Det er over, høytiders mareritt. Jeg har fortjent det som er min cravings om dagen.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Tirsdagen er plutselig her.

Gårsdagen ble en dag med koordinering. Skulle levere bilen som møtte en hjort. Regna med den måtte inn og jeg fikk en billøs påske.

Hadde også avtale med hjemmetjenesten som kom med en seng til mor. Avtalen med mellomste søster at hun skulle hente meg etter jeg hadde levert bil og så dra til mor for å begynte å rydde rommet senga skulle settes på. Mor var negativ til å skulle ligge i en slik seng. Så vi fant at den skulle settes på et anna rom og la senga til mor stå til bruk så lenge det går.

Jeg fylte opp tanken på lånebilen og fikk levert den. Nå fikk jeg en ny lånebil, en bitte liten en med gir.

Så da var all planlegging for i dag unødvendig for hjelp til kjøring.

Det var en periode fullt hus hos mor i går, senga kom på plass i det rommet far hadde hatt den siste tida, som siden hadde blitt et rom for lagring. Et annet rom ble lagerrom for alt fra plastavfall til støvsuger.

Jeg tok fatt i mors klesskap, som har vært i vilt kaos lenge. Mor har veldig mye klær, hun har vært svært forfengelig. Så håper det nå blir enklere for hjemmetjenesten, merka alle skapa inne på soverommet hennes.

Av og til kan jeg komme dit og de har tatt på mor klær som overhodet ikke passer sammen. For eksempel kan hun sitte der i undertøy oventil og en jakke. Eller en del av en kosedress og en annen del, som ikke hører til dressen. Nå gjør heldigvis ikke mor seg noe av dette virker det som. Men likevel…

Senga kom på plass, i dag skulle hun få montert opp en stang ved sin egen seng. Forsterkeren til høreapparetet ble kobla til av en trivelig og hjelpsom vaktmester. Usikker på hvor mye det var til hjelp for mor med denne dingsten.

I hvert fall var jeg ikke hjemme hos meg sjøl før utpå ettermiddag. Mellomste søster og mannen reiste opp til Trondheim lenge før jeg ble ferdig med alt. Men de var med en god følelse jeg dro derifra og alt som var ordna.

Med bil!

Og i dag var den store handledagen.

Fem butikker.

Starta med apoteket der det viste seg at de to tinga jeg skulle hente der hadde respten gått ut på.

Gikk så til handling for handling.

Matvarer!

Uante mengder dager med uante mengder folk som skal ha mat. Mens jeg er på butikken ringer yngste om at hun drar en dag før plana og kjæresten kommer en dag før plana, hit.

Mellomste er jeg usikker på hvor lenge blir og hennes kjæreste kommer en av dagene om han får låne bil.

Og eldste kommer, sier han, med eller uten kjæresten.

Jeg har planlagt pizza på torsdag, har noe mel som egner seg til pizzadeig. Jeg har noe helkjøtt som ikke ble brukt da det var feittirsdag, tenkte også å lage Borsjtsj og kjøpte inn høyrygg og rødbeter. Vurderte bacalao, men har kveite liggende… så det blir nok mat. Og jeg gleder meg til at alle kommer, om jeg må gjennom denne tørnen som heter innkjøp.

Men det å tenke mat til alle mårltid når jeg er vant til å ha enkelt hushold for meg sjøl, er en øvelse.

Fikk også kjøpt rødvin, må så klart ha lammelår… det er innkjøpt, og husker jeg glemte noe til det mens jeg nå skriver…  

Fikk handla kattsand, mat og kosemat til pusene.

Da bilen snudde retning hjem, var det fantastisk. Jeg var glad for at ingen av avtalene om kaffebesøk etterpå ble noe av.

Og hjemme, etter ikke å ha spist, gikk jeg for det jeg har blitt hekta på; semuljegrynsgrøt. Skikkelig cravings.

Ikke riktig slankekost, men syntes jeg fortjente det.

Nå bør jeg både gjøre det og det, så får håpe noe av det blir.

