Jeg har ikke, skal jeg være ærlig, lyst til noe. Eller lyst… Jeg har vel lyst, men ikke tiltak.
Nå er jeg ubegripelig lat, tenker jeg.
Men det er kanskje ikke bare det.
I kveld kom sønnen, han skulle komme i går.
– Du må være så snill å si i fra, sa jeg. Jeg hadde ventet beskjed.
I dag måtte jeg ta et besøk hos mor, hun må få besøk anna hver dag, helst, av noen i familien. Det betyr i de fleste tilfellene meg.
Jeg hadde noe tjukkmelk fra Rørosmeiriet som gikk mot utløpsdato. Miksa sammen en vaffelrøre og tømte i en flaske. Mor har et mye bedre vaffeljern enn mitt.
Da jeg skal dra hjem igjen og har rydda, vil hun se på vaskerommet. Jeg må hjelpe henne med noe der.
På tur nedover veien er hun kommet på lufteverandaen og vinker med staven sin. Eller var det vinking…
Jeg stopper og spør om det var noe.
Det var tv’n.
Så rygger jeg opp, av med skoa og opp trappa for å slå på den grønne knappen. Så slik rekk jeg ikke være hjemme til eldstemann kommer.
Han syns det er godt å ta det med ro, så godt at han sovner på sofaen.
Da ser jeg det, strålene til sola leiker bortover golvet.
Sola som kom igjennom skydekket og laga glede bortover golvet.
Jeg ser ut av vinduet og ser lyset som spiller i skylaga.
Det er et fantastisk skue.
Lyset er ingen liten ting, men lysleiken bortover stuegolvet er en liten ting som speiler det store. Og det teller i høyeste grad.
Så da ble dette svaret til at Utifriluft utfordrer til «De små ting som teller» som var oppfordringa fra henne denne helga.
Så er denne dagen på tur til å gå ned. Ned bak horisonten. Og jeg har gjennomført nok en dag.
En eller gang i løpet av dagen tok jeg meg sammen.
Kraftig!
Det kunne ikke fortsette.
Jeg hadde ramla bak en sofa og under et teppe -.
Ikke slik bokstavelig, men heldigvis er det ikke ofte det er så galt følelsen av en dag som i dag og i går…
Prøvde meg på et innlegg i løpet av gårsdagen:
Nå skal jeg skrive en dag uten innhold. Eller… Innhold er det alltids. Men i dag har jeg ikke gjort en tingeling.
Jeg har ikke tatt en tablett, støl som et gammelt gjære, fortsatt dovne fingrer og lat så det rekker over sju kongerike.
Skulle jobbe.
Det ble med tanken.
Sto opp var trøtt som en fele…om de har slike behov da.
Jeg har sittet og sittet og sittet.
Overskrifta var en sittedag.
Du skjønner sikkert hvorfor det verken ble postet eller skrevet ferdig.
Dagen i dag fortsatte på samme måte. Etter en natt uten søvn.
Jeg skulle og jeg ville, men…
Jeg bare satt.
Svetten brøt ut i panna bare jeg bevega meg i stolen.
Plutselig slo en tanke ned i hodet, kunne det være…
Ikke en uke en gang, men likevel…
Jeg har tatt noen veldig sterke tabletter som visst nok kan være vanedannende. I pakningvedlegget sto det at en måtte trappe ned. Men tenkte at i og med det var så kort tid kunne jeg bryte tvert av.
Kanskje var det likevel noe med dette -.
Først da den tanken hadde dukka opp ga jeg meg fred for «må» tanken.
Kanskje jeg bare skulle gi meg fred.
Da først skjedde det noe…
Jeg fikk ringt opp til flere telefoner og plutselig gikk jeg ned på kontoret.
Oppdaga fort at det ikke var et blivende sted, det fungerte ikke noe særlig.
Likevel var jeg der litt over en time og fikk skrevet både mail og andre beskjeder. Pluss bitte, litt tekst.
Og så kom jeg meg vei for å handle. I en alt for full butikk.
– Du ser helt utslitt ut, sa mor da jeg kom til henne. Hadde fått melding fra hjemmetjenesten at det var tomt for melk.
Men altså, jeg fikk til slutt likevel utført litt og glad er jeg for det.
Så slik er jeg likevel fornøyd med dagen.
Og så vet jeg at dette bare vil gå oppover, jeg blir bedre. Og ut i uka har jeg ny behandling for denne låsninga som har forvoldt så mye smerte.
Så nå tror jeg at jeg kommer meg på minnekonserten med feiring av Jokkes 60 årsdag med Valentinerne.
