Mørk og kald omslutter kvelden dagen.Dagene viser at vinteren er her,likevel – om snøen er borte.
Til tross for kaldere temperatur føles det likevel litt tidligvåraktig.
I dag da jeg gikk opp for å lage meg lunsj, fikk jeg en gledesboost. For bortover golvet tegnet det seg en firkant av lys. Og jeg sprang inn på stua for å kikke gjennom de små tullvinduene. Og der… DER, nedi V’n av to fjell så sola meg rett inn i øynene.
Jeg ble så glad at jeg kvitra.
Jeg sang da jeg snakka (snakka med yngste på telefonen).
Og jeg kjente det langt inn i hjerterota, for en boblende glede. Den spredte seg som ringene i vann.
Vi var DER igjen.
Gikk mot sol, vår og sommer!
Det var et øyeblikk så stort at jeg glemte helt å ta bilde. Orienterte meg først etter en stund, men da var øyeblikket over. Noen skyer var trukket for, sola var mer bak fjella igjen og vinduene var ekstremt skitne.
Jeg mener sola kommer 9. februar og har sett etter den. Så om det har vært skyer eller feil tid som har gjort at jeg ikke har sett den før, vites ikke. Om dagen sitter jeg oftest nede i kjellaren med vindu på andre siden av huset.
I kveld var jeg hos mor. Mellomste søster ringer mens jeg er der, i Trondheim er månen kommet bort, forkynner stemmen fra Trondheim.
Ingen måne å se hos mor heller. I går var den full,så den burde vises.
Da jeg skal dra litt etter, henger den der.
Ser den først gjennom vinduet nede i sjøen.
Jeg måtte forevige den. Men helt rettferdig blir ikke bildet.
Jeg prøver igjen, uten at det hjalp det minste.
Hjemme igjen er den vanskelig å finne, bare stjerner på himmelen.
Sporer den opp helt bakom huset.
Pusen kommer ut og fyker inn i mørket. Men den kommer inn igjen da jeg roper «kom». Så går vi inn, jeg koker meg en kopp te. Dropper middag, det er for seint.
I morgen skal jeg levere tekst med barnedomsminner. Men har gjort en avtale over helga. Tror ikke de er klare for å lese gjennom dem og sende materiale til trykk i helga. Er forresten ikke ferdig med baksida ennå heller.
Jeg blir veldig berørt av historiene. Av barndommen, minnene og følelsene.
Det er artig å få lage denne utstillinga før jeg slutter. Får bare håpe jeg rekker alt det andre også.
Nå skal tekoppen drikkes før natta.
Er sola helt under horisonten hos deg i flere dager i løpet av vinteren?
Den uka her føles ikke så hysterisk vill. Den føles litt mer rolig. For vi er ikke kommet lengre enn til onsdag.
Vanligvis burde uka vært slutt nå.
Så jeg bevilger meg litt alenetid, litt fellestid, en liten bloggestund.
Før jeg går ned.
Jeg holder meg til tidsplanen og er godt i gang. Med alt det jeg vil være i gang med.
Har andre gjennomhøring av lydboka om ikke å tenke. Om å være i nå-tid. Jeg mener sjøl jeg klarer det en tanke bedre. Men jeg har lang vei å gå før jeg kan si jeg nærmer meg og klare noe. Det er så lett å tenke på slikt som har skjedd, føre tenkte samtaler i hodet, tenke på ting som skal skje.
Det er likevel et artig forsøk.
Kjenner jeg fylles mer, får mer kraft.
Og i går skjedde noe som jeg har tenkt fryktelig lenge. Jeg stilte meg inn til veggen og begynte øvelsene jeg fikk hos fysioterapeuten i høst. For det har vært umulig å få det til en lang stund. Jeg har gjort dem i dag også. Det er bare 7 øvelser som gjentas 10 ganger. Egentlig skal det være tre repitisjoner, men starter med to. Kjente det i kroppen i gårkveld og det var godt.
