Jeg er tappa, jeg er trist og jeg er glad. Men er nok mest tappa.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Plutselig etter etter flere måneder har det skjedd.

Omtomla sitter jeg her. En ekte pensjonist. Nå er det ikke det jeg føler meg som, etter min følelse av dette ordet.

Nå er i hvert fall alt… eller det meste, reist ut døra. Det står igjen å rydde på det som har vært et kontor.

Hva bli framtida nå, blir det slik eller blir det noe anna…

I full fart bar det ut. Kasser og utstyr. Etterpå ble det en kopp kaffe og nøkkeloverlevering.

Og så var det over.

Jeg slo av lys og varme. Ryddinga fikk vente.

Dette skrev jeg i går, like etter.

Jeg var oppe i 7-tida Tenkte å bake skillingsboller. De ble bakt, hodet mitt kobla ut, hvor mange ganger jeg blant anna leita etter telefonen har jeg ikke tall på, pluss andre ting som kom bort.

Det rare var at da tidligere sjefer dukka opp, gikk det forbausende radigt og det eneste jeg etterpå har oppdaga er å ha glemt er en ting; En side på nett jeg ikke skal ha tilgang til, og det løses.

Da vi satt og drakk kaffe kom jeg på at jeg mått huske nøkkelen. Til og med at dette øyeblikket måtte avbildes.

Jeg sa ingenting om blogging, spurte derfor ikke om jeg kunne poste bildene – derfor kan jeg bare vise meg fra seansen.

Og så var nøkkelen overlevert. 

Mitt ansvar var fullstendig over. Og gleden var stor.

Fikk spørsmål om det var vemodig og svarte spontant at nei, det var det ikke. Føyde til at det blir helt sikkert vemodige stunder, når jeg ser på bilder. Slik er det alltid.

– Vi vil savne deg i alle fall, sa direktøren.

Hørte at dette hørtes litt snaut ut, så sa at jeg også ville savne dem, folka. Og det er sant, jeg vil miste tilhørigheten til en stor gruppe. Mange fine folk blir borte fra dem jeg hører sammen med. Men jeg er ferdig med ansvaret. Dette ansvaret har jeg følt veldig på.

Jeg sovna da jeg la meg for natta, men var full av uro. I natt hadde jeg mange drømmer. Drømmer der jeg ble valgt bort. Kanskje symbolsk, alderen hadde valgt meg bort.

Men å våkne til dagen i dag med et åk lagt bort, var stort. Det eneste jeg måtte var å trille restavfall ned til veien. Var for mørkt i gårkveld da jeg kom hjem fra mor. Jeg tok med meg skillingsboller til henne senere på dagen i går. Og jeg oppdaga at mor hadde en større forvirring da jeg skulle dra, noe som var trist.

Og så har jeg gjort dagens øvinger, etter to dagers pause.

Nå er jeg framme ved mitt nye liv.

Helt framme.

Slik det er nå.

Før det starter.

Og jeg gleder meg. Til alt som skal skje. I kveld starter det med konsert. Men først skal jeg bruke dagen.

Fin, fin onsdag til deg, håper du finner mange gleder gjennom dagen.

♥

Meldingen poppet nettopp opp. For da starter vi.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det er algekurset som starter. Jeg trives med det jeg er igang med. Jeg har fått i meg tang hver dag. I går ble det mindre, for jeg hadde bare trøffeltangsalt i middagen min. Det ble god smak på kyllinggryta.

I natt våkna jeg og kjente jeg var litt uvel, men det tror jeg kom at jeg brukte alt for mye fløte så det ble for kraftig for systemet.

I dag skal jeg koke meg et egg for å ha på brødskiva med strø av grisetang over. Plana er å spise opp til en teskje med tang om dagen. Så skal jeg se på resultatet ukentlig. Ennå har jeg bare tatt tang i tre dager, blir fjerde i dag.

Senere kjører jeg til mor, handlig, tenker og spise middag sammen med henne. Og så er plana at vi skal besøke morbror min, den siste jeg har, han har vært ganske dårlig. Må høre om det passer at vi kommer og at han har kapasitet. Det er rørende når mor og han møtes, de to siste av en søskenflokk på seks. De har slik glede av å møte hverandre.

