Det er høst og Frodith oppfordrer oss, uansett hvilken årstid det er. Jeg kom nok ikke til å bli med sa jeg.
Som den sannferdige og ordholdende damen jeg er, slenger jeg meg med likevel.
Med alt på en gang.
Da vet jeg at jeg fikk levert.
Slik dag for dag funker ikke så godt for meg. For dagene går så fort at seks dager kan oppfattes som en.
Jeg er sikkert den siste til å delta.
Regner også med at alle har fått dette med seg, linker likevel til Frodith’s oppfordring. Her er alle som er med også nevnt. Det er bare å trykke på bildet jeg var så frekk å stjele fra innlegget:
Frodith
Jeg vil skrive litt om hvert bilde under bildet og alle er hentet fra arkivet.
Første oppfordring er:
BENKER
Dette bildet ble tatt i vår. Det var så høy flo og Tenkebenken på museet sto på en holme for seg sjøl. Landet lå under vannet og ute i havet var det storm. Stormflo.
TRAPPER
En augustdag for noen år siden var jeg med ene søsteren på hytta og vi gikk tur i området. Denne ligger i en egen liten fjord i Trondheimsfjorden. Ved kysten ligger minner fra forna dager. Tror det er en sementfabrikk innblanda og kanskje hadde trappen noe med andre verdenskrig å gjøre.
BROER
Da jeg var ung syntes jeg det var fortærende at jeg bodde på en øy med ferje. Siden har øya blitt landfast med bro. På 90-tallet var vi på trilletur en søndag, før det var landfast. Bildet er fra våren, tur med en av de som satt i vognen den gangen. Og så har broen fått en sørgelig historie festa ved seg for ikke så lenge siden. Slik det blir når noe blir et verktøy for å avslutte si reise.
HUSKER
En annen grunn til at jeg ikke tenkte å delta var manko av bilder av husker. Sjøl om jeg faktisk hadde to av henne som oppfordra til dette. Men kom til å tenke på at når en henger i trærne, i hengekøye, da husker en da også. Så valgte å dele et bilde fra noen somrer siden, der yngsteberta og jeg overnatter nedmed sjøen. En nydelig opplevelse, vugge seg i søvn til lyden fra både naturen og dyra.
DØRER
Tilbake i tid. Fra der jeg bodde da barna var små. I en trønderlån med sjel og i et miljø som kunne minne om Bakkebygrenda. Veldig mye idyll som var fint å hvile i i noen år og som også måtte ta slutt.
VINDUER
Et besøk en dag for tre, fire år siden, både mor og far var med. Vi besøkte der min mormors søster hadde bodd. Innevokst i skogen sto et gammel fjøs. Fascinerende bygg skjult av skogen.
Så slik gikk det til at jeg også ble med i høsleken og har kost meg med å se gjennom gamle bilde.
Jeg har en intensjon om å tenke positivt. Har tro, god tro, på at det går veien. At det går bra.
Dette innlegget begynte jeg med i går, men jeg klarte ikke å skrive det ferdig.
Tanken var å bruke humor.
I dag tar jeg det fram igjen og kjenner at humor var feil vinkling.
Jeg kan skrive det med ‘bomber og granater’, men tror stillheten er det som passer innlegget best, kanskje…
Noen ganger holder det hardt.
For det er popper opp utfordringer. Og jeg vil ikke ha dem. Jeg vil virkelig ikke ha en ende en.
Ok, noen må få lov til å smette gjennom, om ikke blir det vel kanskje bare kjedelig. Men da er det bare noen FÅ.
Jeg går på er kurs om dagen, der du skal ta fram din styrke som kvinne.
Det snakkes om tankens kraft.
At en må ha tillit, at det man er opptatt av er det man får. Er man bekymra er det bekymringer man får.
Og da må jeg stoppe og fokusere på problemer, jeg må være glad og glede meg.
Og jeg greier det.
Men nå har det vært en serie av slikt jeg ikke ønsker i livet mitt. Alt liksom mørkner sammen med høstmørket. Til og med fotoapparatet tar svarte bilder. Det er sant, tok det med i skogen i går for å ta bilder av høsten og det ble bare svart, bildene. Symbolikken var nesten for sterk.
Kanskje er det en test, jeg velger å tro det.
