Ikke det at det var sååå langt tilbake, men mens jeg leita etter dette bildet som var lagt inn på data’n en eller annen gang i løpet av de siste ti åra. Noen var fra 40 år tilbake i tid.
Det jeg så etter var fra 80-tallet. Da midterste søster gifta seg.
Hun var ikke mer enn 24 år og ikke opptatt av ekteskap og den slags. Ingen av oss var det. Men det voks et lite liv i magen hennes. Så da fant ut de to at de ville gifte seg. Først skulle de gjøre det i hemmelighet, men da hemmeligheten ble lekka ble det store protester fra begge sider av familiene. Så da ble bryllup denl 7. februar i 1986 og ikke andre nyttårsdag, som var planen for de som skulle bli en liten familie.
Her er bildet jeg leita etter, vi tre søstrene på denne dagen. Bruden i midten og jeg til venstre.
I går skulle vi ha dratt til Trondheim for å feira, men å legge ut med ei såpass voksen mor på denne tida fant vi ut ikke var så smart.
Snart skal jeg dra innover til henne for å feire morsdag.
Midterste søster begynner å få en liten gjeng etter seg, to døtre, svigesønner og tre barnebarn. Bordekorasjonen i går ble de samme blomster som i brudebuketten fortalte hun. Gule roser og brudeslør. For på tur bort til Rådhuset hadde de to som skulle smis i hymnens lenker stukket innom en blomsterbutikk.
– Vi skal ha en bruebukett nå, hadde de sagt til et ganske forskrekka butikkpersonale.
De hadde hatt det koselig fikk vi vite i dag da yngste søster og jeg var samla hos mor. Vi ringte til en fellesprat.
Men jeg brukt lang tid på å finne dette bildet og gjorde meg mange tanker mens jeg scrolla gjennom ti år. Barn som ble født, eldre som døde. Levd liv, mange følelser og årstider som passerte. Mye fra jobb, mange håp, mye som handla om å huske; koder, passord, oppskrifter, bilder av mat og tegninger.
Jeg ble overvelda over dette som jeg hadde levd gjennom.
Opplevd, tenkt og trodd.
Det var da det slo meg, at kanskje skulle jeg jobbe enda mer med nåtida. Det som hadde vært var ferdig og det som kom fikk vente til det kom.
Og så tenkte jeg en ting til, at kanskje jeg skulle ta for meg bilder jeg hadde tatt og bruke det for øvelse og for å trene opp tegnemuskelen og som fargelære. Akkurat den ideen likte jeg og fikk lyst til å begynne med en gang…
Jeg kjenner at jeg har lyst til å gi meg tid til disse øvelsene.
Så dette ble morsdagsgaven fra meg sjøl til meg sjøl. Øve opp hånd og blikk etter fotografier.
Det er en del år siden jeg fikk vite om akkurat denne måte og foredle matavfall på. Varmekompost var uaktuelt. Det krevde mye som jeg ikke anså meg kapabel til. Bokhasi var det jeg ville i gang med. Men så var det dette at det hadde en kostnad jeg ikke følte jeg kunne ta.
Lenge.
Men da jeg kom over at det var tilbud en vår, slo jeg til.
Fikk kjøpt bøtter og strø i 2023.
Slik så de ut inni. Rist nederst i bøtta for at veske skulle sige av. Denne kunne tappes av.
Fikk akkurat plass til bøtten som er i bruk i et rom i kjøkkenbenken. Fikk to bøtter.
Da var det bare å fylle den opp.
I mellom hver gang jeg kaster matfall stapper jeg avfallet sammen med en stapper og strør over biomateriale som setter i gang fermeteringen. Når den er full bør den stå minst et par uker før bøtten tømmes. Avfallet blir tømt i en pallekasse.
Den begynner nå og bli full. Dette avfallet som går over til feit jord. Når jeg garaver i den på den er det masse feite marker som forteller noe om denne jorden, den er god.
Plana er å begynne å ta av dete til våren, så tanken er å begynne å samle i en ny pallekarm.
