Enn at jeg sitter her i kveld. Her i min egen stue. For det skulle jeg ikke gjøre.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

For plana var helt annerledes.

Absolutt.

Og kvelden jeg starta å skrive om var i går kveld.

Nå er det nesten natt. 

Skal prøve å få ferdig innlegget… 

I gårkveld hadde jeg nesten en euforisk opplevelse. 

Dere vet den der kjerringa som sa «tar jeg den tar jeg også den».

Da det viste seg hun ikke klarte alt, tok hun alt bort…

Akkurat slik var jeg også.

For den helga her forsto jeg ikke hvordan skulle gå opp, det var liksom alt for mye. Den var egentlig umulig.

Jeg skulle opp tidlig på fredag for å reise til Kristiansund, først kurs, så omvisning i bygget blandt anna hovedmuseet skal flytt inn i, så var det middag og til slutt en forestilling.

Men så la det seg en barndåp i Trondheim til på søndag. Mor skulle være med dit, så jeg måtte overnatte hos mor for å slippe kjøre tilbake for å hente henne lørdagsmorgen.  Vi skulle overnatte i Trondheim til søndag. Eldstemann skulle komme for å passe på pus. Han tok med seg en kamerat. Det ser virkelig ikke ut hos meg, på toppen av alt gikk ene vasken på kjøkkenet skikkelig tett fredags morgen. Potte tett. Og jeg prøvde å rydde, men jeg funker bare ikke.

Min gamle bil begynner å bli prega av alder, bakluka er festa på et merkelig vis og skal repareres. Bilen har vært gjennom flere dyre reprasjoner, det går ut over økonomi. Tror det var 9 kroner igjen på brukskontoen min (har en sparekontoer og noe slikt, så kunne låne der). Strengt tatt hadde jeg ikke klær, ikke hadde jeg energi – men skulle gjennomføre dette løpet, var tanken.

Jeg tenkte også at jeg ville måtte «betale» for dette løpet utover neste uke.

Så fikk jeg en mail, en mail som gjorde meg skikkelig pissed og en følelse av lite respekt.

Plutselig slo tanken ned i meg; hvorfor skal jeg strekke meg slik for alle andre…

Så takket være mailen stilte jeg meg på siden av meg sjøl og alt jeg skulle og så på hva jeg egentlig holdt på med -. 

Hvorfor skulle jeg gå på dette kurset, hvorfor skulle jeg være meg på å se et bygg som blir innflytningsklart etter jeg har slutta i arbeidslivet?

Jeg ringte mor for å høre om hun vil bli veldig skuffa om vi ikke dro til Trondheim i barndåpen. Og så sendte jeg meldinger hit og dit om dårlig motorikk og at jeg trakk meg fra kurset og omvisning. Til sønn, søster og tanteunge, at vi ikke kom til Trondheim. 

Følelsen akkurat da, når dette var gjort, var borti mot religiøs.

Og i pur glede tok pus og jeg oss en skogstur.

Da hadde jeg noen timer på meg før jeg måtte reise til middagen og forestillinga.

Både pus og jeg sovner etter skogsturen.

Det nærmet seg avreise igjen og jeg følte skikkelig motstand. Vondt i hodet og mage som slo helt krøll på seg.

Så det endte med at jeg avlyste enda en gang.

Det var riktig, veldig viktig. For jeg må slutte med denne strekkinga.

Bra, sier de i rundt meg. Vi er glad for at du lytter til deg sjøl.

Men det er vanskelig å avlyse ting som ligger i planen, men jeg er glad for at jeg gjorde det.

For formen min er nok ikke god, tror jeg skal få den opp igjen. Men håper jeg får igjen følelsene i fingrene, det går veldig ut over motorikk. 

Orker ellers ikke dra helsekortet, tenker bare alt skal bli mye bedre.

Jeg er faktisk stolt over meg sjøl, at jeg klarte å gjøre det som var best for meg.

Og jeg har en plan for å bli enda bedre på dette. 

Bedre på å gjøre kloke valg.