Jeg blir testa-.
Så jeg må bare si, uten ironi, at livet er topp.
Virkelig.
På formiddagen i går kom sola inn gjennom vindua som en bekreftelse på tankene. At det jeg tenkte var riktig, jeg har krefter og kraft. Jeg satt og så på en video i den siste modulen som var utsendt i kurset om Kvinners kraft.
Kanskje jeg ikke engang er sliten.
Og faktisk kjenner jeg på krafta i meg, for det er den som må opp og fram.
For jeg tror på at jeg har den.
Jeg kjente den da jeg satt i en samtale i går, en samtale om jobben min. Den var ikke direkte lett. Før på dagen hadde jeg funnet ut at førtidspensjonering ikke var en mulighet. Og økonomien er så nede som den ikke har vært siden jeg var ung og trodde på framtida. Jeg har hatt en kort date-periode som jeg hadde tro på som brått var over. Helsemessig verker ledd mye mer enn på lenge.
Slik er ståa akkurat nå.
I et hus som er omtrentlig like slitent som meg.
Og her slutter jeg, for så klart kunna jeg ha pressa mer ut av ‘tuben’.
Tenker at dette er en test, test på fokuset mitt, for alt dette som så klart både er tungt og trist, om en graver seg inn i disse tankebanene.
Da slår det meg, her og nå, at for å slå tilbake på alt dette som er negativt må jeg ha dobbelt av det positive.
La meg se…fem håpløsheter regnet jeg opp…Da må jeg skrive om ti gleder og her kommer de:
Jeg bor i et land uten krig,
jeg har en familie som er glad i meg og jeg i den,
jeg vet jeg kommer meg gjennom de tungene tinga jeg nevnte,
faktisk har jeg en ganske stor kjærlighetskraft overfor alt og alle (de fleste)
og så er jeg veldig glad i tankene mine og min indre reise…dette var fem store positive tanker.
Men jeg skal skrive ned fem til:
Jeg gleder meg stort over fargene, lyset og skyggen.
Jeg gleder meg også til det jeg kan få til.
Og så gleder jeg meg over det jeg kan.
Noe jeg må være svært glad for er min indre balanse.
Og så blir jeg glad for alle fine mennesker jeg kjenner og de jeg vil bli kjent med.
For er ganske så sikker på at det er det som er lærdommen min nå, hit jeg er kommet.
Egentlig startet jeg å skrive blogg fordi ting var så tunge og fordi jeg ikke visste hvorfor eller hva som gjorde dette. Derfor valgte jeg å gå ut med orda, skrive om alt for å få tilbakemeldinger på tanker jeg ikke visste hvor jeg skulle kanalisere.
Oppover åra har håpløshetene kommet trillende, de ble nesten min ‘krone’, alt dette som gikk feil; helse, biler, økonomi, kjærlighet…nå ja, kjærlighetene har jeg bare skissert mellom orda.
Nå er jeg ved et skille.
Himmel, jeg kjenner det. Jeg er kommet i mål med det som jeg startet bloggen for.
Ikke denne, ikke den før, men den før det.
Dette er egentlig STORT, min kjære leser.
Nå skal jeg ikke bli mer svulstig. Bare si at dette innlegget som jeg hadde problemer med å få ut, i virkeligheten er en fødsel…
For jeg kjenner på kraften, testen fungerte.
Jeg står i det.
Egentlig er jeg bare meg, med de gleder lengsler, sorger og håp jeg alltid har hatt.
Og det er nok.
Det er bare det at jeg har skjønt det nå.
Så da stilner ‘basunene, trompetene og harpeklangen’, de fader ut i en helt vanlig torsdag.
Og denne torsdagen ønsker jeg deg så fin, kjenn på det, egentlig er det en torsdag av ypperste kvalitet.
Greit med en grei og fortlaga rett. Nudler med «grønn kue».
Oppskrift:
1 prosjon eggnudeler
1/2 l vann
1 buljongterning
1/2 chili med frø
2 fedd hvitløk
En neve med grønnkål
Smør
Valnøtter eller gresskarfrø
Kok opp vannet sammen med buljongterningen. Ha i eggnudlene og kok etter tiden.
Bre godt med smør, kutt opp chilien, hvitløken og grønnkålen og stek noen minutter. Kan godt steke grønnkålen litt ekstra først, slik at den blir litt crispy.
