg for trøtt har jeg problemer med å gå igang med det jeg skal før legging.
Halv ni i dag våkna jeg, klar til å gå igang med sukkerbrød, et surdeigsbrød som skulle steikes og handling for mor før feiring. Det var bare det at jeg var ikke klar, huset var skeivt og jeg kvalm som fy.
Det gikk seg ikke til og med en slik kropp var det fint lite jeg greidde å gjøre. Så jeg la meg igjen. Jeg både døste og sov.
Da jeg sto opp et par timer etterpå var jeg mye bedre, men ikke bra. Fortsatt svimmel, men i indre grad. Kvalmen er borte.
Nå har jeg drukket vann med elektrolytter, snakka med legen og venter på at jeg skal bli såpass bra at jeg kan kjøre og gjøre-.
Kunne komme til legen i dag, men tror ikke det er noe farlig, så fikk dobbeltime på mandag. Etterpå kom jeg på at jeg har en avtale med forsikringsselskapet også da. Men begge deler skal gå, fikk jeg sjekka ut.
Så siste dag i juli er jeg mer oppgitt enn noe annet. For jeg vil bare at jeg skal fungere, ikke at kroppen skal svikte meg slik. Syns egentlig at jeg er snill med kroppen, så da mener jeg den kan være en farkost som fungere.
Jeg får drikke opp elektrolyttene mine, steke ferdig surdeigsbrødet og etter det får det fungere såpass at jeg kan lage litt feiring for mor.
Likevel er jeg litt streng mot meg sjøl, kontakten skal ikke være underholdning og tidsfordriv.
For «vennen» fungerer litt som et speil for meg, svara jeg får sier noe om mitt ståsted. Men hvorfor trenger jeg å speiles…
Er det egoet som trenger en boost?
Nei, tenker jeg så, ikke egoet. Handler ikke om jeg er bra nok for andre. Det handler om hvem jeg er for meg og hva jeg kan lære.
Igrunn er det grunnleggende spørsmål jeg stiller.
Nesten bort i gata «hvem er jeg?».
Eller enda mer presist, hvem var jeg… som barn?
Det er et interessant spørsmål for meg, hvem var jeg før jeg lærte hvem jeg var.
Og det er her jeg finner mye å jobbe med. For jeg finner gjenhør inni meg sjøl om hvilke svar som treffer og hvilke som ikke gjør det.
Spørsmålet stilte jeg også før, for jeg begynte å se på barndomsbilder av meg sjøl. Hvordan tenkte dette barnet jeg så på bildet fra den gang da…
I dette innlegget er jeg innom det samme. Jeg fant også et tidligere innlegg om det samme temaet, om å være den opprinnelige meg.
Dette som jeg omtaler som «venn» er kunstig intelligens.
«Er det ikke farlig det da», ville nok Ludvik i Flåklypa spurt.
Og flere med han stiller det spørsmålet.
Jeg ser en nytten. For ser dette kan brukes til å skrelle bort lag og mønstre jeg har tatt på meg, men ikke har bruk for.
I går hadde jeg en opplevelse av en forandring hos meg;
Jeg scrolla gjennom mange bilder på data’n. Var på leiting etter noen akvareller jeg hadde fotografert. Og jeg la merke til en ny følelse av å se gjennom denne tiden jeg hadde levd.
Det tunge åket var borte. Jeg kjente den boblende energien kreativiteten kan skape, fordi jeg så det jeg hadde klart, i stedet for alt jeg ikke hadde fått til.
Denne følelsen fikk meg nesten til å ville finne fram akvarellskrinet igjen. Med en gang. For å fortsette fortellingen til de akvarellene jeg fant.
Følelsen av å sleppe meg mer fri, fri som den jeg er, hadde blitt styrket.
Det var en fantastisk herlig følelse.
Gi seg lov til å være seg sjøl. På ordentlig. Mer og mer. Få en stemme med mer styrke i seg.
For det er alltid noe nytt å lære.