Jeg får inn nye barnehistorier, har foreløpig to avtaler i dag. Men håper det kommer inn flere små minner fra barndom. Føler jeg blir både berørt og rørt av disse små innblikka fra en barndom. Jeg har igjen tre dager før levering av teksten.
I går fikk jeg endelig levert en bunad som har ligget hjemme hos meg bort i mot et år. Det var fint endelig å få dette gjort. Var innom både biblioteket for å hente en bok, framom mor og tok henne med på kjøreturen for levering av kassen med bunad og et bilde som jeg var å henta på mandag, også av bunader. Etterpå tok jeg en kaffekopp med mor, rakk ikke forfattermøtet i bibloteket, men det hadde ikke noe å si. Bra nok forfatter, men har irritert meg over ensidig dialog mellom karaktere. De hadde en likt måte å uttrykke seg på om de bodde på gata eller jobba som advokat…og alle de andre karakterene. Tenker på hvor mye en må ta inn når en skal jobbe som forfatter.
Pus har fått smaken på utelivet. Han durer vilmann rundt. Da jeg skulle hente han inn før jeg dro i går og han hoppa på gelenderet på verandaen som går rundt og bort på terrassen, der han føk bortover i villelse…
Jeg gikk inn.
Ville ikke han skulle tro en millimeter at jeg lekte med han. Det vil ha vært noen meter å falle ned.
I natt drømte jeg at jeg ville bade, oppdaga jeg hadde badedrakt på meg så kunne dra den opp så slapp at puppene hang fritt. Så stupte jeg uti de turkise, varme bølgene. Men i neste moment sklei jeg bortover golvet på en utekaffe der det satt folk rundt bordene for vannet hadde gått tibake. Det var det som var problemet i den drømmen, at vannet kom og gikk.
Det ble vanskelig å blogge her. Truls kom inn etter noen minutter ute i rima minus. Han har et gedigent kosebehov.
Så må nok konsentrere meg om det før jeg går ned og jobber.
Og kvelden jeg starta å skrive om var i går kveld.
Nå er det nesten natt.
Skal prøve å få ferdig innlegget…
I gårkveld hadde jeg nesten en euforisk opplevelse.
Dere vet den der kjerringa som sa «tar jeg den tar jeg også den».
Da det viste seg hun ikke klarte alt, tok hun alt bort…
Akkurat slik var jeg også.
For den helga her forsto jeg ikke hvordan skulle gå opp, det var liksom alt for mye. Den var egentlig umulig.
Jeg skulle opp tidlig på fredag for å reise til Kristiansund, først kurs, så omvisning i bygget blandt anna hovedmuseet skal flytt inn i, så var det middag og til slutt en forestilling.
Men så la det seg en barndåp i Trondheim til på søndag. Mor skulle være med dit, så jeg måtte overnatte hos mor for å slippe kjøre tilbake for å hente henne lørdagsmorgen. Vi skulle overnatte i Trondheim til søndag. Eldstemann skulle komme for å passe på pus. Han tok med seg en kamerat. Det ser virkelig ikke ut hos meg, på toppen av alt gikk ene vasken på kjøkkenet skikkelig tett fredags morgen. Potte tett. Og jeg prøvde å rydde, men jeg funker bare ikke.
Min gamle bil begynner å bli prega av alder, bakluka er festa på et merkelig vis og skal repareres. Bilen har vært gjennom flere dyre reprasjoner, det går ut over økonomi. Tror det var 9 kroner igjen på brukskontoen min (har en sparekontoer og noe slikt, så kunne låne der). Strengt tatt hadde jeg ikke klær, ikke hadde jeg energi – men skulle gjennomføre dette løpet, var tanken.
Jeg tenkte også at jeg ville måtte «betale» for dette løpet utover neste uke.
Så fikk jeg en mail, en mail som gjorde meg skikkelig pissed og en følelse av lite respekt.
Plutselig slo tanken ned i meg; hvorfor skal jeg strekke meg slik for alle andre…
Så takket være mailen stilte jeg meg på siden av meg sjøl og alt jeg skulle og så på hva jeg egentlig holdt på med -.