Bruker du gresskarfrø kan den også stekes i panna.
Øs eggnudlene opp av vannet, greit om det er med litt buljong vann.
Slå over de stekte ingrediensene.
Knus lett valnøtter og strø over, om valget er valnøtt.
Og nyt.
Denne retten er ganske sterk, så en kan unngå føra i chilien.
Men slik som dette ble laget var det verken nødvendig å ta på verken salt eller pepper.
Her om dagen gikk jeg seks år tilbake i tid. Tenk det, så mange år siden jeg posta dette innlegget.
Grunnen at jeg gikk tilbake var at jeg hadde fått en kommentar på et gammelt innlegg, nå. Så jeg gikk inn for å lese innlegget som er HER.
Jeg greier ikke en gang skrive overskrifta jeg brukte den gang. For bare navnet gjør at magen min ‘snur’ seg. Men for å svare måtte jeg lese gjennom hva jeg hadde skrevet.
Må si at jeg greide ikke lese gjennom først, for motviljen min er fortsatt så stor.
Og dette er min historie, ikke verken rådgiving eller anbefaling.
Det er bare det jeg erfarte.
For etter jeg starta opp med medisinsk behandling forsvant aldri den psykiske motviljen. Det var med små pakker med papirserviett med desinfiserende i pakken med sprøytene, de måtte jeg slutte med å bruke tidlig. Husker jeg var med far til legevakta for han hadde slått seg og de vaska såret med desinfisering.
Jeg nesten brakk meg, den lukta klarte jeg ikke mer, den ga en slik sterk motvilje.
For fire år siden skrev jeg Nesten og litt , da var jeg i gang med en omlegging.
Fikk et større fokus på mat. I dette innlegget var det ketodietten som jeg var i gang med.
Den ble aldri praktisert helt fullt ut.
Det jeg har gått mer og mer bort fra er prosessert mat, i dag er det meste luka ut.
Lettprodukt er det lenge siden jeg har brukt, men var heller aldri en storforbruker.
Men tilbake til sprøyten, den unevnelige. Kroppen reagerte negativ med for høy leverprøver, håravfall, munnsår og ene øyet ble mindre og ofte rødt.
Jeg fikk etter hvert en biologisk sprøyte, etter en stund ble det skifta til en annen biologisk i tillegg til den aller første jeg fikk.
Det som var bra var at betennelsene gikk ned, jeg greidde igjen å løpe opp en trapp.
Men sliten, slitenhet har vært et stort problem og er det fortsatt.
Nå er det slik at flere av de diagnosene jeg etter hvert var så «heldig» å få også kan føre til fatigue. Uten at det var noe hjelp i det for meg. Og blodprøvene var alltid litt feil. Motviljen mot den første unevnelige sprøyten gikk ikke over, følte den fryktelig feil.
Så en gang fra da til nå, husker ikke når, men kanskje et par år siden, kanskje mer…når det skjedde er radert bort fra minnet. HER er et innlegg for et par år siden om den prosessen.
Jeg tror jeg slutta med den biologiske sprøyta på vårparten i fjor. I alle fall var legen jeg var hos enig at prøvene tilsa at jeg ikke hadde den forventa effekten av å ta sprøyter.
Jeg har ikke tatt noen medisin slik omtrentlig det siste ett og et halve året. Så om det er flaks, tilfeldigheter eller et kosthold nesten uten prosessert mat som er grunnen kan jeg ikke vite. For det er ingen direkte tydelige opphovninger ved ledd.
Det lugger nok, for kroppen er fortsatt sliten, viser feil verdier og leting etter hvordan jeg skal gjøre, fortsetter.
Vasking av tanker, tenke nye, prøve med å snu det meste på hodet…og fortsatt har jeg mye å prøve på.
Egentlig er det det min blogg handler om, hvordan leite etter å leve bedre og bedre.
Denne dagen gikk fort gitt… Nesten som jeg skal være helt frisk.
Kjenner jeg er litt øra her jeg sitte nå. Denne dagen ble det ikke mye hvile i.
For så vidt starta jeg dagen rolig.
Skulle ha svart på mange av trivelige kommentarer på bloggen, men prioriterte å skrive noen kommentarer til andre sin blogg i dag tidlig. Men jeg rekker aldri alle.
