Påska er over og hverdagen er tilbake

 

 

Og så var det over. Påska 2025 er et minne. Og tida etter er åpna. Det som var framtid er plutselig blitt tiden en er i.

 

 

 

I natt våkna jeg, det var mørkt ennå. Og så mange lyder.

Det føltes tungt.

Noe så inn i hampen tungt.

Jeg somna igjen.

Heldigvis letna følelsen.

Men nå sitter jeg her etter en kort arbeidsdag og føler på at det ikke er så lett. Men jeg er klar over at det endrer seg. Så tar det ikke så tungt at det ikke føles lett. For jeg vet det er mange muligheter, jeg vet at humørskalaen min stort sett er nokså høy. Jeg vet alt dette.

Det er nok tida der framme som fører til det jeg føler. Alt som må gjøres og tid som går.

I tillegg har påska vært søt. Det verker i ledd etter for mye sukkerinntak. I går fikk også ryggen «tannpine», det er lenge siden sist.

Men alt dette har går over. 

 

Ute kvitrer det.

I går var jeg igjen aleine, alle hadde dratt.

Jeg har hatt en fin påske.

Torsdagskveld kom døtrene. 

Mat er viktig, om kvelden ble det potetball og salta lammekjøtt. 

foto:asbjørg

Morgenen starter med frukost og ferskpressa appelsinjuice. 

foto:asbjørg

Godt å spise sammen med døtrene. Denne gangen kom ikke sønnen hjem.

Det er så godt å klemme og tulle med de som kommer.

foto:asbjørg

Senere på dagen dro vi innom mor.

Mellomste var en flittig fotograf.

foto:asbjørg

Utsikten fra mors stuevindu.

Natur med solrenner.

Vi hadde gode samtaler med alvor og humor.

Latteren fikk lufta seg godt.

foto:asbjørg

 

Påskelørdag kom med både sol og en innspurt. 

Yngste og jeg dro til butikken for å handle både til mor og til oss. Etterpå henta vi mor og datter til søskenbarnet mitt. Datter til søsteren min kom også. Søsteren min var bedt, men hun valgte å være hjemme.

Mellomste hadde funnet på en lur vri på påskeegget. Tidligere år har jeg gjemt egga, men denne gangen gjemte vi alle hvert vårt egg.

 

Vi starta med påske-egg leiting.

Og så fikk alle et egg å kose seg med.

foto:fbb

Kaffe måtte til.

Praten gikk mellom oss, de unge og vi som var krydra med flere år.

Var så fint å ha tremenningen til barna mine her, vi har en så fin fellesskap føler jeg. Hennes bestefar er mors bror.

Mellomste sleit med en stygg hoste og var ikke i direkte superform, men blid for det.

Yngste lasta opp Chat GPT til meg.

Det var en spennende «samtalepartner». Jeg fikk spurt om masse, fant ut om steikovnen som viser seg ikke virker. Og hva man kan gjøre.

Mor ble forklart om hvordan dette var. Hun var i utgangspunktet skeptisk, men syntes det kanskje ikke det var helt dumt heller. 

Siden reiste mor hjem igjen, ble kjørt hjem av det ene barnebarnet sitt.

 

Om kvelden spiste vi lammelår. Fikk heldigvis til å steke låret uten undervarme. Gikk greit med varmluft. Og vi fikk et godt måltid, til tross -.

Siden ble det kortspill, et nytt ett som jeg ikke husker navnet på. Men regner med jeg får prøvd det siden.

Her har jeg tatt fram et fotoalbum med bilder fra en segletur fra Bergen til Egersund sammen med søskenbarnet mitt. Mor til henne som er besøk og som døde så alt for tidlig. Et blikk tilbake til åttitallet, da vi var like gamle som de som så i albumet er nå.

Første påskedag starta som en ny strålende dag.

foto:asbjørg

Påske-egg ble malt før vi starta med frokosten. Brukte matmaling, men fargene ble koka bort.

Likevel, det hadde egentlig ikke så mye å si.

 

Og så var besøket over. Det ville si; de unge skulle opp til Oppdal og yngstes hadde ikke sett sin kjære på nesten to uker. Vi skulle starte samtidig, men kjæresten starta å kjøre før vi var klar.