Nå er det en stund siden, morbror min har hatt en lenger periode der helsa holdt på bikke han ut for kanten flere ganger.

Livet.

Og døden.

Men det er godt å leve.

Det er så mye som er spennende. Som er artig å få oppleve, skjønne, strekke seg etter.

Vi tror vi ser framover, vi ser ut over rommet, landskapet og tror vi ser framover.

I tid.

Men vi lever bak et slør, for vi er bare ett sted og det er i nå’et.

Vi er aldri andre steder enn NÅ.

Tankene våre er ofte i fortida eller i framtida. Jeg trener på å være akkurat her jeg er. Noen ganger går det lett, andre ganger er det mer utfordrende. Og så har jeg elsket å dagdrømme.

Det indre og det ytre.

Når en skriver er det enklest å fortelle om ting som skal- heller har skjedd.

For meg skjer det fort nok.

Til uka for eksempel skjer noe nesten hver dag som har med tidspunkt å gjøre. Men alt er gode ting, bilen skal repareres, flere besøk, konsert  – men mandag kan jeg surre rundt i mitt. Da har jeg ingen avtale.

Nå er det straks kurs og siden ut på hjul. Må avbestille midtbesøket av hjemmetjenesten hos mor i dag også.

Kos deg meg helga di.

♥

Når en går kurs må en ta av tid. For det er en jobb…ikke sant?

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Litt skole.

Noe en må.

Ta av tid til det en må.

Disse må’ene puster en i nakken.

Nå skal jeg ikke skrive med for store bokstaver i dette innlegget, men slik mellomstore. For det er ferskt. Det nye kurset.

For jeg har meldt meg på et nettkurs. Jeg har gjort det før. To ganger, faktisk. Og det gikk ikke bra.

For mange år siden var det et skrivekurs. Resultatet ble bare dårlig samvittighet.

For noen år siden gikk jeg på nettkurstoget igjen. Kvinnehelse og sykluser, så interessant. Men jeg hadde aldri tid til å gå inn utover de første modulene.

Og nå har jeg gjort det igjen.

Så hva er det som gjør at jeg tror jeg skal klare det nå…

Modulene fikk jeg for en måneds tid siden og har vært inne flere ganger.

Allerede.

I går starta den mer intense kursperioden. Jeg satt som et tent lys med penn, skrivebok og data’n i fanget.

Nå kan det hende i og med mer tid, at det denne gangen går bra. Det er det eneste jeg skal, utenom besøka til mor.

Men så tror jeg det er et anna element inn denne gangen.

Interesse.

Nå var jeg interessert både i skrivekurset og kvinnehelse, men kanskje ikke nok.

Nå har jeg genuin interesse.

Etter jeg fikk påvist leddgikt for åtte år siden, ikke greidde å bøye knær pga. av betennelser og hele kroppen var et miss har interessen for det jeg putter inn i munnen vokst.

Jeg kan gå enda lengre tilbake i tid, til jeg bodde i Trondheim med små barn. Der var vondt når vi lekte og de krabba på meg. Små barn, liksom.

Husker en serie på tv’n vi så. I vignetten var det en mann som kasta en dame bakover på et bord og seg etter. Full av lidenskap. Jeg husker hvor trist det var, jeg kunne ikke være med på noe slikt fordi kroppen var så vond og jeg var bare litt over 30 år.

Etter noen år ble jeg diagnosert med fibromyalgi. Jeg gråt da jeg reiste hjem fra legen den gangen, av å bli trodd. Senere sa jeg opp diagnosen.

Men fordi var ikke kroppen bra. Så da jeg for åtte år siden fikk den nye diagnosen var det en lettelse at sprøytene jeg tok fikk ned betennelsene. Men det dukka opp andre problemer. For kroppen reagerte på det jeg tok, det var prøvd nye og andre medisiner uten den gode, ønska effekten.

Ellers dukka en annen tanke opp, at jeg trodde ikke på sykdom som en gitt størrelse som var en del av meg. Det handla om det en levde, det en pusta og det en spiste og slik som ens egen kropp var bygd opp. Tenkte jeg. Og få til å reversere var nok umulig, men mye kan en. Tankesett, gleden, maten og ballansen i livet er superviktig. Stress er en av verstingene.

