Slik var det!!! Skråsikre utsagn. Forhistoria, over hva skjedde, slik var det. Eller var det slik…
Som barn tror man gjerne at det er en sannhet og en løgn.
Jeg trodd det lenge.
Da jeg var i tyveåra og fulgte forelesning om lovverket, ble jeg desorientert.
Over ord og tolkninger.
At det ikke var sannheta som sto øverst, men evnen til å tolke ord var det viktigste.
Da jeg var enda eldre forsto jeg at historia ikke var banka stein.
At det vi lærer som sannhet kan være noe ganske anna.
De store strøk er nok likevel korrekte.
Eller nokså riktige.
Men hendelser, folk og liv.
Der historia er basert på hukommelse og verbale overføringer av mennesker.
Er det ført dagbøker blir det noen annet eller bilder som man er sikker på ikke er manipulert.
Men hva skjedde i attenhundrede og fortid, egentlig?
Hvem og hvilken agenda har overleverandør av en historie, hvilken toneangivende retning blir vektlagt.
Hvem er det som påberoper seg sannheta, hukommelsen og har sterkest stemmen-.
Hvem har den stemmen som blir lytta til…
Nedskrevet fakta er en kilde, men nedskrevne overføringer av muntlige karakter hvor mye kan en lite på dem…
I små samfunn spesielt, der mennesker ikke alltid har hatt de gode relasjonene, hva med ord som blir ført i penn av slike forhold. Om noen hadde uvenner og det å sverte også var et ønske.
Hvor mye kan en sette sin tillit til slikt?
Tanker en kan gjøre seg når en hører ting.
Kanskje skal en la fortida få lov til å hvile og ikke sette sin lit til alt.
Av og til kommer en over ord som setter slikt en har trodd i et annet lys.
Det er kanskje nok å leve i sin tid og ta ansvar for sine handlinger i den.
Så er fortida et eventyr og framtida en drøm.
Det er i den tida en lever i en føler tyngdekraften av sine skritt.
Dagen har rusla rolig avsted. Etter frokost ble det en tur opp i Tøyen Boraniske hage.
Det er så nydelig der.
Etter den våte sommeren er ikke sommeren mindre nydelig.
Vi snakka om å sette oss for å ta en kaffe, men bestemte at vi heller tok den på Tøyen torg. For så å tenke vi kunne ta den på Sentralbanestasjonen før vi skippa hele kaffen.
Det er så godt med tid.
Nå er det en halv time før turen tilbake til Trondheim er i lufta og fem dager er plutselig over.
I går kveld var det en veldig hyggelig kveld på SüdØst, den lå nederst på Grunerløkka.
Turen gikk også inn til sentrum i dag. Spiste på Asylet, skulle egentlig spise dumplings. Stedet var dessverre stengt.
Det ble spilt jazz i bakgården, men vi satte oss inne. Helt greit, men hadde gledd meg til dumlings.
Etterpå gikk turen til Cinemateket. Så en fransk film fra -88, Vagabond.
Vi kom ut derfra med hodet fulle av spørsmål. Filmen var bra, men du verden den var tung.
Tok t-banen til Tøyen og var bare klar for å ta trappene opp i fjerde.
Her er fra første dagen da vi stoppa opp for en kopp kaffe. Jeg spurte om jeg kunne legge ut bilde og det var greit.
Vi er begge snufs og redusert.
Så i kveld har vi gått inn for landing tidlig.
Datter og samboer fikk jeg ikke møtt og heller ikke mange andre det kunne vært fint og møtt.
Ikke ble det gallerier eller nye kunstbygg. Det får bli ved senere anledninger.
Flyet går i morgen ettermiddag, så regner med vi tar oss en tur i botaniske i morgen.
Fem dager går fort.
Nå skal det bli godt med en lang natt.
Var innom Jernbanetorget og apoteket der og fikk kjøpt nesespray. Men er vel ikke trygg på jeg får ha den ombord i flyet.
Godt bare å se på takene, høre lydene, bare være i mylderet.
Etter en tur ute, rusle, ta en buss, sette seg ned med en kopp kaffe.
