Utvid helga til en mandag. Det går da an.
Det var Kari som foreslo å utvide helga.
For i helga var det for lite mulighet til å delta i Utifriluft sin utfordring. Lenge siden sist nå, at jeg har deltatt.
Så jeg tar tak i et blikkfang både fargemessig og smaksmessig.
Desserten vi bruker på julekvelden.
Himmelriks munnfull.
Nå pakker vi jule ned, men mitt blikkfang er julekveldens dessert.
♥
Under en time igjen av et gammelt år.
Så har vi brukt opp enda et år. Livet er et år kortere.
Livet har samle enda mer.
Av alt.
GODT NYTTÅR!
♥
Av og til, om enn ikke ofte, får jeg lyst til å krangle. Det skal likevel litt til for å gjøre meg så sint.
I dag ble jeg det.
Vi, det vil si, eldste, midterste, jeg og pus skulle kjøre for å hjelpe mor med middag og jul.
Pus ble med fordi vi følte det var det beste, tross mye nytt for et ungt liv.
Han løper etter oss. Da eldste og midterste dro til skogs for å finne juletre i dag, ble han igjen aleine nede og begynte å skrike. Jeg ropte han opp, da for å være i ordentlig i nærheta. Jeg holdt på å vaske vindu og måtte stå i sofaen blant anna, da hoppa han også opp i den.
Vi pakka full bilen av juletre, katte-ting, flasker for å hente vann i og var også innom butikken for å handle til mor.
Det snødde, så det viste seg at det var umulig å komme seg opp den siste bakkene, for veien var glatt. Jeg begynte å skulle parkere nedenfor den siste bakken, samtidig kom tanteungen med moren sin, altså søsteren min. De kom seg heller ikke opp. Jeg avventa hvordan de ville parkere.
Samtidig var en nabo kommet på terrassen sin og ropte noe… Jeg tok ned vinduet for å høre hva hun sa. Hun ga meg beskjed om at jeg måtte parkere inn til siden. Jeg ropte tilbake og sa det var to biler som måtte få plass.
Hun på terrassen kom med et utbrudd om at det måtte gå an å tenke på andre mennesker, for brøytebilen fikk ikke til å ta bort snøen om han kom og naboen ville da ikke komme seg ut.
Det er her det ble for håpløst, for det første var jeg ikke ferdigparkert, det var kommet ca. 5 centimeter med snø så de centimetra ville ikke lage noen problem Der jeg holdt på å parkere er en tomt som søsteren min og datter eier.
I tillegg vil jeg påstå at jeg tenker på andre, absolutt. Jeg er alltid opptatt at naboen skal komme seg forbi, bruker også å parkere slik at andre kan parkere ved siden av meg.
Vi skulle opp til moren min med masse stuff, juletre, handleposer, katte, ja… altså ordne opp for en godt voksen dame som som bor på toppen av bortimot det bratteste boligfeltet i kommunen.
Jeg var ikke i humør til å fortsette dialogen. Ba de to som var i bilen om å få med seg så mye de kunne bære. Så snudde jeg bilen og kjørte ned til hovedveien og fikk enda flere bakker å forsere. Jeg bunka sammen vannflaskene og en bukett med furukvister som søsteren min skulle få. Nå viste det seg at hun ikke hadde hatt mulighet til å komme seg opp fordi hun ikke hadde med seg rullestolen sin, så de hadde kjørt tilbake.
Jeg begynte å traske oppover, mellomste kom ned igjen for å møte meg. Vi traff en annen nabo og hun ble ganske stille da hun fikk høre historien. Hun fortalte at barnebarnet hennes har brukt å parkert på denne plassen når hun var på besøk, men at hun følte hun ble fulgt med.
Og ja, jeg ble sint av en slik urimelighet.
Da vi kom til den siste bakken var det for glatt å gå, så vi gikk inni på den allerede omtalte tomta. Samtidig kom en traktor som strødde, så siden dro sønnen ned for å hente bilen og fikk kjørt den opp slik at vi slapp alle bakkene.
Men jeg tror jeg må ta en prat med denne naboen, så klart er jeg ikke interessert i å parkere henne inn, de har laget en brei aveny inn til sin oppgang. Nåde den som kommer inn på dette området.
Likevel kan ikke naboen ligge å «ugle» for å passe opp folk, også hun må tenke på andre. Hun syns nok at moren min bør sendes og plasseres, at folk parkerer på en tom som noen eier tenker hun sikkert ikke på. Men det må kommunikasjon til. Jeg er ikke interessert i å få kjeft når jeg ikke kommer meg den siste bratte bakken opp til moren min for å hjelpe når de verste vinterdagene er innom.