Før jeg måtte ut. Jeg skulle utover til museet, sjekke at alt sto greit til før onsdagen. Da skal ett av husene lånes ut, jeg skulle også egentlig dit på det møtet, da.
Men…
Det var flaks at han som skal låne det kom framom, slik at jeg fikk vist det han måtte vite. Fikk også tatt ut noen ting og endelig hadde jeg funnet en kode. Da dette var ferdig kom styreleder framom, så fikk en prat om at jeg er sykemeldt og ståa framover på jobb.
Etterpå gikk turen til mor, hun hadde hatt besøk i helga av barnebarn.
Vi drakk kaffe og snakka.
Men så måtte jeg videre, innom butikk, hente søstera mi som skulle levere bil på verksted og kjøre henne hjem. For etterpå og skynde meg hjem, da var det rollen min som grunneier som skulle i møte.
Rakk ikke middag, hadde ca. 15 minutter, så koke meg et egg og valgte bilen den korte veien dit møtet var. Såpass kort at jeg kunne ha gått, ,men var glad for at bilen sto å venta på meg da jeg kom ut i stappmørtnanj.
Så slik har dagen vært, kort oppsummert.
Det suser litt i hodet, det er godt…veldig godt og ha ramla ned i min berømte stol. Har ikke skrevet at jeg har vaska trekket, det var på tide. Så jeg sitter i en ren stol.
Jeg er på starten av uka og glad for at denne dagen straks skal pakkes ned.
Uka har et lite program. I morgen håper jeg at jeg skal våkne med rimelig med energi, for tenker å ta en oppjustering av huset…altså rydding, med kanskje bitte litt vasking. Så skal jeg også levere bilen min på verksted, jeg har skrevet tidligere om dårlige bremser, det er de som skal strammes. Jeg blir henta og har lovet bort en slags kveldsmat.
Så er jeg spent når bilen er ferdig, slik sett får jeg en eller to rolige dager.
På fredag må jeg ha den, da skal jeg til Kristiansund med mor for tilpassing av høreapparat.
Opplever at dette er hektisk nok.
Jeg har heller ikke rukket å gå gjennom andre modul i kurset jeg er i gang med, et kurs som handler om kvinnekraft. Et veldig spennende kurs. Jeg har ikke svart på oppgavene i modul en heller…
Tid, tid.
Men det har ikke vært bedre om en ingen ting hadde å gjøre. Så egentlig skal en være glad. Glad for at en har det så bra en har det, og at livet er ganske fargerikt.
Og det er drømmene også, for jeg vet at jeg drømmer i farger…
Sammenhenger eller tilfeldigheter, det kan en alltids spekulere på. Jeg har ramlet i en flyt og det føles fint.
Av og til får jeg lyst til å kartlegge når ting starta, når starta dette jeg vil fortelle om i dag…
Kanskje er det bare fra starten, en gang.
I mange innlegg, nå, har jeg latt falle noen ord om at jeg skal fortelle…
Fortelle hva jeg skulle starte med.
Det er litt rart å se tilbake på hvordan jeg ble ført fram til dette.
Tilfeldigheter?
Jeg sliter med min energistrøm, leiter etter et hvorfor-.
For ikke så lenge siden skrev jeg dette innlegget.
Ble av en eller annen grunn opptatt av «nær døden» opplevelser og kom over en rekke YouTub videoer. Og dere vet allegoriryemer på fb -.
Det dukka opp ett av alle disse webseminarene som skal fange deg til å bestille noe.
Jeg kjente jeg ville finne ut mer og satte meg ned en kveld.
Seminaret var veldig interessant og prisen på kurset for høy for meg.
Etter en kraftig diskusjon med meg sjøl, der jeg sleit med å komme forbi salgsinnspurten… Jeg jobba en gang som selger, en hel måned, ble syk av det og har blitt veldig lydhør for når noen skal selge meg noe, overbevise meg.
Etter denne diskusjonen med meg sjøl, fant jeg likevel ut at skulle jeg tro på budskapet og at jeg hadde fødselsdagspenger jeg har spart til symaskin… kanskje det var en bedre investering og legge pengene i dette.
Kurset heter «Slå på din kvinnekraft».