I går tok jeg meg en runde for opphenging av plakater, det siste arrangementet i sommer, gjennom jobben.
Tok med meg mor på denne turen, slik at hun skulle oppleve mer og fordi jeg kunne. Hadde handlet for henne på forhånd.
Men etter alt, all kjøring, folk i huset og hendelser, skjer noe…
Noe jeg ikke liker.
Heldigvis er det en god stund siden sist. Men nakken blir ikke bra etter den ble dårlig. Den er like intenst ubehagelig i dag som for noen dager siden. Så her sitter jeg og kan ikke så mye mer.
I går etter runden med plakater kollapsa jeg hjemme hos mor, jeg hadde ett behov og det var å sove.
Det stråler nedover arma, så er det ikke bedre over helga må jeg sikkert oppsøke lege.
Når ståa er slik er det greit at det er en rolig periode.
Så jeg føler at jeg er i en lomme i tilværelsen. Men det er noe godt med det også.
Da jeg våkna i dag fikk jeg en idé, jeg deler den ikke nå fordi jeg må se om det er hold i den. Deler om jeg fortsatt føler for den om noen dager og etter tilbakemeldinger fra gjengen.
Lørdagen min, som jeg bare må kurere i -.
Føles som en god dag, til tross.
Jeg skal ikke noe, men har så mye å glede meg over.
I morgen tar vi samme reisa, da er det sønnen som fyller år.
Siste juli fylte mor 92 år.
«Alle» var borte på dagen, som var midt i uka. Søstrene mine var opptatt, vi kunne ha bedt noen naboer. Men til slutt falt valget på at vi reiste nærmere byen, for da var det lettere for de som bodde der å komme dit.
Det var bare gjengen min som hadde anledning.
Her ankommer vi Orkdalen og det er en glad gjeng som møter oss, de er nettopp kommet fra Trondheim.
foto:ingrun
Vi gikk ut for å spise.
Mor var i strålende humør.
Men da hun skulle på toalettet viste det seg at Moon på Orkanger ikke hadde lagt til rette for handikappede og eldre. Toalettet lå i andre etasje og første etasje var høy, så trappa var lang. Mellomste datter skulle hjelpe henne opp, men halvveies opp i trappa valgte mor å snu.
Det ble en for lang trapp for en dame opp i nitti-åra.
Flaksen er at hun ikke er plaga med slikt som damer kan få problemer med etter barnefødsler.
Men maten smakte den, det var asiatisk mat.
Tror jeg også var ganske blid.
Jeg koste meg i alle fall.
Etterpå dro vi bort til der eldstemann og faren bor.
Mors tidligere svigersønn var også kobla på selskapet, for yngsteberta var fortsatt i Midtnorge etter bryllupet på Oppdal og da traff han henne også. Og så ble det en liten feiring for han også som går ut i pensjonistenes rekker.
Yngste hadde så lyst å få være med å feire mors dag. Så slik ble det et bra for oss alle.
foto:asbjørg
Det er godt å møtes, være sammen.
foto:ingrun
Vi hadde en fin dag og mor koste seg.
Spurte henne dagen etter om hun var sliten etter turen.
– Nei, ikke som jeg vet, svarte hun.
Vi trilla tilbake over fjella, eldstemann var med.
I morgen reiser vi tilbake, da er det hans tur til å fylle år.
Å tenkte er en aktivitet jeg liker. Nokså rolig aktivitet, så det går nok under et annet navn. Men samme det…
Sønnen min og jeg kan ofte havne i diskusjoner der vi føler vi krangler.
Legg merke til skrivemåten, tror den sier mye om min alder. Jeg lærte at det var riktig å nevne de andre før seg sjøl. Nå er det noe som nesten ikke skjer lengre, skrivemåten som blir brukt er å nevne seg sjøl først «jeg og sønnen min»...
Nok om det, det var ikke skrivemåter jeg skulle skrive om, men å prate sammen.
Jeg har en sønn som er intens med det han er opptatt av. Så intens at det kan bli vanskelig å komme til ordet.
Jeg blir stående å hakke slik:
– Men, men, men….
Vi snakker også om kommunikasjon.
Han vet han kan bli intens, så han prøver å regulere seg i prat.
Men han opplever mange ganger at jeg er i mot det han sier, at jeg er uenig.
Sannheten er vel heller at vi ser ganske mye likt på mangt, men vi har noe utfordringer vi må være bevisst på.
Min er frykt.
Å dra «katta» opp av sekken er en fin øvelse.
Redselen for hva som kan komme til å skje…
Jeg var tidligere veldig sterkt preget og skjønte etter hvert at jeg hadde pådratt med en slags PTSD, posttraumatisk stressyndrom.
