En søndag i Trondheim må brukes godt. En må ut i sol, ut på is til stående.
– Hva vil du?
Det er mellomste som spør. Jeg lister opp noe.
Bør komme meg til Ikea, da det er noen ting jeg skulle ha kompletert. Og så BrukOM, absolutt BrukOm.
Kanskje rekker vi noe på lørdag, tror jeg.
Akkurat det gjorde vi ikke. Men en tur i den trønderske hovedstaden må brukes.
Jeg kom meg mye senere avgårde enn hva jeg tenkte på lørdag.
Ingen overraskelse, egentlig.
Og så er det så godt ikke å henge i klokkestrengen.
Men utstilling passer fint å få med seg på søndag. Så etter frokost er vi på tur på glatta. Første besøk er på Trøndelag senter for samtidskunst der Veslemøy Lilleeng har en utstilling med navnet Brytningstid.
Der det er fokus på tekstil, gjennbruk og natur.
Fine farger.
Dette teppet er farget blått av urin, som en gang var det blått kom fra.
foto:asbjørg
Vi blir først møtt av en matte av bjørkeris.
Dette er fra tuntreet som blas ned i en storm står det. En lind.
Så er det denne dagen igjen, det er bare å forstå at tida er NÅ og den går fort.
Jeg har rydda i gamle papirer og blad. Sortert lett, satt i bladsamlere og skåret meg på papir. Egentlig skulle jeg gjort øvelser for lengst, jeg hadde planer om å faste i dag da det ikke ble på torsdag.
Hodet har gått på høygir, det vil si tenkt.
Slik og slik…har det tenkt. Og så har jeg kommet fram til at jeg behøver ikke tene i dag, jeg behøver ikke faste, jeg kan gjøre det jeg vil.
Så jeg er «snill» mot meg sjøl.
Nå vet jeg ikke om jeg burde vise meg sjøl en streng pekefingeren eller om valga jeg tar er det som er best. Men jeg prøver å få meg sjøl på godsida, til å ta de gode valga og gjøre de lure tinga.
Jeg er glad når jeg rydder i gamle blad og papir, for jeg liker system og orden. Og kanskje har jeg vært for streng mot meg sjøl…eller det har jeg.
Alt for streng.
Så når jeg flere dager har «tannpine» i ryggen, er det da en skal stå der å forlange med streng stemme?
Jeg ba mellomste her om dagen ta seg en smertestillende og være snill mot seg sjøl for ryggen hennes begynte å skli. Vi er en gjeng lange mennesker der ryggen er et svakt punkt.
Hun hadde i tillegg en travel uke foran. Det hjalp, hun klarte uka. Så kanskje jeg skal gjøre det samme, ta en tablett…
Jeg har alltid vært veldig restriktiv med smertestillende. Husker jeg måtte besvime før jeg tok smertestillende ved menssmerter den gang da. Men skal jeg ta smertestillende kan jeg ikke gå mattom, så skal jeg må jeg også spise. Nå har det gått lang nok tid med denne murringa i ryggen, jeg vil få det bort. Tror derfor jeg skal satse på mer gåing en periode,
Og kanskje er jeg dumsnill mot meg sjøl, at det er best å være streng for plana er klar: Bli ung, slank og sprek. Muligens er dette uoppnåelig, men noe kan jeg…og skal jeg klare.
Det er så vakkert slik sola stormer inn gjennom vinduet, så jeg måtte sette på Vinteren av Vivaldi.
Det passa så godt.
Snøen lå på tynne grener i treet utenfor soveromsvinduet mitt da jeg sto opp. For det har lava ned med snø en stund nå.
Bilen måtte graves fram.
I går skulle jeg handle for mor og det er spennende om jeg greier å komme meg ned på veien. Mens jeg holdt å grave fram bilen kom traktoren. Veien ble brøyta.
Så da var det bare å kjøre.
Det var mange plussgrader, det var bare å ta kjøringa rolig. Parkerte på taket på butikken, der det var en blanding av snø og vann. Opp til mor måtte jeg gå det siste stykket. Hun sto i vinduet og vinka. Vi åt middag sammen, grøt med spekemat etterpå. Kaffe ble det også. Måtte lade høretelefonene, hun hørte ingen ting. Mens så vi på «Sykepleierskolen», en serie som passer mor godt. Fikk litt lørdagskveld hjemme.