Akkurat nå er jeg bare trøtt og orker ikke noe av det jeg burde orke.

(Og så gikk det plutselig en lang tid uten at jeg gjorde noe, for tida, den går uansett…).

♥

Gjenbruk av overskrift med å snu på et par ord og det passer perfekt. I natt føltes kaoset-.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Akkurat nå føler jeg meg nesten mørbanka etter en dag som endte dårlig. Tror jeg bare må skrive det av meg med en gang, før jeg tar natta i bruk.

………………………….

Dette var det jeg fikk ned da natta var starta og ganske så svart.

Og så ble jeg bare sittende, men trengte denne tiden i natten til å roe ned.

Dagen i går fortsatte slik jeg hadde planer om først. Fikk handla for mor, handla litt til meg sjøl og oppom minstesøsteren med noe hun hadde glemt å kjøpe. Og så parkerte jeg utenfor huset til mor, fikk satt varer på plass, satt på kaffe, smurt på kveldsmat. Det var allerede blitt kveld til tross for at jeg syntes jeg dro hjemmefra i helt grei tid.

Satt å fikla med telefonen og så ringe jeg ved en feiltakelse. Det var hjemmetjenesten, de ringte opp igjen og jeg fant ut jeg like godt kunne ta kveldstellet når jeg først var der.

Det var sent da mor var i seng og jeg på tur hjem.

Plutselig skjer slikt som ikke skal skje -.

Tiden føltes lang, sjøl om den var kort.

Ser dyret som hopper over autovernet og blir truffet av lyset på bilen og så bilen.

Samtidig kommer en bil i andre feltet imot.

Dyret blir liggende å sprelle, før det får vridd seg rund og halter løpende over veien og etter litt moblisering greier det å hoppe over autovernet på andre sida. Der foresvinner det i samme mørket det kom fra.

Jeg føler meg faktisk helt rolig, dama i andre bilen vil vite hvordan jeg hadde det. Jeg sier det som jeg føler er sannheten, at det er greit med meg, men spør om hun har telefonnummeret til viltnemda. Hun ringer, først til en nabo som er politi. Og så viltnemda. Jeg finner en plastpose og knytter på en veistikke som merking der hjorten forsvant. Bak bilen ligger det pelsdotter og plastbiter.

Lykta på bilen er knust og skjermen knekt flere steder på høyre side. I rundt den knuste lykta stikker pelsdotter ut.

Jeg plukker sammen delene fra bilen. Og begge kjører vi fra området.

Da skjønner jeg at det er ikke sikkert bilen bør kjøres, det kommer lyder fra høyre side. Jeg stopper og ser at skjermen står rett ut, prøver å kneppe den på før jeg kjører vider. Lyden kommer tilbake og jeg kjører inn på en avkjøring.

Først ringer jeg NAF, så blir det en prat med Viking uten mer hjelp. Vurderer om jeg bare skal komme meg opp til vekstedet der min egen bil står og som jeg har lånt bilen som nå har fått skade.

Denne følelsen er bare så ubehagelig at jeg kan nesten ikke slippe den til. Både å ha skadet et dyr og ødelagt en bil jeg låner.

Skal jeg bare legge meg til å sove og vente til verkstedet åpner klokka ti i dag?

Nå er jeg en strikkende kvinne, jeg river av en ulltråd på strikkinga mi og får knytta skjermen inntil bilen og så starte en tur for sakte fart på under 50 km/t i nesten to mil.

Og jeg kom meg hjem.

Jeg kom meg opp.

Jeg fikk satt varer på plass.

Jeg fikk satt meg ned og skrevet noen setninger på blogg.

Jeg hadde lyst til å gråte, men ingen gråt kom.

Politimannen jeg hadde snakka med hadde spurt om jeg hadde noen til å hente meg om bilen ikke var kjørbar. Jeg svarte han med at jeg hadde en søster som hadde ms, en gammel mor og to katter…

Nå har det nok vært flere jeg kunna spurt. Men føltes litt magert rundt meg akkurat da og så var det midnatt og folk måtte få fred.