Bildet er tatt av PicElysium fra Pixabay
I går starta det.
Sjøl om dagen hadde vært lang og konsentrasjonen min da bruker å være elendig, så satte jeg meg ned for å lytte.
Temaet var sykluser, kvinners sykluser… og hvor jeg kjente meg igjen. Dette at jeg er slik den ene dagen for så å oppleve meg sjøl som annerledes dagen etter. At noen ganger er man ekstrovert og andre ganger introvert.
Kunnskap som jeg ikke med mine mange år fikk ta del i da dette føltes som verst, men som jeg har hørt døtrene har lagt opp til å spille på lag med. Spille på lag med seg sjøl.
Jeg angrer ikke på symaskina, nå skal jeg sy sammen mitt eget liv for et helere bilde.
Større aksept på den jeg er.
Gjennom det vil en få en enda større aksept for andre, for det vi lever i.
Lytte bedre.
Lytte bedre til alt.
Og mangt av det jeg hørte i den første modulen ga gjenklang i tenkte tanker.
Så jeg gleder meg til fortsettelsen, men først skal jeg arbeide mer med første del.
Og så ser jeg det jeg har starta med, slik som skrive opp i en bok for å får en oversikt, føyer seg helt perfekt inn i det jeg er i gang med.
I en samtale her om dagen kom noe opp til overflaten. Det satte meg ut. Det å bli satt ut, bli rista litt i, er ikke så dumt.
For jeg liker meg sjøl ganske godt, jeg gjør det.
Aksepterer meg for den jeg er.
Og jeg aksepterer at andre er dem de er, mener jeg-.
Sjøl om jeg nok kan tenke andre tanker, av og til, inni meg.
Tanker tenker en vel i hovedsak inne i seg, for jeg innbiller meg at tankene sitter i hjernen, sitter i hodet…
Men det var ikke tankene jeg skulle skrive om…eller på en måte er det vel det også.
En kan også spørre seg om hvor stor plass tanker skal ta…kan ta-.
Men tilbake til starten, jeg mener at jeg syns jeg er ganske ok.
Greit menneske å bo i.
Opplever at de fleste også syns jeg er helt grei.
Kanskje for grei…
Jeg biter ikke hodet av noen, de som biter hodet av andre oppfatter meg nok litt vassen.
Nå har jeg ikke noe ønske om å bite hodet av andre.
I alle fall ikke i utganspunktet.
Men så var det den der «snille piken» da. En ordsammensetning jeg ikke kan fordra.
For jeg er ikke det.
Overhodet ikke.
Men så begynne jeg å skjønne…slik jeg lever nå…holder på-.
Jo, jeg er nok gått grundig i den fella.
Slik som jeg lever.
Slik som jeg gjør.
Samtalen jeg referer til i ingressen fortalte meg plutselig mer, om hvordan jeg så på meg sjøl.
Egentlig.
Her inne har jeg innlegg på innlegg der jeg forteller om gjøremål og slitenhet. Slitenhet av en slik karakter at jeg ikke orker noe.
Nesten ikke noe.
Så hører jeg meg si, at jeg tror egentlig ikke på min egen slitenhet…
Samtalen gikk ut på å være snill mot seg sjøl, ikke mistro seg.
Det som skjer da jeg sier dette om at jeg ikke tror på min egen slitenhet, egentlig en uttalesen som kom fra et dypere dyp, er;
Stemmen min blir skikkelig grøtete.
Tårene kommer.
Og jeg skjønner at jeg har trykte på et følelsesmessig punkt.
Skjønte at jeg kanskje må til å ta meg sjøl mer seriøst.
Finne ut.
Samtalen går videre, over til et anna tema, om jeg kan hente noen.
Og jeg har ikke lyst.
Jeg har virkelig ikke lyst, følelsene mine har ikke lyst.
Blir nesten kvalm.
Men så er det noe med å være det gode mennesket, om ikke å holde noen utenfor.
«Alle skal bli med»!
Tror jeg har hatt denne holdninga fra jeg var lita.
Følte ubehag om noen skulle holdes utenfor, jeg ønsket åpne linjer, ikke slik kokkelimonke.
Men jeg følte jeg ikke makta, at det ville kreve enda mer av meg, om jeg skulle hente dette mennesket.