Her om dagen da jeg var ute for å grave fram bilen kom Achia etter meg. Hun er den modigste. Stakk snuten sin ut i snøen og jeg lot døra stå åpen. Da jeg var ferdig var pusen borte, ikke var hun i stua heller. Ingen av de var å se så tenkte de hadde funnet veien til badet.
Hadde ikke før tenkt tanken før en enormt til mjauing starta.
Skikkelig intenst.
Frenetisk krafsing fulgte.
– Er en av de i kassen, tenkte jeg.
Men hørte fort at lyden ikke kom fra noen av kassene og jeg ante uråd. Løp ned trappa og mens jeg åpna ytterdøra kom to snikende ulltepper fram under døra.
Begge hadde vært ute i snøen!
Det som var så fint å oppdage var at de hadde så på det rene hvordan de skulle løse problemet de sto oppi. Nå har Archia opplevd det samme, men det er flere uker siden. Det var veldig betryggende hvordan de løste dette.
Etterpå ble det en kosestund mellom de to søstrene.
Det var Iris som var mest ivrig på å stelle Achia.
De hadde hatt spennede opplevelser.
Solsgtripen på veggen gir meg glede, den varer lengre dag for dag. Jeg har gjort øvelsene mine, drukket sitron- og ingefærvann. Det varmer.
Har også sett på et webinar om bindevevet som var svært interessant, men fryktelig dyrt og melde seg på. Så lot det være, fortsetter med det jeg er igang med. Tenker kanskje i tillegg føre inn noen yoga øvelser etter hvert.
Men nå skal jeg nyte dagen, sola og det at jeg ikke skal noe bestemt. Bare nyte.
For vi har morsdag, valentinsdagen, fastelavn og deretter kommer også feittirsdag.
Morsdagen ble feira lett, det ramla ned noen gratulasjoner fra andre mødrer, eldstemann ringte. De to yngste ringte jeg, skal dere ikke gratulere, spurte jeg.
Handelsstanden, sa de. Deres dag.
Og sant nok, morsdag og valentins er handelstsanden på. Men nå syntes jeg ar jeg ville bli gratulert av barna på morsdagen.
Valentin passerers uten noen mer tanker.
Fastelavn har noe mer fokus. Kvister og fjær. Jeg skulle ut tidligere i uken, var tanken. For å hente kvister.
Jeg kan gjøre det i dag. Skulle ta med til mor, men glemte det i går.
Boller.
Om ingen kom hit lot jeg bollene være, sa jeg. Nå er jeg mer i tankeboksen. Det er godt med boller og krem, så kanskje skal jeg likevel…
Ta med boller og kvister inn til mor i morgen, likevel. Det er veldig koselig å markere dagen med glade farger og feira våren som står klar.
Feittirsdag er jeg usikker på for på tirsdag er det til Kristiansund med mor. Har ringt hjemmetjenesten for å framskynde dusjing, mor får hjelp til det på onsdager og må få slippe å dra på undersøkelsen dagen før dusjing. Mor har vært nøye med seg sjøl. Jeg lovte å ta fram tøy til hjemmetjensten.
Akkurat nå snør det tett.
Og så er sola framme igjen.
Jeg skal lage meg en skikkelig god middag i dag; lettsalta torsk med gulrotstuing og bacon. Det er min kjærlighetsgave til meg sjøl.
Og så blir det kino i kveld.
Skal du gi deg sjøl en ekstra oppmerksomhet i dag?
Når dagen bare er i gang. Midt i en papirhaug.Da er det vanskelig å holde tunga midt i munnen.
Den starta med at jeg måtte ta flere telefoner, for plutselig låg det en helmengde innkallinger til mor. I flere eksempel. Og alle var til mor.
Heldigvis var det bare to undesøkelser samme dag på ett sykehus som resulterte i disse fire breva.
Jeg trodde at undersøkelsene fra mors fall for noen uker siden var ferdig undersøkt og ringte til fastlegen for å høre.