Men så har vi denne maten.

For rundt fire år siden ble medisinen lagt på hylla. Legen som sa jeg måtte gå på de resten av livet fikk feil. Legen jeg var hos siste gangen var enig i at jeg hadde ikke den forventa effekten av medisinene, men at en kunne ikke vite om maten hadde noe å si da jeg fortalte om omlegging.

For smått om send la jeg om kostholdet, las om mat. Kutta ut bortimot alt av brus og prossesert mat. Dette hadde nok en virkning. I dag kjenner jeg godt på kroppen når dette blir syndet imot.

Og da er vi tilbake til nettkurset jeg har meldt meg på, om alger.

For det som gikk opp for meg var at dette er midt i mitt fokus.

Tang og tare har så mange helseeffekter, det har mineraler som fremmer metabolisme. Det finnes både vitaminer, jod, kalsium, magnesium, zink, selen osv.

Så dette både skal og må prøves ut.

Nå må jeg si at jeg betrakter meg ikke som «syk» i dag, bare levd liv. Og det at jeg kan gjøre svært mye sjøl er jeg overbevist om. Dette kurset er så inn i granskauen viktig.

Akkurat nå ligger grisetang på tørk i ovnen. Gristangdokker ligger i en lufttett boks i kjøleskapet for å få få opp smak, før den skal tørkes.

Det første som dukker opp på facebook i dag er en forskningrapport på tang og fordelene.

Jeg leser moduler og er til og med innstilt på å lære meg de latinske navna. Men det er bare for å spisse hjernen.

Denne kunnskapen om tang og tare skal tilegnes.

Jeg tror på dette.

Jeg tror også på mer energi, for det er den jeg er på leiting etter…eller bygge opp. Så derfor tror jeg det skal gå bra denne gangen.

Har du deltatt på ett eller flere nettkurs og i så fall, hvilke erfaringer ar du?

♥

Lett dag, oppholds, planer og program. Ikke stress, bare stas.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

For ganske snart går jeg igang med å lage en eplekake.

Litt senere drar jeg innom butikken for å kjøpe en bukett med roser. Kanskje kjøper jeg med en Erica og planter på fars grav også. Tente lys der på lørdag.

I dag er det 69 år siden mor og far ga hverandre sitt ja. En dag med sterk vind og regn.

De fikk over 64 år sammen.

Jeg vil feira dagen deres sammen med mor. Så må komme meg tidlig nok avgårde, være der like etter hun har spist middag.

Jeg skal være hjemme til kl. 19 i kveld. Da starter algekurset.

I går rusla jeg ned til sjøen.

Etter som jeg ikke sjekka flo og fjære, må jeg si jeg var veldig heldig. Fjæra var lang og sola skein, naturen var stille og vakker.

Jeg hadde ikke vært nede på flere uker.

Kanskje måneder.

Kanskje var det i august da jeg enda bada.

Baderenna mi er klar til neste år. Stripa rydda for tang.

Gleder meg til neste sommer og svømmeturene etter denne renna. De gangene jeg var her aleine svømte jeg ikke ut over sjøen, svømte parallell med land. Svømmeturen aleine var det mest av.

Full av lykke. 

Men nå var plana å sanke tang.

Stranda lå foran meg, det var bare å gå i gang.

Grisetang var det jeg skulle plukke. De ferske skudda.

I tillegg ville jeg plukke grisetangdokker.

De vokser på grisetang og ser slik ut:

Det blir spennede å prøve dette ut.

Både i mat, grisetangdokkene smaker trøffel. Men også som kosttilskudd. Jeg gleder meg veldig til å gå inn i denne verden.

Gleder meg til å starte på kurset. Så jeg må rekke meg hjem til det.

Det ble ikke noe av øvelsene mine i går. For egentlig følte jeg meg veldig sliten. Sovna i stolen da jeg kom opp igjen.

Heldigvis føler jeg meg mye bedre i dag. Jeg er ferdig med øvelsene, økte repitasjonene. Vurderer om jeg skal ut å ta denne runden med lett jogg mellom fjøs og hus. For energien skal opp, det er den viktigste plana. Og så må jeg ned i kjellerleiligheta, få unna meg det siste, rydde helt ferdig. Neste mandag må jeg være ferdig, på tirsdag drar den delen av livet mitt ut dørene. Og nøkkelen til museet skal leveres.