På kjøkkenet blir ingen lukt av dette. Vesken som tappes av kan brukes til forskjellig. Blant anna plantegjødsel. Plantene og blada blir veldig store når jeg bruker denne gjødsla gjevnlig. Veska lukter ikke godt, men det blir ikke lukt når den brukes.
Så dette er en vinnvinn situasjon.
Etter jeg begynte var jeg med på en gjennomgang med renovasjonsselskapet. Etter det leverte jeg inn bosskassen og betaler ikke noe for matavfall fordi jeg tar hånd om den sjøl.
Nå har jeg holdt på med dette i snart tre år og det fungerer veldig greit. Jeg åpner ikke bøtta hver dag, så samler skall og matrester i en egen beholder før jeg tar det i bøtta. Dette er for at innholdet i bøtta skal ha mest mulig tid til å komme igang med prosessen. Bokhasistrøet inneholder bakterier blant anna fotosyntesebakterier, melkesyrebakterier og gjærsopp.
Følelsen av å omgjørre avfall til noe som er til nytte er en veldig god gølelse. Til våren er tanken å begynne å bruke jorda i pallekarmen.
Det er stille, snart er denne uka også over. Ikke en gang en bil høres.
Noen sover, jeg har dusja. Sitter her med mitt varme vann og skal snart ut.
I går ble stilasa plukka ned, jobben var gjort. Taket var utbedra, panel og bærekonstruksjon skifta. Var veldig rart, dette som har vært et problem i så mange år, et skikkelig stort problem, var over. Det er egentlig uvirkelig.
Har igjen rydding.
Det får jeg ta i helga.
I helga skulle jeg ta med mor opp til Trondheim, det var feiring av 40 års bryllupsdag. Litt usikker på hvor lurt det var å ta med min godt voksne mor på dette. Fra mor til Trondheim tar det to, tre timer kjøring en vei. Huset er stort og for mor blir det snart for kaldt, for de bruker ikke ha for mye varme på. Da det ble sagt at vi kunne overnatte, ble jeg overraska fordi jeg trodde det var avtalt. Så sa det at det å kjøre fram og tilbake på en dag ble nok for mye for meg også. For å hente mor, kjøre henne tilbake, pakke og pakke ut igjen og midt i dette selskapligheter blir for mye også for meg. For bare å hente mor blir en ekstra time. Så med de temperaturer som er nå har jeg funnet ut at denne feiringa får vi stå over. Så da kan jeg rydde utenfor etter jobben som er gjort.
Nå skal jeg snart ut på hjul. Jeg setter igang med en greie med tennen mine jeg ikke gleder meg til. På grunn av at jeg ble diagnosisert med leddgikt og gikk i flere år på medisin, som førte til munntørrhet, sekunder sjøgrens syndrom, og som i neste omgang førte til for stor belastning på tenner, skal noe av dette tapet som oppsto, utbedres. Dette starter med å trekke en rot.
Gleder meg ikke akkurat.
Men velger ikke å tenke så mye, gape og få det gjort.
Yngste, som er hjemme nå, ville være med. Fint tenkt, men hun skal få sove om hun ikke våkner av seg sjøl. Hun hadde tatt stinga på tåa i går og det var ikke direkte behagelig. Sting som gikk både gjennom hud og negle. Får frysninger bare jeg tenker på det.
Fortsatt er det en stille dag, kaldt og stille. Nesten ingen trafikk på veien heller. Himmelen er lyse blå og snart skinner sola på fjellet på andre siden av fjorden.
Det er vanskelig å blogge når Iris bestemmer seg for en kosestund.
Jeg har vært nede ved veien med restavfall. Boksen var tung, det har vært tømming av kattekasser. To stykker. Har en oppe og en nede. Det blir luktene sjøl om jeg tar ut av kassen og sanden kapsler inn. Jeg er fryktelig dårlig på lukt.
Ellers må jeg passe på som en smed at ingen dører inn til soverom står åpne. Om det er begge eller ene som har denne hangen til å gjøre fra seg på dyner og madrasser, vet jeg ikke. Men nå har jeg klart å holde dette i sjakk en god stund. Veterinæren mente det ville bli bedre når de begynte å gå ut. Men først må de bli gamlere og temperaturen må stige ganske mye.
Disse to som kom i hus i oktober. De har bodd her i fire måneder.