I tillegg var jeg usikker på noen regninger som resulterte i en omfattene gjennomgang av papirer. Og et forsøk på sortering. Etter hvert er jeg både omtumla og forvirra av alt.
Image by Florian Pircher from Pixabay
Når ting en tror er i orden, klarert og avtalt og en blir usikker på dette. Da blir hodet mitt et kaos. For jeg har behov for oversikt.
Telefonen ble redskapet og etter hvert ble det bare to instanser. På begge steder var de veldig hjelpsomme. Og nå, en del timer etter kaoset bygde seg opp, skal alt være i orden.
Det var godt når den siste telefonen som ringte meg tilbake kunne fortelle at alt var riktig.
Så jeg kan ta helga i møte med at alt er i orden.
Nå skal jeg gi pusene ormkur, andre dagen. Og så er det handling for både mor og meg. Så får jeg komme tilbake til papirdungene og videre sortering. Egentlig har en nok med sin egen oversikt og økonomi. Når en får et hushold til på nakken der mange folk er innom, da blir det kaosfølelse slik inn i mellom.
Både i går og i dag krafsa sola fjellranda og laga lysspill på stueveggen. Så akkurat nå er fredagsfølelsen veldig god.
Den starta forsåvidt i går kveld. Dagen starter alltid kvelden før.
Jeg har landa på å våkne litt før halv ni den uka her.
Dette er forskjellig uke for uke.
Det verste var den uka jeg våkna halv ti hver morgen. Det var i den mørkeste mørketida, så slik var det til å forstå. Men følte jeg sov for mye av dagen. De dagene håndverkerne var her starta morgene rundt halvåtte. De var her i åttetida.
Jeg bruker ikke vekkerklokke, det vil si, skal jeg noe tidlig på morgenen gjør jeg det. Men har nok en innbygd klokke i meg sjøl, våkner omtrentlig alltid før den klokka er stilt. Den ideelle tida fram mot vår og sommer er å våkne rundt syv. Men i dag var den altså litt før halv ni.
Pusene møter meg på badet, der har det blitt en fast koseperiode med Achia.
På badet var det varmt og godt. Når pusene gikk inn og ut var jeg påpasselig på å dra døra inntil. De har tilgang til badet når de vil, der står maten og der har de soveskuffa si.
Så kom jeg ut på kjøkkenet og der var det fryktelig kaldt. Det var helt vilt kaldt. Og det var det så klart på stua også, det er åpen løsning, skikkelig iskaldt var det.
Jeg har en panelovn i stua, ser den er uten lys.
Har strømmen gått, tenkte jeg. Men det var ikke problem med vannkokeren, den fungerte fint. Så ser jeg det, støpselet var dratt ut av kontaken.
Og hvem hadde gjort det?
Jo, det var dama sjøl det, den tobeinte som bor her. Og jeg husker jeg gjorde det, det siste jeg gjorde før jeg slukka lyset i gårkveld. Det jeg tenkte under handlinga var at jeg måtte ta ut laderen til telefonen. Det var bare at den var ute og jeg reflekterte ikke mer over at ingen ting sto i kontakta.
Så her var det kaldt.
Ute var det -5, riktig så kaldt var det ikke inne. Støpselet ble satt inn, viftovnen fikk plass i stua og vedovnen fikk fyra seg opp.
Hvor kaldt det var veit jeg ikke, prøvde å legge inn en app på mobilen for å finne ut. Det lyktes jeg ikke med. Så nå skal jeg kjøpe et gammeldags termometer for å ha inne.
Har ikke tenkt å gjøre dette mer, men kan være greit å vite hvilken temperatur en har inne uansett, ikke bare ute. Der har den steget til -4.
I dag er sola her igen i følge med mange minus. En framtid og en åpen dag.
Vi er snart midten av februar. Det er godt med disse rolige dagene, men jeg vet det må være litt innhold for at det skal føles fint.
Slikt jeg vurderer er blant anna kino til helga og en samtale en eller annen dag om mat. Jeg skal ut å spise shusi i neste uke. Besøkene hos mor er gjevnlig og er veiene greie må vi ta en tur på besøk til broren hennes, som er kommet hjem. Til helga kommer muligens eldstemann og hans kjære. Siste uke av februar skal pusene ha andre vaksine. Helga i overgangen til mars blir det tur til Trondheim. I slutten av mars er en Oslo-tur planlagt, men ingen billetter bestilt. I april vil arbeidet med tenner fortsette. Siste helge i mai er det duka for et jubileum.