Tror det kreves en del energi til dette også, få satt punktom.

Sola skinner ute og i min indre verden.

Håper dagen din også er nydelig.

♥

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Siste uka i oktober. Straks er det to måneder igjen av dette året.

En ny uke og en ny mandag står jeg foran.

Det regner grått, det skal være vått i hele dag. Ser temperaturen siger nedover på Yr, men ikke rødt ennå.

Uka har ikke det største programmet.

Økonomisk er kanskje denne måneden den verste i en pensjonists liv. Og muligens den neste. På nyåret slår forhåpentligvis andre skattetrekk til. Enda betaler jeg nesten det samme som da jeg var i jobb. Under en tusenlappe for fire uker er ikke så mye, det er det budsjettet forteller meg – men da er alle regninger betalt.

Nå skal jeg få det til, dette er ingen klage, bare spenning. Jeg har mat i fryseren, nesten full tank på bilen.

Jeg får sannsynlig besøk av eldste denne uka og mellomste og et par til om et tre uker. Skal nok greie å ha mat til det også.

Men jeg må nok leie ut leiligheta nedunder etter hvert, ennå står den full av jobben jeg hadde. Forhåpentligvis blir det henta neste uke. Denne uka skal jeg ut til museet for å hente det jeg lånte ut til lekeustillinga i sommer. Så snart tror jeg jobben er et helt avslutta kapitell og nøkkelen levert.

Det må handles inn kattsand og kattmat. Pusene er noen veldig fornemme frøkener, det skal ikke være mye i kassen før de ser seg rundt etter et annet område. Så her har det vært mye vasking og slusing. Men det virker å bedre seg, så har god tro om at dette skal gå bra.

Sist uke hadde jeg et besøk som kom med full pose av katteting. Matskåler, katteleker, klorestativ og reisebur.

Vurderer å kjøpe et klatrestativ, kattehule og en kattekasse til. Greit med en kattkasse i hver etasje.

Nå har jeg satt opp sperringer for trappa ned.

Så om jeg nesten ikke har noe på programmet føler jeg at det holder det jeg har.

I går gjorde jeg noe jeg håper jeg gjør i dag også. Jeg tok på meg joggesko, gikk fram og tilbake mellom huset og fjøset. Vil tro det er omtrentlig hundre meter. Jeg gikk den ene veien og løp den andre. Jeg skal ikke skryte på meg at det ble mange runder, men om dette økes litt og litt blir det ikke så verst.

Nå tok jeg ikke øvelsene mine i går, men i dag er de gjort.

Og det beste, jeg føler meg ikke så utslått i dag som jeg har gjort en stund.

For alt blir.

Var forberedt på at denne høsten  ikke ville bli bare sus og dus, at jeg kunne falle sammen også. Men håper jeg er på tur opp nå.

Jeg skal da komme meg bort til både å skrive, tegne og male.

Har også planer om maling av vegger.

Det er bare at energien må på plass.

Og den kommer.

Den kommer.

Egentlig er alt dette enormt spennende, hva som skjer, hva en greier, opplevelser, tanker og livet sjøl.

Litt av en reise dette livet.

♥

Mandagsfølelsen er til både å kjenne og føle på. Hodet mitt er heilt mandag.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Etter å ha vakna seint er jeg helt i ørka.

Var våken i halvfemtida og oppe en tur. Da jeg sovna igjen, sovna jeg nok dypt.

I dag har jeg ikke orka øvelsene mine enda.

Men i dag bør jeg komme meg ut, er bare blitt engstelig for skogen. På grunn av fluer som jeg ikke ønsker å ha her. Men været er altså ganske så bra.

Og så nærmer det seg å være helt ferdig med det jeg var ferdig med for to måneder siden.

Jobben.

Når det er tomt ned i leiligheta må jeg nok leie den ut.

Dette ligger i framtida.

Nå er jeg her.

Akkurat her.

Og jeg tenker å bruke dagen, så da kan jeg ikke sitte her.

Finfin dag til deg.

• ♥

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

En fin og god helg er passert. Med fine folk og brukbart vær.

Etter dager og uker med regn var det skikkelig godt med mer opphaldsvær.