Sønnen min er ikke bare intens i praten, han har også levd intenst. Jeg hadde ikke råd til at det skulle gå gale med han, derfor ble det mye frykt.
Så når vi prater kan frykten fortsatt hugge i.
Men det som er bra er at vi kan snakke, komme forbi og skjønne mer.
For frykt har ingen missjon i de fleste tilfellene. Så klart skal en ta seg i akt og en trenger ikke oppsøke de mørkeste gatene, hverken fysisk eller psykisk.
Og så kan vi aldri leve annet enn vårt eget liv, vi kan aldri leve andres, uansett. Man må gi folk fri til å være dem de er.
En lekse som ikke alltid er så lett å fungere etter.
Så jeg jobber med fryktmekanismene, har gjort det en tid.
Det rare er at det hjelper, de skjer noe.
Tanker en ikke vil ha kan en sette stengsler for, for intellektet mitt sier meg at det å gå i rundt med redsel ikke har noe for seg. Og skulle det verste skje, så holder det med å ta jobben en gang med å bearbeide. Ikke styre på forhånd med at slikt og slikt kan skje.
For livet blir lysere, enklere, morsommere og mer fullt av glede når frykten må vike.
Derfor er jeg så glad for åra, lærdommen og det en skjønner med åra som går og tankene som får lov til å tenkes.
Så samtalene blir både gode og fine, etter kanskje en mer hissig meningsutveksling med eldstemann og meg. I tillegg liker jeg å høre på hva de yngre menneskene har funnet ut, kommet fram til, ser verden som -.
Det er ikke alltid jeg er enig, og det har jeg full frihet til. Men å kaste unødvendig tankegods på båten gjør seilasen enklere å håndtere.
Derfor er tanker, prat og livet en fantastisk opplevelse av så mye en bare kan bære.
Og gleden, kjærligheten og nysgjerrigheten er godt drivstoff.
Det er tid for utfordring. Og denne var ikke enkel.
Det var Utifriluft som har kommet med ny helgeutfording. Den kaller hun Valgets kval, og det må jeg tilstå at det absolutt var.
For jeg liker alt, men jeg måtte altså velge.
STRAND ELLER FJELL?
Først tenkte jeg å ta en sleip en, legge inn bilde av en strand på fjellet. Men jeg er nok en tanke mer glad i sjøen. Så da måtte jeg velge steinstranda på Frosta i år. Det var så godt og fritt å være der.
MORGEN ELLER KVELD?
Jeg har vært en nattugle. Det vil si, som barn både la jeg meg sent og sto opp tidlig. Nå prøver å legge meg tidlig, sjøl om jeg ikke lykkes hver gang…hm.
Og jeg syns kvelden er fin, den kan ha vakre himler. Men jeg syns morgenstund kan være utrolig fin med hele dagen foran seg, så velger den tross alt.
Bildet jeg valgte er fra en tidlig morgenstund jeg våkne ute i hengekøye. En fantastisk opplevelse da sola kom opp over tretoppene og alle lydene fra naturen som satte i gang samtidig.
BIL ELLER BÅT?
Jeg eksler å kjøre bil. Bil med lydbok er en nytelse. Med musikk også.
Men så er det noe med denne sjøen og båtliv. Om båten går fort og som her pløyer sjøen eller det er jevne åretak, har ingen ting å si. Her er fra området utenfor museet jeg jobber på. Vi var på besøk fra en holme ut mot havet som tidligere hadde et lite samfunn med til og med skole.
Så er helga over, ferien er over og det fine været er over. Men hva betyr det, anna enn at nye dager kommer oss i møte og at kvelden endte med en blomsterbukett.
Blomster og sol, det var Utifriluft som sa det. Oppfordra til en bukett med sommeren i seg.
Jeg ville finne en i kveld. Så da jeg var hjemme etter besøk hos mor, gikk jeg ut og begynte å finne blomster. Det er litt mindre blomster i rundt meg, men rødkløveren er doppete til stede over alt.
Og så sto jeg der med en bukett i hånda.
Den skal få en vase og settes i vindfange.
Ønske barn og andre gjester velkommen, jenten kommer i morgen. Vil tro sønnen også kommer da.
Så gikk jeg opp og fant fram resten av middagen fra i går. Aubergin, basilikum, persiller, chili med frø, tomater, rødløk, sjalottløk og hvitløk, med forskjellig edikk og olje på.
Sterkt, så fikk et hosteanfall. Men absolutt godt.
I morgen skal jeg slå på pc’n og være i gang..
Først mandagsmøte.
Fikk ikke rydda kontoret, som tenkt, så må kanskje gjøre en innsats.