Hvorfor skulle jeg gå på dette kurset, hvorfor skulle jeg være meg på å se et bygg som blir innflytningsklart etter jeg har slutta i arbeidslivet?
Jeg ringte mor for å høre om hun vil bli veldig skuffa om vi ikke dro til Trondheim i barndåpen. Og så sendte jeg meldinger hit og dit om dårlig motorikk og at jeg trakk meg fra kurset og omvisning. Til sønn, søster og tanteunge, at vi ikke kom til Trondheim.
Følelsen akkurat da, når dette var gjort, var borti mot religiøs.
Og i pur glede tok pus og jeg oss en skogstur.
Da hadde jeg noen timer på meg før jeg måtte reise til middagen og forestillinga.
Både pus og jeg sovner etter skogsturen.
Det nærmet seg avreise igjen og jeg følte skikkelig motstand. Vondt i hodet og mage som slo helt krøll på seg.
Så det endte med at jeg avlyste enda en gang.
Det var riktig, veldig viktig. For jeg må slutte med denne strekkinga.
Bra, sier de i rundt meg. Vi er glad for at du lytter til deg sjøl.
Men det er vanskelig å avlyse ting som ligger i planen, men jeg er glad for at jeg gjorde det.
For formen min er nok ikke god, tror jeg skal få den opp igjen. Men håper jeg får igjen følelsene i fingrene, det går veldig ut over motorikk.
Orker ellers ikke dra helsekortet, tenker bare alt skal bli mye bedre.
Jeg er faktisk stolt over meg sjøl, at jeg klarte å gjøre det som var best for meg.
Og jeg har en plan for å bli enda bedre på dette.
Bedre på å gjøre kloke valg.
Nå lister natta seg på her, så da må jeg avslutte dagen som har blitt natt.
Søndagen har tatt på seg hvite sko, litt slik hvitt smårusk på bakken. Noen steder er det alt for mye snø.
Min dag starter med utlada telefon og ikke finne laderen. Det ble leteaksjon. Plutselig dukka øretelfonene som har vært borte siden i høst en gang. Så jeg skal ikke påstå jeg har orden på alt. De lå mellom noe tøy og ikke under setet i bilen, som jeg har trodd.
I det siste har jeg hatt en idiotisk bekymring.
Helt ut av det blå.
Eller nesten uten av det blå.
Jeg snakka med foreldra i høst, om at jenta deres skulle ut på noe spennende på nyåret. Det kan være det som lå bak i tankene. At kanskje hun var med…
Jeg kikka inn på facebooksidene, uten å finne noe. Jeg mente det var noe med en reise. Og så visste jeg at hun kjørte mye randonee-ski. Men trodde ikke at det hadde noe med skole å gjøre. Men tanken var så sterk at jeg tenkte å sende mora en melding.
Så kom navnene og der sto ikke hennes navn.
Samboeren til mellomste kjente broren godt, til den ene, det ene navnet.
Nærme nok en tragedie det.
Bildet er tatt av Andreas fra Pixabay
I går fikk jeg beskjed og jeg skal innrømme jeg fikk frysninger.
Det viste seg at antagelsene mine hadde hatt rett.
Hun var en av de tre overlevende, hun var med. Hun hadde sluppet unna den hvite døden. Snøen som slukte fire unge liv i Alpene. Jeg tenker på jenta, hva hun har fått med seg videre i bagasjen. Jeg skrev til mora og skjønner uten å skjønne hvilken belastning slikt er. Tenker på de som står igjen, de som mista og de som berga.
Livet er både slik en forventer og livet er helt annerledes…
Alltid.
Jeg har trening i å være redd, såpass redd at jeg skjønte at slikt gikk ikke. Jeg kunne ikke gå rundt med all den frykten. Så etter mange år med redsel greidde jeg å befri meg for det verste.
Og den jeg var redd for berga. Gang på gang.
Siden har jeg fått bekrefta at redselen ikke var ubegrunna, men marginene hadde vært på riktig side. Hver gang.