Personligheten deres har etter hvert kommet fram.
Iris rask i bevegelsen, i lufta før hun nesten hører en lyd hun ikke har hørt før.
Blir fort engstelig, da banker det lille hjertet fort. Men hun vil gjerne hoppe opp for å kose, det er da hun tøver frenetisk med potene sine. Bøyer jeg meg ned for å stryke henne oppreist, da kan hun bli flat i ryggen og uvikende. På to bein syns hun jeg er skummel. Hun er litt mindre, litt kortere pels som er skinnende og halen er mindre bustete. Lenge var det hun som var sjefen. Hun herja med søstra. Hun er nervøs, superrask pus som helst ikke vil noe annet enn hun sjøl bestemmer. Det er bare ikke å løfte henne opp, da kan hun plutselig være i sprang.
Achia ser større ut, men hun var bare 100 gram tyngre enn søstera.
Pelsen er lengre og halen er skikkelig bustete. Hun er tryggere. Liker godt at jeg stryker henne når hun ligger i kurven. Men hun liker meg heller ikke så godt når jeg går på to bein. Men hun lar seg gjerne løfte opp når jeg er på badet, da legger hun seg viljeløst over og må holdes for ikke å falle ned. Ellers har hun også vært ute fordi hun smøg seg ut uten den ble oppdaga og ble ute en god stund. Da jeg var ute på terrassen hørte jeg sterk mjauing og det var hun. Så den stemmeløse pusen hadde en kraftig stemme da hun trengte hjelp.
De elsker å gå inn i dusjen. Ikke for å dusje, men tror sluket er spennende.
Der roter de, rufser badematta sammen, søler kattmat og papir utover. De hopper opp i vinduspost, opp i vasken og kan finne på å puffe ned ting som står på hyllene.
De er noen artig puser og når de ikke kommer seg på soverom, er de helt herlige. Personligheter på hvert sine vis.
Jeg skal en dag ta de med meg til mor, hun har blitt så glad i katter på sine eldre dager. Men jeg har drøyd å ta de med, fordi jeg opplevde de måtte ha tiden sin til å bli trygge her hos meg. Nå føler jeg de er det. De spretter og hopper i lek, noen ganger vil den ene ha fred da finner hun skuffen på badet. Men de følger også etter, går jeg ned kommer de også, går jeg på badet er de der.
Fra at tiden går greit avgårde på nyåret, hovedsakelig med å pakke ned og spise opp jula, tok det sats da vi var kommet midt uti den nye måneden i det nye året.
Jeg sitter her med det varme vannet mitt, tar en slurk slik dann og vann, ser på at dagen lysner. Godt med en rolig stund, sjøl om pusene spretter rundt i stua og har veldig mye å foreta seg. I rommet under ligger eldstemann og kjæreste, får håpe de sover til tross for dundrene puser.
Henta de på torsdagskvelden, var innom huset på tur fra Molde for å sette på varme på rommet hans.
For om morgenen fikk jeg telefon fra fastlegen, om at sykehuset ønsket å se på mor etter fallet ned trappa. Og vi som skulle ha en liten samlingstund hos mor, for å markere og minnes far på det som var fødslesdagen hans. Det var bare å starte bilen, hente mor som ikke var overbegeistra for dette og sette kursen mot et sykehus som er flytta til lengre kjørevei.
Da vi kom til Batenfjordsøra ble det stopp for bunkring av mat. Det var middagstid for mor da vi dro fra henne.
Det gikk radigt da hun kom inn på sjukehuset og de fant ingen grunn til å ha henne inne over natta. Så gleden var stor over at hun fikk bli med hjem. Fikk pakka ut alt, klær, toalettartikler, dosett og lader til høreapparat. På turen kom det ene høreapparet bort. Varmet middag, sagt ifra til hjemmetjenesten og så gikk veien videre. Forbi meg sjøl, der jeg altså var innom huset så vidt og videre for å hente de to som kom.
Måtte innom butikk for å handle, hjem for å lage middag som for en gang skyld ikke ble laget fra bunnen og endelig kunne lande, da var jeg temmelig oppbrukt. Omtrentlig åtte timer bilkjøring, ha oversikt, prate med helsepersonell, holde fokus og være der for andre måtte jeg nesten grave fram meg sjøl.