Og gjennsynsgleden var stor.

foto:asbjørg

De skulle overvære en åpning, eller for-åpning, på en kaffe og bruktbutikk. Kjæresten hadde vært med på å sjaue før han kom. 

Og så reiste gjengen vinkende videre.

Jeg kjørte hjem i sol.

Besøket var dratt, men det var en påskedag igjen. Og den gikk fort, som resten av påska hadde gjort.

 

Og i dag var jeg tilbake til arbeidet, til alvoret og tanken på at tiden jeg har igjen som har krympa. Tror det var derfor jeg våkna i natt, at jeg følte på en tyngde.

Det blir bra, men jeg har en jobb å gjøre.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Vår, påske, besøk og irritasjon

 

 

 

 

For en fantastisk tid. Våren fosser på. Den byr-. Det grønnes. Og fuglene… Det er en sang, et sus og alt er i vente.

 

 

Men det er bra i nå’et, også. For vi er her, alltid. 

Nå er påska her. Jeg har en stille morgen.

Snart skal jeg til.

Men nå sitter jeg her.

Dveler litt ved det jeg er i.

Dagen som ruller over himmelen.

 

I gårkveld, eller natt, gikk jeg en tur ut på terrassen.

Fant ut at jeg ville sette ut tulipanene, det var for varm inne.

Der på himmelen flomma en elv av nordlys. Jeg ble stående med hodet bakover å se rett opp. Det var et mektig syn.

 

Jeg fikk levert det jeg skulle i løpet av gårdagen. En frist gjennom jobb.

Etterpå kjørte jeg til butikken, eller mer butikkene.

Så jeg hadde et maratonløp med tilbudsappen oppe. Som jeg hadde gått igjennom føråt.

Bilen ble full.

Middagen for nesten alle påskedager er planlagt.

I kveld kommer folk. 

 

Tidligere i uken var mor og jeg og klipte oss. Tok med mor på en kjøretur og hun blomstra.

Få våren inn gjennom bilvindu i stedet for å kikke inn i et tv-apparat.

 

Og så er det vår på alle plan, fra kroker og krær kommer henvendelser. Noe har våkna.

Jeg sier så klart ja til å bli bedt til Ungarn, sier til andre vi kan være venner, men skjønner mer enn jeg skjønner.

Erfaringer kan en ikke hoppe over. Dette er erfart og trenges ikke flere forsøk.

 

Regner ned ukene i arbeidslivet. Det er ikke mange igjen. Men ferien er enda ikke lagt. Jeg er kalt inn i en møterekke nå. Det blir vel alt.

Jeg drømte at jeg var redd for ikke å få overlevert alt jeg kan. For i drømmen hadde jeg kunnskap, det var en ny vinkling. Alle drømmer tidligere, og det har vært mange, har jeg kava og alle var misfornøyd.

En snuing i min egen holdning til meg sjøl. Antakelig.

 

I gårkveld satt jeg foran bokhylla og kikka på bøker. Fant fram en, den må jeg lese, tenkte jeg. Jeg las ned en side, så la jeg boka på nattbordet. Fast bestemt er jeg på å tilnærme meg lesinga igjen.

Men kjenner det er tungt, hjernen har så lite konsentrasjon for lesing. Men med øving greier jeg det nok. Var så glad i lesing. 

 

Jeg jorder meg, tar mine barfotturer opp i skogen.

Det er så enkelt, bare gå ut.

Og naturen er så fin.

Pus har jeg verken sett eller hørt mer om.

 

Ørn, sa sønnen, som har et navn som betyr akkurat ørn.

 

Han ville ikke tenke mer på det, gå videre. Bli overraska om han tok feil.

Kjente noe slukna i meg også.

Inn i mellom lytter jeg, roper jeg, ser… men ingen pus er der.

Men alt er slik det er.

Alt er også slik det skal være, ingen vits å tenke annerledes.

 

Mitt nåtids-prosjekt fungerer ganske greit. Jeg greier å være mye mer i nåtida. Det fører til at jeg har mindre å meddele.

Jeg lytter til podkaster og får næring. Er så spennende alt en kan åpne opp og skjønne. Samtidig er det fryktelig mye å lære, så får prøve det beste jeg kan.

En ting jeg har veldig mye å lære om-, utvikle meg i…, er irritasjon.

Jeg blir for lett irritert.