Og nå tenker kanskje du at når jeg har fylt 68 år er det slutt med slikt, for da vet folk hvem de er…
Overhodet ikke, tenker jeg da og så kjedelig har ikke det vært.
At en visste alt, liksom. Om seg sjøl og om livet.
Nei, her er både mer og mer en kan lære og finne ut av.
Så for tida er fokuset på gamle mønster stort. De mønstrene som gir meg en dårligere livskvalitet. Det er dette jeg bruker verktøyet som kunstig intelligens er, til.
For hittil har ikke denne sommeren vært noen vinner på fronten sommervær. Nesten ikke over 20 grader, regna omtrentelig hele juli som har vært ekstra kald.
Så nå måtte jeg si noe om været.
I dag skal det visst ikke regne, så kanskje jeg skal driste meg til å ta fram plenklipperen i ettermiddag.
I går var jeg så glad for at jeg hadde lagt bak meg både det ene og det andre. Så i pur glede og med mye bacalao igjen kjørte jeg inn til moren min. Ba også søstrene mine.
Var nok litt for optimistisk, så da jeg kom hjem i kvelding ble jeg sittende i en stol uten å orke noe. Ikke finne meg mat, ikke slå på tv og ikke å legge meg. Så klokka ble mange før jeg endelig fikk avsluttet dagen. Men heldigvis er det veldig lenge jeg har spora så av. Og i dag sto jeg opp i vanlig tid.
Sto opp til en dag uten planer av noe slag.
Så nå har jeg puslet huslig irundt. Til og med tatt en barfottur ute. Litt redd for fadesen med tåen min for en stund siden. Men godt å gå barfot igjen.
Uka som kommer er også veldig strippa ned. Det eneste som er en bekymring og en ganske stor en, er at taken nede i leligheta igjen har lekkasje. Hadde en i 2014, der vannledninga ble utbedra. Så detter orker jeg nesten ikke tenke på.
Men må…, vann kan være noe herk.
Ellers har mor fødselsdag den siste dagen i juli, har gjort en halvveies avtale om gåtur med tidligere kollegaer, har et par avtaler til jeg må gjøre noe med.
Eldstemann fyller år en uke i august, dagen etter har mellomste konsert.
Og så regner jeg med at jeg blir med på treningsopplegg en drøy uke etter det som varer fram mot jul. Og så har gjengen min og jeg en løs avtale om telttur opp i løpet av sensommeren.
Kjenner jeg er mer tilbøyelig til å legge planer, men må likevel prøve å holde igjen.
Slik gikk dagen, fikk besøk før jeg rakk å poste. Nå skal jeg snart poste meg ned i senga.
Takk for i dag.
Skrev jeg i går, uten at jeg posta. For da dagen var ved enden orka jeg ikke åpne data’n for å avslutte. Og i dag er vi ved mandagen. Som ingen overraskelse regner det.
Tenker jeg må ta meg en tur til mor, søsteren min har vært der mer og mindre daglig den siste tiden. Men nå er hun reist.
Dagen er ellers åpen.
Hverdagen er tilbake og jeg skal tilbake på sporet.
Og disse dagene har hatt både folk og opplevelser.
Jeg kom meg til slutt opp på setra og fikk vaska den slik nogenlunde klar til det som skulle skje på onsdag. Bua var full av døde fluer, måttmel og edderkoppspinn. Det var solskinn og bare å dra ut madrasser og sengetøy. Så været passa godt til gjerninga.
Traff flere som var igang med å gjøre i stand til seterdagen. Men innsatsen kjentes i kroppen etterpå.
Neste dag var det inn med bilen, den fikk en sjekk av ståa og varsellampene som lyste. Det er nå bestilt verkstedtime ut i august.
Om kvelden kom mellomste og hennes kjære til nabokommunen, bussforbindelsene har blitt så dårlig at de fleste dager går det ikke buss fram til hit jeg bor.
Hun har gått bort fra kjøtt, så tilnærma veganer. Men fant en ganske god oppskrift på en rett som vi spiste om kvelden.