Neste dag var jeg å handla for mor, ønska håndtverkene god helg før jeg dro, de er kommet godt igang. Jeg var forresten ute og pussa mose av noen taksstein som har ligget lagra ute siden 80-tallet og var skikkelig mosegrodd. Friskt i mange minus.
Hjem igjen, der mellomste kom framom. Jeg hadde lovet henne for en tid tilbake å kjøre henne til Kristiansund i går. Det går ikke buss til byen på lørdager her lengre. Hun skulle på besøk i helga til en venninne.
På fredagskveld var jeg ganske oppbrukt og med eldstemann som er igang med å kvitte seg med en avhengighet, ble ikke kvelden av de beste. Vi kosa oss likevel med mat og tv´n fikk ha hovedfokus.
På lørdagsmorgen var mellomste og jeg tidlig oppe, hadde god tid før turen til byen. Vi hadde bestemt oss for svele og kaffe på ferga. Vi skulle kose oss. Og det ble en trivelig dag.
Inne i byen møtte mellomste venninna og jeg ble med på en kaffe der vi spiste lunsj. Og mens vi sitter der møter jeg en tidligere kollega, noe som også var veldig trivelig. Jeg er også innom et kjøpesenter og får kjøpt noen gaver, men sko som jeg tenkte å se etter, ble det ikke noen fangst på.
Det å lande hjemme igen sammen med de to turtelduene, var godt. Eldstemann var i fint humør, til tross for det han er i gang med. Snart skal jeg kjøre de til bussen. Da får jeg noen timer aleine i huset. I morgen er mellomste tilbake, det vil si, jeg på hente henne på sentrum og siden drar hun hjem til seg sjøl, der jeg skal kjøre henne på en buss i den andre retningen. Så her er det tilværelse i firmaet Fyk og Frakt.
Og til alt overmål, i tillegg tenker yngste, som er sykemeld etter inngrepet i foten, å bli med kjæresten oppover for å komme hit. For hun er bekymra for mormor si og vil så gjerne besøke henne.
Så her er det folksomt og bevegelig. Nå syns jeg alltid det er hyggelig å møte gjengen min, faktisk også når jeg bli brukt til verbal boksesekk. Etterpå føles de besøka fine også, om det er slitsom når en står i situasjonen.
Dette var litt av alt som skjer rundt meg. Og til deg som har greidd å stå i mitt skriftlige babbel helt hit, vil jeg si gratulerer. Men nå skal jeg gi meg med dette temmelig uinteressante innlegget, men for meg sjøl kan det være greit å finne det siden… for det føles nesten forvirrende med alt som jeg skal være en del av. Nesten som jeg ikke skjønner hvilken dag det er i dette rennet. Og jeg er faktisk midt i en milepæl.
Nå ønsker jeg meg hakket roligere februar måned. Det er så mange andre ting jeg gjerne vil holde på med. Ikke minst at folk holder seg friske.
Nydelig søndag, nyt den og tenk; det er siste vintermåned som enda til er kortere av dager. Om 28 dager er våren her.
Sola står trofast opp hver dag. Det har den gjort en stund.
Tidligere dag for dag fargelegger sola fjellet på andre sida av fjorden. Nå er det ikke så mange dager før sola også finner veien inn gjennom mine vinduer.
En må nesten ut i det kalde og fine været.
Her er bilder fra tidligere i uken. Da var det riktig nok ikke så mange minus som nå, men likevel måtte en ha ull på.
Å komme ned til sjøen med gyllen sol bortover vannflata er så fint.
Enn å bli så glad i en baklies strand, et sted med mye skygge. Fargespillet bort over sjøen, med valører.
Det var fjære og vurderte om jeg skulle sanke med meg tang opp, men så tanget hadde rimfrost.
Det var så isete langs stranda at jeg måtte gå ned på steinene i strandkanten. Det var flere parti med oppsvella is langs stranda.
Is med mønster som så ut som et maleri.
Kanskje jeg skal prøve meg på det en dag, male etter bilde med is…
Og fjorden, tilbake til fargene i sjøen, det minner om gyllen sjampanje.