Irritert på andre sine valg. Det har jeg ingen ting med. For jeg kan ikke forvente noen fra andre, bare ta ansvar mine egne valg.

Dette er vanskelig.

 

Er du dyktig til å akseptere det andre gjør? 

 

 

 

 

 

 

 

Konsert og byvandring

 

 

 

I dag tenner jeg i ovnen, sola forsvant inn i grått, tåkete og rått vær. Den fine dagen som bada i sol ble kort.

 

 

 

Nå er det en lunsjpause, kanskje er dagen til og med slutt.

Får se.

Ingen flere avtaler. Tenkte jeg skulle ta meg en tur i fjøset for å se etter leker jeg mener skal ligge der. Utstillinga i sommer, den arbeides framover. Hadde planleggingsmøte i dag.

 

Plutselig har det gått dager forbi i mi tidsreise. 

Fredags ettermiddag satte vi oss i bilen. Yngste og jeg.

Vi skulle til Trondheim på konsert. Kjæresten til henne som satt på, spilte i bandet, et nystarta ett.

BRÅK.

Og jeg ville gjerne få med meg dette, sjøl om jeg egentlig er langt utenfor målgruppen. 

Vi kom fram til mellomste og hennes kjære, der vi spiste pizza. Tok så buss ned til Sukkerhuset, en plass for studenter.

Ganske tomt lokale da vi kom. Gjengen som skulle spille satt ute i lokalet.

Kom og hilste.

Er det du som er svigermor, får jeg spørsmål om.

Sier jeg er i alle fall mor til yngste. De har vært sammen i mange år, kanskje en blir svigers da…

Hyggelige gutter.

foto:ingrun

Så er det i gang.

 

Det kommer flere folk til og stemninga er høy. Det er trøkk i gjengen.  

Faren til yngste kom også. Vi gamliser fant oss en sofa inntil en vegg.

Helt ideelt.

Så da oppdaga jeg sofa-dansen, det gikk veldig fint å sitte og danse i en sofa.

 

Da konserten var ferdige var også jeg for så vidt det. Det var helt riktig å finne veien tilbake, om ikke helt hjem som i hjem, men hjem i Trondheim.

Konsertlokale lå nesten på Ila.

Gå over Gamle bybro, var det noen som sa.

Jeg gikk i feil retning og fikk meg en omvei.

Så gjennom midtbyen.

Over broa til Møllenberg.

Opp bakken der sykkelheisen Trampe ligger, en svært bratt gate. Midtveis puster og peser jeg verre enn en hval. Bakenfor meg kommer en fyr, passerer og forsvinner opp bakken…

Ikke alle som greier denne bakken slik.

Vel oppe ser jeg Festningen, men skal liksom ikke dit, så tar til venstre. Da får jeg se Solsiden ligger nedenfor meg, og dit skal jeg i alle fall ikke. Går meg fast i et sperra fortau, men klatrer over.

Det slår meg likevel at jeg kanskje begynner å bli for gammel til slikt.

 

Men jeg kom meg hjem, heldigvis før noen av de andre. Men de kom faktisk ikke så lenge etterpå.

Og senga ble oppredd.

Lørdagen gikk rolig, slow stemning.

Kan jeg bruke dette bildet, spurte jeg.

Syntes de var så søte.

Mellomste og jeg hadde en rytmeseksjon før besøket var over. Og tid går fort i godt selskap.

foto:asbjørg

Jeg satte meg i bilen da ettermiddagen var et faktum. Var innom for handling på Orkanger. 

 

Neste dag måtte jeg ta et besøk hos mor. 

I går starta dagen med jobbing. Så får jeg en telefon fra en dame på sentrum. Hun mater katter og hadde sett en svart og hvit katt som ligna på den jeg hadde på bildet, en hun ikke hadde sett før. Vi syntes det var rart om den var kommet dit, for det er omtrentlig 2 mil fra meg til sentrumen.

Senere er jeg i området, tar en runde men ser ingen ting.

Lillesøster feira dagen sin og bor der katta hadde blitt sett. Vi var en liten gjeng som var å feira henne.

Så nå har hun også runda de 60. 

 

 

Dager og år, som går og går.

Snart er det påske.

Kommer pus?

Noen av dagene får jeg besøk av tobeinte i alle fall.

