For jeg har det litt travelt og kan ikke bli sittende her.
Jeg tror det tar kortere tid når jeg ikke har en planlegger innlegg, men tar ett på sparken.
Så tror jeg finner meg et bilde som jeg poster.
Og da fant jeg dette:
Dette er et utdrag av et collage jeg fikk tilsendt på Insta.
En bit av levd liv.
Som sårbar ungdom til jeg lander her jeg bor.
Fra by til land.
En reise med mange fargetoner.
Fra håp til aksept.
Fra usikkerhet til sikkerhet.
Fra å tro jeg visste det som var å vite til at jeg egentlig ikke vet noe, bare om meg sjøl vet jeg litt.
Livet!
Liva blir så forskjellig.
Mitt er ikke det verste.
– Det er mange utfordringer for deg, sa ei jeg snakka nettopp med.
Flere har kommentert at det er mye strev i livet mitt, at det ikke går helt på skinner.
Så klart har mye kunnet vært enklere, men det er mitt liv. Og egentlig er det ikke så ille å ikke bli født med en sølvskje i munnen. For jeg har evnen til å stå han av, som jeg ville sagt om jeg kom fra nord i Norge. Og litt lov har jeg til å bruke uttalelsen, i og med at fødeplassen ligger på havets bunn utenfor Finmark.
Det som ligger bak er kjent.
Det som ligger foran er ukjent.
Og det som har vært, har vært. Det som ligger foran vet jeg ingen ting om.
Det eneste som er sikkert er alderen min og det som har skjedd gjennom å ha kommet hit jeg er kommet.
Det gir muligheter. Spennende muligheter.
Men jeg ble født på en onsdag…eller var det torsdag…
Mandagsbarn får vakre øyne. Tirsdagsbarn blir lett på tå. Onsdagsbarn får perletårer. Torsdagsbarn får langt å gå. Fredagsbarn gjør alle glade. Lørdagsbarn er sjeldent trett. Søndagsbarn får største gaven; Alle dyder under ett.
Egentlig hadde hun lagt dette med menn bak seg. Det tok bare energi.
Den siste hadde virkelig tatt energi.
Først hadde det vært stas og full romanse. De hadde delt så mange interesser. Men så begynte han å forandre seg, begynte å kritisere.
Så klart var hun ikke perfekt, men ting hun visste hun kunne, var også feil.
Venner begynte å kommentere.
Han hadde ment hun hadde forandra seg, så da han spurte om de skulle ta en pause var hun snar til å si nei.
– Vi gjør det slutt.
Etterpå var hun letta, letta langt inn i sjela.
Det minte henne om noe og når hun las om det stemte det enda bedre. Men hun skulle ikke sette diagnoser, ufaglært som hun var.
Å legge forholdet bak seg var bare så godt.
Komme seg fri.
Hun orka ikke mer.
Det var greit å melde med han hun hadde hatt et godt øye til for mange år siden. Fortryllelsen som hun hadde vært i, var borte. Hun følte han svikta den gangen, hun stoppa av en eller annen grunn å tro på han.
Kanskje var det henne sjøl som dikta det opp…
Hun hadde jobba seg skikkelig ut av den stormende følelsen, for hun hadde følt sterkt den gangen.
Tom Rune, mannen hun greidde å få ut av blodet den gangen for mange år siden.
Etter Tom Rune møtte hun Pelle med sine narsissistiske tendenser.
Menn, tenkte hun, det er ingen igjen.
Ingen igjen.
Meldingene fra Tom Rune kom slik av og til.
Helt greit, hun følte ingen ting lengre, hun fikk rydda ut den følelsen skikkelig.
Det var slutt med han og dama også. Faktisk hadde forholda deres starta og slutta mest på likt.
Sommeren kom og han begynte å sende hjerter, underforståtte hentydninger om noe mer. Hos henne var det kaldt, ingen følelser. Men det moret henne på en eller annen måte.
Det gikk mot høst, hun hadde meldt seg inn i nettdating. For kanskje kunne det være noen der ute, likevel.
Noen å dele vinteren med.
Kanskje var det noen for henne…
En som bodde i nærheten tok kontakt. Han ville de skulle møtes. Hun tok kontroll, avtalte sted og møtte han og tok han med. Bilen hans var på verksted, så han satte seg inn i bilen hennes.
De skulle kjøre opp i fjellet for å gå tur.