Og så er det helgas arrangement som må jobbes med.
Trondheim i regn. Det å oppdage at jeg vil noe jeg aldri vil…
For dagen våkna med store vindusglugger som omkransa meg slik at været nesten kom inn. Men det gjorde altså ikke det.
Jeg lå der å scrolla på telefonen. Fikk også kommentert på blogg gjennom telefonen, noe jeg ikke er så flink til.
Etter hvert kom to søvndrukne mennesker ut fra rommet sitt, søvnen hang godt i hos begge.
Så hva skulle dagen inneholde utenom å dusje og spise frokost…
Jeg skulle etter hvert kjøre hjem, men vi hadde snakka om bruktforretninga «Bruk om».
Men jeg kjente at det å dra dit bort i regnet frista mindre enn lite.
Det er da jeg foreslår stedet jeg egentlig unngår og ikke har vært på lange tider, slik som på mange år.
Da jeg bodde i Trondheim tok vi ganske ofte turen bort da vi skulle storhandle. Vi bodde da i nærheten.
Jeg husker allerede da, før vi flytta fra Trondheim, at stedet gjorde meg litt dårlig. Svimmel, svett og kvalm.
Så å foreslå det var overraskende for meg sjøl også.
Midterste ville være med.
Så dro vi rett og slett på et besøk på City Syd, et kjøpesenter med ganske mange butikker over tre etasjer.
Vi starta på Ark, bøker er alltid spennende. Og så skulle jeg ha flere skrivebøker. Den første var en bok, en slags dagbok, kontrollbok, motivasjonsbok for tanker og handlinger. At jeg ikke glemmer jobben jeg er i gang med, at jeg husker og ikke irritere meg, bli oppgitt og slikt, over andre. Heller ikke meg sjøl. Huske hvem jeg er. Ikke stresse, være i meg, være meg og så legge meg sjøl bort. Arbeidet for balanse og lys.
Her er den boka:
Ikke skrevet noe i den ennå, men skal begynne i dag.
Så vil jeg lage meg en kokebok, min egen bok. Med matvarer som jeg anser viktig, oppskrifter jeg har funnet fram til. Mat fra grunnen. Mat som gjør meg godt, mett og som fører til at jeg føler meg flott.
Her er den:
Til slutt måtte jeg har en bok, den mest krevende boka. Denne boka har ark som kan tas ut. Ark som kan brennes. Her skal jeg skrive ned opplevelser som har ført sorg med seg, ført følelser av urettferdighet, hendelser som har kosta. Hendelser som går på repit i tankene og som bare tynger tilværelsen. Hendelser som jeg skal skrive fra meg og som jeg ikke skal føle behov for å bruke ord på etterpå, etter jeg har kasta det som ikke har opplevdes som godt.
Her er den:
Dette føler jeg er tre viktige bøker på hvert sitt vis. Så da er det det å gi de plass til å arbeides med.
Det blir ikke tid til stress i dette.
Etterpå gikk turen til toppen, der de hadde fått en bruktforretning, et konsept som finnes mange steder i landet, «Kirppis».
Der kan en både handle og selge.
De hadde noen gode såper som jeg likte lukta på. Men kjøpte ikke. Fant en fin veske som jeg også lot ligge igjen. Fant også noen nydelige kopper, moccakopper i blått glass med gull på. Tenkte likevel på hvor ofte ville jeg ha bruk for dem. Jeg er ingen flink handler, for det meste trenger jeg ikke.
Det ble varmt og vi fant ut at vi hadde behov for påfyll.
«Jordbærpikene» ble stedet og det å kunne bestille og betale ved bordet en satt, passa meg.
Smoothie og salte poteter med aioli.
Men det er noe med støyen på slike senter.
De siste butikkene som skulle besøkes var for innkjøp av mat. Fikk kjøpt en del grønnsaker, melk fra Rørosmeiriet og slikt. Helt til slutt var vi innom «Life» for å handle mel og et par ting til.
Det gikk greit tross alt. Vi kom oss i gjennom. Og det var greit sjøl om kjøpesenter suger energi.
Her tok jeg avskjed med mellomste, hun sprang over på andre siden av gata og jeg sto på parkeringa og vinka til bussen tok henne med seg. Hun skulle vei å trene.
“Skal du klippe deg», har mor spurt om en del ganger i det siste… og jeg ser hvorfor hun spør.
Jeg skulle innom sønnen med det han hadde hatt med seg på turen og som lå i bilen.
Han syntes turen dagen før hadde gjort godt.
Vindusviskerne var i bruk på hele turen hjem.
Det var godt å låse seg inn, sette tingene på plass.