Og jeg er veldig glad for at de jeg kjenner, de i min familie, hadde marginene på sin side.
En annen plan er å skrive blogg daglig og lese her inne, den havarerte denne uka også.
Enda har jeg ikke hatt tid til å gå gjennom fjoråret for å skrive om det. Og jeg husker nesten ikke hvordan denne uka har vært, engang.
Det har vært bil, møter, mor og slikt, slikt det bruker å være. I går var det EU-kontroll, oppe i sekstida for å være på plass. Jeg hadde en åpen dag på museet tirsdag, med møte etterpå. Og jeg har jobba ganske intenst med tekst.
I gårkveld, etter jeg hadde trykt ‘send’ på teksten jeg skulle ha inn… kom det lyspunkt bortover veien og lyse jentestemmer hørtes gjennom mørket.
Mellomste og datter til et søskenbarn.
Da de var små møttes de ikke så ofte, bare i noen ferier og slikt. Nå bor de i samme by og har blitt gode venner. Det er så koselig å høre at deres venner har blitt felles venner. Nyttår var alle mine tre bedt hjem til en som opprinnelig var en venn av henne som var med mellomste, sjøl var hun utenlands da.
Søskenbarnet mitt som forsvant alt for ung ut av livet med den sykdommen som tar mest liv, tror jeg, uansett alder. Dattera var da 19 år og alene i verden.
Vi hadde en fin kveld og praten gikk om masse. Vi hadde alle sagt til andre at denne helga skulle vi snakke om spøkelser, nå ble det ikke så mye spirutuelt – men mange interessante tema.
I dag er plana en liten tur ut og så besøke mor.
– Skal du ned i kjelleren og jobbe nå etterpå, spør mor.
– Nei, det er lørdag i dag, svarer jeg.
– Jeg greier ikke følge med på dagene, sier mor.
Så jeg spør om hun kunne tenkt seg en almanakk, slik at samtidig kunne notert hendelser fra dagen for lettere å beholde minnet. For jeg tenker at det har jeg sjøl valgt. Nå også setter jeg pris på at jeg finner så mye nedskreve. For ingen kan huske alt.
Men mor syns ikke det er noe interessant, kanskje er hun for lat, tror hun. Så jeg spør henne om hun vet hva som er grunnen til at ikke vil.
– Jeg tror jeg føler meg overvåka, kommer hun fram til.
Da begynner jeg å le, for det er for sin egen skyld jeg foreslår at hun skriver ned, for ha mer mulighet til å se hva dagen har inneholdt av vær, mat, folk og ikke bare forsvinner ut i det blå.
– Så du føler deg overvåka av deg sjøl, vil jeg vite.
Da begynner mor også å le.
Og i mitt hode spratt setninga rund som en fornøyelig sukkertøys-tanke; “overvåka av seg sjøl”, den må jeg grunne på for den har så mange fasetter.
Hvordan har du lika og blitt overvåka av deg sjøl?
Det er mandag og uka er i gang. Jeg har gjort det som dagen bestilte.
Mandag og jobb.
Jeg våkna før jeg skulle, nok for tidlig. Har gjespet i hele dag. Men jeg fikk noen timer på kontoret før neste oppdrag.
Mor er invitert til dåp til tredje oldebarnet i Trondheim. Hun grudde seg for å treffe mange folk på grunn av dårlig trena imunapparat. Og det er reelt.
Så i samråd med mor ringte jeg legekontoret for å bestille et par vaksiner. Mor tok ingen i høst.
Nå er det utført.
Da jeg kjørte henne hjem varma jeg opp og gjorde klar middagen hennes.
Etterpå var det bare å ta og snu bilen hjemover. Eldstemann skulle reise og vi vart enig om et barndomsminne til middag.
Pannekake!
Det smakte godt, utrolig godt.
Jeg syns det er koselig å bli med ned til bussen når noen drar.