Tror jeg bør foreslå et møte med involverte parter.
Går ut ifra at det skal gå an med dialog foran kjefting likevel.
⊗
Men livet fortsetter etter også. Etter juleaften, juledagene, romjula, nyttårsaften… for det kommer et nytt år.
Og et år som var nytt er blitt gammelt.
Jeg har krøpet meg opp i stolen min.
Gir meg tid.
Tid til å ta opp bloggen, til å tenke, til å skrive.
Til helga skal jeg ha slik jula blir, klar. Det som er bakt, vaska og slikt, blir jula. Og ja, er klar over mange av de ønska gjøremåla vil falle av lasset. Men det overordna er at vi som samles skal ha det bra, kose oss, glede oss over å være sammen. Det er det viktigste. Ikke at det er laga aspik. Gjorde det for første gang i fjor, tror jeg dropper det i år. Etter hvert var det ikke så delikat å ta inn på bordet.
Jeg drikker min morgendrikk, har skifta ut det jeg drakk, limen og match-teen. Nå er det er stort glass med raspa gurkemeie og sitron jeg drikker.
Denne uka har jeg ferie. Altså ikke jobbe jobb.
I dag skal det planlegges godt. Vaske og settes noen deiger; et fruktbrød, havregynskjeks og smultringer. Det er mor og sønnen som ønsker seg smultringene.
I går kom jeg meg endelig til legetimen min. Et gjennomgående tema i flere innlegg her. B-vitaminene hadde fått rett nivå. Men skal fortsette med å ta B-12, for legen tror at tarmene mine ikke tar opp det de skal, blant anna på grunn av divertikkpelsykdom.
Men det jeg var mest spent på var MR-bildene. Det er over fire måneder siden nå, det. Nakke, arm og fingrer og at jeg går med disse fingrene som enkelt sagt er ekle.
Var beredt til å kjempe for å finne ut av dette problemet, for regna kanskje med ingen funn var funnet. Men det var det. Det viste seg at jeg går med en prolaps i nakken. Så det var prolaps, har vært litt fram og tilbake om det. Dette kan gå tilbake av seg sjøl, men fordi det var veldig trangt var legen redd for at dette ikke ville skje. At nervene var for mye i klem. Dermed vil veien gå videre til nevrolog. Håper likevel på at dette går over av seg sjøl, har ingen lyst til eventuelt inngrep. Og så klart at dette ikke skal bli verre med lammelse som verste scenario.
Det er ikke bare året som er blitt gammelt. Noe må en regne med når det kommer til kroppen også. Nå tror jeg at nakken ble skadd etter en bilulykke da jeg var litt over 30 år. Har hatt perioder med vond nakke etter den ulykka, men aldri opplevd at fingrene mista følelse.
Uansett er det greit å hake ut dette legebesøket.
Nå skal mer hakes ut.
Yngste og samboer tar en tur over til Danmark i dag, skal vi handle noe på båten, spurte hun.
– Kanskje sprit, sa jeg.
Jeg har så lyst å lage eggelikør.
Faren til barna kommer ikke til julekvelden i år… men jeg kan kjøpe inn akevitt, hvitvin og rødvin, sa han. For det bruker han og handle inn når han feirer sammen med oss.
Jeg ble veldig glad for det. Så da er det kanskje bare konjakken til goro og sherryen til desserten julekvelden jeg må handle inn.
Det er en greie denne jula.
Kikka gjennom en gammel kokebok med mange minner, da jeg var hos mor sist.
Hun syns det er rart at jeg husker så mye om mat og mente jeg måtte være ganske interessert i maten, både da og nå.
Og jeg er nok det.
Så nå må jeg bare fortsette med akkurat det.
Og vasking.
Det er jeg ikke så glad i, men jeg liker resultatet.
Vi deler en liste, den ble laget i fjor og kopiert i år, barna og jeg. Der haker vi ut etter hver som ting er gjort, kjøpt eller laga… og så kommenterer vi.
Den er veldig grei å forholde seg til. For jul er gjentakelser.
Noen er viktigere.
Hva er den viktigste greia i di jul?
♥
Denne helga får jeg til å legge inn et svar på helge utfordringa. Det oppleves godt å få til det.
Yndlinsmotiv, sier Utifriluft denne helga. Sjøl legger hun et fantastisk naturbilde med utsikt fra Bitihorn.
Men har jeg et yndlingsmotiv…tenker jeg. Jeg liker bakskogen nedefor huset og veien. En grønn, mosegrodd skog.