Så slik ble dagen i går avslutta med nye utfordringa som var temmelig unødvendig kaotisk.

Bilen skal jeg kjøre til verkstedet på mandag.

Regner med jeg får en billøs påske. Så har vært ute og fridd til kjørehjelp og fått ja.

Det er bare å godta situasjonen.

Nå er den slik.

Og så blir en annerledes igjen.

God lørdagskveld.

♥

Fredagen er grå og kald. Huset i kaos, men det skal bli kos.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Etter hvert.

Og jeg jobber stadig på, men det blir ikke så mye etter. Det er dette med fingrer, motorikk og kropp, men tenker det skal bli.

Først i dag står handling på lista og to handlelister ligger på mobilen.

Jeg blir ikke enig med meg sjøl om tidlig- eller senere butikkbesøk. Det resulterer i at det ikke blir tidlig.

I dag ble Iris masete, hoppa opp i fanget og mjaua. Jeg begynner å kjenne igjen denne oppførselen. Og det stemte, Achia var borte.

Jeg gikk på badet, mens Iris spratt foran meg, men nei, hun var ikke i skuffen.

Døren inn til en liten bod hadde stått oppe, ut derifra kom Iris tidligere i dag. Jeg snakka med Iris og syntes jeg hørte et svakt mjau. Åpna døra inn til boden og der kom Achia ut og igjen var det ro og glede i flokken.

Vi trøyer oss.

I hvert fall skal jeg på butikk, hovedsakelig handle for mor. Litt til meg også. Denne helga blir en vanlig helg for meg.

Gjengen min kommer ikke før på torsdag, etter besøk hos både  farmor og faren. Det er så mange de skal rekke over. Skilte foreldre og besøk også gjennom kjærester til deres familier, krever sitt av dem.

Mellomste søster kommer nok i løpet av påska, for å besøke mor. Men de har både hytter her og der, så de skal også til hytta på fjellet og blir nok der de fleste dagene. Vurderte om jeg skulle ta med mor hit noen dager, men slikt er vanskelig å planlegge når jeg ikke vet hvilke planer andre har.

Er så glad for at jeg kan ta det med ro i mitt eget kaos som skal bli kos innen torsdag.

Jeg rente også i høytidene før, først var det at jeg bodde andre steder og dro hjem til mine egne foreldre. Siden ble det et foreldrepar til som skulle besøkes, med mer og mer som skulle pakkes etter hvert som barna ble flere.

Jo, jeg kjenner det godt at det er skikkelig godt å være i ro. Ta turene opp i skogen eller ned til sjøen. Tenkte noen år at jeg ville komme meg inn til setra, vinters tid er det ikke kjørbart inn til den. Har bare overnattet der en gang aleine og da hadde jeg boffen, så jeg var egentlig ikke aleine.

Jeg fikk et strikka påskeegg fra en venninne, det skal henges opp og ønske folk velkommen i vindfanget nede.

Er planen.

Planer er lette og ha. Jeg må nok til å ta tak i tyngden av planer. Jeg hadde en gang en nabo som brukte å si når hun ble sittende for lenge; «dette blir det ikke kattunger av». Og det er vel noe med det.

Fin, fin fredag.

♥

Så er vi ved slutten av historien i førpåske fortellinga.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Fortsettelse, fra torsdag her

Anne fikk henne ut av tankene hun har forsvunnet inn i.

– Husker du var fryktelig lei deg etter du kom hjem fra ferie, men du sa aldri noe om hvorfor. Men jeg tenkte på at det kom av at Toralf var dratt, sa Anne forsiktig og fortsatte;

– Du vet vel kanskje ikke hvorfor han reiste?

– Jo, jeg vet det nå, sier Ella.

– Hva sa han?

Ella begynner å fortelle hva Toralf sa. At han fortalte at han hadde tenkt å ta kontakt, men var usikker på hva hun hadde hørt. For Johan hadde tyverikjent han og jaget han derifra. Han hadde savnet en gammel sølvklokke. Den ble funnet i lomma til Johan da han døde noen år senere, men da hadde mye i livet skjedd og det var ikke vært natulig å kontakte henne. Men hun hadde også vært hans første forelskelse og den hadde føltes sterk. Og han ville fortelle henne dette, for han hadde følt på at han sviket henne og seg sjøl. Han fikk et bra samliv med henne han senere gifta seg med.