Og uansett, slik- eller slik, så må dagene nytes.

 

 

Liker du å dra på konsert?

 

 

 

 

 

Midt i uka på en fredag

 

 

 

Denne uka har gått enda raskere enn vanlig. Men jeg får tilbake til midtveis i uka.

 

 

 

Fra en morgen på tur opp etter jeg hadde vært nede med restavfall. Friskt med en sol på tur oppover på himmelen.

Tidligvår på en tindrene dag.

Mine tanker er i sterkt fokus. Enda var jeg ikke lei, rope med håp uten og få svar tilbake.

Oppe gikk jeg bort i vedbua uten å oppdagen det jeg gjerne ville oppdage…

Inne sto siste kjøpte pakke med sand, enda ikke åpna.

Jeg setter meg inn på kontoret for å arbeide.

Ser ut av vinduet. Der sto Truls for temmelig nøyaktig to dager siden. På kanten sto han. Jeg hadde vinduet åpent og gikk for å lukke det, samtidig til at jeg inviterte han til å hoppe inn.

Han var ikke interssert i det. Så jeg satte meg ned for å arbeide. Tok på meg øreklokkene for møte på Teams. Dørene sto oppe, han kunne gå inn om han ville.

Det var på mandag og to dager siden.

 

Da det var lunsjtid tok jeg på meg støvler. Kryssa veien og gikk ned i skogen. 

Jeg begynte å gå den på tvers, mens jeg bevega meg nedover. Rista på eska med good’is, noe jeg ofte gjorde når han kom inn.

Til slutt var jeg kommet ned til sjøen.

Dagen var nydelig og jeg var trist.

Ingenting å se annet enn botnen i fjorden der sola skein.

Jeg labba rett opp for å gå en annen vei. Det er så mange lyder i skogen og av til hørtes det ut som mjau i det fjerne. Men når jeg gikk i den tetninga var det ikke mer å høre.

Den ga ikke noen resultat denne dag heller.

Jeg sovna sittende attmed pc’n da jeg skulle fortsette arbeidet. Likevel er det kanskje dette som er veldig positivt. Jeg får veldig mye bevegelse.

Det er en annen ting som er bra også. På disse dagene jeg har vært på leiting har jeg ikke funnet noe som har vitnet om kamp.

-Eller rester av et lite dyr som vi alle ønsker skal være i liva våre.

 

Om kvelden kom yngste oppover fra Oslo. Grunnen er det jeg skriver om HER.

Hun tok en god økt i går, med lange bein og lett kropp kom hun over et stort område. Hun ringte også på til naboer. Til og med sider for synskhet og hekseri fant hun fram til. Der var det blant anna noen som mente at han var under en terrasselignende sak eller et hus. Ut i mørket med lykte var rådet. Så etter midtnatt bars det ivei til et temmelig spooky hus på sleipe jorder og med dårlig ballanse (for noen av oss).

Nå kom hun akkurat inn, rød i kjakene etter en runde.

Jeg var også ute tidliger i dag, jeg observerte flere kråker/ravner i et tre og måtte sjekk. Men ingenting gir resultat. Vi får bare trøste oss med historiene vi får om katter som har vært borte i både dager og måneder. Og noen har vært svart unge også. 

 

 

 

 

 

 

 

Søndag i sol, mandag i regn

 

 

 

Noen ganger er i grunn m-a-n-g-e ganger. Livet setter fart og framtida blir fortid. I kveld er føttene slengt opp i sofaen.

 

 

 

Og det er utrolig godt. Middag er spist og kvelden får bare omslutte dagen. Og akkurat det har den allerde gjort.

 

Vi er på tur gjennom en ny uke. Helga har passert.

Helga mi var fin.

På fredag stoppa bussen og et utvalg av gjengen gikk av. Koselig når en- eller alle kommer. Denne gangen var det eldste og mellomste med samboeren. Alle hadde stor glede av å møte pus igjen. Han fikk virkelig aktivert seg, noen ville leke med han gjennom alle disse dagene. Lørdag fikk han blitt med til mor. Mor stråla over alle som kom inn gjennom dørene. Og ikke minst over Trulsepus. 

Helga hadde et fantastisk vær, nesten som sommeren var kommet i mars. Vi var mye ute. Søndag gikk turen opp til setra.