Det starta nesten med det samme, han skulle ta på henne. Det fortsatte, han måtte, sa han. Likte så godt å kjenne, ta på.
Hun fikk fnatt, hun orka ikke fremmede hender på seg.
Hun fikk følelsen av at hvem hun var hadde ingen betydning, bare det at hun var kvinne. Hun kunne vært hvilken som helst kvinne.
Hun fikk parkert hendene, gjennomførte turen i fjellet, fikk kjørt han tilbake på bussen og sendt han avgårde.
Dette var ikke mannen for henne, det skjønte hun.
Tom Rune sendte meldinger gjennom vinteren.
– Håper vi kan treffes, skrev han.
– Det er ikke nok å håpe, skrev hun tilbake.
En ny vår kom, med en etterfølgende sommer.
Å se etter menn hadde hun slutta med.
Orka ikke å prøve.
Det var nok ingen menn igjen. Ingen mann for henne.
– Tenker på deg, skrev Tom Rune. Dumt det gikk som det gjorde.
– Ja, hadde det gått bra har vi vært sammen i seks år nå, repliserte hun.
– Jeg vi møte deg, sa han.
Hun jatta med, visste han ikke kom.
– Jeg vil komme, sa han. Jeg vil hjelpe deg. I sommer. Du må undersøke, så kan jeg hjelpe deg.
Tenk om han kunne hjelpe henne. Hjelpe henne med båten hun hadde arvet. Det var så trist om hun måtte gi slipp på den.
Seilbåten.
Et fint smykke. Men den måtte både pusses og repareres. Det var mye jobb. For mye for henne.
Kanskje hun hadde tatt feil den gangen?
Kanskje det var noe…
Hun husker de sterke følelsene. Hadde tenkt at de hadde vært en fin opplevelse uansett.
De begynte å snakke om ferien. Han visste ikke når han hadde sin. Ikke hun heller. Men hun måtte bestemme seg.
Hun delte den i to, tidlig og sent.
– Jeg skal spørre sjefen min, sa han.
Han hadde i fellesferien. Akkurat i mellom hennes ferier.
– Men jeg kan ta fri når du kommer, sa hun.
Det ble stille fra han. En dag kom meldinga.
– Jeg jobber i ferien min. For jeg kan ikke komme til deg, du har ikke fri.
Hun svarte med at det var hans valg, men at hun hadde sagt han kunne komme.
– Jeg kan komme da-, sa han på telefonen en kveld og nevnte en dag.
De hadde en lengre samtale. Den var fin og hun kjente et lite snev av at dette kunne bygge seg opp igjen. De snakka om hvor han måtte kjøre, han hadde ikke sett på kartet skjønte hun. For han hadde aldri vært hos henne, bare hun hos ham.
Hun tenkte på den sommeren de fikk sammen. De hadde hatt det svært fint. Hun hadde vært veldig forelska.
Veldig.
– Jeg kan komme den torsdagen, sa han.
Uka som gikk var det stille på meldingsfronten.
Det var bare en uke til han skulle komme.
– Jeg tenker på deg og savner deg, skrev han.
De kommuniserte over meldinger.
– Kommer du neste torsdag.
– Nei, dessverre, var det korte svaret.
– Å nei, det var bare det at du sa at du skulle komme da, svarte hun.
– Jeg skal snakke med sjefen min om jeg kan få fri, sa han som arbeidet i sommerferien sin.
Hadde han ikke snakka med sjefen sin, hadde han ikke prøvd å klarere turen…
Om han hadde lyst å se henne, så burde han vel spurt sjefen ved første anledning etter samtalen forrige helg.
Der og da forsto hun det, hun hadde hatt rett. Han bare tulla.
Det ble stille fra han. Hun hørte ikke mer før hun sjøl gikk ut i sin andre ferie.
– Har du det fint med ferie, spurte han.
Han var godt tilbake i arbeidet etter ferien sin. Ferien han hadde jobbe i.
– Ja, veldig godt, svarte hun.
– Jeg tenker på deg og vil møte deg, sa han.
– Du tuller bare og er ikke ærlig, sa hun.
– Jo, jeg er ærlig og sannferdig svarte han.
– Nei, det er du ikke, du sa du skulle komme, men du kom ikke.
– Beklager at jeg har skuffet deg, jeg tenker på deg og vil ha deg, sa Tom Rune.