Nå lister natta seg på her, så da må jeg avslutte dagen som har blitt natt.

♥

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det er mange tanker i hodet om dagen, samtidig med at det er ganske tomt.

Og det må jeg fortelle, det skjer egentlig ingen ting.

Jeg våkna i ettermiddag. Etter tung søvn.

Forsto ingen ting.

Hvor var jeg?

Hva skjedde?

Og som jeg nettopp skrev, det skjedde ingen ting.

Jeg våkna bare i den grønne stolen hos mor. Etter å ha sovna dypt etter mat og prat.

For tirsdager i oddetallsuker står ikke mor på middag. Det har med både å få fisk og kjøtt samtidig som en slipper å kaste mat.

Disse dagene uten mat løses forskjellig, i dag tok jeg med meg fiskesuppa fra søndagen. Til dessert ble det romkake.

I dag var mor ekstra tunghørt, så til slutt ga jeg opp.

Satte på tv’n og sovna.

Først del av dagen hadde jeg noen timer jobb.

Sendte meldinger om folk ville dele en barndomshistorie og får «nei» til svar. Men jeg får bare fortsette å spørre.

Pusen Truls holdt meg med selskap.

Han sovna også.  På arbeidsbordet.

Måtte bort i han.

Vi har mista ordføreren i kommunen. Egentlig tenkte jeg det kunne skje, men hun ble ikke minister.

Hun ble statssekretær. Dermed blir det en høyreordfører fra nå.

For om det ikke skjer mye i mitt liv, skjer det mye der ute i verden. Drap, uro og handelskrig.

Jeg leser en bok om ikke å tenke.

Det passer meg.

♥

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Søndagen har tatt på seg hvite sko, litt slik hvitt smårusk på bakken. Noen steder er det alt for mye snø.

Min dag starter med utlada telefon og ikke finne laderen. Det ble leteaksjon. Plutselig dukka øretelfonene som har vært borte siden i høst en gang. Så jeg skal ikke påstå jeg har orden på alt. De lå mellom noe tøy og ikke under setet i bilen, som jeg har trodd. 

I det siste har jeg hatt en idiotisk bekymring.

Helt ut av det blå.

Eller nesten uten av det blå.

Jeg snakka med foreldra i høst, om at jenta deres skulle ut på noe spennende på nyåret. Det kan være det som lå bak i tankene. At kanskje hun var med…

Jeg kikka inn på facebooksidene, uten å finne noe. Jeg mente det var noe med en reise. Og så visste jeg at hun kjørte mye randonee-ski. Men trodde ikke at det hadde noe med skole å gjøre. Men tanken var så sterk at jeg tenkte å sende mora en melding.

Så kom navnene og der sto ikke hennes navn.

Samboeren til mellomste kjente broren godt, til den ene, det ene navnet.

Nærme nok en tragedie det.

I går fikk jeg beskjed og jeg skal innrømme jeg fikk frysninger.

Det viste seg at antagelsene mine hadde hatt rett.

Hun var en av de tre overlevende, hun var med. Hun hadde sluppet unna den hvite døden. Snøen som slukte fire unge liv i Alpene. Jeg tenker på jenta, hva hun har fått med seg videre i bagasjen. Jeg skrev til mora og skjønner uten å skjønne hvilken belastning slikt er. Tenker på de som står igjen, de som mista og de som berga. 

Livet er både slik en forventer og livet er helt annerledes…

Alltid.

Jeg har trening i å være redd, såpass redd at jeg skjønte at slikt gikk ikke. Jeg kunne ikke gå rundt med all den frykten. Så etter mange år med redsel greidde jeg å befri meg for det verste.

Og den jeg var redd for berga. Gang på gang.

Siden har jeg fått bekrefta at redselen ikke var ubegrunna, men marginene hadde vært på riktig side. Hver gang. 

Og jeg er veldig glad for at de jeg kjenner, de i min familie, hadde marginene på sin side.

De hadde -.

Jeg takker for det!