– Det var vel på den tida det begynte å tulle seg til for Johan, han ble vel dement, tilføyde Anna.

Med det samme kommer Tina inn. Hun var ferdig på jobb.

– Så trivelig at du kom bortom CafeCopen, sa hun.

– Tenkte å sette meg ned attmed deg så du slapp å sitte der aleine, men det var så travelt på søndag.

– Ja, men Ella var der sammen med en, sier Anna.

Tina ser overraska ut.

– Jeg så ingen, men som sagt det var travelt. Men det kom en mann bort til meg med en avis da jeg skulle stenge. Han ga meg den og sa at jeg mått gi den til deg, sier hun henvendt til Ella.

Ella blar i avisa som var et par uker gammel.

Øynene faller på en sak om en billykke utenfor Sandnes. Et ekteparet som satt i bilen  ble skadd. Mannen døde,  kona overlevde, men hun var kritisk skadd.

Da hun kom til dødsannonser faller øynene hennes på navnet Torlalf Kristiansen som døde etter en ulykke.

Det var da han ringte.

Ella blir helt hvit i ansiktet, for hun skjønner.

En rasjonell hjerne får problemer.

Er han død…

Hun kjenner på en tristhet, men også en slags godhet.

Hun fikk svaret på et spørsmål fra ungdommen, et svar hun nok hadde grunnet mer på enn hun har villet innrømme. Det var noe som liksom slapp tapet, en tyngde som hadde ligget der. Hun fikk en følelse av fred inni seg.

Kakkene i veggen ble  borte etter dette og koppen sto aldri opp ned på kjøkkenbenken mer.

Ella fortsatte å ha kontoll, men likevel ble hun et friere menneske.

Slutt!

Å sitte på sin egen haug høres ikke så bra ut, men å stå på haugen tror jeg fungerer helt greit.

Morgenen vekte meg ikke slik alt for tidlig, men jeg så det…

Før jeg dro bort gardinene så jeg at dette var en fin dag. Det var sol og det var som våren spruta mot meg. Jeg måtte sjekke YR, var det slik det skulle være.

Og det var det, i noen korte timer.

Jeg var helt enig med meg sjøl hvordan dette burde angripes, før drikking av varmvann og holde-seg-frisk vann, det var på med støvler og ullgenser.

Jeg slo døra opp og lot sol og vår omhylle meg.

Først tok jeg en liten runde i «hagen» for å se ståa, før jeg tok stien oppover.

I solglitter.

Rydda i noen kvister på Lykkens plass. I påska satser jeg på hender til å hjelpe med å få til sitteplasser.

Sola flomma over jordene rundt meg.

Jeg tenkte ganske fort at jeg skulle helt opp.

Opp på haugen min.

Det er faktisk min haug.

Jeg kan google den når jeg skal finne en kjørerute.

Bloggen min heter BforB, som var en forenkling av BforBakk, en annen blogg på en annen plattform som har ligget i dvale i mange år.

Den første b’n står for bringebær, bar, bier og andre ting på b jeg ønska å starte med.

Den andre står for etternavnet mitt.

Haugen heter Bakkhaugen og ligger på min eiendom.

Nå ville det seg slik at det jeg tenkte ikke ble noe av. Det å ikke fungere, helsen som svikta, var faktisk grunnen til at jeg starta med blogg for mange, mange år siden.

Men nok om det.

Det å traske opp på denne forsiktige topp, i naturen, var nydelig.

Trær, mose, bar og lyng, alt sto der å ba om at jeg tok bilde.

Og jeg tok bilde på bilde. Slik som denne ospa som så ut som den hadde fått en grein i øyet sitt eller så gjennom greina…

Hit og dit. Fargene i en stubbe som var på tur til å eldes bort.