 

Veien innover var snøfrie, men skikkelig gele. Sola greidde ikke helt og trille over fjellet.

Det ga et spesielt lys.

Naturen kom helt i relieff. 

Vannet under broa glitra.

Tre av oss hoppa av på tur ned igjen. Vi skulle gå gjennom skogen og samtidlig stikke oppom brønnen. Der måtte det jobbes litt. Brønnen var ikke full og masse steiner og sand lå over silen i elva. Mellomste sa at hun var glad for at hun ikke visste hvor mye vi måtte gå. Og det føltes langt, men det var overraskende få skritt.

Gjengen reiste hjem på søndagskveld.

 

På mandag var både pus og jeg slått ut. Jeg jobba noen timer, men hadde fryktelig lett for å sovne viste det seg. for etter lunsj kom jeg meg ikke ned igjen, jeg sov. Det hadde Truls også.

I dag har det vært museum og fikk besøk og overlevert tekstilene som jeg skrev om her.

Litt travel den uka her, men jeg har hatt ferie, så det må gå.

Det fine været forsvant, det har regna og vært skikkelig grått både i dag og i går.

I morgen skal jeg ikke jobbe, men være med i et møte som støtte. Må nok forberede meg, men tar det i morgen. 

 

I kveld skal jeg bare nyte i stort monn.

 

 

 

 

 

Dagen var ikke så verst

 

 

For en dag. Egentlig. Dette er uka si. Dagen i dag var likevel ikke så verst.

 

 

For det første kaver jeg litt vel mye, sjøl om jeg prøver… virkelig prøver, og ha god bakkekontakt. Tror jeg har fortalt at bilen skal være EU-godkjent innen først mars. Jeg har fått time på verkstedet i morgen, om det som er bestilt er kommet.

I dag skulle jeg ha møte med kommunen og banken – trodde jeg.

Står på badet og pussser tenner, klar for å kjøre inn til sentrum. Da ringer telefonen og jeg ser det er fra verkstedet.

 

Kan du komme nå, sier stemmen i telefonen.

 

Og det kan jeg så klart, men det er ikke beregna inn i tida. Har litt tid igen da jeg får levert inn bilen og får en lånebil.

Men uansett stiger stresset.

Da jeg kommer til Rådhuset er stressnivået høyt. Saksbehandleren begynner å forklare i overmonn, samtidig som jeg roter med å skrive feil.

Jeg hadde to ærender der, ene var å slå sammen de to bruksnummerene jeg har. Det andre få til en oppmåling og utfylling av papir til han som har bygd inn på min eiendom, slik at grensene stemmer..

 

Prater med folk underveis.

Det er en drøy time til bankmøtet, så rekker helgehandelen til mor og gjøre den grøvste handelen for meg sjøl også. Eldstemann kommer utover i morgen og jeg har tenkt å prøve meg på dumplings.

Da jeg går ut fra butikken kjenner jeg meg litt svett, ikke alltid jeg er sosial nok til slik det blir. Det blir så mange inntrykk.

Kjører bort i banken, en halv time før jeg skal inn. Fint å se igennom det som skal opp i møtet, tenker jeg. Rådgiveren kommer framom, da sier hun;

Er det ikke morgen du har time?

 

Og det var det.

Hadde bestilt på feil dag, for det var noen dager jeg trodde møtet med kommunen var på fredag.

Kjente jeg syntes det var greit at møtet neste dag, sjøl om rådgiveren begynte å snakke om å få plass til meg i dag.

 

Så starter jeg bilen og skal kjøre til mor. Men så passerer jeg et byggefirma. Og plutselig får jeg det for meg at jeg skal stikke innom.

Sier som sant er at dette har jeg aldri gjort før og at jeg samtidig skulle ha gjort det lenge.

Jeg har skrevet om lekkasjen i taket mer enn en gang.

Plutselig er jeg der at jeg legge fram problemet og han ene hadde alt på det rene, om hvilket hus jeg snakka om. Sannsynlig er jeg et bygderykt… men egentlig bryr jeg meg ikke lengre.

Det ble et veldig positivt møte, arbeidet trodde han andre ville koste mye mindre enn det jeg tror. Da fikk jeg lyst til å gråte, tenk om…

Han skulle komme framom en dag for å se på det.