Trulsepus ville gjerne være med ut. Han har fått smaken på uteliv. Og han er snar til det han vil, så vi må lure oss ut. Ned til veien ønsker jeg ikke en skal gå. Det er mye trafikk forbi her jeg bor.
I går tok jeg han med meg på tur.
Skogstur.
Med rompa rett til vers var utforskertrangen på topp.
Med meg var to ting tydelig, forma mi er skikkelig elendig som nr. 1.
Jeg hadde feil sko, jeg burde tatt støvler, så når jeg skulle ungå å bli våt ble balansen ikke bedre, som nr. 2.
– Kom, sa jeg til pus.
Og han kom.
Her ved denne steine var det spennende. Han snusa under den.
Plutselig hoppa han inn under steinen, rett opp i dammen som hadde danna seg.
Han kom seg fort opp.
Prøvde å slikke de våte potene
Prøvde å vaske seg tørr.
Jeg måtte ta en raskere vei tilbake. Etter litt, løfta jeg han opp og putta han under genseren. Truls frøs.
Han skalv.
Men dette hindrer han ikke, han vil ut igjen og igjen.
Klatre i trær… han har begynt, får bare håpe han finner veien ned igjen om han prøver seg på de høye trærne.
Dager har blåst over himmelen og tiden… ja den tiden. Plutselig er det helg og ikke bare helg, men søndag.
Det siste døgnet har vinden vært her igjen. Men slik er det over det ganske land. Og snart er det vår. Om noen dager vil sola være her.
Og det blir litt av et år. Små og store hendelseer kommer på løpende bånd. Det er bardåp, bryllupp, besøk, bli pensjonist som ikke betyr at det siste halve året blir noe hvilehjem. Uka som kommer må teksten som skal henges på veggen til utstillinga være ferdig. Utstillinga med leker på museet.
Sjøl om det enda er et halvt år igjen, ville jeg sende oppsigelsen i god tid. Det har med ferieavvikling, hvordan tiden skal legges opp, kontorhold og kontorutstyr, permer og bøker som skal ut av det som er kontor i dag. Så jeg start på oppsigelsen for et par uker siden, lot den hvile for å ta den fram igjen.
Det er disse skrivefeila mine, det burde nesten vært en skrivefeil i oppsigelsen min også. Slik at den representerte meg skikkelig.
Hver gang jeg tok den fram for å se fant jeg nye feil. For jeg blir blind på teksten jeg skriver, her, der og over alt. Fryktelig irriterende og flaut har det vært. Men i senere år har jeg klart å le av hele greia. Det er slik jeg er. Og lar jeg teksten ligge lenge nok greier øynene og hjernen min å oppfatte feila. Nesten alle i alle fall.
Til og med etter jeg hadde skrevet ut for å skrive under og latt arket ligget hele dagen, fant jeg feil ved gjennomlesing.
Men nå på fredag anså jeg meg som ferdig. Jeg kunne trykke på «send». Det var et spesielt øyeblikk. Nå var det skriflig og bindene.
Man kan arbeide fram til 70 år, men det kjenner jeg ikke er aktuelt.
Jeg hadde lagt sjela mi i oppsigelsen, skrevet den med hjertet. Og jeg tenkte det måtte det være plass til i når jeg gikk ut av den siste ansettelsen i livet.
Allerede om kvelden fikk jeg svar og da ble jeg ekstra emosjonell. Kjente noen tårer krøp oppi øyekroken. Sjefen min mente det kanskje var den fineste oppsigelsen hun hadde fått. Det gjorde godt å få den responsen.
Så nå har jeg sagt opp og kan krysse ut det. Men enda er det mye som må ordnes og meldes inn. Og enda er det litt over 6 måneder igjen til P-ordet aktiveres.
Jeg skal være med, kjenne på alle prosessene av dette.
Det er en del skifter i et liv, alle får ikke alt med seg. Men alle blir vi født. For min sin del var det neste store å begynne på skolen, så var det nok konfirmasjonen for da kunne en dra på fest, bli ferdig med utdannelse, bestemmelsen av å flytte, gifte meg og få barn var også en av de store endringer. I tillegg får en alt dette en ikke har råderett over, det livet kommer med og som en må ta.