Snøen som falt var omtrenlig borte, men lufta var frisk, så noe vinter lå igjen i frossen pytt.

Så godt det var å ta inn sol og vår, før jeg tok turen ned igjen.

Traske tilbake langs et dyretråkk.

Tilbake til utganspunktet og solfarga jorder bakom trærne.

Tilbake til planer, snart påske og folk som kommer i hus.

Møtte Achia liggende i lyngen, da jeg skulle ta en tur bortover et område jeg vurderte kunne brukes til noe. Og der fant jeg denne hvite steinen jeg måtte ta med meg.

Så var jeg helt nede, to puser sprang i lange byks ved siden av meg det siste stykket og ble med inn. Jeg lot de også være ute mens jeg tok turen.

Så ble det vann, mat og en dag som må brukes.

Det skya over og jeg kjente gleda av at jeg kom meg ut og opp på en haug, mens sola og den blå himmelen var virkeligheta over meg.

Ønsker deg også masse sol på en onsdag.

♥

Så fortsetter andre del av førpåske forttelingen.

Fortsettelse, fra søndag her

Ella satte seg med en dump i sofaen.

Hun var invitert hjem til Anne, hun og mannen skulle pusse opp kjøkkenet. Ella og Anne hadde vært gode venner siden de ble kjent på ungdomskolen. Anne ville gjerne høre med Ella hva hun syns om valgene på kjøkkeninnredningen.

Hun så litt overraska på Ella og den dumpinga ned i sofan.

– Har det skjedd noe, ville Anne vite.

– Vet du, jeg har nesten ikke sovet i natt, starta Ella.

– Og jeg som sover så godt. Det var akkurat som jeg hørte to slag i veggen da jeg skulle sove.                                

– Fant du ut hva det var da, ville Anne vite.

– Nei, jeg fant egentlig ingen forklaring på det. Og jeg har tenkt. Det virker som jeg begynner å         glemme og rote.

Venninna kikka grunnende bort på henne. Hun var den mest disiplinerte og velfungerne hun visste om. Men det er tydelig at Ella ikke var seg sjøl i dag.

– Men et dunk i veggen kan da vel skje, en ugle, kanskje treverket...

– Ja, men det var ikke bare det. Jeg vet ikke hva jeg sjøl gjør, jeg tror jeg gjør noe og så har jeg  ikke gjort det, kom det fortvila fra Ella.

– For da jeg kom ned på kjøkkenet sto en kopp jeg er er sikker på å ha satt inn i oppvaskmaskina, den sto opp ned på kjøkkenbenken. To gangen mener jeg at jeg har satt den inn og det her er ikke normalt.

– Men har det skjedd noe uvanlig, vil Anne vite.

Først svarte Ella nei, men så bestemte hun seg for å fortelle det uvanlige som hadde skjedd i det velfungerende livet hennes. Det kommer en kort latter fra henne da hun kom på Stig Ove som mente hun hadde asberger fordi hun var så rutineprega. Det var etter hun gjorde det slutt fordi hun ikke orka det kaoset han laga.

– Jeg fikk en telefon, begynte hun.

– Fra Toralf.

– Hæ, satte Anne i, hva i alle dager. Mener du Toralf fra ungdommen. Han du var ganske så betatt av?

– Ja, han ringte for å spørre om vi kunne ta en kaffe, han skulle hit i et ærend.

Anne himla med øynene, han hadde de ikke snakka om på flere tiår.

– Når skal dere møtes, ville Anne vite.

– Vi møttes nå på søndag, sa Ella.

Anne så grunnende på henne.

– Ja, jeg hørte du var på CafeCopen på søndag, Tina fortalte det.

Tina, Annes datter jobber der, Tina hadde sett henne da hun satte seg ned. Men hun hadde bare sagt Ella hadde sittet der en lang stund…

– Du vet, jeg var såpass ung da Torlalf flytta hit og han var ny og spennende.

Anne bekreftet at de hadde syntes det var spennende at en ny gutt hadde flytta hit.