Da jeg kjørte videre var jeg i en blanding av lettelse og lyst til å tute.  

Kom hjem til mor, i dag var hun ekstra tunghørt. Men jeg prøvde å fortelle så godt jeg kunne fra mitt løp.

Det viste seg at verkstedet ikke hadde fått bilen ferdig, men jeg hadde låneblilen.

Da jeg kom hjem i kveld, satt på plass varene, satt mat inn i ovnen til middag, gikk jeg ned på kontoret. For jeg hadde enda en oppgave igjen, rapporten som skal inn til helga, var ikke helt ferdig.

Jeg, maten og alt, var ferdig til Dagsrevyen. Det var utrolig deilig å kunne sette seg ned, kose meg med maten og føle jeg hadde brukt dagen skikkelig godt.

I tillegg får jeg en telefon fra en som tilbyr seg å hjelpe til med en oppgave på museet. Og helt til slutt fikk jeg en melding fra noen ungdommer som kunne tenke seg å jobbe på museet i sommer. Det er liksom jeg er helt i flyt.

I kveld skal jeg nyte følelsen, for den er god. Og så må jeg jobbe litt med møtet i morgen også.

Kan slutte innlegget slik som jeg starta det; dagen var ikke så verst.

 

 

 

 

 

 

Boring

 

 

En hel helg uten anna enn å være sammen med meg sjøl. Kanskje høres det tris ut…

 

 

Men jeg syns det er godt. Godt å skulle minimalt.

I gårkveld sprang jeg rund med både mobil og foroapparat. Himmelen gløda og jeg gløda av synet.

Sola som kommer mer og mer til syne og helga har spredt mye sol. Til tross for at det er søndag, gikk jeg ned for å jobbe. Til i morgen tidlig skal alle barnehistorier være levert. Jeg ønska jeg skulle klare å få til 52 historier, og jeg klarte det. Jeg skal lese gjennom det, rette opp feiler og sende det i kveld. Og jeg er glad for jeg kom i mål.

Fikk måkka terrassen. Ikke det at det var så mye snø, men ble nokså kaldt. Jeg var barfot.

Senere fikk jeg også gått meg en tur. Tok med meg en utskrift til en som har bygd inn på min eiendom. Informerte han om at han måtte ta kostnadene for en oppmåling. I og med han hadde vært snekker før, tenkte jeg han kunne gi et prisestimat på reperasjonen av taket. Men det kunne han ikke. Så da må jeg gå videre med saken. Altså, finne noen som kan si hva dette kan komme til å koste. For taket må gjøres noe med denne sommeren.

Etterpå gikk meg en tur, men den ble kort. Det var glatt og isete, så gjorde turen kortere. 

Traff en annen nabo, snakka om å ha et grunneiermøte. 

 

Slik har dagen rusla rolig avgårde. 

 

Ny uke venter.

I morgen starter det med mandagsmøte, etter det tar jeg meg fri for å være med som støtte for lillesøster. Kanskje et bseøk hos mor etter det. Tirsdag er det åpen museum, da skal jeg ut dit. Onsdag har jeg vurdert en tur til byen som ligger norover. Yngste er på tur dit nå, så har vært koselig og møttes. Men det kan nok fort hende det blir for mye. Torsdag er det møte med kommunen. Og så blir det kansje dette grunneiermøtet.

Tror fort denne uka blir full nok for min sin del, av gjøren og laden. 

Men det som skal bli ekstra godt er så trykke på «send» i kveld.

Da er jeg kommet så langt.

 

 

 

 

 

 

Muskler, oppvaskmaskiner og snø på toppen

 

 

Kan ikke påstå jeg er vilt begeistra for snø. Og noen ganger er det verre.

 

På et vis har jeg gitt opp og bli oppgitt. For hva hjelper det?

I dag klarte jeg å komme meg ned på veien, men gjett om jeg venter på mildværet. Ikke for det, været er mildere enn det var. Så snøen er sleip og riktig slush’ete.

Jeg kom meg også opp de bratte veiene til mor i dag, det var mer som et under.

I kveld da jeg skulle kjøre opp hos meg sjøl, gikk det ikke. Jeg kom opp til svingen, da var det slutt. Da jeg skulle rygge, vrei bilen seg, så nå står den ordentlig fast.