– Jeg ble ikke skuffet, jeg trodde aldri på du ville komme, du bare tuller og underholder deg med det, svarte hun.
– Jeg underholder meg ikke, jeg vil ha deg. Men du har alltid rett, jeg kom ikke, sa han. Men jeg vil møte deg.
– Nei, sa hun, du har brukt opp sjansene dine.
– Mener du det, sa han, og sendte lei-seg-emoji.
Ja, hun mente det, hun mente det helt og holdent. Hun hadde hatt rett, hele tiden hadde hun hatt det.
Så kasta hun de bittesmå forventingene som hadde begynt og spire.
På facebook lå en venneforespørsel fra en Amerikansk offiser.
For en fake verden.
Hun kjente at hun var like hel, dette hadde vært en liten “sommerflørt”, helt ok.
Nå var høsten her, kanskje måtte hun selge båten.
Det var mye bedre enn denne verden av falske løfter og lovnader om kjærlighet. Men hun var heldigvis glad i seg sjøl, det var ikke det verste.
Gårsdagen gikk litt dårligere enn den andre dagen. Satser på at det ble feriens dårligste.
Ikke annet enn skriving og lesing.
Kjenner det er veldig godt å sitte ute i sola og lese.
Men det ble dessverre en del negativt i går…
Negative tanker.
Jeg var irritert
Rakk ikke å klippe plenen ferdig fordi jeg skulle og måtte…
Innom kontoret for et par ting
Følte meg pressa
Så ikke bra for såing av energi.
Men herligheten, jeg har da FERIE!
Det er en veldig positiv tanke og har jeg lagt disse negativitetene på en vektskål og ferien på den andre, så har vekt-arma med ferie gjort den andre vekt-arma vektløs, så mye veier ferien.
Og så fikk jeg plukka bringebær.
Handla inn for mor.
Tok med middag til mor og ba søsteren min samtidig.
Jeg kan så klart ikke isolere meg helt i boblen min.
Har nok likevel behov for å være i den, uten en enda avtale.
Nå ligger flere avtaler å vaker.
Og den til Trondheim, se hvor jentene ha flyttet og møte de, det gleder jeg meg til.
Jeg vil gjerne glede meg til alle avtaler.
Bildet er tatt av Pete Linforth fra Pixabay
Så hva ønsker jeg for denne dagen…
Tror det må bli en reprise på gårsdagen.
Altså;
Tai chi (begynner nesten bli flaut å skrive dette).
Meditasjon (minst fem minutter).
Chakra-rens.
Lesing.
Skriving.
Kanskje tegning…
Ja, jeg ser det, jeg pøser mer på denne listen uten at jeg gjennomfører.
Egentlig et dårlig tegn.
Men om jeg sier jegSKAL klare i hvert fall halvparten.
– Dette har jeg vart så redd for, orda kommer fra mellomste.
Jeg har stoppa og vil egentlig ikke skjønne hva som har skjedd.
Bilen står helt på skeive.
foto:ingrun
– Tenk om vi bikker, er det noen som sier.
De andre kommer seg ut.
Jeg har svinga for tidlig. Har kommet helt utpå, nesten utfor kanten.
Det går en bekk gjennom et rør under veien.
Ned til bekken er det over en meter.
Folk kommer til.
Flere folk kommer til.
Det er folksomt på setra denne kvelden.
Jeg har kjørt så langt ut at det ene hjulet nesten henger i lufta. Foran står en stein, bakover skal det ikke mye til før hele bilen kan bikke opp i bekken.
Det blir konkludert med at her må det hjelp til og mer enn en bil for å dra opp.
foto:ingrun
Det er ingen mobildekning, så vi blir enig om at vi avventer.
Senere da noen drar ned, skal de prøve å kontakte noen med traktor.
Tida går.
Det begynner å bli på tide å dra ned.
Jeg har funnet ut at jeg må kontakte Naf’s veihjelp. Det er nok det lureste.
Da hører vi traktorlyd oppe fra veien.
Vi er mange som legger i vei.
Han på nabogården er kommet opp.
Han begynner bare å snurre et bånd rund bilfeste og løftearma på traktoren.
Noen hjelper til.
Vi er flere som er betenkte.
Vet han hva han gjør, vil han greie å få bilen opp uten at den raser utom og ned i bekken…
Noen tar hånd om å sette seg inn i bilen. Jeg føler meg ikke kapabel.