– Han skulle vel ha sommerjobb den sommeren. Han bodde hos Johan, tror han var gammelonkelen hans, broren til Johan hadde flytta til Stavanger og var bestefar til Toralf, funderer Anne.

De ble sittende og dvele ved fortiden, den kvelden Ella møtte Toralf på fest. Hvor pen hun hadde syntes denne gutten var og da han hadde kommet bort til henne og dratt henne ut på golvet for å danse. Hun var konfirmert den våren og da fikk en lov til å dra på fest.

– Husker du ble veldig betatt av han og jeg tror du fikk en ganske kraftig forelskelse på nakken.

Ella forsvant inn i tankene. Hun var tilbake på dansegolvet og var nettopp fylt 16 år. Full av forventninger til livet. Hun husker hvordan varmen fra armene hans hadde laga strålinger i hennes kropp. Hvordan han etter de hadde dansa noen danser, tok henne med seg ut i sommerkvelden. Bak hjørnet hadde han lagt armene om henne og kikket ned på henne.

– Du er så vakker, hadde han sagt.

Og så hadde han kysset henne, gang på gang. Hun husket føttene, grunnen, alt, hadde forsvunnet, hun var en del av gutten som holdt i rundt henne. De hadde gått inn igjen og danset mer og så hadde han fulgt henne hjem. Der hadde hadde de kysset igjen, før hun sprang inn.

Mora, som satt oppe, hadde sett på henne med et merkelig blikk.

Ella hadde skyndet seg opp på rommet sitt, de skulle møtes igjen.

Og så hadde de møttes, de hadde sittet på en sliten benk som sto bak skolen. De hadde fortalt, de hadde snakket og de hadde betrodd seg at de var forelsket i hverandre.

Hun hadde tenkt det kom til å bli dem, for hun hadde kjente det var han hun ville ha. Ella hadde gledet seg til å møte han igjen da hun kom hjem fra ferietur med foreldrene.

Da var han borte.

Forts. torsdag…

Da er tiden over. Det er så tydelig. Jeg spurte og fikk svar.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

For jeg syntes, etter at en tanke hadde modnet uten at jeg visste det, at det var rart-.

Det var rart at venstre pekefinger skulle få flere så kraftige kakk som den har fått et par ganger  i det siste.

Er det noe det prøver å si meg var tanken som kom.

Det var rett i søkeboksen, google, hadde venstre pekefinger en betydning ut over at det er en finger.

Og jeg fikk svar… om en tillater seg å tro på slikt;

At hendelsene kan bety at jeg ikke «styrer», at jeg lar andre sette premissene. At det å ikke ha noe å «bestille» for å få opp energien har slått tilbake og holder meg fanget i slitenheten.

Denne tolkninga er hvordan venstre pekefinger blir sett på kommer fra moderen håndanalyse. Opprinnelsen kommer fra India og er flere 1000 år gammelt. Detter er kjent som håndlesing (kiromani).

Jeg ser sammenhengen, alt jeg lar det flyte, avventer, lar andre legge premissene.

Sitter igjen med følelsen av at dette stemmer.

Så jeg må til å ta styring.

I dag var tiden kommet for å ta tak.

Begynne.

Først bestilte jeg legetime, dobbel time. Legesekretæren ville hatt meg inn til en time først, hun syntes jeg var ulik meg. Jeg skjønte hva hun trodde og sa at jeg ikke trodde det. For jeg hørte jeg var rotete til å snakke, men tror det kom av at når en står i ting over tid og tillater seg å ta et blikk på det, kan det bli emosjonelt. For kjente tårene kom. Og det er fint å føle at noen bryr seg, men som sagt, jeg tror det har en sammenheng.

Så fikk en dobbelttime, tenker det er greit med noen blodprøver og samtidig ta opp belastninger jeg har i livet mitt. Det også kan ha sammenheng.

Ellers har jeg lista opp flere ting jeg vil ha gjort i dag. Slutt på å vente på at jeg skal ha «lyst». Det er rattet jeg må ta tak i.

Så enkelt.