Litt etter kom naboen og brøyta opp veien, så får jeg se om jeg greier å få løs bilen i morgen. Om ikke må jeg avbestille tannlegetimen enda en gang.

Jeg ønsker meg en mann med traktor, muskler og varebil.

For i dag kjøpte jeg meg også en brukt oppvaskmaskin, uten å planlegge hvordan jeg skulle få den hit.

Kan den legges inn i en stasjonsvogn der bakluka er deffekt?

Og hvordan få den inn og ut av bilen, for ikke snakke om å få den nye/gamle og gamle opp og ned en trapp. Den gamle som takket for seg akkurat da den var passert 5 år, det vil si, jeg har vært uten vaskemaskin i 5 år. Og om nå denne nye, gamle maskina ikke virker, som det sto den gjorde… da har jeg enda en å kvitte meg med. Da hjelper det lite at den var skummelt billig.

Så akkurat i kveld vet jeg ikke noe om noe. Etter hvert har jeg blitt ganske flink til slikt, ikke vite og jeg har blitt flinkere til å la være å tenke mer på det også.

Derfor er dette ikke et trøste, bære og sutre innlegg. Ikke direkte et kvitre innlegg heller, da.

Det finnes en løsning eller så finnes en annen løsning.

Og mannen med muskler og traktor er nok bare en fantasifugur. Menn i min alder springer enten rundt i sykkelbukser og konkurere om hvor unge de er eller så har de ølmage, helseproblemer og syns alt var bedre før. Og sjøl er jeg heller ingen reklameplakat, så menn med muskler og traktor og kanskje til og med med hjerneceller i bra funksjon, kjører nok forbi min oppkjørsel med en bil fastkjørt i snøhaugen. Jeg er liksom ikke en jomfu i nød…lengre.

Men uansett fikk jeg det komplimentet i dag, da jeg var hos mor. Hun fikk besøk av en helsearbeider mens jeg var der. Og jeg som må fortelle til alle at jeg blir pensjonist, får en reaksjon jeg tror var oppriktig ment.

Er du 67 da, spurte han.

Jeg blir, sa jeg.

Han virra litt med hodet og så sa han, jeg trodde du var i femti åra. Han gjorde meg oppriktig glad.

Nå VET jeg at jeg nødvendig vis ikke ser ut som noe anna enn den alderen jeg har. Men hyggelig sagt var det.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Sol og fullmåne

 

 

 

Mørk og kald omslutter kvelden dagen.Dagene viser at vinteren er her,likevel – om snøen er borte.

 

 

 

Til tross for kaldere temperatur føles det likevel litt tidligvåraktig.

I dag da jeg gikk opp for å lage meg lunsj, fikk jeg en gledesboost. For bortover golvet tegnet det seg en firkant av lys. Og jeg sprang inn på stua for å kikke gjennom de små tullvinduene. Og der… DER, nedi V’n av to fjell så sola meg rett inn i øynene.

Jeg ble så glad at jeg kvitra.

Jeg sang da jeg snakka (snakka med yngste på telefonen).

Og jeg kjente det langt inn i hjerterota, for en boblende glede. Den spredte seg som ringene i vann.

Vi var DER igjen.

Gikk mot sol, vår og sommer!

Det var et øyeblikk så stort at jeg glemte helt å ta bilde. Orienterte meg først etter en stund, men da var øyeblikket over. Noen skyer var trukket for, sola var mer bak fjella igjen og vinduene var ekstremt skitne.

Jeg mener sola kommer 9. februar og har sett etter den. Så om det har vært skyer eller feil tid som har gjort at jeg ikke har sett den før, vites ikke. Om dagen sitter jeg oftest nede i kjellaren med vindu på andre siden av huset.

 

I kveld var jeg hos mor. Mellomste søster ringer mens jeg er der, i Trondheim er månen kommet bort, forkynner stemmen fra Trondheim.

Ingen måne å se hos mor heller. I går var den full,så den burde vises.

Da jeg skal dra litt etter, henger den der.

Ser den først gjennom vinduet nede i sjøen.

Jeg måtte forevige den. Men helt rettferdig blir ikke bildet. 

Jeg prøver igjen, uten at det hjalp det minste.

Hjemme igjen er den vanskelig å finne, bare stjerner på himmelen.

Sporer den opp helt bakom huset.