Og så liker jeg når jeg kommer ned til sjøen, fargene.
Men også fra huset i retningen mot havet og solnedgangen.
Og så skjønner jeg hva yndlingsmotivet mitt er, det er ikke noe sted, for de er mange.
Det er lyset.
Lyset, fargene på himmelen, motlyset gjennom løvverk.
Det er favoritten.
Jeg deler enkelt noen bilder av lyset, det er det liker aller best å ta bilde av.
…Og så ett til…
Fjorden jeg bor ved.
Og om to uker er vi kommet til vinterjevndøgn.
Da begynner lyset å komme tilbake.
♥
For en dag. Ka annja ska æ sei enn «hei på deg».
For dette var dagen sin.
Jeg trodde nok på denne dagen. Etter en natt med masse drømmer, med våkne stunder, var jeg ikke helt der jeg ønska.
Da Ni-timen kjørte avgårde denne låten…
prøvde jeg sågar å danse.
Det ville seg ikke helt.
Etter hvert gikk jeg ned på kontoret til en heller kort arbeidsøkt.
Tenkte å jobbe mer oppe, har masse å lese igjennom, så tok med meg bøkene og arka opp.
Etter frokosten/lunsjen var jeg fortsatt på siste still. Men jeg begynte…
Først gikk jeg gjennom oppskrifter, tok ut slikt jeg rekker å lage og slik jeg tror jeg skal lage, men ikke rekker.
En liten dunge.
Oppdaga at jeg hadde ikke solsikkefrø, så da må jeg vente med «Kåre Nordrum» brødet. Et brød fra Ingrid Espelid sin tid. Her skriver jeg om det samme i fjor, men jeg var tydeligvis langt tidligere ute og mye mer snill i både matvei og med å komme meg ut.
Da fikk jeg gå i gang med hvetebrødet, en enda eldre oppskrift fra da mor gikk på husmorskolen.
Samtidig gikk jeg i gang både med middagen og tok en telefon.
Jeg bruker ferskgjær, da jeg skulle kaste et blikk på litermålet så det slik ut…
Jeg fikk berga det før alt for ut over benken.
Kan bare fastslå at jeg virker dårlig, ingenting i flow hos meg.
«DUNK» sa det!
Jeg ble så forskrekka at jeg glemte å ta bilder av hendelsen…
Hele maskina med brøddeigen hoppa utom benken og boms i bakken. Mel og melk nedover benken og utover golvet.
Det gode var at støpselet ble revet ut av veggen så maskina ikke fortsatte å gå.
Og den virka da jeg fikk satt den opp og prøvd den.
Heldigvis ble heller ikke golvet skadd.
Det er bare å fastslå, denne dagen er av de mer krevende.
Trøtt er jeg også.
Så dagen skal ikke drøyes – men deigen som ikke falt ut må gjøres ferdig.
Wish me luck.
♥
Den dagen her altså… Egentlig er jeg så lei av å sitte på data.
Har gjort det i hele dag. Gjennom jobb.
Jeg kom sent igang. Men likevel… Det er ikke lenge siden jeg ble ferdig. Ferdig med det jeg måtte.
Den følelsen…
Sjøl om jeg ikke rakk det jeg trodde.
Nå spiser jeg druer og er lykkelig over å gjøre akkurat det.
Det er straks helg.Tror jeg får en rolig helg. Men må lese.
På tirsdag må jeg kunne slikt jeg ikke kan ennå.
Ser uka kan bli av det ville slaget.
Tirsdag skal jeg både framom legen for blodprøve og ha et arrangement. Det er til det jeg må pakke kunnskap inn i hodet mitt.
Onsdag er det en evaluering om ettermiddagen.
Torsdag har jeg endelig legetimen som jeg har satt ut to ganger, så da får jeg høre om det er håp for disse fingrene som ikke oppfører seg. Og så er det julelunsj, så går alt uten forsinkelser skal jeg rekke begge deler. Tre dager på rappen med kjøring og farting. Men…allerede uka etter har jeg ferie.
Blir litt stressa av å tenke på gjøremål, det orker jeg ikke.
Nå skal jeg legge meg, rakk ikke baking og rakk ikke lesing verken her eller der.
Men i morgen er det en ny dag.
♥
Jeg er ikke i målgruppen, men jeg har levd et liv. Derfor føler jeg behov…
I dag rundt klokka 15.00 skal Stortinget stemme over ny abortlov. Om grensa for sjølbestemt abort skal utvides fra 12 til 18 uka. Første gang jeg hørte om dette trodde jeg ikke det kunne være sant. Men det var det.