Pekefingeren er i ferd med å gro fint. Og jeg vil ikke at den skal bli mer skadd. Jeg vil heller ikke tillate å være så på tilbudssiden, jeg må for egen del sette agenda.

Ute regner det, inne har tårene rent og alt er fint.

For det er så bra at en alltid kan noe anna, gjøre andre valg når det viser seg at veien en går på ikke er helt riktig.

Regner med de fleste har opplevd lignende.

Har du opplevd at du må forandre grepet fordi du skjønner veien er litt feil?

♥

Ny, fin dag har stått opp etter en fin dag i går også.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det er mandag og jeg har vært med på musejakt.

En vet aldri hva en dag bringer.

Her starter jeg ofte med å få lufta på badet om morgenen, liker frisk luft og etter puser og kattemat inne på badet og en sandkasse utenfor i gangen, er det greit å åpne vinduet. Achia har funnet ut at spranget fra vinduet mestrer hun. Jeg fikk satt opp døra ut, da er jeg sikker på at det ikke skjer noe som ikke skal skje i dette bykset. Et vindu noen meter opp fra bakken kan føre til ting. Så begge pusene forsvant ut døra i den solfylte morgenen.

De kom nokså snart inn igjen.

Med en spissmus!

Og den levde.

De jaga i rundt, kasta musa i lufta, fikk den fram når den stakk seg bort. Jeg fikk empati med musa og jeg ville ikke ha en levende mus inne i hus. Å gripe en levende mus er hakket for utfordrende, men da den stakk seg inn under noen papirer på gulvet, papirreklame som jeg har plukka fra mors postkasse og sett igennom…sjøl får jeg ikke reklame i postkassen…tok jeg bunken og kasta på terrassen.

Da hadde vi holdt på en stund, pusene, musen og jeg.

Nå har freden senket seg og jeg er letta. Sola er i full fart over himmelen.

På samme måte som i går.

Jeg skulle sende et bilde for å vise hvor langt våren er kommet her i Norge hos meg.

Senere tok jeg turen opp i haugen bak meg. For å finne benken som ble satt ut.

Den sto der jeg tenkte, mellom tvillingtrærne.

Men jeg har lyst til å få til den benken på Lykkens plass.

Måtte ta noen bilder av våren, sola, lyset og skyggene.

Her står jeg på en haug, den vi klatra opp på for noen år siden en nyttårsaften og tente bål da året igjen ble nytt.

Et fint minne.

Det blir så mange fine minner i bilder, opplevelsen bildene gjengir av de følelsene naturen gir.

Etter den korte turen tok jeg turen inn til mor, som alltid er glad for besøk. Jeg fortalte om ting som hadde skjedd, om eldstemann som hadde flytta og andre ting som hun ville glemme snart. Det blir litt tungt å prate etter hvert, for hørselen er så dårlig. Vi har funnet oss en serie som hun liker å se. Så koker jeg kaffe og smurte på noen boller jeg hadde med.

Dagen i dag er ganske åpen, men i kveld er det tilbake til samtalegruppa jeg deltok på sist mandag. I kveld tror jeg samtalen blir om maten vi får kjøpt. Mat og helse, et tema jeg er opptatt av. Men det er mange timer til det starter.

Fingeren som ble skada på lørdag er fortsatt plastra og jeg gruer meg litt til å ta plastre av. Fingeren er ikke så arbeidsfør, så noen begrensninger. Og så er jeg ikke helt sikker på om alt er bra, derfor må jeg nok ta en titt. Blææ, sykepleier har jeg aldri kunne vært, det snur seg litt i magen ved tanken. Men jeg bør nok ta ansvar for meg sjøl.

Og så må jeg gå gjennom noen avtaler, har et telefonmøte i morgen.

Det er så godt å se sola inn gjennom vinduene.

Ønsker en nydelig mandag, håper den har mye fint å servere deg.

♥

Sola kila lysta til å komme meg ut, da jeg våkna. Morgentur, sa jeg til meg sjøl.