Pusen kommer ut og fyker inn i mørket. Men den kommer inn igjen da jeg roper «kom». Så går vi inn, jeg koker meg en kopp te. Dropper middag, det er for seint.

 

I morgen skal jeg levere tekst med barnedomsminner. Men har gjort en avtale over helga. Tror ikke de er klare for å lese gjennom dem og sende materiale til trykk i helga. Er forresten ikke ferdig med baksida ennå heller.

Jeg blir veldig berørt av historiene. Av barndommen, minnene og følelsene.

Det er artig å få lage denne utstillinga før jeg slutter. Får bare håpe jeg rekker alt det andre også.

Nå skal tekoppen drikkes før natta.

 

 

Er sola helt under horisonten hos deg i flere dager i løpet av vinteren?

 

 

 

 

 

Fra det ene landet til det andre

 

Dagene flyter avgårde, og jeg tenkte det i dag; de FLYTER. I motsetn til…

 

…bykser.

Den uka her føles ikke så hysterisk vill. Den føles litt mer rolig. For vi er ikke kommet lengre enn til onsdag.

Vanligvis burde uka vært slutt nå.

Så jeg bevilger meg litt alenetid, litt fellestid, en liten bloggestund.

Før jeg går ned.

Jeg holder meg til tidsplanen og er godt i gang. Med alt det jeg vil være i gang med.

Har andre gjennomhøring av lydboka om ikke å tenke. Om å være i nå-tid. Jeg mener sjøl jeg klarer det en tanke bedre. Men jeg har lang vei å gå før jeg kan si jeg nærmer meg og klare noe. Det er så lett å tenke på slikt som har skjedd, føre tenkte samtaler i hodet, tenke på ting som skal skje.

Det er likevel et artig forsøk.

Kjenner jeg fylles mer, får mer kraft.

Og i går skjedde noe som jeg har tenkt fryktelig lenge. Jeg stilte meg inn til veggen og begynte øvelsene jeg fikk hos fysioterapeuten i høst. For det har vært umulig å få det til en lang stund. Jeg har gjort dem i dag også. Det er bare 7 øvelser som gjentas 10 ganger. Egentlig skal det være tre repitisjoner, men starter med to. Kjente det i kroppen i gårkveld og det var godt.

 

Jeg får inn nye barnehistorier, har foreløpig to avtaler i dag. Men håper det kommer inn flere små minner fra barndom. Føler jeg blir både berørt og rørt av disse små innblikka fra en barndom. Jeg har igjen tre dager før levering av teksten. 

I går fikk jeg endelig levert en bunad som har ligget hjemme hos meg bort i mot et år. Det var fint endelig å få dette gjort. Var innom både biblioteket for å hente en bok, framom mor og tok henne med på kjøreturen for levering av kassen med bunad og et bilde som jeg var å henta på mandag, også av bunader. Etterpå tok jeg en kaffekopp med mor, rakk ikke forfattermøtet i bibloteket, men det hadde ikke noe å si. Bra nok forfatter, men har irritert meg over ensidig dialog mellom karaktere. De hadde en likt måte å uttrykke seg på om de bodde på gata eller jobba som advokat…og alle de andre karakterene. Tenker på hvor mye en må ta inn når en skal jobbe som forfatter.

Pus har fått smaken på utelivet. Han durer vilmann rundt. Da jeg skulle hente han inn før jeg dro i går og han hoppa på gelenderet på verandaen som går rundt og bort på terrassen, der han føk bortover i villelse…

Jeg gikk inn.

Ville ikke han skulle tro en millimeter at jeg lekte med han. Det vil ha vært noen meter å falle ned.

 

I natt drømte jeg at jeg ville bade, oppdaga jeg hadde badedrakt på meg så kunne dra den opp så slapp at puppene hang fritt. Så stupte jeg uti de turkise, varme bølgene. Men i neste moment sklei jeg bortover golvet på en utekaffe der det satt folk rundt bordene for vannet hadde gått tibake. Det var det som var problemet i den drømmen, at vannet kom og gikk.

 

Det ble vanskelig å blogge her. Truls kom inn etter noen minutter ute i rima minus. Han har et gedigent kosebehov.

Så må nok konsentrere meg om det før jeg går ned og jobber.

 

Riktig fin onsdag.