En timeplan med stor slakke.
Tenker å arrangere et prøve-treat en helg i april. Det skal gå over et par dager og ha et varierende innhold av tur, kanskje litt øvelser og en seksjon med meditasjon, diskusjon og kreativitet som tegning. Mellomste tar med seg noen venner slik at vi kan ha en test på tanker jeg har.
Men energien må opp, litt usikker på hvor lang tid jeg skal gi denne utkoblinga.
I går sovna jeg gang på gang utover dagen og det var ikke noe problem og sove om natta. Så på andre sida er det godt å ha såpass slapt program.
Sola krypter ned over fjellsida på andre siden av fjorden.
Kl. 10.35
I dag bør sola skinne inn på stueveggen om det jeg tror er riktig. Er ingen skyer i kløfta mellom fjella i dag.
Kl. 10.36
Dagen går og ingen sollysne en gang, kommer på veggen. Så da har jeg nok tulla med den datoen.
Jeg har endelig trena i dag etter to dager uten. Har også hatt en telefonsamtale og følte jeg ble angrepet. Og så klarte jeg å stille åpne spørsmål og unngikk å føle meg såra. Det var godt og en bra følelse. For vi mennesker har alle våre virkeligheter vi tror er den sanne.
I YR sto meldinger for dagen som stemmer. For det er kommet et gjennomsiktig tynt lag med snø. Ennå syns det som ligger der. Så ennå kan jeg…
Gårsdagen sporet fullstendig av.
En maskinvask med klær er ikke noe å skryte av. Håndklær. Ikke en gang vanskelig å henge opp. Jeg spiste opp romkaka fra søndag mens jeg tenkte på at jeg burde…altså, burde fått ned vekta. Yngste og en venninne sendte en snapp av at de gikk over torget og spilte forsiktig på en tromme og sang. Torget så tomt ut. De hadde kjøpt den, forsto jeg. Til sommeren skal de være med mellomste og kore henne. Festivaltid.
Min dag er ikke den samme som i går. Klærne i stolen er ikke bretta, men kanskje i dag…
Og koppene er ikke vaska, de skitne koppene har i stedet ekspandert.
Men en slags unskyldning har jeg. For da yngste var her skulle jeg vise henne noe rart, oppdaga plutselig at det ene vinglasset var større enn de andre.
Og så gjorde jeg det jeg hadde bedt de andre om ikke å gjøre, knuste et glass.Glassene er ikke helt billigglass, litt mer ordentlig.
Og så skulle jeg vise det, at jeg hadde knust dette glasset – med mine viftene fingrer.
Disse hendene mine er som de er, tomler med atrose og et par fingre med følelsesforstyrrelse.
Og det knuste glasset beit seg på kryss og tvers i ene pekefingeren. Et rimelig godt kutt. Og blodet fossa ut, med fingeren tulla inn, plastra og holdt i været ville den ikke stoppe å blø.
Denne ulykka er flere dager siden, bødningen har stoppa for lengst, fingeren er vond fortsatt i kuttet og litt uvillig til å delta i arbeid. Så dette er unnskyldninga.
Jeg vil bare at fingrer og hender skal virke, bidra, oppføre seg. Og så blir jeg så lat av slikt.
Nå snør det mer. Ingen overraskelse i det, det er altså meldt. Og jeg må gripe dagen på ett eller anna vis. Pusene deler ikke mitt problem med uvirksomhet, de har lyst på kontakt med fugler utenfor. De bustete halene går som visper.
Aller først posten på dagen er i hvert fall gjort med et nokså intetsigende blogginnlegg. Og uansett aktivitetsnivå er dagen både god og bra.
Men samtid skjer det hver dag. Litt lysere, litt lengre dag.
Oftest våkner jeg til at jeg kan gjøre det jeg vil. I dag er jeg tibake til den vanlige hverdagen, uten håndtverker og uten besøk. Bare meg og pusene. Yngste og hennes kjære reiste før helga. Vi snakka om når jeg skal dra nedover å besøke henne, det er på tide nå. Hun har bodd i Oslo i to år og jeg har ikke vært på besøk ennå. Når vær og føre er riktig.