Nå skal det innrømmes at det var ikke så tidlig, lenge siden jeg hadde sovet så lenge. Klær må en ha på seg og jeg fant fram en bukse jeg bruker bare hjemme. Den trengte sårt reperasjon, så jeg satte meg ned for å kjempe med nål og trå.

Og så var jeg klar, før vann, sitron og ingefær.

Det var kaldt til tross for srålende sol.

Pusene satt igjen igjen i døra å kikka etter meg.

Jeg skulle bare opp på Lykkens plass. Vurderte om jeg skulle ta med en av disse stolpene, til benk.

Men fant ut de var for tunge. Så jeg traska tomhent oppover stien, til stedet.

Og så lå Lykkens plass foran meg.

Grønne, mosegrodde steiner.

Myke som puter.

Begynte å sette stein på stein, for bein til benken jeg ville ha her.

Og så kommer akkurat denne fingeren mellom steinene. Det er ikke vondt med det samme og himmelen er blå bakom mosekledde trær.

Men jeg skjønner at slik fingeren ser ut må jeg bare finne veien ned.

Derfor rusla jeg tilbake. Til huset og pusene.

Fikk plastret fingeren og det viste seg den var skrapa godt opp to steder. Og det gikk en stund før det ble vondt, mye vondere enn sist.

Litt senere fikk jeg en melding fra en av naboene med dette bildet.

Den står ikke akkurat der jeg prøvde å sette den opp, men har ikke vært oppe og sett ennå. For dette skjedde i går. Og dagen tok meg så inn i alle grader og plutselig var det blitt mørkt og lørdagskveld. Fingeren banka, men ellers hadde dagen roa seg rimelig ned etter alskens samtaler både verbalt og skriftlig.

Så derfor ble ikke dette innlegget posta for et døgn etter det skulle ut. Så søndagen skal nå få lov til å blomstre og jeg vil ut i den. 

♥

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

En grå tirsdag. Men det skal bli gløtt av sol, sier Yr.

Jeg har sovet lenge og drømt mye. Hadde egentlig lyst til bare å fortsette i drømmeland.

Men her sitter jeg, i min gule stol med en katt ved føttene og en i kurven og med et varmt glass vann. Slik morgenene er nå.

Fin start på en dag.

Jeg tok på hjemmeklær. Brukte de samme i går. Det lukter bål av dem.

I går fikk jeg endelig til å brenne kvist i båpanna, jeg fikk det til å tenne.

Fikk brent en del, men ikke slik at det monna. For det er mye igjen etter tak og vegger ble utbedra på huset.

Nyter dette synet, at jeg endelig har godkjent stige opp til murpipa.

Men det brant bra opp det jeg la oppi. Det var mest hageavfall, egentlig.

Fikk også starta med et bed, la på papp og kvister. Men må bygge opp mye mer ennå. Tenker faktisk bare å ha blomster i bedet.

Kattene trives med å komme ut.

De er noen musefangere, de bar fangsten sin inn og jeg kasta den ut. Pusene var slitne etter endt utedag.

Jeg tenkte meg til mor, det viste seg at det besøket ble kort. Men fikk skifta batteri i brannvarsleren som sto å pipa. Muligens jeg må ta turen inn til henne i dag og ha mer tid. Må finne ut hvordan det går med bilen også… den står enda på verksted.

For jeg hadde meldt meg på en samtalegruppe et stykke unna, det var mat og helse som sto på programmet. Hadde gjort et lite forsøk med å få med meg noen, men da jeg ikke lyktes syns jeg det var såpass interessant at jeg ville dra likevel. Jeg kan være litt dårlig til å dra aleine på ting. Syns det kan være nesten litt skummelt.

Men skummelt var det ikke å komme dit. Ble tatt godt imot. Og det ble to interessante timer. Nå var det, overraskende, økonomi på prateprogrammet, samtalene hadde blitt bytta om. Men absolutt interessant og lærerikt. Så drar dit neste mandag også. Kjente det gjorde godt å være med på dette.

Nå spørs det om jeg kommer meg ut for å jobbe i hagen i dag. Føler våren må brukes godt.

Er du flink til å dra aleine ut på ting du ønsker å delta på?

♥