Traktoren manøvrerer seg inntil og begynner å løfte opp.
Så går bakdelen av bilen opp i lufta, bilen står på to hjul. Den blir manøvrer inn på veien.
Så står den der, atter trygt.
Inne på fast dekke med alle fire hjula.
Vi klappa ikke, men tror vi alle klappa inni oss.
Vi var flere som egentlig ikke turde se på.
Men vi så.
Og eieren av bilen, altså meg, hadde neste en “ut av kroppen opplevelse” da hun satte seg inn i bilen og igjen kunne kjøre.
Da er jeg framme ved ferie nr. 2. Den som skal gi meg energi som skal vokse seg enorm, helt inn i himmelen.
Ble sent på kontoret i går kveld for å komme i mål.
I tillegg ble jeg stukket og hadde timene mine på biblioteket. Er glad for at jeg greidde å stå dagen ut.
Sa til henne som stakk, at jeg hadde ikke tid til å få problemer med stikket.
Nå står automatisk svar på mail, kom akkurat på at jeg glemte å stille inn telefonene.
Shit!
Får stikke innom å få gjort det.
Tenkte ikke jeg skulle på kontoret før 26. august.
Jeg fikk kalt inn til flere møte, sendt mailer i øst og vest.
Men rakk ikke alt det jeg hadde tenkt, prioriterte at ferien skulle starte NÅ.
Ferien der energien skal sankes og vokse.
Jeg kjører på med nye ting allerede i dag.
Eller mer en gammel ting.
Ikke ting da.
Min eldste.
Han fyller tre tiår i morgen.
Så det kommer en gjeng hit, de første kommer i kveld.
Akkurat nå ser det ikke slik ut. Men satser på en heidundrende dag med superkrefter og vulkansk arbeidsevne.
Ferietur og snart inn i et nytt tiår.
Husker min egen 30 årsdag.
Jeg bodde i Oslo.
Drakten eller antrekket jeg hadde, ettersittende sort jakke med knapper foran, litt slikt liv som ble bruka i skiftet mellom 1800-tall og 1900-tallet. Under hadde jeg sort miniskjørt med knapper i sida og under et sidt, gjennomsiktig blondeskjørt og tøffe boots.
Fra festen, ikke så lett å se antrekket.
Følte meg tøff.
Husker jeg ble sjekka opp av en 17 åring på nyttårsaften da jeg hadde det samme antrekket. Nå var ikke det interessant.
Følte heller ikke det var så ille å bli 30 år.
Helt greit liksom.
Siste høsten i Oslo, gåtur i Nordmarka.
Året etter var jeg gift og bodde i rekkehus og det var ikke så mye av den rocka meg igjen.
Nå er sønnen min blitt såvoksen.
Han har ikke sort, gjennomsiktig blondeskjørt – men opptatt av klær har han vært.
Så slik starter ferien min.
I gårkveld orka jeg ikke en gang å lage meg middag, så tok kvelden helt med ro.
Kjenner det litt i arma. Stikket.
Kvelden i går var min.
Nå må jeg til å virke.
Må ta meg en hodepinetablett, tror stikke har gått meg til hodet også.
Et utømmelig tema er hvordan vi mennesker oppfører oss overfor hverandre. Det kan vi snakke opp og ned vegger om i evigheter.
Jeg vil skrive om en opplevelse jeg nettopp hadde.
Det kan oppfattes som jeg henger ut noen, men vil si at alle er produkt av sin tid.
De jeg skriver om leser garantert ikke bloggen min, og skulle de, er det nesten bra.
Jeg var i et møte, temaet var dialog.
Og jeg ble nesten gjennomgående overhørt.
Egentlig ganske morsomt.
Når jeg googler står det:
“En dialog er en samtale mellom to eller flere personer preget av gjensidig velvilje, åpenhet og samarbeid.”
Da blir det enda morsommere.
Bildet er tatt av Eduardo RS fra Pixabay
For jeg kom virkelig ikke til ordet. Vel har jeg lite energi, så jeg vet det kan være vanskeligere å gjøre seg gjeldene da.
Det er nok en del av årsaken.
Opplevde også at noen prøvde å hjelpe meg, tok til ordet for meg og gjentok det jeg sa.
Men en vil helst komme til orde i kraft av seg sjøl.
Denne opplevelsen takler jeg helt fint.
Jeg observerer og skjønner.