Fargene på fjorden har alltid mint meg om det i januar og februar.
Natur og farger uansett årstid, har så mye vakkert å by på. Gjør til at alle årstider har noe fint i ermet.
Nå skal dagen min starte her, en ny dag med opplevelser og gjøremål. Skal siden hente lillesøster og kjøre inn til mor, far ville ha vært 102 år i dag. I morgen er det 5 år siden han gikk ut av livet. Tida går så fryktelig fort.
Det er over ti år siden problemet begynte. Da var jeg midt inne i en periode med mange andre store utfordringer og jeg husker bare jeg følte meg fullstendig overvelda. Problemet ble likevel løst inn til videre, innbilte jeg meg. Den løse steinen på taket ble lagt der den skulle ligge.
Men etter som åra gikk skjedde noe der oppå taket og ene veggen på huset va ramponert. Da en av de navngitte stormene herja området med presisjon var problemet et faktum. Det gikk ut over både fjøset og bolighuset. Fjøset tok forsikringa, men bolighuset hadde skade på taket fra før, fikk jeg beskjed om. Det var strødd med takstein foran huset og gått hull på taket over verandaen fordi takstein ble blåst av.
Følelsen, fortvilelsen og forferdelsen var prega av det som hadde skjedd. Diskusjonene var mange og mulighetene var bortimot fraværende. Jeg kunne våkne om natta i fortvilelse og når nye vindrosser fant veien var jeg bort i mot nummen. Flau var jeg også, lenge. Men etter hvert ble jeg tykkhuda, folk fikk tenke det de ønska å tenke. Jeg visste ståa.
Og så fikk jeg mulighet til å gjøre noe. Da viste det seg at håndverkere ikke var lett å booke. Men fikk noen til å komme og se, andre sa de kom uten å komme, de var ikke lette å få tak i…heller få oppå et tak.
– Du må ringe han, sa ett av søskenbara mine.
Fikk vite at han hadde et godt renommé .
Han kom og han sa ja, men visste ikke når.
– Til høsten, spurte jeg.
– Ja, det måtte bli da.
Høsten gikk, men før jul måtte det bli fikk jeg vite.
Nyåret kom og jeg tenkte jeg måtte ta kontakt uten at jeg slo nummeret. For tenkte også at det måtte likevel skje snart.
På lørdag kom telefonen.
På mandag kom stilasa.
Da jeg så dette synet var følelsen bortimot hellig. Det er ikke så lett å se, men stilasa er oppe og arbeidsbiler parkert.
Men her vises det at noe skjer.
Her er stolper som bar overbygget tatt bort, nye skulle inn og kom opp neste dag. En del av takstenen er fjerna.
Endelig skjer det.
Dette synet med kveldslyset gjennom stilas er symbolisk, lyset og håpet som ligger der.
Det blir lysere dag for dag og det blit tett tak. Så får jeg håpe at skadene som avdekkes ikke er verre, men bedre enn hva en kan tro. Vil tro svaret avdekkes ganske snart.
Det kommer håndverkere i dag, i morgen er det både legebesøk, møte og besøk, onsdag veterinær og i tilegg har helga vært passe aktiv.
Det starta vel egentlig lørdagskvelden, fredag var jeg på et vanlig besøk hos mor. Det vil si, vanlig var det vel ikke for jeg hadde blitt oppringt av hjemmetjenesten et par dager tidligere om at mor hadde en løs tann. Først fikk jeg ikke tak i tannlegen, men da jeg endelig fikk tak i han hadde jeg en og en halv time på meg til å komme dit med mor. Da måtte det gå fort og det å få mor med seg ned trapper og inn i bil var ikke helt enkelt. Hun hadde også fått vond rygg, så hun hadde problemer med å gå.
Etter tannlegen besøkte vi lillesøster.
Tenkte mor kunne være hos henne da jeg handla for henne, men så kom lillesøster på at vi kunne besøke morbror vår. Da vi sto utom sjukehjemmet sa mor ifra om at det ble for mye og at hun ville hjem. Så fant ut at to aktiviteter på en dag er mer enn nok for mor nå, vi får ta besøke til broren en egen dag. Det er de to som lever igjen av seks søsken og de er så glade når de får møtes.