♥♥

Nok ei travel uke er parkert. Lørdagen strekker seg utover som et bedagelig jesp. Slik nesten.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Helt latmannsliv er ikke på plana.

En annen plan er å skrive blogg daglig og lese her inne, den havarerte denne uka også.

Enda har jeg ikke hatt tid til å gå gjennom fjoråret for å skrive om det. Og jeg husker nesten ikke hvordan denne uka har vært, engang.

Det har vært bil, møter, mor og slikt, slikt det bruker å være. I går var det EU-kontroll, oppe i sekstida for å være på plass. Jeg hadde en åpen dag på museet tirsdag, med møte etterpå. Og jeg har jobba ganske intenst med tekst.

I gårkveld, etter jeg hadde trykt ‘send’ på teksten jeg skulle ha inn… kom det lyspunkt bortover veien og lyse jentestemmer hørtes gjennom mørket.

Mellomste og datter til et søskenbarn.

Da de var små møttes de ikke så ofte, bare i noen ferier og slikt. Nå bor de i samme by og har blitt gode venner. Det er så koselig å høre at deres venner har blitt felles venner. Nyttår var alle mine tre bedt hjem til en som opprinnelig var en venn av henne som var med mellomste, sjøl var hun utenlands da.

Søskenbarnet mitt som forsvant alt for ung ut av livet med den sykdommen som tar mest liv, tror jeg, uansett alder. Dattera var da 19 år og alene i verden.

Vi hadde en fin kveld og praten gikk om masse. Vi hadde alle sagt til andre at denne helga skulle vi snakke om spøkelser, nå ble det ikke så mye spirutuelt – men mange interessante tema.

I dag er plana en liten tur ut og så besøke mor. 

– Skal du ned i kjelleren og jobbe nå etterpå, spør mor.

– Nei, det er lørdag i dag, svarer jeg.

– Jeg greier ikke følge med på dagene, sier mor.

Så jeg spør om hun kunne tenkt seg en almanakk, slik at samtidig kunne notert hendelser fra dagen for lettere å beholde minnet. For jeg tenker at det har jeg sjøl valgt. Nå også setter jeg pris på at jeg finner så mye nedskreve. For ingen kan huske alt.

 Men mor syns ikke det er noe interessant, kanskje er hun for lat, tror hun. Så jeg spør henne om hun vet hva som er grunnen til at ikke vil.

– Jeg tror jeg føler meg overvåka, kommer hun fram til.

Da begynner jeg å le, for det er for sin egen skyld jeg foreslår at hun skriver ned, for ha mer mulighet til å se hva dagen har inneholdt av vær, mat, folk og ikke bare forsvinner ut i det blå.

– Så du føler deg overvåka av deg sjøl, vil jeg vite.

Da begynner mor også å le.

Og i mitt hode spratt setninga rund som en fornøyelig sukkertøys-tanke; “overvåka av seg sjøl”, den må jeg grunne på for den har så mange fasetter.

Hvordan har du lika og blitt overvåka av deg sjøl?

♥

Det er kveld. Mørket lukker utsikten. Kroppen holder stolen med selskap.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Dagen kom.

Den gikk.

Og så gikk den ned i havet.

Veien forsvant bakover under hjula.

Folk og folk.

Snakke i øst og vest.

Mål med tid i mente.

Meninger og mangfold.

Det er kveld.

På himmelen blinker stjernene.

Det blir godt å dra dyna over alt.

I morgen står en ny dag opp.

♥

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det er mandag og uka er i gang. Jeg har gjort det som dagen bestilte.

Mandag og jobb.

Jeg våkna før jeg skulle, nok for tidlig. Har gjespet i hele dag. Men jeg fikk noen timer på kontoret før neste oppdrag.

Mor er invitert til dåp til tredje oldebarnet i Trondheim. Hun grudde seg for å treffe mange folk på grunn av dårlig trena imunapparat. Og det er reelt.

Så i samråd med mor ringte jeg legekontoret for å bestille et par vaksiner. Mor tok ingen i høst.