Så i dag skal dette lovforslaget stemmes over.
Hva jeg syns kommer nok fram allerede i starten, men hvem er jeg… bare en av mange med mine opplevelser. Hvem bryr seg?
Og jeg forstår at det er mye mer i dette enn det vi hører på nyhetene, og det er bare der jeg har grunnlaget mitt fra, det som er sagt der.
Det blir snakka om nemder som vi var på 50-tallet. Som en hard, uforstående gjeng som ikke gir kvinner frihet over sin egen kropp. Jeg har aldri stått i en slik situasjon og følt dette på kroppen. Det jeg derimot har opplevd er det motsatte. Jeg ønsket barn og gleden var stor og formen var helt ufyselig da jeg ble gravid. Jeg hadde bodd aleine i kroppen min i over 30 år og det som skjedde var fryktelig uvant. Da jeg passerte 18 uker kunne jeg ikke lengre få på meg mitt vanlige tøy, noe som gjorde meg sur, skal jeg være ærlig. Forskrekkelsen og redselen ble stor da noe brast i meg og jeg mista en del blod. Trøstende ord på sykehuset om at dette går bra… men jeg husker enda ansiktene på de som undersøkte meg da de så små føtter.
Det ble en uke der jeg følte meg som en apekatt som hang så godt den kunne i greiner av håp.
Det gikk ikke bra.
Jeg hadde kommet opp på 19. uke og den lille gutten var perfekt utenom at den ene foten var ødelagt fordi de måtte inn for å gripe fatt i foten for å få han ut.
Sorgen og smerten var gedigen.
Vi fikk spørsmål om begravelse.
Et spørsmål som var umulig å vite svaret på.
Blodfattig, hormonell og med sorghull som var dype.
Denne gutten var ønska, han var frisk, foreldra var ikke bare sammen, men til og med smidd i hymnens lenker.
Jeg skjønner at de som søker abort etter 12. uke har en helt annen agenda. Barnet viser seg å ha en så stor sykdom som ikke er til å leve med. Grunnen er nok veldig mye mer som jeg ikke skal dvele ved. Kvinner er det også mange utgaver av.
Det kan faktisk være samfunnsnyttig, om barnet trenger mye støtte etter fødsel…
Slikt er ikke lønnsomt.
Og så må kvinner få bestemme over sin egen kropp!
Det er nok her jeg får det største problemet med denne loven. At det er bestemmelse over egen kropp som blir brukt som argument.
Bort med egne opplevelser, nemder og sykdom. Hvor mye kan kvinner bestemme over sin egen kropp?
Vi har mensen, vi har denne livmora og eggstokkene. Vi har alskens ting som skjer i kroppen i forbindelse med dette. Og vi er absolutt forskjellig. Vi er mange utgaver av å være kvinne, finstilt og variert, vi har et utall av hormoner.
Det er damer som er veldig syke når de får mensen, behandlinga er å gi hormonelt prevensjon.
Hvor mye er det forska på kvinners helse?
Hva koster det for en kvinne å produsere et barn?
De blir påvirka av prevensjon, de blir påvirka av å abortere, graviditeter og mye mer. Ikke alle kvinner, for kvinner er som sagt veldig forskjellige.
Men forskning på helse er i mange tilfeller menn som er blitt forska på. “For kvinner er for ustabile» har jeg lest.
Og det er her jeg er ved sakens kjerne, når skal kvinner får lov til å være kvinne med det det medfølger. Få lov til å være oss sjøl, stolte, respekterte med reelle valg som det er godt å leve med. Ikke narra til å tro at det er for vårt eget beste og at vi skal konkurrere på menns premisser. Menn kan heller aldri konkurrere med oss. Men vi kan samarbeide.
Uten overgrep, uten latterliggjøring, uten å bli sammenligna med menn. Bare for å få lov til å være, få respekt med å være kvinne og det det innebærer.
Jeg tror ikke løsningen er å utvide abortgrensen, heller legge til rette for at kvinner får være dem de er, mennesker får lov til å være seg sjøl uten pekefingrer og lovverk som bryter mennesket ned. Bokstavelig talt.
Vi har følelser.
Hvor mange kvinner syns det er greit å ta abort uansett hvor mange uker som har gått?
Sikkert mange, men jeg vet om de som har en sorg det ikke en gong er lov til å snakke om-.
For de bestemte det sjøl.
♦
I 31 år har den vært en merkedag. 2. desember. Da kom mellomste.
GRATULERER!