Så etter alt ble det sent før jeg var hjemme hos meg sjøl.
Lørdagen skulle jeg bare være hjemme. Det var mye jeg ville denne dagen, men våkna til en lat dag. Så mangt ble bare urørte planer.
Valgte tv og vegetarpizza om kvelden. Det sto igjen en boks øl fra jula, så tenkte den kunne passe til. Men det viste seg være et dumt valg. For i nitida får jeg en telefon fra hjemmetjenesten, mor hadde falt.
Hun hadde falt ned trappa.
Det virka som det hadde gått mye bedre enn en kunne frykte. Antakelig hadde hun rutsja ned trappa på baken, så hadde hun sannsynlig krøpet ut på vaskerommet. Men hendelsesforløpet og hvor lenge hun hadde ligget på vaskerommet er uvisst. Hun hadde ropt, sa hun, hele tiden. Hun hadde fått frost i seg og jeg ba om at de fylte på en varmeflaske. For jeg kunne ikke dra dit, kunne ikke kjøre etter denne boksen med øl. Derfor kom jeg meg opp tidlig neste morgen, søndag, og kjørte innover til henne. Hjemmetjenesten var der så fikk snakka med dem.
Mor var nok i et slag sjokk, hun var fortsatt kald i kroppen.
Mellomsøsteren i Trondheim kom, så da mor hadde sovna gikk vi oss en tur.
foto:malmfrid
I bratta på skaren.
foto:malmfrid
Det var fint å komme seg ut og se utover barndommens rike.
foto:malmfrid
Da vi kom opp til mor etterpå spiste vi middag sammen, mor hadde hatt godt av søvnen og var mer tilstede. Så det ble en trivelig avslutning på en heller dramatisk helg.
Det er økt besøkene hos mor framover fra hjemmetjenesten. Det er ikke bare, bare å bli eldre.
Men vi får håpe det roer seg med hendelser rundt mor og at hun har en god sommer foran seg.
Det starta en gang i høst. Jeg gikk ned i kjelleren med en soleklar plan.
For noen ganger tror man at en har fått en super idè. Så jeg gikk altså ned i kjelleren hos mor. På vaskerommet har hun masse garn etter alle tidligere prosjekt. Mor har vært veldig glad i håndarbeid, så det blir en del rester.
Fingrene hennes ble liggende uvirksom for flere år siden. Hun har et par sokker i bølgemønster og en jakke i tynt garn som nok ikke blir avslutta.
Nå har jeg en tro på det å kan bruke hender og hode er heldig, uansett alder. Og mor har bare tv’n, hvemmetjenesten og meg som input. Så kanskje, tenkte jeg…
Plana var å finne garn for å strikke firkanter. Det måtte gå, håpte jeg. Og jeg fant tre nøster, et rødt, et sort og et naturhvitt. Fant fram to sett pinner og la opp.
Her ligger det naturhvite nøstet på et smårotete bord.
Kom ellers aldri på å ta bilder mens prosjektet var igang.
Tenkte jeg også fikk strikke lapper når jeg var der.
Det fikk bli et lite kast for varme rundt nakken. Mor er en frossen dame, så hun må ha mye varme. Hun strikka vel slik en og en halv lapp. Det viste seg at dette var ikke noe som interesserte, det satt ikke i hukommelsen hva dette skulle bli liksom… Men jeg strikka trøstig lapp etter lapp.
Når det var andre besøkende fikk de også pinner i hendene, så vi var mange som la masker inn i lappene. Og endelig var de 21 lappene ferdigstrikka og kunne settes sammen.
For noen dager siden kunne kastes legges rundt halsen.
Dette bildet er heller ikke så flatterende, hun likte ikke det hun så – derfor redigerte jeg bort ansiktet. Jakken under en flott jakke mor strikka for mange år siden.
Det ble ferdig og jeg var kanskje mest glad. Så nå kan jeg igjen ta med min egen strikk når jeg drar dit på besøk.
Og jeg gleder meg til at jeg er ferdig med dette prosjektet for etterpå skal jeg igang med en skikkelig fargerik genser.