På fredag kom mellomste, på lørdag kom samboer kjørende etter vi hadde vært og besøkt mor. Vi gikk for tradisjon, en rett vi aldri blir lei av. Kylling fajitas med både aioli, anans og stekt, sprø spekeskinke.

På søndag kom dagen godt i gang.

Pusene er populare og fikk massiv oppmerksomhet. Jeg fikk hjelp til å få på plass utemøbler som bare var dratt inn, montert en seng og ikke minst ekstra arbeid med pusene. Det viste seg de hadde gått ned i gangen og gjort ting de ikke skal. Så det ble både vasking, maten ble flytta lengre bort fra kattekassen og kattekassen må ordens et par ganger om dagen.

Det er åpent ned, så fikk sperra det med en plate. Enda har de ikke kommet på å hoppe over.

Etter dette ble det tur på meg og midterste.

Vi ville ta turen opp i skogen med de gamle trærne.

Opp og ned bakker.

Før vi kan begynne å klatre oppover mot skogen.

Og så er vi der, ved de store grantrærne.

Mellomste syntes både steinene og trærne var fine. Så fint at solbrillene måtte på.

Og store.

Mange kan du ikke rekke i rundt.

Jeg fant meg også et tre å klemme og her kan det se ut som jeg rekker i rundt…

Men sannheten ser en på andre siden av stammen, jeg når ikke i rundt. Så en omkrets på kanskje et par meter er ikke så verst.

Litt lengre oppe kom en bekk nedover bratta.

Det er brattere enn det ser ut.

Vi fant også en del av denne soppen.

Vi tenkte begge den nok var spiselig. Jeg tenkte på sauesopp, sjøl om jeg mener den er hvitere. Men i og med vi ikke var helt sikker fikk den stå.

Det er høst.

Bladene som henger på trærne har blitt både gule og brune.

Nede igjen dro vi for å spise pizza.

Mens vi venter på maten plukker mellomste av meg et flue.

Tenkte på det, sist jeg var oppi dette området ble jeg angrepe av hjortefluer, at nå var de borte. Det var et slikt eksempel som hadde blitt med meg. Vi klødde alle en stund etter det funnet. Og da jeg var hjemme igjen var jeg glad for å ha dusj.

Og så var helga over.

♥

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Ny grå dag og vått. Men kommer vi langt nok opp er det nok blått.

Og blått til lyst er dagen igang.

Rundt meg hopper katter. Akkurat nå kom den ene pusen og ville ha plassen over tastaturet. Og den andre, den som er mest redd, er ikke så redd lengre. Jeg er med andre ord ikke så farlig.

Det er morgen. En ny dag er igang.

I dag gjorde jeg noe jeg ikke bruker, jeg satte på vekkerklokken – men våkna før den ringte. Jeg liker ikke vekkerklokke. Sjøl om det er mobilen som brukes med alle sine lyder.

Grunnen til at jeg hadde satt på klokka i dag er ikke det minste interessant. Jeg skulle bare ned til veien med restavfall før avfallsbilen kom. Men det å ta opp skuffa med sine bøtter er en liten prøvelse. Det å gå ut i kjøkkenet er blitt en utfordring og en igangsetting av et slusesystem.

Pusene har badet og sovromsgangen om natta og når jeg er borte. De vil jeg ikke ha på soverommet og ikke inn på stue/kjøkkenområdet. De har lyst å kvesse klør på møbler.

Så dører må åpnes og lukkes i bestemt rekkefølge.

Jeg har alltid vært et menneske som har likt åpne rom, åpne dører. Frihet og flyt mellom alle rom. Men etter å ha fått en dyrehage i hus har det blitt annerledes. Pusene er det greit med, men det andre eller de andre…er en annen sak.

En helt annen sak.

Det å være redd for hva jeg finner når jeg går ut av alle disse dørene, når jeg drar opp skuffer. Og ikke minst, hva jeg kan finne i de to musefellene jeg har satt opp.

Jeg er letta når jeg ikke finner noe i fellene. Og hittil har det ikke vært noen fangst. Men jeg ser det har vært besøk, for maten som skulle friste er borte. Tatt på et slikt vis at fellen ikke har slått seg ut. Altså, jeg har med noen smarte individ å gjøre.