Fra mitt byliv, da kaféene med C gjorde sitt inntog. Preget av elde valgte jeg noe så u-fancy som cappuccino, fra da, den gang.
Vi snakket om katter og skjærer.
I møte med en annen beboer i området.
Hyggelig møte.
Før vi rusla innom en butikk der jeg tok med meg en humle.
Men den fløy.
Oppe i leiligheta holdt pusen meg med selskap.
En av de mest fotogene katter du kan tenke deg.
Vi sitter ute i regnet som ikke vil slutte.
Så til slutt må vi bare gå inn.
Vi skal om litt ut og spise.
Det kommer noen flere. Først noe ost og kjeks her før vi trasker bort dit vi skal.
Seks år siden sist, sier venninna mi, at jeg var her sist.
Men det føles ikke slik, jeg føler fortsatt meg hjemme og nyter disse dagene i byen jeg elsker.
Lettere forvirra sitter jeg her og vet ikke om jeg har noen ord igjen.
At det skal være så problematisk å komme seg ut, litt bort, utenfor sin egen port.
Jeg har en lang liste som jeg skrev for mange timer siden, ikke mye jeg kan krysse ut etter disse timene.
Hvorfor er det så vanskelig å komme seg ut?
Det handler om at jeg har aversjon mot å pakke. Og denne gangen vet jeg ikke en gang om jeg skal gjøre det. Vet ikke om jeg får med meg det jeg tenkter, om jeg i hele tatt tenkte noe.
Dette er den mest rotete dagen på lenge.
Buss eller bil.
Så sitter jeg her, ny dag og to ganger gjennom sikkerhetskontrollen.
På grunn av dette:
Min mellomste hadde sendt med meg mat.
Fikk tilbud om å gå utenfor for å spise det.
Sto der og så på at køen pulserte.
Veldig tidlig frokost.
Slik starter min torsdag veldig tidlig etter minimalt søvn.
Med noen dager med eventyr og luft under vingene.
Av og til blir en bare hoppende glad av vill glede. Slik som når en får en uventet gave.
For de siste dagen har vært traumatiske.
Egentlig.
Og i tillegg skal en prøve å utføre-.
Samtidig er det ferie.
Det er liksom alt river i feil retning.
I dag skulle jeg sjekkes hos legen om det som skjedde før helga.
Og verdiene hadde gått ned.
Jeg hadde en crp på over 100 på fredag, la ikke merke til hvor mye over-.
I og med feberen var borte trodde jeg verdiene hadde gått ned, men den var bare ned til 67. Så da skjønte jeg hvorfor jeg fortsatt er så slapp.
Hadde tenkt det kunne komme av at jeg bare inntok flytende føde. Det skulle jeg fortsette med, enda et par dager.
Var forresten skuffa over vekta i dag, for den syns jeg i forfengelighetens- og helsa sitt navn, bør gi meg valuta for alt dette, en durabel nedgang.
Men så klart har jeg gått ned.
Ellers ble det tappa 10 glass blod av meg…tror dette begynner å vippe over i en vampyr-historie.
Dette er på grunn av denne innkallelsen til avdelinga for revmatisme på St. Olav etter et tidligere feberanfall i sommer.
Tror jeg bare må be denne kroppen min begynne å oppføre seg, har vær mye tull i senere tid. Og revmatismen har jeg strengt tatt sagt opp.
Men skal da altså til St. Olav i neste uke.
På turen hjem igjen, hadde jeg lovet å komme innom mor.
Grunnet både sykdom og billøshet har jeg vært der mindre i det siste.
Sjøl om jeg har en annen greie som trykker på… bare vent litt, så skal jeg fortelle om den.
Da jeg kommer inn hos moren min var det tydelig at hun ikke var bra.
Hun hadde sovet og var helt borte i en glovarm stue.
Fikk opp dører, fikk gitt henne et stort glass vann, men hun er liksom ikke helt til stede.
Hun bare sitter, snakker knapt.
Jeg koker kaffe og tar fram noe søtt.