Det som overraska meg er at det har gått et år siden jeg fikk veldig fokus på slikt jeg trodde det var kortere siden. Slik som å skru av tanker, øve på å ikke være så mye i fortid og framtid, men la nåtiden få mest mulig fokus.
Jeg sa opp jobben ganske tidlig, allerede i januar. La inn ønske om å få ferien lagt inn i slutten av arbeidsperioden, men eneste respons var at sjeften sa at hun tror det er den fineste oppsigelsen hun har fått.
Det var slitsomt å ikke få klarhet.
Fikk opp lekeutstillinga, egentlig en utstilling som jeg tenkte å ha i 2024.
Det er mange hendelser før jeg en dag går fra museet med viten om at det var siste arrangement jeg hadde ansvar for. Det var en lettelse.
Likevel sto mye igjen, rydding både på nett og kontor. Og det tok ganske mye fokus bort fra at jeg kunne trekke meg tilbake og nyte at siste arbeidsdag gikk av stabelen i midten av august.
Først ut i november for alt utstyr ut av huset og nøkkelen ble levert.
Det var en helt vill følelse, endelig kunne jeg legge jobben bak meg.
Livet som pensjonist kom med en flodbølge av slitenhet. Den siste tiden i et arbeidsliv hadde tatt krefter, tanker, stress og følelsen av å ikke bli møtt så godt. Da alt kunne legges bak var den følelsen helt gedigen god.
Jeg var fri.
Alle tanker om forventninger kunne legges bort.
Jeg var en tur på museet for å hente leker jeg hadde lånt ut til sommerens utstilling og opplevde jeg ikke hadde tilhørighet der lengre. Jeg var borte, det var ikke «mitt». Etter alle år hadde ikke museet noe med meg å gjøre lengre. Det var veldig fint å kjenne. Et kapitell var over og nytt sto klart.
Som et bakteppe skifta årstider, våren kom.
“Lykkens plass” like oppom huset mitt, blomstra det like fint av blått i blått, som det brukte.
Sommeren kom som en varm bølge med blomster mellom tærne.
Av sol, turer gjennom skogen og ned til den lille stranda mi.
Da jeg fylte år var en del av gjengen min med å feira sammen med meg. Dagen starta med sjøbad. Og der uti sjøen, plaskende i varme bølger opplevde jeg å få servert fødselsdagssang. En nydelig opplevelse.
Flokken min kom og reiste gjennom året, det var mange gode opplevelser..
Til påske kom en litt utvida flokk. Bildet over er fra overlevering av tre damer der kjæresten til yngste skulle ta de med seg til Oppdal. Yngste har vært en del opp og ned fra Oslo, hun syns det er litt mange steder å fordele seg på; Oppdal, Tronheim og heime hos a’mor.
foro:asbjørg
Litt utpå høsten kom også utvida flokk, vi hadde en kreativ samling som vi var enig om å fortsette med.
foto:asbjørg
Eldstemann og jeg hadde disse samtalene gjennom hele året, der praten om livet, samfunnet og andre dyptpløyende tema fikk til dels stort fokus.
Han mente vi burde opprette en podkast med disse samtalene, men det ble liggende igjen som planer som sikkert ikke blir.
En anna ting som dukka opp i våren var flere gamle, flyktige herrer. Dene ene var jeg såpass klar over flykigheta til og medregna. Jeg satte krav og de ble som forventa ikke innfridd. En annen åpna jeg døra for av en eller annen merkelig grunn og da det ikke gikk var jeg barnslig nok til å irritere meg over at jeg ikke ble først til å avslutte. Føltes som en skikkelig unødvendig opplevelse.
Det samme følte jeg med Truls, også en herremann med fire bein.
Han gledde med stort. En nydelig vårdag var han borte.
Bare sola var igjen.
Ingen glade mjau.
Tiden etter gikk med til leiting i nærmiljø og søking på nett. Skikkelig trist var det. Og til slutt, etter mange måneder la jeg håpet fra meg.
Jeg skulle aldri mer ha dyr i huset.
Så jeg vet ikke hva som skjedde, jeg. For plutselig hadde jeg gjort en avtale da jeg kom over dette bildet.
