Julen ser ut som en jul. Hvite jorder og trær med snødekte grener. Det er stille i huset.
For et renn det har vært, men om ikke alt ble ferdig ble det jul allikevel…
Forberedelsene startet i uker før høytiden. Plutselig var jeg i gang med julegavene. Brukte en hel søndag på første gaven, en gave jeg plutselig visste hva skulle være. Ett av tilbuda som kom seilende inn i mailboksen på en dag jeg ikke vil handle en ting, fanga meg likevel.
Tilbud på en fotobok.
En drøy uke før jul, en grå dag da det første snøfallet hadde regnet bort, tok jeg med meg saga til skogs.
Regndråpene hang på greinene.
Og treet fant jeg uten mye leting.
Fra jeg var lita har jeg vært vant til bruken av furu, så juletreet må være et furutre. Det er en tresort det vokser mye av på nordvestlandet.
Det var et veldig passende tre.
Målsetningen om at det skulle være full jul kvelden før lille julaften ble ikke helt slik jeg hadde sett for meg, men juletreet ble pynta.
I god tid før jul kom fotoboken. Det er ikke så enkelt å finne gave til noen som har levd over 90 år. Så en bok med minner håpte jeg ville være en fin gave. Jeg var nervøs da jeg åpna boken, nå hadde jeg unngått det meste av tekst, men likevel…
Og kvaliteten på bildene-.
Jeg var spent.
Bladde meg utover og fikk en uventa reaksjon, tårene kom, av mine egne bilder som jeg sjøl hadde plukka ut. Bildene og minnene ble liksom litt sterke.
Men tenk om dette slo til på samme viset hos henne som skulle få gaven…
Så var julen i gang. Barna kom hjem, om en med noe mer dramatikk, men når alt går bra er det bra.
Yngste og jeg kjørte for å hente mor, samtidig pynta vi det søte, lille juletreet hos henne og pakka kofferten og tok henne med oss.
Endelig var julekvelden her med middag.
Vi var åtte til bords.
Og så det som var kveldens høydepunkt i mange år.
Oppakning.
En av de første gavene som blei pakka ut var denne.
Boka.
Fotoboka.
Og mor forsvant inn mellom permene.
Hun var helt bortevekk med boka.
Hele familien henne, tilbake til da far levde.
Noe fra hennes egen ungdom.
Barn, barnebarn og oldebarn.
Boka traff. Den var midt i blinken. Både mor og døtrene mine ble rørt.
Mor sier det jeg håpte på, at hun så flere og flere ting ved hver gang hun så i boka.
Og hvor mange ganger hun har sett den til nå, vet jeg ikke.
Men det er mange.
Den skal ligge framme, på bordet der hun bruker å sitte har hun sagt.
Og meg gleder det veldig, at gaven jeg brukte en dag på – traff.
Bokomslaget er fra 80-tallet, mor og far besøker meg og vi er på tur på Bygdøy. Før vi drar dit får vi alle en storveies nyhet, det er kommet en lita jenta til verden. Mor og far er blitt besteforeldre til det første barnebarnet.
De var lykksalige.
I boka er alle de som kom og de som er dratt.
Ellers var mor skeptisk på å reise bort, hun grudde seg.
Mor er slik, hun gruer seg. Men etter hun kom hit har hun det så bra, folk rundt seg hele tida. Hun sover godt. Tror nesten hun ikke har lyst hjem.
Barna er her alle tre. Men i dag blir vi bare fem til middag for i dag reiste faren. Søster mi og datteren hennes kommer ikke i dag. Så slik rusler jula avgårde.
Den roer ned.
Det har vært hektisk, men vi har har delt. Alle har tatt ansvar for «sin» middag. Det blir mer kaos, mer rot, men det må en bare tåle. Og å slippe kontrollen, det kan kanskje være det verst.
I går fikk jeg gått meg en tur med mellomste.
Julekvelde viste det seg at kostholdet i det siste og julens mat ikke var forenlig. Så om kvelden ville ikke kroppen beholde all den feite maten… Men gleder meg til normalt kosthold. I morgen skal vi forresten ha søtpotetsuppe. Vi har det fint, det er andre dag i jul og enda noen dager igjen av 2023.
Fortsatt god jul.
♥