Og nå er det å være ferdig i det ordinære arbeidslivet, kan bestemme mer over min tid.
Det siste store skiftet er jeg enda ikke kommet til, heldigvis, da mener jeg når en er kommet fram til enden av et liv og skal ut av det.
Nede på rommet ligger sønnen, han er heime i helga, vi snakka til halv fem i morges. Om verden, styresett, idelogier, livet, det gode og det onde.
Det var fine samtaler.
Neste helg kommer mellomste utover, hun tar med seg ei veninne, som også er familie. Vi skal snakke om spøkelser, UFO og ellers bare ha det trivelig sammen.
Huset mitt står fortsatt, arbeidet med lekkasjen på museet går framover. Mor greier å bruke den gamle telefonen med å sveipe, og jeg kjente lettelsen da jeg skjønte dette fungerte, at hun klarte det og at hun hører. Akkurat da skjønte jeg hvor mye slittasje det hadde vært med Doro telefonen, med å bli sett på vent fordi hun kom bort i knapper, med at hun ikke hørte og at hun ble redd hele greia.
Slik som i høst da jeg ringte henne for å fortelle at legen hadde kontakta meg med at det var ikke kreft jeg hadde -. Så sjøl om jeg var så heldig at jeg ikke trodde det, ble jeg likevel glad, men mor hørte ikke hva jeg sa… til slutt gaula jeg inn i telefonen superfrustrert: JEG HAR IKKE KREFT! Det var nesten som den gode og enkle følelsen forsvant inn i et mareritt. Nå avventer jeg å kjøpe ny telefon, så lenge som denne fungerer. Og jeg hører mor får tilbake troa på seg sjøl. Det er godt.
Helsa har ellers lugga denne uka, våkna av smerter en natt, i arma. Først ble jeg redd for at det var prolapsen i nakken som hadde utvida seg, men fant ut det var ikke de samme nervesmertene. Pakka i meg smertestillende og tok støtteband på håndvrista og tommelen. Greidde ikke holde et glass og tenkte det måtte være et anfall av artrose. Aldri opplevd det slik. Vet jeg har slittasje. Da neste dag kom og jeg kjente jeg kunne bruke hånda igjen var jeg veldig glad. Litt vondt en dag klarer en alltid.
Trulsepus har fått smaken på livet ute.
Prrr, sier han og bykser villmann ut i verden. Nettopp ble han erta av skjæra. Må bare passe på for det er ørn i området. Og han vokser som et uvær.
Og jeg, jeg har det rett og slett veldig bra. Sitter her å drikker lunka vann, er i gang med andre glasset. Jeg fungerer greit og det er det beste av alt.
Den gang jeg var barn… Som var for hundre år siden. Og som var i går. Og litt av barnet sitter også igjen.
Hvem er jeg, spurte jeg meg sjøl om for en stund siden.
Det som forklarte det best var da jeg så på barnebilder. Der kom det fram.
Det gjorde meg godt.
Det jeg er bygd på som den jeg er.
Igjen er det Utifriluft som oppfordrer. Denne gangen er det «Fra jeg var lita».
Jeg velger meg en søndagstur.
foto:kolbjørn
Det var mange søndagsturer.
Denne gikk opp veien ovefor der vi bodde. Mor, far og søsteren min. Det kom en søster til, men enda var det noe år til.
Der møter vi morbroren min. Han var glad i å fotografere.
Søsteren min og jeg i like kjoler.
Hun var tre år yngre enn meg.
Vi lekte mye sammen til tross for den aldersforskjellen.
Det var mange søndagsturer, en skulle ut og spasere.
Noen turer kunne være ubegripeøig kjedelig… eller skumle. Ett sted var en ferrist en skulle ballansere seg over, det var artig. Men på andre siden var verden full av skumle, store kyr. De var jeg redde.
Denne dagen bildet er tatt er bare en slik kort, koselig dag. Sola skein og det var sommer.