Etter en lang periode med kalde temperaturer har det igjen bikka opp på varmegrader. Og jeg har fantasier. Jeg leser på nett og drømmer om frø som spirer og vokser. Kan så allerede i januar, februar sa ei dame på YouTube. Man kan lage bed uten å grave og det skal prøves. Jeg tenker å få kjøpt meg flere pallekarmer.
Jeg er full av virketrang. Og i år skal jeg bruke av Bokhasijorda mi. Og hva skal jeg så og plante…
Poterter tenker jeg, de er fine for å forelde slike bed som lages oppå torva. Men jeg må sette meg inn i hva jeg vil høste, både på kort sikt og for lengre sikt. Hvordan jeg kan oppbevare. Og hva jeg kan klare.
Tenkte på motorsaga mi også, den som har ligget i mange år og som jeg ikke har turt å bruke. Har jeg kjøpt meg værnetøy vil den saken føles helt annerledes, tror jeg. For jeg har mye som det har vært greit å gå løs på.
Det er med andre ord veldig mye jeg har lyst til. Men jeg vet av erfaring at min tidsoptimisme er større enn gjennomføringsevne. Men får jeg gjort en brøkdel tenker jeg at det er bra det som blir.
Har du våryre tanker og er du flink til å gjennomføre planer?
Ikke det at det var sååå langt tilbake, men mens jeg leita etter dette bildet som var lagt inn på data’n en eller annen gang i løpet av de siste ti åra. Noen var fra 40 år tilbake i tid.
Det jeg så etter var fra 80-tallet. Da midterste søster gifta seg.
Hun var ikke mer enn 24 år og ikke opptatt av ekteskap og den slags. Ingen av oss var det. Men det voks et lite liv i magen hennes. Så da fant ut de to at de ville gifte seg. Først skulle de gjøre det i hemmelighet, men da hemmeligheten ble lekka ble det store protester fra begge sider av familiene. Så da ble bryllup denl 7. februar i 1986 og ikke andre nyttårsdag, som var planen for de som skulle bli en liten familie.
Her er bildet jeg leita etter, vi tre søstrene på denne dagen. Bruden i midten og jeg til venstre.
I går skulle vi ha dratt til Trondheim for å feira, men å legge ut med ei såpass voksen mor på denne tida fant vi ut ikke var så smart.
Snart skal jeg dra innover til henne for å feire morsdag.
Midterste søster begynner å få en liten gjeng etter seg, to døtre, svigesønner og tre barnebarn. Bordekorasjonen i går ble de samme blomster som i brudebuketten fortalte hun. Gule roser og brudeslør. For på tur bort til Rådhuset hadde de to som skulle smis i hymnens lenker stukket innom en blomsterbutikk.
– Vi skal ha en bruebukett nå, hadde de sagt til et ganske forskrekka butikkpersonale.
De hadde hatt det koselig fikk vi vite i dag da yngste søster og jeg var samla hos mor. Vi ringte til en fellesprat.
Men jeg brukt lang tid på å finne dette bildet og gjorde meg mange tanker mens jeg scrolla gjennom ti år. Barn som ble født, eldre som døde. Levd liv, mange følelser og årstider som passerte. Mye fra jobb, mange håp, mye som handla om å huske; koder, passord, oppskrifter, bilder av mat og tegninger.
Jeg ble overvelda over dette som jeg hadde levd gjennom.
Opplevd, tenkt og trodd.
Det var da det slo meg, at kanskje skulle jeg jobbe enda mer med nåtida. Det som hadde vært var ferdig og det som kom fikk vente til det kom.
Og så tenkte jeg en ting til, at kanskje jeg skulle ta for meg bilder jeg hadde tatt og bruke det for øvelse og for å trene opp tegnemuskelen og som fargelære. Akkurat den ideen likte jeg og fikk lyst til å begynne med en gang…
Jeg kjenner at jeg har lyst til å gi meg tid til disse øvelsene.
Så dette ble morsdagsgaven fra meg sjøl til meg sjøl. Øve opp hånd og blikk etter fotografier.