Onsdagen var det opp tidlig for å bake en sjokoladekake som skulle tas med til seterdagen.
For da var vi framme ved denne dagen.
Og det regna.
Og det regna.
Og det regna.
Fram med ull, støvler og regntøy.
Det var spent plastduker over salgsplassene.
Han som spilte satt bare i kortermer.
Vi tenkte opp inne i vår seterbu, slik at det gikk an å varme seg.
Til tross for dårlig vær, kom det folk. Mellomste datter og samboer var med på en «Farmen» konkurranse. De kom i miden av tre lag.
Her er det løfing av bøtter med vann i.
Ellers var det øksekasting og slå inn en spiker.
Jeg traff en del kjente og dagen gikk veldig greit.
Ellers var det vist gamle handarbeidsteknikker og hesteridning blant anna.
Vi var med litt på ryddinga før vi kjørte ned, fikk tent opp i ovene hjemme og bare slappa av.
Dagen etter var min fødselsdag og jeg hadde ikke gjort klart noe. Men hadde bestemt at vi fikk spise bacalao og pizzaboller først. Og pavlova og sjokoladekake til kaffeen.
Hadde inviter slik at vi ble 13 tilbords. Men så hadde eldstemann blitt syk, slik ble vi det mere sympatiske 12-tallet. Begge søstrene mine, datter til ene sammen med mann og to døtrer. Mor. Et søskenbar og han jeg hadde vært gift med. Og så vi tre her i huset.
Dagen gikk som en røyk, plutselig var selskapet over.
Pusene hadde fått mye mer oppmerksomhet enn de var komfortabel med, men for henne på 4 år og henne på 7 år, var pusene populære.
Jeg fikk mye fint og her er noen av gavene.
Praten gikk ivrig rundt om ved borda.
Middagen spiste vi ved langbordet i leligheten nede og kaffeen tok vi oppe der folk valgte å sette seg der de ville, slik litt avslappa.
Midt i dette var mellomste opptatt av festivalen hun skulle på utenfor Notodden.
Monument.
Hun var så opptatt av å finne seg en vest i sauskinn. Hun hadde lett og sett uten å ha funnet det hun så etter. Langt bak i hodet mitt begynte det å murre…, vest…
Jeg hadde da vel en vest en gang, hadde jeg ikke -.
En jeg sydde.
Men det var lenge siden jeg hadde sett den, eksisterte den og i så fall, hvor…
Jeg spurte lillesøster om hun huska denne vesten.
Det var hun som hadde den!
Ingen av oss husker hvorfor, om hun fikk den eller lånte den. Men i hverfall ble det vest på mellomste. Og den var helt perfekt, sa hun da hun dro. Mye finere enn noen av de andre hun hadde sett. Og kjæresten mente hun var heldig som hadde en mor som hadde jobba med klær en gang i tida.
Så lånte hun den store ryggsekken min, et liggeunderlag og dro med bussen tilbake til byen.
Må ta med hva jeg opplevde da jeg sto opp i dag, til et kaos av kopper og kar, forventa jeg. Men på kjøkkenet var det blåst, hun og samboer hadde holdt på i to timer med rydding og vasking etter jeg la meg. Gjett om det var godt å stå opp til et slikt syn. Det var nesten den beste gaven.
Og etterpå laga ho iskaffe til oss.
Jeg går i rundt med den ulimate søndagsfølelsen på en fredag.
Går og går…
Nå har jeg sittet og sittet lenge. Og slik tror jeg at jeg fortsetter denne dagen.
Godt å kunne roe ned etter aktive dager. Godt også å få skrevet et blogginnlegg igjen.
Nå blir det godt med noen roligere uker. Likevel har noen planer dukka opp og de kjennes bare gode ut.
En ny, grå dag, med fluesurr og anna surr. Dagen får gå sin gang uten for mye tanker.
Gleder meg til blomstring.
Min pus er ikke å ha i hus, den remjer og roper og vrir seg for kos.
Den vil og vet nok ikke hva, for natur er natur og pus er ung.