Og det neste jeg legger merke til, jeg vil ha aksept for dette valget.
Når jeg føler jeg ikke får det, prøver jeg å tilpasse meg.
Eller kanskje jeg dropper avtalen om å møtes. For å unngå at jeg burde sikkert hente…
Interresante observasjoner av meg sjøl.
Jeg vil ha aksept, jeg vil bli lika, jeg vil bli forstått.
Nå tror jeg ikke at jeg er den eneste som bedriver indre og ytre kommunikasjon på dette viset, tror vi kan være mange. Det er derfor jeg lager dette innlegget.
Også for meg sjøl, at om jeg glemmer dette kan jeg finne igjen innlegget.
For tror det var en viktig samtale for meg, at det satte et par viktige ting på kartet.
Livet og tankene er virkelig spennende saker, om de ikke blir for tyngende da.
De må ha noe letthet i seg.
Så nå tror jeg at jeg skal hoppe opp, følg opp og sette stopp.
Dagen blåses nesten bort, og den blir skikkelig vaska.
Fikk lyst til å dele gamle innlegg på blogg. Både fra denne jeg har i dag og tidligere.
Det første innlegget jeg presenterer er fra en plattform jeg hadde tidligere, før jeg starta bloggen jeg har på blogg.no i dag.
For denne bloggen var i starten en «vindu» for denne plattforma jeg har tatt innlegget fra.
Så dette blir et innlegg med mimring på mimring. Om en hendelse som i dag ligger 16 år tilbake i tid.
Nå har jeg bodd her jeg bor like lenge som før jeg flytta for å starte på «voksenlivet mitt».
Som 16 år.
Det var en spennende start.
Jeg skriver litt mer i nåtid etter innlegget.
Her er innlegget, skrevet 4. august i 2013:
“Mimring seks år tilbake
04.08.2013 12:43
I disse dager er det omtrentlig seks år siden jenten og jeg flytta fra Orkdal og Moe hit til Aure. Jeg kom over noen gamle bilder. En slik prosses er ingen enkel sak. Og det var noen arbeidsomme dager der i juli og august. Men jeg hadde hjelp av folk som stilte. Om ikke hadde jeg nok ikke kommet i mål til nøkkeloverlevering til de nye eierne i starten av august.
Det er en periode der alt er fælt, rotete og kaotisk.
Var så glad i kjøkkenvinduet.
Det var ikke tid å jobbe i hagen denne sommeren, all tid gikk med til nedpakking. Så det var et villnis.
Humlen hadde vokst seg stor, men måtte bare være igjen.
Det måtte også leikestua, men grillen fikk bli med.
Etter hvert fyltes flyttebilene opp.
Så bar det veien over fjella og utover til sjøen.
Stabburet var tømt og mye skulle kastes.
Syv katter var med på flyttelasset.
En pustepause i alt det grønne.
Og en pustepause på loftstua, der jeg bodde på flatseng den siste uka.
Nedvaskinga sto for tur, det måtte mer til enn såpebobler.
Jeg hadde mange gode hjelpere for å få vaska ned alt, og var svært takknemlig for hjelpa jeg fikk.
Kjøkkenet ble skinnende rent.
På tømmerstua sto bare tuneren igjen og nøklene og huset fikk nye eiere.
Turen gjekk over fjella til Aure og et nytt liv.
Først en mellomlanding i Mjosundet for jentene, katten og meg. Der først skoledag på ny skole starta. Regner med de lette skritta nedover veien til skolebussen første dag var krydra med mye spenning.
For meg gikk turen opp til Orkdal noen ganger for å avslutte der.
Så kunne vi flytte inn på Bakk, de første månedene bodde vi i kjellerleiligheta.
Eldstemann skulle begynne videregående og skulle bo sammen med faren på Orkanger.
Mens jentene og mitt sitt nye liv kunne starte.”
♦
Når jeg i dag ser tilbake på dette kapitelet av livet. Alle åra som har gått både etter flyttinga fram til i dag og de seks åra jeg ser tilbake på i innlegget.
Det var seks krevende år.
Og de ti åra etter, fram til i dag.
Det rare er at jeg føler jeg står i en portal inn i nytt liv.
Ikke som i «flytte», men som en periode er over og noe nytt i gang.