Nå er det utført.

Da jeg kjørte henne hjem varma jeg opp og gjorde klar middagen hennes.

Etterpå var det bare å ta og snu bilen hjemover. Eldstemann skulle reise og vi vart enig om et barndomsminne til middag.

Pannekake!

Det smakte godt, utrolig godt.

Jeg syns det er koselig å bli med ned til bussen når noen drar.

Trulsepus ville gjerne være med ut. Han har fått smaken på uteliv. Og han er snar til det han vil, så vi må lure oss ut. Ned til veien ønsker jeg ikke en skal gå. Det er mye trafikk forbi her jeg bor.

I går tok jeg han med meg på tur.

Skogstur.

Med rompa rett til vers var utforskertrangen på topp.

Med meg var to ting tydelig, forma mi er skikkelig elendig som nr. 1.

Jeg hadde feil sko, jeg burde tatt støvler, så når jeg skulle ungå å bli våt ble balansen ikke bedre, som nr. 2.

– Kom, sa jeg til pus.

Og han kom.

Her ved denne steine var det spennende. Han snusa under den.

Plutselig hoppa han inn under steinen, rett opp i dammen som hadde danna seg.

Han kom seg fort opp.

Prøvde å slikke de våte potene

Prøvde å vaske seg tørr.

Jeg måtte ta en raskere vei tilbake. Etter litt, løfta jeg han opp og putta han under genseren. Truls frøs.

Han skalv.

Men dette hindrer han ikke, han vil ut igjen og igjen.

Klatre i trær… han har begynt, får bare håpe han finner veien ned igjen om han prøver seg på de høye trærne.

I kveld blir det en tdlig kveld.

Og i morgen er nok en dag.

♥

Dager har blåst over himmelen og tiden… ja den tiden. Plutselig er det helg og ikke bare helg, men søndag.

Det siste døgnet har vinden vært her igjen. Men slik er det over det ganske land. Og snart er det vår. Om noen dager vil sola være her.

Og det blir litt av et år. Små og store hendelseer kommer på løpende bånd. Det er bardåp, bryllupp, besøk, bli pensjonist som ikke betyr at det siste halve året blir noe hvilehjem. Uka som kommer må teksten som skal henges på veggen til utstillinga være ferdig. Utstillinga med leker på museet.

Sjøl om det enda er et halvt år igjen, ville jeg sende oppsigelsen i god tid. Det har med ferieavvikling, hvordan tiden skal legges opp, kontorhold og kontorutstyr, permer og bøker som skal ut av det som er kontor i dag. Så jeg start på oppsigelsen for et par uker siden, lot den hvile for å ta den fram igjen.

Det er disse skrivefeila mine, det burde nesten vært en skrivefeil i oppsigelsen min også. Slik at den representerte meg skikkelig.

Hver gang jeg tok den fram for å se fant jeg nye feil. For jeg blir blind på teksten jeg skriver, her, der og over alt. Fryktelig irriterende og flaut har det vært. Men i senere år har jeg klart å le av hele greia. Det er slik jeg er. Og lar jeg teksten ligge lenge nok greier øynene og hjernen min å oppfatte feila. Nesten alle i alle fall.

Til og med etter jeg hadde skrevet ut for å skrive under og latt arket ligget hele dagen, fant jeg feil ved gjennomlesing.

Men nå på fredag anså jeg meg som ferdig. Jeg kunne trykke på «send». Det var et spesielt øyeblikk. Nå var det skriflig og bindene.

Man kan arbeide fram til 70 år, men det kjenner jeg ikke er aktuelt.

Jeg hadde lagt sjela mi i oppsigelsen, skrevet den med hjertet. Og jeg tenkte det måtte det være plass til i når jeg gikk ut av den siste ansettelsen i livet.

Allerede om kvelden fikk jeg svar og da ble jeg ekstra emosjonell. Kjente noen tårer krøp oppi øyekroken. Sjefen min mente det kanskje var den fineste oppsigelsen hun hadde fått. Det gjorde godt å få den responsen.