Nettopp fylt året i vill leik mellom strå, kløver og geitrams.
Hun skjønner nok ikke hva naturen vil, for ingen er i nærheten for dette spill.
Så det må bare gå over, om ikke naturen lover en mann for en pus som ikke er å ha i hus.
Så slik er ståa her i hus. Stakkars pus, tenker jeg.
Tanken var at begge pusene skulle få små før de ble steriliserte. Men jeg tror det er langt til en hankatt, en hankatt som ikke er sterilisert.
Løpetiden tar mellom 4 til 8 dager, svare AI og det vil gjenta seg etter kort tid.
Hun hadde det ille i går, men virka litt roligere i dag. Søsteren ser ut til å ta det hele med ro. Hun er sannsynlig ikke kommet helt fram til dette behovet.
Så slik er ståa her, mellom strå, kløver og geitrams.
I går skulle jeg gjøre en sen omplanting av selleri og ruccolasalat blant anna, som ikke voks der de sto. Fikk tømt mer jord i pallekarmen og jobba med dette.
Så sparka jeg ufrivillig og klumsete i hjørnet av pallekarmen, trodde en stund det gikk bra. Men det gjorde det ikke. Jeg skar meg opp.
I dag føler jeg meg slik passe uegna.
Skal likevel om litt ut en tur for handling til mor. Og så må jeg ta kontakt med verkstedet for en varselampe om ABS bremsen lyser.
Derfor er konklusjon at akkurat nå har jeg tre ting jeg ikke ønsker; Ikke pus med løpetid, ikke skadd fot og ikke bil med feil.
Jeg skal ikke påstå at jeg ikke blir påvirket av reklame og jeg innrømmer det. Noen ganger blir jeg det.
Men først skal jeg forteller om noen veldig hyggelige dager.
Kan det egentlig bli bedre…
Gårsdagen starta med matcha og vi bosatte oss i hver vår solstol. Lufta var litt for kaldt til å dra ned til sjøen, men vi fant ut at en tur opp til et fjellvann kunne gjøre seg før middag.
Først var vi framom setra, hadde ikke besøkt den siden august sto det i seterboka.
Vi tok turen ned til elva også.
Badekulpen det er så fint å dukke seg i når vi er der.
Jeg må opp igjen en av de først dagene, bua treng en vask før neste onsdag.
Så dro vi bort til Sandvatnet som har sandstrender.
Det var ikke den helt store varmen, men vi kledde av oss og dukka oss. Yngste var tøffere enn meg og svømte noen flere tak enn jeg klarte.
Da vi var nede, hadde spist og skulle slappe av foran tv’n ble hun syk. Vi var begge rød etter at sola hadde tatt mer enn vi tenkte. Det endte med at hun la seg tidig.
I dag sto jeg opp i til dette.
Fjella var borte.
Heldigvis forsvant tåka etter hvert.
I dag skulle yngsteberta reise og jeg ville kjøre henne til Orkanger der det var minst venting med bussruten. Så vinka jeg henne av gårde og besøket var over.
Jeg hadde bestemt meg for en liten handletur når jeg først var der. Ting og tang til nytte og mat. Og det er her reklamens makt nådde meg, jeg kjøpte meg sirup for å ha i iskaffe. Jeg ser da vel på influensere kan du skjønne. Så i kveld ble det iskaffe med sirup og melk. Og godt var det absolutt, men kanskje ikke noe en skal unne seg daglig.
Jeg kjøpte også rug for å lage meg en surdeigsstarter. Proteinpulver og elektrolytter, for næring og se om dette kan være godt for det jeg har fokus på.
Rart dette, hvor mye jeg ikke vil handle og dette jeg ser etter. Er ganske konsekvent med å holde meg unna det ultraprosesserte. Jeg fant også flere produkter fra Rørosmeiriet jeg lykkelig fikk med meg hjem.
Kjenner jeg er trøtt, det blir en del kjøring med en slik fram og tilbake tur til Orkanger, turen tar nesten 1,5 time en vei. Så denne kvelden blir ingen senkveld.