Og jeg har ingen lyst til å avlive.

Jeg har prøvd å tenke dem bort, tankeoverføring om at de ikke er ønsket.

– Gå ut, her er det farlig for livene deres…eller ditt, har jeg tenkt.

Jeg har kjøpt noe for å sette i kontaktene, den skal sende fra seg en lyd på en frekvens som gnagere oppfatter og ikke liker. Kom også over et råd om løk, at gnagere ikke liker løk og trekker seg unna. Så i gårkveld skar jeg opp en løk og la rundt omkring. Men samtidig står det at verken lyd eller løk hjelper alltid. Og så har jeg disse pusene som vil bli voksnere og har innebygd jaktsystem. Ser det når de har fanga en papirbit og bærer den stolt i munnen sin med halen rett til vers.

Dekke alle hull, står det så greit. Men jeg skjønner ikke hvordan jeg skal få til det, rundt et helt hus.

Har lest det er musår. Det gjør egentlig ikke noe det minste bedre.

Så her er det slusing med bevrende hjerte.

Ellers har jeg gjort gymnastikken min, jeg er igang med å drikke glassene med lunka vannet.

Nå har den ene pusen lagt seg ned slik at jeg ser tastaturet. Den mest engstelige ligger på puffen ved føttene mine.

Og akkurat nå regner det ikke.

♥

Det er så grått om dagen at det er rart en ikke blir grå i sitt indre.

Litt slik uforklarlig blir jeg ikke det…

Eller uforklarlig er kanskje ikke helt riktig å skrive. Når stresset er lagt bort, pakka bort og muligens til og med kasta, kasta over alle hauger – er det ikke så rart. Men den store intetsigendeheta kunne godt funnet meg. Sjøl om høsten har vært gyllen, gullende gul flommende av sol har den Store Intetsigendeheta kunne slått kloa i meg.

To måneder i dag siden jeg åpna døra til pensjonistalderen.

Og når jeg skriver ordet føler jeg at jeg gremmes, nesten som tærne slår krøll.

Så gammel.

Enn å ha blitt så gammel. At jeg har blitt det…

Nå er det ikke der tanken ligger. Slik jeg ser det egentlig, er at jeg lever og har alle muligheter. Utenom å få barn da, men akkurat det er veldig greit og barn har jeg.

En annen ting var at jeg forberedt på at jeg kanskje kom til å falle sammen. Sjøl om jeg tok fly til Aten aleine slik omtrentlig for en måned siden, at jeg greidde det.

Jeg er et slags vrak.

Og som sagt var jeg forberedt på at dette kunne skje. For jeg har nok bedrevet sterkt press på meg sjøl over mange år. Riktig mange år.

Så det blir litt ettertensomhetens høst over levd liv.

Men likevel…hvor lenge skal dette vare.

Jeg blir sliten av utrolig lite, såpass at det syns på øynene mine og observert av  moren min som  ikke er så observant lengre. Jeg har tenkt at denne slitenheten skal få noe mer tid på å gå over, og om ikke får jeg bare ta meg en tur for sjekk.

Alt er ikke helt som det dårlige været, i går fikk jeg switcha den ene kassen fra vinterklær til sommerklærne. I dag har jeg tømt den andre og skal få lagt ned resten av sommerklærne.

I gårkveld, da jeg skulle legge meg, hadde jeg en svært ubehagelig overraskelse. Den fortalte meg at pusene ikke kan ha fritt leide til soverom, sommerdyna ble skifta ut med vinterdyna og sommerdyna skal vaskes sjøl om det ikke var kommet noe igjennom.

Disse dagene. To måneder.

Jeg har også tatt fram strikking, rydda i sammentulla garn. Men er redd for at to små nøster har rota garnnøstene til igjen.

I dag skal jeg være hjemme, jeg skal vaske klær og har mye mer jeg kan gjøre av slike ting. Til helga kommet ene datter med sin kjære utover. Nå på torsdag skal ørene til mor til sjekk og da må resten av mor være med også. Håper det fører til bedre hørselsframtid. Det er fryktelig slitsom med en samtale en må ta opp det en sier fem ganger og fortsatt blir oppfatta feil.