Så nå har jeg sagt opp og kan krysse ut det. Men enda er det mye som må ordnes og meldes inn. Og enda er det litt over 6 måneder igjen til P-ordet aktiveres.

Jeg skal være med, kjenne på alle prosessene av dette.

Det er en del skifter i et liv, alle får ikke alt med seg. Men alle blir vi født. For min sin del var det neste store å begynne på skolen, så var det nok konfirmasjonen for da kunne en dra på fest, bli ferdig med utdannelse, bestemmelsen av å flytte, gifte meg og få barn var også en av de store endringer. I tillegg får en alt dette en ikke har råderett over, det livet kommer med og som en må ta.

Og nå er det å være ferdig i det ordinære arbeidslivet, kan bestemme mer over min tid.

Det siste store skiftet er jeg enda ikke kommet til, heldigvis, da mener jeg når en er kommet fram til enden av et liv og skal ut av det.

Nede på rommet ligger sønnen, han er heime i helga, vi snakka til halv fem i morges. Om verden, styresett, idelogier, livet, det gode og det onde.

Det var fine samtaler.

Neste helg kommer mellomste utover, hun tar med seg ei veninne, som også er familie. Vi skal snakke om spøkelser, UFO og ellers bare ha det trivelig sammen. 

Huset mitt står fortsatt, arbeidet med lekkasjen på museet går framover. Mor greier å bruke den gamle telefonen med å sveipe, og jeg kjente lettelsen da jeg skjønte dette fungerte, at hun klarte det og at hun hører. Akkurat da skjønte jeg hvor mye slittasje det hadde vært med Doro telefonen, med å bli sett på vent fordi hun kom bort i knapper, med at hun ikke hørte og at hun ble redd hele greia.

Slik som i høst da jeg ringte henne for å fortelle at legen hadde kontakta meg med at det var ikke kreft jeg hadde -. Så sjøl om jeg var så heldig at jeg ikke trodde det, ble jeg likevel glad, men mor hørte ikke hva jeg sa… til slutt gaula jeg inn i telefonen superfrustrert: JEG HAR IKKE KREFT! Det var nesten som den gode og enkle følelsen forsvant inn i et mareritt. Nå avventer jeg å kjøpe ny telefon, så lenge som denne fungerer. Og jeg hører mor får tilbake troa på seg sjøl. Det er godt.

Helsa har ellers lugga denne uka, våkna av smerter en natt, i arma. Først ble jeg redd for at det var prolapsen i nakken som hadde utvida seg, men fant ut det var ikke de samme nervesmertene. Pakka i meg smertestillende og tok støtteband på håndvrista og tommelen. Greidde ikke holde et glass og tenkte det måtte være et anfall av artrose. Aldri opplevd det slik. Vet jeg har slittasje. Da neste dag kom og jeg kjente jeg kunne bruke hånda igjen var jeg veldig glad. Litt vondt en dag klarer en alltid. 

Trulsepus har fått smaken på livet ute.

Prrr, sier han og bykser villmann ut i verden. Nettopp ble han erta av skjæra. Må bare passe på for det er ørn i området. Og han vokser som et uvær.

Og jeg, jeg har det rett og slett veldig bra. Sitter her å drikker lunka vann, er i gang med andre glasset. Jeg fungerer greit og det er det beste av alt.

God søndag.

♥

Den gang jeg var barn… Som var for hundre år siden. Og som var i går. Og litt av barnet sitter også igjen.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Hvem er jeg, spurte jeg meg sjøl om for en stund siden.

Det som forklarte det best var da jeg så på barnebilder. Der kom det fram.

Det gjorde meg godt.

Det jeg er bygd på som den jeg er.

Igjen er det Utifriluft som oppfordrer. Denne gangen er det «Fra jeg var lita».

Jeg velger meg en søndagstur.

Det var mange søndagsturer.

Denne gikk opp veien ovefor der vi bodde. Mor, far og søsteren min. Det kom en søster til, men enda var det noe år til.