◊
Da jeg flytta hit for mange år siden, var jeg temmelig langt nede, mye verre enn hva jeg sjøl skjønte.
Omverden skjønte så klart enda mindre.
Og jeg tror ingen ønsker å flytte tilbake til dit en kom fra, som “taper”.
Så jeg gjøv på, men var fryktelig sliten etter det jeg hadde vært i gjennom;
grensesetting for syndromatikk, havari av ekteskap og etterhvert nedpakking og salg av huset vi hadde bodd i. Jeg følte jeg aldri ville komme i mål.
Husker overleveringsdagen, tømt hus, alle rom vaska og ingen klage, en fantastisk følelse.
Jeg fikk oppleve folk som fråtsa i mi “ulykke”. Føltes som jeg var flytta inn i en roman av Dickens, møtet med det en nesten kunne oppleve som ondskap.
Så kom jeg tilbake til hjemkommunen etter 30 år og fikk oppleve the mens world.
Eller…godt voksne menn som snakka over meg.
Husker jeg spekulerte på om de ikke forsto språket mitt, sjøl om vi snakka samme dialekt.
Etter det jeg hadde vært igjennom, var min psykiske reaksjon å fortsette en nedadgående spiral der jeg etter hvert mista evnen til særlig kommunikasjon, utenom til de nærmeste. De jeg følte meg trygge på kunne jeg skravle i vei til.
Det er i denne tida jeg oppretter min første blogg. Hele situasjonen opplevdes forvirrende.
Det måtte gå mange år før jeg kunne begynne å bruke språket rimelig greit muntlig. Men fortsatt har jeg lett for å miste ord og begrep.
Mange av de godt voksne mennene jeg møtte, anså nok det som sin rettighet å ikke ta hensyn til slikt, eller kanskje tenkte de jeg var så dum at de ikke behøvde å høre på det jeg prøvde å si.
Bruk av latterliggjøring og snakke ned til, fikk jeg erfaring med.
Ut i fra en antropologisk tankegang var det forståelig. Århundrer med kjønnsrollemønster som ikke har fått de største utfordringene. Du kunne møte kvinner som også befant seg i dette skiktet.
Ut i fra mitt svake energitrykk, i tillegg var jeg verken ung eller vakker, var det lett å bruke hersketeknikker.
Har sett hvordan godt voksne menn sirkler som fluer rundt fluepapir, når de unge og pene dukker opp. Og det er helt greit, skjønner det…syns sjøl et er fint å se på pene og unge mennesker.
Men fordi må vi kunne se alle, de pene, de stygge, de unge, de gamle, aller bør vi se. Også de dumme.
Jeg observerte dette uten at jeg tok det direkte personlig, jeg skjønte jeg måtte bygge meg opp. Og at disse mennene ikke visste bedre.
Må ile til å si at det var langt fra alle mennene som var slik, de fleste menn har vel forflytta seg til vårt århundre.
I disse dager er det 14 år, tenk det, 14 år siden jeg flytta tilbake hit. Skummelt så fort denne tida har gått…
Sakte, men sikkert, har jeg inntatt meg sjøl igjen, opplever at jeg blir hørt på og respektert.
Greier å bruke orda.
Greier til og med å bruke orda når de stokker seg og begrepsapparatet slår seg av.
Så opplevelsen med å bli overhørt var en påminnelse fra tidligere år.
Da jeg ankom møtet var det ingen som hilste, ikke før etter en stund. Da hilste noen.
Jeg var atter i møte med godt voksne menn.
I et møte om dialog.
Egentlig er det veldig komisk å bli overhørt da.
Og så er det litt trist.
Men tror på framtida -.
Jeg mener det er viktig å tenke over hvordan vi er ovefor hverandre.
Det må også jeg.
Vi alle må det.
Opplever vi at vi har lyst til å trykke andre ned, om vi skjønner hvordan oppførselen vår påvirker andre mennesker – da må vi se inn i oss sjøl, prøve å finne ut hvorfor vi har dette behovet.
Bildet er tatt av Please Don’t sell My Artwork AS IS fra Pixabay
I gitte situasjoner vil en bli “liten” og miste munn og begrepsapparat. Tror det er mange som kan ha slike opplevelser i større eller mindre grad.
Og det er ikke flaut!
Tror det er veldig naturlig.
Og så er det faktisk, og dette skiver jeg ikke som en frase, veldig, veldig lærerikt.