Ut å gå datt ut etter siste gnagsår, venter på å klatre over dørstokkmila. Ikke har jeg vært i fjæra for å se på tang og tare heller, men har vært innom kursportalen et par ganger. Kurset starter i november.

To måneder.

Et nytt liv.

Jeg skrev et innlegg om kraften for litt siden. Jeg tror den vil komme sigende, energien. For det blir, det er jeg sikker på. Det blir.

Og om to måneder fram i tid er vi nettopp passert St. Lucia, kanskje bakt lussekatter og jula nærmer seg. Men det skal jeg ikke skrive om i dag.

Håper sola skinner på deg.

♥

Hvem er du, hvem er jeg. Hva tror jeg om deg… Hva tror du om meg…

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Og hvem er best…

Hvem skårer, blir lest, er verdt noe-.

Jeg snakker om bloggere.

Denne gjengen som holder ut i skyggen av forgående glans. Som biter seg fast med sitt. Med alle sine forskjellige agendaer.

Kanskje har man mange ord i sitt hode.

Eller gleden over ordene, historiene, over hendelser. Kanskje er det ikke gleden som er drivverket for alle, kanskje er det ironi, sarkasme og sette ting på «rett plass».

Uansett om en ønsker å klatre oppover en utdattert liste, håpet er å tene noen kroner, bli sett og forstått eller bare for mange ord i hodet, bruker vi tid på dette.

Noen flere ganger om dagen, andre en gang i mellom, så bruker en tid. Og egentlig er det fantastisk. For det er en kanal. En kanal til å formidle. Formidle det vi ønsker.

Oss sjøl, det dyrebareste for livet.

Vi kan elske eller hate den vi er. Her kan vi være.

Det var for en tid siden lagt ut en utfordring av kjerrintanker om å framsnakke en blogger, slik jeg forsto det.

Jeg liker å gi folk plass, prøve å forstå. Det er ikke alltid mulig. Men jeg liker å være posetiv, se etter essensen – for den er der på det ene eller andre viset.

Sjøl om folk er vidt forskjellig fra den jeg er.

Og jeg tenkte jeg skulle følge opp bestillinga på framsnakking. Men det er akkurat det, framsnakke på bestilling fungerer ikke helt, for meg. Det må komme fra hjertet, det kan hende skjer først i februar eller i morgen -.

Det jeg føler for er å framsnakke hele hurven.

Jeg leser for få blogger, de jeg leser rekker jeg heller ikke lese slik jeg har villet. Så alle de jeg ikke er innom, de aller fleste, det kan være mange av dem som jeg vil ha likt godt og tenkt burde løftes.

Derfor vil jeg si HURRA for alle. Dere er bare så bra.

Egentlig lærer jeg, spesielt fra de som er annerledes enn meg – lærer mer om menneskefolka. Lærer mer om livet. Om det er små skriv om dagens hendelser eller de med en dypere filosofisk bunn. Om det er musikk eller fotball. Om det er genuint til det beste for de fleste eller målseninga er å løfte seg sjøl.

Noen er resere med ord, lett og lekende språk, noen har ord med humor, noen har er perfekt språk og noen har det ikke. Noen skriver tungt med litt mange ord. Eller kanskje skriver de til tross for dyseleksi.

Det er et fritt valg om en vil lese.

Men uansett er det fantastisk at de som fortsatt liker å skrive på blogg, bruker tid. Tid på gjennom sitt indre å formidle gjennom et tastatur ord som alle kan lese.

Om en vil.

Alle gjør en jobb gjennom å formidle, ta bilder og dele. Åpne opp seg sjøl. På det ene eller andre viset. For noen er det kanskje viktigst å skrive for seg sjøl, for andre er det viktigst å få mange lesere, kanskje er drivkraften å få til diskusjon.

Jeg syns derfor at alle blogger bør få heder, både de en liker og de en ikke liker. Det er noen for alle.

Nå tror jeg ikke det er så alt for mange utenfor bloggverden som leser blogg, for det er så mange arenaer med ord. Det er så mange steder å dele. Likevel, bloggen når fram til mange som sette pris på denne platforma.

Og orda, disse «fuglene» som flakser ut… når vi har sluppet dem kan vi ikke fange dem inn igjen.

Nyt en ny dag, en ny uke midt i oktober.

♥