Der møter vi morbroren min. Han var glad i å fotografere.

Søsteren min og jeg i like kjoler.

Hun var tre år yngre enn meg.

Vi lekte mye sammen til tross for den aldersforskjellen.

Det var mange søndagsturer, en skulle ut og spasere.

Noen turer kunne være ubegripeøig kjedelig… eller skumle. Ett sted var en ferrist en skulle ballansere seg over, det var artig. Men på andre siden var verden full av skumle, store kyr. De var jeg redde.

Denne dagen bildet er tatt er bare en slik kort, koselig dag. Sola skein og det var sommer. 

♥

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Utfordringen i helga hadde dette temaet…

…og helgen varer helt til mandag.

Men det er ikke sant, for det er ikke sant. For jeg har jobbet i flere timer med jobb. Nå gikk jeg opp.

Tok fram data´n.

Ute blåser det.

Det er helgeutfordringa til Utifriluft jeg prøver å ha en innledning til. For en utfordring om hva som gjør meg glad kunne jeg ikke la gå forbi.

For hva gjør meg glad?

Det vil jeg si er en hel masse. Tror ikke det finnes noe som gjør meg gladere enn alt anna. Så jeg får bare ta hånda opp i krukka å se hva jeg finner…

Og dette var dette som kom opp.

Truls!

Det gikk litt fort i svingen da jeg i høst foreslo for sønnen, at om han flytta utover kunne vi ordne oss en katt på deling. 

Litt slik skjødesløst forslag.

Jeg har egentlig bestemt meg for at så lenge jeg bor her aleine vil jeg ikke ha ansvaret for et dyr. Noe jeg fortsatt mener. 

Det var bare at når det var foreslått fanga bordet.

Sønnen har en kamerat som har en mor… ikke noe uvanlig med det. Men moren hadde katter, altså flere. Og de skulle selges.

Moren til kattungene var en Maine coon, faren var av den huslige typen som spredte seg i rundt. Sannsynlig flere fedrer mente moren til kameraten.

Jeg ønska et av avkommene til en av de andre fedrene.For jeg er ikke så glad i svarte og hvite katter med rosa nese.

Da starta en overbevisningstaktikk. 

Etter litt skjedde noe.

Og da vi fikk beskjed om at vi kunne få pusen før jul var gleden stor helt til Oslo -.

Er det sant, var det vantro spørsmålet som kom.

Og så kom alle hjem til jul og storebror med en veske.

Den lille frøsen som ikke er redd har spredt en enorm glede til alle.

Også til meg.

Han gjør meg glad til tross for noen skarpe klør.

♥

Nei da, ikke første fredagen i år. Men den andre, altså den første, var så smal mellom alle helgedagene.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det er i alle fall fredag igjen. Jeg har jobbet en uke . Og jeg kom nesten opp i full tid. Bare 20 minutter for lite. Jeg begynner året som i fjor. Under streng kontroll og planlegging.

Her skrev jeg om systemet mitt.

Nå er det helg.

Sønnen kom nettopp med en kopp kaffe. 

Han er hjemme.

Pusen elsker å ha mange folk rundt seg.

Nå skal vi ta oss en tur til butikken. I kveld skal vi være kjempetypisk, er det ikke taco da man skal spise på fredag?

Tror ikke jeg har spist taco på evigheter.

Det ble handling, det ble taco…som forresten skrives med «k» som tako, hørte jeg på radioen i dag.

Og så var fredagen over og det samme var jeg.

Gleder meg til at jeg skal få denne forma mi opp igjen. Nå er den helt elendig.

Noen som ikke har dårlig form er han her.

Han raser rundt og er skikkelig raptus. Plutselig var han på toppen av gardinen. Jeg løfta han ned.

Nå skal jeg poste dette innlegget som ble starta i går. Slik er blogglivet mitt, tafatt, magert og blir lite etter. Om det er en periode eller en utfasing veit jeg ikke. I alle fall må det fylles på med mer energi i dette livet mitt. Og det tror jeg at jeg skal klare.

♥