I 10 år av åra har jeg lagt inn gratulasjon til henne her.
Med det skjønner jeg at denne bloggen ble 10 år dette året. Ser at første innlegg ble posta 16. januar i 2014. Det var et innlegg som pekte mot en annen blogg jeg hadde en stund (for så vidt har jeg den ennå).
I dag er det mellomste som fyller år.
Dette bildet er fra i sommer. Vi er på Tautra i Frosta. En nydelig tur.
I dag har hun en rolig feiring med sin kjære og samboer, lillesøster og hennes kjære. De spilte forskjellige brettspill fortalte hun da jeg ringte for å gratulere.
Feiringa var på lørdag.
De har gått fort disse åra, fra hun kom til verden på St. Olav. Vi bodde i Trondheim til hun var 4,5 år.
I dag er det i alle fall 31 år siden hun kom inn i livet mitt.
Gjett om jeg er glad for det.
♥
Så har vi landa i desember. Og jeg i hjemmets lune rede.
Til tross for pluss over 10, har jeg tent opp i ovnen da jeg kom hjem.
Jeg har vært på farten.
På torsdag pakka yngste og jeg sekk og veske.
Først var det legetime for mor. Så besøkte vi yngste søster som gledde seg til å få katt i huset, før vi dro tilbake til mor. Der hadde vi middag og en rolig kveld.
Vi skulle overnatte.
Jeg sov ikke godt den natta, grudde meg nok til neste dag. Det er vær og føre som gjør sitt, om ting går…
Det var det sammen angående legetimen til mor, kom jeg meg opp til henne?
Bratt og glatt er ingen god kombinasjon.
Jeg fikk mange timer våkne den natta og da jeg sovna våkna huset.
Vi skulle til Trondheim, mor skulle være med. Så det var mye å pakke, mye å huske. Jeg kjente at det var stramme muskler i nakken, for var det glatte partier?
Regn og underkjølte veier er ikke drømmeføre.
Det var mørkt da vi var framme hos mellomste søster, heldigvis gikk turen bra, vi kom fram.
Feiring av svoger som fylte år, god middag og kaker.
Mellomste kom også utover og hun og yngste fletta seg sammen i glede over å møtes.
Ene svigersønnen til min mellomste søster kom med sine to herlige døtrer; to og seks år. Så vi var tre sett søstrer og alle tror jeg hadde en hyggelig kveld.
Neste dag våkna jeg til dette.
Vi hadde det rolig etter frokost og før neste program.
Mor slapper av under adventsstjerna.
Klokka to skulle hele gjengen ned til mi mellomste, hun hadde bedt inn både venner, foreldre, besteforeldre og tanter. Vennene hennes snakka om dette, at det var fint å mikse slekt, generasjoner og venner. Hun fyller år og syntes det var en fin anledning til å be sammen.
En av mine tanteunger kom innom med sin nye, lille gutt. Veldig koselig å se enda en generasjon dukke opp.
En del av oss skulle på konsert for kjæresten til den nybakte mamma’en synger i kor.
Koret feiret 20 år.
Vi kom oss nedover på glatta til Verkstedshallen.
Det skulle være overraskinger underveis var det lova.
Da koret gikk på scena var Stein Torleif Bjella den første overraskelsen og artisten. Han skulle videre til sin egen konsert etterpå.
Etter pausen kom flere med gratulasjoner over storskjerm, blant anna Prepple fra Dumdum Boys.
Jeg hadde tenkt over trønderske artister som var kjent og en av de eldste i tralten er Åge Aleksandersen.
Han kom også.
Svartlamon Hardkor holdt trøkken, masse herlig musikk og folk var begeistra.
For meg ble det lenge å stå, måtte ut å finne meg noe å sitte på flere ganger.
Etterpå var det godt å komme seg «hjem».
Der satt mor og svoger, de hadde det bra, men mor var trøtt.
I dag kjørte vi hjem igjen, veiene var fine. Temperaturen var helt utrolig for 1. desember.
Da var vi bare mor og meg. Vi stoppa på returen og kjøpte oss middag. Det brant flammer, det var juletre og nesten alle bord opptatt. Men veldig stemningsfullt og godt med mat.
Mor var sliten da hun satte seg i stolen sin hjemme hos seg sjøl.
Jeg pakka ut, tente opp i ovnen hennes og koka kaffe.
Nå er jeg hjemme i mitt eget hus.
Det er så godt.
Og så har jeg enda to feriedager igjen.
Den tanken er fantastisk nydelig etter en hard helg i Trondheim.
♥