Hun er ikke bra i hodet sier hun, men svarer nei da jeg spør om hun vil ha smertestillende. Jeg finner likevel i en tablett og gir henne. Etter hvert tør hun opp og blir seg sjøl. Blir med en liten tur ut på terrassen også. Får ordnet middag til henne, bare varmet opp.
Sjøl om jeg skulle innom en kort tur på grunn av det jeg snart skal fortelle om, så ble jeg der i mange timer.
Du kan ikke dra fra noen før de har det bra.
Etterpå ringte jeg hjemmetjenesten for å informere dem også i samråd med mor.
Hjemme igjen måtte jeg få i meg noe mer enn vann, så fant i en suppe.
Det ble et par telefonsamtaler og etter det lydbok og en koppvask.
Benkene ble tørka bedre og grundigere av enn på lenge.
Ja, for jeg er utsettelsens mester.
Men jeg hadde en frist.
Og den var i morgen.
Til slutt gikk jeg ned. Klokka var halv åtte. Det var ingen anna råd, jeg måtte bruke natta.
Nå vil sikkert noen si; ja, men du har ferie.
Ja, jeg har det.
Men frist er frist.
Og nå kommer det jeg har bygd opp til gjennom teksten min til nå…
Jeg har skrevet mange ganger om denne a r t i k k e l e n, men har den blitt ferdig av den grunn -.
Mye kan skyldes den idiotiske helsa mi i senere tid.
Har bare så lyst til å få den med, til å få den ferdig.
Nå er det bare at en natt med jobb og være slappfisk, er en dårlig kombo. Jeg hadde bunka sammen noen ark med samtaler og stikkord og gjorde meg klar.
Før jeg tok opp dokumentet gikk jeg inn på mailen, der jeg hadde fått beskjed om fristen.
15. august.
Så las jeg gjennom en gang til.
Det er da jeg ser det.
Pristilbud, står det, få inn pristilbud til 15. august, så jeg har noen uker på meg før det går i trykken…
Jeg las gjennom mailen en gang til.
For oppfatta jeg rett nå?
Og så kom det.
Jubelropet!
Og jeg fikk ferie.
Jeg fikk en gave.
Jeg kunne gå opp.
Blogge kunne jeg.
Jeg kunne sove til natta.
Og jeg kunne ta fri eller jobbe i morgen.
Alt etter det jeg ville.
For plutselig hadde jeg fri.
Dette var virkelig noe jeg følte jeg fortjente nå.
Så akkurat her føler jeg at jeg har full oversikt.
Og så er jeg lykkelig.
Veldig…
Det viste seg jeg hadde besøk.
I horisonten hadde sola gått ned og augusthimmelen var bare så vakker.
Å leke er så mangt. Vi bør nok leke mer. Noen leker kan ha seriøs bakgrunn, andre kan ha et alvor og likevel være lek.
Vi er kommet til nest siste oppgave i oppfordringene fra Dixirose.
Å lete etter bilder har vært artig.
Denne oppgaven heter;
LEK
Lek kan være mye, den kan ha litt forskjellige uttrykk etter som år går.
Barn leker masse, men det å ta med seg leken videre oppover er viktig.
Bildet som jeg har valgt og dele er fra april i fjor.
Mellomste holdt på med sin bacheloroppgave, som er en seriøs handling.
Hun valgte å ta oppgaven ut i gaterommet, som en performance.
Hun fokuserte på både hvordan folk reagerte på opptredenen med å bruke bevegelse uten ord, der søppel i gaten ble samlet sammen. Ønsket var å sette i gang prosesser i overraskinga, et ønske om å skape en opplevelse der det også kunne oppstå refleksjoner.
Det tok ikke lange tiden før søppelsekken var full til tross for at det sto mange søppelkasser i området.
I og med kostymene tiltrakk de seg oppmerksomhet og spørsmål.
Hva var grunnen til å gjøre det på denne måten, var ett av spørsmåla.
Alvoret og ansvaret med å ta vare på det stykket av jord vi er satt på var tydelig ikke alle som syntes var viktig.
Det å bruke leken i dette ble ikke forstått av alle, mens andre forsto – sågar ville være med på prosjektet ved en senere anledning.
