En maske. En maske er så mangt. Assosiasjonene er mange… Kan være mangt.
Maske, sier Frodith og lar tolkningen være opp til oss.
For den som strikker vil fort tenke masker i strikking. Hvor kjedelig er det ikke når en maske ramler av pinnen og det blir oppdaga en stund etter.
Ennå verre når en bruker strikkemaskin. Da kan det rakne langt nedover.
Av og bruker en å legge maske når en skal male, maskere, for ikke sette farge der den ikke skal være.
Og så kan vi sette på oss en maske.
En ansiktsmaske.
Eller så tar vi på oss en maske for at vi ikke skal bli kjent igjen.
Kanskje vil vi skjule den vi er. Gjemmer oss bak en maske, ingen skal få se hva vi tenker, føler eller mener -.
Da jeg var lita brukte vi å feire nyttår hos mormor og morfar min. Vi var en hel gjeng av søskenbarn. Besteforeldra mine hadde seks barn, alle seks bygde seg hus like ved foreldra.
Disse nyttårsaftenen var bare så artig.
Men en gang-, jeg kunne vært to-tre år, da jeg opplevde noe som satte en skrekk i meg. Under en pute i en lenestol lå en maske, en julenisse-maske. Det var en så skremmende opplevelse som satt i meg lenge etterpå.
Noe en tenker på som ufrivillig å være alene. Det virker som ordet tolkes som noe ufrivillig.
Er jeg ensom?
Jeg fyker ikke rundt for å treffe venner og har ikke et veldig sosialt liv. Og jeg blir nesten glad når jeg opplever meg litt ensom, fordi det tolker jeg som litt mer overskudd.
Stort sett trives jeg veldig godt i mitt eget selskap, jeg opplever meg som et godt selskap. Jeg har lange samtaler med meg sjøl, jeg ler og gråter og elsker min egen alenetid.
Det er ikke noe trist i det, så jeg tror ikke jeg kan si at jeg er ensom.
Jeg er i stedet veldig glad i alenetid.
Over store rom, stillhet og balanse.
Bildet under tok jeg da jeg hadde vært på møte på Smøla.
Ble helt lykkelig over det ensomme landskapet, himmelen, myrene og veien.
Skal dra dit på sykkel med fotoapparat en dag.
Eller kanskje bil…
Jeg vil fotografere mer himmel, lys og myrer inn i evigheten.
En tenkebenk som står på et berg med utsyn rett ut i havet.
Benken står ekstra ensomt til når det ikke sitter noen på den og tenker.
Noen som i ensomhet tenker tanker.
Det er heller ikke trist.
Er kanskje ikke ordet trist?
Huset nedenfor er ensomt.
Skogen holder på vokse inn i huset.
Det er forlatt.
Og dette huset er Trist.
Virkelig ensomt og trist.
En ensom måne som er blitt halv en blå vinterkveld, er heller ikke trist.
Bare stille.
Til tross for at mine bilder som skulle illustrere det ensomme, ikke er triste, kommer nok av at ordet ensom, alene, ikke trenger å være trist.
Det spørs på oss som tolker ordet. Og så tror jeg at det å være litt ensom er bra.