Og så flytta Archia og Iris hjem.
To puser med mye varhet og en kattemor som hadde blitt funnet i skogen og nok hadde overført til pusene denne forsiktigheten. De blir kanskje aldri slike trygge katter jeg har vært vant til. Nå spretter de ikke opp når jeg nyser, men ved nye lyder er de i sprang.
Jeg hentet de i oktober med denne bilen.
Min gamle Toyota som hadde holdt i mange år begynte å få mange reperasjoner og fant hele tiden på nye problem. Så dermed gikk jeg for en nyere bil. Den hadde også noen startproblem, men det ble ordna greit.
I dag er jeg veldig gode venner med min lille sportsaktige kraft plugg som jeg kunne kjøpe takket være for at jeg hadde tatt opp et lån for reperasjon av taket på huset. Men håndverkere er ikke enkelt å få tak i. Etter flere befaringer tok endelig to det på seg. Så det står på lista over ting som skal skje i år.
Siste helga i august var det bryllup til et tantebarn, en fin dag.
Mor og jeg bodde hos søsteren min og mannen hennes, foreldra til bruden.
Mor begynner bli eldre, hun hadde kanskje ikke den største gleden av å befinne seg sammen med så mange folk. Jeg syntes far sto ved siden av henne i grå dress etter vielsen.
Hun bor hjemme, hjemmetjenesten er der flere ganger om dagen og jeg er innom henne nesten annenhver dag og har hovedansvaret.
Hun klarer seg ganske bra, til tross for et varierende minne.
Da jeg bestemte meg for å reise etter døtrene som hadde dratt til Hellas, var det en del logistikk rundt mor for å få turen til.
Turen ble noen fantastiske dager med varme og bading.
Og et lite innslag av kultur med et svært varmt besøk på Knossos på Kreta.
Det har også vært turer i mindre format, endelig fikk jeg besøk henne som en gang var svigermor. Var også framom en strand med de vakreste steiner.
Jeg hadde overnatting i leligheta til mellomste søster og mann, der bading og prat hadde god plass.
Og det har vært mange turer i nærmiljøet der jeg fant en ny skog med gamle trær og ubehagelige fluer. Her er mellomste med opp til trærne.
Mellomste ga meg flere konserter der hun sjøl opptredde.
Hun innviterte meg også med på konsert med Kaizers Orchestra. Også en fin opplevelse.
Jeg prøvde meg også som sanker. Noe jeg samla inn og har stor glede av er te av rødkløver.
Helseproblem har jeg lett for å glemme, men det har vært noen behandlinger for nerver i nakke som er i klem med redusert følighet i noen fingrer. Jeg gikk meg opp i en skikkelig betennelse av å gå barfot i naturen med gnagsår. Ikke å anbefale. Ellers er det noe rusk og rask som er litt logisk etter levde år.
Til tross for at jeg lot høsten gå etter følelsen av slitenhet, har jeg ført inn både noe trening og turer.
Maten har jeg et ganske bevisst forhold til.
Klarte å få bort 10 kilo etter sommeren uten egentlig slanketanken.
Har hørt enormt mye podkaster i hovedsak om spiritualitet og tatt fram gleden ved å lese bøker igjen.
Som hovedregel skal jeg kjenne etter hva jeg har lyst til.
Da jula nærma seg, som jeg egentlig ikke trodde jeg evna å gjennomføre både på grunn av energi og økonomi, ble den likevel. Barna ville komme, faren kom, mor, lillesøster og tanteunge.
foro:asbjørg
Alt la seg greit på plass til å kunne gjennomføres. Det eneste var at jeg ikke fikk inn oppvaskmaskina til denne jula heller.
De aller siste dagene i året valgte jeg å være mest mulig aleine. Jeg følte jeg hadde behov for det. Så da nyttåret spraka på himmelen så jeg på raketter i det fjerne, ønska meg sjøl et godt nyttår og tanken på dette året som var starta. Krig og fred, nyhetsbilde, uansett alt, jeg kjente jeg gledde meg til et nytt år.
Et nytt år med tanken på at jeg var et fritt menneske.
